Nok en nydelig dag. Bare se! Bildet er tatt i dag, 5. september. Bare de røde bladene på buskene midt på bildet som røper at det snart er høst, og ikke midt på sommeren. Bildet er tatt I Min Barndomsdal. Jeg har brukt litt av formiddagen der.
Jeg er egentlig fornøyd med dagen så langt. Jeg har hatt en god start på dagen med lang frokost og tid til å være I min egen boble. Etterpå dro jeg ut til Høvdingen, fikk mine instrukser og handleliste og gjorde noen ærend for han. Tid til kaffe og en hyggelig prat ble det og før jeg satte kursen hjemover. Sannelig rakk jeg også å handle for oss før jeg entret Drømmehuset tidsnok til at Gamle Gubben Grå kunne overta bilen og rekke jobben sin i tide. Da slapp jeg å kjøre og hente han på jobb, og kan bruke resten av dagen i Drømmehuset.
Første punkt på lista er å legge noen kyllingfileter i marinade. Gamle Gubben Grå skal få lage middagen når han kommer hjem, han er bedre kokk enn meg. Men hvis kyllingen skal få kose seg en stund i marinaden er det kanskje greit jeg tar meg av det. Har jo lyst på middag før det blir midnatt.
Videre har jeg planer om en aldri så liten husvask inne på soverommet. La den kalde nattelufta få følge av frisk grønnsåpelukt når vi går til sengs I kveld. Jeg smiler bare ved tanken. Ikke det at det er så skittent på soverommet, men det er greit å få tørka over vegger og tak en gang i blandt.
Jeg liker best å gjøre slike ting når jeg har huset for meg selv, så da er det vel bare å brette opp ermene og sette i gang. Blir ikke noe rent soverom av at jeg sitter her og knotter.
Jeg var i et 50 års lag en gang. Det ble holdt på et nydelig sted i fjellet. Selskapet startet tidlig på ettermiddagen med bål-kaffe og bli-kjent-aktiviteter. Det var et hyggelig selskap hvor vertskapet hadde lagt opp til en uformell og uhøytidelig stemning. Noe jeg mener de hadde klart godt.
Moren til jubilanten ba seg fritatt fra en av aktivitetene, sekkeløp. Det var selvsagt i orden. Det kan være mange gode grunner til at en kvinne i 70 åra ikke har lyst til å hoppe rundt mellom kvister og steiner med beina nede i en strisekk. Ut på kvelden etter et glass vin, kanskje to, fortalte hun meg hviskende og fnisende den egentlige grunnen til at hun sto over sekkeløpet. Hun hadde nemlig deltatt i et sekkeløp en gang før, og det med katastrofale følger. (Hennes egne ord.) En gang da ungene hennes var små hadde hun og en del andre foreldre blitt tatt ut til sekkeløp på et arrangement på skolen. Og da, mens hun hadde hoppet over skolegården i sekken så hadde hun kommet til å slippe en prump. En sånn med litt lyd, slik at noen sikkert fikk det med seg. I det minste var det noen som hadde begynt å le bare få sekunder etter at hun hadde sluppet den lille fjerten. Hun hadde holdt på å dø av flauhet. Så det var forståelig at hun ikke våget å delta i flere sekkeløp. Hun fortalte det ikke som en god historie. Hun var fremdeles flau ved tanken på at hun rundt 40 år tidligere hadde sluppet en liten fjert i all offentlighet.
Vi kan dra på smilebåndet av den fisfine fruen og en for lengst glemt liten fjert. Men jeg tror ikke frykten for å tape ansikt, redselen for å lage skraper i den perfekte fasaden har blitt mindre siden en fjert ufrivillig kom ut i friluft en gang på 70-tallet. Ikke hos denne fruen – og ikke hos mange, mange andre av oss.
Vi deler glimt av våre perfekte liv på sosiale medier. Vi skaper et bilde av oss selv slik vi ønsker at andre skal oppfatte oss, og er livredde for at noen skal finne ut hvordan vi og livet vårt virkelig er. At noen skal finne ut at vi ikke er feilfrie, at livene våre ikke er perfekte.
