Det er på tide å komme seg videre. I ett år nå har jeg sittet her og følt meg på utsiden av det pulserende aktive livet jeg elsker. Parkert og forlatt på en krakk blant vissent løv har jeg sittet og betraktet verden som fortsetter uten meg. følt meg gammel, utslitt, oppbrukt. Bare hver gang jeg entrer et møterom eller på annen måte konsentrerer meg om politikk føler jeg adrenalinet strømme i blodet, engasjementet våkne og jeg føler meg levende. Føler meg tilbake i den livsstilen jeg elsker. Føler at jeg er tilbake på en arena jeg behersker. Jeg kommer hjem og snakker på utpust og innpust til Gamle Gubben Grå og er den kjerringa – eller kvinnen om du vil – som jeg ønsker å være.

I dag har jeg tenkt å reise meg fra den krakken, børste av meg det visne løvet og vise verden at denne kjerringa så langt fra har visnet hen.  Fra og med i dag har jeg tenkt å definere meg selv som Samfunnsdebattant.  Høres ikke det relativt fint ut neste gang jeg er i et selskap hvor noen spør hva jeg arbeider med? Mye bedre enn “trygdet” eller “Naver” hvis du spør meg. Samfunnsdebattant. Jo mer jeg tenker over det, jo mer liker jeg det.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Det er ingen beskyttet tittel. Du trenger ingen bestemt utdanning. Du trenger bare å ha meninger om forskjellige samfunnsforhold og mot til å stå for dine meninger. Rollen er som skapt for meg! Det er i grunnen rart at jeg ikke har tenkt på det før.

Det holder selvsagt ikke med å sitte her å kommentere samfunnet her på blogg.no, men det er en god begynnelse. Jeg har allerede en plattform og en del faste lesere.
Neste nå blir å bli mer aktiv på twitter. Det tror jeg er en plattform som passer meg bra. Jeg er god på kjappe, korte kommentarer. Til å ta ting på kornet.
Så følger kronikker og avisinnlegg i aviser som er viktigere og langt mer seriøse enn lokalavisen her på Hønefoss.
Ja, og så må jeg jo få gitt ut ei bok om et viktig samfunnstema og påse at den blir sluppet i riktig øyeblikk.

Samfunnsdebattant. Jeg smaker på ordet en gang til. Jo, jeg liker den betegnelsen. Det er en god beskrivelse på det jeg føler meg som. Jeg er en samfunnsdebattant.
Og til dere som nå klør i fingrene ette å kaste dere over tastaturet for å dra meg ned på jorden igjen. Fortelle meg at det skal litt mer til enn en kjerringblogg og noen tweets for å bli en viktig samfunnsdebattant. Hvem har sagt at jeg tror jeg vil bli invitert til Debatten eller sitert i de store mediene med det første? Det er mange musikere som aldri når de store scenene. Det er mange malere som aldri får sine bilder på veggene på Nasjonalmuseet. Det er mang en poet som må se bøkene sine støve ned på Mammutsalget.  De er like mye musikere, malere og poeter for det.

Det viktige er hva man definerer seg som. Det er første skritt på veien.

Sitter her og venter på middagen. Det er Gamle Gubben Grå som skal lage den i dag. Det blir fiskegrateng. Og nei, det er ikke noe surt innlegg hvor jeg etterlyser middag som ikke blir laget. Det var mer en konstatering av fakta. Jeg er akkurat ferdig på kjøkkenet selv. Jeg har laget en slags snickers-konfekt. Ei oppskrift fra et blad. Antakelig et juleblad,  Mye dadler, peanøtter og sjokolade. Nå står det i kjøleskapet og blir skåret opp i firkanter i morgen. Så langt ser det vellykket ut. Skal ta bilder av det ferdige produktet i morgen hvis jeg husker det.

I dag har snøen kommet nærmere. For første gang i år har jeg sett den på toppene av åsene rundt forbi her.
Jeg hadde egentlig tenkt meg en høsttur til Kleivstua eller Damtjern i dag. Vandret innover Krokskogen. Men jeg drøyde den. Fristet liksom ikke å ta turen nå som den første snøen laver ned. Gikk en tur med Charlie Chihuahua her nede i stedet. Det var kaldt og regna, nesten sludda. Jeg kunne godt tatt slike sommertemperaturer som vi hadde i helgen, men det er vel dette som i grunnen er novembervær.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg kjenner godt i kroppen at dert er kaldt og rått ute, Inntullet i tykke gensere, men det hindrer ikke at det knirker og bryter i ledd og titanforsterkede lemmer. Håper på en kort vinter og en snarlig vår.

