På mandag var jeg ute hos Høvdingen pluss noen andre ærend. På tirsdag var det møte i Hovedutvalget. Engasjerende og selvsagt gøy. I går var jeg ute og spiste med ei venninne. Skravla og koste meg. Ingen av dagene var fysisk slitsomme. Jeg gikk ikke lange turer, drev ikke med hardt fysisk arbeid eller hadde en hektisk arbeidsdag. Aktivitetene disse dagene er aktiviteter jeg glatt hadde tatt sammen med en vanlig arbeidsdag da jeg levde det hektiske engasjerende livet jeg elsket. Kanskje ikke både Hovedutvalgsmøte, spise med en venninne og ut til Høvdingen etter en dagvakt, men mellom to nattevakter hadde det helt greit vært mulig å fått til. Ja, det har nok vært sånn noen ganger og.
Vel. Det var den gang da. Nå er en aktivitet sånn tre dager på rad nok til at jeg kjenner det må være litt roligere i dag. Jeg kjenner at kroppen er sliten, og at jeg har det best når jeg surrer rundt her hjemme i mitt eget tempo. Har gått tur med hundene, gjort litt husarbeid og sovet en dupp på sofaen. Skikkelig lade-dag. De må til innimellom.
Det siste innlegget til Vivian føyer seg rett inn i en tankerekke jeg har kvernet mye på opp gjennom årene. Hva er et liv? Hva er livsverdi? For den enkelte, og for samfunnet. Jeg har mange tanker og mage teorier jeg gjerne vil ha luftet om temaet. Alt for mange til at de kan få plass i et blogginnlegg.
Når vi er friske og raske er det så lett å tenke at Hvis jeg skulle havne i rullestol, bli avhengig av andre, ja da ville jeg heller dø. Da er livet over. Men kan man egentlig ta den vurderingen før man er der?
I 2007 hadde jeg et stort prolaps i korsryggen. Det kan overhode ikke sammenlignes med Vivian sin situasjon, men følg resonnementet mitt. Jeg var avhengig av noe å støtte meg til for å gå, og måtte bruke mye tid på sofaen hvor jeg knasket smertestillende etter å ha vært hos fysioterapeut eller prøvd å ta en tur på butikken. I en telefonsamtale med Mamma sa jeg at hvis jeg ble sengeliggende slik en gang til kom jeg ikke til å klare det, det kom jeg ikke til å orke. Og jeg mente det. Det å være så hjelpeløs i flere måneder gjorde noe drastisk med psyken min. Så ødela jeg kneet i 2013. På ny ventet en inaktiv tid med prekestol og opptrening før jeg kunne ta opp igjen livet jeg elsket. Mamma kom raskt på sykebesøk. Boret øynene i meg og sa Dette klarer du! Og selvsagt gjorde jeg det. Det var irriterende å få hele sommeren ødelagt. Jeg tilbragte store deler av juli på sykehus og rehabilitering, og kunne ikke belaste beinet fult før et godt stykke ut i september. Men livet var ikke over for det, og psyken var langt bedre enn i 2007. Da jeg på ny måtte innse at det ventet en inaktiv periode etter ankelbruddet i 2021 klarte jeg å ta det med noenlunde fatning. Hadde noen sagt til meg i 2007 at jeg hadde (minst) to perioder foran meg hvor jeg var inaktiv på sofaen hadde jeg helt klart tenkt at Det klarer jeg ikke. Men når situasjonene kom, så klarte jeg jo det. Det var ikke så uoverkommelig som jeg så for meg.
Vivian skriver i sitt innlegg;
Enda er ikke kroppen min fullstendig svekket, jeg klarer fortsatt å snu på hodet mitt, bevege beina til en viss grad, og puste for egen maskin. Men en ting er jeg klar på, jeg vil heller leve lenge med en svekket kropp enn kort med en frisk kropp. Jeg har hatt så mange uforglemmelige øyeblikk gjennom disse ti årene, og de ville jeg ikke byttet bort mot noe.
Vi som har fulgt bloggen til Vivian vet at hun gjerne skulle vært frisk og rask. At hun lengter etter å knyte på seg joggeskoa og løpe av gårde opp i fjellet. At det er en mengde ting hun gjerne skulle ha gjort som hun ikke får til lenger. Men likevel er hun i dette og mange andre innlegg tydelig på at livet er ikke over selv om hun har mistet mange av de funksjonene vi andre nesten tar for gitt.
