Mine 13 første leveår bodde jeg like ved fjorden. Badestranda var bare et par hundre meter fra inngangsdøra, og fra terrassen kunne du la blikket hvile ut over den blanke vannflaten. Det gir en egen ro.
Mange ganger senere har jeg tenkt at jeg burde bo ved vann, men det har ikke blitt sånn.
Jeg forstår derfor Vivian godt når hun bare vil forte seg hjem og pakke når hun er på besøk hos noen som bor nydelig til nede ved sjøen.
Å besøke andres hjem, eller å se i interiørblader, som jo er den store hobbyen her for tiden, kan gi inspirasjon slik at man får det sparket i baken man ofte trenger for å komme i gang med prosjekter i eget hjem.
Kanskje ikke dra hjem og anlegge en fjord eller et hav, men sånn rent bort fra den blinkende vannflaten er det jo masse man kan fikse på i eget hjem.
Alt behøver ikke koste så mye heller. Det jeg leter etter er de gode ideene.
Ok, jeg falt for en antikk louis-seize-stol i går som det muligens vil ta litt tid å finne på finn eller loppemarked. Den hadde hodebeskyttelse for at hushovmesteren ikke skulle få trekk i nakken når han satt oppe og ventet på herskapet. Men det finnes en nydelig stol i samme stil, dog uten hodebeskyttelse , til 800 kroner på Brandbu en liten times kjøring herfra.
Jeg skal ikke til Brandbu for å hente hjem franske stilmøbler i dag.
Derimot har jeg tenkt å style opp terrassen. Få den i vater igjen etter at vi satte opp rekkverk og levegg. Få frem puter og småting og skape en koselig uteplass. Det ha jeg tenkt å få til uten å buke en eneste krone.
Men først må jeg få Gamle Gubben Grå til å få frem høytrykksspyleren slik at jeg får vasket litt skikkelig. Hvis jeg begynner å lete etter den i den overfylte garasjen blir det for det første ingen hyggelig stemning, for det andre så har nok Gubben en ide’ om hvor i garasjen den er så han finner den både raskere og enklere enn meg.
Da er det bare å sette i gang. Gå alt etter planen deler jeg bilder av en hyggelig uteplass når ettermiddagen kommer.
I går var jeg og Eldste Sønn på Jernbanemuseet på Hamar. Der var det også en samling veteranbiler, og jeg skal si at minnene strømmet på. Nei, jeg har nok aldri vært i nærheten av å eie noe slikt som drømmen på bildet her, men har du sett noe så nydelig? Den hadde passet perfekt til Røde Brit!
Boble derimot har jeg selvsagt hatt. Ikke blå da, men hvit. Eller rettere sagt safari-beige. Det var min første bil, og jeg var utrolig glad i den. Desverre endte den sine dager etter at den hadde landet på taket i ei grøft i Hurdal.
Etter at jeg hadde parkert bobla for godt måtte jeg låne bilen til Mamma. Det var en Volvo Duett. Mulig ikke samme årsmodell som denne, og garantert ikke samme farge. Mamma sin var vinrød.
Etter det disponerte jeg en slik Saab en stund. Det var arv etter Bestefar. Regner med at Mamma var lei av å låne bort bilen. Den hadde rattgir – men manglet vindusspylertank. Den hadde visst smeltet en gang mens Bestefar fremdeles eide bilen.
Hvor det ble av Saaben husker jeg ikke. Pappa og jeg snakket om det for noen uker siden. En ting er jeg imidlertid sikker på,jeg vrake ikke den.
Venninna mi kjørte en Lada. Litt nyere enn denne. Den var ikke grønn som denne, men derimot oransje.
Grønn var derimot bilen til den andre venninna mi. En mintgrønn Opel Kadett relativt lik den på dette bildet. Mintgrønn Opel med de feteste hvite speilene du kan tenke deg.
Vi råns mye rundt i Hønefoss og distriktet rundt i disse bilene da vi var unge. Det ble noen nostalgiske minner der på grassletta, og Eldste Sønn fikk høre noen røverhistorier fra min ungdomstid.
Det er noe med minnene som plutselig strømmet på. Hvor har alle årene tatt veien?
Leter litt etter noe engasjerende å skrive om i dag….
Men så på plass nummer 15; Et virkelig urovekkende blogginnlegg.
Ole har tatt ordet og kommer med noen virkelig urovekkende påstander om disse apekoppene vi har hørt så mye om i nyhetene de siste dagene.
