I sitt site innlegg tar Vivian    opp at hun syns det er skremmende og se hvor fort sykehuset skriver ut pasienter, og hun er sikker på at faren  ble skrevet ut altfor tidlig.

Jeg kan selvsagt ikke uttale meg om hvor vidt faren til Vivian ble skrevet ut for tidlig. Men jeg kan likevel reflektere litt over temaet. Det er og et tema jeg har litt kunnskap om.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Etter 2011 har det vært en nedgang i gjennomsnittlig liggetid totalt for alle pasienter i
somatiske sykehus. Dette er en bevisst og ønsket utvikling. Sykehusene ble en stund målt på antall liggedøgn for forskjellige pasientgrupper med mål om å få et så strømlinjeformet pasientforløp som mulig, og liggedøgnene så få som mulig. Dette kommer både pasientene og samfunnet til gode. Pasientene får raskere behandling, blir raskere friske og raskere utskrevet. Sykehusene sparer penger. Et liggedøgn på norske sykehus koster ganske mye penger.  Vinn, vinn altså. I det minste i teorien.

Mye bra arbeid ble gjort rundt på sykehusene for å få ned liggedøgnene.  Før kunne man bli innlagt en dag, ta røntgen og blodprøver dag to, snakke med legen dag tre og operasjon dag 4. Nå tok man røntgen, blodprøver og snakket med legen samme dag som man ble innlagt, og opperert dag to. Dermed sparte man to liggedøgn pr. pasient allerede før operasjon.  Lignende eksempler kan tas etter operasjon eller annen behandling.

Da jeg lå på hjerteavdelingen på Rikshospitalet på 80-tallet ble utskrivninger besluttet på legenes torsdagsmøte fikk vi høre. Jeg lå på en seksmannsstue. Etter torsdagsmøte kom en sykepleier inn på rommet og sa at 3 av oss kunne dra. En av romkammeratene mine var ikke sen om å pakke og dra. Hun hadde ventet på den beskheden siden mandag da hun hadde hatt siste undersøkelse.

Samhandlingsreformen har og bidratt til å få ned liggetiden ved norske sykehus.  Reformen trådte i kraft 1. januar 2012. Samhandlingsreformen ble særlig begrunnet i behovet for åvbedre samarbeidet mellom den kommunale helse- og omsorgstjenesten og spesialisthelsetjenesten, men også i et ønske om å overføre oppgaver og ressurser fra sykehusene til kommunene.  Kort fortalt, sykehusene (spesialisthelsetjenesten) skulle ta seg av de sykeste. De som trengte spesialistkonpetanse. Kommunen skulle ta seg av de pasientene som mer trengte pleie og omsorg. Fra at pasienter før var på sykehus til de var friske nok til å bli sendt hjem, ble det nå mer vanlig at de måtte ha noen dager på en korttidsplass i kommunen før de kom hjem. (Eller blir sendt hjem med tilsyn av hjemmetjenesten, men la oss droppe den debatten akkurat nå.)

Som sagt, samhandlingsreformen og mye av arbeidet som ble gjort for å strømlinjeforme behandlingsforløp var av det gode. Men i en god del tilfeller har streben etter å få ned antall liggedøgn gått litt langt.

Andel reinnleggelser økte etter innføringen av
Samhandlingsreformen. I rapporten Samhandlingsstatistikk 2014-158 ble det gjennomført analyser som indikerer at kortere liggetid øker risikoen for reinnleggelse for utskrivningsklare pasienter. (Utskrivningsklare pasienter er de som trenger bistand fra kommunen, enten som korttidsplasscæ, eller i eget hjem.)  Kortere liggetid fører til at kommunene tar imot sykere pasienter enn før, og økt antall reinnleggelser kan komme av at kommunene ikke har nok ressurser eller
kompetanse til å følge opp pasientene.  Dette har nok i de fleste kommuner blitr bedre siden 2014, men fremdeles er det nok en utfordrinf i mange kommuner.

Eller kanskje ikke. For alle utskrivningsklare pasienter var andelen reinnleggelser for øyeblikkelig hjelp mellom 1 til 30 dager etter forrige utskrivning 21,7 prosent for landet samlet i 2022.  Det er omtrent likt som i 2021, og svakt høyere enn i 2018.  Det er og bevist  sammenfall mellom gjennomsnittlig oppholdstid i sykehus og andel reinnleggelser. Utskrivningsklare pasienter i Midt-Norge og Nord lå i gjennomsnitt lenger på sykehus enn i de to andre regionene, og hadde samtidig lavere andel reinnleggelser. Dette i følge en rapport fra Helsedirektoratet. Så da ha man på en måtw bevis på at pasienter skrives ut for tidlig, hvis ikke hadde ikke behovet fo reinnleggelser vært så stort.  Mange pasienter blir rene svingdør-pasienter i jevn rotasjon mellom sykehjem og sykehus.

Vivian skriver i sitt innlegg at hun har lyst til å hive meg i bilen, kjøre opp til sykehuset for å si noen alvorsord til legene der oppe. Tro meg Vivian. Leger og annet helsepersonell er ofte like fortvilet over utskrivningsregime som pasienter og pårørende. Det er høyere opp i systemet du bør dra med dine alvorsord. I det minste når det gjelder for rask utskrivning med dertil hørende reinnleggelse.

Når Vivian kritiserer at faren etter reinnleggelsen har blitt kastet rundt fra den ene avdelingen til den andre så skyldes nok det mer legene og organisering av det sykehuset faren er pasient ved.

Jeg vet ikke om det fungerer slik nå, men på sykehuset der jeg arbeidet hadde man en praksis på at man heller skulle flytte på leger enn pasienter.  Det hender at pasienter får endret diagnose etter at de blir innlagt på sykehus. At det man ved mottak tror at er nyresteinsanfall og legger pasienten inn på urologisk avdeling viser seg å være  noe annet som hører hjemme innen medisinsk avdeling sitt felt. Da kan den medisinske legen ta turen til urologisk avdeling i stedet for at pasienten flyttes når diagnosen endres. (Litt forenklet forklart.) Ikke alle leger er like villige til å innføre en slik praksis. De vil ha alle pasientene “sine” på ett sted, på sin avdeling

For Vivian sin far har det vært mange diagnoser de siste ukene. Sikkert en medvirkende årsak til at han har brukt tiden som kasteball mellom avdelingene. Hun skriver: Legene bør holde seg for gode til å stille diagnoser før de har tatt nødvendige undersøkelser, for det skaper bare unødvendige bekymringer for de pårørende.  Sikkert for pasienten selv og. Det er jeg helt enig med Vivian i.

Det er greit at pasienten skal være informert. Men jeg tror de færreste pasienter er tjent med å ta del i alle hypotesene legene vurderer mens de utreder hva som feiler pasienten. De fleste ønsker å høre konklusjonen, den endelige diagnosen.

Innlegget til Vivian vekket mange tanker og refleksjoner hos denne kjerringa. Kunne sikkert kommet med langt flere, men velger å stoppe her før innlegget blir for langt.