Jeg tror og vi alle har forstått at for mannen til Vivian og familien hennes har det at de fremdeles har Vivian også stor verdi. Det er viktig for de at de fremdeles har henne i livet sitt.
Så har vi samfunnet da. Eldrebølgen som vi alle skremmes med at skal komme skyllende over landet. Nå snakker man forresten ikke lenger om en eldrebølge, men en eldretsunami. Knapphet på ressurser innen helse- og omsorgssektoren. Hver tredje ungdom må utdanne seg innen helse og omsorg skal vi klare morgendagens eldreomsorg. Skremmer enkelte med. Vi vil bli flere eldre og færre i yrkesaktiv alder. Kostnadene til å opprettholde det velferdsnivået vi har i dag kommer til å stige enormt. Noen ganger er jeg litt usikker på om det er det som virkelig skremmer samfunnsplanleggerne, at kostnadene kommer til å øke slik at vi må prioritere annerledes. For å si det litt flåsete, kanskje bruke mindre penger på prosjektstillinger og byråkrater og mer penger på sykepleiere og helsefag-arbeidere. Jeg vet ikke. Fakta er at vi hele tiden må jobbe smartere, løpe fortere, eldre må bo hjemme lenger…. Finne flest mulig tiltak som i det minste på papiret skal holde kostnadene nede.
Det forebyggende blir selvsagt viktig. Den enkelte må ta mer ansvar for egen helse og egen alderdom Flytte fra huset på bygda til en lettstelt leilighet sentralt, like ved hjemmetjenestens base slik at hjemmetjenesten slipper å bruke kostbar tid i bil. Holde seg sprek og aktiv så lenge som mulig. Trene og spille bridge. Jeg er ikke uenig i det med at man har ansvar for egen helse, mer i mot “tvangsflytting” av eldre som egentlig ønsker å bli boende i huset sitt. Jeg vet at en del eldre i distrikts-Norge føler på et flytte-press. Ikke nødvendigvis fra pårørende men fra kommunen.
Jeg er jo lokalpolitiker med et engasjement for helse- og omsorgssektoren. Jeg har og en fortid som tillitsvalgt på overordet nivå i et helseforetak. Jeg har lang erfaring med å lese dokumenter og høre teoriene til de som tenker og planlegger på overordnet nivå. Så har jeg sett det som min oppgave å forsøke å følge tankerekkene og teoriene helt ut til hva dette vil si helt ute i tjenesten, for den enkelte bruker, pasient, arbeidstakere og pårørende og si i fra når jeg mener teoretikerne er på ville veier.
Vet dere forresten at det har dukket opp et nytt begrep det siste året i slike dokumenter og teorier? En ny gruppe mennesker. Eldre med skrøpelighet. Hver gang jeg hører det begrepet tenker jeg at i den gruppa må jeg prøve å gjøre alt jeg kan for ikke å havne. Da blir det kroken på døra, eller kroken på kistelokket for å være mer nøyaktig. Da er du blitt en kostnad for kommunen. Og kostnader må jo kuttes ikke sant.
Jeg føler meg ikke skrøpelig, selv om denne kjerringkroppen har fått noen skavanker og medisinske utfordringer etter hvert. Jeg føler at jeg fremdeles bidrar og at livet mitt fremdeles har verdi. Samtidig. Jeg er uføretrygdet. Jeg er en kostnad om ikke for kommunen, så for staten. En stat som sikkert er like interessert i å spare penger som det kommunene er. Hvor mange helseutfordringer og utslitte kroppsdeler må man ha før man blir definert som skrøpelig? Jeg sjekker Store medisinske leksikon og føler meg ikke betrygget. Noen vil nok se tegn på i det minste begynnende skrøpelighet hos denne kjerringa.
Jeg mener å se et bevisst eller ubevisst ønske om en holdningsendring hos befolkningen. At vi skal være glade og tilfredse med det livet vi har så lenge vi klarer oss selv med hjelp fra familie og annet nettverk. Men at vi når vi kommer til en viss grad av skrøpelighet, når vi trenger en viss mengde hjelp fra kommunen, når vi kommer på et visst nivå i omsorgstrappa, når vi i en kost-nytte-analyse kanskje er en større kostnad for samfunnet enn vi har nytteverdi ja da bør vi selv innse at det er game over og se på døden som en befrielse.
