Jeg leste denne notisen i gårsdagens Aftenposten. Plutselig forsto jeg sammenhengen. Gamle Gubben Grå må ha lest denne annonsen i 1972. Som 9 åring syntes han nok denne mannen så både tøff og mandig ut. Olabukse og flanellskjorte ble raskt ført opp på ønskelista , og etterhvert innfridd fra foreldre eller Tante Astrid. Og siden har det vært antrekket hans.
Jeg viser han notisen og lurer på om det er slik det henger sammen. Han ler og svarer at han nok ikke hadde noen Lewis bukse i 72. Det fikk han først i 1980 når han kom i læra og kunne kjøpe buksene for egne penger. Vel han nektet i det minste ikke for at han har gått i flanellskjorter de siste 50 åra. Snakk om å kjøre gjennomført stil gjennom hele livet.
Hvem er du egentlig? Hvem er du helt der inne? Inne bak maskene og alle rollene vi alle bærer. Hvis du skulle beskrive deg selv hva ville du skrive da?
Jeg begynner alltid omtrent slik: Jeg er en kvinne på 56 år…. Er det at jeg er kvinne min viktigste egenskap, siden jeg nevner det først? Hvis dette er en presentasjon av meg som politiker eller jobbsøker burde kjønn være relativt uvesentlig. Det kan bidra til å rette opp kjønnsballansen eller virke diskvalifiserende. I politikken har man i mange sammenhenger kjønnskvotering. I Rødt heter det seg at minst 50% på lister etc skal være kvinner. I Arberiderpartiet skal annenhver på lista være kvinne. Sikkert noen slike regler i flere partier og. Man kjønnskvoterer kvinner inn i styrer, og da er det jo viktig å vite om kandidaten er kvinne eller mann. Det å nevne at jeg er kvinne tillegger meg enkelte egenskaper, men er man alltid sikker på at de stemmer?
Så var det alderen da. Den forteller litt mer, slik jeg ser det. Den forteller at jeg har vandret rundt her på jorden en stund. At jeg har samlet meg litt livserfaring. Hva slags livserfaring sier den imidlertid lite om. Om jeg har møtt mye motgang eller om jeg egentlig har surfet gjennom livet uten å støte på så mye motgang. Men alderen definerer ikke hvem jeg er som menneske. Jeg er ikke så ulik den personen jeg var i fjor eller for 10 eller 30 år siden. Jeg tror heller ikke jeg vil være en helt annen person til neste år eller om 20 år. Ikke sånn innerst inne.
Neste punkt i oppramsingen pleier å være yrkestittel. Jo flottere yrkestittel, jo mer vellykket man fremstår, jo tidligere i oppramsingen, presentasjonen, kommer yrkestittel. Er man utenfor yrkeslivet forsøker man å unngå det punktet i stillhet, eller man kommer med en liten hvit løgn. Nevner sin siste stilling eller hva man er utdannet som. Men sier stilling og tittel egentlig så mye om hvem man er? Han en lege eller en advokat lavere eller høyere moral enn en butikkansatt på Kiwi , en bussjåfør eller en prest?
Jeg er gift og har tre voksne barn…. Slik pleier jeg ofte å fortsette. De to døde barna blir sjeldnere og sjeldnere nevnt, og i det minste ikke i en slik formell presentasjon. Men kanskje har det å måtte følge barnet sitt til graven ikke bare en, men to ganger før man fyller førti preget meg mer enn mye annet i livet?
Hvem er du innerst inne? Bak alle maskene vi bærer og uten alle merkelappene vi selv og andre setter på oss? Hvem er du? Tenk nøye etter!
Jeg er sterk! Det sier jeg som en av de viktigste evnene min, eller evne blir kanskje feil. Men likevel mener jeg styrke er noe av det som definerer meg som menneske. Nei jeg kan ikke skryte på meg rekorder verken i markløft eller benkepress. Men jeg er god til å møte motgang, møte motgang uten å la meg knekke. Det sier kanskje mer om meg som menneske enn at jeg er født med innover-tiss.
