I dag er det fem kuldegrader ute. Det flyr noen snøfiller i lufta. Ikke mye. Ikke noe det blir noe av. Sånne lette, få snøfiller som fyller deg med barnlig glede i oktober, får frem litt lett julestemning i november og kun er til irritasjon i februar. Jeg tror jeg begynner å bli gammel. Jeg synes jeg skriver litt mye om været. Været og gikta. Klarer jeg å klore ned noe om dårlig økonomi nå så er sutringa på topp.
Jeg har ikke lyst til å være ei gammel sutrete kjerring. Det kler meg egentlig ikke. I tillegg blir ikke hverdagen (og lesertallene) så mye høyere av at jeg sitter her og sutrer over hvor trist livet er. Skillingsvisenes tidsalder er forbi.
Eller sosialpornografi selger jo fremdeles selv om vi er ferdig med skillingsvisene. “Historier fra virkeligheten” er god ukeblad-stoff og vi klikker da alle på triste overskrifter. Medfølelsen sitter løst og vipps så sitter vi på kroken. Det er mange som har kjøkkenskapene fulle av kakepynt kjøpt av ren medfølelse.
De ytre rammene som økonomi og helse får vi kanskje ikke gjort så mye med. Men det er opp til oss selv å gjøre så godt vi kan ut fra de forutsetningene vi har. Lage oss selv gode dager som det så populært heter.
Jeg har akkurat kost meg med dagens frokost. To brødskiver med kaviar Ikke noe å ta bilde av, og ikke noe å skryte av på blogg. Men jeg liker kaviar så frokosten var helt grei.
Nå skal jeg straks sette i gang med husarbeid, får jeg svingt meg med vaskefille og støvkost er det ikke lenge før jeg sitter nede i byen og koser meg med kaffe-latte. Dette skal bli en bra dag.
I DAG ER DET TRE ÅR SIDEN JEG FULGTE VIBBEDILLE SIN OPPFORDRING OG TOK MED MEG STRIKKETØYET PÅ STRANDA. TENKTE DET VAR PÅ TODE MED EN REPRISE (AV INNLEGGET, IKJE AV TUREN PÅ STRANDA.)
“Ta med deg strandveske, piknikpledd og strikketøy og kom deg på stranda” sa VibbedilleI innlegget Merkelig form for friluftsliv og mat for alle penga. argumenterte jeg for at det ikke var det smarteste. Det er vinter og relativt mange kuldegrader her, og jeg nekter å tro at det er sommer i Stavanger heller.
Noen ideer disse toppbloggerne har er så idiotiske at de bare måtte settes ut i live for å bevise hvor dumme de er. Dette er en slik ide.
Gamle Gubben Grå har heldigvis litt samme sans som meg for sprø ting, så han ble med på å dra på stranda, men han nektet å strikke. Greit nok. Det var fotograferingen jeg trengte han til.
Snart var vi på stranda. Og vet dere hva? Selv om det var en solskinnsdag så hadde vi stranda nesten helt for oss selv. Hvor var alle folka? Lettskyet og sol, perfekt for en dag på stranda. Kan det ha noe med at temperaturen nå har sunket til minus åtte?
Helt for oss selv hadde vi ikke stranda, eller isen. Ser dere kiteren der ute på isen? Vet dere når det er best kite-vær? Riktig! Når det er litt vind, eller i det minste sno. Det var fine forhold for kiting i dag.
Men jeg hadde ikke dratt på stranda for å kite, noe jeg tror kollegaene på røntgen er veldig glad for. Jeg som knekker albuer når jeg ramler ned fra en fortauskant og knuser øvre del av leggen når jeg går tur i parken bør nok la være å suse over glatte isflater i høy fart hengende bak en fallskjerm. Slapp av folkens, jeg har dratt på fjorden for å strikke.
Hvis dere lurer, det er ikke lett å strikke med votter! Og nei, jeg tror ikke det hadde vært så mye lettere å strikke uten votter. Fingrene ville raskt ha blitt frosne og stive. Jeg tror det raskt kunne bli direkte ubehagelig.
