kjerringtanker Det trengs et stort plaster for å dekke munnen på en gal kjerring. Danske ordtak

Jeg kom over denne kronikken i Aftenposten i dag, og syntes den var så bra at jeg ville dele den med dere. Morten Busch, fastlege og spesialist i almenmedisin, skriver om forskjellen på ubehag og sykdom. Og at mange unge ikke har lært forskjellen. Jeg er enig med han, men jeg tror det ikke bare gjelder de unge.

Det kreves bare en dårlig dag før unge googler seg frem til en diagnose. Normale følelser som uro, engstelse, stress og kjærlighetssorg tolkes som tegn på sykdom. Samtidig selges ideen om helsehjelp som den eneste løsningen: time til psykolog eller medisin, så blir man bra. Slik fungerer ikke livet. Og slik fungerer ikke psykisk helse.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

skriver Busch, og viser santidig til at ventelistene på psykisk hjelp er lange og kapasiteten sprengt.

Det er bekymringsfullt. Er vi da sikker på at det er de som trenger hjelpen mest som blir prioritert? Det er jo ikke alltid slik at de som skriker høyest er de som trenger hjelpen mest. Noen ganger, spesielt innen psykiatrien, vil jeg tro at noen som virkelig kunne trengt hjelp ikke har overskudd til å heve stemmen.

Busch etterlyser mer robusthet. Han hevder og at robusthet er en ferdighet ikke et personlighetstrekk, og derfor kan trenes.  Jeg tror nok robusthet har noe med personlighet å gjøre men og i høyeste grad med oppdragelse/oppvekst. Hvis foreldre fokuserer på alle plager og har klippekort på legekontoret er det ikke så rart om ungene fortsetter i samme stil.

Å være robust er ikke det samme som å være usårbar. Det handler heller ikke om å ignorere psykiske plager. Tvert imot.

SItatet er hentet fra kronikken.

Robust betyr å tåle ubehag uten å få panikk. Forstår egne reaksjoner. Klarer å stå i motgang uten å tolke det som sykdom. Vite at livet inneholder smerte uten at du er syk av den grunn.

Jeg synes Busch oppsummerer det rimelig godt. Med mer robusthet kunne nok presset på psykiatrien vært berydelig mindre.

Jeg tenkte på noe lignende for en stund siden. Jeg leste om en ung kvinne. Husker ikke hvem eller hvorfor, men det handlet primært ikke om psykisk helse. Mer om ei som hadde lykkes med ett eller annet. Kunsner, forfatter, politiker…. I intervjuet kom det frem ar hun hadde gått i terapi siden hun var 12. Nå var hun i slutten av 20 årene. Hvorfor hun hadde gått i terapi en 16 -17 år sa hun ingenting om. Det virket mer som om hun mente det var så vanlig at det ikke trengtes forklaring. Og ja, jeg tror at i mange miljøer er det kanskje det.  Det bekymrer meg.

Så ja, jeg etterlyser mer robusthet hos mange, både unge og voksne.

I dag er det et halvt år siden GGG døde og livet mitt liksom stoppet litt opp og ble forandret for alltid.

De første dagene var preget selvsagt av sorg og savn, men mest av alt det praktiske som måtte ordnes. Folk som skulle informeres, og holdes oppdatert. Begravelse som skulle planlegges…

Etter begravelsen var det papirene sin tur. Skifte, si opp abonement, overføre abonemrnt på strøm og slikt på meg, omregistrere bilen… Mye å tenke på. Jeg holdt meg i gang, og hadde et fantastisk nettverk av familie og venner som var der for meg. Lot meg prate når jeg trengte det, og lot meg få tenke på andre ting når jeg trengte det.

Sakte men sikkert skapte jeg meg en ny hverdag ut over høsten. Sorgen og savnet var der, som et stille bakteppe. Jeg hentet styrke i minnene. Følte hva du ville sagt hvis du hadde vært der. At du var med meg i tankene mine.

Så ramlet jeg, slo ryggen og ble liggende på sofaen i noen uker. Savnet etter deg traff meg hardt. Ikke bare alt den praktiske hjelpen du ville ha ytt, som å gå turene med hundene, handle, lage mat og varte meg opp. Men jeg savnet og humoren din, humoren vår. Noen som fikk frem smilet når jeg følte livet var vel vanskelig og vel urettferdig.

