Muligens noen av mine lesere har fått med seg dette fra før, men jeg er ikke så veldig glad i vinter og glatte forhold, uavhengig av om jeg skal kjøre bil eller bevege meg til fots.
I dag skulle vi en liten tur på kjøpesenteret. Gamle Gubben Grå hadde alt gått til bilen, og jeg hastet etter. Dere kan tro jeg fikk fart på meg i trappa ned fra trammen! Det gikk så raskt at jeg ikke visste ordet av det før jeg satt på hella i bunn av trappa.
Gubben kom ut av bilen og bort til meg. Heldigvis er han klok nok til ikke å begynne å hale og dra i kjerringkroppen. Jeg sier fra hvis jeg trenger hjelp. Først må jeg få kjent etter hvilke kroppsdeler det har gått ut over denne gangen.
Begge beina virket ok. Ikke noe vondt der. Ikke i armene heller. Bortsett fra at venstre ringfinger har fått seg en smell. Jeg bøyer fingeren forsiktig. Det går greit. Jeg tror den bare er stuket og ikke brekt eller ute av ledd. Jeg kjenner og at bakhodet har fått seg en real smell. Hodet er mer urovekkende enn fingeren, men jeg håper det har gått greit med selve skallen og det inni den.
Å sitte i snøen på tramhella er liksom ikke et blivende sted, så etter litt tankevirksomhet kreker jeg meg opp i stående. Tar et tak i Gamle Gubben Grå da jeg går mot bilen. Jeg har ikke lyst til å ligge og sprelle en gang til.
I bilen ned til byen kjenner jeg bedre etter. Hvordan gikk det egentlig med Kjerringa? Fingeren er som sagt vond. Det samme er høyre skinke. Sånn at den garantert får noen morsomme fargesjateringer de neste dagene. Det er ikke noe problem. Det er få jeg har tenkt å vise skinka mi til denne jula.
Hodet er det som fremdeles bekymrer meg. Ikke minst fordi høyre øre føles så varmt. Jeg kjenner på øret, og får blod på fingrene. Nå blir jeg enda mer betenkt. Blør jeg fra øret? Det kan være et tegn på brudd på tinningsbenet. Jeg får tak i noe tørkepapir vi har i bilen, og tørker litt. Nei, ikke noe blod i øregangen ser det ut til. Bare på øreflippen. Når vi parkerer nede i byen får jeg Gamle Gubben Grå til å undersøke meg litt nærmere. Jeg hadde en liten rift i huden rett under øreflippen, det var der blodet kom fra. Det hadde stoppet å blø. Det var bare en liten rift.
Det har gått noen timer. Fingeren er fremdeles vond, men jeg tviler på at det er brudd. Jeg klarer å bruke den på tastaturet på PCn uten nevneverdige problemer. Det går seg nok til. Hodet har fått en skikkelig Donald-kul. Den er øm og vond. Men jeg har ikke noe hodepine, er ikke kvalm eller uvel, så det er nok sikkert ok det og. Skinka har jeg ikke undersøkt, men der er det garantert bare kjøttmarmorering.
Det gikk bra denne gangen og, men jeg må si at jeg gleder meg til våren. Om 4 måneder kan en begynne å håpe på at en ikke risikerer liv og lemmer bare en tar en tur ned fra trammen.
Jeg har i det minste fått laget de brente mandlene, tenker Kjerringa,, og titter på bollen foran henne på bordet. De er hun ganske så fornøyd med, om hun skal si det selv. Skulle i grunn bare mangle. Dette har hun laget mange ganger før, selv om det er noen år siden. Om noen mandler henger litt sammen er det ikke så farlig. Disse brente mandlene skal hakkes opp i biter og brukes som kakepynt på noen Aprikosstjerner med brente mandler som hun har funnet i et ukeblad. Kamille-JUL 2024, hvis noen lurte.
Hakket aprikos har ligget i Cointreau både en og tre netter. Litt usikker på når Gamle Gubben Grå la opphakkede biter av aprikoser oppi den likøren, men det må da nærme seg en uke siden? Så har det liksom stoppet opp for Gubben. I dag skulle kjerringa ta grep. Ei uke til Datteren kommer og Drømmehuset skal være klart til jul, her er det bare å brette opp ermene og sette i gang. Ikke hoppe over noe på lista. Stå på i hele dag og fortsette i morgen.
