Endelig fant Bente på noe annet å drive med enn å ødelegge sykehussektoren i høvedstadsområdet.
Da nyheten ble kjent på TV2 nyhetene klokka 21 i går, satt jeg på kontoret og arbeidet. Plutselig gikk døra opp, og kollegaen min som var på kveldsvakt kom stormende inn. “Bente Mikkelsen har trekkt seg. ” skrek hun gledesstrålende, men rettet det raskt til “Nei, hun har fått en toppjobb i WHO. Men hun slutter i hvertfall som direktør i Helse Sør Øst.” Øynene til kollegaen min skinnte. Hun visste at dette var en god nyhet for meg.
Jeg sjekka raskt nettavisene og leste nyheten med glede og mens jeg skummet meg raskt gjennom artikkelen, tikket tekstmeldinger og e-post inn. Mange som gledet seg. På jobb i dag ble jeg spurt om jeg hadde med kake for å feire. og Bente sin avgang var det store samtaleemne i lunchen. Alle hjerter gledet seg.
Hvorfor er vi så onde? Hvorfor heiser vi omtrent flagget når øverste leder går? Jo, fordi hun har gjort så stor skade. Hun har slått sammen velfungerende sykehus til store monsterorganisasjoner med glavalag med ledelse. Millioner av kroner har gått til omstilling som i stedet kunne ha gått til passientrettet arbeid. Foretakene får ikke lov å investere i nødvendig medisinsk teknisk utstyr eller pusse opp gamle og slitne byggninger før de er i økonomisk ballanse. Hun har hatt liten eller ingen forståelse for at den bemanning som ser nødvendig og fornuftig ut på et exell-ark, kanskje ikke er det i virkeligheten. Og ikke minst, hun har vært arrogant og utilnærmelig og overhode ikke interesert i å høre hva hverken passienter eller personale har sagt fra om. Vi har vært så frustrert og fortvilet. Hun har ødelagt så mye, hatt så klokketro på egen fortreffelighet, og lagd hverdagen så slitsom for så mange. I dag er en gledens dag.
Et øyeblikk er jeg litt engstelig for verdenshelsen, men så tenker jeg at det er vel mange spesialrådgivere i WHO: Det er vel der alle verdens land sender sine ubrukelige helsebyråkrater.
