kjerringtanker Det trengs et stort plaster for å dekke munnen på en gal kjerring. Danske ordtak

Det virker som om noen tenker at jeg er i mot å bevege meg. At jeg synes det er teit å trene. Det er ikke tilfelle. Jeg er ingen atlet. Kunne ikke finne på å jogge, med mindre det sto om livet. Altså at jeg var i umiddelbar livsfare.  Du finner meg aldri på et treningsstudio. Og nei, jeg ville nok aldri finne på å drive med styrketrening sånn for å trene styrke.

Men å bruke kroppen og musklene har jeg ikke så mye i mot. Kroppen har noen skavanker som gjør at jeg ikke går så fort som andre. Jeg går mer forsiktig fordi jeg ikke har lyst på flere fall og mer titan, og jeg må ta hensyn til rygg, ankel og kne så jeg klarer å kreke meg tilbake etter endt tur,  Så hvis jeg får gå tur på mine premisser, og gjerne alene i eget tempo, ja da har jeg det ganske så bra. Jeg liker å gå tur.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

I dag valgte jeg stia på bilde. Og ja, alle bildene i dette innlegget er fra i dag. Ingen arkivbilder denne gangen.
Jeg har gått denne stia en gang før. Flere år siden. Den blir etter hvert til en bratt bakke. Skikkelig stigning. Jeg husker jeg virkelig hadde både puls og pesing sist jeg gikk der.  Det er vel derfor jeg ikke har gått der igjen.

Men i dag la jeg altså i vei. Bekymret meg til å begynne med mer for leira i stia enn for stigningen. stia gikk relativt lett oppover, men det var sleipt. Jeg er jo som kjent livredd leire. Det var leire som gjorde at jeg ødela kneet og det var leire som gjorde at jeg ødela ankelen.

Etter en stund ble det brattere, men ikke så bratt som jeg mente å huske. I tillegg var det bare et relativt kort stykke. Jeg så toppen. Og snart var jeg oppe også den siste kneika. Ja, jeg hadde puls, og ja jeg hadde pust. Og selv om det står en benk på toppen ble det ikke noen hvil. Det var vått. Jeg kunne bli våt i bukserumpa.
Når det å muligens bli litt kald på skinka virker for avskrekkende til at jeg velger å sette meg ned for en hvil, da er jeg ikke særlig sliten.

Utsikten på toppen er bra.
Selv om jeg bare har gått turen opp bakken en gang før har jeg vært her flere ganger tidligere. Det er bare noen år siden. Da vi bodde i rekkehuset gikk jeg ofte hit og så ut over. Gjerne i halvmørket når alle lysene var tent. De blokkene midt i bildet var ikke der da.

Jeg tok en lengre vei tilbake mot bilen. Av dette bildet kan det nesten virke som om jeg er langt ute på bondelandet, men i virkeligheten er jeg innenfor bygrensa til Hønefoss. Man behøver ikke alltid dra så langt for å finne skogens ro.

Det er bare starten av juli. Likevel gjorde duskregn og litt høstfarger gjorde at jeg nesten fikk høst-stemning der jeg gikk. Jeg liker høsten, men trenger den ikke i juli.
Stoppet opp da jeg til og med fant rognebær som begynte å bli oransje.

Snart var jeg tilbake i sivilisasjonen og kunne stå å speide ut over boligfeltet der vi bodde fra 93 til 98.  Mange gode minner strømmet på.
Jeg tok ikke turen nedom boligfeltet i dag, men rekkehuset vi bodde i ligger under den grå pila på bildet.
Herfra gikk turen lett nedover mot byen og der jeg hadde parkert bilen.

Jeg leser at Vibbedille har vært ute på tur. Ikke noe nytt i det. Dama spretter rundt på tur nesten hver eneste dag, har blitt skikkelig flink og sikkert sprek det siste året. Det er både inspirerende og imponerende.  Så dette innlegget må ikke ses på som kritikk, men mer som en refleksjon over hvor forskjellige vi folk er.  Den ene måten å tenke på en ikke mer riktig enn den andre.

