kjerringtanker Det trengs et stort plaster for å dekke munnen på en gal kjerring. Danske ordtak

Føler at i dag blir det en litt rolig dag. Var på et litt langt men interessant møte i går kveld om matsikkerhet og beredskap. Fire timer på en relativt vond stol gjorde ikke godt for ryggen.

Titta ut av vinduet i morges, og så at det var kommet en del cm. nysnø etter at jeg parkerte bilen rundt klokka 23 i går kveld.  Nå er det spådd varmegrader, i det minste en varmegrad, og fra i ettermiddag av og det neste døgnet skal det komme mer nedbør. Om det blir regn, sludd eller snø gjenstår å se.
Kanskje dette er dagen jeg skal finne frem stoppesopp og sokkekurv?

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jeg skal i det minste ha en veldig rolig start på dagen. Det ble en litt heftig slutt på kvelden i går.
Etter fire timer på den stolen var kroppen både stiv og vond da jeg bega meg ut av kulturhuset. Vondt å få kroppen i gang i trappene opp fra det som i det minste før kaltes storsalen. Vet ikke hva det heter nå etter at samfunnshuset har blitt alles kulturhus.

Jeg hadde parkert i parkeringshuset i nabobygget. Der er Rema1000 også. Hadde tenkt å slenge innom der på vei hjem.
Vel, både inngangen til bygget og Rema1000 var stengt. Klokka var over 22.00.

Så ble det å stampe gjennom snøen på ubrøyta fortau rundt bygget og ned på andre siden der innkjøringa til parkeringshuset er. Holdt på å stupe i en snøhaug da jeg ikke så helt hvor jeg satte foten, men klarte meg.
Vel fremme ved innkjøringa oppdaget jeg at garasjeporten var lukket. Det samme var inngangsdøra ved garasjeporten. Lukket og låst. På veggen sto det at parkeringshuset var åpent til klokka 22.00.

Det var jeg ikke klar over. Litt rart at parkeringa ved et kulturhus ikke er åpent lenger. Jeg mener folk som skal på kulturhuset vil raskt benytte denne parkeringsplassen.
Litt dumt også at bilen er innelåst i et garasjeanlegg og det er over 7 km på dårlig brøyta fortau og veier mellom meg og Drømmehuset. Mørkt er det og. Ryggen skriker etter å flate ut og  Kjerringa føler seg utslitt før hun starter på vandringen hjem.

Heldigvis åpnet garasjedøra seg da en bil kom kjørende ut. Jeg var ikke sein om å komme meg inn. Dette parkeringshuset er også garasjen for de som bor i leilighetene i to boligkompleks i høy prisklasse. jeg regner med at de og deres gjester ikke har husarrest etter klokka 22. Så jeg regnet med at døra ville åpnes når jeg kom kjørende innenfra.
Heldigvis gjorde den det!

Kjørte gjennom slapsete gater og veier mens tåka kom fykende i store dottet. Droppa å stoppe i noen av de matbutikkene som er oppe til 23. Jeg klarer meg til i dag med det jeg har. Til og med det å stoppe for å handle cola fristet ikke, og da er denne kjerringa sliten.
Så nå blir det brødskive med kaviar, lesing av blogger og nettaviser, tekopp nummer to og en treg start på dagen.

I går leste jeg dette innlegget  inne på bloggen Gryende, og ble så opprørt at jeg straks og med en gang inviterte med meg Gry til Geiranger. Gry var ikke vond og be og svarte kjapt:

Så Geiranger, here we come!

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Ikke sånn å forstå at Gry og jeg allerede i går bega oss gjennom snø og stengte fjelloverganger i retning vestover. Turen er ikke tenkt gjennomført før i slutten av august, så vi har god tid til å planlegge turen godt.

Det som opprørte Gry og meg var at det ville bli pålagt restriksjoner på hvem som kunne komme til Geiranger under den siste helgen i august når Martha Louise og Durek skal holde bryllup der. At hele bygda skulle bli avstengt på grunn av et bryllup på hotellet i bygda hørtes litt vel provoserende ut.
Riktignok kommer sikkert Kongen og hele arverekka, en del andre kongelige fra andre kongedømmer pluss noen famøse øgler så et visst sikkerhetsoppbud er på sin plass. Men å stenge av hele stedet….

Nå ser jeg at politiet har moderert seg etter at Gry sitt innlegg ble publisert.

Politiet har senere presisert at de ikke utelukker restriksjoner, men at det er for tidlig å si. 