Om den befrielsen egentlig er mest befriende for kommunen og spesialisthelsetjenesten som slipper å bruke ressurser på deg snakkes det mindre om.
Dette forsøket på å få til en holdningsendring i befolkningen skremmer meg. For hvem skal definere hva et liv er? Når et liv bør ta slutt? Vi diskuterer retten til aktiv dødshjelp mens vi kanskje burde ha mer fokus på retten til å fortsette livet?
Jeg vil heller leve lenge med en svekket kropp enn kort med en frisk kropp. Enda er ikke kroppen min fullstendig svekket, jeg klarer fortsatt å snu på hodet mitt, bevege beina til en viss grad, og puste for egen maskin.
Jeg tar opp ordene til Vivian nok en gang – og avslutter med hennes avslutningsord. Jeg er overbevist om at vi alle, tross skrøpelighet, ønsker å være i live og er glad for å leve.
. For på tross av smertene og alle andre plager denne sykdommen kaster på meg så er jeg fremdeles glad for å være i live, og det kommer jeg til å være helt til kistelokket lukkes igjen over hodet på meg…
I dag har jeg lyst til å komme med ros, en verbal blomst, til utenriksminister Espen Barth Eide. Det må jo være lov, selv om han er fra et annet parti enn mitt. Flinke folk fortjener ros. Jeg har alltid hatt sansen for folk med en god formuleringsevne. Det er ikke alltid “Brit uten filter” som jeg tidvis bruker er den beste måten å få frem budskapet på.
Jeg er ikke alene om rosen til Barth Eide. Jeg bare støtter meg til det Christian Jensen, redaktør i den danske avisen Politiken har på trykk i Aftenposten. Bakgrunnen for innlegget er at Mette Frederiksen, statsminister i Danmark og hennes regjering litt lunkne holdning til å mene stort om Gaza og de bruddene på folkeretten som foregår der.
Hør bare hvordan Barth Eide på en diplomatisk korrekt måte irettesetter den danske regjering:
«Vi har en nordisk tradisjon for å støtte folkeretten konsekvent. Danmark og Norge har jo 100 prosent rett i vår kritikk av Russlands fremferd i Ukraina. Men troverdigheten av den kritikken øker hvis vi også støtter andre folk når de utsettes for alvorlige brudd på folkeretten», sier Espen Barth Eide.
En helt nydelig formulering som både er spiss og høflig. Mulig jeg har noe å lære av Barth Eide…..
I går var det møte i hovedutvalget og jeg var sent hjemme. Det måtte bli rask middag. Så da kjøpte jeg med ferdigstekte karbonader fra varmdisken på Mega og laget en gresk salat til.
Litt blandet grønn salat, noen tomater fra terrassen, en paprika og rødløk fra grønnsaksskuffen pluss en halv slangeagurk, fetaost og litt oliven. Droppa dressing, men tok litt olivenolje og pepper i salaten.
Det er sjelden jeg blir så trist og oppgitt over en sak vi har til politisk behandling som det jeg ble på møtet i Hovedutvalget for Helse, omsorg og velferd i dag.
Saken var såkalt Grønn omsorg i dette tilfellet Inn på tunet. 8 brukere med utfordringer innen rus og psykiatri har fått et tilbud fra kommunen hvor de 4 timer i uka er på en gård. De mater dyr, deltar i arbeidet på gården og spiser rundt kjøkkenbordet sammen med de som bor på gården. Dette tilbudet vil kommunen nå kutte for å spare inn litt over 600.000 kroner i året. Pengene skal i stedet gå til en koordinatorstilling som på sikt (kanskje) kan få flere over fra trygd til arbeid.
I saksfremlegget opplever jeg at man blander epler og bananer. Man viser til at dette tilbudet har en høyere kostnad pr. time enn det en plass på dagsenteret for demente har. Jeg synes det er en lite relevant opplysning, da ingen av disse 8 brukerne er demente. Det er vel heller ikke slik at disse 8 med utfordringer innen rus og psykiatri kan få et tilbud på dagsenteret for demente? De er som sagt ikke demente, i tillegg er i følge saksfremlegget alle i arbeidsfør alder.
