Skal vi lufte hundene? sa jeg til Gamle Gubben Grå for en evighet siden. Ja svarte Gubben. Jeg skal bare lese ferdig en artikkel i Klassekampen først. Jeg vet at artiklene i Klassekampen både kan være litt lange og tunge, men at det skulle ta så lang tid å stave seg gjennom de hadde jeg ikke trodd. Vi snakker jo om en Gubbe som for lengst har knekt lese-koden. Han leste Dostojevskij som 8 åring og sluker gjerne ei bok i døgnet.
Jeg har vasket badegulvet og vært ute med søpla mens jeg venter – og venter fremdeles.
Nå har han røykepause. Vet ikke om det er tegn på at han er ferdig med artikkelen eller om det bare er en pause. Så må han på do, påse at jeg har satt I ny plastpose i søppelbøtta under kjøkkenbenken og skru av alt lys. (Artikkelen handlet om strømpriskrisa.)
Lurer på hvor mange timer, dager og uker jeg har brukt på å vente på den Gubben. Men nå ser det ut som om Jan er klar, da skal han få slippe å vente på meg.
Mens natta langsomt blir til dag sitter jeg her med tekopp og tastatur. Blåtimen, er det ikke det de kaller det, eller er det bare om kvelden når mørket kommer? Etter hvert skal jeg ha litt frokost. Brødskive med kaviar. Ikke det mest spennende men det er vel slik hverdager skal være? Litt grå, litt blå, men ok.
Er på en 16. plass på bloggtopplista i dag. Det er jeg selvsagt ikke fornøyd med. Så her må det skjerpings til. Hva jeg skal finne på for å få opp antall lesere er jeg for trøtt til å finne ut akkurat nå, men jeg skal nok komme på noe.
Etter hvert skal jeg ut på tur med hundene. Sjekker yr, og finner ut at jeg kanskje drøyer litt. Sola kommer ikke før ved ett-tida. Jeg vil gjerne kjenne sola når jeg er ute, selv om det blir dårlig med varmegrader i dag. En fattig varmegrad på det varmeste. I morgen er det spådd ti kuldegrader og mer snø. Klager ikke, bare konstaterer fakta.
Svinger nok en tur innom butikken når jeg er ute med hundene. Må ha litt etter helga. Blant annet pålegg. Er kun kaviar igjen, og selv den tuba begynner å bli tom.
*****
Tar et par slurker av tekoppen og leser gjennom det jeg har skrevet. Reneste skillingsvise-manuset. Er virkelig mandagen min så grå og kjedelig, nesten trist? Tørt brød med kaviar og nye kuldegrader på vei. Mangler bare noen linjer om at lommeboka er tom og bufferkontoen ikke-eksisterende.
Akkurat som om det er jeg som må ta grep for å få flere lesere til bloggen min er det jeg som kan velge om denne dagen skal bli blå, grå eller få en helt annen farge.
Ytre rammer som helse, økonomi, snø og kuldegrader setter sine begrensninger for noen av de sprøeste innfallene. Jeg kan ikke bare kaste meg på et fly og dra til sol og varme eller bytte ut kaviar-brødskiva med champagne og russisk kaviar, men det er da nok av andre ting jeg kan finne på. Jeg mener, jeg har Strikket på stranda i februar jeg. Det satte både farge og humor på dagen min og ga lesere på blogg.
Dagen har lysnet og himmelen er blå med rosa skyer, Tror ikke jeg trenger å vente til klokka blir ett før jeg får se sola. Nå skal jeg få i meg kaviar-brødskiva og komme meg ut på tur. Lage meg en fin dag. Bare fantasien setter grenser for hva denne kjerringa kan finne på.
Arkivbilde av en kaffekopp i dag. Den ser langt bedre ut en det kruset med svart kaffe som jeg sitter her med. Tankene kan jo være like gode selv om kaffen er svart. Forresten passer det med svart kaffe i dag. Tankene er litt dystre.
Israel har hevnet seg på Hamas fra 7. oktober. Man har lov å forsvare seg. Lov å ta igjen, har jeg forstått. Men når er nok, nok? Når de har tatt like mange liv som det Hamas tok? Når de har tatt 10 ganger så mange? 100 ganger så mange? Når går det fra å være “å forsvare seg” til rene hevnaksjoner med renter og renters rente?
