Hvorfor gjør vi ikke det lenger? Stikker innom hverandre til en uformell kaffekopp. Da jeg vokste opp var det stadig at naboer og andre kom innom, tok en kaffekopp og skravlet litt et par timer og dro igjen. De fikk en kaffekopp, litt kake, kjeks eller sjokolade hvis man hadde det i huset og det var det. Ingen fin oppdekning. Ikke mye stress og mas i forkant. Bare en kaffekopp ved kjøkkenbordet, i stua eller på trammen.
I dag får folk nærmest panikk hvis det ringer på døra uanmeldt.
Jeg tror og det i enkelte miljøer vil bli sett på som direkte uhøflig å dukke opp på døra hos venner og bekjente ubedt. Hvorfor har det blitt slik?
Jeg tviler på at hjemmene til mine foreldre og de andre i deres omgangskrets til en hver tid var mer rene og mer striglete og ryddige enn det dagens hjem er. Så hvorfor får vi panikk av dørklokka?
I dag, søndag litt over klokka 9 på morgenen, fikk jeg en sms fra en tidligere kollega. Hun flytte fra byen for en tid tilbake. Vi snakket om å ta en kaffekopp før hun flyttet, men det ble ikke slik. Nå var hun her i byen i helgen, og lurte på om jeg hadde tid til den kaffekoppen.
Det hadde jeg, og jeg inviterte henne like så godt hjem hit til Drømmehuset.
Jeg hadde ikke stort å by på. Kun kaffe og en plate melkesjokolade. Vurderte å lage vafler eller forte meg å bake ut den kakedeigen som har stått i kjøleskapet, men så kom jeg på at hun har cøliaki og ikke spiser hvetemel.
Så da droppa jeg både vafler og kakebaking. Det fikk holde med sjokolade.
Hun kom. Vi skravlet et par timer. Drakk en kopp kaffe og hadde det trivelig.
Det var samtalen og samværet som var det viktige. Og jeg tenkte med meg selv, hvorfor har vi sluttet å stikke innom for en kaffekopp? Det er jo så hyggelig. Både å stikke innom, men og at noen stikker innom.
Hvorfor er det slik at vi føler at skal vi ha noen på besøk må det stor oppdekking til? At vi ikke kan slippe noen over dørstokken uten at vi kan sjalte med et striglet hjem som skinner og en treretters middag med alt som hører til.
Omgir vi oss kun med mennesker vi ønsker å imponere? Noen ganger har jeg følelsen av at folk ikke orker å be gjester fordi de må servere noe som er minst like bra som da de var bedt til de sist. At gjestebud er en evig konkurranse om å være best. Når ble det slik? At de ikke kan be gjester så lenge sofaen er slitt eller vinduene er upusset. Er vi så redd for ikke til enhver tid å fremstå som feilfrie?
Ja. Man kan treffes ute på kaffe. Jeg møter om regel mine venner der. Men du så trivelig det er å møtes hjemme hos hverandre og. Det er og utrolig godt å slippe å dra ut bestandig.
Jeg fikk et par timers varsel i dag. Det er ok. Jeg rakk å starte “late Brit” (robotstøvsugeren), ta en dusj og tørke over sallongbordet. Med fyr på peisen og noen tente lys ble det i grunn trivelig.
Det virket ikke som om den noe enkle serveringen la en demper på skravlinga, verken for meg eller gjesten.
Snart ringer det på døra her igjen. Noen skulle komme innom i ettermiddag med julenek jeg har kjøpt. Har vedkommende tid blir hun og bedt inn på en kaffekopp. Jeg har enda en sjokoladeplate i skuffen.