Noen ganger gjør nyhetene meg både forbanna og oppgitt. Slik var det i dag da jeg hørte at en ansatt på en barneverninstitusjon var blitt drept på jobb i natt. Et helt unødvendig drap som kunne vært unngått. Ja, jeg velger å gå så lagt som å si at det burde vært unngått. Alenearbeid er ikke forbudt, men arbeidsmiljøloven stiller krav til at arbeidsgiver skal vurdere om det er særlig risiko knyttet til alenearbeid i virksomheten. Det skal gjøres risiko- og sårbarhetsanalyser og arbeidsgiver skal sørge for at arbeidstakerne er sikret et fult forsvarlig arbeidsmiljø, Alenearbeid kan i enkelte kontekster gi høyere risiko for å bli utsatt for vold og trusler. Arbeidstakere som jobber alene, er mer sårbare og det kan være vanskelig å tilkalle hjelp fra andre og få støtte i kritiske situasjoner. Vold og trusler er en kjent arbeidsmiljøutfordring i bransjer der arbeidstakeren ofte er alene med en tredjeperson. Eksempler på slike bransjer er sykehus, psykiatrien, sykehjem, sosiale tjenester…
Denne nattevakta som ble drept i natt var nattevakt på et frivillig ettervernstilbud og en botreningsarena for ungdom og unge voksne som ønsker støtte i overgangen til et mer selvstendig voksenliv. Ungdommen som er tiltalt for drapet er en kjenning av politiet. Hva han har på rullebladet vet jeg ikke, men ved en risiko og sårbarhetsannlyse av virksomheten vil jeg si det er overraskende hvis det ikke har vært en viss risiko for nettopp vold og trusler ved en slik institusjon. Da holder det ikke for den som eier virksomheten at det blir for dyrt å ha to på vakt for å sikre et forsvarlig arbeidsmiljø.
FO, hvor flere av de ansatte ved virksomheten er organisert tenker nok i de samme baner som meg. På generelt grunnlag uttaler leder i FO Marianne Solberg at de er kritiske til at ansatte er alene på jobb, særlig på natt.
-Jeg må understreke at vi ikke vet hvilke vurderinger som er gjort i denne konkrete saken, så dette vil være noe av det vi vil finne ut av i tiden fremover. sier hun til Aftenposten.
Det er ikke første gangen ansatte blir drept på nattevakt på slike arbeidsplasser. I 2014, for 11 år siden ble Anna Christin Gillebo Backlund drept mens hun var på nattevakt på en barneverninstitusjon i Vollen i Asker. Jeg mener at det er to drap for mye, og at det er trist at man ikke har lært av det som skjedde i 2014.
Det nevnes i flere medier at dette stedet på Kampen hvor drapet i natt skjedde er en privat tilbyder innen barnevernstjenesten. Kan ønske om profitt være en årsak til for lav bemanning? Det er betimelig å stille spørsmålet, men det er ingen grunn til å tro at offentlige aktører har noe mindre fokus på kostnadseffektiv bemanning. I mange år var jeg tillitsvalgt for en yrkesgruppe hvor det å være alene på vakt på natta var en del av hverdagen. Jeg vet at i våre risiko og sårbarhetsanalyser så ble alene-arbeid regnet som trygt fordi ingen hadde kommet til skade på grunn av vold og trusler så langt. Når det ikke har skjedd er det ikke en fare for at det kan skje heller. var argumentasjonen for å få bemanningskabale så vell som budsjettet til å gå opp. Jeg kjenner at jeg fremdeles mange år etterpå blir sint ved tanke på den begrunnelsen. Spesielt når et drap på en nattevakt preger dagens nyhetsbilde.
Årets første bilde av rognebær. Det kommer nok flere. Jeg liker motivet. Oransje bær, løv i grønt, gult og kanskje litt brunt, knall blå himmel. Det er ingen tvil. Høsten nærmer seg, selv om jeg holder hardnakket på at det er sensommer helt til vi skriver september. Det er over en uke igjen med sensommer.
Terrassedøra står oppe. Lufta som kommer inn nå på morgenen, klokka er knapt 11 når jeg skriver dette, er skarpere nå enn den var i juli. I morges da jeg dro ut med hudene var det dugg på bilvinduene. Om litt må vi skrape is, men den tanken skyver jeg bestemt vekk. Det er sommer fremdeles sier jeg!