Kjerringa begynte med å vaske doen på det rosa gjestetoalettet og sette i sånn WC-rens så det blir rosa vann hver gang man spyler ned. Detalj-freak kan kjerringa være når det kommer til enkelte ting.
Neste punkt var å gjenskape en oppskrift fra barndommen. Amerikanske Brownies etter oppskriften til Frøken Elstrøm, engelsklærinna i fjerde klasse på barneskolen. Nå snakker vi skoleåret 1976/77. Den originale oppskrifta har jeg ikke, men jeg har googlet meg til ei jeg tror er relativt lik. Den begynner med å smelte smør og sjokolade i vannbad. Jeg har lært inne på bloggen til flinke Vibbedille at her er det greit og la den smeltinga gå sakte og rolig for seg, og med tanke på hvor mange ganger slike prosesser har blitt litt mislykket for meg lytter jeg til gode råd. Det ble veldig vellykket med delfiakaka jeg laget i går.
Så mens smør og sjokolade langsomt smeltet over vannbad startet Kjerringa med å lage brente mandler. Dere kan tenke dere at hun kjente på mestringsfølelsen når hun klarte å gjøre de to tingene samtidig. Her er det Kjerring som har kontroll. Jeg studerte sjokoladesmeltinga og kom til at jeg også burde rekke å lage deigen til stjernene før jeg satte i gang med browniene for fullt. Sjokoladen skal og avkjøles litt før den tas i røra. Det var mens jeg begynte finne frem det jeg trengte til denne deigen at jeg begynte å tenke: Ok å lage deig av marsipan, de aprikosene, litt mandler. Det skulle nok gå relativt greit. Kjevlet var og funnet frem fra skapet og lå nyvasket og klart da hun kom til å tenke på en setning i oppskriften; Stikk ut små stjerner med for eksempel en pepperkakeform. Gikk ikke Kjerringa gjennom samtlige pepperkakeformer både en og to ganger da hun laget de ekornene i trolldeig som henger ute i syrinbusken? Siden hun ikke selv hadde kjøpt noen stjerne-utstikker-form var det nærliggende å tro at hun fremdeles ikke eide en slik en.
Så da får aprikosene godtgjøre seg i likøren et døgn til. Gamle Gubben Grå har forsvunnet med bilen. I tillegg er hun jo midt i en prosess med å bake brownie.
Ja, ja. Browniene ser ut til å bli bra. De står til avkjøling nå og lukter så himmelsk som bare kombinasjonen sjokolade, nøtter og kake kan gjøre. Jeg har og rukket å vaske gulvet i gangen, rydde i bokhylla i stua og avkalket kaffemaskin. I dag er Kjerringa virkelig i siget, og kan unne seg en liten lunsj-pause nå.
Monica har i dag et innlegg om vennskap, eller egentlig falske vennskap. Det er et godt innlegg, og hun stiller noen gode spørsmål. Det er ikke slik at denne kjerringa har svaret på alle livets utfordringer, men likevel vil jeg reflektere litt over de spørsmålene hun stiller i innlegget sitt.
Hun skriver at hun er rett frem og sier hva hun mener når hun mener det og at hun forventer det samme tilbake, og lurer på om det er for mye forlangt. At venner kan si ting direkte til henne i stedet for å snakke om henne bak ryggen hennes. Jeg er ei frittalende kjerring. Jeg sier også som regel det jeg mener til vennene mine, men ikke alltid, og ikke til alle. Det handler ikke slik jeg ser det om falskhet. Jeg mener det jeg sier, men jeg sier ikke alt jeg mener.
