Nok en gang er en av disse evinnelige ukemeny-bloggene på plassen over meg på bloggtopp-lista, og jeg sitter her og gjør meg klar til å kaste meg over tastaturet og komme med mine kjerring-kommentarer.
Etter at jeg skrev om julemenyen på denne ukemenyen i forgårs, er turen nå kommet til oppskrifta på reste-lapskaus. Ja, du leste riktig. Man må visst ha en oppskrift for å lage lapskaus av rester. Hva lærer folk hjemme og på skolekjøkkenet i våre dager? Jeg mener, hvis man trenger oppskrift for å lage lapskaus av restene man har etter alle måltidene i jula. Man tar rester av ribbe, medisterpølser, rosenkål, kålrotstappe, pinnekjøtt, kokte poteter opp i kjelen. Dropper restene av riskrem, rakfisk og lutefisk. Julesaus (sånn brun type) går greit i lapskaus-gryta, den røde sausen fra riskremen gjør det ikke. Finner så ut om man har noen andre grønnsaker en kan ha i lapskaus kjelen. og supplerer med et par buljongterninger.
Mens jeg sitter her og ironiserer slår plutselig en tanke ned i meg; Burde jeg bli snillere mot disse matbloggerne? Jeg oppdaget jo at til tross for at jeg har brukt mesteparten av desember på å poste blogginnlegg om at jeg kremerer julebakst, så har noen nominert meg til Årets matblogger på Gryxen Awards. Jeg kan jo risikere å bli en av dem! Man bør jo være snill mot de man liksom kan identifisere seg med.
Så jeg veier litt for og i mot det å publisere mine muligens litt ironiske refleksjoner over reste-lapskaus mot det å forsøke å bli en av gjengen med matbloggere. Kanskje vil en slik utmerkelse som dett å bli nominert som Årets Matblogger på grunn av min innsats med julebaksten få produsentene av Bakemesterskapet på TV til å kontakte meg… Starte på en helt ny karriere…
Men så vinner fornuften. Man trenger da ikke oppskrift for å lage lapskaus av rester.
Gamle Gubben Grå og Kjerringa lager jul ja….. Eller kanskje er det ikke det vi har drevet mest med i dag. I dag har vi kanskje laget mer bursdag enn jul.
Høvdingen har bursdag. Fyller 94 år. Så vi har vært der og kost oss med kaffe og Ringerikskringle.
Det har i grunn blitt mer kaffedrikking enn juleforberedelser i dag. Dog har vi fått kjøpt et par julegaver. Vi tok en runde på senteret på vei hjem.
På senteret traff vi på en bekjent vi ikke hadde snakket med på en stund, så da ble det en kaffetår og en god samtale. Så i dag har det vært mer kaffedrikking enn juleforberedelser.
Egentlig er det vel det julen handler om, sånn bortsett fra at Jesus ble født og alt det der. Å ta seg tid til hverandre tenkte jeg på. Ta seg tid til kaffekopper og gode samtaler. Det gjelder jo ikke bare i jula, men hele året.
Selvskryt skal en lytte til, det kommer fra hjertet har jeg hørt. Så derfor bør alle gå inn og lese Allan sitt siste innlegg. Eller, jeg håper da inderlig ikke det er hans siste innlegg men det siste han har publisert til nå. Allan kårer nemlig seg selv til månedens blogger, sånn halvveis i måneden.
Det er ikke måte på hvor mange godord og rosende formuleringer Allan finner frem når han skal beskrive seg selv og bloggen sin. Han skriver at han lirer av seg minst ett kvalitetsblogginnlegg av usedvanlig høy språklig, litterær og visuell kvalitet hver bidige dag. Jeg er enig i at han er blant de trofaste bloggerne som kommer med daglige publiseringer. Kvaliteten på det han lirer av seg kan vi kanskje si at kan være varierende. Jeg er enig i at han har relativt godt språk. Få skrivefeil, men muligens litt gjentagende formuleringer og lange setninger kanskje. Å kalle det usedvanlig høy språklig, litterær og visuell kvalitet mener jeg er å ta litt hardt i. Spesielt den visuelle biten. Det er vel litt mye gjentagende selfier av den godeste Allan, samt støvsugere, hårfønere og hårfjerning-dings.