Vibbedille beklager! Men slik jeg ser det er det en stund før man bør dra på stranda for å strikke.
Toppbloggerne finner nå på mye rart, men dette var en av de dårligste ideene på svært lenge.
Formålet med arbeidsavklaringspenger er å sikre inntekt til personer som får avklart omfanget og varigheten av en arbeidsevnereduksjon. For meg tok det to år og fire måneder å få innvilget AAP (arbeidsavklaringspenger). Alle var enige om at jeg hadde redusert arbeidsevne, spørsmålet har vært hvor mye og om det gjelder alle typer arbeid. Så. slik jeg opplever det har jeg måtte få avklart omfanget av arbeidsevnereduksjonen før jeg i det hele tatt kunne få den stønaden man skal ha mens man blir avklart. Mulig jeg er dum, men det er noe som ikke henger helt på greip her.
Det har frustrert meg. Fordi jeg har følt at jeg ikke har blitt trodd av “systemet”. At jeg sluttet som radiograf fordi jeg ikke gadd å jobbe mer. At jeg var en lat snylter som bare ønsket å leve herrens glade dager på skattebetalernes regning. Og ja, det har gått ut over psyken til tider. Det gjør noe med meg å føle at jeg ikke blir trodd. At jeg ikke har så mange vondter og begrensninger som jeg hevder, og som jeg har haugevis av dokumentasjon på fra lege, arbeidsplass og arbeidsrettet rehabilitering. Jeg ser jo ikke så syk ut. Jeg svarer greit for meg. Har ressurser. Er politisk engasjert og på alle måter en oppegående kjerring. Kanskje jeg ikke har så redusert helse som jeg hevder. Snylter. Sånn føler jeg at systemet og andre har tenkt. De ser meg i avisen, i kommunestyret og i byen hvor jeg drikker kaffe-latte.
De ser meg ikke når jeg ikke orker å bøye meg for å klappe Kidd på morgenen, når jeg ligger under dyna om natta og hele kroppen verker eller når jeg flater ut på sofaen etter endt kommunestyremøte. Ikke er jeg den som sutrer mest om alle vondtene heller. Jeg lever med de. Jeg er vant til de. De er en del av meg. Jeg vet jeg kanskje burde klage mer til leger og til Nav, men det er liksom ikke meg. Jeg gjør meg heller sprekere enn jeg er enn å male meg dårligere.
Da jeg søkte AAP første gang i 2021 føltes det som et nederlag. Jeg hadde motvillig innsett at jeg måtte forlate det hektiske, engasjerende livet jeg levde. Jeg har sjelden vært så langt nede som jeg var den høsten. Når jeg så ikke fikk innvilget AAP og måtte gå på dagpenger følte jeg meg lurt. Alle hadde jo sagt at jeg hadde krav på AAP: Så begynte jeg å fundere på om alle vondtene bare var innbilning. At jeg egentlig burde ha klart å stå i jobben. At det hadde gått hvis jeg bare hadde bitt tennene sammen og stått på. At jeg egentlig var en lat snylter. Det har vært to tøffe år – og da har jeg ikke tatt med at inntektene ble kuttet med 37,6% når man går på Dagpenger. Jeg skal si at det har vært merkbart i en dyrtid.
Alt dette er glemt denne uka. Jeg har endelig fått innvilget AAP!! (Arbeidsavklaringspenger.) Jeg tror ikke noen skjønner for en lettelse det er. Endelig er jeg blitt trodd! Jeg ble så glad at tårene spratt da vedtaket kom. Og ja, skuldrene føles mindre stramme og jeg sover bedre om natta, selv om kroppen fremdeles verker når det er væromslag.
Jeg føler for å feire, selv om det egentlig er et nederlag. Feire at jeg endelig er over på den stønaden jeg mener er riktig. At velferdsstaten endelig fungerer for meg og. At det og betyr nesten to tusen kroner mer i måneden utbetalt kommer også godt med. men det er ikke pengene som betyr mest. Det er faktisk følelsen av å ha blitt trodd.