Reflekterer litt over at jeg føler for å ha en Trigger Warning i dette innlegget, akkurat som Mimir Kristjanson og Sofie Marhaug har i sin siste bok Hjelp, de drar til Sveits! Det er bare det at når denne kjerringa skal uttale seg om trening og helse, ja da kan jeg fort bruke ord og uttrykk som enkelte i denne lettkrenka verden kan føles som støtende.
Nå er det ikke først og fremst Vibbedilles reaksjoner jeg frykter,  men mer mennesker som har som hobby å bli krenket på andres vegne.  Så jeg skriver som Sofie og Mimir; Fremfor å fjerne støtende innhold av denne typen vil jeg oppfordre leseren til å huske at bare fordi man lar seg krenke (på andres vegne), så betyr ikke det at man har et poeng. 

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Vibbedille tar på seg oljehyre, snører sin sekk og vandrer med freidig mot en 7 km tur for å kjøpe Redbull til sønnen sin.
Jeg er sikker på at mine barn ville ha vurdert mentalundersøkelse av meg hvis jeg hadde labba de 12 km tur/ retur ned på Kiwi for å kjøpe Redbull til en av de. Spesielt hvis det hadde vært til Yngste Sønn som fremdeles bor hjemme. Han har både bil, førerkort og tjener egne penger. Så hvorfor var det jeg som skulle ta turen? Og det attpåtil til fots?
De uten førerkort hadde nok og fått beskjed om å ta beina fatt selv.

Før du hamrer løs i kommentarfeltet og slår fast mine elendige evner som mor, så er det utrolig mye jeg kunne ha gjort for mine barn. Også kjøpe Redbull.
Det er den labbinga, altså å vandre flerfoldige kilometer for å handle energidrikk, jeg reflekterer over at jeg aldri ville ha gjort.

Folk er forskjellige, og enda rarere skal det i mine øyne bli. For hva er det Vibbedille tenker på der hun vandrer av sted?
Jo hun vurderer å kjøpe seg vektvest for å få litt mer utbytte av sånne “flate” turer uten særlig motstand på noe vis. 
Jeg er helt sikker på at hvis jeg hadde vandra fra Kiwi nede i Hønengata og oppover Henshellinga mot Drømmehuset, en høydeforskjell på rundt 100m på de 6 km, så hadde nok vektvest vært det siste jeg savna. Spesielt hvis jeg hadde en ryggsekk full av Redbull på ryggen, og var kledd i en tung oljehyre.

Vibbedille lurer på hvordan det er å gå med f.eks 10 kg vest kontra 10 kg sekk. Og spør om noen har noen erfaringer.
Her har jeg nok ikke stort å bidra med. Det nærmeste jeg kommer en vektvest er de gamle blyfrakkene på røntgen. Jeg ville helt klart foretrukket ryggsekk enn å vandre opp Henshellinga i blyfrakk. Men nå tror jeg slike vektvester sitter langt bedre på kroppen enn en blyfrakk. Ja og så kommer det jo litt an på ryggsekken og hvor godt tilpasset den er….

Kjenner at problemstillingen ikke engasjerer meg så veldig. Til tross for at jeg har gått ned rundt 20 kilo de siste årene føler jeg vel at jeg fremdeles har vekt nok å drasse på og føler ingen trang til å tilføre flere kilo for å få bedre treningseffekt.

Hadde jeg mot formodning og bedre vitende gått til Kiwi og slitt meg opp Henshellinga med en ryggsekk full av Redbull på ryggen ikledd en blyfrakk fra røntgen under ei tung oljehyre ja da hadde jeg ligget som et slakt på sofaen når jeg kom frem til Drømmehuset. Jeg hadde vel knapt orket å kreke meg bort til spisebordet hvis Gamle Gubben Grå serverte middag.
Sånn er det ikke med Vibbedille. Full av energi og tiltakslyst etter spaserturen setter hun i gang med styrketrening så fort hun er innenfor døra hjemme hos seg selv. Så en rask dusj før middag.
Det er som jeg skriver i overskriften, folk er forskjellige.

Det er et ramaskrik uten like borte i USA. Velgerne har funnet ut at presidentkandidaten deres er gammel. Hvem skulle trodd det? At en mann på 82 år kan fremstå som gammel og sliten i en hektisk valgkamp. Er det ingen som har sjekka fødselsdatoen til presidenten før de nominerte han til fire nye år som president? Og ja, hvis man kan regne er det raskt å regne seg ut til at han vil være 86 å før presidentperioden er over. Ikke for å prøve å virke overinteligent, men det regnestykket har denne kjerringa tatt for mange måneder siden.
På nyhetene virker det som om denne kjensgjerningen først har blitt allment kjent etter TV-debatten forrige uke.