Ta snøfreseren i stua som et eksempel. Hadde en av mine venner slått på tråden akkurat mens jeg var på mitt mest forbanna over den i går, kunne jeg ha lirt av meg ei lekse om at nå NÅ skulle Gubben på hodet ut av Drømmehuset! Hun ville lyttet til meg, jattet med. Ledd litt og kommet med eksempler på at hennes “gubbe” var omtrent like håpløs. Hun ville ikke et øyeblikk trodd at jeg på alvor mente at jeg ville kaste Gubben ut av huset, men hatt forståelse for at jeg følte det slik der og da. Hadde en annen venn ringt på samme tidspunkt og fått samme fremstilling og samme konklusjon, at nå skulle Gubben ut av huset, ja da ville jeg raskt kunne risikere at jeg (eller enda verre Gubben) hører på byen at vi skulle gå fra hverandre. Ikke nødvendigvis fordi vedkommende er ei slarvekjerring, men fordi hun tar ting bokstavelig og ikke har det samme filteret på hva hun forteller videre og ikke. Begge er ekte venner. De er bare forskjellige mennesketyper. Så da er det ei jeg deler raseri-anfallene mine med, og ei jeg snakker om andre temaer med.
Monica spør videre: Kanskje jeg har hatt rett hele tiden? at det er farlig og gå inni nye relasjoner og at man ender opp med å bli såret uansett? Jeg tror ikke det er farlig å gå inn i nye relasjoner, men kanskje bli ordentlig kjent før man forteller sine dypeste hemmeligheter eller innerste tanker? De jeg kaller venner har jeg vært venner med lenge. Flere tiår. Hun i eksempelet over som ville fortelle folk at skilsmissa var rett rundt hjørnet har fulgt meg siden ungdommen. Vi er fremdeles venner. Hadde jeg vært så dum at jeg hadde fortalt henne noe jeg ikke ville skulle fortelles videre, eller tolkes litt annerledes enn det egentlig var ment, ja da hadde jeg vært irritert på meg selv over at jeg hadde vært så dum. Jeg kjenner henne jo, og vet at det er en risiko for at hun snakker videre.
Nå har ikke jeg så mange hemmeligheter i livet mitt. Hvis folk har lyst til å skravle om meg bak ryggen min bryr jeg meg ikke så mye om det. La de skravle, det sier mer om de enn om meg. Jeg har og såpass selvironi at jeg kan le av det meste.
Enhver relasjon man inngår med andre mennesker bærer i seg en risiko for å bli såret. Det gjelder enten det er vennskap, kjærlighetsforhold eller foreldre-barn relasjoner. Jeg mener det er verdt risikoen. De fleste relasjoner er jo bra, men man trenger kanskje ikke slippe alle helt inn med en gang. Ikke åpne for sine innerste hemmeligheter før man vet om de slarver videre, eller er til å stole på.
Min morfar, Martinius Sarastuen ble født 15.12.1894. Han ville vært 130 år i dag hvis han hadde levd. Det gjør han ikke. Han døde høsten 1984, for litt over 40 år siden.
Født i 1894. Når jeg slår opp hva annet som skjedde det året, for liksom å danne meg et bilde av den verdenen han ble født inn i finner jeg ut følgende;
Hele Norge får felles klokketid. Dvs, at klokka er det samme i hele landet samtidig. Nesten utenkelig i dagens samfunn men frem til da hadde tid vært et lokalt fenomen i Norge. Inntil da var lokaltidene bestemt etter solens gang. Tidsforskjellen var 1 time og 47 minutter mellom østligste og vestligste lokaltid. I løpet av ti år ble innføring av normaltid behandlet to ganger på Stortinget. Den første behandlingen gikk over to år, og endte med etenstemmig vedtak i 1887 mot innføring av normaltid. Argumentet for normaltid var at Telegrafen og jernbanen krevde synkronisert tid for at deres virksomhet kunne foregå trygt og effektivt. Argument mot var at bare deler av Norge var berørt av de nye kommunikasjonene. Da spørsmålet på nytt meldte seg i 1894, ble sams normaltid enstemmig vedtatt etter en kort stortingsbehandling uten større innvendinger. Da hadde det og blitt et internasjonalt spørsmål å få et felles system for tid.
W.K. Dickson tar patent på «bevegelige bilder», dvs. film.
Krag-Jørgensen tas i bruk som standardvåpen i Hæren, og forblir i tjeneste i nesten 50 år.
