I dag fikk jeg et brev i posten som fikk meg til å smile da jeg fat det i postkassa. Jeg visste godt hva det inneholdt. En skatt jeg hadde funnet og kjøpt på finn en kveld i forrige uke.
En utstillingskatalog fra en utstilling kunstneren Eilif Petersen holdt i Christiania Kunstforening i april 1925, altså for snart 100 år siden.
Ja, jeg vet at jeg har mange sære interesser, og muligens for tiden litt vel god tid til å dyrke de. En utstillingskatalog for en 97 år gammel kunstutstilling av en muligens nesten glemt kunstner. For hånden på hjertet folkens; Hvor mange av dere forbinder noe som helst med kunstneren Eilif Petersen – eller Hjalmar Eilif Emanuel Petersen, som han egentlig het?
Jeg kommer ikke fra noen kunstinteressert familie. Likevel har jeg hørt om kunstneren Eilif Petersen siden jeg var barn – eller ungdom. Og det var Bestemor som først fortalte om han.
Bestemors familie leide ut deler av huset på gården sin Sør-Pjåka til sommergjester. En av de sommergjestene var Eilif Petersen. Han var så begeistret for gården at da han senere bygde en villa på Lysaker kalte han den Villa Pjåka. Det var historien slik jeg fikk den fortalt da jeg var liten.
I løpet av sommeren har Petersen dukket opp i flere samtaler med Høvdingen, og jeg har kommet til at vi vet i grunn ikke alt for mye om kunstneren – og jeg har vel og vært litt nysgjerrig på om det at han kalte huset sitt for Pjåka virkelig stemmer. Etter litt nettsøking har jeg funnet ut at det gjør det! Villa Pjaaka har adresse Bombakken 4 og ble utskilt fra Fornebu Hovedgård i 1894. Opprinnelig eier var – nettopp maleren Eilif Petersen. Villaen sto ferdig i 1897.
Bestemor var født i 1904. Altså var det antakelig før hun ble født at maleren var sommergjest på gården. Men det er familien vår som har eid og drevet gården siden før Eilif Petersen ble født, så det må ha vært mens vår familie drev gården.
Eilif Petersen ble viet i Norderhov kirke, i 1879 med Inger Birgitte Cecilie Nicoline Bache Ravn f. Gram. Siden Norderhov kirke er her, så har han eller i det minste hans første kone tilknytting til området. Jeg vil anta at somrene han var i “vår” Pjåka må ha vært før 1879. Etter det var de sikkert sommergjester på gården kona kom fra. Med det navnet bør det være en storgård.
Vel, nå sitter jeg med en snart hundre år gammel katalog som forteller om noe av kunsten og kunstnerkarieren til Eilif Petersen, kunstneren som har gått rundt på gården hvor jeg og bodde i mange år. Nå skal jeg lese meg ytterligere opp på kunstneren, og så skal jeg dra på leting etter kunstverk han har malt. Ikke for å kjøpe, men for å se. Jeg vet at han har malt flere altertavler. I Heftet jeg sitter med i hånden står det at flere av kunstverkene hans var i Nasjonalgalleriet på den tiden. Forhåpentligvis er de fremdeles i offentlig eie. Kanskje er noen av de utstilt i det nye Nasjonalmuseet? Dette kan bli spennende og være utgangspunkt for mange fine utflukter for Gamle Gubben Grå og meg.
Det har kommet litt skyer, den steikende varmen har gitt seg og det begynner å bli levelig temperatur ute. Yngste Sønn som kom hjem fra en helgetur med en kamerat har inntatt horisontalen på pallesofaen på terrassen. Jeg tenkte han kunne få sove i fred, og har satt meg godt til rette I kurvstolen på trammen.
Jeg klager ikke på varmen, misforstå meg rett. Det er godt å kjenne litt sommervarme. Det har ikke vært for mye av den i år, og vi er alt halvveis i august. Det er bare det at jeg ikke tåler varmen så godt, og derfor først trekker ut når den verste varmen har gitt seg. Nå er det helt nydelig ute.
