kjerringtanker Det trengs et stort plaster for å dekke munnen på en gal kjerring. Danske ordtak

Jeg befinner meg ikke på hytta. Det burde jeg sikkert gjort. Men det blir ikke hyttetur på meg denne helga, selv om jeg tror en tur til fjells kunne gjort meg godt.  Ikke minst etter samtalen med Yngste Sønn i går. Jeg sukker stille. Det er ikke bare bare å overta ei hytte som har vært i svigerfamilien i over 60 år.

En ting er at vedlikehold og oppgradering ikke har hatt høyest prioritet i alle de 60 årene. Det kan jeg innrømme at jeg har medansvar for. Jeg har jo vært medeier i de siste 12 åra.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

En annen ting er alle som har et forhold til hytta, som føler at den er en del av deres historie og. Som regel ser jeg på det som positivt. Ikke i går.

Yngste Sønn fikk telefon fra Svoger. Ikke så rart. Onkel og nevø har jevnlig kontakt, og skal på hyttetur sammen til Svigermors hytte denne helgen.  Men Svoger ringte nok mest fordi en kusine av han (og GGG) tilfeldigvis hadde vært i området der hytta ligger. Hun hadde da tatt en tur nedom hytta. Sikkert for å mimre litt. Jeg vet fra hytteboka at hun og foreldrene hennes har feriert flere ganger på hytta da hun var ung.

Det er bare trivelig. Synd vi ikke var der, da kunne hun fått kaffe. Kusinen er en trivelig dame i slutten av 60-åra. Da kunne hun og fått en forklaring av oss på hvorfor det står en del ting lagret på verandaen. At det er litt mindre gulvplass inne i hytta for tiden. At vi driver og skifter gulv og lager bod om til bad. Så nei, det har ikke vært innbrudd. Det er ikke derfor en dostol og noen slitte hyller fra Jotex står på verandaen.

Det er flott at hun bryr seg. Det er flott at hun sier i fra. Hadde det vært innbrudd hadde jeg selvsagt vært takknemlig for å få beskjed. Jeg skulle bare ønske hun hadde ringt meg, ikke Svoger.

Ikke noe galt med Svoger. Han er snill som dagen er lang. Men han er ikke en fyr som holder slik informasjon for seg selv. Den går nok og til Svigermor. Og for Svigermor er hytta med utedoen langt nede i lia et hytteparadis som verken trenger forbedringer, oppgraderinger og knapt vedlikehold. Jeg er redd hun vil se på det å rive opp gulv for å skifte råttent bjelkelag mer som vandalisme enn helt nødvendig vedlikehold. Dette kommer jeg fort til å få høre i lang tid.

Hegelill sitt innlegg om hytteliveter innlegget som var inspirasjonskilde til dette innlegget. Vel, det handlet i det minste om hytteliv. Samtidig fikk jeg luftet litt frustrasjon.

Det lå brev til meg fra Vestre Viken i postkassa i dag. Jeg rynket brynene og tenkte: Hva er det nå? Synet mitt som jeg har kontrollert der jevnlig skal her etter følges opp av øyenlege på Hønefoss og optiker. Ny dose osteoporoseinfusjon skal jeg ikke ha før på ettervinteren.

Jeg tenkte ikke en gang på at jeg fjernet et carcinom i ansiktet i starten av juli. Det ble jo rutinemessig sendt til patologisk så man kunne slå fast om det var et carcinom og at kirurgene hadde fått med seg alt. Litt rart i grunn at jeg ikke straks tenkte på det, for i søvnløse netter har det streifet meg at med min sedvante flaks så har de sikkert ikke fått med alt. Jeg som før alltid var optimistisk har blitt litt mer negativ. Ting har liksom ikke helt gått min vei de siste årene. Vel, nå sto jeg med svaret i hånden. Alt var fjernet, og jeg trengte ikke videre oppfølging. Det var en lettelse å få den beskjeden. Jeg har nok uroet meg litt mer enn jeg har ønsket å innrømme.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Litt rart at jeg ikke tenkte på det histologisvaret da jeg så brevet fra Vestre Viken. Det er vel et tegn på at det har vært litt mye i det siste. At meg og mitt har blitt skjøvet litt i bakgrunnen.

Arret ser ut til å bli så fint som jeg kunne ønske. Nå er det bare å fortsette med å være flink til å bruke solkrem, og ellers legge det carcinomet bak meg.