Gry og jeg har overhode ingen planer å menge oss med fiffen, øglene eller de kongelige. Det er ikke det som er målet med turen. Det er heller  ikke hotell Union som ville være målet for vår reise.
Det er mer  muligheten for å kjøpe en is på Joker og vandre rundt i sentrum av Geiranger selv om det foregår et bryllup en kilometer eller to unna.

Utfordringen blir sikkert å finne et sted å overnatte i Geiranger eller nærheten.
Jeg regner med at samtlige overnattingssteder er både overprisa og overfylt av media fra inn- og utland den helga.
Kanskje har jeg noen lesere med kjennskap til området kan komme opp med noen kreative forslag!
Fjelltelt og liggeunderlag føler jeg er et litt tilbakelagt stadium for undertegnede.

I dag er det Valentines dag. Kjærlighetsdagen. Det har aldri vært lagt opp til den store feiringen av det her i Drømmehuset. Vi er vel for gamle for det, Gamle Gubben Grå og jeg.
Altså ikke for gamle for kjærligheten, men vi var liksom over den brusende forelskelsen flere tiår før butikkene ble overstrømt av hjerter og mer eller mindre gode tilbud sånn en måneds tid etter jul.

Kanskje er det etter snart 35 års samliv og en hel haug med hverdager at man burde feire kjærligheten.
Det er jo aldri feil å vise at man setter pris på den personen en deler hus, seng og alle hverdagene med.

Gamle Gubben Grå er glad i sjokolade, men jeg tror ikke han ville bli overlykkelig av noen overprisa sjokolade-hjerter i rødfarget sølvpapir. Ikke blomster heller. Han ville hevdet (med rette) at jeg mest hadde kjøpt de for å glede meg selv.

Så hva er det Gamle Gubben Grå ville bli virkelig glad for? Tja, det eneste som er lett å komme på er bøker. Han formelig spiser de. De åtte han fikk til jul er for lengst lest. Tror han har lest tre, kanskje fire bøker til siden da.

Så her om dagen var jeg ute og kjøpte brukt igjen.
5 bøker lagt ut på en sånn lokal kjøp/salg gruppe. Alle handler om Gamle Gubben Grås yndlingstema. Andre verdenskrig.
Bøkene kostet 25 kroner stykke, og vil nok gi langt mer glede enn om jeg skulle kommet hjem med litt sjokolade kunstferdig innpakka.

Jeg tror jeg må begynne å fotografere middagen min slik at jeg har bildet klart hvis jeg som i dag skulle havne på plassen under en av disse evinnelige matbloggerne som det jo florerer av her på blogg.no.
Eller kanskje ikke. I går hadde vi Sheppards pai. Dere vet en kjøttragu dekket med potetmos og stekt i ovnen. Nydelig mat, men ser ikke så delikat ut når den blir lagt på tallerkenen.
Kunne jo ha tatt bilde av paien da den kom ut av ovnen, for da så den ganske så fin ut.
Vel, gjort er gjort og spist er spist.
Dere får nøye dere med et arkivbilde av elgkarbonade-smørbrød fra Lygnasæter.

Men dette skulle jo handle om pannekaker.
Det er det lenge siden vi har hatt i Drømmehuset. Hadde det oftere når ungene var små og bodde hjemme.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Bestemor hadde pannekaker hver torsdag i mange år. Jeg pleide da å stikke dit etter skolen, gjerne mellom skole og speideren. Pannekaker på Bestemors kjøkken er gode barndomsminner.

Vi hadde ofte pannekaker hjemme i barndomshjemmet også. Gjerne sammen med ertesuppe. Fleskepannekaker med ertesuppe. Det er godt det!

Jeg derimot har aldri vært noen stor pannekakesteiker.
Husker jeg hadde ansvaret for å lage pannekaker til middag en gang hjemme i barndomshjemmet. Det var på den tida jeg var student og var hjemme i sommerferien.  De ble ikke helt vellykket. Jeg husker ikke helt hva som gikk feil. For stekte, for tykke, mange melklumper i røra…. Det er mange muligheter. Det er ikke for ingenting at storesøsters innstendige råd til meg i oppveksten var å finne meg en kokk.
Vel, Høvdingen spiste pannekaker mens han leste i avisen. Så spurte han mellom to munnfuller om jeg noen gang hadde stekt pannekaker til min daværende kjærest. (Det var før jeg fant kokken storesøster hadde anbefalt meg å finne)
Jeg måtte tenke litt før jeg nølende svarte “Nei…”.
Svaret fra Høvdingen lot ikke vente på seg; “Ikke gjør det heller.”
Så fortsatte han å spise.