Allan hevder at han bryr seg virkelig om bloggleserne sine og bekymrer seg daglig for om leserne bor i hus som gror over av skit og om bloggleserne har ordentlig bra hårfønere og ikke bare noe billig mannskit. Vel, jeg takker for omtanken. Likevel er jeg litt usikker på om det er som en eiendomsinvestor her i byen. Han roser seg ofte med at han har hjertet for byen, og klapper seg på venstre side av brystkassa – akkurat der lommeboka sikkert ligger i innerlomma på dressjakka. Jeg tror og at omtanken for en skranten kommunal-lønnskonto er vel så mye til stede hos Allan som bekymringene for at jeg ikke skal ha en dyr nok hårføner til fjonene mine.
Allan er ærlig nok til å innrømme at Allansverden er et gedigent reklameinferno, et rent reklamehelvete, Men noe må det være med denne reklamebloggen, for vi klikker oss jo inn dag etter dag, uke etter uke, måned etter måned. Og ja, denne kjerringa er ikke alene om det. Han ligger alltid høyt på lista over antall sidevisninger, og knuste denne kjerringa i konkurransen om å komme først på toppen av lista.
Så gratulerer Allan som månedens blogger. Lett sak å vinne når man selv er dommer og jury. Men likevel, vi henger oss ikke opp i slike bagateller i dag. En verdig vinner er du.
Mange har så mange forventinger til julen. I år har jeg hørt ganske ofte at man har brukt ordet magisk for å beskrive hvordan julen skal være. Julemagien man skal skape. Og så vet jeg at jula ikke alltid føles magisk, at samme hvor hardt en prøver ja så uteblir den magien. Det blir liksom ikke slik en tror alle andre har det. Det blir ikke slik det er forventet.
Jeg har vært med noen juler, og laget noen selv. Gamle Gubben Grå og jeg flyttet sammen i 1990, og siden da har vi forsøkt etter beste evne. Og vet dere hva, hvert eneste år har det blitt jul. Hvert eneste år har vi følt på julefred, Kost oss sammen og hatt gode øyeblikk – selv om det kanskje ikke har vært magisk hele tiden.
Jula 90 for eksempel. Vår første jul. Vi hadde arvet juletrebelysningen (og en del av julepynten) etter Gamle Gubben Grås Omi (bestemor) som hadde gått bort tidligere den høsten. Hver gang vi satte i støpslet på den juletrebelyningen gikk sikringen i hele den lille leiligheten med mindre alt annet som gikk på strøm var skrudd av.
Et annet år, jula 92, tror jeg, tok Svigerforeldrene med seg Sorry, den halvblinde gamle Cocker Spanielen da se kom til oss for å feire julaften. Den gamle hunden var på ukjent sted, og som sagt nesten blind. Han lette etter vann, og fant raskt ut at det var det i juletrefoten vår. Gang på gang krabbet han under juletreet og drakk vann, gang på gang gikk juletreet i gulvet. Innen kvelden var omme hadde ikke vi en eneste hel julekule på treet.
Det føltes ikke gøy verken i 90 eller 92, men nå er det blitt til gode historier som vi kan le av. Men til tross for mørklagt juletre og knuste julekuler har vi fine minner også fra disse julene. Det er andre ting som er viktigere enn juletreet. (Selv om jeg også i år forlanger å få et med greiner.,,,)
Julen 93 slet vi kanskje litt med å finne julefreden. Tiril, datter nummer to, var født 21.12 det året. Tre dager før julaften. På grunn av komplikasjoner var hun og jeg overflyttet til nyfødt intensiv i Drammen. Jeg hadde permisjon på julaften for å feire jul sammen med familien hjemme hos Mamma og pappa. Vi var så vidt innom rekkehuset der vi bodde da. Juletreet hadde Gamle Gubben Grå båret inn, men han hadde ikke rukket å pynte det. Han hadde jo pendlet mellom jobb og sykehus de siste dagene. Jeg fortet meg å henge på litt julepynt mens han tok en dusj før vi dro videre. Ville at det skulle være juletre i stua når Datteren på snart tre kom hjem sammen med oss senere på kvelden.
