kjerringtanker Det trengs et stort plaster for å dekke munnen på en gal kjerring. Danske ordtak

God morgen kjære leser! I dag glir fingrene lett over tastaturet. Jeg slipper å sjekke at tastaturet lystrer hver gang jeg skriver en o, trykke hardt og bestemt hver gang jeg skal skrive en n eller lete desperat på gulvet etter 9 tasten som har det med å sprette rundt.  I går kjøpte jeg meg ny PC. Jeg tror det vil gjøre underverker for rettskrivingen min. Men det var ikke min nye investering jeg tenkte å skrive om i dag.  jeg tenkte å skrive om Gud, intet mindre.

Jorunn Økland som er professor ved Senter for tverrfaglige kjønns-studier og professor II ved Det teologiske fakultet, begge ved Universitetet i Oslo (UiO) har lansert tanken om at Gud bør benevnes som “hen”.  Hun synes det er en naturlig følge av at Språkrådet har godkjent pronomenet og vedtatt å ta det inn i den offisielle normen for bokmål og nynorsk.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg er egentlig ikke så veldig glad i det nye pronomenet. Men jeg liker Språkrådets definisjon:

Hen brukes for å vise til at en person når kjønn er ukjent, uvesentlig eller holdes skjult.
Pronomenet kan også brukes, hvor personer ikke definerer seg som mann eller kvinne.

Jeg forstår ikke helt det der med å ikke definere seg som kvinne eller mann, for meg er det en beskrivelse av et menneske på lik linje med blå øyne eller svart hår. For meg er kjønn i de fleste sammenhenger uvesentlig. Men jeg ser fordelen med å ha et pronomen man kan bruke når man ikke vet kjønnet eller ønsker å holde det skjult.  Jeg følger helt klart tankegangen til Økland og synes det å bruke hen om Gud høres ut som en god ide.

Kanskje ikke så overraskende. Jeg har hisset på meg en del mennesker opp gjennom tidene når jeg har forsøkt å starte debatter rundt bordet med temaet Gud finnes hun? 

Jorunn Økland mener ikke at man skal innføre hen over natta. Men hun mener at man skal starte en prosess for å utrede det.  Det mener jeg er en lur tilnærming.

Kirkerådet er ikke negativ til en slik prosess. Biskop i Oslo, Kari Veiteberg, støtter Økland og sier hun er glad Økland tar debatten til media. Temaet har fått oppslag både på Nettavisen og i Vårt land, og nå også den berømte bloggen Kjerringtanker.  Biskopen forteller og at det å finne en kjønnsnøytral benevnelse på Gud har blitt debattert i teologiske kretser en god stund.

Men selvsagt finnes det mørkemenn som ikke er enig. Og når jeg bruker begrepet “mørkemenn” er det fordi jeg tror at i denne sammenhengen så er ikke kjønn uvesentlig.

Einar Gelius, som både er en profilert og omstridt prest, kaller utspillet til Økland tullete.

– Det finnes langt viktigere spørsmål enn dette. Spørsmålet om hvorfor så få folk tror på Gud, er noe man burde være mye mer opptatt av.

Vel, selv om det er mange spørsmål innen kristendommen og kirken som er viktig å ta debatten om utelukker vel ikke den ene debatten den andre? Det å kalle andres engasjement for tullete for så å skifte tema er en kjent hersketeknikk.
Litt gøy at dette utsagnet om tullete kommer fra presten som fikk sparken etter å ha gitt ut boka Sex i Bibelen. 

Og det finnes flere mørkemenn som ikke ønsker ideen velkommen.
Teologiprofessor Knut Alfsvåg ved VID vitenskapelige høyskole mener at det er viktig at oversettelser i bibelen holder seg tett til originaltekstene, henholdsvis på hebraisk og gammelgresk. Han presiserer at Gud i disse tekstene er ofte omtalt i mannlige vendinger, og han derfor er skeptisk til forslaget fra UIO-professoren.

Det er det dummeste argumentet jeg har hørt!
En hver tekst må leses ut i fra den tiden den er skrevet i. Når man for flere tusen år siden brukte ordet “han” er det kanskje mer en følge av samfunnssystemet på den tiden, enn at den åndelige Gud hadde penis.

Jeg liker ideen om å omtale Gud som hen bedre og bedre. Jo mer jeg tenker på det, jo bedre liker jeg det.

Hva mener du? 

Etter at vi hadde studert Hedalen stavkirke dro vi videre i retning Nes I Ådal. Neste stopp var Bautahaugen.

Bautahaugen ble opprettet i 1902. På den tiden rundt unionsoppløsningen var det vanlig å reise bautaer med bakgrunn i den voksende nasjonale stoltheten.  Her skulle bygdens og landets helter hedres. I spissen for å gi  hedølingane sitt eget friluftsmuseum sto handelsmannen Erik J. Bergsrud (1848-1915) og bonde Elling Goplerud (1864-1932).

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

I 1902 gav eierne av nordre Braka, Gunhild Maria Andersdatter og Gudbrand Arnesen  Jonsrudhaugen som samlingsplass og framtidig museumsområde. Plassen ble ryddet og flaggstang kom opp. 17. mai i 1905 ble den første bautaen reist på Jonsrudhaugen, til minne om «Hedalens Krigsmænd» som i perioden 1808–1814 deltok i krigshandlingane mot svenskane.