I gamle, gamle dager het sykehjemmet i Hønefoss for Hønefoss Hvilehjem.  Jeg syntes det hørtes koselig ut. Et sted gamle folk kunne få hvile etter et langt og ofte strevsomt liv.

Men du vet.  Folk ville ikke hvile. Eller mulig beboerne var fornøyd med navnet og tilbudet. At det var andre som reagerte, hva vet jeg.
Men hvilehjem var ikke en ok benevnelse. Mulig noen mente det henspilte på den siste hvile – som jo som regel er neste steg på den såkalte omsorgstrappa.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Hønefoss hvilehjem ble derfor til Hønefoss Gamlehjem.
Et hjem for gamle. Det hørtes bra ut – en stund.
Men så begynte man å tenke; Tenk om alle gamle ville kreve plass på gamlehjemmet. Det ville man helt klart ikke ha plass til. I kommunen har vi i dag en dekningsgrad på 9 prosent. Det betyr ar vi har plass til 9 prosent av de over 80 år på sykehjemmene våre. Ikke 99 prosent, som man jo burde ha hvis det skulle være plass til alle.
Nå var nok dekningsgraden den gang sykehjemmet het gamlehjem noe høyere. Vi hadde langt flere sykehjemsplasser og langt færre eldre over 80, men likevel.
Forresten. Når er man gammel? Og hva med de som trengte pleie og omsorg og som ikke var gamle? Hvor skulle de bo? Det å plassere unge på gamlehjem var jo heller ikke bra.

Så Hønefoss Gamlehjem ble til Hønefoss Sykehjem.
Nå lå det tydelig i navnet at stedet var for de som var syke. De som trengte pleie. Uavhengig av alder.
Man trengte heller ikke forvente stor pågang fra alle gamle, da det kom tydelig frem av navnet at dette var et hjem for de syke. De som trengte pleie og omsorg.

Men selvsagt holdt ikke dette navnet lenge heller.
For hvem vil vel defineres som syk? Ikke høres det så veldig positivt ut å få plass på sykehjemmet heller. Det er ikke alle de som trenger en slik plass som kanskje alltid ser hvor syke de er.
Det kan virke stigmatiserende å bli plassert på et sykehjem hvis du selv mener at det ikke er du som er syk, men alle rundt deg som lider av vrangforestillinger.

Så Sykehjem ble omsorgssenter.
Et senter hvor man får omsorg. Det må vi da alle være enig om at høres greit ut. Ikke sier navnet på omsorgssenteret noe om at det er et hjem. At det er et permanent oppholdssted. Man er der bare for en periode til man…… ja er klar for neste trinn i omsorgstrappa – eller siste etappe.

Nå er heller ikke omsorgssenter “bra nok” lenger.
Hvorfor er jeg litt usikker på. Mulig det blir sett på som krenkende å ha et navn på bygningen som tilsier at du trenger omsorg.
Eller kanskje det er en erkjennelse av at det ikke alltid er omsorg det som gis på et slikt sted.  At personal-ressursene ikke er gode nok til å gi den omsorg enkelte forventer.
Kanskje er det ikke ønskelig heller.
Med for mye omsorg mener jeg.
Med knapphet på omsorgsplasser er det jo kjekt med litt rullering på plassene. At man ikke får for mange liggedøgn. At man ikke blir liggende for lenge å oppta en plass når det er mange som venter i kø på sårt tiltrengt plasser.

Når vi nå skal bygge nytt sykehjem, eller hva du nå ønsker å kalle det, skal ikke navnet henspille verken på alder, sykdom eller at du har behov for omsorg.
Bygget som skal erstatte Hønefoss sykehjem skal hete Vestern-tunet.
Det skal ha både restaurant, handlegate og lekeplass(?) har jeg hørt.
Et tun midt i byen. Det høres bra ut synes de som er klokere enn meg.  At et tun midt i villabebyggelsen i sentrum blir feil og at Vestern blir feil rent geografisk er bare irriterende. Vestern er et gårdsnavn i Haug utenfor byen, Jeg er mer opptatt av innhold enn hva man kaller bygget.