Så vandrer vi rundt da. Bak hver vår maske. Viser verden glansbilde-siden av hvem vi er, og er engstelige for at noen skal finne ut at vi ikke lever opp til den standarden vi tror alle andre lever opp til.
Tenk om vi kunne være ærlige. Tenk om vi ikke var så opptatte av å holde fasaden. Jeg tror vi hadde fått det bedre alle sammen da. For jeg tror vi er mange som ikke klarer å leve opp til idealet for det perfekte livet.
Når venninnegjengen sitter å planlegger langhelg i Barcelona, og du sitter febrilsk og tenker ut hvilken unnskyldning du skal bruke denne gangen for hvorfor det ikke passer den helga (enda hvilken helg ennå ikke er bestemt). Tenk om vi da var ærlige og sa rett ut at den turen har jeg ikke råd til å være med på. Jeg tror det fort ville komme et lettelsens sukk fra minst en til rundt bordet. Og så ville det kanskje bli hyttetur til en av jentene i gjengen i stedet – for det viktigste er jo ikke Barcelona. Det viktigste er å være sammen, skravle, le og kose seg.
Når venninnegjengen sitter der på hytta og hun som ville til Barcelona blir litt stille når morgendagens topptur planlegges. Tenk om hun da kunne si at hun ikke har så lyst til å bestige en fjelltopp, Hun er i så mye dårligere form enn de andre. Si at jeg vil mye heller være igjen her på hytta. Kose meg med boka mi og lage middag til dere kommer hjem. Kanskje blir det slik, kanskje legger de opp til en kortere og mindre slitsom tur som hun og har energi til. kanskje tar de sprekeste toppturen mens andre blir igjen og tar en kortere tur i nærområdet.
Tenk om vi kunne be folk hjem på en kaffekopp eller en liten matbit uten at vi føler at huset må være skinnende rent, den slitte skinnsofaen skiftet ut og maten av restaurantkvalitet og med utsøkt vin til. Foreldrene mine hadde gjester eller var borte nesten hver eneste lørdag da jeg var ungdom. Gjerne hos naboen eller at de var hos oss. De ringte hverandre ut på ettermiddagen og ba hverandre. Det var ikke alltid det ble servert mat, veldig ofte bare en kaffekopp og et kakestykke. Det var samværet som var det viktige. Ikke å imponere hverandre. Jeg ønsker meg litt tilbake til de tider.
Mennesker trenger mennesker. Men vi trenger mennesker vi kan være oss elv sammen med. Vi må ikke være så engstelige for å slippe en fjert, innrømme at vi ikke har råd til tur til Barcelona, at vi ikke er spreke nok for topptur. Be folk for å være sammen, ikke for å imponere eller bygge nettverk for å gagne karrieren.
Det perfekte menneske finnes ikke. Det gjør heller ikke det perfekte livet. Så la oss slutte å hige etter det uoppnåelige. La oss være fornøyd og stolte av de menneskene vi er og hva vi har fått til. Vi er bra nok som vi er.
Nå er det snart natt. Jeg har vært på jobb og etterpå har jeg kost meg ute i hagen med litt hagearbeid. Det har vært over 20 varmegrader og en deilig ettermiddag. Blogging har kommet langt ned på prioriteringslista. Jeg har jo mange ganger skrevet at jeg prioriterer å få med meg gode øyeblikk. Og det å være ute i hagen i ettermiddag ga mange gode øyeblikk.
Mens jeg drev på ute i hagen laget Gamle Gubben Grå middag. Pasta med nok av både fløte, ost og bacon. Når jeg hadde fått i meg den var det bare en ting som sto i hodet mitt; sofa og en liten lur. God mat og en liten lur er ikke å forakte det heller.
Tekopp og tastatur. Høstmørket senker seg utenfor Drømmehuset. Helgen går mot slutten. Snart er det natt og i morgen en ny uke – og innspurten på valgkampen. Det er et par, tre debatter. Jeg skal ikke delta på noen av de, men kanskje være publikum og moralsk støtte for de som skal i ilden. Det er alltid godt å ha noen av sine i salen.