Sånn i tilfelle folk ikke har sjekka alderen på han andre kandidaten heller, så kan jeg røpe at han er 78 år og blir 82 i løpet av neste presidentperiode. Ikke akkurat noen ungsau det heller. (Sau, muligens. I det minste litt av en stabukk,  men definitivt ikke ung.)

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Biden selv hevder at han er i toppform. Litt sliten den ene kvelden, men ellers helt ok. Han vil overhode ikke høre snakk om noen kognitiv svikt.
Vel, de færreste jeg har møtt omfavner diagnosen dement når folk ymter frempå om det. Det er en sykdom det tar tid å akseptere at man muligens lider av, forståelig nok. Så at en person selv nekter hardnakket for å ha kognitiv svikt er i grunn ikke noe bevis for at så ikke er tilfelle.
Spesielt ikke når han legger til at Gud ikke har kommet ned fra himmelen for å be han trekke seg, og at han derfor ikke kommer til å trekke seg.

Trump beviste vel for hele verden at han ikke er det vi i min ungdom kalte helt god i hue da han fikk bermen til å storme Kongressen i januar 2021.  Han har ikke gjort eller sagt noe de siste tre årene som har fått meg til å endre på det synet. Heller tvert i mot.

Egentlig er jeg ikke så interessert i den mentale tilstanden til to gamle gubber borte i USA hadde det ikke vært for at de to sloss om å få en av verdens mektigste stillinger. Og jeg spør som jeg har gjort flere ganger før. Finnes det ingen yngre politikere over there?

Jeg driver absolutt ikke med alderisme her. Jeg har overhode ikke noe i mot gamle gubber jeg. Men kanskje burde det være en øvre aldersgrense for å besitte vedens mektigste stilling. Jeg vet at Brenna og co ønsker å heve pensjonsalderen, men ikke en gang Brenna har vel snakket om at folk bør stå i krevende stillinger til de er nærmere 90. Og det å være verdens mektigste mann må sies å være en relativt krevende stilling.

Joe Biden er, så vidt jeg klarer å regne ut den eldste som har innehatt presidentembete. Og ja, han har gjort det helt greit. I det minste langt bedre enn forgjengeren. Hadde det ikke vært greit å slutte mens leken er god? Gi seg mens man (nesten) er på topp?

Den yngste som har vært president i USA var Theodor Roosevelt. Han var 43 år da han ble president. Nå var han riktignok ikke tiltenkt presidentrollen, men som visepresident måtte han tiltre da president William McKinley ble skutt i 1901.  Men han ble en av de mest markante presidentene i USAs historie og har fått både teddybjørn og sigaretter oppkalt etter seg. Ja, og så fikk han Nobels fredspris i 1906 for å ha meglet frem en fredsavtale som gjorde slutt på Den russisk-japanske krig.  Så ingen grunn til å tro at ikke en ung mann kan gjøre det bra som amerikansk president.

Biden er født samme året som Muhammad Ali, “Porno-Hangen”, Pål Tyldum, Drillo, Gaddafi, Geir Børresen, Arne Treholt og Odd Martinsen. Ikke noe galt sagt om noen av disse, men vi kan vel være enig med at de er over sin storhetstid.

Har slengt rumpa ned i en stol på terrassen og nyter en kjapp lunsj. Kald calsone fra i går. Hjemmelaget type med spinat og feta. Klapper meg selv på skuldra, fornøyd med dagens innsats så langt. Jeg har både gått tvekrokete og dratt opp visse ting ugras fra gårdsplass og innkjørsel og ryddet kjøleskapet.

Dere vet sånn skikkelig. Sjekket datostempling på alle glass, tuber og flasker. Det hender vi kjøper sånne ting som curry-pasta, tahini eller syltetøy som kan bli stående litt vel lenge. Er absolutt ikke fanatisk på “best før” dato. Se, lukt og muligens smak er greia. Men én liten rensk av det som hadde best før i 23 føles greit.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Rydda og i grønnsaksskuffene. Mest for å gå oversikten. Det hender jeg er i tvil i butikken og kjøper med en pose gulrøtter eller noen løk for å være sikker. Nå er det system og orden, og riktig så innbydende å åpne kjøleskapdøra. Flink kjerring!

