På søndag var Gamle Gubben Grå, Charlie Chihuahua og jeg og gikk en søndagstur i noen stille gater nede i byen. Det er mangt og meget en ivrig lokalpolitiker vil ta i nærmere øyensyn uten at det nødvendigvis må være en politisk befaring av den grunn. Sunt for vonde rygger skal det være med en rusletur og.
Det var en fin dag, så vi vandret rundt en times tid. Så på bruktbiler hos en bilselger, nybygg av skoler og helseinstitusjoner og ikke minst tok jeg mange fine høstbilder. Ro i sjelen.
Vi sto og studerte et byggeprosjekt. En tomannsbolig som hadde opplevd stor forandring, og jeg snakket som vanlig med hele kroppen. Fortalte Gamle Gubben Grå om hvor fint jeg syntes huset var blitt, og litt om historien til huset. Det er jo jeg som er “innfødt”. Da var det plutselig en stemme som sa “Hei!” og foran meg sto ei blid hvithåret dame med rulator.
Jeg brukte to sekunder på å kjenne henne igjen. Men så lyste jeg opp i et stort smil. For dette var jo ei av nabokjerringene fra min barndoms dal. Hun har nå flyttet fra bygda og bor i en omsorgsleilighet i dette området. Dog en drøy spasertur fra der vi møttes. Jeg påpekte hvor sprek hun var, og da hun fortalte hvilken runde hun hadde gått, ble jeg enda mer imponert. Dama er i siste halvdel av åttiåra skal jeg tro hennes egne ord. Og ja, det stemmer nok når jeg sammenligner med mine egne foreldre. Gøy å se godt voksne spreke mennesker!
Dette var ei nabokjerring jeg bare har gode minner om. Hun var mammaen til en av lekeksmneratene våre. På 1960 og 70 tallet da vi vokste opp var “alle” mødre hjemme, og vi barna løp husimellom. Det var ikke noen barnehage eller SFO.
Hjemme hos denne kvinnen luktet det alltid nybakt brød, og det er ikke få skiver hjemmebakt brød med svartpølse jeg har spist på kjøkkenet hennes i oppveksten.
Vi mimre litt gamle dager og ga hverandre en oppdatering på hvordan det sto til med forskjellige familiemedlemmer. Vi fikk en fin pratestund, og gikk begge videre med smil om munnen. Slike små samtaler kan få smilet til å skinne en hel dag.
