Jeg synes alle dagene er deilige nå, skyer, vårregn eller ikke. Alt annet vær enn snø mottas med takk og glede. I dag er det grått men helt greit.
Vi hadde pasta med grønsaksrøre til middag i går. Gamle Gubben Grå lagde den, den både smakte godt og så lekker ut. Jeg fotograferte den ikke, bare koste meg med å spise den. Det er jo det man liksom skal gjøre med mat. Spise, ikke fotografere. Om man er aldri så mye blogger så er det ikke alt som må dokumenteres.
Snart tid for frokost. Brødskive med fiskepudding. Går ikke på noen bestemt diett. Tar selvsagt hensyn til diabetesen, men har ikke en diett jeg følger slavisk.
Etterpå blir det en tur ut med hundene. Det er og jeg som skal lage middag. Stekt rotfruktsalat med sennepskrem og varmrøkt laks. Hva mer dagen vil bringe er jeg usikker på.
Jeg gikk ikke så langt og det gikk ikke så fort. 3 km, og jeg nøt hver eneste meter- Også de få meterne jeg gikk over noe gjenglemt is på en litt bortgjemt skogsbilvei.
Tonje Brenna sin evne til gang på gang å uttrykke seg slik at de fleste mennesker på venstresida steiler forundrer meg. Nå har hun vært ute og slengt med leppa igjen.
Nå må alle som kan, jobbe. Tiden med misforstått snillhet er forbi.
Nå må alla som kan, jobbe. Tiden med misforstått snillhet er forbi er arbeidsministerens siste uttalelse. Hadde jeg ikke visst bedre hadde jeg trodd det var Sylvi Listhaug, Carl I. Hagen eller en eller annen Frp politiker som var ute med sin stigmatisering av alt fra alenemødre til uføre, og ikke en arbeidsminister fra partiet som fremdeles kaller seg Arbeiderpartiet. Er Brenna sikker på at hun er i riktig parti? Er regjeringen Støre sikker på at de styrer etter den politikken som arbeiderbevegelsen og partiet deres egentlig er tuftet på?
Jeg er enig med Brenna i arbeidslinja. Jeg er enig med Brenna at arbeid i seg selv har en verdi. Og ja jeg er enig med Brenna i at alt for mange står utenfor arbeidslivet som kunne ha bidratt.
Men jeg er sterkt uenig med Brenna i at det skyldes misforstått snillhet. Jeg tror det mer skyldes et tøffere og tøffere arbeidsliv. Når marginene er små tør ikke arbeidsgivere satse på arbeidstakere som ikke kan yte maks hver arbeidsdag. Det er ikke for mye snillhet, det er for lite.
Det hjelper lite å kreve at folk skal komme i aktivitet hvis du ikke samtidig har en aktivitet å tilby dem.
Det er det mange unge som står utenfor arbeidslivet av helsemessige årsaker eller har hull i CV’n opplever i dag. Ingen vil ha dem. Ingen har bruk for dem. Arbeidsministerens svar er Du må bidra til å komme i aktivitet!!! Med andre ord. Det er din egen feil. Du har ikke prøvd nok. Du har ikke bidratt.
For en kunnskapsløshet arbeidsministeren viser med en slik innstilling.
Vi trenger deg. sier arbeidsministeren. Hvem disse vi er sier hun ikke noe om. Jeg foreslår at alle dere unge uføre og på AAP som ikke vil noe annet enn å komme i arbeid, kjenne at det er bruk for dere, sender en åpen jobbsøknad til arbeidsministeren for hun har tydeligvis de arbeidsplassene dere har lett etter de siste ukene, månedene, årene.
I høst hisset Tonje Brenna på seg uføre og syke med å hevde at de måtte stå opp om morgenen og komme seg på jobb. Hun fortsetter nå i samme sporet med å påstå at det er misforstått snillisme som gjør at folk står utenfor arbeid.
