Strikkepinner! Overskriften på Kokkejævel lyste i mot meg da jeg skrudde på PCn i dag, og jeg kjente en stor knute i magen. Strikkepinner, og tankene går raskt tilbake til kvinner i en ikke alt for fjern fortid.
Så tenker jeg at i år gikk kvinner i tog på kvinnedagen og hevdet vi er på vei tilbake til strikkepinnenes tidsalder bare fordi loven om fosterreduksjon ble innskjerpet. Strikkepinnenes tidsalder fordi kvinner, og menn, ikke får lov til å designe livet sitt til minste detalj. Hvor historieløs går det an å bli?
Ja, jeg vet jeg provoserer nå.
Ja, jeg vet at jeg er rød og radikal. Medlem av det partiet som sikkert har flest medlemmer i Kvinnefronten. Mange der vil sikkert se rødt hvis de leser dette innlegget. Jeg er sikkert programfesta til å være for alle former for abort, kvinnens rett til å bestemme over egen kropp og alt det der. Men jeg støtter den ørlille innskjerpingen i abortloven når det gjelder retten til fosterreduksjon. For meg handler det å drive med politikk om å kjempe de svakes sak. Kjempe for de som ikke klarer, eller kan ta kampen selv. Og den svakeste part her er ikke nødvendigvis kvinnen.
Jeg er ikke motstander av abort.
Jeg lever godt med den abortloven vi har i dag. Jeg ønsker meg absolutt ikke tilbake til strikkepinnenes tidsalder. De som kjempet frem abortloven tok en viktig kamp. En kamp for at kvinnene skulle bli herrer, eller kvinner, i eget liv. Strikkepinnenes tidsalder. Jeg vil absolutt ikke tilbake dit! Men jeg vil heller ikke være en del av en tidsalder hvor vi designer våre liv ned til minste detalj. Bryllupet skal stå i juni, første barn skal komme i april året etter, en gutt. Så skal jenta komme to år etter det, i mai. Og hvis alt ikke går etter planen? Ja da rydder vi opp slik at planen blir fulgt til minste detalj. Kvinnens rett….
Men livet er ikke sånn. Livet kan ikke planlegges ned til minste detalj. Livet skjer.
Jo fortere vi lærer oss å innse det, jo bedre står vi rustet den dagen livet legger sine snubletråder.
Det er ikke lenger skam å “havne i ulykka”, bli gravid før man har vandret opp kirkegangen som hvit brud.. Det er mer regelen. Bryllup og barnedåp, eller egenproduserte brudepiker er ikke noe folk hever øyenbrynene over. Det er bare ekstra romantisk. Selv jeg, abortmotstanderen, stilte med egenprodusert brudepike da jeg entra byfogdkontoret i sjokkrosa brudekjole. Det finnes andre måter å sjokkere Svigermor…
Det er ikke lenger verdens undergang om det skulle dukke opp et lite barn, selv om ingen andre enn mammaen helt vet hvem eller hvor barnefaren er. Vi har heldigvis kommet lengre enn i strikkepinnenes tidsalder.
Er man av forskjellige grunner ikke klar for foreldrerollen, så behøver man ikke ty til strikkepinner eller bortgjemte legekontor. Man kan få ordnet det gjennom det offentlige helsevesenet uten behov for å føle seg stigmatisert eller føle skam.
Ønsker man å beholde har vi velferdsordninger og et støtteapparat som står klart for å gi oppfølging når det trengs. Dette er velferdssamfunnet som jeg er så glad i og stolt av på sitt beste.
Ønsker man av hele sitt hjerte et barn, men livets snubletråder gjør at det ikke ble slik – akkurat nå, ja da står det også et profesjonelt hjelpeapparat klar til å ta vare på kvinnen. Det er godt!
Det som ikke er så bra er at Kokkejævel skriver at mannen finnes det ingenting for. Det gjør meg trist når han opplever det som om han er den irriterende tredjeparten ingen vet helt hva de skal gjøre med. Er vi ikke kommet lenger i 2019? Hvor er det blitt av likestillingen?