I følge Ole vil man ved nyttårstider ha 70 millioner smittede og 1,3 millioner døde på verdensbasis, og innen julaften 2023 vil vi være oppe i 271 millioner døde.
Kan dette være en effekt av bivirkningene av c 19 vaksinene også skylder de på apekopper?
Ole stiller flere urovekkende spørsmål.
“FHI opplyser til NRK at de har et beredskapslager med apekopper-vaksine, som kan brukes på nærkontakter for å forebygge sykdom.”
Hvorfor har de et lager med en slik vaksine siden det er en så sjelden sykdom og den ikke er utbredt i Europa?
Hvor mange vaksinedoser inneholder dette lageret?
Når ble lageret kjøpt inn og hvor lang holdbarhet har vaksinene?
Og sist men ikke minst, hva var kostnadene for dette innkjøpet?
Først til dette med vaksine. Hvis man bruker litt tid på å google apekopper og vaksine finner man raskt ut at det er ikke en egen “apekopper-vaksine” men at vaksinen mot kopper har god virkning også mot ape-kopper.
Koppevaksine ble utviklet i 1796 som den første av alle vaksiner. Den første koppevaksinasjonen i Norge ble foretatt i 1803. Fra 1810 var koppevaksinasjon påbudt før barn ble konfirmert og fra 1954 gjaldt påbudet alle barn før fylte to år. Dette påbudet gjaldt fram til 1976. De siste vaksinasjonene ble utført i 1980.
I nyere tid har beredskap mot kopper blitt tatt opp som ledd i beredskap mot bioterrorisme. Folkehelseinstituttet eier et lager med koppevaksine til bruk ved evt. utbruddssituasjon.
Jeg føler meg beroliget.
Jeg har ikke behov for å vite hvor mange doser man har på lager, holdbarheten på dosene eller hva de har kostet. Beredskap koster. Jeg er mer bekymret når man kutter på beredskap for å spare penger. Sånn som når man ikke hadde beredskapslager for smittevernutstyr før pandemien, eller “nærpolitireformen” gjør at man som vanlig mann på Joker må hold fast en knivdesperado i 48 minutter før politiet kommer frem.
Men for de som er mer opptatt av pris enn beredskap, lageret med koppevaksine kostet 12,8 millioner når det ble kjøpt inn i 2019, i følge statsbudsjettet for det året.
– Vi kjøper inn vaksine i beredskap for å være føre-var. Det handler om ta folks trygghet på alvor, sier eldre- og folkehelseminister Sylvi Listhaug (Frp) i en uttalelse.
Dette har jeg funnet i en artikkel i Dagens medisin. Siden innkjøpet ble gjort mens Sylvi Listhaug hadde ansvaret for folkehelsa regner jeg med at det beroliger en god del av konspirasjonsteoretikerne. Av en eller annen grunn antar jeg at mange av de stemmer Frp.
Holdbarheten på koppevaksinen Imvanex-epar har en holdbarhet på 5 år, i følge produktbladet til medikamentet.
Det vil si at de vaksinedosene vi kjøpte inn i 2019 har en holdbarhet til 2024.
Med all uro rundt denne vaksinen og vaksinelageret ryddet av veien trenger jeg en beroligende kaffekopp før jeg kaster meg over resten av spørsmålene i innlegget til Ole.
Først tar vi for oss de 271 millioner som Ole frykter skal dø innen jula 2023.
Kopper smitter via hud, luftveier eller slimhinner. Person til person smitte kan forekomme ved: kontakt med klær, håndklær eller sengetøy som har vært brukt av en smittet person, direkte kontakt med apekoppeutslett (utslettet er smittsomt frem til skorpene faller av og det er dannet ny hud under), hosting eller nysing fra en person som har apekoppeutslett.
For at dråpesmitte skal forekomme kreves det vanligvis tett nærkontakt over lengre tid (timer). Seksuell kontakt med en smittet innebærer økt risiko for smitte.
Apekopper smitter ikke så lett som Covid19.
Og vi har vaksine. Mange av oss er og vaksinert mot kopper allerede (all født før 1976).
Jeg puster fremdeles med magen, og er takknemlig for at foreldrene mine ikke var vaksinemotstandere.
Da er det bare en teori til å motbevise;
Den med sammenhengen mellom Covid19-vaksiner og ape-kopper.