I saksfremlegget og under saksbehandlingen ble det sagt at de hadde rett på et tilbud fra NAV (et annet forvaltningsområde, altså noen andres pengesekk), innforstått at det ikke burde være kommunens ansvar for å gi de et tilbud. Man kunne kort sagt bare dytte de over til NAV. Retten på et tilbud fra NAV har de også i dag. Det er ikke noe nytt. Grunnen til at de ikke benytter seg av NAV sine tilbud er vel fordi de ikke har noe tilbud som denne gruppa vil møte opp på.
I saksfremlegget sto det og at det skjer så mye i frivillig regi her i kommunen, annonsert under “Det skjer” i lokalavisa. Dey var nok av tilbud denne gruppen kunne delta på. Han fra SV leste høyt fra lokalavisa hva som sto på dette programmet i dag. Det var ikke stort vi trodde denne gruppen ville møte på. Jeg får ikke opp dagens arrangement nå, men på morgendagen står Hverdagsgudstjeneste, åpen kirke, Bønn for Ringeriksregionen, Bridgeklubb, seniordans, gågruppe, Bibel og bønn – og en strikekaffe på et tettsted 20 km fra Hønefoss. Det kan tenkes at disse 8 ikke er i målgruppen for så mange av disse aktivitetene.
I forkant av møtet hadde vi politikerne fått mail fra noen av de pårørende til disse 8. I den mailen skriver de pårørende blant annet:
Det er viktig for oss som pårørende å få frem at et slikt småskala tilbud som «Inn på Tunet», har bidratt til at vi som pårørende fortsatt har våre kjære i live. Vi vil poengtere at tilbyderne av «Inn på tunet» har reddet livet til flere av brukerne, ikke bare en gang, men flere ganger. Tilbudet er mer enn bare et tilbud mellom klokken 10 og 14. Det er et sted man blir møtt av noen som ser de, anerkjenner og respekterer de for den de er, uavhengig av diagnoser og utfordringer. Det er et trygt sted man kan ringe til når sinnet blir for mørkt og alt føles tungt og meningsløst, selv om det er utenfor tilbudets åpningstid. Et fåtall av brukerne har pårørende som kjemper for de, mens for mange av brukerne er tilbyderne det nærmeste de har. «Inn på Tunet»-tilbudet gjør at brukerne føler at de er en del av samfunnet, at de kan bidra med den lille arbeidskapasiteten de har og de føler seg til nytte.
Jeg som ansvarlig politiker kunne ikke være med på å kutte et slikt tilbud, selv om jeg kunne se behovet for den koordinatorstillingen og. Det var heldigvis flere av politikerne som så på saken på samme måte som meg. Sp, Frp og Krf hadde utformet et forslag om å videreføre tilbudet, og SV, INP og vi fra Rødt støttet det forslaget, dermed ble det flertall for det i Hovedutvalget. Høyre og AP var for å kutte tilbudet.
Det er en foreløpig seier, men saken skal og til behandling i Formannskapet før den avgjøres endelig i Kommunestyre om et par uker. Jeg håper inderlig tilbudet opprettholdes, og vil kjempe for det også i kommunestyret.
Etter utblåsningen jeg kom med i går føles det som en skjebnens ironi at jeg skal sitte her i dag å reflektere over temaet ukas små øyeblikk. Bloginnlegget til Janne Nordvang hvor hun oppsummerer små øyeblikk fra den siste uka handler jo om noe av det samme som Monica skrev om i sitt innlegg. At det gjelder å se de små øyeblikkene som alltid er der, selv når livet er på sitt svarteste. Denne j**** positiviteten som jeg skrev i går.
Her jeg sitter med tekoppen og kjenner den friske augustlufta som strømmer inn av den åpne terrassedøra føler jeg at jeg er i litt annet humør i dag enn jeg var i går morges. Kanskje den lille utblåsningen gjorde godt? Det hender det er godt å lette litt på trykket når det har bygd seg opp en stund.
Mulig jeg og har flere blogglesere i min nærmeste krets enn det jeg tror, for det er lenge siden så mange har ringt for å høre hvordan jeg har det som i går. Det gjorde og godt, og bidro nok og til å lette på trykket og at jeg i dag sitter her med langt mer senkede skuldre og mer avslappet enn jeg var i går.
Jeg har og kommet til at det kanskje ikke er alle andre som har forventninger til meg om at jeg skal gå på for full maskin. At det kanskje for det meste er jeg som skaper de forventningene selv. Jeg liker jo å være kjerringa som fikser alt. Jeg er ikke så flink til å sette grenser for meg selv. Si i fra når det blir litt mye i stedet for å bøye nakken og gå på.
