Vi har hatt tre netter hvor det har vært is på bilvinduene om morgenen. Slektninger som liker vinter og snø deler bilder av frossen mark og den første snøen på sosiale medier. Til og med jeg skjønner at jeg motvillig må gjøre meg forberedt på at det kan komme frost også her. (Snø orker jeg ikke tenke på riktig ennå.) I dag høstet jeg inn mynten i kjøkkenhagen og lagde myntegelé. Det har jeg ikke laget på rundt 20 år. Jeg tror den blir stiv selv om Certo på flaske ikke eksisterer lenger. Det var den Ingerid Espelid Hovig anbefalte i oppskriften jeg brukte den gang. Jeg erstattet den med pektinpulver og regner med det går greit. Ingerid hadde også rikelig med sukker i den oppskriften.
I dag tok jeg meg og tid til å fotografere litt av det jeg har fått i krukker og glass denne høsten. Jeg har forstått det slik at selvskryt er lov på blogg. På bildet ser dere saft av epler, druer og en appelsin, ett glass marmelade av grønne tomater og to små glass med myntegelé.
I tillegg har jeg laget rognebærgele og Gamle Gubben Grå har kokt plommesyltetøy. Jeg har litt mange poser forvellet squash, et par bokser med gresskarpure’ og noen bokser sopp i fryseren. Det er lenge siden selvforsyningen har vært så bra som i høst.
Slapp av Kjerringa og Gamle Gubben Grå sitter ikke å flotter seg med frokost på kafe. Det skulle sett seg ut. Gamle Gubben Grå sitter fremdeles i pysj, og denne kjerringa er heller ikke presentabel så tidlig en lørdags morgen. Men jeg har hørt at mat liksom skal selge på blogg, så da forsøker jeg å lokke folk inn på bloggen min med et matbilde. Bruke kaffekopper og croissant som klick-bite.
Ikke det at jeg har så stor tro på at det hjelper. I dag er det femte dagen denne uka at jeg starter dagen med å reflektere over ukemenyer og mat. Mandag var det Fårikål, tirsdag peking-and-suppe, onsdag var det gresskarsalat. og i går var det tørt brød. Det har ikke bragt meg til de store høyder verken når det gjelder sidevisninger eller topplassering. Det har heller gått raskt nedover. I dag er utfordringen å komme med noen refleksjoner over temaet Kyllingpanne med parmesansaus. (Sukk) Livet som blogger er ikke alltid enkelt.
Parmesan er den franske formen av italiensk parmigiano, som betyr «fra byen Parma». Osten omtales som oftest som parmigiano i Italia og parmesan i andre land.
Osten ble skapt i Podalen og på Posletten i middelalderen, sannsynligvis av munker på 1100- eller 1200-tallet. Den ble raskt populær både i Italia og andre land, og er et av de første italienske eksemplene på en matvare med navn knyttet til en by som oppnår ikonstatus som spesialitet.
Det brukes 16 liter melk for å produsere en kilo ost og 550 liter melk til ett hjul. Kuene kan bare spise naturlig grønt gress, kraftfor kan ikke brukes. Den lages av halvparten kveldsmelk, der fløten er skummet av, og halvparten morgenmelk som beholder fløten. Den avskummede fløten blir til ferskosten mascarpone. Eneste lovlige tilsetninger er kalveløype og salt.
Den selges i store hjul på mellom 24 og 40 kilo. Etter at osten har fått sin form, oppbevares den i ca. 21 dager i saltlake for å hindre uttørking under lagringen. Før salg får osten stempel fra offentlig kontrollør. I butikk vil stykkene som selges som oftest ha med noe av den harde skorpen.
Parmigiano Reggiano som er lagret opp til to år kalles vecchio og mer enn to år stravecchio. Ost som er lagret mindre enn ett år, hvilket er uvanlig, kalles parmigiano nuovo, men Parmigiano Reggiano selges ikke så ung. Tre segl som viser ostens modningstid har vært brukt siden 2007: rødt for minst 18 måneder, sølv for minst 22 måneder og gull for minst 30 måneder.[
Grana Padano er minst like hard som Parmigiano Reggiano, men har ikke like markert aroma og smak. Den selges også noe yngre og til en lavere pris.