Jeg er robust! Robust er et moteord for tiden. Alt skal være robust, fra psykisk helse til organisasjoner. Men jeg har vært robust lenge før det ble et moteord. For meg betyr det å være robust å være solid, kraftig bygget. Tåle en støyt. Og til tross for at jeg har en kropp med en del plager og utfordringer mener jeg at jeg er robust. Jeg står stødig når det stormer. Mulig jeg er nede på kne i de verste kastene, men jeg reiser meg alltid igjen.
Men dette sier kanskje mer om hva jeg er enn hvem jeg er.
Hva og hvem glir lett inn i hverandre her. Hvem vi er preges vel i stor grad av hva vi har opplevd i livet. Det er jo hva vi har gjort i livet som gjør oss til de menneskene vi er.
Nei jeg tenker ikke på CV en din. Tenker ikke på hvilke skoler du har gått på, hvilke eksamener du har avlagt og hvilke stillinger du har innehatt. Ja det sier mye om hva livet ditt har bestått av og noe om hvem du er.
Livets CV sier mer. Livets harde skole. De pleier å ha gått på den alle de som idiotærklerer alle politikere og resten av verden i kommentarfeltene. Og nei, jeg spør ikke etter eksamensresultatene dine fra Livets harde skole. Det er ikke noen konkurranse i hvem som har hatt den jævligste barndommen eller møtt de største utfordringene i levet. Å grave seg ned i alt som har vært trist og vanskelig er ikke den riktige veien å gå hvis en vil definere seg selv som menneske.
Det jeg vil du skal tenke på når du prøver å beskrive hvem du er innerst inne er hvilke verdier har du? Jeg har en relativt godt utviklet rettferdighetssans. Og så er jeg ærlig. Noen ganger muligens litt for ærlig. Snakker litt vel mye rett fra levra, Brit uten filter. Innerst inne er jeg og snill.
Jeg konkluderer med at jeg er en snill, robust person som ikke er så lett å stoppe, men som sakte og rolig går på. Litt sånn som Rulle i Byggmester Bob. Du vet, en snill dampveivals.
I dag har det vært et fantastisk vær! Sol fra blå himmel og 16 grader. Og dette kaller de november! Man kan helt klart ikke bruke en slik dag på og rydde og vaske. Jeg mener, det kan fort gå flere måneder før vi får en ny slik dag med slike temperaturer. Det er klart vi måtte ut.
Jeg foreslo for Gamle Gubben Grå at vi skulle bytte bort kaffe-latte på kafé med kaffe på termos og litt frisk luft. Han var ikke vond å be. “Men jeg orker ikke lang skogstur og utfordrende terreng,” sa jeg. “Liten tur i urbant strøk er liksom tingen i dag.” Gubben nikket og var enig.
Vet ikke helt hvor det gikk feil, men nå 6 timer senere ligger jeg som et slakt på sofaen med et bein som verker som besatt. Skrittelleren sier at jeg har gått over 9 km og terrenget var til tider så ujevnt at Gamle Gubben Grå måtte gimeg en hjelpende hånd. Jeg er også litt usikker på om folk flest vil kalle Kaggefossen i indre Sysle for urbant strøk…..
Men du for en flott dag vi har hatt! Og som dere ser av bildet; jeg fant nok en hengebru!
Minner meg på at jeg har to hrngebruer igjen på Sokna.Til den ene har det meldt seg en blogger som lokal guide. Det må vi prøve å få til.
Jeg hadde så store planer om å reise til Bergen denne helgen. Være med i Vivian sin markering for å få sette søkelys på ALS. Vandret i fakkeltog sammen med en mengde flotte folk rundt dette vannet i Bergen. Men sånn ble det ikke. Jeg skyldte på hundepass, og mye annet i går. Like mye for meg selv. Egentlig er det snakk om prioriteringer. For togtur og hotell i Bergen koster litt, og selv om det overhode ikke er synd på meg må jeg prioritere hardere nå som jeg har gått fra lønn til trygd. Kjipt men sant. Da blir det ikke kjærestetur med Gamle Gubben Grå i november. I det minste ikke til Bergen. Det blir nok en tur på kafe senere i dag, og kaffe-latte. Skulle gjerne vært der. Endelig truffet Vivian, Vibbedille og andre bloggere jeg vet dukker opp i Bergen. Men jeg fikk det ikke til denne gangen.