Siden vi kjøpte inn koppevaksinen i 2019, altså året før pandemien og rundt to år før covid-19 vaksinen ble utviklet så er det noe med kronologien her som teller mot den teorien…
Det er sikkert ikke nok til å berolige de mest hardnakkede konspirasjonsteoretikerne eller de mest engstelige av oss, så jeg fortsetter. Apekoppeviruset ble isolert første gang i 1959 ved et utbrudd av sykdommen hos aper brukt i forskning. De første tilfeller blant mennesker ble identifisert i Demokratiske republikk Kongo i 1970.
Vi har altså hatt apekopper lenge før covid-19.
Jeg håper du nå er helt beroliget og rolig og at alle konspirasjonsteorier er ryddet av veien.
Bare en liten ting til slutt:
Koppevirus blir i dag oppbevart ved Centers for Disease Control i Atlanta i USA og i Moskva. Viruset anses som meget effektivt ved biologisk krigføring.
Putin og Biden har sikkert full kontroll på viruset. Ingen av de vil vel kunne finne på å bruke et virus som ødela hele sivilisasjoner, inkludert aztekerne og inkaene da Spanjolene tok med seg koppene til Amerika i 1492.
Ingen grunn til uro.
I dag har jeg vært på langtur. Eldste Sønn og jeg har vært på Jernbanemuseet på Hamar. En hel dag bare han og jeg og en haug med tog og jernbanehistorie. Du kan tro vi har kost oss!
Vi har vært her før, for mange år siden. Jeg husker ikke helt når, men tror det er rundt 15 år siden, kanskje mer. Også da var det bare oss, og det var helt topp. Eldste Sønn er mer enn gjennomsnittet interessert I tog og jernbane, og kunnskapsrik som få. Så når vi er på et slikt sted må alle skilt og plakater leses, gjerne reflekteres over for så å kunne gi meg noen utfyllende opplysninger. Da er det godt å bare være oss to. Søsknene har liksom ikke helt den samme interessen, i det minste ikke fot alle detaljene.
Jeg husker kanskje heller ikke hva alle lokomotivene har for navn og typebetegnelse, men jeg tror dette er et diesel lokomotiv… Og selv om jeg ikke er like interessert i tog som Eldste Sønn synes jeg det er gøy å følge med på hvor mye han vet.
Dette lokomotivet vet jeg hva heter! Det er selveste Dovregubben. Dovregubben eller NSB type 49, som de egentlig heter var en norsk damplokomotivtype som ble konstruert for at ett lokomotiv skulle erstatte to lokomotiv og holde høyere hastighet i de sterke stigningene på Dovrebanen. Type 49 betegner høydepunktet og slutten på norsk damplokomotivproduksjon. Denne lokomotiv typen var i bruk fra 1935 til 1957. Mye av dette lærte jeg av Eldste Sønn sist vi var her. Da var han rn 10-12 år gammel, og jeg husker jeg kontrollsjekka mye av det han foreleste om den dagen. Den gutten har klisterhjerne på det som virkelig interesserer!
Spesialutstillingen om jernbanehistorie under andre verdenskrig gjorde inntrykk.
Ellers var det mye nostalgi. Er det tegn på at en begynner å bli gammel når man finner minner fra oppveksten på museum?
Flott sted som anbefales enten du er jernbane-nerd eller bare normalt interessert. Og selvsagt er det et lite damptog som går noen hundre meter då batn som et med går kjørt litt tog.
Jeg var rimelig skeptisk da jeg tok drn først slurken. Kunne dette virkelig være noe for meg?
Det var det! Virkelig en frisk sommerdrikk med en nydelig farge. Sund å si det men det ble ikke mye rose’ øl på Gsmle Gubben Grå. Her stakk jeg av med mesteparten.
Vel hjemme har vi sett i butikkene her, men nei ikke noe rose’ øl fra Hansa å oppdrive her i Hønefoss.
Gamle Gubben Grå nevnte det for Eldste Sønn og da ble det orden på sakene. Som den kremmerhus han er var han snar til å bestille det til Meny butikken hvor han jobber. I går sendte han meg bilde av bokser med rose’ øl fint stablet i hylla på butikken.
Selvsagt måtte jeg svinge innom Meny i går og kjøpe meg en boks til lørdagskosen.
Denne anbefales virkelig. Lett og hod sommerdrikk.
Det er flott å gå i skogen, og jegliker og å gå turer på litt roligere landeveier. Men jammen kan det være fine fotomotiv i urbane strøk, selv i industriområder.