Hvorfor holder jeg så krampaktig på denne sommeren? Jeg elsker jo høsten. Denne sommeren har ikke vært min sommer. Den ble absolutt ikke slik kg hadde tenkt. Det gjør ikke noe at den dart er over. Livet hår videre. Jeg ønsker høsten velkommen.
Bildet tok jeg i sted da hundene og jeg var ute på tur. Et par kilometer før klokka 10 er jeg fornøyd mef. Kanskje ikke lengden i seg selv, men det går ikke fort med disse to gamle hundene. Det må snuses godt gor hver eneste meter. Spesielt når vi går turer vi sjelden går. Jeg lar de snuse. Det er deres tur. De må få lov å bestemme pausene.
Nå har jeg tenkt å ta meg en liten strekk på sofaen. Hviledag er det ikke det det heter? Mener at det er Gud selv som innførte det. Men selv Gud har vel gått ut på dato nå. Hva skal det moderne menneske med han?
Nei, nå tar jeg den hvilen før jeg blir for filosofisk.
Utfordringen fra Ut i friluft denne helgen er Glemt. En utfordring som jo kan tolkes på så mange måter. Jeg liker slike utfordringer. Man får brukt hjernen litt.
Det som opptar hodet mitt mest for tiden er valgkamp. den er overhode ikke glemt. Men derimot synes jeg en ting er litt glemt i valgkampen. Nemlig fattigdommen som brer om seg i landet vårt. Matprisene som øker og øker. Leste nettopp at for en gjennomsnittsfamilie, du vet to barn og to voksne, så har matkostnadene økt med 44.000 siden 2021. Det er langt mer enn inntektene. Når vi tar med økte strømpriser, økte renter og økte bensinpriser i tillegg sier det seg at flere og flere familier sliter. Selv de med to inntekter og full jobb.
Vi har hørt mye om de rikeste og hvor synd det er på de hvis dr må bidra litt mer til fellesskapet med å betale formueskatt. De som sitter og lurer på hvordan de skal få råd til mat på bordet, sunne matpakker til ungene og en litt varmere jakke til poden som har vokst en halvmeter i sommer hører vi lite om. De er glemt. De har ikke råd til å kjøpe seg plass på sosiale medier eller gi milioner i vslgksmpstøtte til partier som vil kjempe for deres sak.
Høyresiden snakker om å sitte igjen med mer I lommeboka. På mange måter er jeg enig med dem. Det er det dette valget handler om. Hvem synes du gortjener å sitte igjen med mer I lommeboka når måneden er omme? De som har en lommebok som truer med å revne, så full er den, eller de som ikke har nok til mat på bordet? For meg er valget lett.
God morgen kjære lesere!❤️ I dag er det Monica som er på plassen over meg på topplista. Det er grunnen til denne hjertelige starten på blogginnlegget mitt. Hun er litt mer høflig og hjertelig enn meg Monica.
Jeg vil ikke påstå at grønsåpelukta er direkte påtrengende i Drømmehuset, shining av hus som jeg liksom gjør hver lørdag utgikk i går. Det er valgkamp. Jeg skulle på torget. Ingen kan forvente at jeg har ferdig striglet hus før jeg skal ut døra klokka 10 om morgenen. Når jeg kom hjem var jeg for sliten til å gyve løs med vaskefilla. Det holdt å lage middag og sette på oppvasken. Jeg får ta det igjen i uka som kommer. Det er ikke så ille her heller. Hadde helt klart tort å slippe folk inn døra hvis det skulle dukke opp noen.
Jeg har ikke startet opp ledlysa for sesongen, ikke begynt å tenne stearinlys heller. Men det er vel snart tid for det. Det begynner å mørkne om kveldene. Jeg liker det liker lys i mørke kvelder – både på terrassen og inne.
Det var gøy på torget i går. Gøy når partiet seiler i medvind. Gøy og at nye medlemmer melder seg inn hele tiden. Fikk melding i går kveld om nok et nytt medlem. Som leder for lokallaget får jeg mail hver gang noen i Ringerike og Hole melder seg inn. Vi har fått 4 nye medlemmer nå i løpet av to uker. Nå har vi 99 medlemmer. Bikker vi 100 før valget? Det hadde vært gøy.