Til de som nå skriker om matsvinn. Det ble ikke så mye, og det jeg tømmer ut av krukker, glass og grønnsaksskuff blir kompost. Matavfall blir samlet inn her i kommunen, så en del går i den brune dunken, men mye går og i komposten her hjemme.

Nå er pause over. Skal det bli kaffe-latte må jeg fortsette. Neste punkt er å klippe litt på busker og trær i hagen. Det er noen som har godt av en klipp ser jeg.

Det har vært noe tankekjør de siste ukene. Noen jeg bryr meg om har fått kreft. Det setter en del tanker i sving. Spesielt når jeg ligger våken i nattemørket.  Mange tanker, og noen stille bønner.

Det er ikke de mest konstruktive tankene som kommer sånn i nattemørket. Noen ganger tar man tankene med inn i drømmene. Det gjør ikke nattesøvnen bedre.

Utredning av kreft, hvor ille er det har tatt to uker. Det har vært en mengde undersøkelser og legebesøk. 7 oppmøter på tre forskjellige sykehus i løpet av 14 dager. Jeg har vært med som sjåfør og støttespiller.
Oppgaven min er å være klagemur for alle vonde tanker, være den som trøster og er forsiktig optimist på en realistisk måte. Ikke gi falskt håp, men heller ikke nære opp under dommedagstankene som fort kan dukke opp i en sånn situasjon.
Ja og prøve å skape noen gode øyeblikk.  Roe ned og snakke mens det drikkes kaffe-latte eller spises iskrem.  Få tankene over på noe annet i noen korte øyeblikk innimellom.

På torsdag fikk vi (Ja, jeg sier vi. Heiagjengen blir liksom en del av laget.) svaret på alle prøvene. Legene sier at målet er å gjøre vedkommende frisk.  At de har håp om det.  Jeg var så letta at tårene nesten begynte å renne.
I tankene som har svirret i sene nattetimer var det nok ikke muligheten for helbredelse som har vært de mest dominerende.

Jeg har takket høyere vakter. Noen må ha hørt bønnene mine. Eller bønnene som har blitt bedt. Det er sikkert flere enn meg som har sendt sine bønner. De to siste nettene har jeg sovet langt bedre.

Jeg lurer på om jeg skal servere Gamle Gubben Grå en kopp beroligende te. Han sitter stiv i blikket og myser på PC skjermen mens han knotter på tastaturet.  Med jevne mellomrom kommer det små banneord som tiltar i styrke. Ja, det ryker formelig av gubben innimellom, selv om det ikke er en sigarett i nærheten. Han fyller ut et skjema inne på det store internettet, og det er en oppgave gubben ikke er komfortabel med.
Jeg hjelper gjerne med rådgivning, men nekter å være sekretær. Skal man være digital, og det bør man være i dagens samfunn, er det øvelse som gjør mester.

Hvor fornøyd er du med denne nettsiden!??!!! nærmest skriker Gamle Gubben Grå og ser på meg med store oppspilte øyne. Jeg tror han søker min tillatelse til å skive hva han mener. Jeg sier ja, skriv hvor fornøyd eller misfornøyd du er…. Få det ut tenker jeg i mitt stille sinn. Det er sikkert en god måte å få ut litt av frustrasjonen på. Skjelle ut nettsida, ta igjen for at han synes han ikke helt er på sitt ess når han må være digital. ‘

Sånn. PC’n blir ryddet bort for denne gang. Freden senker seg på ny over Drømmehuset.  Jeg sparer urteteen. Gamle Gubben Grå tok med seg kaffekoppen og gikk ut på trammen. Frisk luft gjør sikkert samme nytta….

De to siste ukene har vært litt tøffe med mange tanker som har surret. I går kom det noen svar. Noen av tankene forsvant, eller i det minste roet de seg litt.

