Forrige torsdag vedtok kommunestyret budsjettet for neste år. Nå viser det seg at det er uenighet eller utydelighet om hva som egentlig står i budsjettet laget av de nye sammarbeidspartiene når det kommer til parkering. I budsjettet som ble vedtatt står det: «Parkeringsavgiften i betalingsreglementet tilbakeføres til 2023-nivå». Noen, deriblant lokalavisa, tolket det slik at parkeringsprisen skulle settes ned. Timesprisen i Hønefoss sentrum var 25 kroner i 2023; i dag er den 28 kroner. Men gruppeleder for Ap er kjapt ute med å forklare at slik er det ikke ment. Det skal absolutt ikke bli billigere å parkerr. Tvert i mot har de budsjettert med en million mer i parkeringsinntekter. Det AP, SV, MDG, V, KrF og H mente med den setningen i budsjettet var at de skulle fjerne de gratis parjeringsplassene som ble vedtatt under budsjettbehandlingen i fjor.
Jeg er litt spent på om resten av gruppelederne i denne salige blandingen av partier er enig med AP i den tolkningen.
Kommunalsjefen for dette området er også i tvil om hvordan hun skal tolke vedtaket. Hun forbereder nå en sak til første kommunestyremøte over nyttår for å avklare vedtaket.
Jeg rister bare oppgitt på hodet. Det budsjettforslaget som flertallet sto bak er tydeligvis så preget av hastverksarbeid som jeg fryktet. Det budsjettet ble laget i løpet av de siste 24 timene før det ble vedtatt av 6 partier som alle ønsket å få gjennomslag for noen av sine saker, men nok som så det som å være en del av et flertall langt viktigere enn hva som egentlig står i budsjettet.
Hastverk er som kjent lastverk, og det vitner om alt annet enn ansvarlig politikk når de som skal lede kommunen etter det politikerne vedtar er usikre på hva flertallet egentlig har vedtatt. Jeg tror vi går et spennende, for ikke si rotete, politisk år i møte.
Det er noe gjenkjennende med Vivian sitt siste innlegg. Hvordan hun vet at sønnen er oppe på badet og ikke har kommet ned slik han sier. God hørsel og en utviklet 6. sans. Jeg har og en sønn som i mange år prøvde å overbevise meg om at han hadde stått opp npr han fremdeles lå i senga og dormet.
Jeg kjenner meg og igjen på at det selvsagt er konas feil hvis mannen glemmer ett eller annet. Eller som i historien jeg nå skal fortelle, gjør noe annet dumt.
Vi må noen år tilbake i tid. Helr tilbake til 1996. GGG og jeg var travle småbarnsforeldre. Datteren var 5 år, Eldste Sønn 1 år. Vi hadde en bil på den tiden. Som oftest kjørte GGG meg og ungene til sykehuset før han dro videre til sin arbeidsplass, så leverte jeg ungene i sykehusbarnehagen og gikk på jobb.
Denne morgenen lå vi bak skjemaet. Vi hadde forskjøvet oss eller noe slikt. Jeg ba pent (insisterte) på ar GGG skulle levere i barnehagen så jeg rakk jobben i tide. GGG drev egwn kafe på den tiden. Den åpnet ikke før om ett par timer. Jeg visste ar mye må ordnes før åpning, men han hadde likevel best tid av oss. Han var ikke enig, men lystret.
Arbeidsdagen var så vidt i gang da det var telefon til meg. Det var GGG. Nå har du liksom klart det! brølte han. Jeg sto der som et spørsmålstegn. Hvordan kunne GGG vite at jeg akkurat hadde tatt et perfekt innskutt hofte bilde? (Et røntgenbilde) Hva har jeg klart? spurte jeg. Jo jeg hadde visstnok i følge GGG parkert bilen vår solid oppe på trafikkøya nederst i veien opp til barnehagen.