Jeg er muligens litt Duracellkanin på torget, men synes jeg har vært flink til å roe ned denne høsten. Løper ikke etter motvillige forbipasserende med flygeblader og tannbørster. Regner med at både jeg og teltet vårt synes rimelig godt, og at hvis folk ønsker informasjon kommer de bort og tar en prat. Joda, det trengs ikke mer enn et blikk i vår retning og et nølende smil før jeg tilbyr en tannbørste eller et flygeblad. Men jeg kappflyr ikke etter motvillige forbipasserende.
Etter stand på torget ble det en liten pause i fred og ro alene før jeg handlet inn litt til helga og dro hjem. Tok en strekk på sofaen før jeg startet med middagen og oppvasken. Hjemmelaget pizza var godt på lørdagskvelden. Eller hjemmelaget og hjemmelaget. Kjøpte ferdig bunn til 40% avslag. Kostet vel en tier eller der omkring. Går litt raskere å mekke pizzaen da.
I dag er det søndag. Det har alltid vært min dag. Eller muligens ikke alltid, men de siste årene. Da er det ingenting jeg må. Da skal jeg fylle dagen med det jeg har lyst til å gjøre. Glemme klokka og bare gjøre ting i mitt eget tempo. Lade batterier før en ny uke tar fatt. Neste uke blir litt travel. Eller travlere enn det ukene har vært i det siste. Overhode ingenting i forhold til slik livet og hverdagen en gang var.
Det er lørdag og knappe to uker til stortingsvalget, selvsagt blir deler av dagen brukt til valgkampstand på torget. Og for en flott dag det var! Med en oppslutning på landsbasis på 7,3% på meningsmålingen som kom i går var det lett å smile når jeg entret torget. SV sine representanter var raskt ute med å gratulere med fin måling. Sånn er det i politikken. Vi gleder oss på hverandres vegne. I det minste når det er på “riktig” side. Kan ikke huske at jeg hørte noen gratulasjoner fra Frp eller Høyre.
På Rødt sin stand krydde det av glade Rødt folk i hele dag. Totalt tretten medlemmer var innom standen i løpet av dagen. Ikke alle står like lenge, noen liker ikke å stå på stand men tar heller med seg brosjyrer for å legge i postkasser. Noen liker å være det jeg kaller “klistremerke-gerilja” og tar med seg klistremerker de kan klistre på passende steder. Nok en lørdag var vi det politiske partiet med flest på stand. Gøy! Ikke minst når Høyre hadde besøk av en stortingsrepresentant og Arbeiderpartiet hadde besøk av selveste justisministeren. Likevel var det vi som dro flest medlemmer til torgs enda vi bare var den lokale gjengen.
Mange jeg snakket med hadde alt forhåndsstemt. I Ringerike er det godt over 20% som har det. Flere sa at de hadde stemt Rødt. Gøy! Jeg er virkelig spent på valgresultatet både nasjonalt, på fylkesnivå og her i kommunen. Ønsker selvsagt en stor gruppe inn på Stortinget. Hadde gårsdagens måling vært valgresultatet hadde Rødt fått 12 representanter på stortinget. En økning på 50% fra dages 8. Da hadde vi og fått inn en representant her fra Buskerud. Linn Elise hadde gjort seg på Buskerudbenken – og Anne her fra Hønefoss hadde blitt første vara på stortinget. Det hadde vært utrolig gøy! Slike tall motiverer for den siste innspurten. Det er over 70% som ikke har stemt ennå.
