kjerringtanker Det trengs et stort plaster for å dekke munnen på en gal kjerring. Danske ordtak

Det er sikkert jeg som er litt treig og gammeldags. I tillegg vokste jeg opp før vi begynte å feire Halloween her i landet. Og nei, dette er ikke et klageinnlegg om denne forferdelige amerikanske tradisjonen og gnål om å få tilbake julebukkene. Jeg elsker faktisk Halloween og har alltid stor godteskål klar til nabolagets spøkelser og bloddryppende zombier. Og ja, jeg drar frem en og annen hodeskalle-lysestake og hadde en gravstein i isopor i hagen denne dagen i mange år.  Jeg er i høyeste grad med på moroa. Så det er et ærlig spørsmål fra en som ønsker å lære.
Når pynter dere til Halloween?

Cathrine Ruth pyntet i går. 24. september!  Og Cathrine Ruth kan selvsagt få lov til det. Vi lever i et fritt land. Det jeg lurer på er om det bare er jeg som som vanlig er utrolig treig. For jeg pleier ikke å finne frem hodeskallene før 30. oktober. Det er over en måned til.

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Jeg vet jo at det er mer og mer vanlig å ta høytidene på forskudd. Folk har hjemmene sine ferdig julepynta til 1. desember, og kaster ut juletre og dorullnisser lenge før nyttår.
Jeg er liksom litt treig der og.
Det er først de siste årene jeg ikke først har dratt frem julepynten lille julaften, og jeg holder vel fremdeles på tradisjonen om at jula ikke skal ryddes vekk før 20. dag jul. Det er til opplysning 13. januar. Og jeg elsker jul og julepynta hus, og har virkelig kassevis med julepynt og alt skal frem!

Jeg liker høytidene, men jeg liker å marker høytidene når de er!  Ikke på forskudd!!
Påskekyllingene kommer frem palmehelga. Og jeg henger ut flagget 17. mai, ikke den 16.

Jeg var innom en interiørbutikk i går. Høstfargene bugnet mot meg på alt fra stearinlys via bilder og servietter til puter og pledd. Men jeg så lite med hodeskaller og Halloweenpynt.
Jeg liker høstfargene.  Ja, det var så vidt jeg ikke gikk på en smell og kjøpte med putetrekk, lys og ett og annet pledd. Noe som selvsagt helt hadde ødelagt stilen i stua mi. Den er jo som kjent holdt i fargetonene hvitt og gull.
Vibbedille viser frem en heklet pute med gresskar.  Den er hvit, og bare omrisset av gresskaret er i oransje. En slik pute kan jeg ha i den hvite sofaen min uten å bryte helt med stilen. Eller kanskje enda bedre i Tantesofaen Den er jo oransje.

Monica Vederhus er på hotell. I dag skal hun holde foredrag. Stå foran en forsamling og fortelle om livet sitt. Fortelle om noe som er sårt og vanskelig.  Du er tøff, Monica. Det går sikkert bra! Men ja, jeg forstår godt at du er engstelig på forhånd.

Jeg husker første gang jeg sto på en talerstol. Landsmøte i Norsk Radiografforbund. Det må ha vært i 2003.
Debatten gikk om de minste sykehusene, helseforetakene, skulle ha egne mandater på kommende landsmøter eller om vi små sykehusene som Hammerfest, Kirkenes  og Ringerike skulle få ett delegat på deling.
Jeg var så sint! Skulle en fra Hammerfest kunne ivareta interessene til oss på Ringerike? Eller en fra Ringerike snakke for Hammerfest? Så der fra andre rad i landsmøte salen rakk jeg opp hånda og tegnet meg på lista over de som ønsket å si noe.

Da det ble min tur entret jeg talerstolen og så ut over salen, og ble nesten sjokkert over hvor mange som satt i landsmøtesalen. Rundt 100 personer!
Skulle jeg, “lille meg”, snakke til en så stor forsamling? Jeg som bestemte meg en gang i 1980 i et klasserom på Dalsbråten Ungdomsskole at jeg aldri skulle be uoppfordret om ordet i en forsamling igjen. Den beslutningen tok jeg etter at klassen hadde ledd av meg fordi jeg hadde glemt spørsmålet da læreren  endelig slapp til den strebete Brit som hadde sittet med hånden oppe i et kvarte mens medelev etter medelev svarte feil.
Vel, nå sto jeg på talerstolen, det fikk bære eller briste.
Jeg grep fatt i talerstolen for å ha noe å holde meg i, og den tippet litt på seg. Sikkert bare jeg som merket det, men det bedret ikke nervene.  Jeg var kvalm, klam og besvimelsen nær innen jeg kom meg ned fra talerstolen etter å ha sagt det jeg ønsket
Vi beholdt delegaten vår.

Bunnytrash er en klok fyr. Han har ikke tenkt seg på byen i dag. Det har heller ikke jeg.