I dag har jeg gjort noe jeg har utsatt lenge. Jeg har ordnet med nytt førerkort.  Jeg har lenge visst at det store, rosa som jeg stolt mottok 12 februar 1985 og fornyet noen år senere kommer til å bli ugyldig 1.01.23, men så var det det å få gjort noe med det. Du vet bestilt time og alt det der. Ikke minst finne ut hvordan man gjør det. Sånne ting har jeg det med å utsette til “i morgen” og så utsette det til en ny morgen osv.

Og så var det en ting til. Jeg har mistet førerkortet. Ja ikke slik at noen har inndratt førerkortet min. Men jeg har somla bort den rosa plastlappen som viser at jeg har rett til å kjøre bil. I årevis lå den trygt i lommeboka, men så sluttet vi jo alle med lommebøker. Den ligger sikkert i en veske, men hvilken? Jeg har lett. Har begynt å frykte at den har gått i makuleringsmaskinen en gang jeg tok et raid med sakspapirer og notater som jo alltid flyter i alle veskene mine. Jeg har førerkort på mobilen, men man skal jo ha den der rosa plata i tillegg.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

På fredag fikk jeg endelig satt meg ned og bestilt time. Det gikk lekende lett på nett. Noen få tastetrykk så var det i boks, og jeg fikk time allerede i dag. Kunne faktisk velge og vrake i ledige timer.

Så i dag var det å dra av sted til Biltilsynet eller hva det nå heter i våre dager. Turen var ikke lang. Tipper jeg kunne gått dit på ti minutter. Jeg tok nå bilen likevel.

Trakk nummerlapp. Det sto alle skulle gjøre det. En knapp for de med time, en annen for de uten. Rakk knapt å sette meg før det var min tur. Alt gikk utrolig radig. De mente at bildet fra 87 trengte en fornying. Og jeg som trodde jeg ikke hadde forandret meg de siste 35 årene! Men selv med det å ta nye bilder så var hele seansen over på ti minutter. Ikke fikk jeg kjeft for å ha rota bort førerkortet mitt heller.

Glad og fornøyd kjørte jeg mot byen. Førerkortet kommer i posten til uka. Hvorfor har jeg utsatt det så lenge?

Plutselig er det som om novemberkvelden ble ekstra grå, kald og fargeløs. Jeg lytter til nyhetene på radioen og kjenner at jeg blir bekymret. Ordentlig bekymret. To russiske rakett har truffet Polen.

Fingrene mine glir over tastaturet. Aftenposten, NRK og andre nettsider jeg mener er rimelig troverdige blir søkt opp. Jeg må danne meg et bilde av hva som kan ha skjedd. For hvis Russland har angrepet Polen… ja da er NATO i krig. Da er vi i krig.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

To russiske rakett har truffet den polske landsbyen  Przewodów. 2 mennesker har blitt drept.
Jeg kjenner at jeg blir helt kald. Så var det altså sant…
Przewodów ligger helt på grensen til Ukraina. Ekspertene som uttaler seg håper og tror at det ikke var meningen, at raketten har truffet feil, enten på grunn av feil ved raketten, ved avfyringen eller at Ukrainske antilufts skydd har skutt den ned slik at den havnet over grensa til Polen.

Det virker ikke som om de store gutta i NATO har bestemt hva de skal gjøre med denne hendelsen.
Et angrep på et NATO land er jo i følge NATO traktaten et angrep på oss alle.
De skal forsvare hver centimeter av NATO har jeg hørt.

Men hvis det var et uhell… langt borte i en liten landsby i Polen.
Uhell kan skje den beste. Er det noe å ta så på vei for..?
Man kan da ikke starte tredje verdenskrig bare på grunn av to polske mennesker i en landsby de fleste ikke klarer å uttale navnet på. Tenker muligens Stoltenberg og de andre store gutta i NATO.