Jeg er sliten nå. Det har vært en tøff sommer. Gårsdagen og reaksjonene jeg fikk på blogginnlegget samt telefonsamtalene med folk som bryr seg om meg har fått meg til å innse at mye av frustrasjonen jeg følte på i går kommer av at jeg er sliten. Fastlegen min snakket en gang om den totale livsbelastningen jeg har hatt, og at det er noe av grunnen til at jeg er ufør, i tillegg til alle kroppslige skader og skavanker. At ektemannen min døde brått og uventet var kanskje ikke det jeg trengte på toppen av alt annet, men slike ting kan en ikke styre. Det jeg kan styre er hva jeg velger å bruke energien min på og hva jeg kan overlate til andre. Og folkens, jeg har fremdeles evnen til å se de små, fine øyeblikkene livet har å by på, selv om det var litt vanskelig i går morges.
I går kveld for eksempel. Jeg satt ute på terrassen og snakket med Datteren i telefon til det mørknet rundt meg. Klokka var vel nesten 22 før jeg følte behov for enten å trekke inn eller hente sjal eller pledd. I kveld skal jeg flytte en av lyktene fra trammen til terrassen og tenne den når jeg sitter ute. Jeg elsker varme augustkvelder når en kan sitte ute med tente lys og kjenne mørket omslutte en.
Det gledet meg stort da jeg møtte et rådyr i Hundremeterskogen her en tidlig morgen. Disse små, korte møtene med skogens dyr gleder langt lengre enn de små sekundene de varer.
I går da jeg kjørte utover til Høvdingen gjennom vakkert landskap tenkte jeg over hvor fin sommer vi egentlig har hatt i år. Hvor mange fine soldager det har vært. Jeg har kanskje ikke gledet meg fult ut over de. Sommeren ble så annerledes enn jeg hadde tenkt. Men det må da ha vært en av de beste somrene sånn værmessig på mange mange år. Jeg håper på en lang fin høst og. Har sjekket langtidsvarselet, og det ser bra ut.
Jeg har mange som bryr seg om meg. Det fikk jeg nok en gang bevis for i går. Så får de være at noen mennesker slenger ut av seg lite gjennomtenkte kommentarer i ny og ne. Det får de selv ta ansvar for, så får jeg ta ansvar for å ikke la ubetenksomhet fra mennesker som alltid har hatt det med å snakke lenge før de tenker gå så inn på meg.
Den ventileringen som kom ut gjennom bloggen i går er en ventilering jeg tidligere hadde tatt i kurvstolen på trammen med GGG som klagemur og tilhører. Det er der jeg som regel ventilerte ut opphopet frustrasjon. Jeg var en sving bortom grava hans i går. Satte nye roser i vasen og kom med et par sukk over livet mitt og noe av frustrasjonen min. Jeg følte at han smilte til meg og sa at Jeg synes du klarer deg bra jeg. Du er flink. La ikke dumme uttalelser gå inn på deg. Du vet jo hvordan hen er.
Så jeg labber videre. Tar en dag av gangen. Dagen i dag føles ok. Sola skinner og jeg skal straks ut med hundene. Senere skal jeg i et møte på rådhuset. Være politiker. Det gleder jeg meg til. Da er jeg i mitt ess. Joda, livet har mange små, gode øyeblikk på lur. Også for meg.
Jeg ser stort sett lyst på livet. Har evnen til å se etter de små gleder, og har en evne til å bøye nakken og gå på når livet butter litt. Men noen ganger blir jeg så provosert og forb.. av andres kvalmende positivitet. I dag er en slik dag.
Når Monica skriver om hvor viktig det er å sette pris på de gode øyeblikkene eller lysglimtene som alltid er der får jeg lyst til å skrike høyt. Det finnes faktisk perioder i livet hvor det ikke er så mange lysglimt å se. Noen ganger må man ha lov til å la mørke omslutte en uten å lete febrilsk etter lysglimt. Jeg mener ikke at en skal dyrke det mørke og triste, men noen ganger tror jeg vi har godt av å ta inn over oss at livet også består av dager som er mørke og tunge. Sorg, for eksempel, er noe man må i gjennom. Ikke noe en skal skyve vekk fordi livet alltid bør være så lyst og lett.