Så ble det frost og kulde. Ryggen var fremdeles vond, og privatsjåføren min var ikke lenger der. Slutt på å bli kjørt og sluppet av ved døra enten jeg skulle på rådhus eller butikk. Nå måtte jeg stolpre meg frem på glatte parkeringsplasser og fortau – og av og til kjøre langt for å finne parkeringsplass. Du var virkelig savnet.

Tiden for juleforberedelser kom. Du hvor vi har kost oss de siste årene med de. Ledd og hatt moro mens jeg brente brett etter brett med julekaker mens du kreerte det ene vellykkede kakeslaget etter det andre. I år har det ikke vært noe gøy å lage i stand til jul. Vond rygg er kanskje hovedgrunnen til det, men det er og fordi du ikke er her og står på sammen med meg. Og selv om jeg ofte syntes jeg måtte mase mye på deg, tar ting enda lenger tid uten deg. De siste ukene har savnet virkelig vært stort. Vi skulle jo ha kost oss og lage jul sammen.

Et halvt år har gått. Jeg savner deg. Du gjorde mer for meg i hverdagen enn jeg kanskje innså, tok det mer som en selvfølge. Men mest savner jeg samtalene våre, det å dele hverdagens små og store hendelser med deg. Og så savner jeg humoren vår. Du kunne få meg til å le selv i de mest håpløse situasjoner.

Her i Drømmehuset har det vært lite med julebakst i år.  Hvor tok jeg energien fra de årene jeg hadde både 10 og 15 slag samtidig som jeg hadde full jobb og tre små unger?  I år er julebaksten så langt begrenset seg til å kjøpe en boks Bertha pepperkaker og kjøpe ei julekake som enn så lenge ligger i fryseren i påvente av julefrokosten. Men det er frwmdeles 8 dager igjen til jul. Jeg er stadig optimist med tanke på at det skal være kaker på fatet i Drømmehuset også denne jula.

Allan baker vepsebol inn på sin blogg i dag. Det har jeg aldri bakt, men det ser overkommelig ut. Jeg skriver det opp på lista over ting som kanskje skal gjøres før jul. Den begynner å bli ganske lang, så får vi se hva jeg rekker. Jul blir det samme hva.  Det viktigste er jo at familien samles og koser seg sammen. Jeg har fremdeles et håp om at julestresset ikke skal ta meg Lille-julaften.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Det som stresser meg mer enn manglende julekaker er at jeg ikke er ferdig med alle julegavene. Der kan en ikke ta så mange snarveier. Droppe gave til en av ungene fordi jeg ikke rakk det går liksom ikke. Nå er det for sent å bestille på nett.  Jeg peøvde meg på litt julegaveshopping i går. Orket en halvtime shopping og fikk kjløpt en gave før ryggen ble for vond. Skikkelig irriterende at ting jeg hadde sett meg ut på nett ikke fantes i avdelingen i Hønefoss.  Tror jeg ikke orker å ta turen til de store khøpesentrene i Drammen eller Sandvika som jeg ofte har gjort før jul. Handler nok lokalt (og på nett) i  år.

Å få på plass de siste gavene har nok høyere prioritet enn kakebakst og all tenkelig og utenkelig julepynt i Drømmehuset.

Kjenner at nå skal det ikke gjøres stort mer i dag. Ryggen skriker etter å ha vært mer i aktivitet på en dag enn den har vært etter at jeg ramla og slo den i starten av november. Ikke nok med det, det er tredje dag på rad med ny “rekord”. Det er godt å kjenne at det går riktig vei, selv om jeg ikke har det godt akkurat nå.

Jeg kan ta det med ro resten av kvelden med verdens beste samvittighet. Middagen er laget og spist, søpla er båret ut, oppvaskmaskin durer fornøyd og jeg har akkurat gått kveldsturen med hundene – og det i lett regn. De maser nok ikke om noe mer tur i kveld/natt. De er ikke så glade i regn.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Svigermor har jeg og snakket med i dag. Hun og Svoger ville gjerne komme på julaften. Det er hyggelig. Ungene og jeg ønsker at jula skal bli mest mulig lik slik den “alltid” har vært, selv om den vil bli alt annet enn det. Det føles i det minste riktig å være sammen med Svigermor og Svoger på julaften i år. Tror i grunn GGG ville blitt litt gledelig overrasket over at jeg føler det.

