Jeg har ferie for tiden. Mange, lange og blanke sommerdager ligger foran meg. Dager jeg skal fylle med gode opplevelser, stelle og stulle hjemme og ikke minst, turer med hundene.
Jeg elsker disse stille morgenturene med hundene. Rusle av gårde, gjerne på ukjente stier, eller i fredelige villastrøk.
I dag dro jeg av sted mens de andre i huset sov. Klokka var ikke 8 engang da jeg og hundene satte oss i bilen og dro av sted. Denne turen hadde jeg sett frem til en stund, og været var upåklagelig. Strålende sol fra skyfri himmel. Vi dro til nabokommunen hvor jeg hadde lyst til å utforske et område jeg hadde hørt at hadde et flott turterreng for slike rusleturer som jeg liker.
Vel fremme ble bilen parkert, og vi trasket innover en grusvei, før vi tok av gjennom en jernbaneundergang og fortsatte på en god og tydelig sti. Terrenget svarte til forventningene, og jeg tenkte at dette kommer til å bli en slik tur jeg vil huske.
Vi entret en topp, det var litt bratt stigning, og vel oppe ga Gamle-kjøteren tydelig signal på at han ønsket å snu. Han er en 15 år gammel gjeterhund, og pleier å få bestemme når det er på tide å snu. Så og i dag,
Vi hadde så vidt snudd og startet nedstigningen da det skjedde det som ikke burde skje, men som selvsagt gjorde det.
Jeg skled, som så mange ganger før. Skled på barnålteppet på stien, en løs sten eller jeg vet da søren. Før jeg helt visste ordet av det lå jeg på ryggkulen med det ene benet under meg.
Typisk.
Jeg merket raskt at det var ankelen og foten som gjorde mest vondt. Jeg fikk frem foten, og satt den forsiktig mot bakken. Det gjorde vondt på siden av foten, men ankelen virket stabil. Jeg kjente forsiktig på kneet – holdt nesten pusten. Nei, kneet virket ok. Jeg pustet lettet ut. Det kneet inneholder 2 plater, 8 skruer og 11 pinner. Jeg er livredd for å gjøre noe som får noe av det til å løsne.
Forsiktig reiste jeg meg. Jo kneet holdt. Det samme gjorde foten.
Jeg haltet avgårde tilbake til bilen.
Vel hjemme var jeg i et elendig humør. Skjellte og smellte og var bare så utrolig oppgitt over meg selv. Det er så typisk meg.
Gamle Gubben Grå hadde lovet å komme på hytten til Svigermor i dag å bli et par dager for å hjelpe henne med forskjellig. Jeg tror han trakk et lettelsens sukk, da han kunne dra av sted.
Selv skulle jeg ha vært på en mottagelse i Drammen for en i ledelsen som skal bli pensjonist. Det ble ikke noe Drammenstur med mottagelse, kanapeer og musserende på meg. I stedet ble det sofaen, ispose og voltaren mens jeg funderte på om jeg trengte å oppsøke legevakt og røntgen.
Noen timer på sofaen med ispose gjorde godt. Hevelsen gikk noe ned. Og selv om foten fremdeles er vond, og vært skritt gjør vondt, forstår jeg at dette kommer til å gå over,
Jeg kommer ikke til å plage mine kollegaer på røntgen. Jeg kommer ikke til å oppsøke legevakt eller lege. Feriedagene ligger blanke og ubrukte foran meg. Jeg kan ta det med ro noen dager – men snart skal jeg ut på tur med hundene igjen.
