Nå har ikke jeg tenkt å prøve å fremstå som mer vis og forstandig enn andre. Det overlater jeg til Mestro06. Eller….. For å være ærlig. Det er sjelden jeg ser på meg selv som dummere enn de fleste rundt meg, men vi lar den ligge nå. Har ikke tenkt å hisse på meg hele blogg-verden denne helga. La oss konsentrere oss om teksten til Mestro06. Er det ikke poesi man kaller det.
I livet så er det mye av skjulte overraskelser. Kanskje mer poetisk enn korrekt norsk? Livet byr på mange skjulte overraskelser, hadde vel vært mer korrekt? Tipper norsklæreren min ville ha rettet det til det. Skjulte overraskelser? De forblir vel ikke skjulte når du lar deg overraske? Da oppdager du de jo! Men la oss glemme rettskrivning. Dette er jo poesi. Og livet har, som vi alle vet, overraskelser på lur. Det har jeg virkelig fått føle på denne sommeren.
Vi lever i en fargerik verden av ondskap og mye blomstrende i kjærlighet/natur, fortsetter Mestro06. Det er mye ondskap i verden, men la oss verne om kjærligheten. Kanskje også fokusere på det som gir kjærlighet og farger til livene våe. Ikke bare det som er grått og trist.
Snakke til hverandre mer enn vi snakker om hverandre. I det minste hvis vi ikke har noe godt å si.
Tenne håp.
Jeg er ikke noe redskap. Rett og sett fordi jeg er et menneske som ikke liker å bli brukt, eller misbrukt. Jeg skaper mine egne dager, selv om det selvsagt skjer ting jeg ikke har kontroll på. Man må gjøre det beste ut av de dagene man får.
Livsmotet er sterkere enn motløsheten. Selv om jeg denne sommeren føler på – om ikke motløshet, så i det minste tomhet. Jeg ønsker å la de gode minnene skinne og de triste få mindre plass.
Hverdagen og livet går videre. Snart er det tid for valgkamp, og jeg er klar. Gjøre mitt for at andet utvikler seg i den retningen jeg ønsker. Gi fremtidstro og livshåp i en tøff og trist verden. Vi mennesker velger våre ledere. La oss velge de som vil gjøre verden til et bedre sted – for alle. Ikke de som tenker mest på sin egen lommebok – eller aksjeportefølje.
Mestro06 har sin egen omskriving av Bibelen. Jeg er ikke blant de som gjør Guds ord til mine. Men siterer heller originalen:
Alt har sin tid, det er en tid for alt som skjer under himmelen: en tid for å fødes, en tid for å dø, en tid for å plante, en tid for å rykke opp, en tid for å drepe, en tid for å lege, en tid for å rive ned, en tid for å bygge, en tid for å gråte, en tid for å le, en tid for å sørge, en tid for å danse, en tid for å kaste stein, en tid for å samle steiner, en tid for å ta i favn, en tid for å la favntak være, en tid for å lete, en tid for å miste, en tid for å bevare, en tid for å kaste, en tid for å rive i stykker, en tid for å sy sammen, en tid for å tie, en tid for å tale, en tid for å elske, en tid for å hate, en tid for krig og en tid for fred.
Det er alltid noen som trenger hjelp. Det er alltid noen som trenger kjærlighet. Men for tiden har jeg ikke så mye å gi Jeg treger mitt eget påfyll. Og jeg tenger litt ro for meg selv. Skape min nye hverdag. Jeg trenger ikke nødvendigvis å bli tatt vare på, men jeg trenger rom og tid til å ta vare på meg selv.
Jeg ønsker meg regn. Er det lov å si? Ikke i bøtter og spann i dagevis, men nok til at jorda får rikelig med væte, og lufta blir mindre tung.
Det kom noen dråper nå i sted da jeg var ute hos Høvdingen. Ikke mye, ikke nok. Ikke en gang nok til at Høvdingen på snart 95 så noen grunn til å trekke inn.