Jeg hører hakkespetten drive på å hakke i stolpen øverst i det bedet jeg aldri får helt skikk på. Den forstyrrer ikke meg, og jeg forstyrrer forhåpentligvis ikke den her jeg sitter på trammen.
Jeg har møtt på en del ville dyr i mitt liv. Jeg er heldig og har vokst opp og bodd store deler av livet slik at det å treffe på ville dyr er relativt vanlig. Her, på et boligfelt like utenfor Hønefoss har vi stadig rådyr på besøk. Sikkert andre dyr og, uten at jeg kan huske å ha sett de.
Da vi bodde i huset i skogen hadde vi til stadighet elg i hagen. Jeg husker hvor fascinert Gamle Gubben Grå ble en av de første dagene vi bodde i huset. Vi satt ved spisebordet og snakket sammen. Han kastet et blikk ut av vinduet, og fikk øye på to elg på åkeren på andre siden av veien. Det var første gsng hsn så elg. Litt mer betenkt ble han den gangen vi åpnet inngangsdøra fordi hunden vår oppførte seg så rart og ville ut. Det sto to elger, den ene en elgokse med hodet en snau meter fra døra. Det ble ikke noe tur ut verken på hund eller gubbe. Ikke tror jeg det ville falle Gubben inn å tenke på å ta en selfie foran elgen heller.
Vi så rådyr der og flere ganger. Og rev. En litt nysgjerrig revunge kom en gang helt bort til Eldste Sønn som var med meg og anla kjøkkenhage. Tipper han var tre år. Jeg ble helt overrasket da jeg rettet ryggen og så Eldste Sønn sitte å klappe en rev. Den forsvant fort når den merket at jeg så på den.
I barndommen så jeg ofte rev på grasvollen ved gården. Elg, rådyr og grevling og. Jeg lærte tidlig å ha respekt for ville dyr, gjerne betrakte de på avstand. “Hysj, kom hit forsiktig” kunne Pappa eller Mamma si med lav stemme fra verandaen terrassen eller et vindu. Så peke og si “Se der er en elg, grevling, rev…” eller hva de nå hadde fått øye på – og så sto vi der helt stille, turde knapt å bevege en muskel mens vi observerte dyret eller dyrene. Noen ganger ga det oss minner for livet, selv om vi verken har bilder av det eller har fått dokumentert det på sosiale medier.
I dag måtte et vilt dyr bøte med livet fordi vi mennesker ikke kunne la det få være I fred. Ikke kunne nøye oss med å observere det på avstand. Det er trist. Utrolig trist.
Fotografen i meg, og influenseren kunne godt tenke seg å ta turen over Sollihøgda til Kadettangen i Bærum eller Vollen i Asker for å observere noe så eksotisk som en hvalross. Jeg forstår at Freya tiltrakk seg publikum. Det jeg ikke kan forstå er at mennesker ikke kunne følge de hundrevis av oppfordringene de fikk om å holde avstand og ikke plage dyret.
Jeg forstår Direktoratets bekymring for at noen skulle bli skadet. Jeg mener folk tar større og større sjanser for å få det perfekte bildet og den perfekte opplevelsen. Prøv #freya eller #hvalrossenfreya på Instagram så skjønner du hva jeg mener. Ja da mange bilder er tatt på avstand og zoomet opp, men langt fra alle. Svømme med delfiner i basseng i syden har jo snart alle gjort. Mye kulere å svømme med hvalross på hjemlig badestrand. “Jeg visste ikke at hvalrossen var der….”sier de. Vel, pleier de alltid å ha noen til å filme mens de tar den daglige svømmeturen? Vi snakker ikke om små barn som blir filmet av overivrige foreldre hvor de enn går og står, men godt voksne kjerringer som har kameramann klar når de legger ut på svømmetur.