Etterhvert ble området også utvidet med gamle hus fra Hedalen, Vidalen og Vassfaret. Bygningene og utstillingene på dette museet var ikke åpne så sent på kvelden,men på et skilt ved porten sto det at det var fritt å gå der også utenfor åpningstidene.

Det var bautaer med navnene til både Kong Haakon, Dronning Mud, Prins Olav (senere kong Olav V) Dronning Sonja og Kong Harald.

Det var og en bauta over et navn vi dro kjensel på. Per Bruskerud. Dere husker han fra innlegget om Hedalen stavkirke.

Vi ble gående rundt en god stund å se på de gsmle bygningene og lese på de informative skiltene. Dette var virkelig et fint sted!

Selv om Bautahaugen vart grunnlagt i 1902, tok det lang tid før det første huset kom opp. Først femti år etter etableringen kom den første bygningen opp. I 1952 ble stabburet fra husmannsplassen Jørgensplassen flytt til Bautahaugen.

Dette er låven fra Storrustebrenna, med hestevandring frå Sørlibakken. Hestevandringen er ikke så tydelig på bildet. Det er det taket du ser øverst til høyre .

Her ser dere et småbruk, idyllisk oppbygd. Og slik fortsatte det  Egentlig sier bildene mer enn ord. Stemningsfulle vitner om en svunnen tid.

Jeg har tidligere fortalt dere om min karriere innen lastebilbransjen og min fortid som  stoffselger. I dag har turen kommet til å fortelle om den sommeren jeg arbeidet som profesjonell brilleknuser, eller optiker om du vil.

Da jeg var ferdig med videregående eller gymnaset som vi sa på den tiden, tok jeg meg et friår. Jeg begynte først som praktikant for en familie med to barn, men fikk regelrett sparken og havnet raskt tilbake i jobben som stoffselger. Både en langt mer givende jobb og ikke minst bedre betalt. De månedene som praktikant hadde jeg nesten fortrengt… Men det er klart det bør komme et innlegg også om den perioden. Jeg skal notere det på blokka.

Vel etter et år i tenkeboksen for å finne ut hva jeg skulle bli når jeg ble stor søkte jeg relativt bredt, og havnet på Grunnkurs optikk på Tinius Olsen skole på Kongsberg. Endelig kunne jeg forlate barndomshjemmet og barndommens dal og flytte på hybel. “Voksenlivet” kunne begynne!

Hybelen var grei nok. To ubrukte soverom i annen etasje på en enebolig i Veungsdalen rett i utkanten av Kongsberg. Da jeg pakket ut tingene mine etter at Mamma og Pappa hadde kjørt meg og flyttelasset mitt til denne for meg ukjente byen følte jeg på intens glede og kriblende spenning. Nå startet selve livet på et sted jeg ikke kjente noen, og enda bedre, ingen kjente meg. 12 år med mye mobbing hadde satt sine spor. Det var utrolig godt å komme vekk og kunne starte på nytt.

Jeg har alltid vært flink på og glad i skolen.  Kanskje hadde jeg ikke studert fagplanen og beskrivelsen av utdanninga godt nok, kanskje var den mangelfull skrevet. Jeg husker det knøyt seg litt i magen da vi første skoledag ble vist rundt i vår avdeling på skolen. Det var et stort verksted der, og timeplanen viste at halve skoledagen fem dager i uka skulle tilbringes på det verkstedet. Arbeidsteknikk het faget. Jeg har aldri vært så flink med verktøy og er nok langt mer en akademiker enn en håndverker.

Synet av slipemaskiner og annet verktøy skremte meg ikke. Ikke tok det fra meg gleden over å ny by og nytt  miljø heller. Skoledagene var greie nok. Kongsberg var en hyggelig by jeg raskt fant meg til rette I. Ved siden av skolen var jeg dpeiderleder og arbeidet som stoffselger i det samme firmaet som jeg hadde arbeidet i på Hønefoss. Det var et bra år. Deilig å flytte hjemmefra og bo for seg selv.

Da året var over fikk jeg sommerjobb hos en optiker forretning i Vikersund. Planen var å begynne på studie i optometri på Kongsberg Ingeniørhøgskole som det het da. Da kunne jeg i tillegg til å reparere og tilpasse briller lære meg og ta synstest og alt det andre som hører faget til.

Men innerst inne lurte jeg på om det virkelig var dette jeg ville bruke livet mitt til.  I løpet av sommeren ble jeg mer og mer sikker på at det ikke var dette jeg ville drive med.  Det hadde ikke noe med at jeg ikke trivdes hos denne optikeren. Han var sikkert grei nok, men at jeg følte at jeg ikke behersket jobben. Jeg ødela et par brilleglass på briller jeg bare skulle feste en skrue eller noe slikt på. Sikkert noe som kunne skjedd den beste, men nei jeg følte ikke den arbeidsgleden jeg hadde følt som gor eksempel stoffselger.