Jeg studerer skyene. Lette, lyse skyer. Tviler på at jeg får det regnet jeg lengter etter.
For tredje gang sitter jeg her og skal kommentere dette innlegget. Ok at Vibbedille har dratt på langtur, men kunne hun ikke komme med en aldri så liten oppdatering så jeg slapp å sitte her å kommentere den samme lange turen gang på gang? Jeg har gitt opp håpet om at hun skal havne under meg på topplista selv om hun ikke blogger. Det er ikke slik det fungerer. Det vet du jo! som noen skrev i kommentarfeltet mitt.
Joda. Jeg vet det. Noen lever godt på sitt gode navn og rykte og leserne klikker seg inn gang på gang for å se om det er noe nytt eller kose seg med gamle innlegg.
Jeg håper Vibbedille har hatt en fin tur. Og siden hun etter planen kom hjem i går, er det vel lov med en liten oppdatering i løpet av dagen? Ja, slik at jeg skipper å sitte å kommentere dette innlegget i morgen også. For skal vi være ærlige. så er ikke dette et innlegg som gir så mye inspirasjon.
Det er ikke så ofte jeg drar og bader. Sist var i 2022 tror jeg, muligens i 2023. Jeg badet ikke i fjor. Når jeg bader skjer det helst i stille skogsvann. Offentlige badestrender er ikke helt min greie. Jeg bada i Åsgårdstrand i 2020. Det tipper jeg var sist jeg var på ei sånn strand.
I dag var det varmt. Etter turen med hundene var jeg helt kokt. Jeg fikk mer og mer lyst på et bad. Å reise på skauen og finne meg et stille skogstjern fristet ikke. Man skal ikke bader alene har jeg hørt, og mine badeplasser har liksom den fordelen at man gjerne har de for seg selv.
Så jeg dro på Røsholmstranda. Ei landgrunn badestrand hvor jeg var mye med ungene da de var små, og hvor jeg er ofte om høst, vinter og vår. Ja, ikke for å bade til de årstidene da.
Det var utrolig godt med et bad! Jeg er ikke glad i å ligge på stranda, så jeg tok bare et langt godt bad, kjøpte en is i kiosken og dro hjem. Nå er jeg et nytt og bedre (?) menneske.
Det er varmt! Jeg klager ikke, altså. Jeg vil mye heller ha 30 grader og solsteik enn kuldegrader, is holke og beinbrudd. Men det er varmt når temperaturen driver og vaker rundt 30 grader store deler av dagen.
Ble ikke bedre av at man beveger seg ute i denne solsteiken for å lufte to kranglete hunder som heller ikke er så glade i denne varmen.
Å gå på varm asfalt er for tiden som å gå tur på oppvarmede kokeplater. Jeg går nok barbeint til å forstå det. Klarte nesten ikke stå og vanne tomatplantene ute på terrassen herom dagen. Gulvet var så varmt at jeg måtte vanne det for ikke å svi føttene når jeg sto stille. For å unngå varm asfalt gikk dagens tur til Eggemoen hvor vi går tur i skog. Mye bedre underlag for hundepoter. Men det var varmt i skogen og! Nærmere tre kilometer i denne varmen gjorde at denne kjerringa kom hjem rimelig gjennomsvett. Litt ille når t-skjorta bare holder en labbe-tur med hundene før den må kastes til vask. Man kunne nesten få mistanke om at jeg hadde vært ute og trent da jeg kom gjennomsvett tilbake til bilen. Slikt skal jeg selvsagt ikke ha på meg.
Nå håper jeg bare hundene har blitt såpass slitne at de tolerer hverandre. Ikke komme med mishagsytringer bare den andre tusler over gulvet. Tur i spennende terreng med mye spennende å lukte på, tømt tankene og markert revir langs hele ruta og blitt litt slitne og svette. Nå har de fått rikelig med kaldt vann og har funnet seg hver sin plass i skyggen. Rett ved et åpent vindu for å få litt frisk luft og nytte av den svake brisen ute. Jeg tror og jeg skal holde meg innendørs en stund.