Likevel har en tanke slått meg. Hvorfor dette behovet for å fjerne alt som minner om hvile, gammel, syk eller omsorg fra navnet? Alt som kan henspille på at dette er en offentlig institusjon?
Er det for å berede grunnen for at omsorgssenteret “når tiden er moden for det” lett kan overdras til kommersielle tilbydere – som jo har en forkjærlighet for navn som henspiller på villaer, eller andre gode, trygge boformer=

I går ble jeg valgt til leder for Rødt Ringerike.  Jeg vet ikke om jeg helt er klar over hva jeg har sagt ja til nå, for dette var et verv som jeg aldri hadde vurdert før forespørselen kom fra valgkomiteen for et par, tre uker siden. Jeg sitter i valgkomiteen i fylkeslaget, og var mer opptatt av det valget enn det i lokallaget.

Jeg hadde en god samtale med han i valgkomiteen som ringte meg, ikke minst om helsa mi. Om jeg trodde jeg var klar til å påta meg en slik oppgave.  Og ja det er jeg ganske sikker på at jeg er. Det er jo ikke snakk om et verv som tar mange timer hver dag, selv om det blir noen mailer som må besvares, en del ting og holde på styr på og noen møter å lede. Jeg tenker mer at dette er en oppgave som vil gi meg litt av den følelsen av å “være med” i det pulserende livet som jeg har savnet.
I tillegg har jeg et erfarent styre med meg og mange flinke og kloke folk i laget og rådføre meg med hvis jeg skulle trenge det. Dette er et lag vi driver sammen.

Samtidig føler jeg på at det er store sko og fylle. Det har vært flinke folk i denne rollen før meg. Medlemmene i laget vil og ha andre forventninger til meg som leder enn de har når jeg “bare” er kommunestyrerepresentant.
På årsmøtet i går fikk jeg kritikk for at jeg stort sett delte bilder fra turer med hundene på Facebook. Jeg burde dele mye mer politikk! (Kritikken kom fra mann 80+ som nesten utelukkende deler bilder fra diverse fisketurer). Jeg ser han har et poeng. Skal skjerpe meg.

Stolt og ydmyk. Er det ikke slikt man sier når man blir valgt til et slikt verv?
Jeg føler det er dekkende for hva jeg kjenner på i dag. Jeg er ydmyk over det ansvaret som hviler på meg, samtidig er jeg stolt over at jeg ble valgt. Stolt over å ha blitt vist den tilliten.

Jeg gleder meg til å ta fatt på oppgaven. Forme lederrollen på min måte. Dette skal bli gøy.

Hva var det som fikk meg til å trosse vinter og snø i går og begi meg til Metodistkirkens møtesal?
Jo, vi i Rødt hadde leid lokalet for å ha et åpent møte om spion-samarbeid mellom Norge og USA.
Innleder var Bård Wormdal; forfatter og tidligere ansatt i NRK. Han har skrevet ny bok om det hemmelige spionsamarbeidet mellom Norge og USA: «Spionkrigen».

Han la spesielt vekt på Eggemoen, som er rett her borte. Gangavstand gjennom skogen fra Drømmehuset. I skogen bak den gamle militærleiren har E-tjenesten bygd opp en av verdens mest avanserte lyttestasjoner. Stasjonen til mange hundre millioner kroner er betalt av Norge, men med støtte fra den amerikanske etterretningsorganisasjonen NSA.
15 store parabolantenner peker i alle retninger, og kommer jeg litt for nær når jeg lufter hundene får jeg tilsnakk av militære vakter. Det har skjedd ved et par anledninger.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Lyttestasjonen samler data fra over 130 satellitter, sivile og militære og det har vært omstridt hvor vidt det er lovlig å lagre så mye data om helt vanlige mennesker som det de gjør.
Det er og omstridt om det er problemfritt at USA; ikke NATO, har en slik lyttestasjon her i Norge. (De har flere enn den på Eggemoen.)

Vi i Rødt har hatt besøk av Wormdal før. Han mente det er fem år siden. Kan nok stemme.
Interessant å høre på. Vekker noen tanker og refleksjoner.
Sist han var her kjøpte jeg den boka han hadde gitt ut da. Den ligger fremdeles i haugen over uleste bøker, så jeg kjøpte ikke den nye boka. Temaet er interessant nok, kanskje litt vel skremmende interessant. Samtidig tror jeg at temaet er såpas komplisert og ganske tungt. Jeg tror ikke jeg vil lese to bøker om temaet de nærmeste årene.
Gamle Gubben grå har lest den første boka. Jeg spurte han før jeg gikk om han ville jeg skulle kjøpe den nyeste boka, han hadde ikke et sterkt behov for det.