Jeg var heldig. Jeg kom ikke inn på optometrien. Jeg ble stående som nummer 7 på venteliste etter førsteopptaket. Jeg hadde garantert kommet inn på andre eller tredje opptaket, men jeg så på det som et tegn fra oven og sa fra meg plassen på ventelista. En avgjørelse jeg aldri har angret på.  Jeg har heller aldri angret på at jeg takket nei til dtillingen jeg ble tilbudt i butikken og på verkstedet til en av optikerne her i byen den høsten.

Hva gjorde jeg så? Jo, jeg tok en telefon til stoffselger-sjappa og fikk tilbake jobben min på dagen.

Sommerferien i år blir nok tilbragt på hytta med utedoen langt nede i lia, og jeg klager ikke. For meg er det et godt sted å være. Ja ikke på utedoen da, men på selve hytta. Når man går fra lønn til trygd går en vesentlig ned i inntekt. Det var jeg klar over, og det er tatt med i min budsjettering i den grad jeg budsjetterer. Vi har ikke de største behovene for dyre ferieturer og luksusvaner. Vi klarer oss helt greit med litt strammere økonomi.

På radioen melder de at prisene har steget med over 6% det siste året, langt mer enn lønningene vil jeg anta ut fra hva som ble oppnådd ved årets lønnsoppgjør.  Altså ble det ikke non reallønnsvekst på den jevne nordmann i år heller. Det er flere enn meg som må stramme inn livreima. Når man har reallønnsnedgang for tredje året på rad betyr det at den jevne nordmann langsomt blir fattigere. Man får ikke like mye for månedslønna som før. Du må arbeide litt flere timer for å fylle bensintanken eller betale strømregninga enn du gjorde før.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

På radioen melder de og om at det finnes mennesker som gruer seg til å gå på matbutikken fordi maten har blitt såpass mye dyrere at de har problemer med å få matbudsjettet til å strekke til. Flere og flere møter opp hos Frelsesarméen og andre aktører som deler ut gratis mat.

Snittet av ledere har økt lønnen sin med 59 prosent på ti år.
De har klart å ha reallønnsvekst  selv om de de er satt til å lede ikke har det. Så mens helsefagarbeideren og budbilsjåføren stadig må arbeide litt flere timer for å fylle bensintanken eller kjøleskapet, får lederne deres råd til flere bensintanker og flere kjøleskap å fylle for sin lønn.
Ledere blir rikere mens de de leder blir fattigere.
Forskjellene øker.

Når jeg lar meg irritere over at forskjellene øker handler det ikke om misunnelse men om tillit.
For når forskjellene mellom de som leder og de som ledes blir for stor så undergraver det lagfølelsen.  Man får ikke den samme følelse av at vi arbeider mot samme mål og drar lasset sammen.

Selvsagt skal ledere tjene mer enn de de er satt til å lede.  Det mener jeg er bare rett og rimelig.  Det skal lønne seg å ta på seg lederansvar. De fleste ledere arbeider hardt og mye. Det er mye ansvar og langt fra en ni til fire jobb å være leder. Men arbeider de dobbelt så hardt, tre ganger så hardt eller ti ganger så hardt som vanlige folk?

Joachim Høegh-Krohn i det statlige investeringsselskapet Argentum tjente 135 millioner på de 16 årene han hadde stillingen som leder av det statlige selskapet.
Jeg mener selv at jeg har hatt en grei inntekt de siste 16 årene. Jeg tipper jeg har tjent rundt 8 millioner i løpet av de samme 16 årene som Høegh-Krohn har tjent 135 millioner. Jeg vet hvor mye og hvor hardt jeg arbeidet mange av de årene. Jeg er usikker på om denne Joachim har arbeidet 15 ganger så hardt og mye.

Topplederlønningene kan kanskje forsvares når de sammenlignes med andre topplederlønninger.   Jeg har ikke grunn til å tro at Høegh-Krohn er versting i klassen. Men når lederlønningene sammenlignes med lønna til de man leder eller de man forvalter fellesskapets midler på vegne av, det er da man ser hvor store forskjellene er. Det kan gjøre noe med motivasjonen, lojaliteten og lagfølelsen. Det er det som er problemet – ikke at en fyr i Berge har mye mer penger enn meg

I innlegget En liten omvei skrev jeg om gravsteinen til Ole O  Brager son jeg kom over ved Hedalen stavkirke. På steinen som var reist av bygdefolket sto det at han var lærer i 50 år.  Tenk på hvor mange han har lært å skrive, lese og regne! På et slikt lite sted var det sikkert ikke så mange lærere ved hver skole. Han levde jo på 1800-tallet fra 1806 til 1885. Han må antakeligvis ha vært  lærer for sånn rundt 3 generasjoner av bygdens befolkning.  Samme læreren som underviste en selv underviste og ens barn og barnebarn.  Sånt vekker min nysgjerrighet.