Jeg forstår direktoratet. For hvem ville fått kritikk hvis det halvt tonn tunge dyret med de lange spisse tennene gjorde kort prosess med et lite barn som bare skulle klappa dyret for å få et “minne for livet” og en overivrig mamma det perfekte motivet å sende til venner og bekjente? Jo, det ville være direktoratet som ikke hadde brukt nok ressurser på å fysisk stoppe mennesker fra å gå bort til et vilt dyr på et halvt tonn. Som jeg så som tekst under et bilde på Instagram (nei, ingen av mine venner som har postet det. Jeg omgås stort sett bare mennesker hvor hjernen fremdeles virker): De stopper så mange de klarer, men jeg klarte å snike meg forbi å få tatt dette bildet.”
Det er sjeldent jeg ser folk publisere så til de grader at det i deres hjerne er litt vel lite sirkulasjon. Spaghetti-hjerne var et uttrykk vi brukte i min oppvekst.
Et flott levende dyr måtte bøte med livet I dag. Ikke fordi det hadde gjort noe galt. Ikke fordi det hadde skadet noen. Men fordi vi mennesker ikke kunne behandle det med respekt. Det er trist. Utrolig trist.
“Andre muligheter ble vurdert” sier direktoratet. Jeg tror dem så gjerne. Det å fange en hvalross for så å transportere den til Svalbard forstår jeg at kunne by på utfordringer. Ikke minst å gjøre det på en måte som ikke ville skade dyret. Det ville nok heller ikke bli en rimelig affære. Kostnadsberegninger har nok og vært med i bildet. Det enkleste er pistol som det heter i en gammel Tramteateret-sang. (Uten at jeg tror at Freya ble skutt med pistol.)
Det ble en flott tur elvelangs i dag. Det er mange perler her i byen hvis en bare leter litt. For de som lurer, dette bildet er tatt på brygga, båtutsettingsplassen på Benterud.
Det ble en 4 km tur, og det holdt i varmen. Ikke minst for Charlie Chihuahua. Vi gikk jo langs elven så han fikk flere drikke- og vassestopp så han fikk kjølt seg ned. Likevel tror jeg han syntes det var varmt.
Nå har hund så vell som kjerring og plantene på terrasse fått rikelig med vann, oppvaskmaskinen durer fornøyd og Gamle Gubben Grå og jeg har tatt en velfortjent siesta på hver vår sofa. Charlie Chihuahua har flata ut under sallongbordet. Jeg tror jeg bevilger meg en liten lur gør jeg starter med middagslagingen.
I går var jeg litt intensiv her på bloggen. Pepret på med innlegg etter innlegg. Hele fem ble det før jeg krøp til køys. Bakgrunnen for det var at jeg hadde under 1.000 sidevisninger og var nede på en 12, plass. Jeg kom meg opp på en 9. plass i dag med 110 flere sidevisninger. Litt usikker på om 110 flere sidevisninger forsvarer det å pepre blogg.no med innlegg. Jeg mener, hadde det vært 500-600 flere sidevisninger… Nei, jeg tror fremdeles kvalitet er bedre enn kvantitet.
I går hørte jeg på radioen at det som virkelig tok av i influencer, påvirker, bransjen nå er animerte påvirkere. Altså tegneseriefigurer som er på Instagram Tik-Tok osv som man kan følge. De lever “vanlige” liv og har mange hundretusener av følgere. En brasiliansk sånn tegneseriefigur er hvis den som er absolutt hottest for tiden. Det flotte med disse tegneserie-påvirkerne er at annonsørene kan forme tegneseriefiguren akkurat slik de vil. Slik at influenseren passer helt inn i deres markedsføringsstrategi. Kan formes etter kundens behov, med andre ord.
Jeg forstår jo hvorfor lesertallene og annonsør-inntektene på blogg.no stuper. Ta et blikk på topplista. Her er det få som lar seg forme for å tekkes annonsører og markedskreftene,
Bloggtopplista viser også helt klart at det leserne av blogg.no sine blogger ønsker for tiden heller ikke er bloggere som ser som sin fremste rolle å tekkes annonsørene. Det blogg.no sine lesere ønsker å lese er ekte mennesker med ekte liv. Det er vel ingen som vil påstå at Bunny eller Vivian (Mamma på hjul) er kjøpt og betalt av markedskreftene?