Jeg er absolutt ikke glad i denne varmen, men jeg klager ikke.
Det er Vibbedille som ligger på plassen over meg på topplista i dag. Det siste livstegnet vi fikk fra henne er dette. Det har jeg kommentert tidligere, og det kan du lese her. Det er ikke noe urovekkende ved at det er stilt fra Vibbedille. Hun leker antakelig fremdeles fjellgeit. Tror det var først i dag de skulle rette snuten hjemover. Siden hun har pakket med seg det fjellet krever, og har med seg storesøsteren sin så er hun nok i trygge hender.
Det som bekymrer meg mer er jo selvsagt at selv om det har vært stille fra henne i 4 dager så ligger hun fremdeles over meg på topplista. Det har hun gjort hele tiden, og jeg har ikke hatt noen bloggpause, selv om det var litt stillere fra meg i går enn det pleier. Jeg hadde jo tenkt å krabbe oppover topplista i hennes fravær.
Gi meg et øyeblikk skriver Janne Nordvang i sitt siste innlegg. Dama som hver søndag gir oss leserne ukas små øyeblikk, og finner frem alle de flotte små øyeblikkene ukene hennes inneholder. På den måten får hun oss lesere til å se at selv de travle hverdagsukene har mange små, fine øyeblikk.
På søndag følte hun seg litt tom, og ba om leserne sendte henne sine øyeblikk. En liten vri der, selv om uka hennes hadde vært ok. Hun var bare litt tom, slik mennesker blir i blant, skriver hun.
Jeg kan kjenne meg igjen på den tomhetsfølelsen. Kanskje ikke akkurat nå. Den tomheten jeg føler nå er en annen type tomhet, mer savn. Den tomheten Janne føler på antar jeg har sammenheng med at hun gir mye av seg selv til så mange i hverdagen, og kanskje ikke alltid er like flink til å ta vare på seg selv og lade batteriene.
Hun skriver om netter med lite søvn på grunn av varme og tankekjør. Gjenkjennbart det og. Det har vært litt lite søvn i natt også på denne kjerringa. Men igjen. Det har sin helt soleklare forklaring, og er en prosess jeg må igjennom. Og til de som lurte, jeg får sove. Kanskje litt lite noen netter, men da pleier jeg å sove bedre den este, eller ta en skikkelig dupp på sofaen i løpet av dagen. Det er ingen grunn til å uroe seg for meg.
Janne sin slitenhet midt i ferien tror hun kommer av at hun endelig har landa. Det tar gjerne litt tid når hverdagen er travel, og man kanskje drar med seg en del tanker inn i ferien. Jeg husker at jeg ofte i den tiden jeg levde det hektiske engasjerende livet jeg elsket følte at når jeg endelig klarte å lande og ikke la utfordringer i jobbhverdagen oppta tankene i nevneverdig grad, ja da var de tre ukene med ferie straks over, og jeg måtte begynne å skru på jobb-modus igjen. På noen måter er det godt at den tiden er forbi.
Lar jeg noen mennesker ta for stor plass i livet mitt? Lar jeg de fine menneskene få nok plass? Skuffer jeg andre når jeg melder pass fordi det sosiale batteriet mitt lades aller best i stillheten hjemme? spør Janne i innlegget sitt. Jeg tror ikke hun forventer at vi lesere skal svare. At spørsmålene mer er stillet til henne selv. Vise leserne hva slags tanker som kverner i hodet hennes, og kanskje inspirere leserne til å tenke litt over prioriteringer i eget liv.
Opp gjennom årene har jeg nok latt noen mennesker ta for stor plass i livet mitt. Jeg var, og er vel fremdeles, et omsorgsmenneske. Jeg liker å gi omsorg, være der for andre, hjelpe der jeg kan. Samtidig så jeg at når jeg var utslitt, møtte veggen og hadde mer enn nok med meg selv, ja da var det vanskelig å få den omsorgen tilbake. De jeg alltid hadde stilt opp for var ikke villige til å stille opp for meg når jeg trengte det. Og ikke nok med det, de ble faktisk sure og fornærmet når jeg ikke lenger stilte opp for dem. Når jeg prioriterte egen helse frem for deres behov.
