Snerret jeg nettopp i telefonen? Det er ikke pent. Voksne, godt oppdratte kjerringer snerrer ikke til folk i telefonen.  Jeg tok meg pent inn. Endret både stemmeleie og tonefall. Tror jeg klarte å ro meg sånn noenlunde i land.

Men jeg snerret. Eller var litt vel klar i talen, som noen kanskje ville ha uttrykket det.  Jeg sukker for meg selv etter at telefonsamtalen var slutt. Det der var hverken pent eller lurt.  Jeg legger meg tilbake på sofaen, lukker øynene og sukker tungt. Oppgitt over meg selv.

Sørgende enker oppløst i tårer vekker medfølelse. Snerrende kjerringer vekker ikke de samme følelsene.  Men kanskje er snerring og tårer uttrykk for det samme. Jeg sukker igjen.  Ikke en gang det å sørge klarer jeg å gjøre riktig.

Jeg stirrer bort på den andre sofaen, på plassen til GGG. Nok en gang tenker jeg på hvor mye jeg savner han.  Mannen som kjente meg ut og inn og hadde forståelse for at denne litt snåle kjerringa ikke alltid oppførte seg som forventet.

GGG ville ha forstått hvorfor jeg snerret. GGG ville ha bredt teppet forsiktig over meg, og spurt smilende om jeg ville ha et glass rødvin. Ikke fordi han hadde tenkt å servere alkohol her og nå, men fordi det var en intern vits mellom oss. Å spørre om jeg trenger et glass rødvin er et tegn på at han forsto at jeg var litt vel sliten.  Jeg ville smilende ha takket nei til rødvinen, krøllet meg sammen under pleddet og tatt en liten lur. Forstått at det var det jeg trengte.

Så da prøver jeg det. Krøller meg sammen under pleddet og tar en lur. Kanskje snerrer jeg litt mindre etter det.