Egentlig er bloggerne på blogg.no mer ekte påvirkere enn de påvirkerne som er skapt av annonsørene for å påvirke leserne slik annonsørene ønsker. På meg har ekte påvirkere langt mer påvirkningskraft enn animerte reklamefigurer skapt for at jeg skal handle slik markedskreftene ønsker.
Bunny med sine til dels kontroversielle meninger påvirker leserne. Enten man lar seg provosere eller begeistre. Man kan si mye om Bunny, og det har jeg vel til tider gjort, men fyren er ekte. Når han i innlegget fra Pride i går nevner i en liten setning at han har tenkt seg innom Masalabar for å spise indisk kan det fort få andre bloggere til å besøke den restauranten for å spise når de er i Drammen. Jeg sjekket ut nettsiden, og det ser ut som et godt valg, mulig Bunny gir oss svaret på det i løpet av dagen. I så fall ville hans ærlige beskrivelse av restaurantopplevelsen ha langt mer troverdighet enn et innlegg som helt tydelig viser at det er kjøpt og betalt.
Ingen kan lese bloggen Mamma på hjul uten å bli påvirket. Kanskje ikke til å løpe å kjøpe, men mer til å tenke over hvor urettferdig livet kan være. Bloggen gir oss også en unik innsikt i hvordan det er å leve med en alvorlig sykdom og at det ikke betyr at livet bare er trist og svart.
Slik kan jeg fortsette med Doc & Dask, Monica og Tom. Ekte mennesker med ekte liv, ikke formet for å tekkes sponsorer og reklamebransjen. Men det at de ikke former innleggene sine slik de tror sponsorer og annonsører ønsker gjør jo ikke at de ikke påvirker oss. Kanskje påvirker de oss enda mer, nettopp fordi de er ekte.
Leserne av blogg har og endret seg. Det er ikke tenåringsjenter med sminke og klær masseprodusert i lavkostland som sin største interesse lenger, men voksne mennesker. Voksne mennesker med et helt annet interessefelt – uten at det nødvendigvis betyr at de ikke lar seg påvirke.
Jeg ser på denne utviklingen, både på bloggerne og bloggleserne som en spennende mulighet mer enn som en negativ utfordring, et problem. Blogg.no får denne muligheten servert på et sølvfat. Jeg håper de makter å gripe den.
Endelig er temperaturen ute såpass at det er levelig på terrassen. Jeg har tatt med meg lørdagsavisene og et glass vin og trukket ut. Sola har gått ned bak trærne i vest, bare de siste strålene farger himmelen i et gyllent skjær.
Artikkelen i Aftenposten om barnefattigdom er tankevekkende. Forskjellene i Norge er økende, og med den prisveksten som er på alt fra strøm til mat vil antall barn som vokser opp i fattigdom øke gjennom vinteren. Samtidig blir de rikeste bare rikere og rikere. Avstanden øker – også under en sosialdemokratisk regjering. Hvem mente egentlig Støre da han før valget sust høst snakket om vanlige folk, og at det nå var deres tur?
Det er og et portrettintervju med Marianne Andreassen. Hun son nettopp har sagt opp stillingen som stortingsdirektør. Jeg tenker vi er litt like vi to. Eller var. Jeg var og ei kjerring som trodde selv at jeg fiksa alt. Stor tro på egne evner. Jeg kjenner meg igjen i savnet etter å være en del av det som en gang var. Kjenner meg igjen i forsøket på å se på det hele som en ny mulighet – uten helt å klare det. Håper jeg er litt mer ydmyk enn det Andreassen fremstår som i dette intervjuet. Litt mindre skråsikker på at hun alltid har tatt de riktige vurderingene. Hadde hun gjort det hadde hun vel ikke trengt å gå?
“Det er mye jeg kan gjøre”avslutter Andreassen intervjuet med å si “Kanskje jeg skal lære meg å sykle på ett hjul?” Jeg er helt sikker på at det skal ikke jeg.
Gamle Gubben Grå har en avtale om når vi har gått Drømmehuset sånn noenlunde i vater til helga, og alle tingene jeg har satt opp på lista er utført sådrar vi til Hønefoss og koser oss på kaffe’. Det forutsetter selvsagt at vi blir ferdig med lista før dagen blir kveld.
