Jeg kom over denne kronikken i Aftenposten i dag, og syntes den var så bra at jeg ville dele den med dere. Morten Busch, fastlege og spesialist i almenmedisin, skriver om forskjellen på ubehag og sykdom. Og at mange unge ikke har lært forskjellen. Jeg er enig med han, men jeg tror det ikke bare gjelder de unge.
Det kreves bare en dårlig dag før unge googler seg frem til en diagnose. Normale følelser som uro, engstelse, stress og kjærlighetssorg tolkes som tegn på sykdom. Samtidig selges ideen om helsehjelp som den eneste løsningen: time til psykolog eller medisin, så blir man bra. Slik fungerer ikke livet. Og slik fungerer ikke psykisk helse.
skriver Busch, og viser santidig til at ventelistene på psykisk hjelp er lange og kapasiteten sprengt.
Det er bekymringsfullt. Er vi da sikker på at det er de som trenger hjelpen mest som blir prioritert? Det er jo ikke alltid slik at de som skriker høyest er de som trenger hjelpen mest. Noen ganger, spesielt innen psykiatrien, vil jeg tro at noen som virkelig kunne trengt hjelp ikke har overskudd til å heve stemmen.
Busch etterlyser mer robusthet. Han hevder og at robusthet er en ferdighet ikke et personlighetstrekk, og derfor kan trenes. Jeg tror nok robusthet har noe med personlighet å gjøre men og i høyeste grad med oppdragelse/oppvekst. Hvis foreldre fokuserer på alle plager og har klippekort på legekontoret er det ikke så rart om ungene fortsetter i samme stil.
Å være robust er ikke det samme som å være usårbar. Det handler heller ikke om å ignorere psykiske plager. Tvert imot.
SItatet er hentet fra kronikken.
Robust betyr å tåle ubehag uten å få panikk. Forstår egne reaksjoner. Klarer å stå i motgang uten å tolke det som sykdom. Vite at livet inneholder smerte uten at du er syk av den grunn.
Jeg synes Busch oppsummerer det rimelig godt. Med mer robusthet kunne nok presset på psykiatrien vært berydelig mindre.
Jeg tenkte på noe lignende for en stund siden. Jeg leste om en ung kvinne. Husker ikke hvem eller hvorfor, men det handlet primært ikke om psykisk helse. Mer om ei som hadde lykkes med ett eller annet. Kunsner, forfatter, politiker…. I intervjuet kom det frem ar hun hadde gått i terapi siden hun var 12. Nå var hun i slutten av 20 årene. Hvorfor hun hadde gått i terapi en 16 -17 år sa hun ingenting om. Det virket mer som om hun mente det var så vanlig at det ikke trengtes forklaring. Og ja, jeg tror at i mange miljøer er det kanskje det. Det bekymrer meg.
Så ja, jeg etterlyser mer robusthet hos mange, både unge og voksne.

