Nå ble min bestefar født langt fra både toglinjer og kinoer. Han var født på en liten gård i ei bygd som heter Ringelia. Den ligger på vest-siden av Randsfjorden i Søndre-Land kommune. Han var nummer tre i en søskenflokk på 9.
I barndomshjemmet bodde han til ut på 1950-tallet en gang. Først sammen med foreldre og søsken, og da han ble gift med Mormor en gang på 30-tallet flyttet hun og inn på gården. Der bodde det unge paret på et par rom i nesten 20 år, og fikk tre barn hvor av ett døde, mens en ugift bror, og fire ugifte søstre regjerte i resten av huset. Mine oldeforeldre bodde også der til de døde i 1940 og 47. På 1950-tallet bygde Bestefar og Mormor eget hus noen kilometer unna. Jeg har alltid tenkt at det må ha vært utrolig godt for Mormor. Slippe å bo hos søsknene til mannen sin.
Jeg har hørt at han en periode i ungdommen arbeidet på et S-lag på Bjoneroa, men mesteparten av sitt voksne liv arbeidet han som tømmermåler. Dvs han målte opp hvor mye hver skogeier sendte av tommer nedover Randsfjorden og muligens andre vassdrag under tømmerfløting.
Han var pensjonist før jeg ble født. Han var da allerede 72 år gammel.
Jeg husker han godt. Han levde som sagt til 1984. Da var jeg 18 år. Han var en klok mann, som gjerne så over leksene mine når han var på besøk hos oss. Han var og pinlig nøyaktig. I det hjemmet var det orden, alt hadde fast plass. Man satt pent ved bordet. lukket alltid dørene man som barn gjerne for gjennom i full fart. Jeg var utrolig glad i han.
Han var klar til det siste. Litt fysisk i dårlig form de siste årene, så da flyttet han “hjem” til de tre ugifte søsteren og broren sin der han hadde bodd mesteparten av livet. Søstrene hjalp han med det han trengte hjelp til, og han slapp å flytte på sykehjemmet på Hov.
Når huset er fullt av julegjester og det er tid for å gå til bords pleier det her i Drømmehuset å bli litt surr. Hvem skal sitte hvor? Jeg har alltid tenkt at siden vi de siste årene kun har vært 7 til bords burde det være greit at folk bare finner en plass, og at jeg, vertinnen, får plassen nærmest kjøkkenet.
Ikke ble det noe bedre av et par koronna- juler hvor vi satt i kohorter og Svigermor under tvil kunne ta av munnbindet under måltidet. Etter det har liksom alle glemt hvor plassen deres var.
I år har jeg derfor laget bordkort. Familien finner raskt plassene sine, og jeg får garantert plassen “min”.
De er bare til pynt. Det er ikke noe inne i konvoluttene. Altså bare et rent bordkort. Likevel er jeg sikker på at minst en kommer til å åpne “bordkortet”.
Etter at Kjerringa har vært opptatt med kommunestyre et par dager er hun og Gamle Gubben atter sammen, og det nesten 24 timer i døgnet. Noen ganger kan det føles litt mye av det gode. Noen ganger føler man på behovet for litt alenetid. Spesielt når Kjerringa er litt sliten og begynner å kjenne på julestresset for alt hun mener at skal gjøres før jul, mens Gamle Gubben Grå bidrar til å øke julestresset med å parkere late Kai (robot-gressklipperen) i gangen og en snøfreser (du leste riktig) i stua. Mulig det føyer seg inn i våre mange gode historier om noen år, men jeg tviler. Kjerringa så ikke humoren i det i går, og gjør det heller ikke i dag.
Heldig for Gamle Gubben Grå hadde han noen ærend utenfor Drømmehuset i går, så Kjerringa fikk roet seg litt ned. Litt, men bare litt blidere ble hun da han kunne fortelle at både ribba og juleølet til julemiddagen er i hus og Kjerringa kan stryke det av lista.