Google er som vanlig min venn. Ole O. Brager var født  Grimsrudeige, Han bodde store deler av livet på Nørre Braka. Han var skolemester i 50 år slik gravsteinen forteller og brukte i mange år et av rommene på gården til skolestue.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Han gifta seg med Guri Andersdotter Storruste (1819–1897) i 1858. Da var han 52 år og Guri 39, noe jeg tror måtte være en relativt høy alder på et brudepar på den tiden. Et bilde av de to finnes i digitalarkivet. Man antar det var brudebilde. Der er i såfall det eldste bilde fra Hedalen. Bilde kan du se her.

Syver Bertilrud som var født i 1865 har skildret hvordan han opplevede lærer Ole Brager.  Her kan du lese om tøffe forhold på skolen i bygda.  Syver gikk bare en uke på denne skolen. Han var med faren sin og tømret skolebygg i denne delen av bygda og fikk da gå på skolen til Braker slik at han kunne gå på skole om dagen og hjelpe faren sin på ettermiddagen. Han skriver at hsn var i 14 års alderen. Det vil si at dette var i 1879 eller deromkring. Han beskriver lærer Brager som en gammel mann. Det stemmer jo. Han var 73 år i 1879. Mulig han burde ha gitt opp lærergjærningen og pensjonert seg. Mulig og at Syver Bertilsrud beskrivelse av skolehverdagen ikke var lik slik lærer Brager fremsto da han var yngre og kanskje mer på høyden som lærer.

”I 14 aars alderen maatte jeg være med at tømre, og den tid dette hændte var vi i Nerstad i Hedalen og byggede op et skolehus. Jeg skulde have gaat paa skolen IIljernstad skolehus, men ved at spørge læreren fik vi lov til at jeg var med far i Nerstad for at hjælpe ham noget om aftenerne.

Jeg skulde gaa paa skolen i Braka, og den gang var det gamle O. B. (Ole Brager) som var lærer. Jeg begyndte der paa skolen og syntes at mangt der var rart.

Børnene var meget ulydige og narrede sin lærer alt i et. B. var heller ikke som vor lærer, thi naar han blev sint saa syntes det for mig som om han ikke kunde
styre sig.

Han var temmelig gammel og skalv til alle tider noksaa meget, men mest naar han var sint. Det var mangeslags kommers der med skolebørnene og enkelte af dem var meget ulydige og opsætsige.

Det som jeg erindrer bedst ifra den ugestid som jeg gikk paa B.s skole var en dag som vi skulde læse op udenad de svar som vi dagen forud hadde faat til
lækse udaf vor forklaring. Den gang faldt sig slig at han begyndte at overhøre min sidemand først, og naar denne ikke kunde svare paa sit spørgsmaal saa spurgte han den næste et andet spørgsmaal, og slig holdt han paa at skifte spørgsmaal, og det rare var at den gang var det ingen som kunde sin lekse men alle sad stumme naar de blev spurgt.
Nu kom snart min tur, thi det hadde gaat bordet rundt. Jeg sad meget ræd fordi at jeg hæller ikke hadde lært min lekse godt. Det faldt sig dog slig den gang at naar min tur kom saa fik jeg et af disse korte svar som er i forklaringen og dem lærte jeg altid let.
Da han spurgte mig saa kunde jeg svare ham paa hans spørgsmaal. Dette blev han saa rasende paa sine egne børn over, at han begyndte at slaa og lugge dem, og de største begyndte at tage igjen.

Det blev aldeles slagsmaal, saa tilsidst
maatte han gaa udaf rummet hvor skolen holdtes og ind i det næste rum, hvor hans kone var.
Disse selvlærte, gamle lærere, som bygderne hadde i den tid!

Medens han gikk igjennem døren saa var det nogen som holdt ham i frakkeskjødet og døren blev lukket paa det saa frakken sad fast. Efter en liden stund aabnede de døren, thi de troede antagelig at lærerne stod der bundet, men det var nok ikke tilfældet. Da døren blev aabnet faldt frakken paa gulvet. Læreren var krøbet ud af den. Jeg syntes dette var forfærdelig til tilstande og var ræd for at fortsætte paa skolen der.

Jeg erindrer at engang var denne lærer rasende sint paa sine børn, fordi at jeg kunde regne bedre end de, og det maatte uden tvil ha været hans skyld at de ikke kunde mer. Jeg var den gang udenom de fire regnearter som jeg erindrer vi kaldte det, og hadde begyndt paa decimal brøken. Engang jeg kom til et stykke som jeg ikke kunde klare, spurgte jeg læreren hvorledes det skulde gjøres. Han tog min regnebog og sad og læste eller saa i den en lang stund, og saa gav han den tilbage til mig med det svar, at ifald jeg ikke vidste selv hvorledes det skulde gjøres, saa vidste ikke han det. Dette blev jeg forundret paa (…)

Saa fik jeg vide at naar de hadde regnet ud de første fire regningsarter saa blev de satte til at begynde paa regnebogen igjen og holdt slig paa hele tiden medens de gikk i skolen. Det skulde dog ikke hændt ofte at nogen kom noget længere frem i regning end til de fire regningsarter.

B. var meget snil mod mig, og det hændte ofte at han tog mig med ind til sin snille hustru og jeg fik noget godt at spise. De var begge to meget gode venner til mine forældre og dette hjalp vidst ogsaa noget.