Temaet er interessant nok. Men jeg har ikke et brennende behov for å dykke mer i det akkurat nå.

Mulig jeg heller burde holdt meg inne og stoppet sokker i går kveld enn å begi meg på bytur.  Snøen hadde lavet ned hele dagen. Det har visst kommet et sted mellom 20 og 30 cm nysnø, og det snør fremdeles.
Selv om Gamle Gubben Grå hadde vært ute med snøfreseren på formiddagen måtte vi frem med snøskuffa for å få bilen ut av gårdsplassen. Og nei, det var ikke på grunn av brøytekant i innkjørsla etter snøplog, men rett og slett at man med snøfreseren ikke  får måkt under bilen.
E16, hovedveien mellom oss og sentrum, var stengt fordi en lastebil med flis hadde veltet. Vi kjenner bakveiene og kom oss frem.
Bildet over er tatt i Storgata i Hønefoss, selve gågata i sentrum, i går rundt klokka 18. Her kunne du funnet frem skiene hvis du hadde følt for det.
Jeg må innrømme at jeg begynner å bli litt lei vinter og snø.

Hvis du synes det minner mer om ei julegate i desember må jeg opplyse om at det selvsagt ikke er julebelysning men vinterlys. 

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Hva som lokket meg ut på slik en kveld? Selvsagt et møte i Rødt. Om jeg kanskje ikke går gjennom ild og vann for å delta, så forserer jeg gjerne en hel haug med snø.

I innlegget Personvern og lobbyvirksomhet skrev jeg om Stein Lier-Hansen og hans CV. Det slo meg da som litt merkelig at han gikk fra jobben som statssekretær for Arbeiderpartiet til Direktør i Prosessindustriens Landsforbund. Altså rett fra en stilling i et parti som i det minste historisk har sitt utspring i arbeiderbevegelsen, blant industriarbeidere, skog- og jordbruksarbeidere, gruvearbeidere og ja arbeidere og så rett til direktørstilling i en arbeidsgiverorganisasjon. Fra å arbeide for arbeidernes rettigheter og forhold til å arbeide for rettighetene til arbeidsgiverne, motparten, sånn historisk sett, over natta.

Stein Lier-Hansen er ikke den eneste som har tatt denne klassereisen i ekspertfart.
Da Gro Harlem Brundtland begynte å arbeide seg oppover i Arbeiderpartiet ble både bakgrunnen fra Harvard og boligen på Bygdø brukt mot henne. Hun hadde ikke den rette arbeider-bakgrunnen.
Nå er det knapt noen som løfter på øyenbrynene at lederen av Arbeiderpartiet har studert ved et elite-universitet i Frankrike og har en fortid som veskebærer i Høyre.

Jeg tror at de fleste toppene i Arbeiderpartiet føler seg mer hjemme blant samfunnstoppene enn blant arbeidere, og det vi kan kalle “vanlige folk.”

Noen hevder at de har mistet kontakten med grasrota, men jeg tror det er verre enn som så. Man kan ikke miste noen man aldri har hatt. Problemet er at de fleste i ledelsen og sentrale verv i Arbeiderpartiet aldri har vært arbeidere og heller ikke har bakgrunn fra arbeidermiljøet. Anniken Huitfeldt  skryter av at hun er av en gammel dansk-norsk adelsslekt.

Du kan selvsagt innvende at dette ikke bare gelder for Arbeiderpartiet men i høyeste grad Høyre og andre partier og.
Joa, det er nok av Høyrefolk med adelsbakgrunn og vokst opp i overklassemiljø, men det blir ikke feil på samme måte. Det er liksom som forventet at partiet som skal sloss for de rike har representanter for de rike i sine rekker.
Det blir på samme måte som at det er en del bønder eller folk fra gård i Senterpartiet og en god del Kristne i Kristelig Folkeparti.

Det er nettopp det som gjør fraværet av arbeidere i Arbeiderpartiet så urovekkende.

Jeg tror veien videre for Arbeiderpartiet, hvis de har lyst til å gjenvinne gammel oppslutning er ikke å lete etter kandidater med plettfri Masteroppgave men heller lete etter folk med Fagbrev og en del år i arbeidslivet.
Ja hvis man fremdeles ønsker å være et parti for arbeidere da. Er målet å bli et Høyre-light og sloss med Høyre om de samme velgergruppene er det bare å fortsette som før.

