I går skrev du at det var “dagen før dagen”.  Det betyr at  det i dag er ett år siden din verden falt i grus.   Du skal vite at jeg virkelig føler med deg og Kjærest og tenker på dere i dag.

Jeg vet hvordan sorgen og minnene kan omslutte deg med mørke.  Hvordan det er å gå helt i kjelleren, brått og plutselig, selv om en trodde en hadde kontroll.  Du vet, jeg er også en “veteran”.  Jeg har og mistet to barn.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Jeg husker bisettelsen til Anders. Oktober 2002.  Jeg gikk ut av kapellet med raske skritt sammen med Gamle Gubben Grå og ungene.  Ut på plassen foran kapellet, foran krematoriet., ut av det fullsatte kapellet.
Mamma tok tak i armen min. Så de målbevisste skrittene. Kjente meg så godt, Visste at jeg var så full av følelser at jeg bare ville bort, vekk, forsvinne. “Du må stoppe og ta i mot kondolansene” hvisker Mamma.  Jeg river meg løs fra grepet hennes. Sier med høy og klar stemme “Jeg vet det! Jeg har gjort dette før!  Jeg har erfaring!”
Ingen skulle ha “erfaring” eller være “veteran” på å følge sine barn til graven.
Noen ganger er livet bare så utrolig urettferdig og grusomt.

Det er 18 år side vi mistet Anders. 26 år siden vi mistet Tiril.  Selvsagt har jeg “kommet meg over det”, “kommet meg videre”. Sorgen er ikke en del av livet mitt i den grad lenger.  Fødselsdager og dødsdager kan passere uten at jeg er bevisst hvilken dato det er.  Jeg bærer minnene om barna som ikke er her med meg, og noen ganger kan jeg filosofere over hvem de hadde vært og hvor de hadde vært i livet hvis….

Så har du de andre “hvisene” , som kom ofte de første årene,, sjeldnere og sjeldnere nå.
Hvis jeg ikke hadde tatt med Tiril ut i snøværet den siste dagen….
Hvis vi hadde vekket henne for en siste kveldspupp før vi gikk å la oss…..
De to tingene har plaget meg mye de siste 26 årene…Bebreidet meg selv, slik du skriver i ditt innlegg  “Etterpå gikk vi og la oss. Det skulle vi aldri ha gjort.”

Jeg forstår selvbebreidelsene. Men jeg håper dere innerst inne vet at dere bare gjorde det alle andre foreldre ville ha gjort. Babyen sov godt, og dere gikk og la dere. Det mest naturlige og vanlige man kan tenke seg. Inegen, heller ikke dere selv kan bebreide dere for det.

Noen vil sikkert kalle dette click-bite. Hevde at jeg gjør hva som helst for å beholde 26. plassen på bloggtoppen og de 1.871 sidevisningene jeg hadde i går.  Vel, jeg hadde skrevet omtrent det samme innlegget om jeg fremdeles lå på 50. plass.  For jeg føler oppriktig og årlig med Kokkejævel i dag.

“Bloggkrigen” noen hevder er mellom meg og Kokkejævel er ikke en krig eller konflikt jeg ønsker å fortsette.
Ikke slik at jeg ikke kommer til å fortsette å kommentere Kokkejævels innlegg hvis han ligger på toppen av bloggtopplista. Han klarer ikke å “true meg til taushet.”, men jeg kan jo forsøke og ikke gi han det noen kaller “Brit uten filter”.
Jeg har forståelse for at det å bli utsatt for “Brit ute filter” kan være en påkjenning når man ikke er helt på topp psykisk.  Jeg har aldri ment å være ondskapsfull, mobbe, trakassere eller på andre måter være slem mot Kokkejævel.  Jeg liker fyren, selv om han til tider er litt høy på seg selv.