Bare samfunnet blir hardt og brutalt nok kommer nok folk seg i arbeid er liksom det som går igjen i Brennas tankegang. Det er ikke fordi man ikke kan arbeide at man er utenfor arbeidslivet, det er fordi man ikke vil. Det er ikke helsa som er utfordringene unge uføre har, det er viljen de har vondt i.
Så lite Tonje Brenna har forstått av hvor komplisert livet kan være for mange.
Alle må vende blikket fra ytelser til å yte.
Slik fortsetter Brenna i etter hvert kjent stil. Fortsatt lever hun i den villfarelsen at de fleste ønsker å være passive mottakere av ytelser i stedet for selv å yte.
Joda, det finnes de som har vondt i viljen. Det finnes folk som “Naver”. Som synes det er bedre å nyte enn å yte. Men jeg tror og håper ikke de er i flertall.
Det er mer helsebringende å være i aktivitet enn å bruke kreftene på å dokumentere at du ikke kan være i aktivitet. Brenna sparer som vanlig ikke på kruttet. Tror du folk sitter der og vurderer på om de skal begynne å skaffe seg den papirmølla Nav krever for å få ytelser hvis de så på det å gå på jobb som en reell mulighet?
Tror Tonje Brenna at fastleger, spesialister, Nav-ansatte osv. skriver sine attester og vurderinger basert på godhet og snillhet og ikke på faglige vurderinger? Hva slags mistillit er det arbeidsministeren her viser til fagfolk?
Mistenkeliggjøring av de som går på ytelser. Mistenkeliggjøring av leger. Mistenkeliggjøring av spesialister, av fysioterapeuter, ergoterapeuter, sosionomer, alle som arbeider i hjelpeapparatet.
Mistillit til alt og alle uten om sin egen dømmekraft. Sine egne antakelser.
Den Gud gir et embete, gir han også forstand er et gammelt tysk ordspråk: Wem Gott ein Amt gibt, dem gibt er auch Verstand. Venstres parlamentariske leder Bent Røiseland lanserte en ny tilføyelse i Stortinget under regjeringskrisen høsten 1963: – men det gjeld vel ikkje berre for Arbeiderpartiet sine statsråder? Nå tror jeg ikke det tyske ordtaket medfører riktighet. Jeg tror ikke man automatisk får vett og forstand fordi man får et embete. Heller ikke om det er en statsrådpost for Arbeiderpartiet. Jeg skulle ønske at man hadde vett og forstand før man fikk embete. At man liksom fikk det på grunn av kunnskapene man hadde – og ikke at man antar at de dukker opp med en gang man sier ja til en statsrådspost.
Så Tonje. Jeg vil gjerne g deg et par gode råd. Hvis alle andre ser annerledes på en sak enn det du gjør, vurder en gang til om det muligens er du og ikke alle andre som tar feil. Og du, har du virkelig de holdningene du gang på gang proklamerer, er du sikker på at du er i riktig parti?
Radioen melder at dette er årets 100. dag. Jeg har ikke telt etter, men jeg regner med at det stemmer.
Når en regjering har sittet i 100 dager pleier gjerne statsministeren å komme med en lang skryteliste over alt regjeringen har klart å få til i løpet av sine første 100 dager.
Jeg blir sittende å tenke litt. Hva har jeg fått utrettet i løpet av disse første 100 dagene av 2024?
Til å begynne med virker det ikke stort. Jeg har strikket en liten baby-sokk. Det er vel det mest håndfaste jeg har utført.
En baby-sokk og en hel del blogginnlegg. Det er liksom ikke det helt store å slå seg på brystet å skryte av. Jeg må da ha gjort noe mer?
Joda jeg har vasket en del klær og gulv og satt på og tømt en god del oppvaskmaskiner. Vandret turer med hundene med og uten piggsko. Slike dagligdagse ting vi alle driver med. Ikke stort å skryte av det heller.