Det har ikke vært mange lørdager med byturer i sommer, for jeg har hatt det mef å ha en ganske så lang liste når helgen kommer. Men i dag var vi skikkelig flinke!! Jeg kunne stryke siste ting på lista mi rundt 14.40.
Noe av det siste jeg gjorde var å rive resten av tapeten I gangen. Det var både varmt og slitsomt, så jeg unnet meg en liten strekk før jeg hoppet i dusjen. Eller muligens mer kreket meg inn i dusjen. Den tapetrivingen leiter litt på ryggen.
Så ble det bytur- og siden vi var litt i seneste laget til lunsj ble det middag ute i dag. Enkelt, greit og ikke minst godt. Middag, dessert og kaffe i bakgården på Rumi. Jeg elsker den restauranten. Tok ingen bil5i dag. Dere vet meg og mat. Spesielt når jeg er sulten, og jeg var sulten i dag.
Nå er vi hjemme igjen. Det er fremdeles litt for varmt å sitte ute på trammen eller terrassen. Jeg tror jeg tar meg en liten strekk og en høneblund på sofaen. Jeg var tross alt oppe før klokka 6 i dag.
Nå skal ikke dette innlegget handle om søskenbarn. Jeg har kun to. De bor ikke på Gjøvik. Nei den som skal få unngjelde i dette blogginnlegget er Lillesøster. Overskriften er hentet fra visa til Alf Prøysen. Du kan lese teksten til den visa her. hvis du ikke kan din Prøysen sånn helt på rams.
Svoger sendte en snap i formiddag som viste Lillesøster og noen tomatplanter. Teksten var “Tomat innhøsting”.
Jeg hadde akkurat høstet inn de tomatene som var røde på våre tomatplanter i dag, og sendte stolt et bilde tilbake. Bildet er det dere ser over. Der kan man telle hele 5 tomater. Jeg er rimelig fornøyd med tomatavlinga i år. Og ja, det er mange grøn e tomater fremdeles.
Det varte ikke lenge før jeg fikk dnsp tilbake fra Lillesøster. Et bilde som bugnet av tomater, agurker eller squash. Muligens begge deler. Sukkererter og jeg mener jeg så en aubergine… kort sagt litt mer en mine stakkars 5 tomater.
Ja ja. Selv om jeg ikke har et søskenbarn på Gjøvik har jeg i det minste ei lillesøster med drivhus……
Gamle Gubben Grå og jeg drev på med forefallende husarbeid slik vi pleier på lørdag formiddag. Døra både til terrassen og til trammen står oppe. Det er fin sommerdag, Charlie Chihuahua står i bånd i hagen. Vi flyr ut og inn hele tiden.
Til tross for stor, farlig chihuahua ( i egne øyne) i bånd på trammen og en fryktinngytende gubbe bevæpnet med drill i entreen klarte en inntrenger å trenge seg inn i Drømmehuset og skapte både dramatikk og tilløp til panikk her i heimen. Jeg mener det er jo bare timer siden jeg skrev litt ironisk om fatwaer.
Tror jeg og nevnte Sian og Thorsen i det innlegget, og han bor jo rett på sndre siden av skogen der. *peker på skrå over garasjetaket*
Etter litt forsøk på snikfotografering for å skape bildedokumentasjon, snek jeg meg ned kjellertrappa og lukket døra bak meg. Når jeg frivillig oppsøker vaskekjelleren en solfylt lørdag burde de fleste skjønne at det er fare på ferde.
Hvem inntrengeren var? Nei, det er ikke den gråhårede mannen på bildet. Det er Gamle Gubben Grå. Flytt blikket til gardinstanga.
En flakkende, fjærkledd inntrenger. Jeg er ikke redd fugler. Synes egentlig de er ganske søte, men flakkende vinger innendørs….. vel jeg kjenner det liksom får det til å gå ilninger nedover ryggen.
Gamle Gubben Grå var stor, tøff og mandig og fikk fuglen ut – i live og uten at den ble skadet. Uten at den dreit inne og, heldigvis.