Sorry, du som ville at jeg skulle “samle gjengen” fra den gang da for å ta ei rotbløyte på byen. Jeg er blitt 55 og er fullstendig klar over at min tid som partydronning for lengst er forbi. Det å fly på byen og feste hele natta slutta jeg stort sett med da jeg la studietida bak meg tidlig på 1990-tallet. Jeg fikk ikke mer lyst til å dra på byen i kveld etter at jeg hørte at landet åpner for fullt igjen i ettermiddag.

Jeg er ikke så engstelig for smitte. Jeg tror gjenåpninga går helt greit. Men som Bunnytrash sier  Det vil bli kaos, og noen kommer til å være SÅ drita fulle og lage så mye styr at jeg ser ikke det kan være morsomt engang. 
Nei jeg kommer til å åpne en flaske vin og kose meg hjemme med blomkål i rekesaus.
Det eneste jeg skulle ønske jeg kunne gjøre i dag klokka 16, for å feire gjenåpninga er å gi Svoger en god klem. Etter halvannet å med isolering og meteren tror jeg han hadde trengt det.

Doc og Dask startet feiringa alt i går med dobbelt femtiårslag. Hvis jeg har forstått det rett fortsetter feiringa i dag. Det blir nok mer livlig enn lørdagskvelden her i Drømmehuset. Kanskje litt mer livlig enn hjemme hos Bunnytrash og, selv om de skal ha gjester. Mulig jeg tar helt feil, men jeg tror liksom Doc og Dask fester litt hardere enn Bunnytrash. Litt mer flatfyll hos Doc og Dask, mens det er litt mer sofistikert hos Bunnytrash.
Sikkert bare jeg og de stereotypiske fordommene mine. Kan jo godt hende at Doc og Dask sitter å nyter en god burgunder, mens Bunnytrash bøtter innpå med hjemmebrent.

Mat fra bunnen, Stine Skoli og Ida Wulff har som vanlig  ikke fornyet seg. Jeg hopper over de. Kyllinggryte, spraymaling av vaskemaskiner og tidsklemma har jeg skrevet om før.

Vivian, Mamma  på hjul, stiller et betimelig spørsmål i dag. Hvorfor? Hvorfor blir hun av mange, også de som er satt til å hjelpe andre og dermed burde vite bedre, sett på som en viljeløs ting de kan sjalte og valte med etter eget godt befinnende?  Jeg vet ikke Vivian. Jeg har ikke noe godt svar. Vi har begge arbeidet i helsevesenet. Vi vet begge at slik skal det ikke være. Vi vet begge at slik er det likevel.

Da er det bare Kokkejævel igjen.
Han er i Tromsø for å signere den nye kokeboka si. Bor på hotell.
Han irriterer seg over to ting jeg også irriterer meg over.
Trykket på vannet i dusjen på hotell og snobbete kaffemaskiner i det offentlige rom.

Hjemme har vi “Fossefallsdusj” i dusjkabinettet.  Det kommer altså et fossefall av deilig varmt vann over hele kjerringkroppen når jeg står i dusjen. Deilig måte å våkne på, godt for en vond rygg og praktisk når en skal vaske shampo, balsam og hårkur utav håret.
Når jeg så kommer på hotell og står der under en spinkel dusjstråle fra en sparedusj hvor vannstrålen egner seg mer til å vanne sarte potteplanters kronblad enn å spyle kjerringkropper reine for nattesvette, ja da gir ikke det meg en god start på dagen. Luksusfølelsen du gjerne ønsker deg på et hotell, forsvinner under den pistrete vannstrålen.
Kokken, i dag har du min dypeste medfølelse.

Kaffemaskiner setter jeg stort sett pris på.  Jeg synes det er deilig luksus åla en slik maskin brygge en kaffe-latte eller en cappuccino til meg. Og ja, jeg har tid til å ente de minuttene det tar. Vi har slike maskiner i administrasjonsbygget på jobben der jeg ofte er på møter.
Men noen ganger, noen ganger trenger man bare kaffe. Fort!  Slik hadde sikkert Kokkejævel det i dag etter den lange dusjen. Da har man ikke tid til at baristaen i den fine kaffemaskinen langsomt skal gjøre jobben sin..  Man trenger bare den varme, svarte livgivende drikken. Da er det kjekt med slike maskiner som Kokken fant. Vi har også en slik på jobben. Man trykker på en knapp, trenger ikke tenke, og straks kommer det deilig varm kaffe i koppen.

I innlegget før i dag….  skrev jeg at jeg hadde fått ide til et bokprosjekt.  Når denne kjerringa først har satt seg noe fore er det ikke alltid så langt fra tanke til handling. Så jeg er snart ferdig med førsteutkastet til første kapittel. Regner med at det må finpusses litt på når jeg får lest gjennom det etter litt pause.

Jeg diskuterte og bokideen med noen jeg stoler på. Vedkommende syntes det hørtes ut som et prosjekt som nok kunne appellere til en relativ bred lesergruppe. Ikke noe vits i å skrive noe som kun de som er spesielt interessert i vil lese.

Annonsørinnhold

Vårens fineste jakker

I tillegg har jeg gitt “arbeidstittelen” og litt om prosjektet til en fotograf jeg kjenner. Så har vedkommende fått i oppdrag og lage et forslag til forside, eller helst et bokomslag.