Jeg har blitt flinkere til å sette meg selv og egne behov høyere. Det har tatt tid å komme dit. Jeg føler fremdeles at jeg er egoistisk noen ganger, men samtidig ser jeg at det gjør meg godt.
Om jeg lar de fine menneskene i livet mitt få nok plass? Skal jeg være ærlig er jeg usikker. Jeg har i det minste et forbedringspotensial. Ungene har fortalt om en tilstedeværende far som alltid var der for dem og hadde tid til å lytte. De har ikke direkte kritisert meg, de er fine unger, men de har vel mer latt meg forstå at de har opplevd meg som mindre tilstedeværende, mindre lyttende, og at jeg til tider lyttet bare med et halvt øre mens jeg drev med andre ting. Jeg kan gi de delvis rett i det. Jeg har bestemt meg for å skjerpe meg på det punktet.
Om jeg skuffer noen når jeg melder avbud til sosiale aktiviteter har jeg for lengst sluttet å bry meg om. Der klarer jeg helt klart å være egoist med god samvittighet. Jeg er i utgangspunktet et sosialt menneske og trives med å være sosial, så jeg sier som regel ja med glede. Når jeg føler at dette har jeg ikke energi, overskudd eller tid til så melder jeg avbud på en høflig måte. Forklarer at akkurat nå passer det ikke. Det er bare noen dager siden jeg takket nei til å være med noen på hytta deres. Det er ikke noe galt verken med hytta eller folka som ba meg med seg, det var mer at jeg føler for at jeg akkurat nå trenger å ha litt tid for meg selv. Ikke at jeg føler for å isolere meg, men kanskje ikke ha folk rundt meg hele tiden. Jeg tror de forsto.
Jeg rusler mine turer med hundene. Lager middag til Yngste Sønn kommer fra jobb. Tar kanskje en lur på sofaen i løpet av dagen. Lager meg gode øyeblikk. Langsomt vender hverdagen mer og mer tilbake. I går måtte jeg smile for meg selv når jeg snakket med Storesøster i telefonen. Hun ønsket å snakke litt politikk. Noe som engasjerte henne, og som hun nok mente og burde engasjere meg. Jeg forsøkte å si at jeg hadde tatt litt pause fra politikken for tiden….
Det øret ville hun ikke høre på, og argumenterte at både innlegget Rasismens poesi og innlegget Kundeservice som jeg nylig hadde publisert vel var politikk. Og ja, hun har rett. Tanker på politikk og verden utenfor min egen boble blir nok sakte men sikkert mer av hverdagen min igjen. Det er bra. Langsomt må hverdagen vende tilbake, selv om det blir en hverdag annerledes enn den var før. Jeg har jo ingen planer om å slutte å være meg.
Så jeg lar hverdagen sakte men sikkert vende tilbake. Overbevist om at det kommer gode og mindre gode dager i en lang periode fremdeles. Lære meg å leve med savnet og glede meg over alle de gode minnene når de dukker opp. La sorgen og savnet få den plassen det trenger, men samtidig fortsette livet mitt. En dag av gangen.
Hvor mye var det DnB gikk i overskudd de første kvartal i år? Jeg husker det var en svimlende sum, og tar et lite Google-søk for å friske opp hukommelsen. DNB leverte et resultat etter skatt på 10 849 millioner kroner i første kvartal 2025. Det var det ja. Rimelig god fortjeneste på kundenes høye rentesatser de 90 første dagene av året. Fortsetter det slik, og det er ingen grunn til å tro at det ikke vil det, vil det bli et årsregnskap med et solid overskudd på godt over 40 millioner av kundenes penger i overskudd etter skatt.
Er det da for mye forlangt å yte kundenes et snev av service, eller i det minste ikke gjøre seg så og si utilgjengelig for kundene?
