Nå er ikke jeg så veldig opotatt av amerikansk politikk. Syns vi har nok utfordringer i Ringerikspolitikken, så USA får noen andre ta seg av…
MEN siden presidenten i USA vel fortsatt er en av verdens mektigste personer, er det jo greit at den rette mannen sitter i den possisjonen. Jeg tror Obamas politikk er den politikken som ligger nærmest den politikken jeg står for. (Selv om all amerikansk politikk er milevis fra mitt politiske ståsted.)
Jeg syns og det er stilig med en farget president i USA; menhåper vi snart kan få den første kvinnen også. (uten at jeg er noen spessielt utpreget feminist.)
Jeg tenner lys i kveld og minnes alle de jeg har vært glad i og som er døde. Selv om dere ikke er blant oss lengre er dere slett ikke glemt. Dere lever videre i hjertet mitt.
Tiril som snart skulle ha fyllt 19 år. Du skulle ha vært en livlig ungdom helt i starten på ditt voksne liv. Sikkert savnet storesøsteren din som har flyttet nordover. Kanskje hadde også du flytt ut av barndomsheimen i høst. Klar for studier,jobb eller mere skolegang. Jeg savner deg jenta mi. Ei jente jeg bare så vidt fikk lære å kjenne før du ble revet fra oss.
Anders, som skulle ha vært en vilter gutt på 10 år. Du hadde sikkert vandret rundt i høstnatta for noen dager siden og ropt knask eller knep. Kanskje hadde vi hatt halloveenbursdag. Men slik gikk det ikke. Du døde før du fikk prøvd livet. Jeg savner deg, gutten min.
Hilde, min beste venninnde som jeg delte alt med. Så ofte jeg savner din trillende latter, din lune humor. og din varme omsorg. Savner deg masse.
Tenner og et lys for alle døde slektninger ingen nevnt, ingen glemt. Men dere er alle i mine tanker i kveld. Koser meg med minnene.
Jeg er så heldig at vi har et bibliotek her i huset. Et lite rom i underetasjen med bokhyller på alle veggene. O lykke! Da vi flyttet inn her for 5 år siden kjøpte vi bokhyller på Finn og fyllte rommet med boksamlingene våre. To litteraturelskere hadde endelig fått oppfyllt en drøm. Jeg sto der en hel søndag og sorterte bøker, Sorterte de etter type bøker. Alfabetiserte de forskjellige kattegoriene og fikk et rom som var en drømmehule å trekke seg tilbake til. Bøkene våre slapp å ligge lagret i esker i boder og på lof, vi fikk oversikten over hva vi hadde, kvittet oss med dublikater og bøker vi aldri kom til å lese igjenn. Dette var min hule.
Men hvor lenge var jeg i paradis? Gamle Gubben Grå kjøpte bøker på loppemarked i posevis, jeg rakk ikke sortere. Det ble hauger og lite system. Bøker ble tatt ut og stappet uvirkårlig tilbake der folk fant det for godt. Nådestøtet ble satt inn da en gammel slektning døde og enda en boksamling på en7 . 8 bananesker kom dalende inn. Jeg kapitulerte, Biblioteket ble omgjort fra min frihule til nok et lagringskott.
Men n har jeg stått på hodet i bøker i hele helgen. Sortert og alfabetisert og pakket i esker det som skal gis bort. eller leveres på loppemarked. Jeg er ikke i mål, men ser at det kommer jeg til å klare snart.
Snart snart har jeg igjenn et bibliotek. Min hule og gjemmested.
(Bildet er lånt på nett, skal legge ut bilde av mitt bibliotek når jeg er ferdig med jobben.)
Det har gått i ett i noen uker. Dette var første fridagen på 11 dager. Det har vært møter på kveldstid eller kveldsjobbing mange av dagene så ukene har nesten gått i ett. og kroppen kjenner at den ikke er 17 lenger..
Jeg er oppvokst med enfar som drev to gårdsbruk i tillegg til full jobb i en ledende stilling, og hjemme jobbet vi støtt. Det å se på TV eller ligge på sofaen å lese eller sove midt på formiddagen var bare noe man ikke gjorde hvis man ikke var syk.. Oppveksten har lært meg verdien av å arbeide. Jeg har jobba ved siden av studiene siden jeg var 15, og har alltid arbeidet 100 % (og vel så det) etter at jeg ble ferdig utdannet for over 20 år siden. Jeg er glad for oppveksten min. Mamma og Pappa lærte meg verdien av hardt arbeid. En verdi jeg forsøker å bringe videre til barna mine.