Vi har mistet to barn, Gamle Gubben Grå og jeg. Det var ikke bare jeg som mistet barn. Det var ikke bare mine barn som døde. Det var våre barn. Vi sørget ulikt, men vi sørget begge. Mange menn mener at deres rolle er å være den trygge klippen for kvinnen i sitt liv. Det er bra, det er flott, men glem ikke deg selv og din egen sorg. Vær sammen i sorgen. Gi trøst og ta i mot trøst. Dette er noe dere skal komme gjennom – sammen.
I dag er det Allehelgensdag. Jeg skal innom tre kirkegårder å tenne lys på tre graver. Minnes mennesker jeg har mistet. Etterpå, når mørket har lagt seg håper jeg at mange av nabolagets spøkelser ringer på døra mi. Godteribollen står klar.
Veldig enig i det du skriver vedr. abort. Bra blogg😊😊😊
lest <3
Den lille innsnevringen i abortloven som gjaldt tvillingfostre gjorde sikkert ikke så mye i seg selv.
Det jeg har reagert på etter å ha bodd i Spania i 13 år, er at synet på kvinner endres. Flere og flere opplever trakassering på bakgrunn av sitt kjønn.
Homohetsen lever i beste velgående.
Rasemotsetninger finnes og setter tydelige spor for hverdagsmennesker.
Kampen for likeverd er ikke vunnet. Den må kjempes hver dag av medmennesker over hele kloden. Det er vanskelig når agendaen settes av sånne som Donald Trump og Boris Johnson, for å nevne to. Deres sleivete tilnærming og utsklidende menneskeverdsyn er forkastelig og vondt.
Beklager min utgytelse, men dine kjerringtanker i dag fikk meg på sporet.
Jeg er enig med deg at kvinnesynet endres, og det er bekymrende. Helt enig! Det er ikke lenge siden Datter og jeg snakket om temaet. Hun er 28 år og bartender… kommentarer hun får daglig på jobb ville ikke vært akseptable for menn å si da jeg var ung på 80 tallet – ikke en gang i fylla.
Rasismen brer om seg. Fremmedhatet likeså. Nei kampen om likeverd er ikke vunnet
Veldig enig med deg i det der med å ikke ønske designerbabyer. Jeg tenker at vi trenger alle typer, at det faktisk er viktig for oss som mennesker. Vi bør også komme så langt snart som at det er ingen som bør være mer KLIPPE i sånne tider enn noen andre. Kjønnene burde stille likt her mener nå jeg .
Er så hjertens enig med du
Takk for et godt innlegg! Jeg tror du sier det svært mange tenker ang. Fosterreduksjon. Jeg ante ikke noe om det før det kom opp , men jeg synes det var veldig interessant å høre fra ulike ståsted. Var leit å høre om barna du mistet… min barnehistorie er at jeg har 4 barn, ingen var planlagt. Første var jeg alenemor til, nr 4 fikk jeg etter at jeg var sterilisert. Livet skjer ja og sjelden slik vi tenker og planlegger…
Jeg tenker at det er viktig å presisere hva som faktisk skjer i debatten om innskrenkingen av retten til selv å bestemme eventuell fosterreduksjon. De som vil innskrenke retten sier jo ikke nei til selve inngrepet, men vil legge føringer på hvem som skal bestemme om det skal skje, kvinnen selv eller en nemnd av fremmede leger. Det er å frata kvinnen en grunnleggende rett til å bestemme over egen kropp, og her ligger en farlig, nedlatende og kvinnefiendtlig tanke om at kvinnen ikke er moralsk i stand til å ta dette valget selv. Det handler ikke om designbabyer. Det handler ikke om å ikke utføre fosterreduksjon, men om hvem som skal ta valget. Det er også farlig, syns jeg, at debatten skal handle om en ‘kamp’ mellom kvinne og foster, mellom mor og barn, der kvinnen er den sterke part som må bekjempes. Jeg tror svært få tar lett på en abort. Jeg er også enig i at både abort og fosterreduksjon er vanskelig. Når begynner livet? Jeg vet ikke. Men jeg er veldig sikker på at de aller fleste mennesker (kvinnesker) trenger retten til å bestemme selv den dagen livet ikke blir sånn som man ønsket, håpet og trodde.