Det er overhode ikke synd på meg. Jeg har tilbragt de to siste helgene på hotell, og jeg skal ha en ny hotell-helg om fjorten dager. Det er egentlig litt godt å være hjemme en helg. “Barnefri” har vi og. Yngste Sønn er på guttetur. Ikke det at det er så mye plunder og jobb med han, men Gamle Gubben Grå og jeg kan jo være teite gamlinger i fred. Svinge oss rundt på kjøkkenet, klappe hverandre på rumpa og synge falskt til sanger på radioen uten at noen himler med øynene.
Det var litt himling og teite foreldre i går. Begge guttene var hjemme til middag. Jeg burde tatt bilde. Reinsdyrmedaljonger og bakte poteter. Men å begynne å fotografere maten når man har to slyngler i 20-åra sittende rundt matbordet… Man blir ikke mindre teit forelder av det. Så jeg lot ikke de få noen billige poeng om mamma-blogger.
De kan komme med så mange billige poeng de vil om denne blogger-mammaen. Sannheten er at denne bloggen skaffer meg mye moro og mange gøyale opplevelser. I går for eksempel. Plutselig fikk jeg en melding som fikk en bra dag til å bli enda bedre. Noen hadde lest et blogginnlegg og likt det de leste. Når Gamle Gubben Grå kom hjem etter å ha kjørt Eldste Sønn hjem danset jeg rundt på stuegulvet og fortalte henrykt om meldingen. Ikke fordi jeg hadde fått ros og en hyggelig kommentar, det opplever jo vi bloggere hele tiden. Men fordi jeg nok en gang ser at bloggen kan føre til noe mer enn gode leseropplevelser. For et par måneder siden kom “Late Brit” inn i livet mitt på grunn av bloggen. Det har gjort både Drømmehuset og samlivet med Gamle Gubben Grå bedre. Mindre husarbeid som må gjøres på lørdager, mindre diskusjoner og ikke minst et renere Drømmehus. Bloggen har gitt meg nye bekjentskaper og hyggelige overraskelser i hverdagen og ikke minst, penger tjent på blogg ga Drømmehuset nytt rekkverk på terrassen. Mye moro og gode opplevelser. En arena hvor jeg kan være 100% meg selv.
Skulle gjerne vært i Bergen, men Gamle Gubben Grå skal lage oss en god helg her. Hjortefilet venter i kjøleskapet. En god Amarone er funnet frem fra kjelleren. Etter litt husarbeid og en tur ut i vakkert høstvær med Charlie Chihuahua blir det en bytur. Kanskje kjøper vi noen julegaver. I det minste blir det garantert kaffe-latte og en god lunsj. Dette blir en bra helg.
Så har trenden kommet til Norge. Noen aktivister forsøkte å lime seg fast til “Skrik”. De var medlemmer fra den samme pøbelgjengen som tidligere har kastet tomatsuppe på bildet “Solsikker” i et museum I London.
Tre kvinner fra Danmark, Finland og Tyskland er pågrepet, opplyser politiet. De to som utøvde selve aksjonen var student Lena Mair (24) og Kristiina Visakorpi (33), som er post-doc ved NTNU. Den tredje filmet hærverket. Siden de er studenter med relativt høy grad hadde det vært ønskelig med litt større tankeevne. Man oppnår sjelden det man ønsker ved å angripe kunst med suppe eller lim.
Aktivistene tilhører miljøorganisasjonen Stopp oljeletinga som har sitt utspring fra aktivistgruppen Extinction Rebellion. Jeg har i grunnen stor forståelse for både rebeller og folks trang til å protestere mot ting de er uenig i, men denne aksjonsformen tror jeg ødelegger for saken de kjemper for. Malerier og museer har ingen ting med oljeleting eller oljeindustrien å gjøre. Demonstrasjoner foran Stortinget eller ved oljeselskap, ja. Munchmuseet, nei. Det vekker mer vrede enn sympati. Det skader saken mer enn det gavner den.