Jeg må da ha gjort noe som jeg kan være litt stolt av. Litt mer enn den baby-sokken.
Jeg har lest to bøker og drukket flere kopper med kaffe-latte og kost oss på Almato, men det gjør meg ikke til et enestående menneske.
Jeg har vært med på noen markeringer for å få slutt på krigen på Gaza. Ikke det at jeg tror jeg kan skape fred i verden, men alle bidrag er bedre enn ikke å gjøre noe.
Har og vært på et møte om matsikkerhet og beredskap,ett om spionkrig, ett om vindturbin-parker og et bokbad. Kunnskap får man aldri nok av.
Jeg har kost meg på hytta med familien i påsken, elv om det var flere meter med snø og jeg måtte ha alt det utstyr fjellet krever hver gang jeg skulle en tur på do. Og deltatt i påskesekirenn uten ski.
Jeg har vært på Fretex, og jeg har svingt innom noen legekontroller.
Gamle Gubben Grå og jeg hadde en koselig tur til Nevlunghavn etter at jeg hadde landet et samarbeid. Slike ting gjør meg litt spesiell, og er med på å krydre hverdagen litt. Anekdoter som passer inn hvis man en gang skal skrive biografien sin.
Jeg ble kåret til månedens blogger i mars av Allan.
Ja, og så har jeg hissa på meg en gretten gammel gubbe. Nei, ikke Gamle Gubben Grå. (Jo sikkert han og til tider, men det var ikke han jeg tenkte på nå.) Jeg tenker selvsagt på ordføreren.
Det førte til litt avisoppslag, til og med med videokutt. Og noen morsomme tilbakemeldinger fra folk jeg treffer på min vei.
Jeg har og blitt valgt til leder av Rødt Ringerike. Det gjør meg både stolt og ydmyk.
Når jeg sitter og tenker etter så har jeg da gjort og opplevd en del i løpet av de første hundre dagene dette året.
Hva har du utrettet? Tenk godt etter.
Allan har et interessant innlegg i dag. Det handler om kontrafaktisk historie. Jeg kjente ikke til begrepet, men jeg kjenner jo til tankeleken. Hva hadde skjedd dersom….
Allan tar utgangspunkt i dagen i dag. 9. april 1940, og hva som hadde skjedd hvis ikke sjefen på Oscarsborg hadde gitt ordre om å senke det skipet som viste seg å være Blücher.
Nå har jeg både en ektemann og en far som er mer enn gjennomsnittet opptatt av andre verdenskrig, og er vel kanskje litt lei akkurat det temaet. Men det er nærliggende å tro at regjering og kongehus mest sannsynlig ikke hadde kommet seg i sikkerhet før tyskerne invaderte hovedstaden. Skjebnen til de enkelte er sikkert litt avhengig av hvor de befant seg, når de sto opp og så er jeg litt usikker på hvordan Hitler og hans folk så på kongedømme.
Heldige meg er jo gift med oraklet Gamle Gubben Grå, så i stedet for å google og lete spør jeg han. Da får jeg raskt et langt foredrag over temaet, men svaret på spørsmålet mitt er at planen til tyskerne var å komme seg raskt inn i Norge og ta regjering og kongehus til fange.
Jeg forlater temaet annen verdenskrig og 9. april. Slike kontrafaktisk tankegang er spennende, men hvis jeg starter denne tankerekka hos Gamle Gubben Grå vil det ikke skje stort her i dag. Det vil komme det ene lange foredraget etter det andre etter som jeg bringer opp forskjellige temaer jeg vil reflektere over. Antakelig vil det komme et par foredrag til bare fordi jeg har startet tankeprosessen i skallen til Gubben.
Det er ikke fabuleringer om hva som ville skjedd hvis ikke Birger Eriksen hadde gitt ordre om å skyte med skarpt jeg synes er mest interessant med innlegget til Allan, selv om det er interessant nok. Det er mer en av de siste setningene i innlegget som vekker min trang til refleksjon; Mennesker valg og handlinger har konsekvenser.