Jeg er i gang! Og ja, dette prosjektet har jeg tro på.  Ja såpass stor tro at jeg alt har notert meg den første forhåndsbestillingen.

12. plass også i dag. I grunn fortjent. Var ikke de helt store innleggene fra meg i går, men jeg blogget i det minste.  Det er mer enn  det Spis og spar, Stine Skolli, Mat fra bunnen og Ida Wulff gjorde.

For de toppbloggerne som kom med noe nytt var reising liksom en fellesnevner hos flere. Det høres godt ut. Bare reise avgårde fra hverdagen, reise fra tankene som kverner, reise fra alle bekymringene.  Bare legge de bak meg og reise av sted.

Annonsørinnhold

Vårens fineste jakker

Monica Vederhus skal på samling sammen med kjæresten.  Bo på hotell i helga.
Hvis jeg skulle reist av sted ville jeg og tatt med meg kjæresten min, Gamle Gubben Grå. Hotell, høres godt ut….Eller ved nærmere ettertanke hørtes det slitsomt ut. Altså ikke akkurat en natt på hotell. Men med alt som følger med. Pakking, bestilling av hotellrom.  Og hvilken garanti har jeg for at ikke tankene jeg ønsker å reise fra ikke sniker seg ned i kofferten og holder meg våken selv om jeg sover i en fremmed hotellseng?
Vet ikke helt om jeg er i humør til en samling heller. Har liksom nok med meg selv i dag.

Doc og Dask drar av sted med bobilen. Skal i to femtiårslag og feiring av en bryllupsdag i løpet av en helg. Høres slitsomt ut.  Jeg er ikke i festhumør.

Kokkejævel er på turne.
Jeg kjenner helt klart at jeg ikke har noe behov for å dra av sted på turne.  Ikke har jeg noen bok å signere heller.
Men i går, i går bestemte jeg meg for å skrive bok. Den boka tror jeg blir bra. Vil ikke si så mye. Håper jo å få med et forlag på ideen.  kanskje blir det boksigneringsturne på meg neste høst?

Bunnytrash  skal ingen steder.  Han skal ha gjester på besøk i heimen i morgen.
Men det innlegget handler om er ikke gjestebud, men om faste. Bunnytrash har planer om å faste to dager i uka. Eller ikke faste helt da, bare spise litt mindre.
Man kan selvsagt gjøre litt narr av at Bunnytrash kaller det faste når han ikke har tenkt åla være å spise.
Men jeg gjø ikke det.  Jeg tror han gjør noe lurt.  Det å ha en plan som reduserer matinntaket uten at det blir helt askese tror jeg er veien til å lykkes.
Innfører man en for streng slankekur klarer man ikke å holde den.
Jeg tror Bunnytrash i likhet med meg ikke er lagd for askese.
Ikke skjønner jeg helt hvorfor han skal slanke seg heller. For meg ser han helt normalvektig ut.

Martine Halvs reklamerer for podkasten sin.  Denne uken handler den om fødselsdepresjon.
Omtrent én av ti kvinner i Norge utvikler hvert år depressive symptomer i forbindelse med graviditet eller etter fødsel. Selv om denne tilstanden ofte omtales som fødselsdepresjon eller barseldepresjon, starter rundt en tredjedel av disse depresjonene i svangerskapet.
Det er mye tabu rundt depresjoner rundt fødsel og barseltid.  For egentlig forventer man jo å være i en lykkeboble når man er nybakt mo, og det forventer “alle andre” at du skal være og.
Men så er det ikke alltid at barseltiden føles som en lykkeboble. Man er sliten, man er usikker nybakt mor, det renner melk og barseltårer om hverandre og hvor ble det egentlig av kroppen min som en gang var så fast og fin?
Det er et viktig tema Martine tar opp.

Vibbedille har litt enhjørning-dilla inne på bloggen sin.
Hva er greia med enhjørninger?

Da er det bare Vivian, Mamma på hjul igjen.

Det er på mine mørkeste stunder at den stadig kommer tilbake, den indre flammen som fremdeles bor i meg.

Selv om Vivian og min situasjon overhode ikke kan sammenlignes kjenner jeg meg litt igjen i sitatet fra bloggen til Vivian.

Det er ingen skam i å føle seg svak, noen ganger er det en nødvendighet for å bli sterkere.

I dag føler jeg at Vivian snakker direkte til meg, selv om jeg vet at hun snakker om seg selv.  I dag trengte jeg de kloke tankene til Mamma på hjul.

Livet er ikke for pyser, men jeg ville ikke hatt det på noen annen måte.
Så nå bretter jeg opp armene på ny, og krysser fingrene for at jeg kommer sterkere ut på andre siden…

Ja her sitter jeg og drikker prosecco på en helt vanlig torsdag. Må jo ha litt bobler nå når jeg er ferdig med årets lønnsoppgjør.