Natos artikkel 5 sier at dersom det skjer et angrep mot et Nato-land, er det å betrakte som et angrep på hele alliansen. Polen er en del av Nato.
Men det er uklart om det russiske rakettreffet kan tolkes som et angrep på et Nato-land. Det er ikke nok at det skjer en feilbombing som rammer et Nato-land, eller at det skjer en grensekrenkelse. Angrepet må være av et visst alvor og omfang, før Nato eventuelt utløser artikkel 5.  sier ekspertene i følge Aftenposten. De forklarer det med at alle 30 NATO landene må være enige om at dette er å anse som et angrep – og ikke bare en grenseovertredelse eller et uhell.

Regjeringen her hjemme med Utenriksminister Huitfeldt i spissen sier at de har registret nyheten om missilnedslagene i Polen og avventer mer informasjon.  Jeg synes jo det er greit at de ikke gjør noe overillet, men de avventer alt fra strømkrise til missilnedslag. Kunne man ikke i det minste innkalt til et hastemøte slik andre land gjør?

Hva hvis det var en annen by som var truffet. Ikke Przewodów men for eksempel Kirkenes?
Ja Kirkenes ligger langt fra Ukraina, men ikke langt fra Russland.
Tenk om det ikke er et uhell! Tenk om det er en test fra Putin. Ikke godt å vite hva den mannen finner på.
Jeg tror ingen eksperter kan fortelle meg hvordan han tenker.
Hvis det går greit med et lite rakettnedslag i Polen, skylde på uhell, hva da med et lite angrep på Finnmark?

To mennesker i Polen er drept av ikke bare ett men to russiske missilnedslag.  For de to, for deres pårørende og for de andre innbyggerne i Przewodów er det ikke tvil om at de er offer for en krigshandling, Enten det var et “uhell” eller ikke.
Den samme redselen for at “feil” kan skje vil fort bre seg i andre byer i flere land som ligger rundt Ukraina – og Russland.

Jeg er bekymret. Jeg er bekymret for hva som nå kommer til å skje.
Jeg er bekymret for at NATO skal “la det gå for denne gang” et uhell. Og hvilke signaler det i såfall gir til den gale mannen i Kreml, eller hvor han nå gjemmer seg.
Jeg er minst like redd for hva som skjer hvis NATO på en eller annen måte reagerer- Om det vil få krigen til å eskalere. Om dette er starten på tredje verdenskrig.

I dag skulle jeg ha en helt avslappende dag. Leve litt i min egen boble. Hva er vel da mer avslappende enn å lage sitt eget lille juleverksted?

Jeg hadde en idé. Selvsagt funnet i et jule- eller interiørblad og behørig lagret i perm til jeg fant tiden moden.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Og moden for et så dødfødt prosjekt som å brodere på papirposer det syntes altså ei sliten kjerring uten alt for mye tålmodighet at var i dag. Så feil kan man ta.

Jeg hadde kjøpt inn papirposer i går. 24 stk. Slike som er beregnet til adventskalendere. Nå har jeg maltrsktert 5 poser  og den eneste posen som fremdeles er hel av de 5 er den på bildet.

To ble revet i fillebiter allerede i tegneprosessen. Det sto i oppskriften at ….. Et øyeblikk jeg må bare finne den h#%€# oppskriften….  Jo  her er den under pc og papirposer revet i småbiter. Her står det:

Ta frem blyant og en papirpose og tegn prikker som danner et juletre. 

Problem 1: Er det noen som i 2022 fremdeles eier en blyant? Det klarte ikke jeg å oppdrive her i Drømmehuset. Så jeg gikk for kulepenn. Hvor vanskelig han det være å prikke opp et juletre etter et mønster i et blad?

Tydeligvis ganske så vanskelig for denne kjerringa. Tre en fikk liksom en grein som var en prikk lenger på den ene siden av treet enn den andre. Jeg kunne selvsagt tegne en prikk mer på drn andre grena, men da burde de grenene under og over også bli en prikk lenger  da måtte toppen flyttes en grensene til oppover – og plutselig hadde juletreet vokst ut av papiposen.

Samme omtrent skjedde med pose to, eller litt omvendt. Det vokste ikke ut av posen. Det var bare den midterste greina som plutselig kun bestod av to rader mrd prikker  og ikke tre som i oppskriften. Forstå det den som kan!

Med pose 3 og 4 kom jeg greit i gang med sømmen før det skar seg. Ullgarn skjærer greit mot papirkart, og plutselig var et hull pr. prikk til krater hvor to eller flere prikker grodde sammen. Revnet om du vil.

