I går kveld så jeg filmen om massakren på Utøya. Jeg har ikke orket å se den før nå. Det er en del bilder av ungdom med skuddskader som festet seg på netthinna den gråe julikvelden på sykehuset. Jeg var jo en av de som var på Ringerike Sykehus og tok røntgen av ungdommene fra Utøya som kom dit. De heldige. De som overlevde.
I går så jeg filmen. Jeg forstår bedre hvorfor jeg opplevde ungdommene den kvelden som så stille, unaturlig stille. I 70 minutter gikk gjerningsmannen rundt på øya og skjøt etter ungdommene. Ufattelig mange skudd. De var livredde. De så venner, bekjente og ukjente dø. De må ha vært utmattet, slitne og helt tomme da de kom i sikkerhet på sykehuset. Hva skulle de si? Det finnes ikke ord som kan beskrive det de hadde opplevd.
Bildene som har etset seg fast på mine nerthinner er ingenting mor bildene og lydene som har etset seg fast hos de som var på utøya. Jeg var en erfaren helsearbeider som sto trygt på min vante arbeidsplass. De var livredde ungdom som ble jaktet på av en terrorist som ønsket å drepe de. En som drepte 77 stykker og skadet langt den dagen. En massaker på en ungdomsleir.
Tankegodset til terroristen lever videre. Det er skremmende. Lærte vi ikke noe av denne grusomme julidagen? Det er 14 år siden. Har vi alt glemt?
Jeg har ikke sett den filmen. Jeg opplevde det rimelig sterkt bare å gå gjennom Oslos gater den dagen, med vinduer som var sprengt ut og glass som lå overalt helt ned til Gunerius, der jeg kom bare kort tid etter etter å ha vært en tur på landet. Og alle nyhetene igjen og igjen. Håper ikke vi har glemt. Og tror vel det alltid vil være mennesker som han. At det vil være ekstremister i en eller annen forstand så lenge vi er så mange mennesker… med ulik opplevelse av alt mulig.
Må væt spessielt å gå gjennom gatene i Oslo den ettermiddagen. Det forstår jeg godt. Usiikerheten. Nyhetene med de samme bildene gang på gang.
Jeg har tenkt på det at jeg i grunn er glad for at jeg måtte dra på sykehuset for å bistå. I stedet for bare å måtte sitte å se på nyhetene bidro jeg litt.