Tankene kverner en del om dødsbudskapet i dag. Jeg kan ikke si at jeg direkte sørger. Det er mange år siden jeg snakket med vedkommende sist.  Men han har ved flere anledninger vært i selskap jeg har arrangert, selv on der er noen år siden.  GGG og han hadde i grunn god kjemi og pratet en del sammen. Nå er begge døde, det føles rart.

Man vet ikke så mye foran seg.  For meg blir det en påminnelse om å ta vare på meg selv. Ikke bøye nakken og gå på. Være litt egoistisk. Prioritere å ta vare på meg selv og ikke være mest opptatt av at alle andre skal ha det bra.

Dagen ble bedre, og mindre blå.  Jeg har og faktisk gjort litt juleforberedelser. Jeg har kjøpt en julegave, og fått levert en annen julegave til Barndomsvenninna. Ja, jeg fikk og en gave tilbake fra henne – og en god prat. Det er noen måneder siden sist.

Det er godt med slike samtaler. Man får lettet litt på trykket, klaget over helse, over sorg og savn. Samtidig blir man minnet på at man ikke er alene om å møte helseutfordtinger og sorg. Det tror jeg mange kan ha godt av å bli minnet på. I det minste hadde jeg godt av den påminnelsen. Man kan fort bli litt selvsentrert når man synker for langt ned i selvmedlidenheten.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Barndomsvenninna hadde vært en tur innom sykehuset, som pasient siden sist vi drakk kaffe sammen. Hun hadde og mistet slektninger.  Det er ikke bare jeg som opplever at livet skjer.  Mens vi satt og koste oss med kaffe, Batndomsvenninna, samboeren hennes og jeg, fikk de telefon med budskap om at en som sto de nær var gått bort i dag. Jeg kjente og vedkommrnde. Et menneske på min egen alder, fremdeles i 50 åra. Det ble en utrolig trist avslutning på en hyggelig kaffekopp.

Livet har på mange måter kommet i en ny fase. Når Barndomsvenninna og jeg sitter og skravler dreier samtalene seg ofte om helse, om gamle foreldre og om bekjente som har gått bort. Det var helt andre samtaletema for 20, 30, 40 og 50 år siden. Dette kan da umulig være tegn på at vi begynner å bli gamle?

Jeg burde selvsagt ha kommet meg i aktivitet straks jeg hadde skrevet dette innlegget. Jeg gjorde ikke det. Jeg unnet meg en liten strekk på sofaen. Hvile ryggen litt, og ta igjen litt av søvnen jeg hadde mistet. Dagen min hadde på mange måter startet klokka 03.30.

Jeg ble ikke alene på den sofaen. Så fort jeg lukket øynene og begynte å forsvinne i retning drømmeland hadde jeg selskap av to hunder. To hunder som høylytt kranglet om plassen ved nine tær.

De roet seg raskt når kjerringa ble tydelig i sine befalinger. Det er måte på hvor langt to kjøtere kan strekke strikken til matmor. Jeg fikk en time på øret. Men nå, nå må jeg komme i gang med litt aktivitet her. Det er som sagt jul om 9 dager.

Dette føles så langt som en skikkelig blåmandag. Klokka er 6.45 og jeg er akkurat ferdig med min andre luftetur med hundene denne dagen (som nesten fremdeles er natt.) Charlie Chihuahua var ute 03.30. Kidd begynte ikke å mase før nærmere 06.00.