Så var det pose fem da. Her ble jeg jo ferdig med broderingen. Alt bra så vel. Langt fra perfekt, men den har jo litt sjarm. Men du verden så krøllete den er. Vet ikke om jeg har lyst til å gi den bort i gave til noen. Ser liksom litt “pent brukt” ut. Jeg kunne sikkert blitt fylt med ett eller annet og gitt bort med stolthet hvis jeg var 5 år og hadde laget den i barnehagen. Men jeg er 56 og burde være ferdig med barnehagen for en god del år siden….

Mulig posen kan brukes. Jeg får se. Men jeg mistet liksom litt av motivasjonen til å kaste meg over flere papirposer. Ikke føler jeg meg direkte avslappet heller…..

I dag kjenner jeg at jeg trenger en litt rolig dag. En dag uten at det er noe jeg må. La timene bare gå mens jeg driver med mitt i mitt eget tempo uten å måtte forholde meg til hva klokka er og at jeg må være ett eller annet sted til det og det klokkeslettet.
Jeg tror og at jeg skal klare å senke skuldrene å slappe av uten å ha dårlig samvittighet for alt jeg burde ha gjort. Har ikke noe hengende over meg som ikke kan vente.
… Jo, jeg må sende en SMS og minne ei på et møte, og så var det den interpellasjonen…

Sender den SMS en, og kommer på at jeg har en protokoll til signering i en sånn app fra posten….  Tenker etter om det er noe mer jeg har glemt mens jeg logger meg inn på den appen…. Kommer ikke på noe som ikke kan vente en dag eller to.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Der er protokollen signert og hun som fikk SMSen hadde kontroll og husket møtet, Selvsagt gjorde hun det. Jeg behøvde ikke være hønemor.

Kjenner nok en gang at jeg trenger en rolig dag. Det har vært litt mye i det siste…
Samtidig fnyser jeg av meg selv. Det programmet jeg har for tiden er ingenting mot hvordan hverdagen min var før.  Egentlig har jeg vel ikke hatt program for mer enn en 10 timer siste uka…. Det er ingenting!! Jeg pleide å ha 10 timers program om dagen flere dager i uka før.

I sted fant jeg ikke pillene mine.
De var søkk borte! Hele boksen!
Jeg har dessverre blitt så gammel at jeg har noen piller. Noen jeg tar hver dag, noen jeg tar en gang i uka og noen jeg tar når jeg synes verkingen i kroppen blir for intens. Det er sjelden jeg tar en av de. Sjeldnere enn en gang i måneden.
Men altså boksen med pillene jeg tar for å holde blodsukkeret på et fornuftig nivå var søkk borte da jeg sto opp i dag.
Dette er tabletter jeg tar morgen og kveld, og det siste jeg gjorde før jeg la meg var å ta en av disse tablettene sammen med et glass vann. Det tomme vannglasset sto på benken, men pilleglasset var borte.

Jeg husker at jeg tok tabletten i går kveld. Og vannglasset sto der jeg satte det. Klart til å brukes igjen i dag.
Men hvor var pillene? Ikke i boksen sin der de skal stå. Ikke på kjøkkenbenkene. Ikke på spisebordet.
Jeg var siste mann som la meg og første til å stå opp igjen.
Yngste Sønn og Gamle Gubben Grå kunne selvsagt ha vært oppe i løpet av natta, men jeg kunne ikke tenke meg at de hadde rørt pillene mine. Langt mindre stukket av med de.
Ikke kunne jeg helt klare å forestille meg at noen hadde brutt seg inn i løpet av natta og stjålet et glass med Metformin, det er liksom ikke piller med så stor verdi for andre enn diabetikere.

Jeg lette etter pillene mens jeg begynte å lure på meg selv.
Jeg tok jo bare den pilla og gikk rett til sengs. Hvor kunne jeg ha gjort av pilleboksen?
Etter å ha åpnet en ny pakke, og tatt en tablett tenkte jeg at den dukker nok opp. Den kan jo ikke ha blitt helt borte.
Men jeg klarte ikke helt å la være å tenke på hvor den kunne ha blitt av.
Sjekka lomma på golfjakka. Hadde jeg stukket den ned der? Det er utrolig hva jeg legger i de lommene i løpet av dagen.
Nei.

Så kom jeg på eneste logiske sted.
Jeg tok ut vannglasset etter å ha tatt tabletten ut av glasset. Eller samtidig omtrent. Og ja, der i kjøkkenskapet sammen med glassene sto pilleglasset 30 cm over plassen sin.