Harmonien var gjenopprettet, og jeg kunne trygt komme opp fra vaskekjelleren.
I går gikk en eldre, britisk herre opp på en scene i en liten landsby. Han er forfatter og var deltaker på en litteraturfestival. I det konferansieren annonserer forfatterens navn stormer en ung mann opp på scenen og stikker den eldre herren gjentatte ganger med kniv før han blir overmannet. Den eldre herren blir fraktet i full fart til sykehuset hvor han raskt havner på operasjonsbordet. Forfatteren vil trolig miste et øye, har fått nerveskader i en arm og har fått stikkskader i leveren. Han ligger nå på respirator og tilstanden for den 75 år gamle mannen er alvorlig. Kanskje er det ikke en god morgen likevel?
Forfatteren heter Salman Rushdie. Han er av indisk opprinnelse, britisk statsborger og bor nå i New York. Angrepet skjedde i en landsby like utenfor hjembyen. Jeg tipper det ringer en bjelle for flere av dere lesere ved navnet Salman Rushdie. Hans mest berømte bok er Sataniske vers som ble utgitt i 1988. Altså for 34 år siden.
Sataniske vers blir av mange muslimer oppfattet som blasfemisk og er forbudt i India og mange muslimske land. Hvis noen lurer; Ja, det står selvsagt en norsk utgave av boka i biblioteket i Drømmehuset. (Ja, vi har eget bibliotek. Jeg jobber jo med å lage dette slitte 80-tallshuset om til et herskapshus, og da et et bibliotek en selvfølge.) Om jeg har lest den? Jeg har begynt en gang for lenge siden. Falt ikke helt i smak.
Det var flere enn meg som ikke likte boka, men mens jeg nøyde meg med å slutte å lese og sette den pent tilbake i hylla tok det litt av for enkelte andre. For eksempel Irans daværende leder ayatolla Khomeini dømte forfatteren Rushdie og alle utgivere av boken til døden. Ja ikke bare dømte han Rushdie til døden. Han sa sågar at det var en religiøs plikt for alle muslimer å drepe mannen. En såkalt fatwa. I går, over 34 år etter denne fatwaen ble forfatteren knivstukket på en scene i New York i USA, og ligger nå alvorlig skadet i respirator.
Ayatollah Khomeini døde i 1989, samme året som han kunngjorde fatwaen, dødsdommen mot Salman Rushdie og alle utgiverne av boka. Jeg har ikke så god greie på slikt, men jeg vet at «Den som utsteder fatwa uten grunnlag av islam kan gjøre sitt område i helvete klar.» Så kanskje Khomeini nå regjerer i de nedre avdelinger?
Man skal kanskje ikke spøke med slikt. For mange var Khomeini en stor leder. Men jeg har venner som var unge i Iran da han kom til makta som ikke var det. Et par av de sonte flere år i fengsel fordi de protesterte mot hans regime.
Vel. Khomeyni var så populær at man måtte ha to forsøk før man klarte å få begravet mannen. Khomeinis første begravelse ble avbrutt av iranske embetsmenn etter at en stor gruppe stormet begravelsesprosesjonen og nesten ødela Khomeinis trekiste for å få et glimt av liket. På et punkt falt faktisk Khomeinis lik ned på bakken, da mengden prøvde å gripe deler av likkledet. Det ble sagt at over ti tusen mennesker ble skadet. En ny begravelse med mye strengere sikkerhetsopplegg måtte til. Da gravla de Khomeini i en stålkiste, omringet av tungt bevæpnede sikkerhetspersonell.
Jeg tar med dette om Khomeyni for å forklare at det nok fantes og finnes en god del muslimer som så på det som sin religiøse plikt å drepe Salman Rushdie på “ordre” fra en for lengst død mann.
Jeg tror ikke det har vært noen direkte attentat mot Rushdie Han har levd med politibeskyttelse i en årrekke. Men det har vært flere attentat mot forleggere som har utgitt boka. I 1991 var det attentat mot bokens japanske oversetter, Hitori Igarashi, og italienske oversetter, Ettore Capriolo. I 1993 var det også et attentat mot Rushdies norske forlegger William Nygaard. Igarashi ble drept, mens Capriolo og Nygaard overlevde. Ingen ble pågrepet for attentatet mot Nygaard, men det antas å ha sammenheng med hans rolle i utgivelsen av boken.