USA hadde et hevnangrep mot pro-iranske grupper i Syria på fredag. Biden har gjort det klart at det skal reageres kraftig mot “våre folk”. Han utelukker ikke at de kan gå til angrep på Iran og. Samtidig sier talsmenn for Biden at presidenten ikke ønsker en større krig i Midt-Østen.
Hvis man ikke ønsker krig, ja da stopper man å krige! Så enkelt er det. Da slutter man med “å ta igjen”. For når man tar igjen kommer motparten og til å “ta igjen” og så har man det gående. Hvem som startet er i grunn uvesentlig for annet enn historiebøkene. Hvem som har mot til å slutte, legge ned våpnene å slutte å “ta igjen”, slutte å hevne seg er jo det viktige.
Biden risikerer ikke å bli drept i Midt Østen. Han sitter trygt på sitt ovale rom på et annet kontinent. Netanyahu er vel heller ikke i fare. Det skal mye til før Hamas eller palestinske kuvøse-barn klarer å ta livet av han. Det er lett å være tøff i trynet når man ikke løper personlig risiko. Kanskje og lettere når man har meste parten av livet bak seg, og ikke foran seg.
I morgen er det kalt inn til ekstraordinært møte i FN’s sikkerhetsråd. Hastemøte på bakgrunnen av USA’s angrep, Jeg har liten tro på at USA lar seg diktere av FN. Når de store gutta vil leke krig, så leker de krig samme hva bekymrede foreldre måtte mene.
Jeg ser folk skriver om årets første utepils. Andre deler bilder av hvor mye av snøen som har forsvunnet de siste ukene. Jeg ser bilder av bar mark og bare gater.
Og ja, snøen smelter også her på mine kanter. Men det går sakte. Kanskje fordi vi får jevnlig påfyll. Denne benken fotograferte jeg på dagens morgentur med hundene. Den står ved postkassestativet ved grendehuset vårt. Er nok en stund til noen tar seg en pust i bakken for å se på folkelivet der. Nå er det muligens ikke så mye liv i grendehuset vårt heller, så det er kanskje like greit.
Dette er ikke ment som en klage over vinteren. Vi er fremdeles tidlig i februar. Det skal være vinter på denne tid av året. Jeg vil bare minne om at når man trasker rundt på bar asfalt, tar årets første utepils eller koser seg med kaffe i en skog hvor det er mer bar mark enn snø, send da noen tanker til ei kjerring som fremdeles befinner seg et sted med nok snø. Og du, de tankene kan godt være varme. Kanskje de bidrar til å smelte litt av snøen også her.
Jeg ser at noen lar seg overraske av at vi spiser Grønn super-suppe.her i Drømmehuset og har hatt 4 middager uten kjøtt eller fisk denne uka. Jeg kan forstå dem. På bloggen har jeg ofte gitt uttrykk for at jeg ikke er så opptatt av hva sunnhet-tyrannene mener man skal stappe i seg, eller helst hva man ikke skal spise. Det er og et faktum at hver gang jeg hører at ku-promp skader miljøet langt mer enn å frakte quinoa halve verden rundt så får jeg utrolig lyst på biff eller entrecote. Det er ikke fordi jeg ønsker å spise opp hele storfe-bestanden for å kvitte meg med den. Okser er ok dyr, jeg har vokst opp på en gård med kjøttproduksjon.
Jeg har som mål å bli 100 år. Et hårete mål med mine helseutfordringer. Jeg har heller ikke tenkt å tilbringe de 30 siste av de årene innestengt på institusjon avhengig av andre mennesker for å komme meg ut. Skal jeg nå det målet må jeg ta litt hensyn til meg selv. En ting er å roe ned det hektiske, travle livet jeg levde. Det har gjort meg godt. Samtidig blir man ikke gammel av å ligge under pelspleddet til lading dag ut og dag inn. Faren for å visne er større enn at man lader hvis man ligger der for lenge.
