Så få klikk som jeg hadde på søndag/mandag har jeg ikke hatt på lenge. Ikke har jeg vært nede på en 10. plass på lenge heller. Det er bare meg selv jeg har å takke for det, for det var bra aktivitet på blogg.no. Man må helt ned på 47. plass før man finner en blogg med mindre enn 100 sidevisninger. Tro meg, det er en stund siden, selv om det er langt fra tidligere tiders sidevisninger.

Jeg tror ikke det blir noe lettere i dag, og få folk til å klikke inn. I det minste ikke med dette innlegget. For i dag skal jeg sitte å kommentere et innlegg jeg ikke skjønner.
Jeg skjønner ordene, til dels også setningene, men innholdet gir meg ingen mening. Mulig det er moderne poesi. Sånt skjønner jeg heller ikke stort av.

Mestro06 skriver i “om meg” delen på bloggen:

Hei. Jeg er et trivelig og utadvendt menneske, som elsker å dele ut store egenskaper og lidenskapelige interesser. Jeg har i min fortid vært en aktiv blogger i perioden 2016-2018, men har kommet tilbake til bloggplattformen etter mange års fravær. Jeg har startet bloggen min på ny, for å skrive om en ny reise i et nytt kapittel av livet mitt.

Så langt, så godt. Og denne presentasjonen gir mening. Denne skjønner jeg, selv om jeg undres litt over over formuleringen elsker å dele ut store egenskaper. Men det er ikke første gangen en formulering lugger litt. Det har sikkert noen av mine egne formuleringer gjort og.

Det er noe dystert over innlegget. Bildebruken er god. Jeg kan se mye for meg.
En klokke, som tikker sakte. En tjener som forstyrrer. TVen er slått av. Tungt skylag og regn.

Husker dere tilbake til skoledagene og diktanalyse? Jeg føler jeg er tilbake der når jeg skal reflektere over denne teksten. Jeg var ikke særlig glad i diktanalyse, men de gangene jeg ble tvunget til det fikk jeg rimelig greie karakterer. Bortsett fra ny-norsk eksamen i 3. gym. Der fikk jeg 2. Usikker på om det var diktanalysen eller nynorsken som hadde mest skyld i det.

Jeg får inntrykk av et overklasse-hjem. Det er sikkert på grunn av det med tjeneren. Inntrykket jeg får, og dette er ene og alene min tolkning. Kanskje en voksen som har vendt tilbake til barndomshjemmet for en kortere eller lengre periode. Et hjem hvor han ikke føler seg hjemme, og kanskje heller aldri har gjort det. Aldri passet inn.

Det gjør vondt å puste i en kald atmosfære av forakt og frykt.  Tankene mine går til slik forhold mellom foreldre og voksne barn noen ganger blir. Foreldre som ikke er fornøyd med de valg barna har tatt i livene sine, de lever ikke opp til forventningene om… karriere, status yrkesvalg, partnervalg…. Det er så mye man skal leve opp til i enkelte hjem.
Frykten fra den unge som venter på hva som måtte komme, av stikk og kommentarer. Forakten hen føler på fordi hen ble den hen er og ikke den hen mener foreldrene ønsket at hen skulle bli.
Men det kan og være den andre veien. Den unge som føler forakt for det foreldrene er, og foreldrene som frykter kommentarer og kritikk for at de ikke har vært det de voksne barna skulle ønsket.

Det finnes vel omtrent like mange voksne barn som skammer seg over sine foreldre som det finnes foreldre som er misfornøyd med sine barn.

I dette tilfelle tror jeg det er den unge som føler at man ikke er godtatt av de eldre. En fiende, som tramper ned på din glede på innsiden. Man er ekstra sårbar for kritikk av de vi elsker.

Et ulykkelig ektepar, skriver Mestro06 om det jeg tolker som foreldrene.
Men er han sikker på at ekteskapet er ulykkelig selv om det ser slik ut for han? Muligens er de bare glidd inn i et mønster som virker kjærlighetsløst for de som ser det fra utsiden, men som er fult av tegn på kjærlighet for de to det gjelder.
Kjærligheten har mange språk.
Noen lærer man først med etter en god del levde år sammen.

Det er mye smerter, men liten glede å kjenne på i 24 timer.  Jeg ser for meg et familiebesøk på en helg, 24 timer. Et besøk man tar mer av plikt enn av glede. Er det ikke slik noen ganger, i noen familier at familiebesøk blir noe man gjør av plikt mer enn fordi man har lyst, samtidig ønsker man at det ikke hadde vært slik?
Jeg tror det finnes slike familier.

Hvem er du i 24 timer. 
Man tar på seg en rolle i de 24 timene. Er en annen enn den man egentlig er. Litt mer den man tror det forventes at man er, eller glir inn i gamle mønster. Finner den plassen man alltid har hatt.

Hva er klokken nå?   Tiden går så utrolig sakte i slike situasjoner. Det er som om den knapt beveger seg. Minutter føles som timer.

Jeg drakk litt vann, for å rense sjelen. Jeg drakk en mengde av alkohol  Noen griper til det hjelpemiddelet. Alkohol for å skape en stemning som ikke er der. Enten man er den som forsyner seg litt for mye, eller man er den som skjenker for å skape en stemning som ikke er der.
Min erfaring er at det sjelden hjelper. Noen ganger kan det tvert i mot ha omvendt virkning. Spente tunger slapper av, og så kommer uttalelser man ikke burde kommet med.
Mang et familieselskap har raknet i kantene av for mye alkohol, enten hos en – eller hos flere.
Man blir ikke alltid så flink til å overhøre heller, når alkoholen regjerer i blodet.

Dette er mine tanker og refleksjoner over en tekst som er litt vel dyp. Mulig har jeg overhode ikke forstått det bloggeren ønsker å formidle. Mulig har jeg kun forstått en flik av det.
Men det var de tankene som kom ned i kjerringhodet da jeg leste teksten.