Det er kanskje de færreste av oss som blir stilt ovenfor valg som kan ha så dramatisk innvirkning på historien som det valget Birger Eriksen måtte ta 9. april 1940, men vi tar alle valg som har konsekvenser for våre egne liv og vår egen historie.
Vi har ikke alle de samme forutsetningene for å skape oss gode liv. Håndbagasjen vi kom til denne verden med er ofte preget av valg tidligere generasjoner har tatt. Helse er også faktorer vi ikke kan velge. Og ja, livet skjer. Det er ikke alt vi kan styre. Det er ikke alt i livet vårt vi har valgt, og det er ikke alt vi kan velge bort. Men likevel… Vi tar alle valg som får konsekvenser. Konsekvenser for oss selv og eller mennesker rundt oss. Vi velger selv hvordan vi vil utnytte våre muligheter og hvordan vi vil møte våre utfordringer.
At jeg møtte veggen var ikke fordi noen tvang meg til å arbeide så hardt og så mye. Det var et valg jeg selv tok.
Da jeg ødela kneet og senere ankelen var det hendige uhell, men det var mitt valg å være på tur der og da. Det var ikke parkvesenet sin feil at jeg skled i våt leire på en sti i parken. Og ja, diabetesen jeg har pådratt meg er nok og et resultat av den livsstilen jeg bevisst eller ubevisst har valgt.
Vi mennesker tar gjerne æren for alt som har gått bra i livene våre, men det som er mindre bra ja da finner vi fort noen andre enn oss selv å skylde på.
Tenk deg en samfunnstopp, næringslivsleder som har drevet familieforetaket videre og gjort det bra. Han vil aldri si at han bare ble født med en sølvskje i munnen og bare har fulgt strømmen uten å ta noen valg. Rikdom og suksess har bare kommet av seg selv. Selv om både karrierevalg og formue lå klar og staket ut før han ble født vil han nok påberope seg æren for det han har oppnådd.
På samme måte vil ofte en som ikke har trukket like heldige kort ved starten av livet fort skylde på barndom, oppvekst og samfunnet som sviktet når man sitter der i andre enden av samfunnsstigen i en alder av femti pluss.
Familieforhold og rammen vi er født inn i avgjør mye av hvordan livene våre blir. Det setter noen rammer. Gir noen muligheter for de som er født med en sølvskje eller ti i umiddelbar nærhet og en del ekstra utfordringer for andre.
Fattigdom går ofte i arv, det samme gjør psykiske problemer. Men like vel. Samme hvor mange uheldige stjerner vi er født under, vi tar alltid valg som påvirker livene våre, vår historie, i den ene eller den andre retningen.
Du behøver ikke å bli en vellykket forretningsmann selv om faren din var det. Du behøver ikke å bli rusmisbruker selv om moren din er det. vi tar alle mer eller mindre bevisst våre valg. Kanskje ikke alltid de store valgene, men de små valgene ved forskjellige veikryss som gjør at vi til slutt havnet der vi er i dag.
De færreste av oss hadde livsveien staket ut i det øyeblikket vi ble født. Vi har tatt menge valg som har ført oss dit vi er i dag. Vi har valgt eller valgt vekk venner, partnere, utdanning, jobb. Vi har valgt å være veganere, røyke, trene, drikke alkohol, leve pakt med naturen, bosette oss i byen osv.
Vi har selv tatt de valgene som har gjort oss til de menneskene vi er i dag.
Jeg skulle like å møte det mennesket som i løpet av livet aldri har tatt et eneste valg som ble litt feil på en eller annen måte.
Det dumme ved at livet formes av våre valg er at en del valg vi tar får konsekvenser. Konsekvenser det ikke alltid er mulig å rette opp.