Dette er aksjoner på nivå med miljøorganisasjonen FFF Fuck for forest. Dere husker sikkert de som hadde sex på scenen midt under en konsert på Quart-festivalen i 2004. Litt usikker på hvor mange regnskoger de reddet med det stuntet.
I dag tok jeg med meg Charlie Chihuahua og Gamle Gubben Grå og dro til Sjongslunden for å gå tur. Det var nydelig høstvær og deilig temperatur. 16 varmegrader og sol fra klar himmel er ikke hverdagskost i november.
I Sjongslunden er det slike treningsapparater, og mot lovnad om ikke å fotografere utfordret jeg Gamle Gubben Grå til å forsøke noen av apparatene. Gamle Gubben Grå tok utfordringen og forsøkte seg på et område apparat. I bevernylonjakke, arbeidsbukse og kamuflasjecaps var han liksom ikke helt kledd for atletiske øvelser, i tillegg går det en del folk forbi, så jeg synes han er tøff som lar seg utfordre. Han imponerte i det minste når han gikk sånn armgang i “stige” høyt oppe i lista. Lot seg ikke gang affisere av at det kom en gjeng relativt unge mennesker bort til apparatene mens han holdt på.
Jeg måtte passe på Charlie Chihuahua og kunne heldigvis ikke prøve noen apparater. Demonstrerte bare så vidt en for Gubben. Har jo som kjent vært på treningsleir. (Siden det ikke er et år siden jeg var ferdig der, mener jeg at jeg kan leve på det fremdeles.)
I løpet av turen unnet vi oss og en kaffepause. Å sitte ute å drikke kaffe-latte i midten av november. Å jeg trenger slike dager!
Skrittelleren sier over 5 km i dag og. Fortsetter det slik kan jeg jo risikere å bli sprek.
I dag er tåka borte! Det lover bra. Alt blir bedre hvis sola skinner. Temperaturen er jo nesten sommerlig. I det minste ikke novemberkulde. Man trenger ikke finne frem vinterklærne riktig ennå.
Til tross for at vinter snø og kulde lar vente på seg begynner tankene på jul å snike seg inn i bevisstheten oftere og oftere. Ikke det at det blir noe julepynting her før første helga i advent. Men i november er det lov til å begynne å bake. En eske med hejmmebakte pepperkakegrisini ligger alt i fryseren. De er det lov å ta av og kose seg med sammen med varm gløgg. Drikking av varm gløgg er også lov fra første november. Flaske med gløggkonsentrat eller hva det nå heter står på brettet på kjøkkenbenken sammen med te og kaffeting. Kurven under anretningsbordet fylles langsomt og umerkelig opp med julegaver. Ja og så har jeg begynt så smått å arbeide med juleinnlegg til bloggen. Gamle Gubben Grå og kjerringas julestri. Litt koselig førjulshygge jeg håper kan få dere til å humre litt. Tenker at de dukker opp fra 1. desember. En slags adventskalender.
Jeg burde jo ha delt bilde av middagen i går, eller helst smaken! Det var virkelig godt! Men den forsvant relativt fort. Jeg kom ikke hjem før nærmere klokka 20. Hadde vært på et møte på rådhuset. På vei hjem var jeg innom Coop og traff på ungdomsvenninna. Hun jeg hang sammen med i gymnastida og opp til vi ble voksne. Hun som var med på alle ville turer på byen og ferieturer til Hallingmarken. Ja og som fikk meg og ei venninne til til å legge den ene uka vi hadde med sommerferie i 88 til Skjold i indre Troms. V Vi er fremdeles utrolig gode venner, men det er så alt for sjelden vi tar oss tid til å treffes. Det er stund siden vi måtte snakke sammen i telefonen i flere timer hver kveld og ragget rundt i hennes oransje Lada i helgene. Nå kjørte hun en lekker høyre-blå BMW, og hadde ikke en eneste button med rosa til Arbeiderpartiet. Nå traff vi tilfeldig på hverandre. Begge hadde tid og det lå en kafe i nabobygget. Så da ble det en kaffekopp og en god prat før jeg dro hjem. Da går det litt tid. Burde selvsagt tatt bilde av kaffekoppen og, men jeg har jo arkivbilder av kaffekopper.