Det er flere partier som ønsker å være talspersoner for vanlige folk og som kjenner hverdagen deres godt nok til å gjøre det på en god måte.
Som jeg sa flere ganger under valgkampen i år. Hvis du stemmer Arbeiderpartiet fordi du har gjort det i alle år og fordi faren din og bestefaren din også alltid har gjort det, sjekk programmet både til Arbeiderpartiet og Rødt. For jeg tror den politikken bestefaren din var opptatt av skal vi si på 1930 tallet ditt og faren din på 50-tallet så er det den politikken Rødt og ikke Arbeiderpartiet står for.
En voksen Ap mann jeg sa dette til på valgkampstand en lørdag kom bort til meg uka etter. Han kunne fortelle at han hadde tatt valgomaten og da overraskende blitt fortalt at han burde stemme Rødt.

Samme hva du, jeg og de fleste andre i Norge måtte mene er det en mulighet for at Donald Trump vinner det amerikanske presidentvalget i høst. Jeg tror det ikke bare er en teoretisk mulighet, men mest sannsynlig en ganske stor sjanse for at så skjer.

Ville vi da kunne stole på at USA kom oss til unnsetning hvis vi skulle bli angrepet av vårt store naboland i øst? Det er jo en av de viktigste argumentene for Nato-medlemskap. Et angrep på et av landene ses på som et angrep på oss alle. Er det ikke det det heter?

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

America first! Slagordet fra mellomkrigstiden ble børstet støv av under valgkampen til Trump sist. Jeg fikk inntrykk av at han mente Amerika først, andre og tredje, eller meg, meg, meg som det heter blant bortskjemte egoister.

Nå har det blitt kjent at Trump ikke vil hjelpe et Nato-land under et tenkt russisk angrep hvis det landet ikke har oppført sine økonomiske forpliktelser til NATO: Altså at de bruker 6 % av Brutto Nasjonal Produkt (BNP) på forsvaret.
Han vil i stedet si at russerne kan gjøre hva f**** de vil med det landet.

Norge bruker ikke 2%av BNP på forsvaret. Regjeringen håper å komme opp på det nivået i 2026.
Vi kan, hvis vi skal tro Trump, ikke regne med hjelp fra USA hvis russerne skulle gå til angrep på Norge mens han er president.
Det synes jeg er relativt urovekkende.

Vitsen med å være med i Nato er at et angrep på en av Nato-landene vil bli sett på som et angrep på oss alle. Når Trump som amerikansk presidentkandidat ikke vil være med på den alle for en tankegangen bryter det med intensjonen til NATO.  Det er det ikke bare jeg som reagerer på.

– Jeg forventer at uavhengig av hvem som vinner presidentvalget vil USA forbli en sterk og engasjert Nato-alliert.

Dette sitatet er hva Jens Stoltenberg, sa i går etter at Trumps uttalelser ble kjent.  Men NATOs generalsekretær kan forvente hva ha vil, hvis den amerikanske presidenten ikke vil lystre tror jeg ikke amerikanerne kan tvinges med i en krig mot sin vilje.

VG har intervjuet USA-ekspert og rådgiver i tankesmien Civita Eirik Løkke.

– Det er ikke Russlands president Putin eller Kinas president Xi Jinping som er den største trusselen mot den vestlige sivilisasjonen siden andre verdenskrig. Det er Donald Trump, sier Eirik Løkke til VG og utdyper:

– Man må tenke en ekstra runde før man sier det høyt, men det er sant. Russland kunne vi nok håndtert, så lenge vi står sammen med Europa. Kina likeså. Men et USA som er i krig med seg selv, og ledet av en person som Donald Trump, det er en veldig alvorlig trussel.

Vestlige land er tradisjonelt opptatt av demokrati og samarbeid mellom land. Felleskap fungerer som vi sier i Rødt.
Trump er ikke så opptatt av liberale verdier og demokrati.  Trump står mer for det autoritære. Liker ideen om autoritære styresett og autoritære ledere.

Trump er jo en leder med klare autoritære verdier. Det at han har en god mulighet til å bli president i USA er et uttrykk for at vi her står overfor den største trusselen mot den vestlige sivilisasjonen siden andre verdenskrig, sier Løkke.

I år er jeg virkelig opptatt av hvem som vinner det amerikanske presidentvalget kjenner jeg.