God morgen, kjære leser. Jeg sitter her som vanlig med tekopp og tastatur. Utenfor veggene til Drømmehuset er det tretten kuldegrader og flere skal det visst bli skal en tro. yr.no. Og så skal vi få påfyll av snø i løpet av helga. Kan ikke si annet enn at denne vinteren leverer! Så sier jeg ikke noe om jeg er fornøyd med leveransen eller ikke.
Noen som ikke har levert noe nytt siden sist er Strikkekjerring på plassen over meg på bloggtopplista. Hun sitter der og stopper sokker fremdeles. Sokkestopping skrev jeg om i går i innlegget Gamle kunster. Jeg har ikke kommet i gang med stoppesopp og stoppenål. Sokkene mine er like hullete. Jeg har derimot kommet ganske langt på den første votten. Foreløpig ser det bra ut, og Yngste Sønn likte fargekombinasjonen jeg hadde valgt. Fremdeles stor tro på at jeg skal komme i mål med både en og to votter før jul.
I innlegget På tide å komme i gang. fortalte jeg om boka jeg fikk til jul. Jeg gikk i forhandlinger med Yngste Sønn, og han er en grei fyr. Jeg fikk strikke hva jeg ville. Det behøvde ikke være genser til han. Så i dag har jeg vært og kjøpt garn. Om han ikke får genser, Yngste Sønn, så synes jeg det bare er rett og rimelig at jeg strikker noe til han. Så nå har jeg begynt på et par votter. Det burde jeg få ferdig i løpet av året. I det minste en vott…..
Da jeg leste dette innlegget følte jeg på et stikk av dårlig samvittighet. Sokkene Barndomsvenninna strikket til meg i fjor har fått ett hull, og jeg burde helt klart ha satt meg ned og stoppet det.
Nå fikk jeg riktignok et par nye sokker av henne til jul i år, så antall raggsokk-par er intakt. Men kan man egentlig noen gang få for mange raggsokker? Jeg tror ikke det. Ikke slik vinteren er på mine kanter. I dag er det minus 17,6 grader utenfor Drømmehuset igjen.
Strikkekjerring viser i innlegget sitt steg for steg hvordan man stopper sokker. Jeg trenger ikke følge med på bildene. Jeg kan stoppe sokker. Lærte det i barndomshjemmet. Teorien er på plass, det er mer praksisen det skorter på. Altså å sette seg ned og faktisk gjøre jobben.
Å stoppe sokker er en god ide’ av flere grunner. For det første er det økonomisk å reparere og ta vare på tingene sine stedet for å kjøpe nytt. For det andre er det synd at et par sokker som noen har brukt timer på å strikke skal kastes bare på grunn av et lite hull. Et flott håndarbeidsprodukt fortjener bedre behandling. For det tredje er det å stoppe sokker videreføring av gamle håndarbeidstradisjoner. For det fjerde, kan du tenke deg noe mer retro eller vintage enn et par raggsokker med en vakker, kunstferdig stopp? Burde gli rett inn i motebilde!
Du har sikkert noen hullete sokker et sted du og, finn frem stoppenåla og sett i gang. Kan du ikke kunsten? Vel så gå inn på innlegget til Strikkekjerring hun viser deg hvordan.
I dag da jeg skulle ut på tur med hundene nektet Charlie Chihuahua plent å bli med. Han løp og gjemte seg lengst unna skjenken i spisestua. Hjalp ikke hvor mye jeg lokka og ropte. Greit, Charlie var ute på siste luftetur rundt midnatt. Klokka var bare 09. Han fikk bli inne. Jeg tok med meg Kidd og vi gikk en god runde.
Det var kaldt. Minus 13 biter godt i kinna. Det føltes godt å tenke på at en snart kom inn da vi rundt 30 minuttet senere nærmet oss Drømmehuset.