Men denne forhelligelsen av hardt arbeid har og satt sine spor. Jeg forventer at mann og barn skal ha den samme innstillingen som jeg. Jeg forventer at de og skal ha den samme gleden av å arbeide som jeg har. Å ligge stort lengre enn til 9.00 gir meg dårlig samvittighet. Å ligge på sofaen eller lese en bok midt på formidagen gir meg dårlig samvittighet. Detsamme med å se på TV eller på annen måte slappe av eller sløve. (Leseaviser går greit, merkelig nok…vel og merke hvis det gjøres sittende på en hard pinnetol.)
Så i dag har denne første fridagen på svært lenge, og med en virkelig tøff arbeidsuke forran meg var det opp 7.30 for å vekke guttene slik at de kom seg opp til min far kom for å hente dem klokka 9.00 (Slik at de kan lære å arbeide slik som meg…) Sånn ved 10.00 tiden kom Gamle Gubben Grå tøfflende i pysjen sin. Tid for kaffe og røyk til den karen mens jeg var i full gang med husarbeidet. Så mens jeg har brukt fridagen til å rydde opp i “biblioteket” vårt, vi er så heldige at vi har et eget rom til boksamlingen vår. Et rom jeg er svært glad i, men som nå i de siste to årene bare har vært et lager. Etter at en gammel slektning døde, måtte Gamle Gubben Grå hente boksamlinga si som hadde stått lagret hos denne slektningen etter at barndomshjemmet ble solgt. Dette skulle sorteres og inn i være hyller. I tillegg samler han på bøker fra og om andre verdenskrig, og som hyppige loppemarkedbesøkende har det hopet seg opp stabler på staler med bøker.
Jeg sorterer og lemper bøker, sjekker dublikater, og alfabetiserer og tematiserer biblioteket. Her skal atter bli system og orden. Men så tungt arbeid. Ryggen og skuldrene verker, og når jeg blir sliten blir jeg fort sint. Gamle Gubben Grå gjør litt husarbeid, ca en halv times tid etter egen beregning, men så frister boka og sofaen. Tempramentet mitt slår gnister. Det blir krangling og kjefting.
Nå er kvelden kommet. Jeg er sliten og kroppen verker. I morgen håper jeg å bli ferdig med biblioteket, for til uka venter 60 timer med jobbing og et par møter.
Endelig fant Bente på noe annet å drive med enn å ødelegge sykehussektoren i høvedstadsområdet.
Da nyheten ble kjent på TV2 nyhetene klokka 21 i går, satt jeg på kontoret og arbeidet. Plutselig gikk døra opp, og kollegaen min som var på kveldsvakt kom stormende inn. “Bente Mikkelsen har trekkt seg. ” skrek hun gledesstrålende, men rettet det raskt til “Nei, hun har fått en toppjobb i WHO. Men hun slutter i hvertfall som direktør i Helse Sør Øst.” Øynene til kollegaen min skinnte. Hun visste at dette var en god nyhet for meg.
Jeg sjekka raskt nettavisene og leste nyheten med glede og mens jeg skummet meg raskt gjennom artikkelen, tikket tekstmeldinger og e-post inn. Mange som gledet seg. På jobb i dag ble jeg spurt om jeg hadde med kake for å feire. og Bente sin avgang var det store samtaleemne i lunchen. Alle hjerter gledet seg.
Hvorfor er vi så onde? Hvorfor heiser vi omtrent flagget når øverste leder går? Jo, fordi hun har gjort så stor skade. Hun har slått sammen velfungerende sykehus til store monsterorganisasjoner med glavalag med ledelse. Millioner av kroner har gått til omstilling som i stedet kunne ha gått til passientrettet arbeid. Foretakene får ikke lov å investere i nødvendig medisinsk teknisk utstyr eller pusse opp gamle og slitne byggninger før de er i økonomisk ballanse. Hun har hatt liten eller ingen forståelse for at den bemanning som ser nødvendig og fornuftig ut på et exell-ark, kanskje ikke er det i virkeligheten. Og ikke minst, hun har vært arrogant og utilnærmelig og overhode ikke interesert i å høre hva hverken passienter eller personale har sagt fra om. Vi har vært så frustrert og fortvilet. Hun har ødelagt så mye, hatt så klokketro på egen fortreffelighet, og lagd hverdagen så slitsom for så mange. I dag er en gledens dag.
Et øyeblikk er jeg litt engstelig for verdenshelsen, men så tenker jeg at det er vel mange spesialrådgivere i WHO: Det er vel der alle verdens land sender sine ubrukelige helsebyråkrater.