Det er ikke bare trist, det finnes ingen tid der alt bare er negativt, det skjer alltid noe og noen ganger må man faktisk bare lete etter dem, fortsetter Monica. Jo, det finnes tider da det er lov å føle at alt er trist. Det er noen ganger det er helt ok å ikke lete febrilsk etter lyspunkt. Det er lov å tenke at akkurat nå er livet tungt, men jeg vet at det vil bli bedre om en stund. Jeg må bare komme gjennom denne perioden. Ta en dag av gangen.
Det er ikke slik at jeg synes livet er nitrist. Det er ikke slik at sorgen omslutter meg. eller har tatt overhånd. Jeg har mange gode øyeblikk. Jeg ser som sagt stort sett lyst på livet. Det jeg prøver å si er at noen ganger har man godt av å dvele ved melankolien, kjenne på savnet, føle på tristheten. Ikke skyve vekk alle disse følelsene. Ikke fortrenge de. Skal man komme gjennom en sorg må man ta seg tid til å sørge. Da må også omverdenen la en få tid til å sørge. Sørge på sin måte.
De første kaotiske dagene, ukene etter at GGG døde ble jeg kalt panseransikt og fikk høre at jeg var så forbanna tøff. Noen mener jeg burde sittet oppløst i tårer i kirken under begravelsen, ikke entret talerstolen og holdt minnetale. Noen har og stilt spørsmål ved hvor mye jeg sørget nettopp på grunn av manglende tårer og det at jeg også ved en slik anledning ikke lot muligheten til å entre en talerstol gå fra meg. (Nei, de har ikke sagt det til meg, men likevel har jeg fått uttalelsene med meg…)
Nå har det gått noen uker, et par måneder, og jeg føler at noen av de samme menneskene mener at jeg burde ha kommet over det verste nå. At jeg må være i gang med livet igjen, at dagene må fylles med gjøremål. Ja, at de er litt redd for at jeg skal ha for mye tid til å kjenne på følelsene eller dvele ved at GGG er borte. Jo travlere jeg forteller at jeg har det, jo mer fornøyde blir de.
Livet må gå videre…. Det var godt han slapp å lide, at det gikk så fort… Du har jo Yngste Sønn som kan hjelpe deg med praktiske ting. Det må gjøre savnet etter GGG mindre…. Den siste uttalelsen er en av de som har provosert meg mest. Yngste Sønn er både flink og hjelpsom. Det har vært utrolig godt at han fremdeles bor hjemme. At det ikke bare er meg i Drømmehuset. Han klipper plenen og hjelper meg med å skru opp lokk jeg ikke klarer og elektronikk jeg ikke får til, slik GGG villa ha gjort. Samtidig kan han på ingen måte erstatte GGG i hverdagen min. Det er ikke den praktiske hjelpen jeg savner. Det er hele personen GGG. Mennesket GGG. Det kan ingen erstatte.
Livet går videre. Jeg labber med i mitt tempo. En dag av gangen. Jeg har gode øyeblikk. Jeg har gode dager. Samtidig må jeg ha lov til å bruke tid på melankoli, på å sitte å tenke, til å ta meg tid til å kjenne på savnet. Kanskje felle noen tårer. Jeg føler ingen desperat trang til å lete etter lyspunkt. De er der. Jeg lengter mer etter rom for at jeg ikke trenger å gjøre så mye hele tiden. At jeg ikke behøver å levere regnskap over hva jeg har brukt tiden min til. At jeg ikke trenger å bli aktivisert. At det kanskje ikke er positivt for meg å få pådyttet flere oppgaver i et velment ønske om å holde meg i gang.
Jeg er sliten. Sorg tar krefter, og jeg har så vidt startet med å bearbeide sorgen, komme meg gjennom den. Først måtte jeg fatte at GGG var død. Jeg satt der og holdt han i hånden da han pustet ut for siste gang. Jeg forsto der og da at det var slutt, men likevel var det så uvirkelig. Det var under 24 timer siden han hadde laget middag til meg og vi gikk kveldstur sammen med hundene. Å forstå og å fatte er to vidt forskjellige ting.
Så var det alt det praktiske. Alle som måtte ha beskjed. Begravelse. Skifte. Alle instanser du må informere. Forsikringer, strøm-abonnement, telefonabonnement, alt som du må endre navn på. Tegne ny avtalegiroer…. Det er ei digital papirmølle som både krever tid og krefter. Samt en hjerne som fungerer.