Jeg trenger en litt rolig dag.

I dag har jeg vært i Bysalen og sett Yngste Sønn motta Svennebrevet som blikkenslager.  Jeg er både stolt og glad.  En utrolig flink ung mann. Ja, det snek seg frem en tåre eller to der Gamle Gubben Grå og jeg satt i salen og fulgte stolt med på den høytidelige overrekkelsen.

Plutselig slo det meg at dette er siste gangen. Siste gangen jeg som stolt forelder følger en av mine barn på en milepæl i utdanningsløpet.
Så i kveld har jeg sittet og tenkt tilbake på alle de små og store begivenhetene. Fra jeg som ung mor fulgte Datteren til barnehagen for første gang. August 1991. Datteren var fem og en halv måned gammel.
Det har vært første og siste dag i barnehage for alle tre barna. Første skoledag likeså. Første dag på ny skole da vi flyttet tilbake til Hønefoss og Første dagen på ungdomsskole og videregående. Og skoleavslutninger. Vitnemål fra ungdomsskole og fra videregående for alle tre. Første dag og avslutning på folkehøgskole for to av de.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Nå er alle gjennom utdanningsløpene sine.  Mulig noen av de kommer til å ta mer utdanning, men det er ikke sikkert. Og jo eldre og mer voksne de blir, jo mindre sannsynlig er det at vi som foreldre er de som sitter i salen ved slike anledninger.
I dag var mest sannsynlig siste gangen jeg fulgte en av mine barn på “skoleavslutning”. Kanskje ikke så rart at jeg blir litt sentimental i kveld?

Ja, litt sentimental. Dveler litt ved alt som er forbi. Barndommen som for lengst er forbi. Hvor ble det av alle årene?
Men så kommer stoltheten. Ungene mine er tre utrolig flotte unge voksne jeg er forferdelig glad i og stolt av.
Jeg ser bort på Gamle Gubben Grå og tenker; Vi klarte det!  Vi må ha gjort noe riktig som har klart å oppdra tre så kjekke unge voksne!

I dag skal jeg i møte med NAV. Jeg liker det ikke, liker det ikke i det hele tatt. Det at jeg, kjerringa som fikser alt, skal være avhengig av hjelp og bistand. Det er en nederlagsfølelse det er vanskelig å forholde seg til. Jeg ønsker å være den som gir råd, veiledning og bistand. Ikke den som mottar.

Den som gir seg har tapt, og er det noe jeg overhode ikke ønsker å fremstå som så er det en taper.  Derfor er det fort gjort at jeg går inn i det møtet som en fighter. Som en som skjuler svakhetene mine og forsøker å fremstå som sprekere enn det jeg er. Jeg vil så gjerne ut i jobb igjen!

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

####

Møtet gikk i det minste raskere enn jeg hadde trodd. Var vel knapt inne et kvarter.

Nå hadde vi et møte for to måneder siden hvor vi avklarte at jeg ønsket å delta i dette tiltaket. Det møtet glemte de å innkalle meg til. Heldigvis husket de å sende automatisk påminnelse dagen i forveien slik at jeg ble klar over at noen ønsket å møte meg.

Vi skulle hatt et møte i forrige uke. Jeg fikk både innkalling og påminnelse. Da ringte de to timer før møtet skulle være og lurte på om jeg ikke kunne kaste meg i bilen å være der i løpet av maks en halv time. De hadde visst ikke tid til å møte meg når vi hadde avtalt.  Det hadde jeg ikke, så da ble det avtalt et møte i dag i stedet.

I dag hadde vi møte for at jeg skulle signere avtale på at jeg ønsket å delta i det tiltaket jeg sa ja til å delta på for to måneder siden.  Hvorfor jeg ikke kunne signert de papirene da jeg var der sist vet jeg ikke. Heller ikke hvorfor de ikke bare kunne sendt meg de elektronisk, eller at noen andre kunne få meg til å signere de når jeg kom til det avtalte møtet i forrige uke. Det er sikkert ikke alt jeg skal forstå.

Neste fase er at vi “skal bli kjent”  altså en slags kartlegging. Slik jeg ser det hadde det vært hensiktsmessig å starte den prosessen i dag. Det var jeg og forberedt på. Det var derfor jeg var engstelig for at jeg skulle fremstå som sprekere enn det jeg er. Men nei, jeg skulle få en sms om når den kartleggingen skal være i løpet av uka. Mest sannsynlig på onsdag eller torsdag. (Hvis de husker det). Å finne et møtetidspunkt som passet nå som vi alle var samlet var visst ikke hensiktsmessig.