Litt realitetsopplysning måtte til. Jeg hadde ikke kjørt bil denne dagen. Ikke tatr i et ratt. Hvis bilen vår sto parkert på ei trafikkøy var det nok han som hadde parkert den der. Mulig det svarte GGG surt, men det er din skyld! Han slengte på røret da han hørte min trillende latter. Vet ikke om han fikk med seg svaret mitt. Prøv å gi meg sktlda for det trafikkuhellet. Jeg har en hel røntgenavdeling som kan bevitne at jeg var på jobb.
Vitner hadde GGG visst også nok av. I det minste til at kranbilen kom og fikk bilen vår løs fra trafikkøya. En oppglødd Datter kunne fortelle at alle på “stor avdeling” hadde stått ved gjerdet og fulgr med på kranbilen. Hun pekte og forklarte og ar det var GGG som haddde gjort at skiltet på rrafikkøya nå var skjev når vi gikk for å ta buss hjem etter endt barnehagedag.
Når det gjelder barn og ting som skal være med på skolen slik Vivian skriver om i sitt innlegg husker jeg at jeg fikk spørsmål om det på en konferansetime på skolen da Datteren gikk i andre eller tredje klasse. Læreren spurte hvem som pakket sekken til Datteren og påså at hun hadde med riktige bøker, matpakke og gymtøy. Har hun glemt mye var det første jeg svarte, før jeg litt i forsvarspissisjon svarte at det så jeg på som i utgangspunktet noe Datteren måtte passe på selv. Vi voksne har jo hovedansvaret, men ungene må og læres til å ta ansvar for egen skoledag. Selvsagt med påminnelser. Jeg var helt klart i forsvarspissisjon. Som en av de få mødrene i bygda som arbeidet fulltid, og som ofte dro på jobb før Datteren gikk til skolen følte jeg meg ofte stemplet som dårlig mor i ei bygd full av hjemmeværende mødre.
Læreren sa ar det var et spørsmål hun stillte alle foreldrene. Mer en kartlegging. Datteren glemte ikke mer enn andre. Kanskje heller litt mindre enn snittet. Jeg pustet lettet ut. Hun sa og at det var få av foreldrene i klassen som tenkte som oss.
I vår familie fikk ungene tidlig ansvar. Med foreldre som arbeidet til alle døgnets tider og en salig kabal med snille besteforeldre og andre barnevakter for å få hverdagskabalen til å gå opp ble det slik. Vi ble et team. Nå er ungene voksne, flotte, selvstendige mennesker. Jeg tror ikke de har tatt skade av å få tidlig ansvar.
I dag har jeg tilbragt dagen hos Høvdingen, faren min. Han fyller 95 år i dag. En anseelig alder og en fødselsdag det er verdt å feire.
Han har hatt besøk av to venner, en på 88 og en på 85. Bare ungdommen, mente de selv. Så det har blitt drukket kaffe, spist kaker og skravlet om både gamle dager og nåtid. Kanskje mest gamle dager. Jeg tror alle tre karene hadde en trivelig formiddag. Både skravlinga og latteren satt løst på alle tre, og jeg har kost meg og hørt både gamle og nye historier.
Jeg rakk så vidt å ta oppvasken etter at gjestene gikk før søsteren min dukket opp med middag, Når man er 95 kan det være like koselig at ikke alle gjestene kommer samtidig men mer på rekke og rad etter hverandre. Da får jubilanten snakket mer med alle – og har mer selskap. Flere var ventet ut over kvelden og jeg vet og at det dukker opp gjester både i morgen og til helgen. Høvdingen blir feiret tre hele dager til ende.
For de som synes kakefatet så litt enkelt ut, det er et arkivbilde. Jeg sitter ikke på mobilen når jeg er på besøk hos Høvdingen. Ikke flyr jeg rundt og knipser bilder hele tiden heller. Vi har kost oss med både marsipankake, kransekake og mere til.
Har du alt klart til jul? Du vet julemarsipan, julepølse, julebrunost, juleleverpostei, julegløgg, julesåpe, julebrød, juleøl, julevin, julenek….. Det er snart ikke den ting som ikke får stavelsen jul- foran seg i disse dager og indikerer at dette må du ha til jul! Julebrus, julekaker, julesild, julepapir, julesylte, jule-te, julekaffw…
I sitt siste innlegg kommer Allan med nok en helt unødvendig ting du må føre opp på den kilometer lange handlelista. Julejuice.