Julen 1999 var vi på middag hos mine foreldre andre juledag. Mamma møtte oss på trammen med et alvorlig uttrykk. Hun fortalte meg at en av mine beste venninner hadde ringt, antakelig mens vi var i bilen på vei fra huset oppe i skogen. Hun kunne fortelle at den andre venninna mi, nummer tre i trekløveret vi utgjorde fra videregående og i alle år siden, hadde dødd natt til julaften. Hun hadde vært syk den siste måneden, men det var ikke noe forventet dødsfall.
Disse julene ble ikke som forventet. Uro og sorg preget de. Samtidig husker jeg tindrende barneøyne og har gode juleminner også fra disse to julene.
Første jul uten “tante Astrid”, uten Svigerfar, uten Mamma…… Rare. Men kanskje er de døde virkelig nære sånn i høytidene når man merker så godt at de mangler. Her minnes vi de vel nesten hvert år med at noen siterer de, eller kommer med uttalelser som dette hadde mamma likt…
Jeg tror ikke an alltid kan forvente verken å finne julemagien. Det er ikke slik at dagene er i lys pastell uten en sky på himmelen fra første søndag i advent og til over nyttår. Det tror jeg den er for svært få. Det betyr ikke at man ikke kan lage seg en god jul. Det tror jeg de fleste kan, hvis man leter etter ting å glede seg over. For de er der, hvis vi leter etter de. Hvis vi leter etter det som er positivt i stedet for å ha alt fokus på det som ikke er bra. Det er lov å føle på savn. Det er lov å føle på sorg. Det er lov å føle på mismot. Det er ikke det jeg sier. Men det er og lov å smile gjennom tårer, lete etter de tingene en kan glede seg over. Bestemme seg for at i år skal jeg lage julen så god som overhode mulig. Ikke magisk, men likevel en god jul.
I dag har jeg laget snøballer med mandelfyll. Denne gangen er ikke årsaken til at julebaksten har blitt tatt med utendørs at den er mislykket og skal bli fuhlemat, men rett og slett st jeg ville ha optimale foto-forhold. Så fornøyd var jeg med resultatet. Både det visuelle og når det kommer til smak. De formelig smelter på tungen!
Lette å lage er de og. Du varmer opp 1 dl fløte og lar det koke noen minutter. Så tar du i 200g hvit sjokolade brukket i biter og 100g mandelsmør. Bland det sammen til en deig, og sett den i fryseren 30 minutter. Min deig sto der en time. Da var den litt hard, men ble raskt fin å arbeide med. Trill så små kuler på 1,5 cm i diameter og rull kulene i melis.
Kanskje er jeg slem, men hva er galt med bare å lage maten slik den har blitt laget i generasjoner? Jeg mener julemiddagen spiser de fleste av oss kun en dag i året, så hvorfor ikke bare lage og servere den på tradisjonell vis? Slik tenker jeg når jeg leser inne på bloggen til Katrine Stenhjem.
Ribba må selvsagt stekes i air-fryeren og ikke i vanlig steikeovn. Det samme med medistrkakene. Rødkålen lages i multi-cooker, (hva nå det er), og egentlig bør ribba serveres med ovnsbakt rødkål i stedet for potet. Ovnsbakt rødkål med parmesan og en haug fedd hvitløk. Sikkert greit det, men ikke til juleribba.
