Jeg klikker meg inn på dagens Bunnblogger. Martine R. Aune.  Ser at hennes siste innlegg fremdeles er det som handler om at hun har vært på TV2.  Det har jeg kommentert og nevnt før, og scroller nedover til neste innlegg.  Det har Martine kalt “Trening som medisin”.

Er det to ting denne kjerringa ikke er glad i så er det trening og det å stappe i seg medisiner.
Det er bare en ting som kan få meg til å ty til så ekstreme virkemidler som medikamenter og tening, det er at jeg ser en relativ rask nytteverdi av det.  Når nye diabetesmedisiner gjør at jeg har et blodsukkernivå som ligger rundt 7 tallet i stedet for å være konstant tosifret gjør det noe med hvordan jeg føler meg. Det gjør noe med overskuddet mitt, energinivået mitt, og også humøret mitt. Klart det motiverer meg til å ta medisinene som foreskrevet.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

På samme måte er det eneste som motiverer meg til trening er å gjenvinne funksjoner etter skader. Så selv om du aldri ser meg på et treningssenter, var jeg  ofte å se i treningssalen da jeg var på rehabilitering etter at jeg skadet beinet sist.  Jeg ville gjøre alt som sto i min makt for å unngå at kneet ble stivt, noe ortopeden mente det var en reell mulighet for.  Det var litt opp til meg å unngå det, forsto jeg.

Og slik er det med ankelen nå og. Jeg ødela den.  Ortopedene skrudde den sammen etter beste evne.  Det er nå opp til meg å gjøre det jeg kan for at den skal bli så bra som mulig så jeg kommer meg ut på tur igjen.

Martine har og vært gjennom noen operasjoner. Hun har Endometriose, og har sikket hat operasjoner i buken. Hun opplevde at etter operasjonene kunne det å ta situps  fort føre til tårer og kvalme når hun  prøvde å anstrenge magemusklene.

Jeg forstår henne godt.
Bare det å tenke på å ta situps kan få meg til å bli kvalm, og tårene kommer fort hvis jeg setter tanken ut i livet. Om det er anstrengelsestårer eller lattertårer kommer nok an på sinnsstemningen.

Martine skriver at hun i den perioden forbant det å få høy puls med angst, og som da selvsagt førte til at pulsen steg enda høyere.
Jeg har aldri vært plaget med angst.  Høy puls får ikke meg til å bli engstelig. Jeg konkluderer bare raskt med at det sikkert ikke er sunt for hjertet at pulsen dunker litt, jeg har jo en medfødt hjertefeil (som riktignok ble operert i 1984) men det er all grunn til å ta “hjerte-problemer” på alvor. Så høy puls får meg rett og slett til å slappe av til pulsen er normal igjen.   Her snakker vi nesten strengt sengeleie.

I motsetning til Martine ville ingen finn på å kalle meg “adrenalin-junkie” uten at det ville medføre krampelatter fra alle som hørte det, likevel har det å holde seg så mye i ro som jeg har vært nødt til de siste to månedene virkelig tært på humøret. Å ikke kunne komme seg ut på tur, ikke bevege meg rundt uten å ha med rullator eller rullestol og å ikke bare kunne ta bilen og kjøre uten å være avhengig av Gamle Gubben Grå som sjåfør gjør meg til tider ganske frustrert.  Men vil jeg være så aktiv som mulig må jeg godta rullator og sjåfør.  Og det å bare holde seg hjemme, hadde ikke bidratt til noe bedre humør. Det er ikke noe galt med hodet og kjeften, så jeg kan fremdeles være med på møter og stand. I morgen skal jeg på noen befaringer.  Det kan by på utfordringer, så jeg vurderer å melde forfall.

Matine skriver om hennes vei tilbake.
Jeg tenker å skrive om min vei tilbake, om hvordan jeg tenker rundt det å nok en gang ha pådratt meg en skade i det etter hvert så maltrakterte skjelettet mitt. Dette innlegget kommer ikke til å handle om en vidunderkur eller hvordan finne ungdomskilden og bli akkurat som før eller bedre.
For meg handler det om å akseptere at jeg har en skade, og lære meg å leve godt med de skadene jeg etter hvert har har pådratt meg.

Allerede mens jeg lå gipsa i sykehus-senga begynte jeg å bevege tærne..  Viftet med tærne flere ganger i timen, og løftet og bøyde på kneet for å sikre blodgjennomstrømming. Blodpropp er ikke noe å trakte etter.
Og så fort jeg fikk prekestol var det opp og hopp for å komme seg på toalettet og litt rundt på rommet.

Jeg er ikke typen som finner tilfredsstillelse i treningsøvelser.  Men reelle utfordringer kan gi mye trening. Hinke over dørstokker, komme seg inn på et trangt, rosa gjestetoalett på et bein.  Det har vært nok av øvelser som både har fått pulsen til å stige, og som har fått meg til å synke relativt svett og sliten ned på sofaen.  Men du hvo my mestringsfølelse jeg og har følt!
Første turen opp i steam-badekaret for å ta en dusj for eksempel.  70 cm høy kant, et gipset bein som ikke skulle belastes, og over 100 kilo kjerring-kropp. Jeg klarte det!!!

Turen med rullator til toppen av Norges lengste tårn, Stovnertårnet var og en liten seier. Om beinet er hovent og vondt en stund etterpå, så e det verdt det-  I slike situasjoner klarer jeg å presse meg.
Denne uka skal jeg ha litt trappetening. Jeg er bedt i 6-års dag til helgen, og da må jeg komme meg opp noen trappetrinn.

Jeg er ikke redd for smerter.  Jeg har levd med mange smerter i mange år.  Rygg, albuer, bein… Det er alltid noe som verker. Så jeg som hater å trene, og aldri presser meg på puls, har aldi problemer med å bite tenna sammen og gå på hvis det er noe jeg virkelig vil.

Min kropp fungerer best ved at jeg innimellom tar noen litt rolige dager og lader batteriene.  I går var en aktiv dag.  Jeg forlot Drømmehuset klokka 9.30 og var ikke hjemme igjen før nærmere 21.
Det var kontorarbeid, shopping og møter.
Når jeg endelig rundt klokka 22, etter å ha hjulpet Gamle Gubben Grå litt med å lage middag og spist den, kunne flate ut på sofaen var den høyre leggen nesten dobbel så stor som den venstre.  Rød og vond.
I dag må jeg derfor ha en litt roligere dag.  Ta litt mer hensyn, og få benet litt høyt når det begynner å hovne opp.

For meg er ikke motivasjonsfaktoren å bli sprek, slank eller å bygge muskler.
For meg er det som motiverer lysten jeg har på det som gir meg gode opplevelser. For meg har det mye med de små turene i hverdagen å gjøre.  Jeg trener ikke for å gå toppturer eller Besseggen. Jeg trener for å kunne gå på stier som ikke er asfaltert, som for eksempel stia ned til utedoen på hytta.
Etter hvert håper jeg å kunne komme meg de tre kilometerne tur retur, Kongens utsikt eller rundt Grønntjern.  Komme meg til hytta ved det stille skogstjernet ….
Jeg trener for at jeg skal kunne oppleve de gode opplevelsene som gir farge til hverdagen.