Jeg er ikke kundene i DnB. Det kundeforholdet tok brått slutt en sommer for en god del år siden. Litt usikker, men jeg mener det var sommeren 2008. Jeg hadde fått inn litt mer penger enn forventet i juni-måned. Jeg hadde fått et solid styrehonorar i tillegg til feriepenger. Banken syntes det var litt mye penger på kontoen min, og valgte å trekke huslånet vårt to ganger. Det var i det minste den forklaringen jeg fikk da jeg omsider fikk snakke med en kundebehandler.
Feil kan forekomme. Når jeg fikk kontoutskrift og kunne vise de hva som hadde skjedd burde dette vært en enkel sak å rydde opp i. Men først fikk jeg beskjed om å snakke med min kundekonsulent, og hun hadde først ledig tid midt på dagen etterfølgende dag. (En fredag). Når jeg neste dag møtte opp til avtalt tid og henvendte meg i ekspedisjonen, fikk jeg beskjed om å vente i en sofagruppe. Så ville kundekonsulenten hente meg. Etter i overkant av en times venting henvendte jeg meg i ekspedisjonen på nytt. Hvor mye lenger kunne jeg forvente å vente? Jeg skulle på kveldsvakt om en time. Da, rundt klokka 14 den dagen fant de ut at min kundekonsulent ikke var på jobb den dagen. Hun hadde visst meldt seg syk. Men jeg kunne få en ny time om fire uker, når hun kom tilbake etter sommerferien.
Jeg tømte lønnskonto så vel som sparekonto i DnB momentant der og da, og lånet vårt ble flytter relativt raskt etter det.
Dette er historie, og i grunn ikke noe å rippe opp i. Men i disse dager er jeg på ny nødt til å kommunisere med DnB, som vel fremdeles er en av de største bankene i Norge på privatkunde-markedet. GGG var kunde i DnB.
Jeg sitter som de fleste enker i uskiftet bo, og tenkte å overføre pengene på GGG sine konti til meg. Vekk fra DnB.
Det er ikke de store summene det er snakk om. Men selvsagt skal alt gå riktig for seg. Det har jeg stor forståelse for. Så at jeg må levere uskifteattest er som forventet, og i grunn et positivt sikkerhetstiltak.
Det er bare det at jeg klarer ikke å få installert skanneren på PCn min. Jeg får opp feilmeldinger jeg ikke skjønner.
Denne kjærringa er ikke tapt bak ei vogn. DnB har jo kontorer i Hønefoss. Jeg kan jo bare ta med kopi av uskifteattest og tilstrekkelig med bevis på hvem jeg er og stikke innom banken. Jeg er så gammel at jeg husker at vi gikk i banken med ujevne mellomrom., både fir å betale regninger, ta ut eller sette inn penger, eller andre ting vi tenkte hjelp til.
Jeg forventet ikke at de skulle fikse uskifte og overføre pengene der og da, men ta i mot kopi av uskifteattest eller eventuelt skanne inn dokumentet for meg og sende til meg digitalt så jeg kunne sende det tilbake til dem digitalt via riktig lenke. Jeg forventet litt løsningsorientert holdning fra denne store banken. Jeg forventet ikke en låst dør.
For det var det jeg ble møtt med rundt klokka 13 en mandag formiddag. Hvis jeg hadde tenkt meg inn i bankfilialen måtte jeg ha bestilt time på forhånd fortalte et oppslag på døra. Da kunne jeg komme meg inn den låste døra via en kode jeg i såfall skulle ha mottatt fra banken enten på SMS eller mail.
Banken gjør det ikke direkte enkelt for kundene sine, men det er vel hele hensikten. Jo mindre kontakt med kundene, dess mere overskudd til banken og høyere lønninger til direktørene. Kunder er unødig heft. Det er bare pengene deres de er ute etter.
Så jeg dro hjem med uforrettet sak. Jeg håper Yngste Sønn kan hjelpe med skanneren. For hvis jeg skal sende inn uskifteattesten per post må jeg visst likevel skanne inn legitimasjon på at jeg er meg.