Trender endres, jeg vet det, Tradisjoner og. Svigermor vokste opp med gås på julaften. Når hun flyttet til Norge og etablerte seg her hadde de kalkun på julaften. Lettere å få tak i enn gås på 60- og 70-tallet. Så Gamle Gubben Grå vokste opp med kalkun som middag julaften. Jeg vokste opp med ribbe, De første årene hadde vi kalkun og ribbe annethvert år, men gikk etter hvert over til ribbe hver julaften. Gamle Gubben Grå synes det er lettere å lage, mindre stress på julaften, og jeg er glad til. Ribbe er jo det jeg er vant til. Kalkun er godt det og, har vi gjester på nyttårsaften har vi gjerne det. Datteren har innført at vi har kokte grønnsaker og brun saus til ribba. Ikke bare sausen Gamle Gubben Grå pleier å lage og surkål og rødkål. Jeg har akseptert at Datteren må ha sin saus og sine kokte grønnsaker til julemiddagen, men det kommer ikke på min tallerken. Jeg vil ha julemiddagen min slik jeg alltid har hatt den.
Folk kan få spise Grandis på julaften for min del, eller kebab, kålrotbiff eller vassgraut. Jeg bryr meg egentlig ikke. Jeg bare håper de har råd til å spise den maten de ønsker. Men jeg skjønner ikke hvorfor man liksom skal spice opp juleribba, og jeg kommer aldri til å forstå hva poteten har gjort for noe galt siden den er uønsket også til julemiddagen.
Muligens noen av mine lesere har fått med seg dette fra før, men jeg er ikke så veldig glad i vinter og glatte forhold, uavhengig av om jeg skal kjøre bil eller bevege meg til fots.
I dag skulle vi en liten tur på kjøpesenteret. Gamle Gubben Grå hadde alt gått til bilen, og jeg hastet etter. Dere kan tro jeg fikk fart på meg i trappa ned fra trammen! Det gikk så raskt at jeg ikke visste ordet av det før jeg satt på hella i bunn av trappa.
Gubben kom ut av bilen og bort til meg. Heldigvis er han klok nok til ikke å begynne å hale og dra i kjerringkroppen. Jeg sier fra hvis jeg trenger hjelp. Først må jeg få kjent etter hvilke kroppsdeler det har gått ut over denne gangen.
Begge beina virket ok. Ikke noe vondt der. Ikke i armene heller. Bortsett fra at venstre ringfinger har fått seg en smell. Jeg bøyer fingeren forsiktig. Det går greit. Jeg tror den bare er stuket og ikke brekt eller ute av ledd. Jeg kjenner og at bakhodet har fått seg en real smell. Hodet er mer urovekkende enn fingeren, men jeg håper det har gått greit med selve skallen og det inni den.
Å sitte i snøen på tramhella er liksom ikke et blivende sted, så etter litt tankevirksomhet kreker jeg meg opp i stående. Tar et tak i Gamle Gubben Grå da jeg går mot bilen. Jeg har ikke lyst til å ligge og sprelle en gang til.
I bilen ned til byen kjenner jeg bedre etter. Hvordan gikk det egentlig med Kjerringa? Fingeren er som sagt vond. Det samme er høyre skinke. Sånn at den garantert får noen morsomme fargesjateringer de neste dagene. Det er ikke noe problem. Det er få jeg har tenkt å vise skinka mi til denne jula.
Hodet er det som fremdeles bekymrer meg. Ikke minst fordi høyre øre føles så varmt. Jeg kjenner på øret, og får blod på fingrene. Nå blir jeg enda mer betenkt. Blør jeg fra øret? Det kan være et tegn på brudd på tinningsbenet. Jeg får tak i noe tørkepapir vi har i bilen, og tørker litt. Nei, ikke noe blod i øregangen ser det ut til. Bare på øreflippen. Når vi parkerer nede i byen får jeg Gamle Gubben Grå til å undersøke meg litt nærmere. Jeg hadde en liten rift i huden rett under øreflippen, det var der blodet kom fra. Det hadde stoppet å blø. Det var bare en liten rift.