Politikk ble det også tid til på torget i dag. Jeg diskuterte litt formueskatt med et par fra Høyre. De får jo frysninger bare av tanken, selv om det er svært få som må betale så mye mer til fellesskapet av den grunn. Jeg snakket og ed flere om Ringeriksbanen. Det har blitt lagt merke til at vi i Rødt Ringerike ikke er så opptatt av denne togstrekningen som de fleste andre partier. (Det er bare MDG som deler vårt syn, men de har jeg ikk sett på torget under valgkampen.) Vi mener at vi skal ta en for i bakken nå som banestrekningen ikke er på NTP (eller i det minste ikke har noen oppstartsdato) og tenke en gang til om vi har valgt riktig trase. Jeg har faktisk ikke blitt skjelt ut av en eneste en under denne valgkampen for standpunktet vårt. Vi ble jo hudfletta av noen “banevoktere” på Ringeriksbanen i fjor, men i år har kritikerne ikke latt høre fra seg. Derimot har det kommet mange og mer eller hviskende gitt oss sin støtte på standpunktet vårt. Hviskende fordi det ikke er politisk korrekt her oppe å stille spørsmål ved noe som kan forsinke prosessen med å få togelinja på plass. Det e liksom gjengs oppfatning at vi kan glemme både vekst og utvikling hvis ikke toget kommer. Ja vi kan nærmest legge ned hele Ringerike, slukke lyset og lukke dørene for godt virker det som. Jeg er langt fra så pessimistisk.
Forskjellene i Norge som bare blir større og større var og et tema som gikk igjen når jeg snakket med folk. Det er mange som sliter for å få det til å gå rundt. Også mennesker i full jobb. Det er vondt å høre enkeltes historier. Det er ikke mangel på verken mat eller penger i Norge, bare på fordeling! Ja, og så fikk vi delt ut en del tannbørster. De går virkelig unna! Har du ennå ikke sikret deg en tannbørste fra Rødt i valgkampen gi meg et hint i kommentarfeltet så skal jeg egenhendig sende deg en i posten.
På Ringerike er det en god del fra Palestina. Den Palestinsk-Norske forening og Palestina-komiteen er begge veldig aktive i kommunen. De skal blant annet ha paneldebatt med alle politiske partier på tirsdag. Det som skjer på Gaza og Vestbredden berører mange her. Mange av de fra Palestina har mistet familiemedlemmer og bekjente. Eller jeg tror nesten alle her i det miljøet har mistet noen av sine. Det ble sendt noen blikk mot standen til Krf. Mange med litt medfølelse med de fra det lokale Krf. Det er ikke alle som er like hjerteløse som lederen deres, Ulstein. De må jo miste velgere på den rosenrøde holdningen han har til Israel samt hans følelser mot Pride. Mulig han appellerer til de mest konservative kristne, men jeg tror han støter minst like mange velgere fra seg med holdningene sine. Vel, det er ikke min hodepine.
Politikk er alvor. Jeg liker ikke når det blir for mange valgkamp-stunt. Som når Erna hoppet fra det marineskipet. Samtidig må det jo være rom for litt spøk og moro. Jeg nevnte klistremerke-gerilja i sted. Jeg hadde også i dag stor moro av å få festet et Rødt-klistremerke bak på ryggen til den blåe jakka til “min gode venn Runar” eller ordføreren fra Høyre, som han og er kjent som. Like moro for meg og mine hver gang han vandrer rundt som en vandrende reklameplakat for Rødt. Kall meg gjerne barnslig.
Jeg stortrives med valgkamp. Stortrives på stand. Til uka er det både debatt om Palestina og en debatt på USN med tittelen Pølser og politikk. Dit kommer alle listetoppene i Buskerud og skal debattere først og fremst nærigspolitikk og litt Ringeriksbanen. Jeg gleder meg! Og neste helg er det en ny lørdag på torget. Mye moro å se frem til.
OK, muligens ikke den beste illustrasjonen, men det er i det minste bilde av et vindu. Allan på plassen over meg på topplista reklamerer i sitt siste innlegg for robotvindusvaskere følgelig er det det dette innlegget må handle om.
Å pusse vinduer er en av de verste tingene jeg driver med innen husarbeid. Ikke for det jobben er så slitsom eller at jeg har noe i mot å gnikke og gnu på noen vindusflater. Jeg synes ikke det er så mye styr som det Allan påstår i sitt innlegg, så skitne er ikke vinduene i Drømmehuset. Grunnen til at jeg ikke liker oppgaven er at jeg, kjerring 58, ikke synes jeg får til den vinduspussinga. Det blir striper og skjolder, og noen ganger ser vinduene nesten verre ut etter at jeg har vasket de.