Oppvekst på 70-tallet skildret i bøker av Line Baugstø er temaet i innlegget til Mangt og meget som jeg sitter og reflekterer over i dag. Jeg vokste også opp på 70- tallet, så det passer jo bra.

Kvinnefrigjøringen, kvinneåret, kampen for kvinners rett til å studere og jobbe. Som barn føltes det bare utrygt. Jeg ønsket meg ingenting annet enn en tradisjonell familie med pappa på jobb og mor med fangforkle og hjemmebakte boller.

Dette sitatet er hentet fra Mangtogmeget sitt innlegg. Jeg tenker etter. Fant jeg kvinnefrigjøringen og kvinneåret utrygt? Ikke i det hele tatt. Jeg tror kvinnekampen aldri helt kom til bygda der jeg vokste opp. I det minste ikke til omgangskretsen til foreldrene mine. Jeg vokste opp med hjemmeværende mamma, og det var det vanligste også blant vennene mine.

Joda, det fantes et par litt yngre mødre som ble sett på som rødstrømper. Det var ikke noe utrygt med dem. De hadde noen litt rare ideer, men de snakket ikke så høyt om de. Mulig de følte det utrygt. De var helt klart i mindretall.

Bygdesnakk som og beskrives er mer gjenkjenbart. Man skulle ikke skille seg mye ut fra den gemene hop, ta noen andre valg enn det bygda forventet før folk begynte å snakke. En far som hadde reist for å realisere drømmen sin, slik Mangtogmeget skriver om, ville helt klart fått folk til å snakke. Enda mer snakk hadde det blitt hvis en mor hadde gjort det samme. Hun hadde i tillegg fått stempelet dårlig mor. 

Jeg har ikke lest bøkene til Line Baugstø, men jeg tror jeg ville likt de. Nok en gang har Mangt og meget kommet med en bokanbefsling som faller i smak.

Sitter her med tekopp og tastatur slik jeg pleier. Teen gjør godt. Halsen er sår, jeg har hostet meg gjennom natta og har visst blitt forkjøla.  Det er grått og regn ute. Greit å starte dagen litt rolig.

På radioen bak meg sitter to sprudlende damer å snakker om at folk klager for mye over at de er slitne. Jeg hører hva de sier. Føler at de snakker til meg, og dropper den fortsettelsen på forrige avsnitt som jeg satt og formulerte. Jeg er ei som her på blogg ofte skriver at jeg er sliten. Sikkert litt for ofte.

Ok, så er jeg forkjøla. Det er til å leve med, og det går over. Jeg er heldig. Jeg kan ta meg tid og lov til å være forkjølet. Jeg har ikke en jobb som venter. Jeg trenger ikke sitte her å vurdere om jeg er frisk nok til å gå på jobb, eller om jeg må ta en telefon til jobb og si at jeg er syk. Jeg kan la kroppen være litt tufs uten at det gir meg dårlig samvittighet. Uten at jeg trenger å vurdere hvos syk eller frisk jeg er.

Det at jeg i mye større grad kan styre dagene og livet mitt selv gjør meg godt. Jeg har tenkt en del på det i sommer. Når hjernen begynner å tenke nå må du lage middag, klokka er 16. Så slår en tanke ned i meg. Hvorfor det? Jeg vil heller dra på sopptur.  Jeg kan lage middag senere. Det er ingen som forventer den middagen på et bestemt klokkeslett.

Hvis jeg får et innfall om å lete etter for lengst døde tippoldemødre trenger jeg ikke diskuttere med andre enn meg selv hvor vidt vi skal bruke dagen på det, eller om vi heller skal dra på multetur på Vikerfjell eller rydde i garasjen.

På samme måte når jeg sitter og drømmer og ser på boliger på finn. Jeg trenger ikke overbevise noen om mine sprøe interiørinfall skal gjennomføres. Ingen som skriker opp om at han blir sveieblind hvis jeg tapetserer gjedtedoen rosa, eller er uinteresert i å vurdere andre farger på soverommet enn røykblått. Det er og jeg som skal bestemme hvor den boligen skal ligge.

Denne friheten til å styre dagen min selv gjør meg godt. Nå har jeg bestemt meg for at det er tid for frokost.