Det var bare en uge som jeg gikk paa denne skole, og jeg kunde ligesaa godt ha været hjemme for det som jeg lærte.

Jeg har ogsaa et minde derfra som jeg tog meget til hjerte, og det var naar nogle af de børn ifraa de større gaarde lo ad mig for den simple mad jeg hadde med til skolen og satte liderlige navn på smørret jeg hadde paa brødskiven. Jeg erindrer
at de hadde god mad med sig til middag og min var simpel, samt det deres spot syntes for mig at være rent for hoven. Jeg søgte aldrig at erte mig ind paa nogen og følte at jeg burde ha faat gaat i fred og at den mad jeg hadde med var det bedste vi hadde raad til at ha.

En del af disse børn var skinsyge paa mig fordi at B. ofte fortalte dem rent ud at de aldrig vilde blive værd en døit om de ikke forsøgte at lære saaledes som de
kunde se at jeg gjorde.

Det begyndte at bli rent farlig for mig at være der, og paa et eller andet vis saa faldt det sig saa at jeg maatte slutte ogsaa, og jeg kom ikke
til at gaa der paa skolen mere end den ugen.

Ganske ville tilstander I skolen i Hedalen skal vi tro Syver Bertilrud.  Jeg tipper dette har mest med lærerens fremskredende alder å gjøre.

Da vi kjørte hjem fra hytta vår i går tok vi en liten omvei. I Begnadalen tok vi av til høyre og kjørte over åsen så vi kom igjen i Hedalen.  Jeg har vært i Hedalen før ved et par anledninger, og ville vise Gamle Gubben Grå et par steder jeg trodde ville falle i interesse. I tillegg var jeg lei den aggressive kjøringa på E16. Skjerp dere folkens, det har vært nok dødsulykker denne sommeren!

I dag er Hedalen en avkrok, et sted man ikke bare kjører gjennom på sin vei.  Man må liksom ha noe på de kanter å gjøre fr å forville seg opp i dalen. Men Før den nye veien gjennom Begnadalen ble anlagt omkring 1805, var Hedalen en viktig del av forbindelsen mellom Østlandet og Vestlandet. Til feiringen av Jonsok og Mikkelsmess kom det folk til Hedalen stavkirke fra Ådalen, Sør-Aurdal, Etnedal og Hallingdal. Skikken med den såkalte ”Hedalsmessa” ble avskaffet ca.1850.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Det første stedet jeg ville vise Gamle Gubben Grå var nettopp Hedalen stavkirke. Både Gamle Gubben Grå og jeg er veldig glad I å gå og titte på slike plasser.. og som alle som følger denne bloggen vet, jeg er veldig glad I kirker.

Kirkestedet har en lang forhistorie. I forbindelse med arbeider i grunnen under Hedalen kirke i 1902 ble det funnet brannlag og en bjørneklo som kan ha hatt sammenheng med førkristen kult. leser jeg på siden til norgeskirker.no
Opplysningen om bjørnekloa får noe til å demre for meg. Har ikke jeg en gang hørt eller lest et sagn om Hedalen stavkirke og en bjørn? Jeg mener sågar bjørnen ble skutt inne i kirken.
Jeg googler litt og finner sagnet.

I lange tider hadde Hedalen ligget øde etter at svartedauden hadde herjet i dalen. Folk og fe var borte, og skogen vokste tett.
En dag kom to jegere vandrende gjennom skogen. De fikk øye på en fugl i en tretopp. Den ene spente buen og skjøt. Pila bommet på fuglen, men like etter hørte jegerne en vakker klang.
De ble forundret og gav seg til å følge lyden. Jegerne hadde ikke gått lenge før de kunne skimte ei gammel kirke mellom trærne. For å sikre seg mot at dette var trolldom, kastet den ene ildjernet sitt over kirketaket.
Der jernet falt ned, ligger det i dag en gård som har navnet Ildjarnstad. Jegerne åpnet døra til kirka og gikk inn.
Rett ved alteret så de en bjørn som lå og sov. Jegerne skjøt bjørnen og flådde skinnet av den.

Når man har tatt prøver av tømmeret i kirken har man funnet ut at den er bygd rundt 1160, altså i god tid før Svartedauden.  Hedalen ble nok ikke helt folketom under Svartedauden, selv om bygda ble hardt rammet. I boka En pilegrim vender tilbake forteller prost Anne Hilde Øigarden at det finnes tilsvarende sagn om andre kirker, og at dette sagnet nok må tolkes som et vandresagn. Jeg skal passe meg vel for å påstå at en prost sakker usant, men når jeg googler og leser på nett finner jeg ikke noe annen kirke som er knyttet til et sagn om bjørner som er skutt i kirker.   Hvis noen av leserne mine kjenner til slike sagn fra andre kirker, ville jeg være takknemlig om de opplyste meg om det.

En ting er i vertfall sikkert. Det er et gammelt bjørneskinn i kirken. I 2011 ble det tatt prøver av skinnet. Disse ble sendt til NTNU i Trondheim for radiologisk datering. Nå er det slått fast at dette skinnet er fra perioden 1270–1370 e.Kr.  Svartedauden varte i Norge fra 1349 til 1350.  Så bjørneskinnet stammer fra tida rundt Svartedauden. Om den ble skutt i kirken, eller i nærheten er ikke godt å vite.
Jeg synes det hadde vært interessant å vite hvor gammel den bjørnetanna var.