Jeg vet ikke helt, men jeg får mer og mer en følelse av at dette tiltaket er for at NAV skal kunne krysse av at de har gjort noe for at jeg skal komme ut i arbeid enn at de bidrar til st jeg faktisk kommer ut i arbeid. Jeg ble ikke mer imponert av at de brukte feil navn påmelding, og til ogmed hadde skrevetfeilnavn på den såkalte samarbeidsavtalen.

På tide å pusse på de fete bilene, lufte dressen og finne frem gallakjolen. Snart er det tid for VIXEN Awards 2022!
27. januar er dagen vi alle setter av i kalenderen og satser på at det blir tidenes bloggtreff. Hver blogger her fra bloggblokka som vandrer opp den røde løperen den dagen er en seier for oss alle. Nå har vi muligheten til å vise at blogg har en fremtid. Vise at vi faktisk har påvirkningskraft!

Men da må vi gjøre en innsats denne uka. For det er nå frem til klokka 23.59 søndag 20. november at publikum, altså vi og alle følgerne våre kan nominere kandidater til de forskjellige kategoriene som det skal deles ut priser i den siste helga i januar.
I fjor leser jeg at det var hele 30.000 nominasjoner, så konkurransen er hard. Dere vet Tik.Tok stjerner, Instagram profiler og podkastere i tillegg til kremen av influensere, altså vi som er tro mot bloggkonseptet og ønsker å  løfte det tilbake  i alles bevissthet. Vise at selv om rosabloggerne har forlatt plattformen ja så er det veldig mange påvirkere tilbake.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Her kan du gå inn og nominere dine favoritter i de forskjellige kategoriene. Jeg vet om mange her fra bloggblokka som kan gi fjorårets vinnere hard konkurranse. Årets influencer: Interiør, bolig og uterom. Jeg har en par kandidater der men mener prisen helt klart bør gå til Vibbedille Finnes det et mer lekent og inspirerende uterom enn inngangspartiet hennes? Et inngangsparti som ungene i området går omveier for å få med seg? Hennes glade figurer tryllet frem av plastperler har flydd land og strand rundt, og det er garantert flere enn meg som har noen eksemplarer i sitt interiør. Et forbilde for oss alle, både som inspirasjonskilde og gledesspreder.

Årets influenser mat ble i fjor Emilie Nereng, og selv om det er ei jente fra Hønefoss tror jeg det finnes vel så mange gode kandidater her på blogg.no. Det er jo haugevis av matbloggere her inne, bare å velge og vrake. Toms matprat, Mat fra bunnen og Mors middag er tre av dem, men det er mange som har skrevet og inspirert mye innen temaet det siste året. Her er det mange å ta av. Vi har jo knapt skrevet om noe annet enn mat det siste året.

Årets influenser Livsstil mener jeg bør gå til Solliv. Jeg vet ikke om Solliv ser på seg selv som en livsstilsblogger, men for meg er det det hun er. Hun går til jobben hver dag, selv om det er over en times tur hver vei. Går lange turer sommer som vinter. Elsker å bade. Koser seg med middager ute på søndager. Er flink til å ta seg småturer rundt om kring. Ja. kort sagt en livsstil man kan lære mye av og som sikkert inspirerer flere enn meg.

Innen kategorien Reise og friluftsliv er det ikke tvil om at det er Margrethe med bloggen Ut i friluft som har influert og inspirert meg mest. Hun har “skylda” for at jeg dette året har fått oppleve så vel Bøkeskogen i Larvik, en fantastisk solnedgang i Horten og en tur til Hokksund foruten mange turer ute i skogen her i nærområdet. Helene Myhre som vant i fjor har jeg ikke hørt om engang.

Årets Gullpenn bør slik jeg ser det gå til en som behersker det skrevne ord. Også her er det mange gode kandidater. Men jeg tror jeg lander ned på at den bør gå til Vivian få om noen klarer vel å skildre hverdagen sin på en slik måte at hun lokker frem både smil, latter og tårer hos oss lesere.

Årets stjerneskudd må være Allan Han har blogget litt over ett år, og allerede vært nummer to på bloggtopplista. Imponerende! Hans lene penn og uhøytidelige stil har fått frem smilet og ettertanken hos meg flere ganger. Ja, en influenser som virkelig fortjener en pris.