Det ble en tidlig morgen i dag. Første blogginnlegg ble postet klokka 5. Da hadde jeg alt vært oppe en stund. Klokka 6 satt jeg ute på terrassen med dagens første kaffekopp. Det er ikke hverdagskost for denne kjerringa, men sånn blir det når kjerringa våkner ved tretiden og ikke får sove igjen.

Det var en fin morgen. Klar, blå himmel. Frisk sensommerluft. Fugler som synger mot sola i prydepletreet. Fin start på dagen, egentlig, der med kaffekoppen.

Så var dagen i gang. Jeg puslet rundt i Drømmehuset, og fikk unna en del av det kjedelige husarbeidet som først synes hvis du ikke gjør det. Man får litt ut av dagen når man står opp med sola. Innen Reiseradioen begynner klokka 9 har jeg fått unna en del av rutine-arbeidet, og er godt i gang med å rydde i mere papirer inne på “kontoret”.

Lite visste jeg at interessen for turkise plastvasker var så stor, tenker jeg når jeg tar en ny pause i gyngestolen på terrassen sånn i 12 tida. Jeg la ut en turkis plastvask fra 60-tallet som har vært i bruk på det gamle “badet” på hytta på finn.no under kategorien Gis bort. Den har ligget til salgs i en lokal kjøp/salg gruppe på fb for en billig penge i hele sommer uten ar noen har tatt kontakt. Den er produsert av Gustavsberg og av god kvalitet. Tenkte den kunne gjøre seg i et utekjøkken eller i et drivhus. Nå la jeg den ut som Gis bort både der og på finn. Og på finn er det 21 stykker som har klikket seg inn på annonsen i løpet av den første timen. Sånt gir håp om at den kan få et nytt liv et eller annet sted.

Litt moro skal en ha, så jeg klarte ikke å dy meg. La igjen en kommentar til en kommentar i et kommentarfelt i lokalavisa. Det var under en artikkel om at prisen på Norgespris, som i følge avisen har vært svært gunstig for oss forbrukere, kan øke fra 1. mars 2027. Et tema jeg selvsagt mener noe om. Om Norgespris blir økt og til hva bestemmes i Statsbudsjettet står det i artikkelen, og det blir garantert en del av budsjettforhandlingene. Jeg regner med at Mimir (som er Rødt sin representsnt i de forhandlingene) og jeg ser ganske likt på den saken. Så da er vel det i trygge hender. Men tilbake til kommentaren: En fyr har lagt igjen denne kommentaren:

Stokk dumme politikere – når skal vi bytte dem ut?

Siden fyren virker litt uinformert svarer jeg på spørsmålet:

Neste stortingsvalg er i 2029.

Det tar ikke lang tid før jeg får svar.

Stortingsvalg er like ekte som julenissen på julekveldn. Nasjonen er ødelagt for all fremtid om de ikke byttes ut innen 2029. Hele verden ler av oss. Flaut.

Selv om jeg må si jeg er litt nysgjerrig på hvordan han har tenkt å bytte ut regjering og storting før 2029, og også kunne ønske en utdypning av om han har belegg for at hele verden ler av oss, gir jeg meg der. Jeg kom brått på hvilket nivå det ofte er på debatten i kommentarfeltet.

Apropos finn. Jeg la ut et brukt espalier der i helgen. Også det ville jeg gi bort. Det er brukt, og ikke helt perfekt. Kanskje heller ikke av den dyreste kvaliteten. Også det har fått en del klikk. Nå fikk jeg melding fra en som var interessert. Det blir hentet i kveld. Er jeg heldig kan det hende de vil ha plastvasken og. Går jo an å spørre.

Godt fornøyd med denne formiddagen. Det lønner seg å komme seg opp om morgenen.

Her om dagen reiste jeg til Tyrkia…. Nei, jeg mener Tyristrand. Litt forskjell på meg og Celina Og mens hun koste seg i Bulgaria i 1 uke nøyde jeg meg med en kveld.

Bilturen gikk greit begge veier.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Jeg vil kanskje ikke si at jeg bodde hos søsteren min, selv om jeg oppholdt meg hos henne de timene jeg var på Tyristrand.  For det meste satt vi ute i hagen. Den andre søsteren var også der. Så vi tre søstrene satt ute i sensommerkvelden og pratet til det mørknet. Da jeg dro fikk jeg med meg en avlegger fra en av hennes mange pelargonier.