Så må jeg huske å få stemt i løpet av uka. Siste dag med forhåndsstemming er på fredag. Egentlig hadde jeg tenkt å stemme på valgdagen. Det er noe eget med det, synes jeg. Men så er det noe med hverdagslogistikken og det at vi bare har en bil her hjemme, Jeg sparer bena mine for veldig mange skritt hvis jeg ikke skal oppom vårt stemmelokale. Viktigere å komme seg på jobb og på valgvake. Jo, jeg vil på valgvake. Vi må få til det. Skikkelig valgvake ønsker jeg meg i år. Og et resultat som får frem gleden i gjengen. Vi har hatt noen nedturer på de valgvakene. Resultatet har ikke alltid blitt helt slik vi har håpet. Ofte har vi fått inn færre enn vi har trodd. Ikke i år. Kanskje fordi jeg ikke har hatt de alt for optimistiske håpene. Det blåser en blå vind over landet. Hvorfor skjønner jeg ikke, men den blåser til tross for mine motforestillinger. Den blå vinden blåser vel i hva jeg måtte mene og tro.
Det er dyrtid. Fattigdommen og matkøene øker. Løsningen på den problematikken er ikke mer Høyre-politikk. Jeg har råd til å betale tannlegeregninga mi selv, og det har mange andre og sa Erna i forrige uke. Hun så ingen grunn til gratis tannlege. Hun hadde råd til tannlegeregninga og det hadde vennene og velgerne hennes og. At det finnes mange som ikke har det er synd for den\m, men helt klart ikke hennes problem. Klar tale fra ei som ønsker seg tilbake i statministerstolen, men jeg er usikker på om det vi trenger er større forskjeller og mer fattigdom
En dag er det og en bisettelse jeg føler for at jeg må gå i. Det er noe med det. Ta et farvel med noen som har vært en del av livet mitt en periode, selv om vi vel aldri har vært direkte nære. En slektning av avdøde kom bort til meg i går, ville informere om at vedkommende var gått bort men famlet etter ordene til stekken knakk. Jeg hadde fått beskjed og fortalte det. Fullførte setningen han ikke klarte å fullføre.
Det blir ikke en rolig uke, men jeg skal finne tid til rekreasjon. Finne tid til å lade batteriene mellom gjøremålene. Ikke glemme meg selv men ta meg tid til litt egenpleie – og tid til å tenke på helsa mi.
i går ble jeg nok en gang skjelt ut som kjeltring. Eldre mann med flanellskjorte, hvitt hår og briller skjelte meg ut på torget for å være kjeltring. Jeg prøvde å si at det var en mann som tok et par solbriller at det ikke gjorde hel partiet til kjeltringer.. Talestrømmen stoppet ikke av den grunn. Det var ikke bare solbriller han tenkte på. Det var ikke bare Rødt. Han tenkte like mye på aksjekjøp og partier som Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Høyre. Kjeltringer alle sammen! Han hadde heller ikke noen tro på at det var bedre i de andre partiene. De var bare ikke blitt tatt ennå eller hadde andre svin på skogen som han ikke kom på i farten. Ja selv en KrF politiker hadde jo snusket til seg penger han ikke hadde krav på ved å hevde at han og hele kjernefamilien bodde hjemme på gutterommet hos hans gamle foreldre. Dagens politikere er en gjeng kjeltringer som kun er ute etter å mele sin egen kake!
Egentlig skjønner jeg hva han mener og ikke minst hvorfor han mener det. Samtidig føles kritikken så utrolig urettferdig. For jeg kjenner masse flinke folk i alle partier som virkelig ønsker å bidra til å få samfunnet til å utvikle seg i den retningen de mener er riktig. Som bruker masse tid og krefter på politikk og som sjelden får takk fra andre enn egne partikamerater tilbake. Vi er ikke en gjeng kjeltringer alle sammen.
La oss ta den siste ukens avsløringer fra rikspolitikken litt under lupen. Annikken Huitfeldt ante ikke hvilke aksjer ektemannen satt med. Det var ikke slikt de utvekslet opplysninger om. Jeg har ikke noe problem med å tro henne. Å være statsråd er ikke akkurat en 9-16 jobb. Hun har sikkert mer enn nok med sitt og spør ikke inngående om hvordan ektemannens arbeidsdag har vært. Så hvis han holder kortene tett, vanntette skott som han selv sier, så kan jo ikke hun vite at han har gått bak ryggen hennes og handlet med aksjer som hun har forklart han at han ikke kan handle med så lenge hun er statsråd.