Samtidig får jeg innviet ett av vinglassene jeg kjøpte da vi var i Oslo og stelte pailabbene våre. Litt dårlig lys, men vinglasset er liksom i “gull” i støtten og litt opp på selve glasset. Det var en pakke på fire glass jeg bare måtte ha. Helt perfekt til stuen vår her I Drømmehuset. Du vet, stuen er i hvitt og gull.

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Jeg ble virkelig fornøyd med glassene. Disse blir fine å skåle det nye året inn i. Glamour og luksus, der har du denne kjerringa I et nøtteskall.

Vårens vakreste eventyr for meg har i over 20 år vært lønnsforhandlingene.  Nå har vår-eventyret blitt flytt til høsten for radiografene både i fjor og i år, men det har vært en oppgave jeg har gått inn i med sjel og engasjement hvert år.

I dag var tiden endelig kommet for årets forhandlinger. Og ja, nå som dagen går over i kveld kan jeg røpe at vi er i havn.  Noe annet ville være rart. Vi forhandlet i fredstid etter at frivillig lønnsnemnd har sakt sitt. Radiografene streiket jo i våres sammen med de andre UNIO forbundene.

Når jeg gikk ut av forhanlingsrommet etter at vi var kommet til enighet ble det plutselig så klart. Dette var for siste gang.  Dette er de siste lønnsforhandlingene jeg er med på å forhandle. Det føles rart.  Litt vemodig…. Kanskje ikke bare litt vemodig om jeg skal være ærlig.

Tiden som tillitsvalgt går raskt mot sin ende.  Et verv jeg har hatt stor glede av, og som har vært en viktig del av livet mitt i over 20 år. Det er klart det føles rart.  Litt skremmende. Å være tillitsvalgt har vært en del av min identitet I over 20 år.

Det er rart. Veldig rart. Men samtidig føler jeg på at engasjementet er ikke like stort lenger. Eller, under lønnsforhandlingene er det jo det. Men kanskje ikke like brennende for alle oppgavene en tillitsvalgt har.

Helsepolitikk engasjerer meg fremdeles, misforstå meg rett. Det er noe riv ruskende galt når over 190 helsetopper tjener mer enn Helseministeren.  Det er noe riv ruskende galt når det på norske sykehus finnes over 200 direktører. Eller de er ikke alltid på sykehusene. Ofte er de i store administrasjonsbygg på et helt annet sted enn der pasienter og personalet oppholder seg.

Som dere forstår er engasjementet mitt langt fra dødt. Jeg har fortsatt mye jeg vil ha sagt og ment, men kanskje finnes det andre og bedre måter å bidra til å endre norsk helsevesen enn å være tillitsvalgt?

Det er en tid for alt, er det noe som heter.  Nå er det snart tid for meg til å legge tiden som tillitsvalgt bak meg og labbe videre mot nye utfordringer. Det er litt trist, veldig vemodig men også spennende. Jeg gleder meg til å ta fatt på veien videre.

Jeg sier som Malinmellow; Tusen takk!. Nå takker Malinmellow for alle gratulasjoner og hyggelige tilbakemeldinger på at hun er gravid, det er ikke jeg. Jeg takker fordi dere kjære lesere har gjort slik at jeg i dag er på en 12. plass. Tre plasser opp fra i går!  Tusen takk!!

Lavkarbo med Hanne, Spis og Spar, Ida Wulff, Mat fra bunnen og Stine Skoli har ikke fornyet seg. Skjerp dere folkens!

Annonsørinnhold

Spaoppholdene du bør unne deg

Har du ikke fått med deg Årets største trend…  så kom deg inn på bloggen til Vibbedille og løp og kjøp!

Doc og Dask skifter til vinterdekk. De skal over fjellet til vestlandet, og det er visst meldt om snø. Kjenner at jeg overhode ikke er klar for snø på lenge, lenge ennå. Sånn rundt 1.12 passer bra, og snøen kan godt forsvinne så fort vi har bikkja nyttår.

Monica Wederhus skrivet om baksnakking.  Vi kan vel alle være enige om at det ikke er pent.

Mamma på hjul skriver om hvor sliten hun er. Sliten av å kjempe. Sliten av å være syk. Sliten av livet, selv om alt hun vil er å leve.

Innlegget til Vivian, Mamma på hjul, får frem mange tanker hos meg. Det er sterk lesing.

Da er det bare Kokkejævel igjen. Han forbigått jeg I stillhet. Det er best slik.

I går var jeg på en aldri så liten shoppingtur. Egentlig skulle jeg bare ha skrivebok og markeringstusjer, men etter en liten pause med litt kaffe-latte fant jeg ut at jeg kunne se etter noen nye høstsko. De skoene jeg kjøpte i april begynner å få litt slitte såler, og nå som det snart kan bli litt våte og sleipe veier er jeg redd for å skli og ramle. Med benskjørhet og to skikkelige skader ved lavenergitraume føler jeg for å unngå og ramle er et godt forebyggende tiltak, sånn for meg selv.

Jeg fant ikke høstsko jeg likte i min størrelse. Men jeg fant verdens søteste tøfler!!!