I 2019 ble det produsert 199 300 tonn Grana Padano, og 149 800 tonn Parmigiano Reggiano. Fratrukket eksport var forbruket i Italia i 2012 rundt ca. 240 000 tonn, hvilket gir et forbruk per innbygger på rundt fire kilo per år av de to typene parmesan.
Antallet melkeprodusenter til Parmigiano Reggiano i 2012 var 3507, og disse hadde og 244 000 kuer. Antallet meierier som deltok i produksjonen er 384, I alt og 20 000 mennesker hadde arbeid knyttet til produksjonen. I 2018 ble det produsert mer enn 3,7 millioner hjul Parmigiano Reggiano.
Eksporten fra Italia av Parmigiano Reggiano utgjorde over 40 % av produksjonen i 2018. Av eksporten i 2018 gikk rundt 11 000 tonn til Frankrike og 10 000 tonn til USA. Importen av Parmigiano Reggiano til Norge var 232 tonn i 2017, en fordobling på fire år. Jeg tipper det tallet har steget en del siden 2017.
Jeg håper du lærte litt av dette innlegget. Det gjorde i det minste eg mens jeg skrev det. Litt sånn fun-fact som man kan krydre måltidet med hvis man serverer kyllingpanne med parmesan.
Husker dere Jacobine? Hun jeg fortalte om i innlegget Presteskole og frieri. Prestedatteren som Peter Christen Asbjørnsen ble forelsket i, noe som ikke helt falt i god jord hos prestefamilien. Jeg fortalte at hun ble gift med en prest og fikk 13 barn.
Presten hun ble gift med het Martin Adolf Sigholt. Hann var sønn av justisråd og tollinspektør i Kristiansand Peter Lorentz Siddelmann Sigholt og Maren Anne Wittrup. Martin Adolf var personell kapellan i Nannestad, sokneprest i Steigen, Sokneprest i Tinn, prost i øvre Telemark og sokneprest i Søndre Odalen. Han og Jacobine ble gift i 1836 og fikk ikke mindre enn 13 barn i løpet av 22 år..
Om hun levde et langt og lykkelig liv? Jeg tror ikke det. Eller det var langt til å være på den tiden. Jacobine døde i 1894, 80 år gammel. Men det var lykkelig jeg kanskje ikke tror livet alltid var.
Av de 13 barna døde 6 stykker i løpet av oppveksten. Emma Wilhelmine døde 2 år gammel, Johanne Jacobine døde ung. (Hvor ung vet jeg ikke), Kristian døde 9 måneder gammel og Wilhelm Adolf, Martin Adolf og Johan Rasmus druknet i den samme ulykken i Glomma da de var 16, 10 og 9 år gamle.
Emma Wilhelmine som ble født samme året som storesøsteren med samme navn døde var sinnsyk, den samme diagnosen fikk Cecilia Birgitte Albertha.
De tre sønnene som druknet i Glomma 22. juni 1861 var sammen med huslæreren sin da de druknet, men han kunne ikke redde dem. Læreren var Thorvald Lammers da 20 år gammel. Siden ble han en berømt sanger, komponist og kordirigent.
Av Jacobine og Martin Adolfs 13 barn døde altså 6 stykker, mens 2 ble erklært sinnsyke. Hvordan gikk det så med de siste 5? Jo, i grunn veldig bra.
Johanne Cathrine ble gift med Christian Smith Heftye. Han var juridisk kandidat og fullmektig i Postdepartementet. Siden avanserte han til ekspedisjonssjef i Postdepartementet. Han representerte Norge på postkongressene i Paris både i 1879 og 1880.
Johan Jacob , Han suderte juss og ble kopist i Postdepartementet, Seks år senere ble han revisor i Telegrafverket, og i fire år etter det kgl. fullmektig i Poststyret og kontorsjef i Telegrafverkets revisjonskontor. Giftet seg med Marie Louise Frost. Han levde til han ble rundt 80 år gammel.