Hvem tror dere sto i entreen og trippet med store blanke hundeøyne da Kidd og jeg kom inn? Jo, selvsagt Charlie Chihuahua. Har dere gått på tur uten meg? Og jeg som må så veldig ut!!! Ja da var det ikke noe annet å gjøre enn å snu i døra, ta med seg Charlie og gå en ny runde.
Lunsj i Rethymno skriver Kretahalvorsen som ligger på plassen over meg på bloggtopplista, og skildrer en kjøretur gjennom greske landsbyer og et vakkert landskap. Snøen synes kun på noen fjelltopper fjernt i horisonten, og lunsjen blir nytt på en fortauskafe.
Her er det tosifret antall kuldegrader og vi fikk påfyll av mer snø i går kveld. Å nyte lunsjen utendørs må være for spesielt interesserte. Jeg er ikke blant dem.
Gårsdagens lunsj ble fortært her hjemme i Drømmehuset. Brødskive med skinkestek. Godt det og. Men jeg unnet meg en kopp kaffe-latte da jeg var i byen for å delta på støttemarkering for Palestina.
I snart 4 måneder nå har bombene falt over Gaza og på Vestbredden. Israel har lov til å “forsvare” seg, sies det. Lov til å “ta igjen”. Når har de tatt igjen nok? Når de har drept 10 ganger så mange som Hamas drepte? Når de har drept 100 ganger så mange? For meg ligner det her mest på hevn. Hevn med renter og renter renter. Hvordan kan noen tro at det vil føre til fred?
I kveld var vi på ny samlet på torget i Hønefoss. Vi sto der i 14 kuldegrader mens snøen dalte ned og hørte på appeller fra unge palestinere fra vår egen by som kjenner, eller rettere sagt kjente, noen som ikke finnes lengre. Unger som de grillet med på Norway-cup sist sommer og som nå er bombet i filler i Gaza. Det gjør inntrykk.
Det var også appell fra en tidligere Israelsk pilot. En bra appell. Den gikk på at det hjelper så lite med fine ord, slik utenriksminister og resten av regjeringen kommer med. Det må handling til. Handling og mot for å få stoppet det folkemordet som skjer i Gaza og på Vestbredden.
Handling er som kjent ikke denne regjeringens sterke side. Heller ikke i denne saken. På torsdag var en rekke saker som omhandlet situasjonen i Gaza og Israel oppe til behandling i stortinget. Regjeringspartiene stemte i mot samtlige forslag. Enten forslagene gjaldt humanitær bistand til Palestina eller sanksjoner mot Israel. Fordømming av krigshandlinger var visst heller ikke noe de kunne støtte.
Mens vi sto og frøs på torget for å vise vår sympati og støtte til det palestinske folket var utenriksminister på vei til USA og Washington. I USA skal Eide blant annet møte utenriksminister Antony Blinken på torsdag. Man kan håpe på at Utenriksministeren vår nevner den motstanden store deler av det norske folk har mot det folkemordet som pågår på Gaza nå. At vi ikke liker at norskproduserte våpendeler blir brukt lit å lemleste å drepe palestinske barn. Men jeg har ikke stor tro på at Eide tar opp disse spørsmålene i det hele tatt.
USA er vår viktigaste allierte. I ei tid med store geopolitiske spenningar, er det viktig å ha dialog med toneangivande politikarar og miljø i USA om mellom anna situasjonen i Midtausten, Ukraina og samarbeidet i Nato og i Arktis, seier Eide. står det å lese på regjeringens hjemmeside.
Jeg kan ikke tenke meg at Eide vil fremføre noe som helst som kan oppfattes som den minste form for kritikk av USAs støtte til Israels herjinger på Gaza. Det står for mange millioner på spill for den norske våpenindustrien.