Gamle Gubben Grå er nok ikke helt i form igjen etter kreftbehandlingen i sommer. Han går fremdeles på månedlige infusjoner med immun-terapi. Kjerringa er klar over at hun kanskje ikke kan forvente fullt tempo fra han i julestria. Det er bare det at Kjerringa ikke fikk tilført nye krefter da Gubben ble syk. Hun har fremdeles nedsatt arbeidskapasitet. Selv med to med nedsatt kapasitet her i Drømmehuset senker ikke Kjerringa kravene på hva som må gjøres før jul, Nesten heller tvert i mot. Vi er jo to voksne som bare går hjemme hver dag. Da er det ikke måte på hvor mye Kjerringa i sitt hode har tenkt at skal rekkes i løpet av førjulstida.
I dag har jeg derfor strøket en god del ting fra lista. Jeg behøver ikke lage den flotte kransen til stuetaket som jeg har sett i det bladet i år. Den kan få stå i permen og håpe på bedre lykke neste år. Vi behøver ikke rydde kjellerboden eller lage sånn fin skohylle, og ja det er og blitt strøket noen kakeslag som ikke måbakes. Kjerringa firer på krava. Men! Gressklipperen og snøfreseren skal vekk!!!
Det er ikke så ille her som det kanskje kan høres ut av dette litt klagende innlegget. Det er en uke i dag til huset begynner å fylles av julegjester. Vi klarer sikkert å komme sånn passe i mål til det. Det er bare julestresset som begynner å ta Kjerringa. Eller kanskje ønsket om at han hun deler Drømmehuset med innser at alle hans midlertidige oppbevaringer av ting og tang står i konflikt med Kjerringas behov for å ha et hjem som er sånn at man ikke får panikkanfall om det skulle ringe på døra eller det føles som en enorm dugnadsjobb å gjøre Drømmehuset presentabelt for å ta i mot julegjester.
Det blir ikke krysset av stort på lista over alt kjerringa har igjen å gjøre før jul av å sitte her å blogge. Så Kjerringa må straks starte dagen. Bare dagslyset kommer skal jeg starte med en litt lengre tur med hundene. Frisk luft og litt bevegelse får sikkert farten opp på denne kjerringa, i det minste er det en god måte å starte dagen på.
Orker dere mer politikk? En av de sakene vi hadde til behandling i kommunestyre var Brukerundersøkelse ved våre omsorgplasser. Altså hvordan de som bor på våre institusjoner og deres pårørende er fornøyd med tilbudet. Forslaget fra kommunedirektøren var at vi skulle ta saken til orientering. Det var kun jeg som ba om ordet. Noen sukket litt oppgitt. Må hun gå opp også på denne saken? Er det ikke greit å ta den til orientering og gå videre?
Og selvsagt kunne jeg latt være å si noe. Hva mer kan en bruke en slik undersøkelse til annet en å ta den til orientering? Hvilken nytteverdi har en slik brukerundersøkelse annet enn å krysse av i boka for utført brukerundersøkelse?
Man hadde endret svaralternativene slik at de ikke var sammenlignbare med undersøkelsen for fire år siden. Det eneste det sier meg er at beboerne på våre institusjoner har blitt kognitivt dårligere, og ja det tror jeg stemmer. Nåløyet for å få en institusjonsplass har blitt enda trangere. Mens man for fire år siden mente beboerne var i stand til å gradere tilfredshet på en skala fra 1 til 5, får de nå bare mulighet til å svare om de er fornøyd eller ikke, eventuelt at de ikke vet hvor vidt de er fornøyd eller ikke på de forskjellige spørsmålene.
Når vi ser på brukerundersøkelsen i form av hva pårørende har svart har man heller ikke her sett det hensiktsmessig å ha sammenlignbare svaralternativer. Likevel viser undersøkelsen en nedgang i brukertilfredsheten de pårørende opplever. Er det ikke noe vi i det minste burde tatt til etterretning?
Jeg synes det er skremmende å lese at over en tredjedel av pårørende er usikre på om deres beboer trives på rommet/ leiligheten sin. 30% er usikre på om deres beboer føler seg trygg. Over halvparten aner ikke om deres beboer involveres når det utarbeides planer for beboeren, og over en tredjedel føler at de som pårørende i veldig liten grad involveres når slike planer lages.