I dag kjenner jeg hvor sliten jeg er. Nå har jeg luftet hunder, skiftet på seng, båret ut søppel og vasket og ryddet i noen kjøkkenhyller.  Jeg tror rett og slett jeg tar en liten strekk på sofaen. Legger meg litt til lading. Det var noen som minnet meg på en gang i forrige uke at jeg måtte huske å ta vare på meg selv.  Det tror jeg var et godt råd. Så nå blir det en halvtime med lukkede øyne.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Aldri vært mer lykkelig…. skriver Monica. I likhet med flere andre liker hun å uttrykke seg med de store formuleringene. Ingen har det så bra eller så dårlig som Monica. Det er liksom aldri noe midt i mellom. Hun er ikke alene om det.

Jeg har kommet til at lykke akkurat som Sinnsro  kommer i små porsjoner. Det gjelder å nyte de når de er der. Ta tak i følelsen og kjenne på den før den forsvinner igjen.
Jeg prøver ikke å si at livet stort sett er grått med korte øyeblikk av lykke. Jeg prøver mer å si at grip de øyeblikkene med lykke som er der, og livet vil fremstå som mer lykkelig.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg har sikkert vært både mer og mindre lykkelig enn jeg er akkurat nå. Jeg vet ikke helt hvordan lykke måles, og i det minste ikke hvordan den graderes. Men jeg har det bra her jeg sitter med en tekopp og ser ut på en vakker sommerdag. Så da nyter jeg dette øyeblikket av lykke, og gleder meg over at jeg har en helt blank dag foran meg som jeg kan fylle med hva jeg vil.

Lediggang er roten til alt vondt ar jeg hørt. Jeg tror ikke det gjelder for meg. Jeg trives i eget selskap. Har ingen problemer med å finne noe å fylle dagene med. Så en dag i eget selskap uten en eneste ting jeg må er absolutt ikke å forakte.

Jeg gleder meg til en rolig dag uten at det må skje noe hele tiden. Jeg tror jeg trenger det i dag. Så jeg nyter tekoppen og følelsen av lykke som jeg har her og nå.

Hvis noen spør meg hvor jeg kommer fra, vil jeg fort svare Åsa. Denne lille bygda innerst i Steinsfjorden hvor slekta slo seg ned en gang på 1800-tallet, eller muligens enkelte før det og. Min barndoms dal, som jeg kaller bygda her på bloggen, selv om det i grunn ikke er noen dal.

Nå flyttet jeg fra Åsa i 1986, selv om jeg var folkeregistrert der frem til 1990.
Jeg gikk ett år på skole i Kongsberg og skulle liksom bli optiker.
Trivdes godt i Kongsberg. Det er en trivelig by med mye spennende historie.
Trivdes ikke like godt med skolevalget eller faget optikk.  Så etter et år dro flyttelasset videre.

Annonsørinnhold

Få oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Høsten 1987 gikk turen til Oslo og studier på Ullevål Radiografhøgskole.  Flyttet litt rundt i byen i studietida. Bodde først et års tid på Holmlia. Så noen måneder på Majorstua før jeg endelig fikk studenthybel på Ullevål Sykehus der skolen vår lå.
3 flotte år som forsvant raskt. Vil alltid huske de tre årene med et smil om munnen. Ikke minst fordi jeg traff Gamle Gubben Grå i løpet av de årene.

Etter studiene gikk turen sommeren 1990 hjem til Ringerike og radiografjobben på Ringerike Sykehus. Gamle Gubben Grå ble med på flyttelasset, og vi etablerte oss først i en sykehusleilighet på Trøgstad som så og si er Hønefoss. (Men ligger rett utenfor bygrensa og litt for langt unna juletreet til at slike som driver med kommuneplanens arealdel regner det som en del av byen.)

I 1993 var vi lei av å bo i leid leilighet, og kjøpte oss et rekkehus på Tolpinrud, et boligområde innenfor Hønefoss sin bygrense. Og ja, vi trivdes godt i rekkehuset. Flott sted for ungene å vokse opp.
Men rekkehuset hadde litt dårlig plass for en familie på 5 syntes vi.  Borettslag har og sine mindre positive sider. Man bor tett, og det er alltid noen “verdensmestre” som vet hvordan alt bør være.
Her var det vel avstemningen over hva slags vinduer vi skulle skifte til som var dråpen som nesten fikk det til å rable for meg.
Jeg hadde stemt på “feil” vindustype, og selveste verdensmesteren kom valsende inn i stua mi uten å ringe på for å forklare hvorfor hans alternativ  var det beste.
Vel, mannen kom seg raskt ut av hjemmet mitt, og vi begynte letingen etter ny bolig. Selveid enebolig.