Joakime (Kima) ble gift med kopist i Postdepartementet Eilert Malthe Storm- Han ble etter juss-studiet kgl. fullmektig i Postdepartementet, og var konstituert zahlkasserer til han 50 år gammel søkte avskjed. Han dro da til USA., hvor han oppholdt seg i en årrekke, men lot familien være igjen. Etter hva jeg forstår besto den familien av Joakime og datteren Gudrun Hanna Jørgine som var 11 år gammel da faren dro til USA: Paret hadde og to andre barn som døde mens de var små.
Birgitte (Betzy) Elise ble gift med kopist i Finansdepartementet Didrik Cappelen Frost. Han ble kgl. fullmektig i Finansdepartementet i 1890, og samme år revisor i Kongeriget Norges Hypothek-bank. Hvis du ikke alt har sett sammenhengen. Marie Louise Frost som ble gift med Johan Jacob var søsteren til Didrik Cappelen Frost som søsteren hans Betzy ble gift med.
Marie Helene var kontorist i Postdepartementet, og døde ugift 52 år gammel.
Man kan vel konkludere med at familien Siegholt hadde gode kontakter i postdepartementet.
Når været er så flott som i dag, ja da formelig må en ut. Sola både skinner ig varmer, himmelen et blå og høsten viser seg i all sin prakt. Man behøver ikke henge med nebbet selv om en ikke befinner seg på høst-fjellet. Høstfarger er det over alt, du behøver ikke en gang lete.
Hundene og jeg har labbet en runde ved elva og fossen i dag og. Elvelangs er en gangvei/ turvei langs elva som jeg et veldig glad i. Og ja, jeg har sikkert både skrevet om Elvrlsngs og delt bilder der fra mange ganger før. Bær over med meg. Er man lokalpatriot så er man lokalpatriot.
Noe annet jeg også har delt bilder av før er fossen og Oppgangssaga. Men jeg synes det er et så flott motiv, spesielt når fossen er full av vann og Nordre park er i høstskrud. Jeg tenker dere tåler et dagferskt bilde, selv om jeg vet at jeg hadde et bilde med lignende motiv i forrige uke.
Kom dere ut og nyt høsten, folkens. Drn ligger der rett utenfor stuedøra.
Tekoppen er fylt til randen og jeg har tatt et par gode slurker av den før jeg kaster meg over tastaturet for nok en gang sitte å reflektere over det samme blogginnlegget som jeg reflekterte over på mandag og tirsdag.
Etter å ha reflektert over de to første rettene Fårikål og Peking-and-suppe skal jeg i dag komme med noen bevingede ord over temaet tørt brød! Herre gi meg styrke! Jeg sjeler mot den store boksen med alle pillene mine oppe på mikrobølgeovnen, men nei det er bare piller mot diabetes, høyt blodtrykk og noe smertestillende. Ikke noe beroligende. Det får holde med enda en slurk beroligende te.
Vi skal ikke mange tiårene tilbake i tid før begrepet daggammelt brød var totalt ukjent. Ikke fordi man alltid hadde ferskt brød, men fordi det var en selvfølge å spise brødet selv om det var bakt i går eller i forrige uke. At et brød var en eller flere dager gammelt var helt normalt. Man understrekte heller når det var ferskt brød som noe ekstra flott,
Nå skrives det altså blogginnlegg for å lære folk at tørt brød kan ristes i ovnen med litt smør og hvitløk og bli godt tilbehør til salater, supper og gryteretter, Det som får det til å ta av litt når jeg leser denne oppskriften er ikke at vi blir minnet om at daggammelt brød faktisk kan brukes til noe, men at en slik påminnelse er nødvendig. At det faktisk finnes mennesker som kaster brød bare fordi det har blitt en eller to dager gammelt.
I januar 2023 publiserte forskning.no en artikkel som fortalte at 300.000 brød kastes hver dag i Norge. Godt over 100.000 av disse brødene kastes daglig i butikkene, mens husholdninger kaster rundt 170.000 brød. Det viser tall fra Norsk institutt for bærekraftsforskning (Norsus). Det betyr at det kastes over 200 brød hvert minutt i Norge. Jeg burde ikke hisse meg opp over innlegget til Mat fra bunnen jeg burde lovprise det. Alt som kan bidra til å hindre matsvinn er bra.