I forbindelse med det arbeidet under grunnen til stavkirken i 1902 fant man 165 mynter og en jetong fra middelalderen under kirkegulvet i det ene hjørnet av kirken. De fire eldste myntene  er fra kong Sverres regjeringstid.  Han regjerte fra 1177 til 1202.   To fra Håkon Håkonssons tid (1217-1263), 48 fra Magnus Lagabøters tid (1263-1280). Dessuten er det en rekke fra hans sønners tid (1263-1319). Videre er det yngre mynter fra Danmark, Sverige, Mecklenburg og Hamburg. Jetongen skriver seg fra Nurnberg

Hedalen stavkirke er som de fleste andre gamle kirker påbygd, ombygd og restaurert en rekke ganger. Omkring 1890 ble en ombygging av Hedalen stavkirke drøftet. Siden planene kunne få en uheldig innvirkning på stavkirkedelen, foreslo Fortidsminneforeningen i 1892 overfor kommunestyret at man “skulde opføre ny Kirke for Sognet og den gamle overdrages til Foreningen mod at denne i det mindste overtog Udgiften ved at faa udarbeidet Tegninger til den nye Kirke”. Meningen var å rekonstruere den opprinnelige stavkirken på stedet. Den nye kirken skulle bygges på et annet sted nær ved.  Også Hamar stiftsdireksjon støttet planene om bygging av en ny kirke og en rekonstruksjon av stavkirken.

Arkitekttegninger ble laget både for ny kirke og rekonstruksjon av den gamle. i 1892 -1893.  Kommunestyre så seg ikke råd til å fullfinansiere den nye kirken, og det ble søkt Stortinget om støtte.  Da gikk det som det ofte går. Kirkebygget ble gjenstand for en rekke behandlinger i Kirkedepartementet uten at penger ble bevilget.  Det siste stempelet er fra februar 1900.

I 1899 ble Hedalen kirke oppmålt og undersøkt av arkitekt Carl Berner. Samme år la Berner frem to foDDrslag til istandsetting av kirken. I 1902 ble Hedalen kirke ferdig istandsatt under ledelse av arkitekt H.M. Schirmer, med Berner som utøvende arkitekt. Kirken ble innviet på ny 29.10.1902. Deler av istandsettingsarbeidet ble imidlertid sterkt kritisert. Kirken ble derfor noe ombygget i 1908 under ledelse av arkitekt Heinrich Jürgensen.

Kirken var stengt for dagen da vi var der, så vi var ikke inne i kiken.

Vi vandet en runde på kirkegården.  Så for det meste på de gamle gravsteinene eller de som skilte seg ut.  Det var i grunn ganske mange. Blant annet den til Ole O. Bager og den til Per Bruskerud.  Både Brager og Bruskerud vil jeg komme tilbake til i senere innlegg.

Graset er slått, en del av de knekte bjørketrærne er kuttet, kvistet og bært opp klare til å bli kappet opp og kløyvd til ved. Plattingen feid, gjesterommet  ryddet så det på ny fremstår mer som et gjesterom enn et kott. Boka er lest og oppvasken tatt. Det er i grunn bare igjen å rydde ut av hytta, tørke over gulvene og begi seg på hjemvei.

Vi skjenker cola med og uten sukker i hvert vårt pappkrus og setter oss ut. Ingen  av oss har det travelt med å dra. Det er godt å sitte her, bare bekken eller elva om du vil, nederst i lia som bryter stillheten.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Vi har alt bestemt at vi reiser opp igjen neste helg. Ikke fordi det er så mye som må gjøres, selv om det er nok av ting å ta tak i her oppe. Mest fordi det er et godt sted å være.

Jeg har og lagt merke til noe rart her denne helgen. Hjemme er det alltid jeg som er mest aktiv når det gjelder å få gjort noe. Enten det gjelder husarbeid eller ting ute. Jeg er den som står mest på mens Gamle Gubben Grå er den som stikker av eller tar seg en hvil så fort han får mulighet til det. Gjerne på sofaen med ei bok eller aller helst en liten hvil under pelspleddet.

Denne helgen har jeg lest nesten en hel bok. Jeg satt i flere timer og leste lørdagsavisene Gamle Gubben Grå kjøpte med fra bygda da han var nede å kjøpte gass. Ja en slik tur, som fort kunne tatt halve dagen var unnagjort på en snau time.  Mens jeg virkelig har latet meg denne helgen har Gamle Gubben Grå virkelig vært flink. Han har slått gras, felt trær, bært stokker, kostet plattingen, laget frokost, kjøpt gass, jaget sau….. stått på.  Det har vært så godt å se, og jeg har nesten, men bare nesten, fått dårlig samvittighet.

En fin helg går mot slutten, men vi drar det ut litt til.

Det er søndag. Da jeg var barn gikk jeg på søndagsskolen. Fortsatt som godt voksen har denne dagen noe hellig over seg. Så la oss i dag bruke søndagen til å reflektere litt over religion.

