Jeg våknet i natt.  Vet ikke hvorfor.  Men jeg våknet og følte meg så usigelig….trist…  Jeg er optimist av natur, men der i den mørke natta var alt bare meningsløst og trist.  Jeg tenkte på alle problemene, alle utfordringene som svirrer rundt i hodet mitt 24/7.  Tenkte på hvor sliten jeg er.  Tenkte på at  uansett hvor mye jeg anstrenger meg, uansett hvor hardt jeg står på kommer jeg aldri til å få løst alle problemene, alle utfordringene.  Tenkte på at så fort jeg får løst et problem, så dukker to nye opp.  Hva var da vitsen med å fortsette?  Jeg prøvde å tenke på noe positivt, på noe jeg kunne se frem til, men alt jeg kom på var flere negative tanker.  Det skremte meg!  Jeg pleier alltid å klare å finne noe positivt, noe å se frem til.  ikke i natt.  For første gang følte jeg meg ikke nysgjerrig på neste episode i livet mitt.

Jeg sto opp, gikk på toalettet. forsøkte å riste av meg tungsinnet.  For dette er ikke meg.
Fant tilbake til senga.  Kjente varmen fra Charlie Chihuahua som kom og la seg tett inn til ryggen min, krøllet seg sammen og fant den tryggheten han søkte.  Hørte på den jevne, trygge pusten til Gamle Gubben Grå som sov ved siden av meg og tenkte på alle som er glad i meg.
Tristheten slapp taket, og jeg bestemte at dette måtte jeg ta opp med fastlegen neste gang jeg har time – og at jeg måtte be om en hastetime hvis jeg fikk flere slike netter.
Sakte gled jeg tilbake til søvnen.

Morgenen kom raskt.  Her i huset starter den lenge før sola står opp.
Klar fin høstdag. Kaldt. Rim på trammen og rim på plenen. Is på bilvinduene.  Botilrud før 06.15.
Både Yngste Sønn og jeg er trøtte.  Vindusspylerveske fjerner ikke is, Hjelper litt med is-skrape opp i blandingen av is og spylerveske, litt – ikke nok. Dårlig tid og dårlig sikt, og plutselig er bilen borti rekkverket på trammen.
Gamle Gubben Grå sin bil. Min er på verksted.
Nok et problem, tar oss ikke tid til å sjekke.  Livet har bare nye utfordringer. Kan det ikke skje noe positivt snart?

Vi rekker Botilrud i tide.
Yngste Sønn sjekker foran på bilen, ser på ansiktsuttrykket at det er synlig skade ikke stor. Dulten var ikke så stor. Gruer meg til å komme hjem og fortelle Gamle Gubben Grå at jeg har bulket bilen hans. Vet han kommer til å reagere som en kortlunta Italiener .  Spy ut edder og galle.
Alt jeg trenger er at han holder rundt meg og bekrefter at han er glad i meg.

Sjekker bilen på parkeringa til Kiwi. Den firkanta plata på venstre side av støtfangeren er borte. En liten bulk, knapt synlig.  Den firkanta biten finner jeg på singelen ved trammen, i flere biter. Kan ikke bare trykkes på plass.
Gamle Gubben Grå blir ikke blid. Fnyser i barten og høres akkurat ut som en illsint italiener der han tøfler ut i tøflene for å se på skaden, slår ut med armene og sier jeg har ødelagt lyktespyleren.
Så fant jeg ut hva den firkanten var. Lyktespyler.  Låter logisk.

Det bor en illsint italiener i meg og, og der på trammen får Gubben svar. Han får greie på hvor sliten jeg er. Hvor lei jeg er av at det er jeg som kjører. Jeg som handler. Jeg som fikser alt.  Men jeg har ikke energi til å være illsint lenge..
Så jeg går inn og hvisker stille at  alt jeg ønsker er at han skal holde rundt meg. Si at han er glad i meg. Si at han skal ordne alt – og ordne alt for jeg er så utrolig sliten.
Han tar en tur med hundene, henter avisen. Trenger vel å roe seg.
Når han kommer inn igjen holder han rundt meg og sier “Sammen klarer vi alt.  Det har vi alltid gjort.”

Ja. Det har vi alltid gjort…. Vi har møtt mange utfordringer. Mange mange flere og større enn veldig mange andre. Vi har klart oss gjennom mye, sammen. Vi to.

Men nå er jeg utslitt. Jeg orker ikke løse flere utfordringer. Jeg vil at noen andre, gjerne Gamle Gubben Grå helt alene skal løse utfordringene. Jeg er så sliten…