Eller den heter ikke julejuice da, men kartongen er rød , full av stjerner og julekuler og oser av jul. Julejuicen smaker av appelsin, eple, kanel, kardemomme og vanilje. Blir ikke mer jul enn det.
Jeg tror jeg styrer unna. Drikker lite juice i grunn. Holder med tekruset til frokosten. (Nei jeg har ikke kjøpt jule-te i år). Er heller ikke så glad i vanilje.
Men så leste jeg inne hos Allan at juicen kunne drikkes varm. Som en hvit gløgg. Det tror jeg kan være godt som kveldskos eller hvis man har vært ute i kulda. Så kanskje blir det jule-juice på kjerringa influert av selveste o så store bloggkongen Allan. (Juce er i det minste langt rimeligere å la seg lokke til å kjøpe enn støvsugere og vindusvaskere.)
Jeg skrev i innlegget Fornøyd kjerring i dag og. at jeg hadde planer om å være kreativ. Et aldri så lite juleverksted på denne kjerringa. Så etter middag i dag startet jeg opp.
En krans av stjerneanis var første prosjekt. Med ferdig stålring fra Clas Ohlson var det bare å varme opp limpistolen og sette i gang. Dessverre gikk jeg tom for stjerneanis. Bør ha en pose eller tp til for å få fyllt hele ringen. Det fikser jeg nok i god tid før jul. Jeg tenkte den kunne henge i kjøkkenvinduet når jeg blir ferdig.
Mens jeg drev og lekte med maten, som Yngste Sønn kommenterte da han kom hjem midt i den kreative prosessen, fortsatte jeg med litt mer krydder lukt. Nellikspiker og sitrusfrukt. Denne gangen ikke appelsin eller klementin som kanskje er det vsnligste, men lime. Grønn er jo en av de tradisjonelle julefargene, er det ikke?
Vet ikke om jeg ble like fornøyd med det prosjektet. I tillegg var lime-skallet mye hardere enn det appelsin- og klementinskall pleier å være. Jeg måtte stikke hull i limeskallet med ei saks for å få inn nellikspikerne. Litt usikker på om denne pynten blir stående på kjøkkenbenken gjennom jula. Vi får se hvor lenge de holder seg pene.
Vel, jeg har i det minste vært litt kreativ denne førjulstida og. Det hører liksom med.
Lenge siden det har blitt postet et dagferskt bilde av kaffe-latte på denne bloggen, men i dag kan jeg glede dere med det. (Eller muligens det gleder meg mest.) Jeg syntes ærlig talt jeg fortjente det.
Det er ikke alltid dagen blir slik man forventer. Noen dager kommer med vrangsida ut. Denne dagen startet litt slik, men den bedret seg heldigvis ut over dagen.
Jeg hadde tenkt meg tidlig til byen i dag, før senter og parkeringshus ble for overfyllte av julehandlende mennesker. Slik ble det ikke. Kom meg ikke til byen før langt på dag. Likevel synes jeg jeg var effektiv. Fikk kjøpt tre julegaver og utstyr til to hobby-prosjekt. Derfor dette behovet for å feire med kaffe-latte. Kjerringa har fremdeles trua på at hun skal bli ferdig til jul i år også.
Hobby-prosjekt ja, D.I.Y er det ikke det det kalles nå? Blir ikke skikkelig jul uten et aldri så lite juleverksted. Utrolig hva denne kjerringa tror hun skal rekke. Så får vi se da, hvor mye hun rekker. Det kommer en ny jul neste år har jeg hørt. Starter jeg i ronjula eller januar er det håp om at jeg blir ferdig før jula 2026 i det minste.