Nå spiser ikke jeg grønn super-suppe fordi jeg tenker at jeg skal være så sunn og prektig. Mer for å prøve ut en spennende oppskrift. Vi er glade i å prøve ut oppskrifter her i Drømmehuset. Suppa var god den, og det ble smågodt senere på lørdagskvelden. Ingen helsefanatisme her i gården altså. Sånn var det med gulerotpaien og de andre grønnsaksmiddagene vi har spist denne uka. Det finnes mye god mat uten kjøtt og fisk. Jeg blar gjennom oppskriftene vi skal prøve ut den kommende uken. Der er det tre middager uten kjøtt eller fisk. Jeg tror dette er to ganske vanlige uker matmessig her i Drømmehuset. Kanskje er vi ikke så usunne som jeg liker å gi uttrykk for.
En anen myte jeg liker å skape rundt meg selv er at jeg aldri trener. Ser du meg løpe bør du og gjøre det. Da er det noe eller noen som jager meg. Det synes jeg er en god leveregel. Og, nei jeg tror heller ikke du vil se meg på et treningsstudio. Jeg var langt utenfor komfortsonen min de ukene jeg var på treningsleiren. Frister ikke til gjentakelse. Å gå turer med hundene derimot det gjør jeg gjerne. Kanskje henter jeg og frem den store ballen igjen, og trener litt mykhet og balanse. Jeg vet det er sunt å bevege seg, men jeg er hellig overbevist om at aktivitet er sunnest hvis det er lystbetont. Ikke så at man ikke skal bli sliten, stiv og støl. Ikke så at man skal bli inne hvis man ikke har lyst. Lysten kommer kanskje ikke før du kommer deg over dørstokken og er kommet i gang. Men jeg mener, og nå er jeg dønn ærlig, at trening som ikke føles lystbetont før, under eller etter treningen har lite for seg. Hvis trening blir plikt eller stress og bare fyller deg med negative følelser er det ikke sunt. Da bør du finne en annen og mer lystbetont måte å være i aktivitet på.
Å ta vare på seg selv er for meg på mange måter å være en litt egoistisk livsnyter. Finne tid til å gjøre ting som gjør deg godt. Spise god mat, som gjerne kan være sunn. Finne lystbetonte måter å være i aktivitet på. Ta deg tid til å kjenne etter hva du virkelig har lyst til – og gjøre det! Og ikke minst ikke ha dårlig samvittighet fordi om du velger en dag eller to rett ut under pelspleddet med smågodtbollen i umiddelbar nærhet.
I dag hadde vi grønn super-suppe til middag. Oppskriften fant jeg i VG Helg for 20. januar. En god suppe med mye smak. Det er både grønn carry-pasta, spinat, squash,selleristilker, kokosmelk og løk i den. Og litt peanøtter og røde linser som topping.
Jeg tror dette er den fjerde dagen denne uka med middag uten kjøtt eller fisk. Skal se vi snart blir super-sunne her i Drømmehuset. Ser at noen har skrevet blogginnlegg om at det ikke er så dyrt å spise sunt som det mange skal ha det til. Det er jeg enig i. Sånn som denne suppa her koster ikke så mye for hver porsjon. Jeg vil tro sånn rundt 20 kroner pr. porsjon. Relativt kjapt å lage – og rik på smak.
Vi kommer aldri til å bli vegetarianere eller veganere her i Drømmehuset. Vi har hatt både koteletter og entrecote denne uka. Litt lettere å unne seg det når man har masse grønnsaksmiddager.
Bloggere er ikke som andre folk. Det tror jeg at det er lenge siden jeg har slått fast. For de fleste jeg møter her inne er utrolig hyggelige mennesker, rause og snille som gjerne deler med sin neste. (Jada, det finnes unntak.)
For snart to uker siden ble jeg oppmerksom på denne bloggen.. og ikke minst innlegget Forfatteren er i gi-bort-en bok-humør. Så jeg gjorde som det sto i blogginnlegget., og i går kom det en pakke ed to bøker i posten. Mange som leser denne bloggen har nok fått med seg at jeg har en relativt høy stabel med uleste bøker, så bøkene hadde jeg bedt om at skulle sendes til Gamle Gubben Grå. Han er en utrolig stor lesehest, og han har ingen uleste bøker. Gubben ble glad og koste seg går kveld mens han humret og leste. Bøkene falt tydeligvis i smak. Så takk til Forfatteren og bloggeren Mogens Lorentzen. Bøkene falt virkelig i smak.