Og ja. Jeg har prøvd de flest triks i boka. Avispapir, mikrofiberkluter, nal, vindusvasker uten robot…. Ja jeg husker en gang på 90-tallet. Jeg var bedt i sånn mikrofiber-klut-party oppe hos firmenningen min oppe på Sokna. Hun som skulle selge klutene tok et egg og klinte på vinduet til moren til firmenningen min. Moren som var en dyktig gardkjerring og husmor hadde garantert vasket det vinduet før dette partyet startet. Hun ville sikkert ikke at noen som skulle demonstrere vinduspussing skulle finne noe støv og skitt på hennes vinduer. Sånn var jo de vose husmødrene på 90-tallet skrudd sammen. Jeg så hun ikke likte det med egget. Så ba hun som håpte å selge kluter meg til å vaske det vinduet rent med en av disse fantastiske klutene – og det mens alle de andre så på. Jeg har aldri vært så nervøs når jeg pusset vinduer verken før eller siden. Resultatet ble ok. De mikrofiberklutene var ok, så lenge de bare ble brukt til vinduspuss og ikke hadde vært så veldig mange ganger i vaskemaskinen. Men jeg tror hun som eide vinduet pusset vinduet på nytt da vi var dratt. Om hun brukte mikrofiberklut eller gjorde det på gamlemåten er jeg usikker på.
Første gangen jeg så reklame for en slik vindusvaskerobot ble jeg drømmende i blikket og tenkte at det, det var tingen for meg! Senere har jeg blitt litt mer i tvil. De er dyre. Jeg sjekker Allans enestående tilbud og finner at jeg må betale rett over 4.000 kroer, også etter hans generøse rabatt. For meg er det mange penger. Er jeg da garantert at jeg får skinnende vinduer uten striper og skjolder? Og blir det ikke mye styr ed å flytte den vindusvaskeroboten rundt fra vindu til vindu. Jeg har ikke noen digre panoramavinduer eller glassvegger. Bortsett fra de to litt store vinduene i karnappvinduet “sosse-vorta” er det bare husmorvinduer og noen smale vinduer i Drømmehuset. Ville jeg få gjort så mye annet mens vidusvaskinga ble gjort? Mens oppvaskmaskinen tar oppvasken, vaskemaskinen tar klesvasken og Late Brit (robot-støvsugeren) tar støvsugingen kan jo jeg gjøre andre ting. Luke i hagen. Legge sammen klær, rydde skap, sove på sofaen eller lese en bok. Ville jeg ikke nå bare bli stående uvirksom og se roboten vaske for så å flytte den til neste flate? Hvor kort eller lang tid bruker den på et husmorvindu?
Jeg har robotstøvsuger. Ærlig og redelig tjent på å reklamere for den på blogg. Jeg er godt fornøyd med late Brit. Likevel føler jeg at jeg ikke er helt klar for å robotisere vindusvasken. Er det noen som kan komme med noen ærlige tilbakemeldinger på disse robot-vindusvaskerne? Noen som ikke har prosenter av salget? Overbevis meg, enn så lenge blir det vasket vinduer med de remediene jeg allerede har i bøtteskapet.
Jeg følte meg rastløs og lat i dag. Du vet det finnes nok av ting hjemme jeg kunne ha satt i gang med, men jeg orker (eller gidder) ikke. Sofa eller stillesitting fristet heller ikke.
Plutselig fikk jeg trang til å dra på kirkegården og besøke grava til GGG. Snakke med han. Eller han svarer muligens ikke, men ennå føler jeg at jeg er nær han ved grava. Kroppen hans er i det minste der, tenkte jeg for meg selv da jeg gikk mot bilen. Hvor sjelen hans er er jeg mer usikker på. Ja, og om det finnes noe slikt som sjel.
Filosoferte litt om et eventuelt liv etter døden. Om GGG har møtt igjen alle de som har gått foran og som han var glad i. Om vi vil møtes igjen en gang. Kommer man forresten i så fall til å møte alle de menneskene man har møtt gjennom livet som man ikke kan fordra? Mye rart dette kjærring-hode kan bruke tid på.
Jeg hadde så vidt startet kjøreturen da det begynner å regne. Ikke bare litt. Jeg droppet å reise på kirkegården. Å stå ved en grav å filosofere mens regnet siler ned frister ikke. Så trist var jeg ikke til sinns. Det var bare at jeg savnet kjæresten min. Eller han som har vært det da.