Det har gått noen timer. Fingeren er fremdeles vond, men jeg tviler på at det er brudd. Jeg klarer å bruke den på tastaturet på PCn uten nevneverdige problemer. Det går seg nok til. Hodet har fått en skikkelig Donald-kul. Den er øm og vond. Men jeg har ikke noe hodepine, er ikke kvalm eller uvel, så det er nok sikkert ok det og. Skinka har jeg ikke undersøkt, men der er det garantert bare kjøttmarmorering.
Det gikk bra denne gangen og, men jeg må si at jeg gleder meg til våren. Om 4 måneder kan en begynne å håpe på at en ikke risikerer liv og lemmer bare en tar en tur ned fra trammen.
Jeg har i det minste fått laget de brente mandlene, tenker Kjerringa,, og titter på bollen foran henne på bordet. De er hun ganske så fornøyd med, om hun skal si det selv. Skulle i grunn bare mangle. Dette har hun laget mange ganger før, selv om det er noen år siden. Om noen mandler henger litt sammen er det ikke så farlig. Disse brente mandlene skal hakkes opp i biter og brukes som kakepynt på noen Aprikosstjerner med brente mandler som hun har funnet i et ukeblad. Kamille-JUL 2024, hvis noen lurte.
Hakket aprikos har ligget i Cointreau både en og tre netter. Litt usikker på når Gamle Gubben Grå la opphakkede biter av aprikoser oppi den likøren, men det må da nærme seg en uke siden? Så har det liksom stoppet opp for Gubben. I dag skulle kjerringa ta grep. Ei uke til Datteren kommer og Drømmehuset skal være klart til jul, her er det bare å brette opp ermene og sette i gang. Ikke hoppe over noe på lista. Stå på i hele dag og fortsette i morgen.
Kjerringa begynte med å vaske doen på det rosa gjestetoalettet og sette i sånn WC-rens så det blir rosa vann hver gang man spyler ned. Detalj-freak kan kjerringa være når det kommer til enkelte ting.
Neste punkt var å gjenskape en oppskrift fra barndommen. Amerikanske Brownies etter oppskriften til Frøken Elstrøm, engelsklærinna i fjerde klasse på barneskolen. Nå snakker vi skoleåret 1976/77. Den originale oppskrifta har jeg ikke, men jeg har googlet meg til ei jeg tror er relativt lik. Den begynner med å smelte smør og sjokolade i vannbad. Jeg har lært inne på bloggen til flinke Vibbedille at her er det greit og la den smeltinga gå sakte og rolig for seg, og med tanke på hvor mange ganger slike prosesser har blitt litt mislykket for meg lytter jeg til gode råd. Det ble veldig vellykket med delfiakaka jeg laget i går.
Så mens smør og sjokolade langsomt smeltet over vannbad startet Kjerringa med å lage brente mandler. Dere kan tenke dere at hun kjente på mestringsfølelsen når hun klarte å gjøre de to tingene samtidig. Her er det Kjerring som har kontroll. Jeg studerte sjokoladesmeltinga og kom til at jeg også burde rekke å lage deigen til stjernene før jeg satte i gang med browniene for fullt. Sjokoladen skal og avkjøles litt før den tas i røra. Det var mens jeg begynte finne frem det jeg trengte til denne deigen at jeg begynte å tenke: Ok å lage deig av marsipan, de aprikosene, litt mandler. Det skulle nok gå relativt greit. Kjevlet var og funnet frem fra skapet og lå nyvasket og klart da hun kom til å tenke på en setning i oppskriften; Stikk ut små stjerner med for eksempel en pepperkakeform. Gikk ikke Kjerringa gjennom samtlige pepperkakeformer både en og to ganger da hun laget de ekornene i trolldeig som henger ute i syrinbusken? Siden hun ikke selv hadde kjøpt noen stjerne-utstikker-form var det nærliggende å tro at hun fremdeles ikke eide en slik en.