Men middagen i går ja. Entrecote og potetsalat med salsa verde. Altså en “grønn potetsalat” med masse basilikum olje, eddik, sennep og sukkererter. Utrolig godt! Og ja, vi unnet oss restene av ei rødvinsflaske som sto igjen fra helga. Skikkelig koselig avslutning på dagen.
Vi sitter og teller på knappene. Skal vi ta en roadtrip over fjellet i helga? Vi hadde jo tenkt oss til Bergen. Være med i fakkeltoget til Vivian. Det har vært så mye de siste ukene at jeg liksom ikke har tenkt på denne turen. Har jo vært på hotell de to siste helgene. Har liksom hatt nok med de to turene. Fakkeltog og Bergen var jo ikke før “langt ute i november”. Plutselig var det langt ute i november og helgen var rett rundt hjørnet. Vi nevnte det for Yngste Sønn her om dagen. At da måtte han passe Charlie Chihuahua. Men han skulle til Volda denne helga. Tok så og spurte Datteren om hun kunne passe Charlie, men hun skulle til Beograd. Eldste Sønn kan ikke ha hund i leiligheten sin. Det vil fort bli bråk med naboer og han orker ikke det. Han har sagt at han kan flytte hjem til oss i helga for å passe hunden, så vi fant jo hundepass til slutt. Så da er spørsmålet blir det Bergen? Jeg har veldig lyst.
Fototur over Filefjell høres ikke så verst ut. Selv om jeg ikke skal bombardere blogginnleggene mine med bilder av den grunn. Telte bilder på et blogginnlegg jeg leste i går. Eller leste. Det var vel nesten flere bilder enn ord. Det var 39 bilder. Det var litt i meste laget spør du meg, men folk er forskjellig.
Andre bloggere ja. Jeg bør vel passe meg vel for å kommentere dem. Eller kanskje er det akkurat det jeg burde. Jeg mener da hadde jeg kanskje steget litt på bloggtopplista. Dagens 17. plass er jeg overhode ikke fornøyd med. Jeg ser at en av de andre bloggerne mener at statistikken er konstant feil på hennes blogg. At ikke alle klikk blir registrert. Hun har klaget over det over tid. Det jeg lurer på er hvordan hun kan være så sikker på det. For hvis det er slik for henne så kan det jo være slik for flere av oss. Meg for eksempel. Kanskje jeg egentlig troner på bloggtoppen med over 30.000 sidevisninger. At det er statistikken og ikke min evne til å engasjere leserne det er noe galt med.
Nei, nå tror jeg at jeg må slutte å sitte her og blogge. Ellers er jeg redd Gamle Gubben Grå slår hardt i bordet. Han er godt i gang med husarbeidet. Kunngjorde at han snart hadde støvsugd hele første etasje, (eller startet robotstøvsugeren i det minste). Vi kan jo ikke lage noen gnisninger oss i mellom nå, planen er jo fremdeles å ta en aldri så liten kjærestetur vestover denne helgen.
Jeg vet utmerket godt at man ikke skal feire jul inne i skuffer og skap, men likevel er det greit å ta en aldri så liten opprydding innimellom. I dag hadde jeg planer om å ta en liten opprydding i skuffen i annretningsbordet. Egentlig er det det gamle toalettbordet til Gamle Gubben Grå sin oldefar. Du vet sånt med vaskefar mugge og barbersaker går jeg ut fra. I det minste fortalte Gamle tante Astrid at denne oldefaren pleide å sitte ved dette bordet når han barberte seg.