Så når Allan har et av sine velkjente blåmandag-innlegg nikker jeg bare gjenkjennende. Dette ser ut til å bli en av de dagene.  Teen i kruset mitt har blitt kald mens jeg var ute og gikk tur, nå småkrangler to hunder om å være den som tigger mest om å få leverpostei-brødskiva mi. Vel, den spiste jeg nettopp opp.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jeg kunne helt klart trengt et par ninjaer, men ikke i form av kjøkkenmaskiner slik Allan skriver om i innlegget sitt. Nei, jeg tenker mer på en ninja som var en hemmelig agent, spion og leiesoldat i middelalderens Japan, trent i ukonvensjonell krigføring,  kjent for infiltrasjon, sabotasje og snikmord. Ikke det at jeg føler behov for sabotasje eller leiemord. Jeg tenkte mer på de ninjaene som et par ekstra personer jeg kunne satt i arbeid.

Det lysner snart av dag. I mangel på ninjaer er det vel smartest at denne kjerringa logger av og setter i gang med litt juleforberedelser.

I går kveld så jeg filmen om massakren på Utøya. Jeg har ikke orket å se den før nå. Det er en del bilder av ungdom med skuddskader som festet seg på netthinna den gråe julikvelden på sykehuset. Jeg var jo en av de som var på Ringerike Sykehus og tok røntgen av ungdommene fra Utøya som kom dit. De heldige. De som overlevde.

I går så jeg filmen. Jeg forstår bedre hvorfor jeg opplevde ungdommene den kvelden som så stille, unaturlig stille. I 70 minutter gikk gjerningsmannen rundt på øya og skjøt etter ungdommene. Ufattelig mange skudd. De var livredde. De så venner, bekjente og ukjente dø. De må ha vært utmattet, slitne og helt tomme da de kom i sikkerhet på sykehuset. Hva skulle de si? Det finnes ikke ord som kan beskrive det de hadde opplevd.

Bildene som har etset seg fast på mine nerthinner er ingenting mor bildene og lydene som har etset seg fast hos de som var på utøya. Jeg var en erfaren helsearbeider som sto trygt på min vante arbeidsplass. De var livredde ungdom som ble jaktet på av en terrorist som ønsket å drepe de. En som drepte 77 stykker og skadet langt den dagen. En massaker på en ungdomsleir.

Tankegodset til terroristen lever videre. Det er skremmende. Lærte vi ikke noe av denne grusomme julidagen?  Det er 14 år siden. Har vi alt glemt?

Det er kanskje et tegn i tiden når selv Vibbedille helt på toppen av topplista skriver om været. Der toppbloggerne før i tiden ga skildringer fra eksotiske feriemål,  ville fester og dagens out-fit, er nå mannge av innleggene på topplista værmeldinger fra det ganske land.  Når jeg tenker etter finner jeg i grunn det mer interessant enn innlegg om klær og ville fester.

Til de som ser på bildet over og tror at vi har snø på Ringerike, glem det. Det er et arkivbilde. Her er det grått og mildt. 5 varmegrader og lett regn. Tror ikke det blir hvit jul her i år.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Vibbedille ble overrasket av regn i går. Jeg ble og våt. Ikke av regn da. Det dusket lett på en av turene jeg gikk med hundene,  men ikke i den graden at man blir våt.  Jeg hadde tenkt å rydde litt. Få noe rot opp i hengeren som så kan bli kjørt på gjenvinningsstasjon ved leilighet. Oppe på presseningen var det en del vann og is. Det måtre selvsagt vekk. Mesteparten havnet på bakken, men noe tok en omvei innom kjerringa før det tok turen til bakken.

Etterpå tok jeg en runde på terrassen. Tømte vann og jord ut av gjenglemte blomsterpotter. Fikk potter og blomsterpinner ned i puteboksen jeg har for slikt og kastet noen potter ig potteskjulere som tydeligvis ikke var frosttsikre. Det kom litt vann på kjerringa under denne seansen og.

Ullgensere tåler litt vann. Det gjør ei litt sliten joggebukse og kjerring og. Jeg ble raskt tørr igjen og kunne fortsette dagens gjøremål.

Hos Vibbedille er alt klart til jul. Stålkontroll på alt fra julepynt til julestrømper. Det eneste som gjenstår er vel juleverksted med barnebarnet og å ikle seg julepysj. Her er det meste igjen.  Denne jula blir rar og annerledes, men jul blir det. Etter mine beregninger har jeg hele 10 dager igjen. Plenty av tid. Julematen har jeg begynt å kjøpe inn da. Julekake og pålegg til julefrokosten er i hus. Det samme er medisterkakene. Jeg handler litt hver gang jeg er i butikken.  Jul blir det!