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Fastlegen min sier at jeg skal behandle føttene mine som gullklumper. Og gullklumper, ja de fortjener det beste!  Har dere sett noe så søtt? Kjerringa kommer til å føle seg som ei prinsesse!…. Eller kanskje snarere dronning.  Prinsesser er som regel ikke i siste halvdel av femtiåra.

Ja, jeg er litt svak for glam og luksus.  Noen ganger tar jeg meg råd til slike litt ville ting. De var ikke så dyre, 399,- kr og ser ut til å være i grei kvalitet.  Har jeg forresten nevnt at stua mi går i hvitt og gull? Disse tøflene blir perfekte å ha i stua!

For de som tror at jeg rent egoistisk bare shoppa til meg selv, så kan jeg opplyse om at det er totalt feil. Jeg shoppa to julegaver. Målet mitt er jo å være ferdig med julegavene til 1. desember.

Jeg burde jo selvsagt tatt bilde av middagen min i går.  Rykende varm biff tika marsala, så varm at sausen fremdeles putret i bollen og fatet med kjøtt lagde svimerker i trefjøla. Men jeg opphører liksom å fungere og tenke som en toppblogger med engang jeg får synet og ikke minst kjenner duften av god mat.  Resultatet av det ser jeg i dag. Jeg er ingen toppblogger, men helt nede på en femtende plass.  En blogger på vei mot bunnen deler derfor ikke bilde av indisk mat, men i stedet blomkålsuppe med kjøttboller.

Årsaken til at jeg føler et enormt behov for et mat-bilde er at svært mange av bloggerne over meg på lista skriver om nettopp mat.

Annonsørinnhold

Vårens fineste jakker

Annais skriver et helt innlegg om pålegg. Hennes favoritt er tunfisksalat med chilikrydder.
Jeg spiser svært ofte kneippbrød med kaviar, hadde ikke vært noe bedre å fotografere det enn blomkålsuppe. Om kaviarbrødskiva er en “favoritt” vet jeg ikke helt. Men det er veldig ofte det frokosten består av.
Foruten tunfisksalat skriver Anais om roastbiff med majones, sprøstekt løk og sylteagurk pluss smøreost.

Lavkarbo med Hanne skriver om pannekaker. De hun deler oppskrift på er både lavkarbo, glutenfri og nøttefri.
Det første jeg filosoferer over er nøttefri. Jeg ha stekt pannekaker siden jeg sto på stol for å nå opp til komfyren (da med tilsyn av Mamma) men jeg har aldri puttet en eneste nøtt i noen av mine pannekaker. Så for meg er det selvsagt at det ikke er nøtter i pannekaker.
Så begynner jeg å tenke. Glutenfrie pannekaker.  Det betyr uten mel. Mel tror jeg jeg har hatt i alle mine pannekaker. Og siden de er nøttefrie er ikke vanlig mel byttet ut med mandelmel.
Jeg sjekker oppskriften. Svaret er sesammel og fiberhusk.  Hva er egentlig sesammel. Jeg skjønner at det kommer fra sesamfrø, men her trenger jeg nok litt mer kunnskap.

Sesammel er et glutenfritt og mineralrikt mel, laget av avskallede og fettreduserte sesamfrø. Det har et hvitt og fint utseende, men inneholder hele 15 % fiber, og så mye som 46 % protein. Sesam-mel inneholder en god mengde mineraler og vitaminer. 75 g Sesam-mel vil dekke dagsbehovet for både magnesium og sink. I tillegg bidrar det med kalsium, vitamin E og antioksidantene sesamol og sesamolin som finnes naturlig i sesamfrø.

Fettreduserte sesamfrø??? Hva blir det neste? Hvor mye fett kan det være plass til i et sesamfrø?

Sesamfrøene som brukes, i det minste hos Sukrin, har afrikansk opprinnelse. Det er nylig blitt utført analyser på melet, som ikke ga noe utslag på etylenoksid, leser jeg videre på Sukrin sin side. Ikke akkurat kortreist mel minner jeg disse sunnhetsfolka om.  Og påpeker samtidig at du har ikke glutenallergi selv om du følte deg oppblåst etter en gang å ha stappet inn på litt for mange varme hveteboller.
Ja, gluten allergi finnes, og det er en allergi du skal ta på alvor, men for alle oss andre er det ikke livsfarlig å få i seg verken gluten eller karbohydrater.

Jeg er litt usikker på om hvorfor produsenten føler det maktpåliggende å understreke at det analyser ikke ga noe utslag på etylenoksid.  Det føles liksom ikke betryggende for meg. Etylenoksid er et plantevernmiddel som kan være gentoksisk og det er derfor ikke mulig å sette trygge nivåer for inntak.

Kanskje helt vanlige pannekaker med hvetemel ikke er å forakte.
De kan helt greit steikes i ei helt vanlig steikepanne. Behøver ikke å kjøpe pannekakejern sånn Lavkarbo-Hanne har, eller dra frem krumkakejernet.