I et debattinnlegg på siden forskersonen.no fra 2022 har man regnet ut at vi kaster 75 000 tonn brød og bakervarer i Norge hvert år. De har omgjort dette til brød, og skriver at det tilsvarer 104 millioner brød, (2020 tall). For å dyrke mel til et brød kreves det en kvadratmeter matjord, ifølge jordvern.no. Det vil si at det er 17 333 fotballbaner med matjord som ikke blir benyttet til det formålet det hadde, nemlig å mette mennesker.
Norge er ikke selvforsynt med korn. 82 prosent av kornet vi spiser er hvete, og i f2021 ble 37 prosent av den importert, -hovedsakelig fra Tyskland og Polen.
Russlands invasjon i Ukraina har medført at både Ukraina, Serbia, Ungarn, Bulgaria og Romania har innført eksportstopp for en rekke kornslag. I tillegg viser tall fra analysebyrået AgriCensus at Russland, som er verdens største eksportør av hvete, har halvert sin hveteeksport siden de gikk til krig. Dette er opplysninger fra 2022. Hvordan dette har utviklet seg de to siste årene vet jeg ikke, men som vi alle vet er det fremdeles krig i Ukraina.
Mindre korn på verdensmarkedet gjorde at europeisk mathvete ble 62 prosent dyrere fra 2021 til 2022. Amerikansk mathvete ble hele 94 prosent dyrere i samme periode.
Det norske klimaet gjør det utfordrende å produsere matkorn med høy kvalitet. Derfor går mye av det som dyrkes til dyrefôr. Regjeringen har innført økte tilskudd til de bøndene som sår matkorn fremfor fôrkorn. Et annet tiltak for å øke selvforsyningsgraden av korn bør være at vi i større grad spiser det kornet vi allerede dyrker, som bygg og havre. Dette er kornsorter som er mer hardføre og bedre tilpasset vårt klima enn hva hvete er.
Det er kostbart, lite bærekraftig og uetisk å kaste så mye brød som vi gjør. Det er matkorn av beste kvalitet som går til spille, og det er svært viktig at vi utnytter kornet bedre. Slik praksis er i dag risikerer vi at staten substituerer matkorn som aldri vil bli spist.
Innlegget til Mat fra bunnen er altså både relevant og i tiden. Vi må få ned matsvinnet, ikke minst av brød. Da er det å minne folk på at man kan bruke tørt brød til langt mer enn å fylle opp søppeldunken viktig.
Høsten er kommet og trekkfuglene drar sydover, både de med vinger og de med to bein. Svigermor dro for fjorten dager siden, og nå ser jeg på blogg at andre trekkfugler også setter seg på flyet.
I dag er en fin klar høstdag. Det er litt skarpt i lufta nå tidlig på morgenen, jeg har alt vært en tur ute med hundene og kjent det. Det har vært kuldegrader i natt og det var hvitt rim på bilene i dag morges, men dette kommer til å bli en flott høstdag. Lengselen etter sol og varme er ikke til stede på slike dager.
Men jeg vet de kommer. Dagene med is og glatte veier. Dagene hvor jeg må ha piggskoa på bare jeg skal ut med søpla. Dager ed regn og sno, og ikke minst dagene hvor snøen laver ned og du nesten mister trua på at det skal bli vår en gang. Da hender det nok både titt og ofte at denne kjerringa savner sol og varme.
Kunne jeg tenke meg å bli en trekkfugl? Altså få meg et lite sted i varmere strøk. Bytte bort hytta med utedoen langt ned i lia med en liten lettstelt leilighet ett eller annet sted i Sør-Europa?
Jeg tror faktisk ikke det. Det å dra på ferie å være borte i to uker, kanskje tre. Helt klart, ikke noe problem. Det å få meg en bobil å loffe rundt i Europa i en måned eller to en høst eller vinter, heller ikke noe problem. Men det å reise sydover og være der i månedsvis hvert eneste år. Nei, jeg tror ikke det er meg.