Det er Kreta Halvorsen som er på plassen over meg på topplista. De er frendeles på Kreta. Jeg har aldri vært på Kreta, eller i Hellas i det hele tart. Drømte en periode om å besøke Akropolis sammen med historielæreren fra gymnaset. Ikke fordi jeg var spesielt interessert i læreren, men fordi han var kunnskapsrik og foreleste om det gamle Hellas på en inspirerende måte.
Blir nok ikke noe tur til Hellas på denne kjerringa med det første. Hønefoss er ikke akkurat Akropolis, men jeg har det bra her jeg. Utferdstrangen er ikke så stor lenger.
Kreta Halvorsen har vært på bryllup på Kreta. Sikkert en morsom opplevelse. Litt annerledes feiring enn det vi er vant til.
Jeg har aldri vært på noe gresk bryllup, men kjolen min har det. Den kjolen jeg gledelig overraskende kom inn i da jeg i sommer var i bryllup til søsteren min ble for noen år siden lånt ut til ei venninne som var på bryllup i Hellas.
Bryllup blir det og neste år har jeg hørt. Et ungt par i storfamilien gifter seg i september. Det blir kos. Hva jeg skal ha på meg den dagen har jeg overhode ikke begynt å tenke på.
I dag er jeg fornøyd med egen innsats. Julegardinene på kjøkkenet kom opp før klokka var 8 i dag morges. Rimelig sent med tanke på at vi alt skriver 16. desember mener kanskje noen, men jeg har aldri vært blant de som starter julefeiringa og pynting i oktober. Det er fremdeles 10 dager til første juledag.
Jeg har luftet hundene, og hentet bar til å ha på grava til GGG. Var en tur på kirkegården og la på bar og kastet vissen Erica. Skal dit med en krans før jul – og tenne lys på julaften.
Har kjøpt julekaffe og en julegave. Hadde egentlig tenkt å kjøpe sånn litt dyr, god kaffe i gaver men ble plutselig usikker på om folk bruker hele bønner, filterkaffe, presskannekaffe, kokekaffe eller kapsler. Livet er ikke enkelt!
Da jeg svingte innom matbutikken på vei hjem kjøpte jeg like godt både ribbe, medisterpølser og rødkål. Da er mesteparten av julematen i hus. Klapper meg selv litt på ryggen for akkurat det. Deilig å slippe å ha for lang handleliste lille-julaften. Frukt og marsipan venter jeg med til da.
Det er fremdeles en god del igjen å gjøre før julefreden kan senke seg, men jeg fikk gjort en del i dag. Det føles godt.
Jeg kom over denne kronikken i Aftenposten i dag, og syntes den var så bra at jeg ville dele den med dere. Morten Busch, fastlege og spesialist i almenmedisin, skriver om forskjellen på ubehag og sykdom. Og at mange unge ikke har lært forskjellen. Jeg er enig med han, men jeg tror det ikke bare gjelder de unge.
Det kreves bare en dårlig dag før unge googler seg frem til en diagnose. Normale følelser som uro, engstelse, stress og kjærlighetssorg tolkes som tegn på sykdom. Samtidig selges ideen om helsehjelp som den eneste løsningen: time til psykolog eller medisin, så blir man bra. Slik fungerer ikke livet. Og slik fungerer ikke psykisk helse.
skriver Busch, og viser santidig til at ventelistene på psykisk hjelp er lange og kapasiteten sprengt.
Det er bekymringsfullt. Er vi da sikker på at det er de som trenger hjelpen mest som blir prioritert? Det er jo ikke alltid slik at de som skriker høyest er de som trenger hjelpen mest. Noen ganger, spesielt innen psykiatrien, vil jeg tro at noen som virkelig kunne trengt hjelp ikke har overskudd til å heve stemmen.
Busch etterlyser mer robusthet. Han hevder og at robusthet er en ferdighet ikke et personlighetstrekk, og derfor kan trenes. Jeg tror nok robusthet har noe med personlighet å gjøre men og i høyeste grad med oppdragelse/oppvekst. Hvis foreldre fokuserer på alle plager og har klippekort på legekontoret er det ikke så rart om ungene fortsetter i samme stil.