Spis og Spar har jo sin ukesmeny.  Dagens rett der er gratinert laks med grønnsaksmos. Mat fra bunnen av har ørret i purresaus på sin meny.  Doc og Dask nevner Fårikål, selv om mat liksom ikke er det viktige i det innlegget.  Kokkejævel nevner selvsagt ett av produktene i nettbutikken. Denne gangen krydder blandingene sine.  Som dere ser, 6 av de 14 toppbloggerne over meg på lista skriver om mat i større eller mindre grad.

Alle skriver selvsagt ikke om mat.  Andrea Sveinsdottir reklamerer for sånn stor uteskjorte som jeg ønsker meg.
Bunnytrash er i likhet med meg opptatt av å bli lest. Han er også opptatt av algoritmer og slik jeg ikke skjønner stort av. Håper en liten link fra meg bidrar til at algoritmene blir bra. Vibbedille er høy på seg selv etter Instagram take-overen i helga. Malinmellow er gravid med sitt tredje(?) barn. Tiden løper fra Ida Wulff.

Monica Wederhus skriver om det å frykte for sitt eget liv. Eller i det minste for å bli skadet. En fra hennes fortid har vært i nærområdet, og det gjør henne engstelig, sårbar og redd.
Det å være redd for sitt eget liv, redd for å bli skadet må være en helt grusom situasjon.  Og det grusomste er at mange lever i den frykten hver eneste dag. Mange flere enn det jeg liker å tenke på.

I tillegg til Fårikål skriver Doc og Dask om å tømme dass, og å dusje i vaskevannet etter dotank-vasking. Det er ikke pent å le, men jeg gjør det.  Det er ikke alltid toppblogglivet er så glamorøst.

I dag er en stor dag for Mamma på hjul. En dag hun ikke trodde hun skulle oppleve. I dag fyller den yngste sønnen 6 år. Gratulerer masse til den store gutten.

Stine Skoli er den siste bloggeren jeg nevner i  dag . Hun er på andre plass med et nytt interiørtips. For hva gjør man når mannen kommer hjem med en grå vaskemaskin når kona har bestemt seg for at den skal være sort? Jo man spraymaler den svart selvsagt!
Selv om vaskerommet vårt er langt fra så stilig som vaskerommet til Stine Skoli får jeg lyst til å spraylakke vaskemaskinen vår. Usikker på om jeg ville valgt svart. Kanskje heller turkis eller knallgul? Kunne friske opp litt nede i vaskekjelleren. Men en ting får meg til å stoppe opp før jeg liksom løper til Europris etter spraylakk.  Jeg er litt usikker på om Gamle Gubben Grå har lyst til å bære vaskemaskinen opp og ned kjellertrappa og gjennom halve huset både i kjelleren og her oppe for at jeg skal kunne stå på plenen og spaylakke vaskemaskinen.
“Gamle Gubben Grå, vil du gjøre meg en tjeneste?”  Jeg spør med min mest innsmigrende stemme. “Gidder du gjøre meg en tjeneste mens jeg er er på kontoret?” Gamle Gubben Grå ser hjelpsom, men litt skeptisk opp fra avisen. Det var antakelig noe med det innsmigrende stemmeleie som fikk han til å ane uråd. “Vil du bære vaskemaskinen opp fra kjelleren og sette den på plenen?  Jeg har tenkt å spraymale den.” Det ville Gubben ikke. “Men hvis du ønsker deg en vaskemaskin på plena kan jeg sikkert finne en ødelagt en som gis bort.” svarer Gubben behjelpelig. Vel, det har ikke jeg behov for.

Gamle Gubben Grå og jeg har vært i Oslo i dag, vi skulle jo være forsøkskaniner for Datteren.  Men dette innlegget skal ikke handle om tåfis og hæltræl. Det skal handle om gamle minner.

På vår vei passerte vi Ullevål sykehus. Her gikk jeg på radiografhøgskolen og bodde på hybel I en av studentblokkene på den tiden Gamle Gubben Grå og jeg traff hverandre.  Jeg har mange gode minner fra Ullevål, både fra før jeg traff Gubben og ikke minst fra den første stormforelska tida.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Her har vi kommet til “trikkesløyfa” på John Collets plass. Eller trikkesløyfe, og trikkesløyfe. Trikken snur ikke her lenger, men den gjorde det dengang da. Gamle Gubben Grå er født og oppvokst i Ullevål Haveby. Vi har begge minner fra havebyen. Gubben langt flere enn meg.  Men det er alltid forbundet med minner for oss begge å være i området, eller som i dag bare kjøre gjennom det.

Et sted mellom der det første bildet er tatt I Kirkeveien og der det bildet over her er tatt I Sognsveien ga vi hverandre vårt første kyss. Vi vet akkurat hvor og når. Og ja, vi påpekte det da vi passerte.

Før vi kjørte rundt på gamle tomter var vi på skolen til Datteren og fikk stelt føttene. Jeg hade time før lunsj og Gubben etter. Da jeg var ferdig spurte jeg Datteren om hun visste om det var noen kafé i nærheten. Noe måtte jeg jo finne på mens jeg ventet på at Gubben skulle bli ferdig.  Hun foreslo at jeg kunne gå på “Vinslottet”.