I dag er selve dagen! I dag er det den store finalen i norsk Melodi Grand Prix. I dag får vi greie på hvilken låt Norge sender videre til Malmø. Jeg regner med at dere er utrolig spente på hva kjerringa måtte mene i så henseende. Jeg mener totalt tonedøve kjerringer uten stor interesse for musikk skal og ha en stemme. Den stemmen er det jeg ønsker å være.
Margaret Berger: “Oblivion” Jeg liker låten. Nå har jeg hørt den noen ganger, og ja jeg nynner med. Berger har en flott stemme. Men er det en melodi å sende til Eurovisjonen? Jeg tror ikke det. Jeg gir den terningkast fire.
Ingrid Jasmin: “Eya” Denne likte jeg i delfinalen, og jeg liker både sagen og melodien. Her nynner kjerringa med og tar til og med små dansetrinn. Det som drar ned er sceneshowet som jeg mener blir litt masete. Terningkast fem.
Gothminister: “Come alive” Dette er ikke min type musikk. Selv om det nok finnes melodier som er mer goth enn denne. Den kommer seg ved flere gjennomspillinger, mulig den kan gjøre seg i Eurovisjonen. Men tror ikke det. Jeg gir den terningkast fire
Gåte: “Ulveham” Jeg liker denne, men er usikker på hvordan den vil gjøre det i Eurovisjonen. Det kan gå begge veier. Både bli suksess og fiasko. Terningkast fem.
Dag Erik Oksvol og Anne Fagermo: “Judge tenderly of me” Nydelig ballade. Men absolutt ingen Eurovisjon sang. Kjerring 57 liker slike sanger, men det blir for intetsigende for en internasjonal finale. Terningkast tre.
Super Rob & Erika Norwich: “My A1” Absolutt ikke min type musikk, men jeg synger med og også her er det tilløp til dansetrinn på kjerringa. I tillegg er jeg hellig overbevist om at denne ville gjøre det utrolig bra i den internasjonale finalen. Terningkast seks.
Keiino: “Damdiggida” Denne blir for masete for meg i lengden. Joda, jeg nynner med og mulig jeg tok et dansetrinn eller to, Men denne er for masete for meg, Terningkast fire.
MIIA: “Green lights” På ny en langt roligere sang. Flott og nydelig stemme og alt det der. Men nei, ingen låt å sende til Malmø hvis dere spør denne kjerringa her. Terningkast tre.
Annprincess: “Save me” Denne er og litt masete synes jeg, selv om Annprincess som artist er både sjarmerende og nydelig. Denne gir jeg terningkast fire,
For meg er det altså ingen tvil. Den låten som skal videre til den internasjonale finalen er Super Rob & Erika Norwich: “My A1” Mer rosa og sukkersøtt skal man lete etter. Barbie og kunstig intelligens. Mer komersielt og i tiden blir det vel neppe i 2024. Klart vi sender denne låten.
Dagen i går var god, og det var ei langt blidere kjerring som sto opp i dag. På bloggtopplista har jeg avansert til en 11. plass og jeg har 80 flere sidevisninger enn jeg våknet til i går. Livet smiler for kjerringa akkurat nå, og jeg nyter det.
På plassen over meg på bloggtopplista ligger ei annen kjerring. Strikkekjerring. Hun har et innlegg hvor hun oppsummerer antall fullførte UFOer i januar. Altså hvor mange halvferdige strikkeprosjekter hun har fullført i januar. Tallet er imponerende, spesielt når man tenker på at den kjerringa nærmest arbeider 24/7.
Jeg har og en god del UFOer liggende. Hvor mange aner jeg ikke, og har egentlig ingen plan om å telle. Tror og at jeg bør holde antallet hemmelig for Gamle gubben Grå. Han mente for noen år siden at jeg burde begynne butikk med halvferdige prosjekt.