Jeg satte kursen mot byens kjøpesenter i stedet. Se folk gjør godt.
Jeg gjorde noen ærend og gikk så på kafeen der GGG og jeg pleide å gå. Har ikke vært der så ofte i sommer. Vår faste servitør står i disken. En flott Palestinsk kvinne. Jeg bestiller min vante kaffe-latte med karamell. Hun smiler. Spør om jeg skal ha cappuccino også. GGG pleide å drikke det. Jeg smiler litt trist og forteller at heretter blir det ikke noe cappuccino på meg. Bare en kaffe-latte. Hun ser bekymret ut, spør om mannen min ikke er frisk. Hun har ikke sett han på lenge. Jeg forteller at han er død. Hun ser både sjokkert og trist ut og kondolerer så mye. Når hun kommer med kaffen sier hun at hun virkelig ble lei seg. Vi var et par som det var hyggelig å ha besøk av i kafeen. Det gjorde faktisk godt å høre at en ukjent ble berørt av at GGG var gått bort. Han er ikke glemt.
Jeg slipper å sitte lenge alene med kaffekoppen og tankene mine. Ei bekjent dumper ned på stolen på andre siden av bordet. Litt senere kommer en politikerkollega fra ett av de andre partiene bort og veksler noen ord. En stund etter det kommer Eldste Sønn forbi og stopper opp for en prat. Jeg får skravlet litt. Det gjør godt. Kanskje ikke de helt dype samtalene, det er ikke de jeg tar med disse menneskene. Men det roer rastløsheten å skravle litt.
Folk trenger folk, heter det. Det er mye sant i det.
Siden det er en av disse uke-meny-bloggerne på plassen foran meg på topplista så blir det mat-innlegg fra kjerringa i dag. Skyld ikke på meg hvis du heller ville ha politikk. Til uka skal jeg forresten på et arrangement som heter pølser og politikk. Nok om det. Det var mat det skulle handle om i dag.
På bildet over ser dere middagen til denne kjerringa i går. Jada, litt svidd i kantene. Et godt tegn på at det er kjerringa som har kokkelert. Det lukter godt stekt mat var Yngste Sønn sin kommentar da han kom inn døra her i Drømmehuset.
Men glem de litt svidde kantene. Vil du ha oppskriften på Sprøstekt butterdeig med laks? Du trenger jo ikke å svi den i kantene. Det står i oppskrifta jeg fant i Hytteliv 11/06 pass på at de ikke blir for brune. Det var der jeg feilet. Pluss, kanskje at jeg brukte varmluft? Litt usikker på det siste.
Du steker butterdeigplatene etter anvisning på pakka – og prøver å unngå at de blir for stekt. La de hvile litt før de tilbereds med røkelaks, rødløk og toppes med tzaziki. Ta gjerne på sorte oliven og, hvis du liker det. Pynt med litt friske urter.
kanskje ikke den mektigste middagen, men grei nok for et lett måltid.
På mandag var jeg ute hos Høvdingen pluss noen andre ærend. På tirsdag var det møte i Hovedutvalget. Engasjerende og selvsagt gøy. I går var jeg ute og spiste med ei venninne. Skravla og koste meg. Ingen av dagene var fysisk slitsomme. Jeg gikk ikke lange turer, drev ikke med hardt fysisk arbeid eller hadde en hektisk arbeidsdag. Aktivitetene disse dagene er aktiviteter jeg glatt hadde tatt sammen med en vanlig arbeidsdag da jeg levde det hektiske engasjerende livet jeg elsket. Kanskje ikke både Hovedutvalgsmøte, spise med en venninne og ut til Høvdingen etter en dagvakt, men mellom to nattevakter hadde det helt greit vært mulig å fått til. Ja, det har nok vært sånn noen ganger og.
Vel. Det var den gang da. Nå er en aktivitet sånn tre dager på rad nok til at jeg kjenner det må være litt roligere i dag. Jeg kjenner at kroppen er sliten, og at jeg har det best når jeg surrer rundt her hjemme i mitt eget tempo. Har gått tur med hundene, gjort litt husarbeid og sovet en dupp på sofaen. Skikkelig lade-dag. De må til innimellom.