Ifølge palestinske helsemyndigheter er minst 27.365 mennesker drept i israelske angrep i Gaza siden Hamas-angrepet mot det sørlige Israel 7. oktober. Ytterligere 8000 er savnet, og det fryktes at mange av dem ligger i ruinene av bombede bygninger. 66.630 palestinere er såret i de israelske angrepene, og mange av dem er lemlestet for livet. Dette er tallene fra søndag. De har steget ytterligere de to siste døgnene.
Minner om at i Hamas sitt angrep 7. oktober ble det drept 1.200 Israelitter. Israel har nå drept over 20 ganger så mange. Har man da tatt igjen nok? Begynner det ikke å minne om noe annet enn “retten til å forsvare seg”?
I dag er det samenes nasjonaldag, og da er det vel rett og rimelig med både gratulasjoner og kake. I tillegg har jeg klart å avansere fra en 16. plass til plass nummer 10 på bloggtopplista det er vel og verdt noen gratulasjoner.
Men tilbake til samene og feiringen av deres nasjonaldag. Statsminister Støre leter desperat etter noen samer han kan feire dagen med, har jeg forstått. Helst ikke så langt unna regjeringskvartalet eller Risbekkveien på beste Oslo Vest.
Jonas hadde tenkt å gjøre som Erna og mange andre ministre har gjort før han. Stikke en tur opp på Cizas, den samiske barnehagen på Tøyen og la seg avbilde sammen med samiske barn i kofte. 50 minutter mellom klokka 8.50 og 9.40 var satt av til besøket. Flott måte å få markert Samefolkets dag, tenkte Støre. Og mye mer effektivt enn å ta turen til Finnmark eller Fosen.
De planene ble det ikke noe av. Mange av foreldrene i barnehagen ønsket absolutt ikke besøk av en statsminister som de føler at de ikke lenger kan ha tillit ti, siden regjeringen tydeligvis ikke respekterer lov og dom når det kommer til samer. Det er selvsagt Fosen-saken og måten Støre og regjeringen har håndtert den på som får foreldrene til å reagere.
Flere foreldre ønsket ikke at barna deres skulle være med som statister for en Statsministers ønske om å fremstå som same-vennlig. De ville holdt barna sine hjemme fra barnehagen hvis Statsministeren kom. Jeg kan forstå dem. Hvis du og eller slekt og venner har brukt det siste året på å demonstrere for å få regjeringen til å følge opp det Høyesterett har slått fast, ja da må det føles provoserende om poden skulle dukke opp på dagsrevyen i beste sendetid sittende smilende på regjeringssjefens fang.
En statsminister i en tom barnehage fotografert blant parkdresser og skiftetøy gir liksom ikke den samme effekten som koftekledde barn på statsministerens fang. Ikke en statsminister som ankommer en barnehage og blir møtt av demostrerende foreldre og barn heller.
Så Støre droppet den ideen, og slang seg med Klima- og Miljøminister Andreas Bjelland Eriksen til Nordre Follo for å få en orientering om hvordan norske kommuner kan arbeide aktivt med å verne natur. Når jeg studerer regjeringens kalender for i dag får jeg et bestemt inntrykk av at Statsministeren er etterpåmeldt på det arrangementet. Kunnskapsminister Kari Nessa Nordthun som og skulle vært med til den samiske barnehagen dropper og besøket og får en hel dag på kontoret. Jeg kan ikke annet enn å si at det fryder meg at foreldrene i denne barnehagen klarer å endre regjeringens program.
Så skal ikke regjeringen markere Samefolkets dag i det hele tatt? Det vil jo også være feil signal å gi. Å forbigå dagen i stillhet, mener jeg. Slapp av. Kommunal- og distriktsminister Erling Sande markerer samefolkets dag i Bodø i dag. Her skal han blant annet besøke Jentoftsletta barnehage og Stoarmmo Sáme guovdásj/Stormen samiske senter.
Jentoftsletta barnehage har en Lulesamisk avdeling Den samiske kulturen integreres i hverdagen og i barnehagens innhold. Tre ansatte i barnehagen snakker Lulesamisk. Det er altså store muligheter for å få se bilder av en statsråd blant koftekledde barn også i år.