Jeg er ikke glad i vinteren. Det er som om kulda kryper inn i alle ledd i denne begredelige kjerringkroppen. Bilder av glatte veier, som det over her, får det til å gyse langt nedover ryggen, og jeg tar en ekstra stor slurk av tekoppen. Men å bli borte i månedsvis fra alle kjente og kjære, fjerne meg fra det som liksom er livet mitt og skape meg en ny hverdag på et helt nytt sted i et fremmed land, nei det frister ikke. Det hjelper ikke om jeg ville ha Gamle Gubben Grå ved min side. Jeg ville savne alle de andre, alt det andre.
Hva skulle jeg fylle dagene med? Sikkert noe av det samme som her. Husarbeid, kaffe-latte, blogge og gå turer. Slikt kunne jeg gjøre der og, og uten å være engstelig for å knekke lårhalsen bare jeg skulle hente avisen.
Svigermor har vært trekkfugl i over ti år. Først sammen med Svigerfar, og etter at hun ble alene har hun fortsatt å dra til boligen i Spania hver høst og vinter. Hun har større nettverk der enn her, og er kjempe-sosial der nede med aktiviteter nesten hver dag. Jeg ser at det å være trekkfugl gjør henne godt. Hun har og laget seg en aktiv hverdag i Spania.
Kreta Halvorsen er også ultra-sosiale når de er på Kreta. Det er masse turer ut på kroer og restauranter. Fester og drinker flere dager i uka.
Man blir selvsagt kjent med nye folk når en bor fast på et sted over tid. Jeg forstår det. Man bygger seg nye nettverk. Enten man møtes på kroa eller man går i kor eller er med i gå-gruppe. Sikkert spennende nok, men jeg har mitt nettverk. Jeg har venner, familie og liksom livet mitt her. Jeg føler at det å begynne på nytt med å skape et nettverk bare blir et slit. Og jeg er liksom ferdig med den tiden hvor det virker fristende å henge på kroer kveld etter kveld.
Jeg vet at Gamle Gubben Grå hadde pakket kofferten umiddelbart hvis jeg foreslo at vi tilbragte vinteren for eksempel i Sør-Frankrike. Han kunne helt klart ha holdt ut i et hus eller leilighet der i uker og måneder hvert år. Litt størrelse på boligen og en stabel gode bøker så ville han være fornøyd. Gå turer i nærområdet, ta noen litt lengre utflukter og ha et rolig og fredelig liv. Det ville passe han utmerket. Jeg tror jeg fort ville kjede meg og bli rastløs, lengte hjem etter en tre ukers tid.
Folk er forskjellige. Det som passer den ene passer ikke alle andre.
Slapp av det har ikke kommet snø til Ringerike. Hadde det gjort det hadde det garantert blitt et langt og sytete innlegg fra denne kjerringa. Håper snøen holder seg borte i godt over to måneder til. Snø vil si vinter, og vinteren starter først i Desember. Punktum!
Nei grunnen til dette vinterlige bilde er at jeg har tenkt å komme med litt historie fra Norderhov gamle Prestegård, og det er nettopp den prestegården dere ser på bildet. Nå er bygget Ringerike Museum.
Visste dere at gymnastikk, legemsøvelser som skolefag her i Norge startet opp på en “prestekole” som var nettopp her på Norderhov? Jeg leste det i en gammel artikkel og ble helt forferdet over at faget jeg hatet så intenst på skolen hadde opphav fra mine trakter.
Det var Christopher Wessel Støren som tok initiativet til denne presteskolen. Han startet den sammen med sin bror Peter Johan Støren. Faren Abraham Wilhelm Støren som var sogneprest i Norderhov var også lærer. Og ja. Christopher Wessel var og prest. Mens Peter Johan var offiser og gikk siden inn i postvesenet og døde som postmester i Fredrikstad, men det er en annen historie.
Nå var vel ikke tanken at alle som gikk på denne presteskolen skulle bli prest, I begynnelsen kalte de undervisningen for “Studenterfabrikken”, senere ble det annonsert for utdanningen under navnet Det Størenske artiumskurs. Så det var vel litt sånn høyere utdanning for de som skulle bli studenter.
Noen ble nok og sendt dit fordi foreldre ønsket at de skulle skjerpe seg, og at de andre på studentkurset skulle ha positiv innvirkning på dem. Det var i det minste tilfelle med en av elevene som i ettertid har blitt ganske kjent. Nemlig eventyrsamleren Peter Christian Asbjørnsen. Han ble sendt dit av faren sin fordi han var doven med skolegangen i Christiania, og ble sendt på “presteskolen” som 14 åring.