Man får mer hus for pengene hvis en kommer seg litt vekk fra byen og naboer, så vi havnet i Huset i skogen, Det lå på et lite boligfelt på Krøderen, så helt uten naboer var vi ikke. Men vi var herrer i eget hus, hadde relativt stor hage, egen bekk og skogen rett utenfor døra. Kunne vandre rett ut i Holleia.

Hva var det for noe mer det sto i den Sinnsrobønnen?  Jo det var noe om å glede seg over ett øyeblikk om gangen. Jeg tror det må være der hemmeligheten ligger. Hvordan jeg kan finne sinnsro. Være fornøyd hvis jeg klarer å finne roen et øyeblikk eller to. Være glad for de sekundene og minuttene med ro jeg klarer å finne.

Gamle Gubben Grå hadde med boller da han returnerte til bilen. Han er ikke helt bak mål Gubben. Så kunne vi fortsette kjøreturen til skogs uten at kjerringa eksploderte.

Annonsørinnhold

Få oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Innen vi parkerte der vi skulle starte å gå hadde jeg to ubesvarte anrop på telefonen. Jeg ringte opp igjen for å finne ut hva de ville. Skulle jeg finne sinnsro er det umulig å gå å lure på ubesvarte telefoner. Det er litt urovekkende når både faren og søsteren min har ringt i løpet av få minutter. Det er vel ikke noe galt med noen? Så god som jeg er på katastrofetenking for tiden så var det umulig å finne sinnsro før jeg fikk snakket med de.

Heldigvis var det ikke noe galt. De var bare litt selslapssyke eller ville vise omsorg begge to. De ba meg på kaffe. Jeg lovet å ta en tur til Høvdingen etterpå i dag, og takket høflig nei til å besøke søsteren min i dag. Hun forstår.

Så kunne vi nyte skogens ro. Vandre rundt i vakker natur. Forsøke å senke skuldrene. Finne roen, sinnsroen.

Vi rastet ved et tjern. Det ble ikke noe bad, hadde ikke tenkt på badetøy da vi dro av sted. Greit nok. Kjenner ikke bunnen her ved dette tjernet. Så litt sånn myraktig ut.

Andemor og to andungen kom svømmende for å hilse på. Lurte vel på om vi hadde noe snadder-mat til dem. Charlie Chihuahua ønsket dem velkommen, eller mulig han bare var stor, farlig vakthund. De svømte videre da de fikk øye på han.

Et par timer var vi på skauen. Skuldrene senket seg en del, men jeg klarte ikke helt å finne denne sinnsroen jeg leter etter. Måtte jo komme meg hjemover om ikke alt for lenge så jeg rakk ut til Høvdingen som sitter og venter.

Da vi kom til bilen igjen og sjekket telefonen var det et nytt ubesvart anrop. Jeg har telefonen på lydløs når jeg liksom desperat søker etter litt ro og fred. Det var fra en i Rødt. Vel, det kan umulig stå om livet. Å ringe opp igjen til han tar jeg når jeg har tid.

Så bar det hjem. Var bare en tur innom Drømmehuset for å skifte sko og tisse før jeg dro videre til Høvdingen.

Nå er klokka snart 19. Jeg har vært hos Høvdingen, handlet litt for han og hjulpet han med et par ting. Det er greit med litt hjelp når en nærmer seg 94 år. Kaffekopp og en prat ble det og tid til. Søsteren min kom litt før jeg skulle dra. Så da hadde han fremdeles besøk når jeg dro.  Godt det og  Dagene kan bli litt lange

Nå skal jeg bare en kjapp tur innom matbutikken før jeg reiser hjem. Gamle Gubben Grå har forhåpentligvis middagen klar om ikke så lenge. Og så, så kan jeg synke ned i kurvstolen og se om jeg finner et par øyeblikk til med sinnsro før det blir natt.

Og han i Rødt? Jada, jeg har ringt han og.