Jeg har slitt ut kroppen min slik at jeg nå er utenfor arbeidslivet. Det er en konsekvens av valg jeg har tatt. Jeg kan ikke spole tiden tilbake og ta andre valg. Jeg vil nok aldri få en sprek kropp tilbake.
Likevel har jeg valgmuligheter i dag for hvordan jeg vil at fremtiden min skal bli.
Jeg kan gi litt f*** i alle helseutfordringene og gå på. Stå på til jeg stuper, så får vi se hvor lenge det holder denne gangen. Det valget har jeg prøvd et par ganger. Tror det ikke er smart å prøve en gang til.
Jeg kan legge meg på sofaen, trekke pelspleddet over hodet og tenke på hvor grusomt livet mitt har blitt. Hvor urettferdig det er at jeg ikke kan leve det livet jeg elsket. Jeg kan gi skylda for all elendigheten på alt fra NAV via regjeringen til ledere som dekket opp underbemanning med et alt for stor arbeidsbelastning. Bitter og sur på alt og alle og aller mest på samfunnet.
Eller jeg kan velge å akseptere at helsa er som den er og så velge hva jeg vil bruke dagene til. Hvordan jeg skal skape meg et liv som følges meningsfullt selv med de helseutfordringene jeg har.
Menneskers valg og handlinger har konsekvenser skriver Allan. Det er en ansvarliggjøring av oss. En bevisstgjøring av de valg vi foretar, bevisst eller ubevisst får konsekvenser.
Setningen gir og håp. Den forteller jo oss at vi alle kan ta valg som gjør at en litt kjip situasjon kan snus til noe positivt.
Vi kan velge å gjøre det beste ut av de mulighetene i har. Vi kan velge å løse utfordringene våre på en positiv måte.
Det er aldri for sent å velge en ny vei.
Jeg kom meg opp av sofaen. Har kanskje ikke sittet så mye i kurvstolene på trammen. Det er fremdeles helt ok vær, men skyene har liksom jaget vekk sola. Derimot var jeg og handlet litt mat, og da ble det iskrem. Noen ganger fortjener man “premie” selv om en ikke har vært flink. Årets første iskrem smakte utrolig godt.
Middag er laget og spist. Falafel og salat. Godt med litt mat som magen må jobbe litt med. Fant de fleste ingrediensene i billigkroken på matbutikken. Hvorfor betale mer enn en må?
Hva jeg vil fortelle med dette “dagbok-innlegget”? Ja annet enn å oppnå klikk, selvsagt. Jo at selv om man er litt lat fra morgenen og bruker store deler av formiddagen på sofaen behøver ikke det å bety at man overhode ikke får noe ut av dagen. Å gjøre litt er bedre enn å gjøre ingenting. Du kan fremdeles rekke å spise is.
På bildet over holder Charlie Chihuahua øye med endene rundt Gladtveft brygge. Om endene føler det trygt og beroligende at en fryktløse Charlie Chihuahua vokter dem vet jeg ikke. For meg virket det som om de ga f***.
Hvis dere går inn og leser kommentarene under innlegget En tur på sykehus… ser dere at noen holder øye mef bloggen min og antall klikk jeg måtte få. Finner jeg det betryggende eller gjør jeg som endene og gir f***?
Jeg er glad for alle som leser mine Kjerringtanker jeg. Sykehusinnlegget hjalp litt på antall klikk. Ikke så mye. Antakelig er knepet brukt så mange ganger av enkelte andre bloggere opp gjennom årene at det nærmest er oppbrukt.
Hvorfor kroppen er stiv og lat altså. Hvorfor jeg ligger her vet jeg utmerket godt. Det er fordi jeg enn så lenge har vært for lat til å reise meg opp og gjøre noe fornuftig.
Det er bare jeg som kan reise kjerringa. Helt opp til meg om jeg skal bli liggende eller få litt mer ut av dagen. Jeg gjesper og strekker på kroppen. Det knirker og knaker fra kjeven og ned til tærne.