Så ja la oss ta undersøkelsen til orientering og så håper jeg at man utarbeider slike undersøkelser på en slik måte at man kan sammenligne resultatene med tidligere undersøkelser.Slik at man kan se hvordan brukertilfredsheten endres over tid, og på den måten ta grep hvis man ser at brukertilfredsheten endrer seg i feil retning. Ingen gad kommentere, ingen gad bry seg. Institusjonsplass er endestasjon på omsorgstrappa. Hvem bryr seg?
Dette er ikke ment som kritikk til de som arbeider ved våre omsorgssentra. Mange av de strekker seg langt for beboerne. Man gjør så godt man kan med de ressursene man har til rådighet. Så er det opp til oss politikere å sørge for at de har de ressursene de trenger for å gi beboerne gode og trygge tjenester, slik helsearbeidere er opplært til. Derfor skulle jeg ønske at en brukerundersøkelse om brukertilfredshet engasjerte mer. Vi tar den til orientering uten at noen gidder komme med en eneste kommentar. Er vi fornøyd? Mener vi at tjenestene er bra nok? Eller er vi rett og slett ikke interessert?
Jeg har brukt de to siste dagene denne uka på kommunestyremøte. Mulig det ikke er av interesse for alle mine lesere, men jeg vet det finnes noen som liker at jeg reflekterer litt over enkelte saker fra lokalpolitikken. Jeg har ingen intensjoner om å referere alle. Det var godt over 40 stykker disse dagene, men litt om de som engasjerte meg mest. Torsdag refererte jeg til en sak om tilskudd til Kirkens SOS, i dag tekte jeg å snakke om en sak som har blitt en gjenganger her på bloggen. Hva skal vi gjøre med Kefastomta? Her kommer innlegget jeg holdt på talerstolen;
Ordfører, kommunestyre. Må nok en gang minne om at Rødt var imot å kjøpe denne eiendommen. Men til saken som er til behandling i dag. Bygget skal rives, og så skal vi en eller annen gang når kommunen får råd bygge et nytt rådhus unnskyld jeg mener administrasjonsygg der. Det var vel det vi vedtok i august 2021. Vi skal bygge to sykehjem, brannstasjon og krematorium før den tid. Og også ha råd til å vedlikeholde og oppgradere mange av de byggene vi allerede eier. Det er urealistisk å tro at vi vil komme i gang med denne rådhusbyggingen før om ti eller kanskje 15 år. Vi i Rødt har ikke noe imot grønne lunger i sentrum. Ikke er vi så veldig begeistret for parkeringsplasser heller. Så Høyres forslag er et godt forslag. Hvis det er grønne lunger og opparbeidelse av sitteplasser, basketbane og aktivitetspark som var grunnen til at vi i 2023 vedtok å kjøpe denne overprisede tomta. Det var det ikke. Det var for å bygge råd… administrasjonsbygg på tomta. La oss tenke oss frem til 2034, eller snarere kanskje 2040, når kommunen kanskje har økonomi til å realisere en slik plan. Hvilke politikere kommer da til å kunne gå inn for å bygge på en opparbeidet aktivitetspark for barn og unge? Uavhengig av hva det står i noen nedstøva vedtak fra 2023 og 2024? Jeg støtter Høyre i tanken om en utvidelse av Fosseparken å få på plass flere aktivitetsområde for barn, unge og andre. Men jeg tror muligens andre tomteområder er bedre egnet til det formålet enn denne tomta. Det er imidlertid ikke det denne saken handler om. Dette handler om hva vi skal bruke denne tomta til. Hvis vi anlegger aktivitetsområde slik flertallet i formannskapet gikk inn for må vi være klar over at da vil vi automatisk skrinlegge mulighetene fremtidige politikere har for å bygge det Rådhuset Ordfører og mange med han drømmer om.
Og så avsluttet jeg med å si at vi i Rødt fremmet kommunedirektørens alternative forslag, noe som betyr at vi vil at det skal opparbeides parkeringsplass på hele tomta. Det er det billigste alternativet, og så får vi litt inntekter på tomta mens vi venter på å få råd til å bygge noe.