Jeg vet hvem den sure kjerringa er. Jeg har lest om det i lokalavisa. Hun er plaget av at ungdom tar seg til rette og bruker hagen hennes som en park. Ikke er det noen stor hage, eller mulig å misforstå og tro det er et offentlig sted. Mener og de hadde hentet møbler i garasjen hennes og laget seg fest-terasse oppe på fellesgarasjen der hun bor. Folk er frekke!
Dette innlegget er skrevet først og fremst for å få ned blodtrykket til Heidi Rosander. Det er ikke sunt å gå lenge med høyt blodtrykk har jeg hørt.
Heidi får nemlig høyt blodtrykk av å lese innlegg som handler om overvekt, og hvor den som skriver har åpent kommentarfelt. Vel, jeg skriver i dag om overvekt – og kommentarfeltet mitt er like åpent som alltid. Likevel håper og tror jeg at det ikke kommer til å strømme inn med negative, stygge kommentarer i kommentarfeltet. Jeg tror nemlig ikke leserne mine omskapes til stygge nettroll bare fordi jeg skriver om det å være feit.
Joda, noen litt spisse kommentarer får jeg nok, men de skal få svar på tiltale.
Hvis du sitter klar med fingrene på tastaturet for å fortelle meg at overvekt er skadelig, så vet jeg det.
Det varmer hjertet mitt at du er så opptatt av min helse. Men, bare så det er sagt, overvekten min er nok ikke min største helseutfordring. Synet mitt er nok det som bekymrer meg mest, og det er en arvelig medfødt lidelse som overhode ikke har noe med fedme å gjøre.
Jeg er ikke dum, skjønner du. Det er ikke i hjernen fettet har samlet seg.
Eller jeg håper da inderlig at det er rikelig med fett i hjernen min. En hjerne skal bestå av 60 % fett og mye av det er omega 3 og omega 6. For at hjernen skal fungere normalt må den altså ha påfyll av dette fettet, som du får fra fet fisk, tran, nøtter og frø.
Så kanskje vi feite egentlig er smartere enn grønnsaksspiserne som kun lever av salatblader og vann?
Har du behov for å spre dritt, gå til salatåkeren din. Der gjør dritten mer nytte for seg enn i kommentarfeltet.
Jeg er feit, men ikke teit.
Selv om jeg er ei diger dundre på over hundre, så er jeg så mye mer enn det. Kroppsfigur og volum sier så utrolig lite om en person. Jeg er ikke så kroppsfiksert at jeg bedømmer et menneske kun ut fra det ytre.
Det hjelper ikke å se ut som en modell hvis det ikke rører seg noe på innsiden av fasaden. Hjerne og hjerte er viktigere enn BMI .
Kroppspositivisme er liksom i vinden nå. Jeg vet ikke om jeg er helt der. Jeg har ikke et behov for å kle av meg og legge ut bilder av kroppen min med alle dens valker og strekkmerker. Men jeg tror ikke jeg hadde hatt noe større behov for å flashe kroppen min om jeg hadde vært slank. Jeg var ekstremt undervektig til jeg var rundt 18 år. Vel, jeg likte ikke å vise frem kroppen min da heller.
Jeg tror at det har noe med at jeg faktisk ikke er så opptatt av kropp. Det er da så mye mer med mennesker som er langt mer spennende. Kroppsform og kilo sier veldig lite om et menneske. I løpet av de siste årene har jeg gått ned rundt 20 kilo, men jeg våger å påstå at jeg fremdeles er akkurat den samme personen. Jeg er også den samme personen, dog litt eldre, som den undervektige 18 åringen. Jeg har de samme verdiene, de samme sterke meningene.
For meg betyr kroppspositivisme mer bare å være stolt av seg selv. Stolt av den personen man er. Og alle er så mye mer enn antall kilo. At man begynner å leve livet og godta seg selv som den man er, og kjenne på at man er mer enn bra nok akkurat som man er.
Blås i kroppen din, vær deg selv og vær stolt av deg selv og glad i deg selv.
Det finnes sykelig overvekt, og det finnes sykelig undervekt. Begge tilstander er like farlige.
Men alle slanke lider ikke av sykelig undervekt. Alle store lider ikke av sykelig overvekt. Og de av oss som har helseutfordringer knyttet til vekta vår, la det være en ting mellom oss og de helsepersonell som behandler oss.
Fastlegen min har rett til å påpeke overvekten min, dama som ser meg spise is på torget eller leser dette innlegget har ikke noen rett til det.