“Vinslottet” hørtes fristende ut, selv om jeg nå egentlig bare hadde tenkt meg en kaffekopp og noe å spise.  Vinslottet viste seg å være Vinmonopolets gamle tapperi som nå var gjort om til bydelssenter for Hasle med kafé,  bar, legekontor, frisør og en del butikker.

Gamle Gubben Grå og jeg tok en rask lunsj mens vi venter på at det skulle bli Gubbens tur til å gå stelt føttene. Vi synes det var litt gøy å være i denne ikoniske bygningen.

“Var det ikke en streik her som var mye om I nyhetene en eller annen gang?” spør jeg. Gamle Gubben Grå pleier å vite slikt. “Jo” Han er enig med meg i det  “På 80-tallet eller noe sånt.” “Ja” jeg er enig I at det kan stemme. Det er lenge siden. Lenge før jeg var opptatt av fagforeningsarbeid og arbeidskamp.  Samtidig prøver jeg å huske detaljer om streiken. Jeg husker noe med en ung mann med krøller.

Litt googling fikk frisket opp minnet mitt. Streiken på Vinmonopolets tapperi var i 1986, og er landets mest langvarige streik i etterkrigstiden. Den varte i 14 uker. Den første streiken ble utløst av kravet om høyere lønn. Da den ble avblåst, fikk hovedtillitsmann Håkon Høst sparken fra Vinmonopolet. Det var han unge mannen med krøller som jeg husker. Jeg ser at han er født i 1956, og altså er 10 år eldre enn meg. Han var altså 30 i 86, og gjorde nok litt inntrykk på en ung Brit på 20 somre.

Det at Håkon Høst fikk sparken førte til ny streik, som ble løst ved at Høst fikk fast ansettelse ved Vinmonopolets Arbeiderforening. Sju av foreningens tilllitsvalgte måtte trekke seg fra sine verv etter streiken. Hvorfor finner jeg ikke helt ut.

Siden vi er så godt i gang med googling, googler jeg også litt om selve bygget, altså det som nå kalles Vinslottet.

Bygget sto ferdig i 1932, klart til å huse Vinmonopolets fabrikk. Med sine 50 000 kvadratmeter var det Nordens største bygg og et moderne industrianlegg for produksjon, lagring, tapping og ekspedisjon av norsk brennevin. Allerede fra starten kunne 235 ansatte kalle det spesielle bygget for sin arbeidsplass.

Tapperiet på Hasle ble raskt et landemerke i Oslo og anses som et arkitektonisk ikon for sin tid. Bygget har mottatt en rekke utmerkelser innen arkitektur, blant annet Houens premie for god arkitektur i 1934. Anlegget ble lagt ned i 2012.  Nå huser det over 200 boliger og et moderne handelshus, åpnet i 2019.

På vei hjem var vi enige om at vi skulle stoppe og spise middag.  Men for at det ikke skulle bli burger på Cirkle K på Vik tenkte jeg at jeg måtte komme opp med et litt mer spennende alternativ, og undersøkte om det lå noen fristende spisesteder liksom i nærheten av ruta vi skulle kjøre. Jeg lot meg friste av en restaurant med navnet Den sultne mave som skulle ligge på Stabekk. Mulig jeg var litt sulten. Navnet appellerte i det minste til meg.

Du forstår at du er i beste Bærum øst når du på de hundre metrene vi gikk fra parkeringsplassen og til restauranten passerte en møbeltapetserer, en kakkelovnbygger og en som drev med vintageklær.

Den sultne mave viste seg å være en indisk restaurant som lå i den gamle kinobygningen på Stabekk.  Maten var nydelig, og servicen upåklagelig. Det er lenge siden jeg har spist et så godt måltid. Stedet anbefales på det varmeste.

Jeg måtte smile litt for meg selv da samtalen ved ett av de andre bordene fanget min oppmerksomhet. Ja, jeg vet at det ikke er pent og lytte. Men han som snakket var en eldre mann som ivrig fortalte til samtalepartneren sin, og han var ganske så høyrøstet. Ikke sint, ikke full eller noe slikt. Han snakket bare litt høyt, enten fordi han var så engasjert eller fordi han eller samtalepartneren hørte litt dårlig. Vel, de eldre herrene satt her i beste Bærum øst og snakket oppglødd og begeistret om sin tid i Akp-(ml.) Sist Gamle Gubben Grå og jeg var ute og spiste i Bærum, oppdaget jeg Rødts representant i Bærum  kommunestyre ved nabobordet. Den røde fare som noen av mine bekjente i Høyre ynder å kalle oss finnes visst over alt…..

Ikke nok med at jeg har ramlet ned fra en tiende plass til en tolvte plass, jeg holdt nesten på å  miste selvrespekten også.  For som Bunnytrash ganske så riktig påpeker i sitt innlegg har Solliv  inne på sin blogg fratatt samtlige blogger som ikke poster bilde av rød fluesopp all respekt.
Jeg har ikke postet bilde av rød fluesopp her på blogg på mange år. Men her er et gammelt arkivbilde.  Håper det holder til at jeg beholder både selvrespekten og respekten hos Solliv og Bunnytrash.