I artikkelen jeg har lest om denne historiske skolen virker det som om denne presteskolen ikke hadde den ønskede effekt på Peter Cristian Asbjørnsen. Han gikk der kun et års tid, og skal man skjele til hans videre skolegang har han ikke blitt noe mer pliktoppfyllende når det gjelder skolearbeidet.
Men han oppnådde i hvertfall å sette dypere spor etter seg i prestegården enn noen andre av elevene der. Han forelsket seg i sogneprestens datter Jacobine Støren, søster til begge lærerne! Og det ble litt av en historie!
Peter Christian Asbjørnsen var født i 1812. Hvis han var 14 år da han begynte på skolen og rundt 15 når han sluttet må dette ha vært i skoleåret 1826-1827. Forelskelsen har han nok sånn passe klart å skjule mens han gikk på skolen. Han var 15 og Jacobine 13. Men to år senere, som 17 åring og på trygg avstand der han befant seg i Christiania ble han modigere.
På presteskolen fikk han en god venn. Jørgen Moe, som vokste opp på Moe gård ikke langt fra prestegården på Norderhov. Asbjørnsen skrev så et brev til Jacobine, som han sendte til Moe, og som Moe måtte levere til Jacobine. Nesten sånn vi gjorde det da jeg gikk på barneskolen hvor venner og venninner ble brukt som “postbud” for lapper vi ville sende til våre utkårede. Men vi sluttet vel med det lenge før vi ble 17 år.
Når Moe overleverer brevet spør Jacobine hvem det er fra, og Moe svarer som sant er at det er fra Asbjørnsen. Når han ser at hun rødmer og blir svært forlegen tilføyer han diplomatisk Altså formodentlig fra hans søster. Det forble da også visstnok en hemmelighet at brevet var fra Asbjørnsen.
Noe senere sender Asbjørnsen en gave til Jacobines 15 års dag, ledsaget av et dikt som ikke var til å misforstå viste det seg. (Jeg har dessverre ikke lest diktet.) Moe var den som måtte overbringe gaven denne gangen også. Og denne gangen ble det ikke en hemmelighet hvem gaven var fra. Moe skrev til Asbjørnsen at gaven førte til en skikkelig røre og førte til en lengre hissig diskusjon i prestefamilien om hvordan en slik delikat sak skulle håndteres. Moe fikk ikke overvære familiediskusjonen, men han hadde fått den referert av en felles skolekammerat fra tiden på presteskolen ved navn Grøtting. Grøtting hadde nemlig tatt seg den frihet og lyttet ved døren. Han fortalte at det hadde gått varmt for seg og at gamle-fruen, støttet av Marie, storesøsteren til Jacobine, hadde forlangt at gaven og diktet omgående skulle sendes tilbake til Asbjørnsen, og det uten noe form for følgebrev. Men begge prestene, far og sønn, fikk forhindret det. Hva Jacobine selv måtte mene sier historien ikke noe om. Antakelig deltok hun ikke i diskusjonen i det hele tatt.
Hos Asbjørnsen stakk begeistringen for Jacobine sikkert ikke så dypt. Det var ikke første gangen han var forelsket, og ikke den siste heller. Han ble aldri gift, men hadde i 40 år et samboerskap med Mathilde Andersson. Hun, altså Mathilde, skal også ha hatt et forhold til tømmermester Karl Alexander Vilhelm Westmann, og den nokså alkoholiserte sakføreren fra Hamar, Christian Fredrik Bergersen Han var far til Hulda Bergersen, senere kjent som Hulda Garborg. Jørgen Moe, som jo ble prest, likte overhode ikke at vennen Asbjørnsen levde “i synd” med Mathilde.
Jacobine var nok oppriktig forelsket i Asbjørnsen, sånn tenåringsjenter fort blir. Hun kom forhåpentligvis over forelskelsen. Hun ble gift da hun var 22 år med sogneprest Adolf Sigholt. Sammen fikk de, så vidt jeg kan se 13 barn!