Det at ektemannen bevisst har holdt informasjonen hemmelig for henne gjør ikke saken noe bedre. For når hun ikke visste hva hun ikke måtte snakke med mannen om, hvilke møter og avveininger hun ikke måtte nevne for ham hvor sikker kan vi da være på at hun ikke har kommet med en tilfeldig kommentar her, et lite hjertesukk der som han har kunnet trekke konklusjoner av. Konklusjoner som han har benyttet når han har lagt strategiene for sine aksjekjøp og -salg? Annikken Huitfeldt har ved flere anledninger fremstått både som naiv og litt “enkel”. Det betyr ikke at ikke mannen hennes er det samme.
Man kan føle medfølelse med Annikken. Hun har ikke bevisst gjort noe galt. Men samtidig. Hun er ladets utenriksminister. En tung ministerpost med mye ansvar. Hvis hun skal holde tak i vårt forhold til verden rundt oss. Alt fra hissige ledere i Russland, finanseliten i EU, og bistandsaktører i land i den tredje verden. Er det ikke da rimelig å forvente at hun klarer å få ektemannen til å forstå regelverket og handle deretter?
Så har vi Erna og Sindre. De hadde ingen hemmeligheter for hverandre skal vi tro pressen. Erna visste om alle aksjer og alle transaksjoner. Var det noe som var på kanten, som med selskapet der hennes søster var ansatt erklærte hun seg inhabil. Å hevde noe annet er bare “spekulasjoner” sier hun på riksdekkende TV og fnyser av at noen i det hele tatt kan tenke tanken på at hun har gjort noe kritikkverdig. Ydmykheten vi ser hos Huitfeldt er helt fraværende hos Erna.
Likevel er det mange likhetstrekk mellom disse to sakene. Om man tar til tårer eller benytter seg av indignert arroganse. Ingen av de ser ut til å innse at deres handlinger har vært med på å bryte ned tillitten ikke bare til dem men og til andre politikere og til det politiske systemet.
Vi har hatt et samfunn med små forskjeller her i landet. Det har vært vår styrke. Nå øker forskjellene samtidig som det troner frem en maktelite blant landets rikspolitikere. En maktelite som virker som å mene at de er høyt hevet over så vel lover og regler som vanlig oppførsel.
Kjeltringer skrek mannen på torget i Hønefoss. Troen hans på politikkere så vel som demokratiet var svekket om ikke fraværende. Det er et problem. Vi tåler ikke flere slike saker om snusk og kjeltringstreker hos våre fremste politiske ledere nå.
Så var vi der igjen. Som så mange andre ganger kom samtalen raskt inn på barndommen og på oppveksten. På hendelser som ligger over 40 år tilbake i tid. Ikke som mimring om gode, gamle dager eller en påminnelse av en hendelse som var alvorlig nok den gang da, men som vi kan smile litt av i ettertid eller si – huff, det var godt det gikk bra! Nei, det er som om personen foran meg ble 40 år yngre foran øynene mine. Borte var den litt slitne dama på 50+, og tilbake var en usikker ungdom i en litt for tøff verden.
Jeg orker ikke, eller ønsker ikke, å ta den samme metamorfosen. Jeg vil ikke behandle denne kvinnen foran meg som det engstelige barnet hun ønsker å fremstå som. Og jeg ønsker helt klart ikke å forandre meg fra den voksne kvinnen jeg er i dag til den usikre ungdommen jeg var den gang. En usikker ungdom som så det som sitt ansvar å være den sterke for alle som trengte en skulder å gråte på.
Hun er ikke alene. Det er mange som forblir i barndommen, som skyver vonde opplevelser fra barndommen foran seg som et vern – eller en dårlig unnskyldning – for ikke å ta tak i eget liv. Ja, jeg forstår at jeg høres både kald og slem ut. Kanskje til og med ufølsom. Det er ikke alle som har hatt den samme, trygge barndommen som deg, tenker du kanskje. Hva vet du om min barndom?