Helge Simonnes, tidligere sjefsredaktør i Vårt land, har en kommentar på Dagsavisens nettavis i dag hvor han skriver:

Enkelte religiøse ledere vil ikke være med på at det er religion som er en utløsende faktor for voldelig atferd. I stedet lener de seg mot psykiatriske forklaringer. Det er en forenkling som ikke bør bli stående uimotsagt. Det er så mange grensetilfeller mellom psykiatri og religion, at kristne pastorer og muslimske imamer må tenke gjennom hva slags virkning deres forkynnelse kan ha på mennesker som sliter med psyken. 

Kommentaren har sin bakgrunn i skytingen ved London pub og Sian sin brenning av Koranen med etterfølgende biljakt på E6 helgen etter.

En interessant innfallsvinkel. Er det religion eller er det psykiatri som får folk til å skyte andre mennesker eller presse de av veien? For ikke snakke om alle grusomheter som er blitt begått i kristendommen sittcnavn opp gjennom historien.

Meg er gitt all makt i himmel og på jord. Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler, idet dere døper dem til Faderens og Sønnens og Den hellige ånds navn og lærer dem å holde alt det jeg har befalt dere. Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende.»

står der i “Misjonsbefalingen”, Matteusevangeliet 28, 16-20.

Opp gjennom historien er det mange som har tatt denne oppfordringen veldig bokstavelig. Vil folk eller folkeslag ikke bli “Guds disipler”, så skal de.

Å “lære de å holde alt jeg har befalt dere” har vel og ved mange anledninger blitt tolket mer som “Påse at de følger de moralske regler dere mener jeg har befalt dere, pluss de dere selv måtte føle behov for”. Det er blitt utført mange grusomheter med Bibelen og kristendommen som unnskyldning for handlingen.

Hvor går grensen mellom det å være Bibel-tro, eller Koran-tro, og det å bikke over til å være “sprøyte gal”, for å bruke et folkelig men dog ikke politisk korrekt begrep?

Jeg er litt usikker på om Lars Thorsen og resten av Sian-gjengen føler at sin kamp mot Islam og deres stadige trang til å tenne på diverse utgaver av Koranen er begrunnet ut fra en kristen tro. Kanskje var det ikke en religionskrig som utspant seg på E6 sist helg.

Men hvis du blir forfulgt på E6, i Norge, av en bil som gjentatte ganger kjører inn i din bil, hva ville du funnet det mest hensiktsmessig å gjøre? Å stoppe bilen på nærmeste trygge sted, og ringe politiet, eller å lene deg ut av passasjersetet å farge frontruta på bilen som tilbstadig kjører inn i din bil rød  med “forsvarsspray”? Vi snakker om Mortensrud i Oslo ikke et øde sted hvor nærmeste lensmannskontor for lengst er lagt ned.  En beskjed som “Hei det er Lars Thorsen. Han som til stadighet får politibeskyttelse når han tenner på Koranen i ytringsfrihetens navn. Nå står jeg på ei busslomne på E6 omringe av to  gale kjerringer med hijab, og det er ikkeven politimann å se.” ville nok få politiet til å dukke opp med blålys og rikelig  med mannskaper relativt raskt.

De to illsinte kjerringene som tok opp biljakten da Koranbrennerne forlot åstedet. Det må være både religion og psykiatri med i bildet når du velger å presse en bil av veien i rent “selvforsvar”.

Om det er psykiatri eller religion som fikk Zaniar Matapour til å skyte å drepe to og skade over 20 vet vi ikke. Han har så langt valgt å være taus i avhør. Eller, det er vel riktigere å si at vi ikke vet om det er religion med i bildet, selv om man antar det.  At det er psykiatri med i bildet er vel hevet over en hver tvil. Mennesker skyter ikke ned andre mennesker på åpen gate uavhengig av hvilken Gud du eventuelt tror på.

Vi snakker om at unge, sårbare mennesker kan bli radikalisert, påvirket i en uheldig retning. Det er mange måter sårbare mennesker uansett alder kan bli påvirket på. I menigheten. I moskeen. I andre miljøer på og utenfor nett. Vi har alle et ansvar for hva slags budskap vi sprer.   Selv vi som bloggere, og andre såkalte influensere, påvirkere.

Noen ganger må man overlate til fantasien å lage de fineste bildene, for sorry folkens, jeg rakk verken å ta bilde eller filme.

Jeg våknet litt før halv fire i morges.  Ikke av at jeg måtte tisse, som så ofte er tilfelle på den tid av døgnet, men av bjelleklang.

Jeg liker egentlig lyden av bjelleklang fra beitedyr. Minner meg om barndommen.  Men jeg kan innrømme at den kan virke litt irriterende rett under soveromsvindu klokka 03.28 om morgenen. Hjernen jobber litt saktere på den tid av døgnet, men jeg kom relativt raskt til den konklusjonen at de sauebjellene jeg hørte måtte komme fra hyttetomta vår. Ikke noe krise. Det er nok av  saftig gras. En og annen sauedrit kunne jeg leve med, og jeg skal innrømme at jeg frydet meg litt med tanken på hvor hoppende sint Gubben ville bli ved synet av selv den minste lille sauelort. Noe slikt ble nok ikke tillatt her på tomten når Svigermor og Svigerfar regjerte på hytten.