Å være robust er ikke det samme som å være usårbar. Det handler heller ikke om å ignorere psykiske plager. Tvert imot.
SItatet er hentet fra kronikken.
Robust betyr å tåle ubehag uten å få panikk. Forstår egne reaksjoner. Klarer å stå i motgang uten å tolke det som sykdom. Vite at livet inneholder smerte uten at du er syk av den grunn.
Jeg synes Busch oppsummerer det rimelig godt. Med mer robusthet kunne nok presset på psykiatrien vært berydelig mindre.
Jeg tenkte på noe lignende for en stund siden. Jeg leste om en ung kvinne. Husker ikke hvem eller hvorfor, men det handlet primært ikke om psykisk helse. Mer om ei som hadde lykkes med ett eller annet. Kunsner, forfatter, politiker…. I intervjuet kom det frem ar hun hadde gått i terapi siden hun var 12. Nå var hun i slutten av 20 årene. Hvorfor hun hadde gått i terapi en 16 -17 år sa hun ingenting om. Det virket mer som om hun mente det var så vanlig at det ikke trengtes forklaring. Og ja, jeg tror at i mange miljøer er det kanskje det. Det bekymrer meg.
Så ja, jeg etterlyser mer robusthet hos mange, både unge og voksne.
I dag er det et halvt år siden GGG døde og livet mitt liksom stoppet litt opp og ble forandret for alltid.
De første dagene var preget selvsagt av sorg og savn, men mest av alt det praktiske som måtte ordnes. Folk som skulle informeres, og holdes oppdatert. Begravelse som skulle planlegges…
Etter begravelsen var det papirene sin tur. Skifte, si opp abonement, overføre abonemrnt på strøm og slikt på meg, omregistrere bilen… Mye å tenke på. Jeg holdt meg i gang, og hadde et fantastisk nettverk av familie og venner som var der for meg. Lot meg prate når jeg trengte det, og lot meg få tenke på andre ting når jeg trengte det.
Sakte men sikkert skapte jeg meg en ny hverdag ut over høsten. Sorgen og savnet var der, som et stille bakteppe. Jeg hentet styrke i minnene. Følte hva du ville sagt hvis du hadde vært der. At du var med meg i tankene mine.
Så ramlet jeg, slo ryggen og ble liggende på sofaen i noen uker. Savnet etter deg traff meg hardt. Ikke bare alt den praktiske hjelpen du ville ha ytt, som å gå turene med hundene, handle, lage mat og varte meg opp. Men jeg savnet og humoren din, humoren vår. Noen som fikk frem smilet når jeg følte livet var vel vanskelig og vel urettferdig.
Så ble det frost og kulde. Ryggen var fremdeles vond, og privatsjåføren min var ikke lenger der. Slutt på å bli kjørt og sluppet av ved døra enten jeg skulle på rådhus eller butikk. Nå måtte jeg stolpre meg frem på glatte parkeringsplasser og fortau – og av og til kjøre langt for å finne parkeringsplass. Du var virkelig savnet.
Tiden for juleforberedelser kom. Du hvor vi har kost oss de siste årene med de. Ledd og hatt moro mens jeg brente brett etter brett med julekaker mens du kreerte det ene vellykkede kakeslaget etter det andre. I år har det ikke vært noe gøy å lage i stand til jul. Vond rygg er kanskje hovedgrunnen til det, men det er og fordi du ikke er her og står på sammen med meg. Og selv om jeg ofte syntes jeg måtte mase mye på deg, tar ting enda lenger tid uten deg. De siste ukene har savnet virkelig vært stort. Vi skulle jo ha kost oss og lage jul sammen.
Et halvt år har gått. Jeg savner deg. Du gjorde mer for meg i hverdagen enn jeg kanskje innså, tok det mer som en selvfølge. Men mest savner jeg samtalene våre, det å dele hverdagens små og store hendelser med deg. Og så savner jeg humoren vår. Du kunne få meg til å le selv i de mest håpløse situasjoner.