Gruppeleder for Høyre tok replikk og var raskt på talerstolen. Hun er så ung at hun fint kan sitte i kommunestyret både i 2034 og 2040, hvis hun ikke lenge før det har fått plass på Stortinget. Hun er en flink politiker og kan fort komme dit. Hun forsikret meg om at hun ville ikke ha noen problemer i 2040 om å forklare ungene som lekte i aktivitetsparken at hun måtte ta å bygge et digert kontorbygg på lekeplassen deres. Jeg svarte på replikken med å si at jeg forsto at hun ville klare å forklare det for barna, men ville hun klare å forklare det for foreldrene deres også? Det ville hun helt greit. Vel, jeg tviler. Jeg ville i det minste ha problemer med å klare å argumentere for å bygge kontorbygg på en opparbeidet aktivitetspark sentralt i byen.
Ordføreren bemerket at han aldri hadde brukt ordet rådhus om bygget. At det var det lokalavisa som hadde tillagt han. Jeg sendte et blikk i retning av journalisten fra lokalavisa og svarte at jeg i likhet med resten av folka på Ringerike hadde lest det i blad, så da var det nok slik – ja med et lurt smil da. Jeg vet at ordføreren absolutt ikke liker at folk kaller det planlagte administrasjonbygget rådhus.
I kaffepausa litt senere kom nok en indignert Høyre-representant bort til meg. Svært så mange av de jeg hisset på meg denne gangen. Du kan ikke mene at du heller vil ha parkeringsplass enn grønn lunge med lekeapparater. Jeg så lenge på henne. Var det ikke det jeg nettopp hadde stått inne i kommunsetyresalen og forklart? Jeg svarte rolig at jeg godt kunne støtte dem i ønsket om å utvide Fosseparken, som er en aktivitetspark like ved denne tomta. Men at det da var andre områder nedover i parken eller på parkeringsplassen rett ved Fosseparken som var bedre egnet. Men, som jeg sa i mitt innlegg; jeg trodde det ville bli vanskelig for fremtidige politikere å bygge på en tomt som hadde vært opparbeidet lekeplass og grønt areal i 10-15 år, Hun så lenge på meg, og så spurte hun; Tror du det vil bli lettere å bygge på en parkeringsplass? Ta parkeringa fra menn i 50 åra kontra å ta lekeplassen fra barna?
Jeg sperret opp øynene og sa Ja!! Det ville ikke koste meg en kalori! Nå var det hun som så tvilende ut og så innstendig på meg. Mener du det? At det er lettere å ta parkeringsplassen fra voksne, ressurssterke menn enn lekeplassen til noen barn?
Ja, jeg tror virkelig det. Ikke fordi barna som mister lekeområdet sitt nødvendigvis ville være de som laget mest bråk, men fordi det føles ekstremt mye mer feil å bygge et kontorbygg i stål og glass på en leikeplass eller opparbeidet grøntområde enn på en grå og kjedelig parkeringsplass. Og om ikke barna ville være de som protesterte høyest, vil jeg anta at de har familie og andre som ville protestere for dem. Jeg er rimelig sikker på at hvis jeg eller en yngre versjon av meg var politiker i 2040 kunne jeg fort vært en av de som kunne sloss for å beholde denne parken, uavhengig om jeg kjente til saken tilbake i 2023/2024.
Så nå spør jeg mine kloke lesere; Hvis dere skulle være de som bestemte ville det være lettere for dere å bygge på en lekeplass enn en parkeringsplass? Jeg snakker om et parkmessig opparbeidet område med trær, benker, basketbane, bocciabane og lignende aktiviteter.
I år har jeg vist dere nye julebakst som ikke helt har gått etter planen. Om kanskje ikke alt har blitt like perfekt som Gamle Gubben Grå sin panettone er det noe dom har blitt sånn passe vellykket også for denne kjerringa.
Jeg hadde sett det i ett av disse interiørbladene jeg finner inspirasjon i. 6 vimpler laget av pepperkakedeig. Dekorert med hvit melisglasur med en bokstav på hver vimpel G O D J U L. To hull i hver vimpel, en bit hyssing, og så hadde man en fin dekorasjon til vinduet eller kjøkkenhylla. Et prosjekt så enkelt at jeg trodde selv denne Kjerringa skulle klare det.
