Da jeg var ung, en gang for lenge, lenge, siden, sånn rundt 1972, var det helt vanlig at unge mennesker gikk i tog og advarte mot at Norge skulle melde seg inn i EEC (eller EF). De var kledd i olajakker eller kordfløyelsfrakker fulle av buttens, og  tok gjerne med en barnevogn eller et barn som ble brukt for å spre det politiske budskapet.
Joda, Nei til EU er fremdeles representert i 1. mai tog rundt om i det ganske land, men det er liksom de samme menneskene som bærer plakatene nå som i 1972, og de er ikke unge lenger.

Det betyr ikke at motstanden mot EU ikke er der, eller at slike spørsmål ikke opptar de som er unge i dag. Det er mer et bilde på at ting forandrer seg. Unge mennesker i dag har andre måter å vise sin støtte eller antipati på enn å gå i tog og bære plakater og buttens. Trykke noen likes på sosiale medier eller spre sitt politiske budskap på Tik Tok.
Når jeg tenker meg om så tror jeg kanskje ikke EU spørsmålet er det som virkelig opptar ungdommen mest. Ting forandrer seg. Ungdommen i dag er mer opptatt av miljøspørsmål, antirasisme og internasjonal solidaritet. Ja hvis de er interessert i samfunnsspørsmål i det hele tatt.

Annonsørinnhold

Pakk deg inn i noe fint: Høstens lekreste jakker

Går vi litt lenger frem i tid, for eksempel til 2017, så var ungdommen på blogg.no. De skrev innlegg om å fikse på kroppen sin, dagens out-fit, viste oss hva de hadde handlet av sminkeprodukter og pendlet mellom elleville fester og turer til Dubai.
De siste årene har blogg blitt overtatt av middelaldrende mennesker som ikke er så opptatt av elleville fester, og det er mannlige kokker med sjarm og fortellerstemme som har overtatt bloggtoppen. Avløst av en og annen eplekake.

Til tross for sjarmerende kokker, interessen for blogg er som interessen for demonstrasjonstog mot EEC, synkende. Kokkebloggerne gjør som rosabloggerne og finner seg andre plattformer for å videreutvikle konseptet sitt. Og så sitter vi standhaftige bloggere her da, og lurer litt på Hva gjør vi nå? Lesertallene er som da rosabloggerne forsvant synkende. Blogg er for en håndfull litt akterutseilte middelaldrende mennesker som ikke evner å følge med tiden.

Jeg har ikke fasitsvaret. Jeg vaker mellom plass 6 og 10 for tiden og ligger stabilt på rundt 750 sidevisninger. Jeg ser og at engasjementet rundt bloggen min er synkende. Det kommer færre kommentarer på innleggene mine. Spørsmålet blir da selvfølgelig; Hva gjør jeg med det?

Noen velger som kokkene og rosabloggerne og gå videre. Stille og rolig finner de nye veier og nye måter å bruke engasjement og kreativiteten sin på. Noe tar farvel, enkelte mer støyende enn andre. Andre forsvinner bare uten å gjøre så stort nummer av det.

Noen nekter å innse at populariteten til egen blogg er synkende, og skylder på alle andre faktorer enn seg selv. Alt fra algoritmer til at de er sensurert av blogg, facebook og andre sosiale medier. Argumenter som at innlegg som før har fått både 3.000 og 5.000 sidevisninger når de har blitt postet tidligere kun oppnår 1.000 sidevisninger når det lett omformulert blir poset for femte gang blir fremsatt som bevis.
Hadde man tenkt litt lenger hadde man kanskje kommet på tanken at repriser ikke alltid selger. Bare spør NRK, eller TV2. Eller la det være. Hvem bryr seg om lineær Tv?

Andre prøver med trusler. Hvis leserne ikke blir flinkere til å klikke innom bloggen, så slutter jeg og blogge! 
Det er leserne som er problemet. Det er de som ar skylda for at lesertallene på bloggen er synkende. Bloggeren selv har ikke noe ansvar for den synkende oppslutningen. Tanken på at leserne ikke finner innholdet interessant har ikke streifet innom hjernebarken.

Så hva velger jeg?
Jeg har tatt spørsmålet opp til vurdering. Reflektert ganske mye over det, faktisk.

Å legge ned bloggen er ikke et alternativ.
Jeg har kommet til at det å blogge har blitt en hobby som gir meg mye. Jeg blogger jo minst like mye for egen del, som for lesernes.
Ikke sånn at blogg er dagbok, men jeg liker å lage tekster. Jeg liker å dykke ned i temaer som historie. Jeg liker når fingrene løper engasjert over tastaturet og jeg tillater meg å være en smule litt mer frittalende enn jeg kan i et leserinnlegg i lokalavisa eller på kommunestyrets talerstol.
Jeg liker også å dele små og store begivenheter fra livet vårt. Bare tek på hvordan jeg ville få det til vinteren hvis jeg ikke kunne sitte her på blogg og sutre over snø og kulde.

At populariteten på bloggen er synkende, hvis den egentlig er det. (Sidevisningene er relativt stabile, også over tid.) Så er det ene og alene min skyld og mitt ansvar. Jeg leverer ikke det folk vil ha. I det minste ikke i den grad at folk går mann av huse for å lese mine kjerringtanker.
Det kan jeg og leve helt fint med.
Målet mitt har aldri vært å bli likt av alle eller tekkes de store massene. Hallo, jeg er medlem av Rødt. Når jeg står på stand og forsøker å dele ut flygeblad til pene damer med perlekjede, vattert jakke med vaffelsøm og foldeskjørt slipper de flyvebladet med vemmelse som om de har brent seg før de ser foraktelig på meg.
Målet mitt med bloggen er å dele mine kjerringtanker om alt fra samfunnsutvikling til rognebærgele og håper at noen finner noe av det av interesse.

Å true folk til lydighet har jeg aldri hatt sansen for. Prøver noen det på meg kjenner jeg at hele meg trigges til alt annet enn lydighet.
Jeg tror ikke den lesergruppen jeg håper å nå er de som lar seg true til nesegrus underkastelse. Jeg ønsker meg ikke blod-fans. Jeg ønsker meg lesere som evner å reflektere over det jeg skriver, og som og tør å si i fra når de ikke er enig med meg.
Jeg har aldri ønsket at bloggen skal fremstå som et ekkokammer hvor leserne fyller kommentarfeltet med lovprisning og hjerter.

Så denne kjerringa tenker å fortsette bloggkarrieren omtrent som før.
Jeg håper du fortsetter å følge med på noe av det jeg skriver.
Nå skal jeg kaste i meg litt frokost, så skal jeg ta en kjapp tur i Hundremeterskogen med hundene. Etter det skal Gamle Gubben Grå, Eldste Sønn og jeg på tur. Hvor får du greie på hvis du tar en tur innom bloggen senere i dag.