Få oversikt over økonomien. Inntektene i Drømmehuset ble redusert på dagen da GGG døde og Nav selvsagt stoppet AAP.. Utgiftene ble selvsagt og mindre. Men jeg er usikker på at de ble redusert i like stor grad. Strømregning, forsikring, etc er jo det samme om vi er en mindre i husstanden.
Først nå føler jeg at jeg begynner å få hodet over vannet. At jeg kan senke skuldrene og begynne å ta inn over meg det følelsesmessige ved at GGG er borte for bestandig. Kjenne på sorgen over at jeg har mistet kjæresten min. Dvele ved minnene mens jeg langsomt rydder opp i skap, og boder som rommer et helt liv. Borre nesa ned i ei flanelsskjorte og la tårene strømme litt, eller lytte til en LP som minner om en sommer for lenge, lenge siden.
Først nå har jeg tatt fatt på veien gjennom sorgen. Da føler jeg at folk forventer at jeg skal være over det verste og tilbyr dugnadshjelp for rask og effektiv rydding av boder og garasje.
Den beste hjelpen jeg kan få akkurat nå er å få lov til å sørge. Lov til å bruke den tiden det tar. Lov til å ha dager hvor jeg kanskje bare lytter til gamle plater og trekker inn lukta fra en gammel skjorte. Det jeg trenger nå er tid. Få lov til å komme meg gjennom sorgen på min måte. La meg få bruke den tiden jeg trenger. Jeg har ikke hastverk. Jeg tar en dag av gangen.
Livet går videre. Livet har mange lyspunkt. Jeg har tatt fatt på veien gjennom sorgen. Jeg kommer til å komme gjennom den. Men la meg få tid og mulighet til å gjøre det i mitt tempo. Ikke dytt oppgaver på meg i misforstått snillhet fordi dere er redde for at jeg skal få for mye tid til å sørge. Og en liten ting helt til slutt. Jeg var ufør før GGG døde. Jeg har ikke fått noen bedre helse i løpet av sommeren, selv om jeg nok kunne ha trengt det. Jeg kjenner jeg trenger litt tid til restitusjon. Bruke tid på det som gir energi. Ikke tappe batteriene enda mer ned.
Jeg gikk tur med Kidd i går morges. Vi var bare en kjapp morgentur i Hundremeterskogen rett borte i veien her. Den vanlige runden vi tar når vi ikke drar på lengre turer. Klokka var sånn ca 08.30 på morgenen, sola skinte og fuglene sang.
Plutselig ble jeg var at noe beveget seg litt foran oss borte i skogen. Jeg tenkte det var en av de andre hundeeierne her som var på luftetur.
Det var det ikke. Det var et rådyr som kom trippende mot oss på stien. Da det ble var oss stoppet det opp. I noen sekunder ble vi stående å iaktta hverandre, rådyre og jeg. Så bykset det vekk fra stien og bortover lyngen.
Jeg ble stående å se etter det til det forsvant mellom trærne. Det samme ble Kidd. Helt stille, uten en lyd. Flink hund.
Skulle gjerne hatt bilde av det, vi sto bare 20-30 meter fra hverandre. Men jeg var redd for at magien ville blitt ɓorte hvis jeg hadde begynt å dra frem mobilen fra baklomma. Noen ganger er det greit bare å nyte øyeblikket uten filter og foto-linse.
Typisk sommer er utfordringen fra Ut i friluft denne helgen. For meg er markblomster typisk sommer. Det å kunne vandre rundt i natur kledd i blomsterprakt.
Det er en nydelig augustdag ute. Litt kald, frisk luft kommer inn den åpne terrassedøra. En fin måte å starte dagen på. Kjenne på den friske augustlufta mens du nyter en kopp te. (Jeg vet det er kaffe i gruset på bilde, men telefonen ligger til lading så jeg tok et bilde fra arkivet.)
Vibbedille på plassen over meg på topplista har blitt mormor og vært på sin første barselvisitt leser jeg. Gratulerer så masse! Ja gratulerer både til den stolte mormoren og resten av familien. Ny verdensborger. Det må være stas.