Hvor mye jeg har strikket i januar kan jeg derimot svare på. Det er lett. Jeg har ikke strikket en maske. Og det, det har jeg faktisk litt dårlig samvittighet for. Ikke på grunn av alle UFOene. De går ingen steder. Men fordi jeg fikk boka på bildet i julegave av Yngste Sønn.
Først trodde jeg at sønn på 26 ville fortelle meg noe. Jeg trodde Klompelompe-oppskriftene kun var barneklær, og at boka var hans måte å opplyse om at jeg skulle bli bestemor. Men nei, de har visst klær til voksne og. Og boka ble levert med et ønske om en hjemmestrikket genser innen neste jul.
Snakk om utfordring! Jeg som brukte så lang tid på å strikke lue til Gamle Gubben Grå at en leser borte på Nord-Vestlandet forbarmet seg over fyren og sendte hjemmestrikket lue i posten. Skal jeg strikke en hel genser?!!!? Og det i løpet av ett år!
Nå har det gått litt over en måned siden jul, og jeg har ennå ikke strikket en maske. Jeg har ikke en gang kjøpt garn. Og nei, jeg har nok ikke rester liggende til en hel herre-genser, i det minste ikke i samme type og farge.
Jeg vurderer å forhandle meg til å starte med noe litt mindre, som ei lue, et par votter eller kanskje et pannebånd? Genser er liksom et litt stort prosjekt for meg å gi seg i kast med. I tillegg ble ikke de to siste genserne jeg strikket noen suksess. (Sesam stasjon genser til Eldste sønn, og hestegenser til Datteren) Nå var det en gang tilbake i forrige århundre, men likevel.
Det er mange fine oppskrifter i boka, også av luer, pannebånd, votter, halser…. koppevarmere, rundstykker… (Tror kanskje ikke jeg kan lure meg unna med bare å bake noen rundstykker, selv om jeg finner oppskrifta i boka.) Det må bli mål for februar. Å få startet på et strikke-prosjekt fra boka. Jeg tror ikke det blir en genser, men det skal garantert bli noe til Yngste Sønn.
Noen ganger døler man at man sitter her og knotter ned sine tanker for en liten gjeng. Et lite samfunn av oss her inne. At vi skriver mest for oss selv, oss bloggere. Vi har lett for å tenke på leserne våre som de få som legger igjen en kommentar i kommentarfeltet. Men de aller fleste av oss har langt flere sidevisninger enn vi har kommentarer. De fleste av oss blir lest av en god del mennesker som ikke legger igjen spor. Jeg skriver ikke dette for å skremme folk fra å skrive. Jeg skriver det mer for å motivere folk til å fortsette å skrive. Vi har alle langt flere lesere enn det vi kanskje har inntrykk av.
I dag ble jeg kontaktet av en journalist i lokal avisa som hadde lest innlegget Og kjerringa satt i kvellinga og koste seg med tellinga….. Det innlegget skrev jeg 18. januar. Jeg føler ikke at jeg er den rette til å tenke høyt om antall sykehsudirektører i lokalavisa, men jeg har gitt han noen navn han kanskje kan kontakte. En dag som i grunn begynte litt dårlig har i grunn bare blitt bedre og bedre. Kjerringa som har følt seg parkert på et sidespor føler i dag at hun atter er med der ting skjer. Dere kan tro dette har vært en god dag. En slik dag jeg trengte.
Jeg deppa litt på morgenen i dag over at jeg bare hadde litt over 600 sidevisninger i går. Kanskje er ikke antall sidevisninger så viktig. Det viktige er jo at man når de rette folka. De som finner mine kjerringtanker verdt å lese, og kanskje dvele litt ved. Ikke minst føles det tilfredsstillende de gangene mine blogginnlegg, mine kjerringtanker fører til reaksjoner og kontakt med verden uten om de faste bloggvennene. At jeg på en eller annen måte kan være med på å få til en debatt.
Vi har alle langt flere lesere enn de som lar seg til kjenne i kommentarfeltet. Om vi blogger om dagens kaffekopp, busker med snø på eller sykehusdirektører er det noen som leser det vi skriver – og setter pris på det.