Det siste innlegget til Vivian føyer seg rett inn i en tankerekke jeg har kvernet mye på opp gjennom årene. Hva er et liv? Hva er livsverdi? For den enkelte, og for samfunnet. Jeg har mange tanker og mage teorier jeg gjerne vil ha luftet om temaet. Alt for mange til at de kan få plass i et blogginnlegg.
Når vi er friske og raske er det så lett å tenke at Hvis jeg skulle havne i rullestol, bli avhengig av andre, ja da ville jeg heller dø. Da er livet over. Men kan man egentlig ta den vurderingen før man er der?
I 2007 hadde jeg et stort prolaps i korsryggen. Det kan overhode ikke sammenlignes med Vivian sin situasjon, men følg resonnementet mitt. Jeg var avhengig av noe å støtte meg til for å gå, og måtte bruke mye tid på sofaen hvor jeg knasket smertestillende etter å ha vært hos fysioterapeut eller prøvd å ta en tur på butikken. I en telefonsamtale med Mamma sa jeg at hvis jeg ble sengeliggende slik en gang til kom jeg ikke til å klare det, det kom jeg ikke til å orke. Og jeg mente det. Det å være så hjelpeløs i flere måneder gjorde noe drastisk med psyken min. Så ødela jeg kneet i 2013. På ny ventet en inaktiv tid med prekestol og opptrening før jeg kunne ta opp igjen livet jeg elsket. Mamma kom raskt på sykebesøk. Boret øynene i meg og sa Dette klarer du! Og selvsagt gjorde jeg det. Det var irriterende å få hele sommeren ødelagt. Jeg tilbragte store deler av juli på sykehus og rehabilitering, og kunne ikke belaste beinet fult før et godt stykke ut i september. Men livet var ikke over for det, og psyken var langt bedre enn i 2007. Da jeg på ny måtte innse at det ventet en inaktiv periode etter ankelbruddet i 2021 klarte jeg å ta det med noenlunde fatning. Hadde noen sagt til meg i 2007 at jeg hadde (minst) to perioder foran meg hvor jeg var inaktiv på sofaen hadde jeg helt klart tenkt at Det klarer jeg ikke. Men når situasjonene kom, så klarte jeg jo det. Det var ikke så uoverkommelig som jeg så for meg.
Vivian skriver i sitt innlegg;
Enda er ikke kroppen min fullstendig svekket, jeg klarer fortsatt å snu på hodet mitt, bevege beina til en viss grad, og puste for egen maskin. Men en ting er jeg klar på, jeg vil heller leve lenge med en svekket kropp enn kort med en frisk kropp. Jeg har hatt så mange uforglemmelige øyeblikk gjennom disse ti årene, og de ville jeg ikke byttet bort mot noe.
Vi som har fulgt bloggen til Vivian vet at hun gjerne skulle vært frisk og rask. At hun lengter etter å knyte på seg joggeskoa og løpe av gårde opp i fjellet. At det er en mengde ting hun gjerne skulle ha gjort som hun ikke får til lenger. Men likevel er hun i dette og mange andre innlegg tydelig på at livet er ikke over selv om hun har mistet mange av de funksjonene vi andre nesten tar for gitt.
Jeg tror og vi alle har forstått at for mannen til Vivian og familien hennes har det at de fremdeles har Vivian også stor verdi. Det er viktig for de at de fremdeles har henne i livet sitt.
Så har vi samfunnet da. Eldrebølgen som vi alle skremmes med at skal komme skyllende over landet. Nå snakker man forresten ikke lenger om en eldrebølge, men en eldretsunami. Knapphet på ressurser innen helse- og omsorgssektoren. Hver tredje ungdom må utdanne seg innen helse og omsorg skal vi klare morgendagens eldreomsorg. Skremmer enkelte med. Vi vil bli flere eldre og færre i yrkesaktiv alder. Kostnadene til å opprettholde det velferdsnivået vi har i dag kommer til å stige enormt. Noen ganger er jeg litt usikker på om det er det som virkelig skremmer samfunnsplanleggerne, at kostnadene kommer til å øke slik at vi må prioritere annerledes. For å si det litt flåsete, kanskje bruke mindre penger på prosjektstillinger og byråkrater og mer penger på sykepleiere og helsefag-arbeidere. Jeg vet ikke. Fakta er at vi hele tiden må jobbe smartere, løpe fortere, eldre må bo hjemme lenger…. Finne flest mulig tiltak som i det minste på papiret skal holde kostnadene nede.