Neste tanke var at det var litt dumt at sauen, ja for jeg hørte at det var sauebjeller,  var kommet inn på tomta. Den er inngjerdet på alle sider. Hvis de kom helt ned mot brønn ville det bli litt av en jobb å få de ut fra tomta igjen. Jeg har jagd nok sau i mitt liv til å vite at i slike sammenhenger stemmer uttrykket dum som en  sau. Jeg kom og til at det var relativt stor sjanse for at sauene ville foretrekke den grønne graskledde lia nedover mot brønn i stedet for den grå og støvete veien utenfor gjerdet. Det smarteste var å stå opp og få sauen ut av tomta så raskt som mulig. Så lite jeg enn hadde lyst til det klokka halv fire om natta – det var på tide å vekke Gamle Gubben Grå. Skulle det jages sau var det best at vi var to.

Jeg behøvde merkelig nok bare å si navnet hans høyt to ganger før det ble liv der oppe i overkøya. Og til å være en trøtt gubbe som fyller 60 til våren var han bemerkelsesverdig raskt ute av senga.

Han tittet ut av vinduet, bannet høyt et par ganger, og kunne fortelle meg at det var ikke mindre enn fem sauer inne på tomta. Så strøk han på dør.

Jeg ropte lattermild etter han og spurte om han som stor, tøff mann klarte sauene alene eller om jeg måtte bli med. Jeg fikk en ny tirade gloser som ikke passer seg på en søndag ispedd et par varianter av ordet kjerring til sva, og tolket det til at han gjerne ville ha assistanse.

I motsetning til Gamle Gubben Grå som sover i pysj sover jeg i Evas drakt. Mulig ei diger  naken kjerring ville kunne skremme sauen til aldri mer å sette klovene på vår tomt, og selv om det ikke var stor sannsynlighet for at det skulle komme noen på fjellveien på denne tid av døgnet fant jeg det smartest å få på meg litt tøy før jeg løp etter. Jeg var og snartenkt nok til å gripe etter mobilen. Det her burde foreviges. Ikke kun til blogg men og som snapchat til ungene.

Men hva så jeg ut av soveromsvindu da jeg reiste meg opp etter å ha fått på meg truse og joggebukse i sittende stilling? Jo Gamle Gubben Grå I ferd med å sette på plass øverste stokken i le. Sauen var allerede ute av  tomta og på vei videre nedover.

Da stokken var på plass fisket han frem lighter og sigarett fra lomma på pysj-jakka og tente seg en sigarett. Kastet et blikk mot soveromsvindu og den halvnakne kjerringa med mobilen i hånda og hyttet med neven, men uten noe bannskap. Mens jeg hadde prioritert å få med meg mobilen for dokumentasjon hadde han prioritert å ta med seg røykpakka og lighteren på sin vei ut. Den ene prioriteringen trenger ikke være mer feil enn den andre. Jeg lot være å fotografere. De beste bildene var det for sent å ta.

Gubben kom inn igjen, ett par gloser til mens han krøp tilbake i overkøya. Denne gangen var både sau og kjerring med i ordstrømmen. Innen klokka var fire ble det på nytt stilt i det lille soverommet her på hytta. Nå en time senere høres jevn snorking så vell fra overkøya der Gamle Gubben Grå ligget, som i fotenden av senga mi der Charlie Chihuahua ligger. Kjerringa er lys våken og lurer på om det er på tide å stå opp og bevege seg mot utedoen langt nede I lia eller om det er best for husefreden å bli liggende litt til.

Det er muligens idyllisk at utedoen langt nede i lia ligger midt i en blomstereng, men særlig praktisk er det ikke. Det er ikke bare, bare å trå forsiktig i duggvått gress til bortimot knea hvis ei halvnaken kjerring med høy snublefaktor har det litt travelt i grålysninga. Så når Gamle Gubben Grå hadde kommet seg opp igjen fra bygda og vi hadde fått oss en kaffekopp satte han i gang med kantklipperen og meide ned blomster og gras så det ble fremkommelig både opp mot veien og ned mot do. Vi må jo få det fint og i orden her. Om litt over ei uke får vi jo storfint besøk her oppe.

Storfint besøk ja. Når jeg ryddet i bestikkskuffen i dag, vi hadde tatt med en sånn fin innmat jeg hadde for mye, fant jeg ut at vi når det kom til bestikk kunne be inn til et virkelig stort selskap her på hytta. Hva skal vi egentlig med 48 gafler, 42 skjeer og 8 påleggafler på ei hytte med sengeplass til 4 og 1/2? Gamle Gubben Grå var merkelig nok litt enig i det.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Nå kommer Gubben og sier at jeg I stedet for å sitte her å blogge kan ta ei kvistsaks å kutte ned kvist bak hytta. Da er det vel best å lystre. Det er jo tross alt jeg som skal ha med meg gjest på hytta. Forresten har jeg brukt store deler av formiddagen på å lese bok og spise sjokolade.