Så da får aprikosene godtgjøre seg i likøren et døgn til. Gamle Gubben Grå har forsvunnet med bilen. I tillegg er hun jo midt i en prosess med å bake brownie.
Ja, ja. Browniene ser ut til å bli bra. De står til avkjøling nå og lukter så himmelsk som bare kombinasjonen sjokolade, nøtter og kake kan gjøre. Jeg har og rukket å vaske gulvet i gangen, rydde i bokhylla i stua og avkalket kaffemaskin. I dag er Kjerringa virkelig i siget, og kan unne seg en liten lunsj-pause nå.
Monica har i dag et innlegg om vennskap, eller egentlig falske vennskap. Det er et godt innlegg, og hun stiller noen gode spørsmål. Det er ikke slik at denne kjerringa har svaret på alle livets utfordringer, men likevel vil jeg reflektere litt over de spørsmålene hun stiller i innlegget sitt.
Hun skriver at hun er rett frem og sier hva hun mener når hun mener det og at hun forventer det samme tilbake, og lurer på om det er for mye forlangt. At venner kan si ting direkte til henne i stedet for å snakke om henne bak ryggen hennes. Jeg er ei frittalende kjerring. Jeg sier også som regel det jeg mener til vennene mine, men ikke alltid, og ikke til alle. Det handler ikke slik jeg ser det om falskhet. Jeg mener det jeg sier, men jeg sier ikke alt jeg mener.
Ta snøfreseren i stua som et eksempel. Hadde en av mine venner slått på tråden akkurat mens jeg var på mitt mest forbanna over den i går, kunne jeg ha lirt av meg ei lekse om at nå NÅ skulle Gubben på hodet ut av Drømmehuset! Hun ville lyttet til meg, jattet med. Ledd litt og kommet med eksempler på at hennes “gubbe” var omtrent like håpløs. Hun ville ikke et øyeblikk trodd at jeg på alvor mente at jeg ville kaste Gubben ut av huset, men hatt forståelse for at jeg følte det slik der og da. Hadde en annen venn ringt på samme tidspunkt og fått samme fremstilling og samme konklusjon, at nå skulle Gubben ut av huset, ja da ville jeg raskt kunne risikere at jeg (eller enda verre Gubben) hører på byen at vi skulle gå fra hverandre. Ikke nødvendigvis fordi vedkommende er ei slarvekjerring, men fordi hun tar ting bokstavelig og ikke har det samme filteret på hva hun forteller videre og ikke. Begge er ekte venner. De er bare forskjellige mennesketyper. Så da er det ei jeg deler raseri-anfallene mine med, og ei jeg snakker om andre temaer med.
Monica spør videre: Kanskje jeg har hatt rett hele tiden? at det er farlig og gå inni nye relasjoner og at man ender opp med å bli såret uansett? Jeg tror ikke det er farlig å gå inn i nye relasjoner, men kanskje bli ordentlig kjent før man forteller sine dypeste hemmeligheter eller innerste tanker? De jeg kaller venner har jeg vært venner med lenge. Flere tiår. Hun i eksempelet over som ville fortelle folk at skilsmissa var rett rundt hjørnet har fulgt meg siden ungdommen. Vi er fremdeles venner. Hadde jeg vært så dum at jeg hadde fortalt henne noe jeg ikke ville skulle fortelles videre, eller tolkes litt annerledes enn det egentlig var ment, ja da hadde jeg vært irritert på meg selv over at jeg hadde vært så dum. Jeg kjenner henne jo, og vet at det er en risiko for at hun snakker videre.
Nå har ikke jeg så mange hemmeligheter i livet mitt. Hvis folk har lyst til å skravle om meg bak ryggen min bryr jeg meg ikke så mye om det. La de skravle, det sier mer om de enn om meg. Jeg har og såpass selvironi at jeg kan le av det meste.