Å nei, jeg skal ikke komme med en tåredryppende historie om en tøff barndom. Barndommen min var grei nok. Langt fra perfekt. Jeg har og en del opplevelser som jeg kunne vært for uten og som sikkert har satt sine spor. Men barndommen min var ok. Det er ikke barndommen min men jeg som har ansvaret for at livet mitt har blitt som det ble. Det ansvaret har vært mitt. Det er jeg som har tatt valgene som har ført meg til den jeg er i dag. Barndommen og oppveksten min har sikkert påvirket de valg som har blitt tatt, men det er jeg som har tatt valgene. Det er jeg som har sittet i førersetet.
Det usikre barnet jeg en gang var har fått følge av den tøffe kjerringa jeg ble. Den tøffe kjerringa ordner opp og det usikre barnet kan slappe av. Barnet kan skru av radaren og slutte å være på vakt. . En voksen har tatt over vakta og ansvaret.
Jeg opplever at noen bruker barndommen for alt den er verdt for å slippe å bli voksen. Slippe å stå til ansvar for eget liv. Det er alltid noen andre som har ansvaret for deres lykke. Noe eller noen som har skylda når verden går i mot, og noen som har ansvaret for å rette opp i de feil de selv har gjort. Hvem som har skyld og ansvar er de kanskje ikke alltid sikre på. Det eneste de er sikre på er at det ikke er dem.
Jeg har brukt noen år av livet mitt på å ta det ansvaret for mennesker som ikke ønsker å ta det selv. Det var mitt ansvar at livet deres var bra. Hvis livet deres raknet på grunn av valg de selv tok var det mitt ansvar, min skyld. Jeg har følt på skyld for at voksne mennesker har tatt feil valg, eller at det er min skyld at deres liv er uten gleder eller mening. Jeg har følt på at jeg har sviktet som venn, jeg kunne jo alltid ha gjort mer.
Livet leveres ikke i en polstret utgave. Ting kan skje som vi ikke har herredømme over. Men da er det vårt ansvar som voksne å ta de valg som må tas, takle de utfordringene som dukker opp og ikke bare sette oss gråtende ned å vente på at det skal komme en voksen å rydde opp. Vi er den voksne . Vi må ta grepene. Vi må rydde opp. Jeg må rydde opp i mitt liv. Du må rydde opp i ditt. Vi kan godt hjelpe hverandre, men vi har selv ansvaret for eget liv.
Bli voksen! Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har tenkt det i det siste i møte med disse voksne menneskene som nekter å bli nettopp det, voksne. Noen ganger har jeg og sagt det direkte til dem. Det har aldri ført noe godt med seg. De har ikke blitt voksne, men heller oppført seg som unger i trassalderen. Og de har rett. Det er ikke opp til meg å kommandere de til å bli noe de ikke ønsker å bli. De må selv velge. De måselv ta ansvaret for sitt liv.
Jeg har bare ansvar for mitt liv. Jeg ønsker ikke bruke mer av min dyrebare tid her på kloden til å være klagemur eller en skulder for mennesker som egentlig ikke ønsker verken trøst eller hjelp, men bare noen å velte ansvaret for eget liv over på. Det er mitt liv.
Rett ovenfor Sykehusets venner, med Pensjonistpartiet i ryggen og Fremskrittspartiet på vår høyre side var Rødt godt plassert på Ringeriksdagen. 1. lørdag i september fylles torget i Hønefoss av alt som kan krype og gå av organisasjoner, politiske partier, næringsliv og ja alt du kan tenke deg og litt til. Et flott arrangement hvor man virkelig kan få markedsført seg.
Været ga oss sommertemperaturer og sol i september, og folk møtte villig opp. Jeg har snakket på utpust og innpust om alt fra eldreomsorg, via Eikli skole til hvordan vi skal få laget boliger ungdom i etableringsfasen har råd til. Jeg har delt ut haugevis med valgbrosjyrer, og fått stort sett hyggelige tilbakemeldinger tilbake. Jeg har blitt fortalt at de har stemt på Rødt, eller at de har gitt meg en “slenger”. Jeg har kort sagt kost meg på torget i dag.
Joda, jeg har hørt noen kommenterer om solbriller, men det var bare en som regelrett skjelte meg ut. Jeg har blitt beskyldt av Fremskrittspartiet sin representant for å prioritere gangbru før sykehjem, og ga til svar at han prioriterte nytt rådhus før det samme sykehjemmet.