I forbindelse med at kommunestyrer vedtar budsjett og handlngsplaner i desembermøtene fremmer også partier og partigrupperinger såkalte verbalforslag som blir tatt opp til votering. Et verbalforslag er et forslag som ikke skal ha økonomiske konsekvenser. Man kan ikke foreslå å bygge et sykehjem eller legge ned en skole som verbalforslag, men man kan for eksempel be kommunedirektør utrede alternativer for fremtidig skolestruktur eller se på mulighetene for nytt sykehjem.

På kommunestyremøte i går var en av mine oppgaver å legge frem og begrunne ett av Rødt sine verbalforslag. Forslaget vårt lød Administrasjonen skal utrede alternativt, helhetlig sykehjem på annen
lokalisasjon, og at prisen pr plass skal være tilnærmet det halve i forhold til
Vesterntunet-alternativet.  

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

De som er lokale vet at Vesterntunet er det nye sykehjemmmet som planlegges bygget på Hønefoss. Et sykehjem vi i Rødt lenge har ment at blir alt for dyrt. Ikke minst fordi vi vet at det planlagte sykehjemmet ikke dekker behovet vi har for sykehjemsplasser, men at vi snarest mulig må begynne planleggingen av nok et sykehjem.

Når vi i Rødt leste at Kommunedirektøren i sitt forslag til budsjett og handlingsplan vil vurdere prosjektet Vesterntunet nøyere for å se på pris og kapasitet ble vi veldig beroliget. Endelig noen som så det samme som vi i Rødt har sett lenge. Dette prosjektet er alt for dyrt og det løser ikke utfordringen vår med mangel på sykehjemsplasser. Våre forsøk på å få prisen ned eller i det minste sette et øvre tak på kostnadene har alle blitt nedstemt i kommunestyret. Ikke minst av Høyre som ser ut til å ønske å bygge dyrest mulig. Hvorfor har jeg aldri forstått.

Rødt mener at når man nå skal vurdere prosjektet nøyere med henblikk på kostnad og kapasitet må Kommunedirektøren få mulughet til å vurdere andre tomtealternativer og andre mulugheter enn det som ligger i mulighetsstudiet for Vesterntunet. Vi regner med at det kan gjøres uten at prosjektet forsinkes ytterligere, og at saken kan komme opp til politisk behandling i første halvdel av  2026 slik kommunedirektøren legger opp til.

Vi i Rødt ønsker oss ikkeveldreomsorg på billigsalg. Men vi er mer opptatt av kvaliteten på eldreomsorgen enn spennende arkitektur. Vi ønsker oss gode og trygge tjenester frem for dyre arkitekter. Vesterntunet slik planene er i dag er ett av de aller dyreste sykehjem som planlegges i Norge for ikke å si det dyreste, når vi ser på pris pr. plass. Det er flott å ha et ønske om å bygge Norges mest eksklusive sykehjem sånn prismessig. Men vi i Rødt ønsker at vi ikke bare skal ha et nytt og flott sykehjem, vii skal og ha råd til å ha god bemanning . For hver 100 millioner vi må låne må vi kutte 7 millioner i drift for å dekke renter ig avdrag. 7 millioner i drift, eller 14 millioner… 21 millioner…. Det er en del sykepleier- og helsefagarbeiderstillinger.

For Rødt teller gode og trygge tjenester mer enn eksklusiv arkitektur. Når prosjektet nå skal vurderes på nytt ønsker vi at man ikke låser oss til en tomt og en arkitekt-løsning men vurderer alle muligheter.

Hva tror dere? Tror dere vi fikk flertall for forslaget vårt? På en måte fikk vi det. Eller ikke helt. Ikke det med halv pris.

Det har nok ikke så mye å gjøre med mine evner til å argumentere, men mer med at samtlige budsjettforslag hadde et verbalforslag som gikk på å vurdere alternativ plassering og løsning.

Godt at de foeskjellige partiene endelig tar til fornuft. Vi i Rødt har sagt lenge at dette blir for dyrt.