Bunnytrash kommer med faktaopplysninger om rød fluesopp som jeg ikke visste. Jeg visste at den røde fluesoppen ikke er like giftig som den hvite, og at den kan gi hallusinasjoner, men ikke at de aktive toksinene er ibotensyre og muscimol. Av Ibotensyre har nå forskerne avledet et eget stoff som de kaller THIP, og det griper direkte inn på ønsket sted i hjernen vår og gir smertestillende og søvndyssende effekt.- Forskerne forventer seg veldig mye av THIP-middelet, som representerer nye prinsipper og dermed noe helt nytt innen nevromedisinen.

Så det kunne hende at Bunnytrash ikke risikerte å få en danseløve som snurret rundt på balkongen i rosa undertøy om han hadde blandet litt fluesopp i gryta i går, men tvert I mot at partneren falt i beroligende søvn.

Andrea Sveinsdottir reklamerer for sånn lang skjortejakke som jeg ønsker meg. Har bare ikke funnet den helt rette ennå. En slik skjortejakke og den kåpa Stine Skoli har reklamert for de siste dagene. Kanskje har de sånn skjortejakke hos Ellos. Det bør sjekkes ut.

Vibbedille viser frem pulsvanter. Jeg vurderer et øyeblikk om jeg skal strikke det. Kjekt når jeg går tur og skal fotografere nesten hvert tredje minutt. Av og på med votter er jo litt tja kjedelig? Så kommer jeg på at jeg fikk fine hjrmmestrikkede pulsvanter av Eldste Niese for noen juler siden. Hvor har det blitt av de mon tro? De må jeg klare å lete frem. Da slipper jeg det strikkeprosjektet.

Monica Wederhus tar for seg det tragiske drapet på et NAV kontor i Bergen i går. Det er helt grusomt at ansatte blir drept på jobb. Vi har et samfunn hvor vold og trusler om vold stadig brer om seg.  Ansatte på NAV, på apotek og på legevakta er blant de som er mest utsatt.  Også fra radiografer landet over finnes det nok av historier om trusler og uprovosert vold.  Den økte volden i samfunnet er noe de med ansvar må ta innover seg slik at vi ikke går flere tragiske hendelser som den i Bergen i går.

Doc og Dask har vært på shopping. Ble litt mer enn planlagt. Blir ofte det. I går skulle jeg bare kjøpe skrivebok og markeringstusj, men kom hjem ned verdens søteste tøfler og to julegaver i tillegg.  Har kjøpt julegave i dag og, eller muligens det er bursdagsgave fra Høvdingen.  Fikk litt penger av han, så enten tøflene eller de råkul hvitvinsglassene jeg kjøpte i dag blir bursdagsgave fra han. Tipper han mener tøfler er mer nyttig enn vinglass.

Det kom endelig noe nytt fra Ida Wulff i går.  Hun har det travelt med baby, masteroppgave jobb og husbygging. Kan fort gå på  litt flink pike syndrom hun der. Det er ikke nødvendig å gjøre alt på en gang.  Hun mimrer tilbake til da hun var ung og man kunne leie en 80 kvm leilighet sentralt i Oslo for 8.000 i mnd.  Hun føler seg gammel ved tanken på at hun husker så lave priser.  Vel, jenta mi. Jeg mener jeg betalte 600 kroner i måneden for min første hybel i Oslo. Nå er ikke Holmlia direkte sentralt, men jeg mener jeg betalte 1.100 da jeg året etter flyttet til  Majorstua.  Gjett hvor gammel jeg føler meg….

Mat fra bunnen har selvsagt ikke kommet med noe nytt  i dag anbefaler hun brun lapskaus.  Spis og Spar anbefaler amerikansk gryte.

Jeg tror ikke vi skal ha noe av det.. Gamle Gubben Grå og jeg er i Oslo. Begge er vi “forsøkskaniner” på skolen til Datteren. Jeg tenker vi går ut og spiser litt her I byen før vi reiser hjem.

Mamma på hjul forteller at hun er lykkelig. Lykkelig fordi hun ikke er en del av det hagene livet hvor vi alle ligger et hestehode bak alt vi mener vi må og skal gjøre.  Hun er lykkelig fordi hun ikke er en del av det pulserende, aktive livet jeg elsker og savner.

Hun skriver at hun har funnet en ro hun ikke hadde tid til da livet var et hektisk jag. Jeg tror jeg forstår henne. For selv om jeg virkelig elsket det livet jeg levde, så er det deilig når jeg nå har litt bedre tid. Tid til å roe ned og hente meg inn. Jeg vil ikke si at jeg er mer lykkelig, for jeg savner livet mitt og skulle gitt mye for å komme meg tilbake til da jeg var på topp. Samtidig føles det godt å kunne ta hensyn til alle vondtene, og ikke være så sliten hele tiden.

Da er det bare Kokkejævel igjen, ogcsrlv om han også i dag kommer med et spørsmål til leserne allerede I overskriften lar jeg klokelig være å svare han.