Lokalavisa hadde ordfører duell med de tre partiene som har størst mulighet for å få ordføreren. Elsket redaktøren da hun forsøkte å få Høyres Ordførerkandidat, min gode venn Runar, til å forklare forskjellen på et rådhus og et kommunalt administrasjonsbygg. Jeg ble ikke noe klokere av svaret hans. Det tror jeg ikke kommer av min intelligens, for redaktøren hadde visst det samme problemet.
På spørsmålet om hvilke partier de kunne tenke seg å samarbeide med etter valget kom det bare ulne svar. Arbeiderpartiet kunne samarbeide med mange, men var rimelig trygge på at de kom til å ha ordføreren. Høyre kunne samarbeide med alle unntatt Rødt og SV. Vel, vi gråt ikke over den beskjeden. Men de kunne heller ikke tenke seg å nøye seg med varaordfører. De ville helt klart ha ordføreren. Jeg håper inderlig at vi klarer oss med bare en ordfører i neste periode.
Jeg har virkelig kost meg på torget i dag! Det beste av alt er at i dag har jeg fått så mange positive tilbakemeldinger at heg begynner å tro på at vi skal gjøre et greit valg. Kanskje klarer vi 5% og får inn tre stykker I kommunestyret. Jeg har trua!
Det har blitt september. Sommeren 23 er over. Jeg har fylt 57. Gamle Gubben Grå fylte 60 før sommeren. Ungene er ikke unger lenger. Eldste mann er 32, yngste 26. Noen ganger lurer jeg på hvor årene har tatt veien. Det er da ikke så forbaska lenge siden jeg fylte 40, 25 eller 10. Eller jo. 10 år synes jeg det er lenge siden jeg var, men ikke 25.
Jeg føler meg ikke gammel. 57 er ikke gammelt i dag. 50 er de nye 30. Er det ikke det vi sier? For vi som er 50, eller 57, er ikke slik som de som var 57 før. Vi er annerledes.
Mamma var 57 i 1993. Hun arbeidet i bank og fylte fritiden sin med arbeid på gård og å passe barnebarn. Jeg tror ikke hun var så annerledes enn jeg er nå. Hun kjøpte seg verdens kuleste knall-røde “kjerringbil” med spoilere og det hele det året hun fylte 59. Litt motvillig konkluderer jeg med at Mamma nok var sprekere enn det jeg er nå da hun var 57.
Bestemødrene mine var 57 i 1961. Hvordan de var da aner jeg ikke. Jeg ble ikke født før de hadde passert 60 for flere år siden. De var gamle da jeg var ung. Men er ikke bestemødre alltid gamle? Vil ikke barn mene at bestemødre er gamle, selv om de er like spreke som dagens 57 åringer? “Det er ikke så lett for deg og følge med i samfunnet. Du er jo gammel, du har fylt 30” sa min veslevoksne datter til meg. Hun var 7, og visste alt. “Dropp den leppestiften. Det er ingen som ser på deg likevel” jeg 14 som utålmodig maser på min mor 44 før vi skal en tur til Hønefoss på shopping.
Enten man ser sånn eller slik på det, så er vel sannsynligheten for at jeg har levd over halve livet mitt. At tiden jeg har igjen er kortere enn det jeg alt har levd. Det er lov å være realist uten å bli kalt pessimist. Skal jeg tro Fastlegen er mine dager relativt talte. Hvis du kommer gjennom valgkampen… sa han da jeg var innom kontoret hans denne uka. Jeg repliserte tørt at når fastlegen stiller spørsmålstegn ved om jeg fremdeles lever om to uker gir ikke det akkurat en god prognose. Han fikk latterkrampe. Før han presiserte at han mente når, ikke hvis.
Jeg er ikke gammel, langt der i fra. Likevel kan man reflektere litt over årene som går – og årene som kommer. Mest det siste. Det er mer produktivt å planlegge fremtiden enn å dvele for mye med fortiden.
Fremtiden, den begynner i dag. Den begynner her og nå. Ingen grunn til å utsette ting til en gang langt der fremme. For tenk om Fastlegen har rett. Tenk om jeg ikke er her om to uker. Det er ingen som vet.