Jeg kan godt ta turen tilbake. Ja sånn på besøk. For selv om det visstnok skal være ledige leiligheter til salgs på Tyristrand er jeg ganske sikker på at det ikke er der jeg finner drømmeleiligheten. Det skal litt mer enn en coop-butikk og en bensinstasjon til for at jeg skal kalle det sentralt.

Jeg liker blogger med litt humor. Så Moddablogg  sin skildring av en ferie på ei hytte i Ryfylke er underholdende.  Sånn lett humring over tekoppen.

En ting må jeg dog påpeke. I siste avsnitt skriver han:

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Den så følge med på Norges 38. minst leste blogg, moddabloggen, får se. Foreløpig god sommer!

Han har avansert på den lista. Nå er han Norges 8. minst leste blogg.  Håper det snart kommer rapport fra Mallorca-blusen, og at dette innlegget kanskje får han litt høyere opp på topplista.

Jeg har tenkt en stund. Reflektert og overveid fordeler og ulemper. Kanskje mest fordeler, jeg liker å ha en positiv innstilling. Jeg har tenkt å endre livsstil. Eller kanskje ikke så mye livsstil som livs-innstilling. Jeg har bestemt meg for å bli en livsnyter. Eller kanskje snarere en livskunstner. En som er god til å gjøre hverdagen fin og spennende.

Før har jeg hevdet at jeg har som mål å bli 100 år, og jeg ønsker fremdeles å bli gammel. Gjerne 100. Men viktigere enn å fylle livet med år er det vel å fylle årene man har her med liv?

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Når jeg snakket om at jeg ville bli 100 kom folk med gode råd som å begynne å trene, kutte ut karbohydrater og andre velmenende forslag de sikkert har rett i. Men hva er vitsen med å bli 100 hvis jeg må fylle de siste 40 i svett treningstøy mens jeg gnasker selleristenger og hirsefrø? Jeg vil jo leve til jeg blir 100.

Jeg vil leve det gode liv. Hva det er varierer sikkert fra menneske til menneske. Det kan til og med hende det finnes noen som mener det er svett treningstøy og hirsefrø. For meg er det gode liv en kaffekopp på terrassen, gode samtaler med folk jeg bryr meg om, politikk, en god bok, interiør og bruktfunn. Ja og en kaffe-latte i blant.  Jeg har i grunn enkle gleder.

Her om dagen snakket jeg med psykologvenninna. Hun sa det hørtes ut som om ting begynte å lysne, at jeg var lettere til sinns enn jeg har vært det siste året, kanskje de siste åra. Jeg ga henne rett i det.

Jeg har i grunn alltid hatt et lyst sinn. Men det siste året har jeg på mange måter hatt nok med å la dagene gå. Gjøre det jeg må gjøre, men ikke helt finne gleden i og overskuddet til å gjøre så mye mer enn det. I vår og sommer har det overskuddet sakte kommet tilbake. Jeg plukker villblomster, leter etter tippoldemødre og tar små dansetrinn når jeg hører en fengende melodi på radioen.

Ingen lever evig. Heller ikke jeg. Så når jeg skriver at jeg tenker å bli en livsnyter tenker jeg å få flest mulig gode stunder. Som nå med kaffekoppen på terrassen. Tenke mer på hva jeg ønsker å bruke tiden på enn hva andre mener jeg bør bruke tid på.

Hvis vi sier at jeg lever til jeg er 90, så har jeg 1/3 av livet igjen. Den første tredjedelen gikk med til oppvekst og utdanning. Den andre tredjedelen ble brukt på å arbeide og å forsørge familie, og oppdra barn. Den tredje, den som starter nå er liksom bare min. Fri til å fylles med det jeg ønsker, fri til å nytes!

(Nå mener jeg ikke at ikke de første 2/3 har vært bra. Hadde jeg fått leve livet mitt på nytt hadde det blitt relativt likt. Det er bare småting jeg ville ha forandret.)

Jeg får litt følelsen av å lese en dagbok når jeg leser Danivalderrama  sitt siste innlegg. Eller i grunn alle innleggene til den bloggeren. Hun er vel en av de som er mest tro mot blogg-konseptet til de rosa som har forlatt platformen.  Det er ikke noe galt i det, hvis man behersker gangeren, og det mener jeg Danivalderrama gjør. Så får vi se om denne kjerringa og behersker gamle kunster. Jeg har skrevet mye dagbok i mitt liv.