Slike ting får blodtrykket til å stige faretruende i denne kjerringa. Bra jeg har tabletter for høyt blodtrykk tilgjengelig.
I går var Yngste Søsteren på besøk. Hun hadde med en bukett blomster fra egen hage.
Jeg synes slike søte buketter plukket i hagen til noen er vel så fine som de mest kunstneriske blomsteroppsatser kreert i de fineste blomster forretninger.
Tekoppen er på plass. Kjerringa skal skrive poesi. Mestro06 ligger på plassen over meg på topplista, og innlegget har overskriften Rasismen. Jeg finner ikke noe poetisk med rasisme.
Jeg tror ikke dette innlegget blir så poetisk. Det blir mer et innlegg jeg håper skal huskes for sitt budskap enn for sin poesi. Selv om det med budskap og poesi ikke står i konflikt med hverandre. Mange kan få frem budskapet sitt med god poesi. Jeg tror bare ikke jeg evner det. I det minste ikke når det gjelder temaet rasisme. Rasisme, bare ordet vekker sterke følelser i meg. De samme følelsene som hat.
Rasismen brer om seg i samfunnet. Det man ikke kunne si høyt uten å bli sett rat på i 80- og 90-tallet uttales i dag rundt lunsj-bordet på arbeidsplasser og skrikes ut på gater og torg av mennesker med politibeskyttelse. Noen ganger tror jeg samfunnet er mer opptatt av å verne ordet og ytringsfriheten enn å verne menneskene som blir ofre for ordene – og handlingene som følger av de.
På 80-tallet da jeg var ung hadde jeg butten med Ikke mobb kameraten min på jakkeslaget. Jeg var ikke alene om det, selv om innvandrerungdommene i Hønefoss nesten kunne telles på en hånd. I det minste de innvandrerne som hadde annen hudfarge enn majoriteten av oss.
Joda. Vi hadde rasisme på 80-tallet og. Vi hadde Arne Myrdal og FMI. Folkebevegelsen mot innvandring. Men flertallet i samfunnet snudde ryggen til de på Brumunddal så vel som på Youngstorget i Oslo.
Snudde ryggen til rasismen og lukket øynene gjorde samfunnet i 1999 også. Men da på en annen måte. De snudde ikke ryggen til rasismen og rasistene for å vise motstand og avsky sånn som i Brumunddal og på Youngstorget i 1991. De snudde ryggen og lukket øynene til den kjensgjerning at rasister jaget Arve Beheim Karlsen slik at han havnet i Sogndalselvi og druknet. At de som løp etter den 17 år gamle Beheim Karlsen og skrek Drep negeren! var ikke godt nok grunnlag for retten til å få de dømt etter rasismeparagrafen. Hvordan advokatene Tor Erling Staff og Knut Storberget klarte å få retten til å se bort fra det klart rasistiske i en slik uttalelse forsto jeg ikke da, og forstår jeg ikke nå.
Eneste grunn må være at samfunnet ikke ønsker å se rasismen, selv når den skjer rett foran dem. Om det kommer av at samfunnet ikke makter å ta inn over seg grusomheten, gir faen eller med sin unnfallenhet egentlig ønsker å gi en stilltiende aksept vet jeg ikke, men det er verdt å tenke litt over den spørsmålsstillingen.
Da 15 år gamle Benjamin Hermansen ble knivdrept på Holmlia i 2001 våknet folk – litt. Gjerningspersonene var alle tre fra den nynazistiske grupperingen Boot Boys. At et rasistisk motivert drap på en ung gutt kunne skje i Norge kom som et sjokk på mange. Dette til tross for at det var under 2 å siden det samme var skjedd med Arve Beheim Karlsen i Sogndal. Over hele landet ble det arrangert fakkeltog for å vise avsky mot drapet. Spesielt i Oslo var oppslutningen stor; 40 000 mennesker deltok.