Vi har noen fine høstdager nå. Sommeren vi har ventet på siden starten av juli har endelig kommet. Så i kveld blir det et vinglass på trammen eller terrassen mens mørket senker seg rundt oss. Nyte denne kvelden.
Jeg har planer om å bli 100. Den planen er ikke endret. Men mer viktig enn å legge år til livet er å fylle årene, dagene, timene med liv. Ikke stresse av gårde i et heseblesende liv for panisk å forsøke å få med meg mest mulig. Men å ta meg tid til å nyte alle de små tingene i hverdagen. En vakker solnedgang. En vakker høstdag. En varm septemberkveld på terrassen.
Jeg hørte noen rope navnet mitt da jeg var på vei ut av kommunestyresalen på tirsdag. Det var Kommunalsjef dor oppvekst og kultur. Når han nådde meg igjen sa han Det der ar flaut! og jeg så på han at han virkelig skammet seg. Det er bra. Jeg blir glad når jeg ser at det går inn på folk når man oppdager at det har blitt gjort feil. At man tar kritikk og ønsker å rydde opp, og ikke bare går i forsvarsmodus og kommer med dumme unnskyldninger,
Hva som var flaut? Jo jeg hadde på slutten av kommunestyremøtet stått på talerstolen under behandling av en sak om “Temaplanfor å forebygge og bekjempe vold i nære relasjoner.” og sitert ordrett fra denne temaplanen. Det var denne siteringen Kommunalsjefen fant pinlig.
Jeg er ikke så veldig opptatt av slike planer. Jeg er usikker på om det blir mindre vold, færre slag og spark, av at det lages slike temaplaner. Det er greit å sette fokus på temaet, men jeg tror oppriktig talt at det må mye mer handling til enn at man har noen pene ord på et glansa papir som støver ned i en skrivebordsskuff. Men det var ikke derfor jeg tok ordet.
Noen av dere husker sikkert at for noen år siden sloss jeg ganske hardt for å bevare “Regnbuen”: Et lavterskeltilbud for mennesker med psykiske problemer. Du kan friske opp hukommelsen med å lese innlegget La oss kutte hos de som forlanger minst… Vel tilbudet ble lagt ned høsten 2020, altså for tre år siden.
Likevel kunne jeg lese følgende i denne Temaplanen som er utarbeidet nå og gjelder for perioden 2023 – 2030:
Aktivitetshuset Regnbuen er et sosialt treffsted for deg som har eller har hatt psykiske helseutfordringer. Her kan du være i et godt, trygt og sosialt miljø hvor du kan være deg selv og bety noe for andre. Regnbuen er et lavterskeltilbud underlagt Ringerike kommune hvilket betyr at du ikke trenger å søke for å komme hit.
Dette skriver altså de i kommunen som har utarbeidet denne planen til tross for at tilbudet ble lagt ned for rundt tre år siden. Ikke vanskelig å forstå at her har man bare kopiert opp en tidligere plan uten en gang å gidde å ta seg tid til å lese korrektur. Flere av brukerne savner fremdeles treffstedet sitt. Å da lese i en slik plan, hvis noen av brukerne eller deres pårørende skulle lese den, at kommunen fremdeles skryter av et tilbud de selv har lagt ned… Hadde jeg vært en av de hadde jeg følt at de virkelig trampet på meg med det avsnittet.
“Du har sagt fra før?”spurte kommunalsjefen. Og ja, jeg sa i fra også da saken var oppe til behandling i Hovedutvalget for Helse, omsorg og velferd for et par uker siden uten at det gjorde nevneverdig inntrykk på administrasjonens representant på det møtet. Vel, kommunalsjefen følte seg flau og lovte at avsnittet vil bli slettet. Det er jeg fornøyd med. Det var det jeg ba om og ut fra reaksjonen hans er jeg sikker på at det allerede er gjort.
Sjelden har vi politikere så mye penger å rutte med som det nærmer seg valg. Det var gårsdagens kommunestyremøte et godt eksempel på. En av sakene som skulle opp til behandling var kjøp av en sentral eiendom midt i sentrum. Bygget var i og for seg ikke noe å rope hurra for, en litt sliten bygning fra slutten av 50-tallet kalt “Kefas-bygget” på folkemunne.