Boka førte og til mye voldeligheter rundt om i verden med brannbombinger av bokhandlere. Muslimske samfunn rundt i verden holdt også offentlige møter hvor kopier av boka ble brent. Litt sånn som når Sian reiser rundt på gater og torg og brenner Koranen. Mulig det er fra muslimene Lars Thorsen og co har hente sin inspirasjon?
Boka fikk og storpolitiske følger. Som en følge av at ayatollah Khomeini hadde utstedt dødsdommen, fatwaen, brøt Storbritannia den 7.mars 1989 sine diplomatiske forbindelser med Iran. Den 24. september 1998 meddelte Iran at de ikke lenger ville gjøre noe for å skade Rushdie. Dette kom som en forutsetning for å kunne gjenopprette de diplomatiske forbindelsene med Storbritannia. Så snart kontakten var gjenopprettet, snudde de iranske myndighetene og hevdet på nytt dødstruslene mot Rushdie. Tidlig i 2005 ble fatwaen til Khomeini hevdet på nytt av Irans åndelige leder, Ayatollah Ali Khamenei, under en tale til muslimske pilegrimer på sin årlige pilegrimsferd til Mekka. I tillegg har revolusjonsgarden i Iran erklært at dødsdommen mot den britiske forfatteren Salman Rushdie fortsatt er gyldig. Iran har nektet å trekke tilbake fatwaen på grunnlag av det kun er den som utstedte fatwaen, som kan trekke den tilbake. Og siden ayatollah Khomeini som kjent har vært død i 33 år er det ingen stor sannsynlighet for at han kommer til å gjøre det.
I går 33 år etter at fatwaen ble utstedt ble altså Salman Rushdie angrepet og knivstukket. Han kommer til å miste ett øye, har fått nerveskader i en arm og stikkskader i leveren.
Mannen som angrep Salman Rushdie er 24 år gamle Hadi Matar. Om knivangrepet har noe med dødsdommen som ble kunngjort 9 år før Hadi Matar ble født er for tidlig å si. Så langt vet man at mannen bor i New Jersey. Politiet har så langt ikke fått stadfestet hans nasjonalitet eller hans statsborgerskap.
VG melder at NBC News opplyser at en polititjenesteperson tilknyttet etterforskningen har fortalt at Matar i innledende etterforskning ser ut til å ha uttrykt sympati med shia-ekstremisme og den iranske Revolusjonsgarden. Men hvor mye lit man skal stole på denne en person sier at det muligens kanskje kan se ut til… vet jeg ikke.
Jeg synes det er skremmende at en forfatter muligens har blitt angrepet og forsøkt drept for bokstaver han feste på et ark for 34 år siden.
Freya er stor, fet og passer ikke helt inn der hun har slått seg til på Kadettangen i Bærum.
De “voksne”, de som bestemmer, har sagt at de andre skal være snille mot Freya, la henne få være i fred. Men det er ikke alle som hører på de “voksne”. De synes det er dumt at hun har dukket opp på “deres” strand. Ligger der og breiere seg og ødelegger badinga for dem og deres familie og venner. Derfor kaster deling på henne, stikker pinner bort i henne, skriker og bråker – alt for å skremme Freya vekk.
Så ille har det blitt at “de voksne” de som bestemmer vurderer å avlive Freya. De klarer ikke å holde mobben unna henne, så for hennes eget beste har de funnet ut at avlivning nok er det beste.
Avlive mobbeofferet fordi de ikke klarer å få mobberne til å oppføre seg….. Er det flere enn MDG og jeg som synes den ideen blir litt feil og gir feil signaler?
“Hadde det nå enda vært de som plager dyret man vurderer å avlive, hadde jeg forstått det” sier jeg tørt til Gamle Gubben Grå som akkurat har kommet fra jobb.