Vi må heller ikke glemme Bunny.  Han fortjener helt klart prisen Årets sterke mening. Eller meninger i flertall når det kommer til Bunny. Ingen blogger har fått meg til å telle til ti mens det ryker og damper av hodet mitt så mange ganger som Bunny.  Det er flere som får frem både fnys og sinne, men ingen av dem er så aktive eller så flinke med språket som det Bunny er. Så selv om hans sterke meninger har provosert meg mange ganger har de jo og inspirert meg til å kaste meg over tastaturet. Og skrive og formulere seg det kan denne irriterende fyren. Fredrik Solvang som fikk prisen i fjor er ansatt i statskanalen for å provosere. Bunny er en ekte influenser og en langt mer verdig vinner.

Den siste jeg vil nevne og som jeg selvsagt og kommer til å nominere er i kategorien Folkets favoritt. Hvem tror dere jeg tenker på da? For meg må det være Aud Marit.  Jeg vet hun har stjålet en plass i hjerte til flere enn meg. Det forteller lesertallene hennes meg.

Nå har jeg fortalt litt om hvem jeg nominerer til disse gjeve prisene. Gå inn og nominer dine favoritter du og da vel!
Og du, om jeg forsøker å la det virke som om jeg er beskjeden på egne vegne er det selvsagt bare falsk beskjedenhet. Selvsagt håper jeg at du går inn og nominerer meg til en pris. Jeg vet om mange kategorier hvor også min blogg hadde passet inn. Kjerringa og Gamle Gubben Grå vandrende på rød løper! Det hadde vært noe dere.

I helgen var det ikke noe jeg hadde hatt mer lyst til enn å dra til Bergen og delta på ALS markeringen til Vivian.  Det var planen min, penger var satt av og vi gledet oss til tur både Gamle Gubben Grå og jeg,
Så ble det ikke slik.

Jeg har lest blogginnleggene til Vivian og Vibbedille for å få med meg mest mulig av arrangementet i Bergen som jeg så gjerne ville ha deltatt på. Ja, jeg har til og med lest Bunny sine innlegg for å få med meg mest mulig av noe jeg så inderlig skulle ønske at jeg var en del av. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har sagt til Gamle Gubben Grå at vi skulle ha vært i Bergen denne helga.  Det er ikke få.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg har med glede konstatert at det ser ut som om det var et vellykket arrangement. At det var godt oppmøte, og at til og med værgudene var på Vivian sin side. Det har virkelig gledet meg å se. Og enda mer har det irritert meg at jeg ikke var der og opplevde dette selv. At jeg endelig fikk møte Vivian og Vibbedille som vi jo har pratet om før.

Unnskyldningene jeg har gitt på blogg for hvorfor vi ikke tok turen over fjellet kan nok ha fremstått som dårlige bortforklaringer. Som om jeg bare er ei som har det i kjeften. Jeg har verken skyldt på alvorlig sykdom eller dødsfall. Bare hevdet at jeg har dårlig råd. Og som alle vet er økonomi bare snakk om prioriteringer.

Nei ingen er alvorlig syke, og ingen er døde eller døende.
Men om noen hadde vært det er det ikke sikkert at jeg hadde delt det på blogg. Jeg deler mye om livet mitt og en del om Gamle Gubben Grå, men jeg deler ikke alt om livet til alle rundt meg.  Det kan være hundre gode grunner til hvorfor jeg prioriterte å være på denne siden av fjellene denne helgen som jeg aldri ville dele på blogg.

Gjør det meg til en løgner? Til en en ikke kan stole på? Jeg håper ikke det.
Penger og økonomi var noe av det som gjorde at vi prioriterte annerledes enn jeg planla. Det lå også andre ting bak de prioriteringene. Forhold som gjorde at planer ble endret i siste liten.

Vi prioriterte vekk en kjæreste-tur vi lenge hadde sett frem til.
Jeg prioriterte vekk å møte to flotte kvinner jeg beundrer og lenge har gledet meg til å møte.
Noen ganger er det riktig å prioritere vekk det en selv har lyst til fordi man finner det viktigere å stille opp for noen som trenger det.
Jeg tror noen satte pris på at vi prioriterte slik vi gjorde.

Det har vært en lang helg og en lang dag. Det skal bli godt å finne senga.