Litt mer flaks i kjærlighet enn det Asbjørnsen hadde med prestedatteren Jacobine hadde kammeraten som lyttet ved døren i presteboligen, Grøtting. Selv om han måtte bli godt voksen før han ble gift. Han hadde sett et fotografi av en ung dame som han likte i utstillingskassen utenfor fotograf Haavees atelier i Akersgata i Christiania. Han gikk så opp til fotografen for å få damens navn og adresse. Det var fotografens 19 år gamle datter. Kort tid etter var de gift, sier historien. Hva den unge damen måtte mene i sakens anledning, vites ikke. Ikke har hun noe navn i denne historien, så jeg klarer ikke å finne ut noe mer om henne heller.
Jeg synes sånne historier er litt morsomme. Det var liksom ikke Tinder på 1850-tallet. Likevel var det vel kun et bilde, og ikke personligheten Grøtting falt for?
Endelig kveld. Jeg har satt meg godt til rette med tastatur og til og med bevilget meg et glass cola midt i uka. I dag er jeg fornøyd med egen innsats.
Egentlig hadde jeg tenkt å starte dagen med å gå på sopptur, men slo fra meg tanken da jeg hørte regnet plaske ned utenfor vinduet lenge før jeg åpna øynene.
Været har bedra seg utover dagen og nå skinner de siste strålene fra kveldssola inn gjennom vinduet her. Skyene er erstattet av klarvær, det blir nok kaldt til natta. Men sånn er høsten. Klare, fine dager gir gjerne nattefrost. Vel, jeg vil heller ha nattefrost og klare varme dager enn regn.
Tok litt tid før jeg kom i gang i dag morges. Hadde en lang telefonsamtale med Datteren og en litt kortere en med Høvdingen. Men så satte jeg i gang.
Epler, druer, og en enslig appelsin ble karvet opp i biter og satt i kok. Her skal det bli saft!
Mens frukten sto og saftet seg ringte ei venninne. Flott. Da ble det tid til nok en lengre telefonsamtale. Når vi var ferdige med å skravle var frukten nesten mør nok til å helles i sileklede. Den fikk koke noen minutter til så den var helt klar før jeg satte i gang siling. For å få ut all saften har jeg lårt at den godt kan stå og dryppe av over natta, så da blir det saftkoking i morgen.
Jeg var knapt ferdig med å få fruktmassen til siling før jeg startet neste prosjekt. Jeg ville lage noe av de grønne tomatene jeg har hentet inn fra tomatplantene på terrassen. Vi har hatt to frostnetter, greit å få tomatene i hus.
Etter litt søking på PCn falt valget på Tomatmarmelade av grønne tomater. Smaken minner om stikkelsbærsyltetøy, og marmeladen er nydelig tilbehør til ost. sto det på Matprat.no. Mange år siden jeg har smakt srikkelsbærsyltetøy, men jeg vet jeg likte det. I tillegg er marmelade som passer til ost og kjeks kjekt å ha. Ost, kjeks og litt marmelade er raskt å fikse for litt kveldskos eller kanskje å ha med for litt kjapp mat ute på tur. Jeg har smakt på marmeladen, Den ble god, og i morgen skal jeg kjøpe litt kjeks og et par oster.
Men husmor-iveren stoppet ikke etter safting og sylting. Nei jammen meg satte ikke denne kjerringa i gang med å kutte opp og samkoke all røyksoppen jeg plukket på mandag. Godt over en halvkilo små sopp ble kuttet opp og samkokt, og ligger nå i fryseren klar til å bli soppsuppe i løpet av høsten eller vinteren, hvis de da ikke havner i en soppsaus. Kjekt å ha.