Husker dere at 1. mai var jeg fra meg av glede fordi jeg hadde fått tak i en haug med interlørblader på loppemarked? Jeg elsker å sitte slik å bla i gsmle interørblader, klippe ut gode ideer som blir satt I permer, og som etterhvert blir til små eller store prosjekter, gode kjøp, en fin opplevelse eller spennende matretter. Selv om jeg har kost meg masse med disse bladene de siste tre ukene har jeg fremdeles 43 blader igjen å kose meg med. Jeg er altså omtrent halvveis med bunken jeg hentet hjem. Mye kos igjen med andre ord.
Her om dagen så jeg at noen i nærheten skulle gi bort noen interiørblader på finn, og jeg meldte selvsagt min interesse.
Jeg fikk raskt svar, og selv om det var noen dager siden bladene var lagt ut på finn var det ingen som hadde meldt sin interesse ennå. Så jeg kunne få lov å komme å hente de. Lykkelig dro jeg ut dit etter at Charlie Chihuahua og jeg hadde gått tur i dag.
Og for en skatt!
Jeg tror jeg har klart å telle riktig, i såfall fikk jeg 366 interiørblader!!!
Rask gange bærende på en favn blader om gangen. Det ble noen turer før alle 366 bladene var på plass i bilen, og like mange ganger for å få de fra bilen og inn i Drømmehuset. Her innbefattet treningsøkta og litt trappetrening for hver tur. Jepp, jeg ble både svett og varm og fikk litt pulsstigning for andre gang i dag. Ingen skal si at denne kjerringa ikke trener.
Hva jeg skal med alle bladene? Kose meg glugg i hjel! Selv om både Gamle Gubben Grå og han jeg fikk bladene av nok tror jeg er bortimot sprøyte gal.
Som jeg skrev I innlegget Tvangs-trening…har jeg ikke spesielt lyst til å ha fysikk som en 90 åring innen kommunevalget 2027, og derfor må jeg, samme hvor lite lystbetont det er, trene, eller i det minste være i aktivitet. Så selv om det var lett regn dro Charlie Chihuahua og jeg av sted rett etter frokost.
Det var bakketrening som skulle til, var det ikke det vi var enige om? Jeg regner med bakken på bilde er bratt nok til å få opp pulsen. I det minste hvis jeg hadde gått opp bakken. Jeg nøyde meg med å gå ned. Trening nok for meg, livredd som jeg er for å skli I løs grus. Har liksom ingen flere kroppsdeler jeg vil knekke.
Hvis du lurer på hvor jeg har rota meg bort nå, så er dette en del av “sikker skolevei” prosjektet til kommunen går jeg ut fra.
Da man høsten 2020 la ned Hønefoss skole og overførte elevene til Ullerål skole var det mye snakk om trygg og sikker skolevei. Hønengata som ble en del av skoleveien for mange av elevene fra Hønefoss er innfartsvei til byen og med et relativt komplisert trafikkbilde ikke et sted foreldre sender sine barn med lett hjerte. Mange ytret seg høyt, og temperaturen ble ikke lavere etter at en sentral AP politiker ytret noe som i verste fall kunne tolkes som “litt svinn må man regne med” når det var snakk om barn og fare for trafikkulykker. Det ble vedtatt at skolen ikke skulle åpne før alle trafikale utbedringer som skulle gjøres var på plass. Skolen ble nå åpnet til tross for at noen utbedringer, blant annet en undergang og denne stien ikke var på plass. Hvor trygg denne bakken er en dag med speilholke er jeg usikker på. Heldigvis er det barneskoleelever og ikke gamle, benskjøre kjerringer som stort sett skal ferdes der.
Når vi snakker om Ullerål skole. Den nye skolen har blitt fin og flott den med et fint lekeareal. Det jeg derimot er litt usikker på er om det var tiltenkt at det skulle være en diger dam midt i det lekeområde? Den vil nok være til stor glede for barna som kommer på skolen på mandag. Om foreldre, lærere og de ansatte på SFO er like henrykte er jeg usikker på. Og husk det har vært relativt lite nedbør i flere måneder, selv om det har kommet litt det siste døgnet.
Charlie og jeg fortsatte på tur. Det er mye å se på og reflektere over når man går tur, jeg mener trener i urbane strøk også. Bensinpriser på 26 kroner og 55 øre for eksempel. Jeg som har sagt at jeg ikke fyller bensin så lenge prisen er over 20 kroner literen lurer veldig på hvordan jeg skal komme meg til Hamar i morgen. Jeg har ikke mer enn kvart tank.