Det forebyggende blir selvsagt viktig. Den enkelte må ta mer ansvar for egen helse og egen alderdom Flytte fra huset på bygda til en lettstelt leilighet sentralt, like ved hjemmetjenestens base slik at hjemmetjenesten slipper å bruke kostbar tid i bil. Holde seg sprek og aktiv så lenge som mulig. Trene og spille bridge. Jeg er ikke uenig i det med at man har ansvar for egen helse, mer i mot “tvangsflytting” av eldre som egentlig ønsker å bli boende i huset sitt. Jeg vet at en del eldre i distrikts-Norge føler på et flytte-press. Ikke nødvendigvis fra pårørende men fra kommunen.
Jeg er jo lokalpolitiker med et engasjement for helse- og omsorgssektoren. Jeg har og en fortid som tillitsvalgt på overordet nivå i et helseforetak. Jeg har lang erfaring med å lese dokumenter og høre teoriene til de som tenker og planlegger på overordnet nivå. Så har jeg sett det som min oppgave å forsøke å følge tankerekkene og teoriene helt ut til hva dette vil si helt ute i tjenesten, for den enkelte bruker, pasient, arbeidstakere og pårørende og si i fra når jeg mener teoretikerne er på ville veier.
Vet dere forresten at det har dukket opp et nytt begrep det siste året i slike dokumenter og teorier? En ny gruppe mennesker. Eldre med skrøpelighet. Hver gang jeg hører det begrepet tenker jeg at i den gruppa må jeg prøve å gjøre alt jeg kan for ikke å havne. Da blir det kroken på døra, eller kroken på kistelokket for å være mer nøyaktig. Da er du blitt en kostnad for kommunen. Og kostnader må jo kuttes ikke sant.
Jeg føler meg ikke skrøpelig, selv om denne kjerringkroppen har fått noen skavanker og medisinske utfordringer etter hvert. Jeg føler at jeg fremdeles bidrar og at livet mitt fremdeles har verdi. Samtidig. Jeg er uføretrygdet. Jeg er en kostnad om ikke for kommunen, så for staten. En stat som sikkert er like interessert i å spare penger som det kommunene er. Hvor mange helseutfordringer og utslitte kroppsdeler må man ha før man blir definert som skrøpelig? Jeg sjekker Store medisinske leksikon og føler meg ikke betrygget. Noen vil nok se tegn på i det minste begynnende skrøpelighet hos denne kjerringa.
Jeg mener å se et bevisst eller ubevisst ønske om en holdningsendring hos befolkningen. At vi skal være glade og tilfredse med det livet vi har så lenge vi klarer oss selv med hjelp fra familie og annet nettverk. Men at vi når vi kommer til en viss grad av skrøpelighet, når vi trenger en viss mengde hjelp fra kommunen, når vi kommer på et visst nivå i omsorgstrappa, når vi i en kost-nytte-analyse kanskje er en større kostnad for samfunnet enn vi har nytteverdi ja da bør vi selv innse at det er game over og se på døden som en befrielse.
Om den befrielsen egentlig er mest befriende for kommunen og spesialisthelsetjenesten som slipper å bruke ressurser på deg snakkes det mindre om.
Dette forsøket på å få til en holdningsendring i befolkningen skremmer meg. For hvem skal definere hva et liv er? Når et liv bør ta slutt? Vi diskuterer retten til aktiv dødshjelp mens vi kanskje burde ha mer fokus på retten til å fortsette livet?
Jeg vil heller leve lenge med en svekket kropp enn kort med en frisk kropp. Enda er ikke kroppen min fullstendig svekket, jeg klarer fortsatt å snu på hodet mitt, bevege beina til en viss grad, og puste for egen maskin.
Jeg tar opp ordene til Vivian nok en gang – og avslutter med hennes avslutningsord. Jeg er overbevist om at vi alle, tross skrøpelighet, ønsker å være i live og er glad for å leve.
. For på tross av smertene og alle andre plager denne sykdommen kaster på meg så er jeg fremdeles glad for å være i live, og det kommer jeg til å være helt til kistelokket lukkes igjen over hodet på meg…