Det er jo slik vi bekjemper rasisme her i landet. Fakkeltog i 2001. Rosetog ti år senere i 2011. Når vi har gått i rosetog og fakkeltog sammen har vi gjort vårt. Vist omverdenen at vi er i mot rasisme, slik alle andre og viser at de er. Så kan vi fortsette samtalene rundt lunsjbordet og vennegjengen krydret med antisemittisme, muslimhat eller drøye innvandringskritiske kommentarer. Vi har gjort vårt. Vi har gått i flokk.
Noen ganger holder det ikke å gå i flokk.
Ta dette blogginnlegget,dette, og dette. Og jeg kunne kommet med flere eksempler. Helt lovlige uttalelser. Vi har som sagt ytringsfrihet, og den verner jeg gjerne om. Men sjekk kommentarfeltene. Hvorfor er det nesten ingen som tar til motmæle? Jeg gjør det ikke jeg heller. Jeg velger å snu ryggen til uttalelsene. Lar være å lese – og å kommentere. Gir jeg ikke på det viset en stilltiende aksept til uttalelsene disse bloggerne kommer med?
Vi har ytringsfrihet. Det gir meg friheten til å komme med mot-ytringer. Ta debatten. Påvise fakta feil. Bringe inn ande tanker. Men jeg bruker ikke min rett til å ta til motmæle. Det koster for mye. Jeg gikk jo i rosetog i 2011. Jeg har gjort mitt.
For å være etnisk norsk må, og dette er den faktiske definisjonen, alle fire besteforeldrene være født i Norge. I vår kjernefamilie har jeg alltid vært den eneste etnisk norske. GGG si mor, altså ungenes farmor, er født i Tyskland. Likevel tror jeg resten av familien føler seg like norske som meg.
Hvorfor tar jeg ikke til motmæle når noen tillegger forskjellige etnisiteter forskjellige holdninger? Er det hvor bestemoren din ble født som definerer deg som menneske?
Det er bloggere her som har barn med en annen hudfarge men som har vokst opp i Norge og med norske foreldre, slik som Benjamin Hermansen og Arve Beheim Karlsen. Hvor sårende må det ikke være for dem og lese slike innlegg hvor biologiske bestefedres fødested liksom skal være utslagsgivende for hvem barna deres er. Likevel orker de ikke ta til motmæle. Det er bloggere her med en annen etnisitet enn norsk. Som er glad i Norge og landet vårt men også stolte av landet der de har sine røtter. Hvor sårende må det ikke være når de leser innlegg som enkelte av de over. De kommenterer ikke. Selv om de, hvis de leser innleggene ikke nødvendigvis er enige. Det er bloggere her som bor sammen med mennesker av annen etnisitet. Som ikke kjenner igjen sin livsledsager i de innleggene som beskriver mennesker med den samme etnisiteten, men også de holder kjeft. Mulig de er lei av å ta den kampen. Det er garantert også blogglesere uten egen blogg som passer inn i definisjonene over. De overlater også kommentarfeltet til de som er enige. De som heier og nikker.
Rasismen brer om seg i samfunnet vårt fordi alle vi som er uenig og ikke ønsker den utviklingen lar det skje. Det koster for mye å stikke hodet frem og ta igjen. Det har jeg selv fått erfare. Det kan du blant annet lese om her. Selv jeg, ei knall-tøff kjerring, lar være å nevne navn på organisasjonen som gauler på gater og torg med politibeskyttelse. Gjengen har autosøk på egen organisasjon og får varsler når jeg nevner dem. Det er alltid en dårlig start på dagen når jeg har fått hilsener fra den gjengen i kommentarfelt eller innboks i løpet av natta.
Hvis ingen tar til motmæle fortsetter den utviklingen vi har i dag. Rasismen brer mer og mer om seg fordi vi snur ryggen til, lukker øynene og ser en annen vei. Mulig det ikke holder at jeg gikk i rosetog i 2011 og skrev et leserinnlegg i 2019. Kanskje det ikke holder at vi lukker øynene og snur oss vekk, selv om vi gjør det i flokk.