Jeg kunne selvsagt tatt det som en treningstur. Jeg, Gamle Gubben Grå og Eldste Sønn vandre i samlet flokk de 148 kilometerne til Jernbanemuseet. Tror forresten at vi har litt dårlig tid. Vi skal jo til Hamar fordi det er et jubileum av ett eller slag på det museet nettopp i morgen. I følge Google vil det ta oss ett døgn og tre timer å gå dit. Hvis vi starter nå og holder den farten Google antar er vi fremme klokka 18 i morgen. Museet stenger klokka 15. Skal vi rekke jubileet er det best vi får opp farten.
Det ble ikke 148 kilometer i dag. Bare litt i overkant av 4 kilometer. Vet ikke om det stopper aldringen nevneverdig, men det hjelper nok litt. Forresten var jeg ikke ferdig med dagens trening. Neste treningsøkt var mer krevende, men det skal jeg fortelle om i neste innlegg. Så følg med. Nå har Kjerringtanker blitt reneste treningsbloggen.
Det er vel ingen overraskelse når jeg forteller at jeg ikke er direkte glad i trening. Så når jeg leser at Vivian, Mamma på hjul, driver og tvangstrener gubben sin, ja da får han min dypeste medfølelse. Jeg trenger bare tenke noen få måneder tilbake, til tiden på treningsleiren, så er det som jeg kjenner i hver eneste muskel hva tvangs-trening gjorde med meg.
Jeg skuler bort på treningsballen som ligger uvirksom i det ene hjørnet av stua. Det er en stund siden jeg spratt rundt på den. Husker Datterens motiverende ord da jeg prøvde den sent på julaften
Du ble ti år yngre med en gang du satte deg på den ballen, Mamma!
Mulig det er på tide å bli ti å yngre igjen? For jeg tror den foryngelsesprosessen opphørte når jeg ikke hoppet rundt på ballen lenger, men heller inntok horisontalen på sofaen. Skal jeg være ærlig så fremstår jeg nok oftere som ti år eldre enn fødselsdatoen tilsier enn at folk tror jeg bare er i midten av førtiåra.
Ung til sinns men med kroppen til en pensjonist.
Og i mitt stille sinn vet jeg at det er relativt mange pensjonister som er langt sprekere enn meg. Svigermor på 84 for eksempel. Jeg har ikke en sjans i havet med å holde hennes tempo en hel dag.
Danka ut fysisk av et menneske i midten av 80-åra.
Høres positivt ut for Svigermor, men ikke så positivt for meg.
Hvor krakk og elendig vil jeg være når jeg når hennes alder om en tretti års tid?
Vil jeg da ha kroppen og fysikken til en 115 åring?
Det høres ikke oppløftende ut.
Både bilde av en bortgjemt krok på et sykehjem og gravstein og krans flimrer på innsiden av øyelokka.
Trening er kjedelig, og i tillegg er det slitsomt. Gubben til Vivian har min største forståelse når han bruker scooter når han skal gå en tur for nettopp å få litt trening. Jeg leser at det var noe med en bratt oppoverbakke. Sånne kan være utrolig tunge og slitsomme, spesielt hvis man er i dårlig form.
Jeg tror faktisk ikke folk i rimelig god form forstår hvor slitsomt en sånn oppoverbakke kan være for en person i dårlig form. Ikke nok med at en blir både svett og varm, man får jo åndenød, hjertebank og pulsstigning og. Kan umulig være sunt. Forstår godt hvorfor gubben i Bergen brukte motorisert fremkomstmiddel for å gjøre turen litt mindre slitsom. Løsningsorientert kaller jeg slikt.
Løsningsorientert der og da, men muligens ikke på lang sikt.
Jeg får liksom ikke helt fred fra den tanken på hun 115 år gamle meg som egentlig bare er 85.
Hvis jeg ikke tar grep men fortsetter å ha fysikk som ei som er tretti år eldre enn meg vil jeg nå 90 års alderen fysisk når jeg er 60.
Det er litt over 4 år til.
På ny flimrer bildet av sykehjem og gravstein for mitt indre, og nå snakker vi om en fremtid som ikke er langt der fremme, men rimelig nær.
Det er bare en ting å gjøre, enda det er både kjedelig, slitsomt og jeg kan risikere å bli både svett og varm.