Vel nok om det. Det var skuffen jeg skulle rydde. En skuff sentralt plassert i stua hvor det er fort gjort å gjemme vekk ting man ikke helt vet hvor man skal ha. Eller enda kjekkere, bare stikke noe som ligger og slenger ned i skuffen når det ringer litt uventet på døra.
Dessverre var Gamle Gubben Grå hjemme da jeg startet ryddingen. Og tankeløs som jeg noen ganger er, nevnte jeg for han at jeg hadde tenkt å rydde i skuffen. Som jeg har nevnt noen ganger tidligere har Gamle Gubben Grå stor angst for å kaste ting og om mulig enda større angst for at jeg skal kaste noe. Resultatet var selvsagt at han sto tett ved min side under hele ryddeprosessen.
Her er noe av det jeg fant i skuffen og som i følge Gamle Gubben Grå overhode ikke kan kastes.
8 pakker Räucherkerzchen. Hvis du ikke vet hva dette er så er det små dotter av ett eller annet som du kan legge inne i Räuchermännchen slik at det ser ut som de røyker. Hvis du ikke ble noe klokere av den forklaringen er disse røykende menneskene er tradisjonell tysk julepynt. Små trefigurer som altså tørker og sprer god(?) julelukt. Svigermor er tysk. Vi har selvsagt et slikt røykende tre-menneske blant julepynten, og Svigermor passer på at vi ikke går tom for Räucherkerzchen. Det er ikke hvert år vi husker på å la trefiguren få seg en røyk og han får maks en røyk i sesongen. I hver pakke er det 15 sånne til å tenne på. Det vil si at vi har nok til 120 omganger med røyk – eller at vi er sikret frem til årlig røyking frem til år 2142. Om du tror vi kunne minimere samlingen? Svaret var helt klart NEI!. Hvis det er noen av mine lesere som mangler Räucherkerzchen, vær så snill og gi meg beskjed så skal jeg sende en pakke.
Videre var det blant annet 7 peistennere, 5 sneller blomstertråd, 18 fyrstikkesker, 8 kortstokker 3 hele pakket myggspiral og et norskt flagg. Det meste av det ble under nøye oppsyn fra Gamle Gubben Grå lagt tilbake i skuffen. (Jeg lurte vekk 4 kortstokker jeg har tenkt å gi til aktivitetssenteret på flyktningmottaket.)
Bare dette lille ryddesjauet av en stakkars skuff var nok til å få opp temperaturen i Drømmehuset. Ja, det kom både røyk og edder og galle ut av kjerringa når Gamle Gubben Grå forsøkte å lure unna alt fra brukte pusseskinn til briller og annet skrot.
Høsttåka ligger tett over Drømmehuset denne morgenen og. Jeg begynner å bli lei. Det stå på nettsiden til lokalavisa at det skulle være slutt på regn og tåke noen dager nå. Typisk lokalavisa og ikke levere det de lover. Det er så jeg har lyst til å sende sms til de der små notisene bak på papirutgaven av avisen hvor folk sender inn klager på alt fra samferdselsministeren til syklister.
Egentlig liker jeg tåke, sånn når jeg er ute på fotojakt, men ikke når den smyger seg inn i alle ledd og titanforsterka kroppsdeler. Jeg har vondt, blir stiv og tung i bevegelsene. Og så blir jeg sur. Ikke sint og engasjert, men sur. Det er ikke noe godt verken for meg eller omgivelsene når jeg blir sur og gretten.
Jeg tuller meg inn i ull og digre pledd mens jeg drikker te av store kopper. Har mest lyst til å forbli under dyna med varmelakenet på maks. Å du hvor jeg elsker det varmelakenet! Tror det og disse pelskledde vamsene er noe av de kjekkeste gavene jeg noen gang har fått. Snart må jeg krabbe ut av de varme koseklærne å kle meg mer formelt. Skal på rådhuset en tur på et møte. Jeg kommer til å ha på meg den tykke strikkejakka. Man sparer på strømmen på rådhuset og har senket innetemepraturen. Helt greit, så lenge en husker det og kler seg deretter.
