Svoger får ikke reist til Hellas som planlagt. Jeg tipper at også påsketuren til Venabygdsfjellet går føyken.  Og jeg kjenner at jeg får en klump i magen.  Jeg får så vondt av han. Synes det er så trist.
Vi er mange som ikke får dra dit vi hadde planlagt. Jeg går glipp av Gdansk, og kan ikke nyte tidenes påske på fjellet. For meg går det greit.  Jeg synes det er et lite offer å gi i denne felles dugnaden.

Men Svoger. Han er alene. Han er tidvis ensom, og han hadde virkelig sett frem til disse to turene.  Det er tanken på de som har holdt han oppe gjennom mørke vintermåneder.  Nå blir de ikke noe av, og han vet ikke helt hva ha skal erstatte de med.

Ei jeg kjenner deler på fb at det ene etter det andre av hennes fasteaktiviteter stenger. Treningsstudio, svømmehallen, vevkurset, og man skal jo helst ikke samles på kafeer og i kjøpesenter heller.  Jeg kjenner på klumpen i magen igjen.  Hele livet hennes stenger, slik det gjør for mange av oss andre.  Men for henne betyr de daglige aktivitetene så utrolig mye – nesten alt. For når hun ikke har de, har hun bare ensomheten tilbake.

Jeg klarer meg bra.  Jeg har flokken min.  Bor sammen med Gamle Gubben Grå og Yngste Sønn.  I tillegg er jeg en type som trives i mitt eget selskap. Har nok av uleste bøker og uskrevne blogginnlegg.  Har garn og strikke pinner. En mengde rom og kott som burde vært ryddet, og sikkert noe jeg kan male.  Jeg er flink til å aktivisere meg selv.  Meg er det ikke synd på.

Men alle er ikke som meg.
Når statsminister og myndigheter maner til isolasjon, til å holde oss hjemme.  Er det noen som sitter der handlingslammede og kjenner veggene krype inn på seg uten å klare å finne på noe fornuftig å gjøre.   I denne situasjonen er jeg redd for de. Og de er ofte utrolig flinke til å krisemaksimere og la tankene rotere rundt alt som er trist og forferdelig.

Så i dag, søndag karantenetid og alt er stengt.  Send en melding til et medmenneske du tror sitter alene.  Be vedkommende koke seg en kaffekopp og gjøre seg klar ved telefonen til en lang kaffeprat. Så ringer du noen minutter senere og så sitter dere i hver deres stue med hver deres kaffekopp – kaker er lov – og tar den kaffepraten mens teleskrittene tikker av sted.  Ta deg tid til det i dag.  Det vil bety så mye for noen. (Fint hvis samtalen ikke bare dreiser seg om virus, sykdom, krise men temaer som fører til latter og smil.) Vær med og bidra til at denne dagen blir fin for noen som sliter.