Det var her Kefas, Kjøbmændenes engrosforetning, holdt til her i byen på 50-, 60- og 70-tallet. Hvor lenge aner jeg ikke. Det var “Daglegevakt” en gang på 90-tallet. Nå huser bygget flere trafikkskoler. Kommunen ønsker å kjøpe eiendommen og bygge et nytt administrasjonsbygg der. På den måten kan vi kvitte oss med noen leide lokaler, og i lokalavisa kan jeg lese at Johansen, Høyres ordførerkandidat, vil bygge nytt rådhus der. Han er blant de som synes rådhuset vårt ligger for langt fra sentrum. Det er maks 10 minutters gange fra torget som regnes som byens sentrum og til rådhuset i dag. Her kommer innlegget jeg holdt på talerstolen under debatten.
Vi skal bygge sykehjem, helst to stykker. Vi skal bygge ny brannstasjon. Vi skal bygge krematorium, og ishall Og ei bru over Pettersøya… Samtidig har Kommunedirektøren og Kommunalsjef økonomi forsøkt å banke inn i hodene våre at vi ikke har råd til for store investeringer. At lånegjelden for lengst har passert størrelsen på driftsbudsjettet. Kort sagt at vi ikke kan bygge alt vi har lyst på.
Her skal vi altså kjøpe ei tomt for godt over 17. Nesten 18 millioner. En eiendom som i regnskapstallene for 2022 hadde en verdi på 7,25 millioner skal vi gi 10,5 millioner mer for fordi tomta har potensiale.
Tomta skal vi i første omgang bruke til parkeringsplasser. Ja etter at vi har tatt kostnadene med å rive bygget som er der i dag. Som i alle andre saker hvor riving av bygg er en del av saken er verken den økonomiske kostnaden for rivning eller hensynet til FNs berekraftsmål med i saksfremlegget.
Vi skal altså bruke 18 millioner på en parkeringsplass i en by hvor det vel ikke akkurat er et udekket behov for parkeringsplasser, og hvor jeg trodde flertallet i denne sal helst ikke ønsker biler i det hele tatt.
På sikt skal vi bygge nytt rådhus her – også ifølge Ring Blad. Vi har et rådhus i dag. Vi har ingen vedtak som tilsier at vi skal avvikle det, og vi har nettopp pusset opp så vel formannskapssal som denne salen her for flerfoldige millioner.
Jeg ser at det er god økonomi i å avvikle den dyre leieavtalen vi har på Familiens hus. Men samtidig kan jeg ikke se at vi har økonomi til å bygge dette Rådhuset, dette Drømmeslottet, i uoverskuelig fremtid.
Skal vi se på hvordan verden utenfor Ringerike sine grenser utvikler seg ser man at blant annet i USA at verdien på kontorbygg kollapser. Dette skyldes blant annet at firmaer etter pandemien har fått en annen tilnærming til kontorer. Man ser en effektivitet i arbeidshverdagen ved elektroniske møter kontra fysiske møter, en fleksibilitet i arbeidshverdagen med mer bruk av hjemmekontor osv. Så er vi sikre på at dette gedigne rådhuset Runar fantaserer om i Ring Blad er det som er fremtidsrettet og riktig utvikling? Er det det vi trenger når, eller hvis vi får råd til å bygge det? For Rødt er det mange andre investeringer som er langt viktigere enn nytt rådhus.
Vi i Rødt var de eneste som stemte mot kjøpet.
Så får vi se da. Hvor lenge det går før vi finner at vi har kjøpt noe vi ikke har råd til å realisere planene for. Det syntes jeg nesten var det verste i går. At flere partier syntes å være enige om at det kanskje ikke var administrasjonsbygg vi skulle bygge der. Noen foreslo eldreboliger, andre boliger. Så selv om ikke salen hadde en samstemt plan om hva vi skulle bruke området til, så var alle enige om at dette var en god ide å bruke 18 millioner på. Jeg tipper at i løpet av 5 maks 10 år er denne eiendommen solgt videre til en av byens eiendomsutviklere for en langt lavere pris enn det vi ga i dag. Det vil i så fall ikke være første gangen…..