Det kan vel tenkes at jeg holder varmen nede på rådhuset når jeg tenker meg om. Det er AMU-møte. Arbeidsmiljøutvalget. Endelig skal jeg konsentrere meg om arbeidslivspolitikk igjen. Dette er jo ting jeg virkelig kan. Sammenheng mellom grunnbemanning og sykefravær. Langtidsfravær og korttidsfravær. Hvilke mekanismer som virker inn på de forskjellige fraværstypene, hvilke grep som kan tas – og hvilke grep som fungerer best på papiret. Det er så gøy når en på slike møter arbeider med områder en føler seg trygg på og har god kompetanse om. Som politiker er det jo mange spørsmålsstillinger som en må sette seg inn i. Ikke alt som en kan like godt, og heller ikke alt som er like engasjerende.
Kunnskap er viktig. I går sendte jeg mitt første såkalte “Grunngitte spørsmål” til ordføreren. Et grunngitt spørsmål er et spørsmål kommunestyrerepresentantene stiller ordføreren, og så må ordføreren svare det ut i neste kommunestyremøte som en del av sakskartet. Det jeg spurte om er Hvorfor vi har vagt et arkitektkontor uten erfaring på helsebygg til å prosjektere det nye sykehjemmet, Jeg er spent på svaret.
Hvis noen lurer på hva vi hadde til middag i går så var det eggepanne med sitronpoteter. Altså en omelett servert med stekte potetbåter som var stekt i ovnen sammen med løk og sitronskiver. Greit nok, men litt vel mye sitronsmak på potetene for min del. I dag er jeg lovet entrecote med en grønn potetsalat. Det tror jeg blir godt. Tror vi skal bevilge oss et glass rødvin til den middagen selv om det bare er torsdag.
Her om dagen forsvant Lille Bille. Bilen min. Vi trenger ikke fire biler i en husstand på tre. Og siden Lille Bille har vært en mandagsbil med mye trøbbel var det den som måtte dra. Det var litt trist. Og siden det er noe problemer med den gamle veteranbilen til Gamle Gubben Grå deler vi nå bil. Det gjør noe med frihetsfølelsen min og ikke til en hver tid kunne sette meg i bilen og dra av sted. Men så lenge jeg ikke er i arbeid sparer vi jo litt på ikke å ha så mange biler. Vi har delt på bil en stund nå, og det går greit. Må bare litt mer planlegging til. Så forresten en fin rød Volvo inne på finn.no i går som jeg fikk litt lyst på. Må bare spare litt til – eller finne meg en sponsor.
Spare ja. Alt er blitt så dyrt. Særlig bensin og diesel. Hører på radioen at politiet måtte rykke ut til en bensinstasjon i går. Det var to kvinner som hadde røket uklar om hvem sin tur det var til å tanke først. Det var billig drivstoff og folk ble desperate ved pumpene. Tenk om de ikke rakk å fylle før prisen steg igjen. Ny form for “bensin-krig”. Før hadde jeg bare ristet lattermild på hodet, nå får de en viss forståelse.
Jeg har vært ute og labbet med Charlie Chihuahua I dag og. For første gang på lenge har farten vært så høy at appen på telefon lar meg kalle det trening. Ikke verst! Da kan jeg krysser av for trening for første gang i november. 48 minutter trening sier appen, så det så!
Og ja jeg bør både andpusten, varm og til og med svett. Og det selv om jeg har på meg en av de trenings-trøyene som jeg kjøpte til treningsleiren. Kan muligens ha noe med at jeg hadde to lag med ull over den t-skjorta men det snakker vi ikke så høyt om.
Vi snakker hellet ikke så mye om at noe av andpustheten skyldtes stigningen på veien. Vi kaller det heller bakketrening. Bakketrening skal gi effekt har jeg hørt. Spesielt intervalltrening i bakker.
Så klappet meg selv på drn svette ryggen og sier godt utført treningdøkt! Det ble I det minste godt over 5 km på skrittelleren.