Enhver relasjon man inngår med andre mennesker bærer i seg en risiko for å bli såret. Det gjelder enten det er vennskap, kjærlighetsforhold eller foreldre-barn relasjoner. Jeg mener det er verdt risikoen. De fleste relasjoner er jo bra, men man trenger kanskje ikke slippe alle helt inn med en gang. Ikke åpne for sine innerste hemmeligheter før man vet om de slarver videre, eller er til å stole på.
Min morfar, Martinius Sarastuen ble født 15.12.1894. Han ville vært 130 år i dag hvis han hadde levd. Det gjør han ikke. Han døde høsten 1984, for litt over 40 år siden.
Født i 1894. Når jeg slår opp hva annet som skjedde det året, for liksom å danne meg et bilde av den verdenen han ble født inn i finner jeg ut følgende;
Hele Norge får felles klokketid. Dvs, at klokka er det samme i hele landet samtidig. Nesten utenkelig i dagens samfunn men frem til da hadde tid vært et lokalt fenomen i Norge. Inntil da var lokaltidene bestemt etter solens gang. Tidsforskjellen var 1 time og 47 minutter mellom østligste og vestligste lokaltid. I løpet av ti år ble innføring av normaltid behandlet to ganger på Stortinget. Den første behandlingen gikk over to år, og endte med etenstemmig vedtak i 1887 mot innføring av normaltid. Argumentet for normaltid var at Telegrafen og jernbanen krevde synkronisert tid for at deres virksomhet kunne foregå trygt og effektivt. Argument mot var at bare deler av Norge var berørt av de nye kommunikasjonene. Da spørsmålet på nytt meldte seg i 1894, ble sams normaltid enstemmig vedtatt etter en kort stortingsbehandling uten større innvendinger. Da hadde det og blitt et internasjonalt spørsmål å få et felles system for tid.
W.K. Dickson tar patent på «bevegelige bilder», dvs. film.
Krag-Jørgensen tas i bruk som standardvåpen i Hæren, og forblir i tjeneste i nesten 50 år.
Nå ble min bestefar født langt fra både toglinjer og kinoer. Han var født på en liten gård i ei bygd som heter Ringelia. Den ligger på vest-siden av Randsfjorden i Søndre-Land kommune. Han var nummer tre i en søskenflokk på 9.
I barndomshjemmet bodde han til ut på 1950-tallet en gang. Først sammen med foreldre og søsken, og da han ble gift med Mormor en gang på 30-tallet flyttet hun og inn på gården. Der bodde det unge paret på et par rom i nesten 20 år, og fikk tre barn hvor av ett døde, mens en ugift bror, og fire ugifte søstre regjerte i resten av huset. Mine oldeforeldre bodde også der til de døde i 1940 og 47. På 1950-tallet bygde Bestefar og Mormor eget hus noen kilometer unna. Jeg har alltid tenkt at det må ha vært utrolig godt for Mormor. Slippe å bo hos søsknene til mannen sin.
Jeg har hørt at han en periode i ungdommen arbeidet på et S-lag på Bjoneroa, men mesteparten av sitt voksne liv arbeidet han som tømmermåler. Dvs han målte opp hvor mye hver skogeier sendte av tommer nedover Randsfjorden og muligens andre vassdrag under tømmerfløting.
Han var pensjonist før jeg ble født. Han var da allerede 72 år gammel.
Jeg husker han godt. Han levde som sagt til 1984. Da var jeg 18 år. Han var en klok mann, som gjerne så over leksene mine når han var på besøk hos oss. Han var og pinlig nøyaktig. I det hjemmet var det orden, alt hadde fast plass. Man satt pent ved bordet. lukket alltid dørene man som barn gjerne for gjennom i full fart. Jeg var utrolig glad i han.
Han var klar til det siste. Litt fysisk i dårlig form de siste årene, så da flyttet han “hjem” til de tre ugifte søsteren og broren sin der han hadde bodd mesteparten av livet. Søstrene hjalp han med det han trengte hjelp til, og han slapp å flytte på sykehjemmet på Hov.