I dag var jeg oppe til normal tid. 06.30 må være godkjent på en søndag og siste feriedag.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg har ikke all verdens planer for uka som kommer. En avtale i morgen. Det er vel alt. Liker å ta dagene litt som de kommer. De skal nok bli fyllt. Jeg har i grunn nok å ta fatt på.

To ting jeg er ganske så sikker på at jeg ikke skal i dag er å bade og å grille. Grillen her har ikke blitt brukt i år, og kun en gang i fjor. Jeg er ikke så glad i gassgrill, leses jeg har ikke helt lært meg den.

Danivalderrama er langt yngre enn meg. Likevel kjenner jeg meg igjen i det hun skriver når hun skriver:

Jeg må begynne å tenke at ikke alle aktiviteter er såkalt «late». 

For jeg har en tendens til å tenke at det er feil hvis jeg sitter og leser bok, driver med håndarbeid eller andre fritidssysler midt på dagen. Jeg burde jo gjøre noe fornuftig.

Jeg har blitt flinkere de siste årene. Flinkere til å se at det å restituere er sunt. Likevel sliter jeg med dårlig samvittighet for å være lat.

Men i dag er det søndag. Da er det hviledag. Da kan jeg sitte med tekoppen med god samvittighet. Egentlig kan vel jeg som er uføretrygdet gjøre det hver dag, sitte med tekoppen langt utover formiddagen uten å få dårlig samvittighet, mener jeg. Det må jeg nok fremdeles jobbe litt med.

Noen hotellferie har jeg ikke unnet meg i sommer, ikke tror jeg jeg kommer til å gjøre det heller. Men noen flere dagsturer ser jeg ikke bort fra at det kan bli utover sensommeren og høsten.

Jogging blir det nok ikke noe av, men en kinotur skal man ikke se bort fra. Og selv om jeg har klesskapet fullt av klær skal man ikke se bort fra at jeg kommer til å handle et par klær. Nyw bruktfunn er det vel og fare for at dukker opp, selv om jeg håper å kvitte meg med mer enn jeg drar inn i Drømmehuset.

Danivanderrama skriver om alt hun er takknemlig for. Takknemlig er et ord jeg sjelden bruker. Men jeg er takknemlig for at jeg bor i en velferdsstat som gjør at jeg ksn ta hensyn til alle skavankene kroppen har fått uten å være redd for ikke å ha råd til te i koppen. (Te har forresten blitt veldig dyrt.) Jeg er og takknemlig for alle fine folka jeg har i livet mitt. Masse fine folk i familie og vennekrets.

Da tenker jeg ikke “fine” i betydningen rike, flotte stillinger eller viktige posdisjoner, men fine fordi de er flotte mennesker som jeg trives sammen med.

Jeg kan kose meg selv om jeg er alene. I går ble det rødvin i glasset og potetgull i bollen. En halvflaske vin holder til både fredag og lørdag for denne kjerringa. Det samme med en pose potetgull.

Takk for at du gad å lese dagboknotatet mitt. Nå skal jeg ha frokost, så får vi se hva jeg finner på utover dagen. Muligens det blir en liten utflukt. Men nå frokost.

Jeg vet, det er et arkivbilde. Verken syrinen eller prydepletreet blomstrer ved Drømmehuset nå. Jeg gidder ikke fotografere terrassebordet hver gang jeg sitter i kurvgyngestolen her ute, og jeg liker bildet. Det får gjøre nytten sin.

Jeg hadde ikke tenkt å skrive om terrasse- eller hage. Selv om jeg lurer litt på hvor mange kvadratmeter balkong jeg trenger for å ha god plass til kurvgyngestolen, et bord å sette kaffekoppen på samt noen blomsterpotter. Ja, og så bør jeg vel ha plass til en liten stol til. Sånn i tilfelle jeg skulle få besøk. 2 kvm blir kanskje litt lite?

I går så jeg en leilighet jeg kunne tenke meg. Litt dyrere enn jeg har tenkt,.I det minste når jeg ikke vet hva jeg får for Drømmrhuset. Og så er balkongen muligens i minste laget.

Leiligheten er i tredje etasje i dette huset. Dere ser balkongen omtrent midt på bildet. Ja,ja, det er lov å drømme og fantasere.

Kanskje ble jeg litt motivert av denne leiligheten, for jeg har fått ryddet litt i dag. Det går sakte men sikkert fremover. For tiden er det stort sett gamle papirer jeg rydder i. Tidkrevende, men det føles utrolig godt å få gjort.