Det var godt med en hvil. Jeg trengte det, men nå er det på tide å kreke seg opp å fø gjort noe fornuftig.
God morgen, og god mandag. Ja, hvis morgenen og mandagen er god da. Jeg pleier ikke like slike over-hyggelige ønsker om Goood morgen! når jeg ankom jobben. Spesielt ikke på mandager. Mente at God og Morgen var to ord som ikke passet sammen.
I dag er morgenen helt ok. Jeg sitter nå her med tekopp og tastatur.
Er det ikke litt rart hvor enkelt det er å fokusere på det som ikke er bra, det vi er litt misfornøyd med, og ikke alt det fine i livene vår? Alle de fine tingene som man bare tar som en selvfølge, eller som bare er der uten at vi helt registrerer dem. Hverdagens små øyeblikk, som vi kanskje ikke har helt tid til å sanse. De virker så uviktige når man står midt opp i det hektiske, travle livet.
Et år livet var ekstra hektisk for meg og mange rundt meg fortalte en tillitsvalgtskollega at mannen hennes hadde gått rundt i hagen deres og fotografert planter og busker etter hvert som de blomstret, slik at hun ikke skulle gå glipp av det.
Det ga meg en vekker, selv om jeg nok og hadde gått glipp av mye av blomstringen i min egen hage.
Eller å si det ga meg en vekker er vel å ta litt hardt i.
Det ga meg litt å tenke på. Det burde jo ikke være slik. Men samtidig føltes det at det måtte være slik. Det var jo så mye viktig vi måtte ta oss av. langt viktigere ting enn blomstene i hagen.
Det er ikke rart vi var slitne. Vi tok oss sjelden eller aldri tid til å lade. Satset på at noen få timer søvn mellom slagene var alt som skulle til.
Hurtiglading virker nok bedre på biler og elektroniske duppeditter enn på mennesker.
Er det noe jeg burde gjort annerledes så er det å ha tatt meg mer tid til å lade når livet var som hektisk. Vært mer til stede her og nå. ikke alltid latt tankene kverne rundt neste møte, neste utfordring og neste vakt.
Ikke fylt timeplanen til randen for å få med meg alt jeg hadde lyst til og alt jeg følte jeg måtte.
Det var jeg som valgte det hektiske livet, og jeg elsket det. Det var jeg som ikke klarte å si nei når noen spurte meg om å bidra. Jeg sa ja like mye av lyst som av plikt. Jeg burde kanskje sagt litt mer nei, og gitt meg litt mer tid til å hente meg inn innimellom, men jeg virkelig elsket det livet jeg levde. Hvem tenker på å bremse da?
Det er lett å stå slik i etterkant å si at jeg burde gjort slik og jeg burde gjort sånn.
Fakta er at fortiden får jeg ikke gjort noe med. Gjort er gjort og spist er spist. Samme hva jeg gjør får jeg ikke det hektiske livet jeg elsket tilbake.
Når jeg kjenner er jeg ikke sikker på at jeg ønsker det heller.
Det var gøy så lenge det varte, og jeg vil ikke hatt den tiden foruten.
Men i stedet for å dvele ved det som var og sørge over det som ble borte vil jeg heller se forover.
Ikke sitte og tenke på hva jeg burde gjort annerledes i fortiden, men lage meg et godt og innholdsrikt liv hvor det å lade batteriene jevnlig er en del av rutinen.
I går var det en nydelig vårdag. Jeg gikk tur, ikke så langt, ikke så fort. Det er sjelden målet med mine turer. Men jeg tok inn alt fra hestehovene i grøftekanten til de klukkende vårbekkene, fuglesangen, sola og den blå himmelen.
Planer for dagen i dag har jeg. Jeg skal forberede meg til et politisk møte i morgen. Har og noen mail som må svares på, Sola skinner fa blå himmel også i dag. Det bør bli en kaffekopp på trammen – og kanskje en iskrem i sola.