Pepperkakedeig ble kjøpt inn. Lett å arbeide med, og siden kakene er mest for dekorasjon og ikke er tenkt å spises er det vel ikke så farlig med smaken. Det er ingen som vil spise pepperkaker som har hengt på utstilling en måneds tid likevel. Muligens småfuglene. Men de bryr seg trolig ikke om det er kjøpedeig.
Jeg lagde mal av en papplate. Kjevlet og skar ut seks vimpler som var omtrent identiske. Muligens ikke helt, men det gir bare det hele mer sjarm, ikke sant? Husket til og med å lage hull i hjørnene til å få tredd i tråden.
Kakene ble stekt. De ble ikke brent, men en vimpel fikk en liten brett, og to av hullene til tråden grodde igjen. Yngste Sønn anbefalte drill. Det var selvsagt han som fin-studerte vimplene og oppdaget de gjengrodde hullene.
Plata med vimplene ble plassert oppe på fryseren mens Kjerringa satte i gang med middagslaging. Dekorering er fint å kose seg med etter middag.
Kjerringa spinner rundt på kjøkkenet. Det kuttes og kokes, stekes og raspes. Hun kan være effektiv når hun går inn for det. Raskt bøyer Kjerringa seg frem for å sette noe i komfyren. Golfjakka slenger rundt henne, og kjerringrumpa skyter opp- og utover…. og treffer kanten med pepperkake-vimplene så det går i gulvet med et brak. Ja etter å ha truffet vannskåla til hundene på vei ned.
Plutselig er kjøkkengulvet fullt av vann og knuste pepperkaker. I vannskåla flyter en hel pepperkakevimpel. Den eneste som overlevde fallet. Det hjalp lite der den flyter rundt. Pepperkaker tåler vann like dårlig som fall mot hardt underlag.
Kjerringa sukker. (Eller rettere sagt skriker et par ord som ikke egner seg på blogg). Slik går det veldig ofte når denne kjerringa forsøker å være kreativ. Noen av dere husker kanskje hva som skjedde med de mini-pepperkakehusene. Kjerringa lagde i fjor….
Etter noen dagers opphold var jeg i gang igjen. Ny pepperkakedeig. Den gamle var blitt spist opp i løpet av denne pausa. Kjevling og utskjæring av nye vimpler. Flotte hull. Et litt for langt opphold i steikeovnen. Litt mer brune enn gylne, men ikke mer enn at det får gå. De blir dekorert etter alle kunstens regler, eller rettere sagt så godt Kjerringa klarer.
Neste steg var at Gamle Gubben Grå borrer hull i de. Da sprekker en vimpel slik at et hjørne ramler av. Det er derfor U-vimpelen er stappet bak kjøkkenklokka så den ikke vender på seg hele tiden
Muligens ikke helt perfekt, men kjerringa er fornøyd.
De som har fulgt med på denne bloggen i desember har kanskje fått med seg at denne kjerringa ikke har vært så heldig med julebaksten i år. I dette innlegget skal jeg derfor ikke bake selv, bare nøye meg med å kommentere andres julebakst. Jepp, det var en av disse matbloggene som har havnet på plassen over meg på bloggtopplista. Så i dag skal det kommenteres julebakst som er både glutenfri og lavkarbo. Jeg tipper flere av dere kan tenke dere hva Kjerringa mener om slikt.
Når innlegget til Katrine Stenhjem handler om nøtteroser, ja da skulle det i grunn bare mangle at oppskrifta ikke var glutenfri. Jeg mener, å tye ut nøttefyllet med hvetemel ville jo bare bli feil. Så glutenfritt i denne sammenheng er helt greit. Det er jo slik det skal være med nøtteroser.
Jeg er og enig med Katrine i at nøtter og sjokolade er perfekt kombinasjon. Se det Kjerringa fikk krangla fra seg på kommunestyremøtene denne uka, og går snill og godmodig julehøytiden i møte.
To små ting må jeg imidlertid få påpeke. Man kan helt garantert bruke helt vanlig sukker, og sjokolade med sukker. Jeg tror kakene blir rimeligere på den måten, og så mange nøtteroser spiser man vel ikke at karbohydrat-inntaket blir enormt.
