Det er så rørende å lese Mamma på hjul sitt innlegg om nabokona som kom i går og forrige fredag og lager skikkelig hjemmelaget mat til Vivian og familien. Slike mennesker betyr så mye.

Nabokjerringene som bryr seg om naboene sine, og ikke med. Hvor ble det egentlig av dem?
Da jeg vokste opp var det vanlig å hjelpe hverandre uten at det virket påtrengende, eller at man følte man mottok almisser og sto i takknemlighetsgjeld i etterkant. I dag hjelper jeg deg, i morgen er det kanskje motsatt.  Et samfunn som tok vare på hverandre. Hvor ble det av? Det er ikke så mange ti-år siden jeg var ung, selv om det var en gang i forrige århundre.

Ikke det at jeg føler noe stort savn etter at naboene skal tråkke ned dørstokkene her i Drømmehuset. Herre-gud, som alle andre får jeg jo angst og blodtrykksstigning hvis det skulle ringe på døra og jeg ikke ventet gjester.
Jehovas Vitner som skal predike hadde jeg alltids klart å bli kvitt, men hvis det sto en nabo der og ønsket en prat… En det i mitt barndomshjem ville vært naturlig å be inn på en kaffekopp. Hvordan ville jeg taklet det? Jeg kjenner knapt naboene. Kanskje jeg ikke ville gjenkjenne vedkommende som nabo en gang.
Jeg tror ikke jeg er alene om den tankegangen.
Hvorfor har det blitt sånn?

Be inn naboer på en kaffekopp? Vi ber jo ikke venner på en kaffekopp en gang!
Ønsker vi å skravle med våre beste venner over en kopp kaffe møtes vi på en kafe i byen.
Vårt hjem er vårt tempel, og der slipper ingen inn uten skriftlig invitasjon flere uker i forveien, og knapt da.
Hva er det vi skjuler? Hva er det vi er redde for å vise omverdenen?

Er vi engstelige for at venner, nabo, familie skal få vite sannheten om oss? Finne ut at vi ikke er perfekte mennesker? At hjemmene våre ikke til enhver tid ser ut som utstillingsvinduene i en interiørbutikk eller på bildene i alle de interiørbladene vi leser?
Tror du, sånn innerst inne, at alle andre om det nå er familie, venner eller naboer til enhver tid har det strøkent hjemme? At det aldri hopper en aldri så liten hybelkanin rundt eller at oppvasken aldri hoper seg opp på oppvaskbenken?

I gamle dager, da jeg var ung, tror du hjemmene da så ut som om de var hentet ut fra et interiørblad? At kaffen kom fra fancye kaffemaskiner og ble servert i de mest trendye kopper?
Eller tror du det vel så ofte ble servert svart kaffe fra kjelen fra velbrukte kaffekopper, kanskje rundt et kjøkkenbord på et kjøkken hvor middagslagingen var godt i gang. Oppvask på benken og maten putrende på komfyren.

Jeg leste et sted at det nå var uhøflig å ringe noen uten først å ha sendt en sms og spurt om det passer. Hvor engstelige har vi mennesker blitt som ikke takler en uventet telefon en gang? (Sier hun som konstant har telefonen på lydløs for å slippe å bli forstyrret i “tide og utide”.)

Nok en gang; Hva er det vi skjuler? Hvorfor er vi så engstelige for at folk skal finne ut hvordan vi egentlig er bak alle fasader og masker?
Jeg tror egentlig de færreste bærer på de helt store hemmelighetene. At det er lite i livene våre som ikke tåler dagens lys, sånn egentlig.

I kommentarfeltet under innlegget til Mamma på hjul er det en kommentar fra nabokona. Altså fra hun som har vært hjemme hos Vivian og familien og kokkelert. Hun takker for tillitten.
Og ja, selvsagt har Vivian og familien vist denne “fremmede” nabokona tillitt. De har sluppet henne inn i huset og latt henne få styre på kjøkkenet deres. Noe de overhode ikke angrer på.
Er det den tillitten vi ikke har til våre naboer og venner?

Tillitt til at de ikke stjeler med seg alt sølvtøyet eller flatskjermen hvis vi slipper de over dørstokken?
Tillitt til at de ikke snoker og roter i våre saker?
Jeg snakker jo ikke om å gi fullstendig fremmede mennesker fri tilgang på hjemmene våre, men folk vi kjenner og som vi vet både navn og adresse til.