Å bli mormor eller farmor, kort sagt bestemor, det må være utrolig stort. Jeg tror jeg ville blitt helt tussete hvis jeg ble det. Sukk. Et lite øyeblikk dveler jeg ved tanken. Så rister jeg den av meg. Er det en ting jeg ikke har lyst til å bli så er det en sånn mor og svigermor som går rundt og maser om barnebarn. Eventuelle barnebarn får komme når ungene mine måtte ønske det.
Det unge paret med sin førstefødte dro hjem fra føden under ett døgn etter at den lille ble født. Det synes jeg er skikkelig tøft gjort. Da jeg fikk min førstefødte i 1991var jeg på barselavdelingen på sykehuset i 6 dager etter fødsel. Det var vanlig på den tiden. Man lå på barsel i rundt en uke. Jeg er usikker på hvor klar jeg hadde vært for hjemreise etter et lite døgn. Eller jeg er ikke usikker på det. Jeg hadde ikke vært klar for hjemreise etter et døgn, selv om jeg bare bodde noen få hundre meter fra sykehuset. Dagens unge foreldre er tøffe. For det å dra hjem etter et døgn er relativt vanlig nå har jeg hørt. Når jeg leser på nett ser jeg at det vanlige er 1-3 døgn på barselavdelingen. Barseltiden har altså blitt redusert med to tredjedeler siden jeg fikk min førstefødte. Det gir rom for noen refleksjoner.
Den første tanken er at her har sykehusene spart mye penger. Et gjennomsnittlig liggedøgn på sykehus koster 17.000 kroner. Når man reduserer antall liggedøgn med 5 pr. fødende kvinne får man en kostnadsbesparelse på 85.000 kroner pr. fødsel. så blir det i underkant av 4,6 milliarder kroner i året. Mulig tallet er litt høyt, da jeg tror et døgn på barsel ligger lavere i pris enn et gjennomsnittlig sykehusdøgn. Samtidig, når barselkvinnene ligger kortere tid på sykehus vil det til enhver tid være færre kvinner på barsel, da trengs det færre ansatte til å ta seg av de så man kan ta med reduserte lønnsutgifter i regnestykket… Mulig besparelsen da er litt større, avhengig av årsverk-reduksjonen. Så jeg tror ikke en besparelse på 4,6 milliarder er så feil.
På sekstitallet skulle ikke liggetiden være under åtte dager. Det var mange regler mor og barn måtte følge. Barselkvinnen skulle hvile og holde sengen for å samle krefter etter fødselen, og hun fikk kun se barnet når det var tid for amming. Jeg ønsker meg ikke tilbake dit. Men det er ikke det jeg snakker om. Jeg var ikke fødende på 60-tallet. Jeg ble født da.
Jeg fødte barn på 1990 tallet. Det er en stund siden, men ikke så lenge siden. Da jeg fikk Yngste Sønn i 1997 hadde sykehuset ny fødeavdeling. De fødende fikk enerom.Barna var hos moren sin mesteparten av tiden, men kunne overlates til barnepleierne hvis mor ønsket det. For eksempel for å få en liten lur, en dusj eller gjemme seg under dyna med barseltårene. Barnefar kunne komme å gå slik han ønsket det, og man hadde noen rom hvor far også kunne få overnatte sammen med mor, såkalte familierom, hvis de bodde langt fra sykehuset eller hadde behov for det av andre grunner. Jeg vet at når man sier at mange familier ønsker å dra hjem fra barsel etter et døgn eller to så er det det at foreldrene føler et behov for å være sammen, at barnefaren har en like viktig rolle som moren og at mødrene ikke synes de får den hvilen de trenger når de ligger på flermannsrom. Det har jeg stor forståelse for. Far må være en naturlig del av barseltiden, også på sykehuset, og i sykehus som bygges i dag er enerom standarden på de aller fleste avdelinger. Det synes jeg er so det skal i 2025.
Det jeg tenker på er at spesielt førstegangs fødende trenger å være på barselavdeling til de har kommet godt i gang med amming. At de føler at de har fått hentet seg litt inn igjen etter fødselen, som jo er en hard fysisk belastning, Ikke minst tenker jeg på barnefaren. Kan tenke meg en del nybakte fedre som føler seg hjelpeløse når barnemoren utslitt og oppløst i barseltårer sliter med amming og bare er fortvilet.
Vi har nok en kostnadseffektiv barselomsorg i Norge, men kanskje har vi ofret noe av trygghetsfølelsen på veien til å komme dit.