Ikke var kjøkkentjenesten slutt etter at soppen var på plass i fryseren. Det var min tur til å lage middag. Det fiksa også denne kjerringa lekende lett i dag (riktig nok etter en liten strekk på sofaen). Middagen sto nesten klar i kjøleskapet. Rester av en hjemmelaget tomatsalsa fra søndag. Den ble laget til gratinert blomkål som vi hadde da, fordi det sto på oppskrifta jeg fant i et ukeblad. Verken Gamle Gubben Grå eller Yngste Sønn mente at salsa var riktig tilbehør til gratinert blomkål i ostesaus, så det ble litt mye salsa til overs. Sammen med salsaen tok jeg restene av de bakte søtpotetene vi hadde på mandag. De var delt i småbiter før vi bakte de, så det var bare å kaste opp i gryta sammen med kokte brokkoli, også rester fra mandagens middag. Da var det bare å kutte opp noen pølser som Gamle Gubben Grå kjøpte i billigkroken på matbutikken i går, helle opp i litt vann og røre litt mens maten ble varmet opp og så kunne jeg servere hjemmelaget grønnsaksgryte laget fra bunnen av, (Riktignok i løpet av flere dager, men alt er laget fra bunnen av. Ja utenom pølsene da.)
Jeg burde selvsagt tatt bilder av all kokkeleringen, men det har jeg altså ikke prioritert. Dere får tro meg på mitt ord.
Sukk og stønn og dobbelt-sukk. Nok en morgen sitter jeg her og skal reflektere over en ukemeny. Denne gangen lavkarbo-varianten.
Siden det er første gangen denne uka at jeg reflekterer over denne ukemenyen starter jeg med den første retten, altså Lun gresskarsalat.
Jeg kunne, tro det eller ei, fint ha servert denne retten hjemme i Drømmehuset. Antakelig ville det ikke bli mottatt med de helt store hurrarop rundt middagsbordet fra Gamle Gubben Grå og Yngste Sønn. Spesielt Gamle Gubben Grå mener det bør være kjøtt eller fisk i det som skal kalles middag. Men vi hadde gulerøtter med kryddersmør og stekt fetaost med sesamfrø til middag i går, og de spiste begge to uten alt for mange sure miner.
Gresskar har jeg og nok av. Høstet inn en boks med de små, søte mandelgresskarene mine her om dagen. Den står på kjøkkenbenken sammen med en boks grønne tomater og venter på at jeg skal få ånden over meg og lage noe av de. Så en gresskarsalat er overhode ikke utenkelig. Tror riktignok det ikke blir i dag. Tror karene her hjemme fortjener litt kjøtt i dag etter gulerøttene i går.
Gresskaravlingen min har vært bra i år. Enda er det mange blomster og små gresskar ute i kjøkkenhagen, selv om vi hadde to frostnetter her for litt over en uke siden. Usikker på om det er mer og redde, eller om dette skal få bli kompost. Vi får se.
Avlingen har som sagt vært bra. Jeg har laget Pumpkin spice latte mer enn en gang, og har flere bokser med gresskarpuré i fryseren. Gresskarpuré kan brukes i røren til en gresskarkake, i pai, vaffel eller pannekakerøre, som basis til gresskarsuppe, eller som tilbehør til høstmiddagen. Puréen kan smaksettes etter hva den skal brukes til, både med søtt og salt. Ja, og så kan den selvsagt brukes til Pumpkin spice-latte, og det kommer det til å bli laget mer av utover høsten.
Gresskar har et lavt innhold av både energi og fett, samt et høyt innhold av beta-karoten og kostfiber. Gresskar er også en kilde til protein og kalium. Beta-karoten omdannes til vitamin A i kroppen.
Gresskar har sin opprinnelse i Amerika og arkeologiske funn viser at indianerne dyrket gresskar 3 – 4000 år før Kristus. Og en siste ting, gresskar er kjempegøy å dyrke selv. Men husk, bare et par planter, for avlingen blir fort enorm.
I mitt forrige innlegg Middag for to skrev jeg om hummer til en kilopris på svimlende 51.000 svenske kroner, og de refleksjonene jeg gjorde meg over forskjellen på folk når noen kan betale 51.000 kroner for en kilo skalldyr.
En av mine lesere kommer med en tilleggsinformasjon som ikke sto nevnt i de artiklene jeg hadde lest om saken. En ørliten detalj som verken VG, NRK eller Aftenposten valgte å ta med i sin dekning av saken, men som jeg med litt flere søk har fått verifisert i flere svenske medier. Store deler av inntektene på denne hummerauksjonen går til Sjöreddningsälskapet, Det gjør den dyre hummeren litt mer spiselig i mine øyne.
