Denne uka har det vært litt mye program, og jeg kjenner det.  I går da jeg kom hjem fra kommunestyremøte var jeg virkelig sliten. Skikkelig sliten. Jeg babla ikke på inn- og utpust en gang. Jeg snakket så vidt litt med Gamle Gubben Grå før jeg fant senga. Jeg var hjemme litt før klokka 21 og var i seng litt over 22.

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

Tok et kjapt regnestykke i hodet og fant ut at jeg har hatt noe på programmet i rundt 27 timer denne uka.
27 timer og jeg er helt kake!!?  I min storhetstid hadde jeg ofte 77 timers program i uka, gjerne flere uker på rad. Jeg klarte det helt fint. Nå er 27 timer i meste laget.

Når jeg tenker etter var jeg vel muligens sliten mange ganger da jeg levde det hektiske, travle livet jeg elsket.
Det var bare det at jeg ikke tok meg tid til å ta hensyn til det. Jeg bet bare tenna sammen og gikk på. Det er utrolig hvor langt man kan presse seg når det man driver med er lystbetont. For jeg elsket virkelig det livet. Jeg likte at avtaleboka var full og at jeg sovnet før hodet traff puta om kvelden.

Det er ingen hemmelighet at jeg savner det livet.
Savner å være en del av det travle livet ved et sykehus og en del av tillitsvalgtsfelleskapet enten det var på arbeidsplassen eller i forbundet.  Noen ganger er det savnet nesten som en sorg. Sorg over alt jeg har mistet.

Jeg savner ikke å hele tiden måtte passe på å bytte vakter for å få hale livet mitt til å gå opp. For å få til å stille opp på møter som tillitsvalgt og politiker og samtidig ta alle vaktene mine som radiograf.
Ja jeg hadde frikjøp for en del av tillitsvalgtsarbeidet, men engasjementet mitt var mye større enn frikjøpet. Når møter jeg ønsket ¨å delta på kom på tidspunkt jeg egentlig skulle være radiograf måtte jeg bytte vakter.  Med riktige prioriteringer får en til det meste. Det er fint mulig å sitte i møter som tillitsvalgt å debattere alt fra parkering til personalsaker på dagtid, være engasjert lokalpolitiker i kommunestyret på kvelden for så å ta turen opp på sykehuset og avslutte døgnet som nattevakt på røntgen. Det går helt fint. Jeg har gjort det flere ganger.

Jeg elsket livet. Jeg påtok meg oppgaver og verv med glede. jeg likte å være med der ting skjedde. Ha et ord med i laget. Det var engasjementet mitt som drev meg. Det var absolutt ingen som tvang meg, og jeg tror jeg hadde fått full forståelse hos de fleste hvis jeg hadde giret litt ned før jeg traff veggen. Før jeg ble så totalt utbrent.

Jeg angrer ikke på de valg jeg tok. For det var en hektisk og spennende periode av livet mitt som jeg overhode ikke ville ha vært foruten. Noen kamper jeg har kjempet, noen seire jeg har vunnet, noen saker som kanskje ikke har endt slik jeg håpet men du hvor mye moro jeg har hatt. Hvor mye jeg har lært . Nei jeg angrer ingenting, bortsett fra at jeg ikke lyttet mer til kroppen min. Tok litt mer hensyn til meg selv.

Så sliten som jeg følte meg i går kveld har jeg vært mange ganger før.
Jeg tok meg bare ikke tid til å reflektere så mye over det. Det var alltid nye spennende og mindre spennende oppgaver som ventet. Vakter som skulle tas. Det var å bite tenna sammen og fortsette. “Hvile kan en gjøre i grava” er det ikke det man sier`?

I dag er det ikke snakk om å bite tenna sammen og gå på. I dag skal det restitueres.
Det har stått på programmet hele uka. Fredag – restitusjon. Jeg har vært klar over at denne ukas program med strategikonferanse i helga, styremøte i Rødt på tirsdag, arbeidsmøte om Hønefoss sykehjem på onsdag og kommunestyremøte på torsdag kom til å tappe meg for energi.

Det betyr ikke nødvendigvis at jeg skal ligge som en utlada amøbe under pelspleddet på sofaen.  Det betyr at jeg skal ha lang frokost og en ekstra tekopp. Labbe en rolig tur med Charlie Chihuahua. Kanskje en liten strekk på sofaen. Spise god middag. Ta et glass rødvin i kveld og snakke med Gamle Gubben Grå. Gjøre akkurat det jeg føler for. Ha telefon på lydløs og gjerne la være å sjekke den hver halvtime.  Kort sagt være ren egoist og bare tenke på meg selv.

I min barndomsdal ligger det en landhandel. Den har ligget  på samme plassen siden den ble åpnet i 1892.
I går var jeg på et møte, en såkalt work-shop som skulle handle om hvorvidt vi skulle gå for rehabilitering av Hønefoss Sykehjem eller rive bygget og bygge nytt.
På dette møtet sto det en arealplanlegger eller hvilken tittel vedkommende hadde og snakket om at denne landhandeleren “langt ute i gokk” i forhold til sykehjemmet lå for langt unna bygdas juletre.  Det var ikke en digresjon. Det var ikke pauseprat. Det var en del av hennes foredrag for å belyse saken.
Er det rart jeg får åndenød?
Heldigvis var kommunalsjefen forutseende nok til å beslutte at vi alle trengte kaffepause når hun så jeg begynte å snappe etter luft.
Jeg tok en kaffelatte. Varm melk skal virke beroligende har jeg hørt. Klarte derfor å holde meg forholdsvis rolig gjennom resten av møtet.

Hva som skjer med sykehjemmet? Det er ikke tatt noen beslutning. Dette var et arbeidsmøte, et møte vi skulle få mer informasjon. Svar på noe av det vi lurte på. Vedtak skal fattes på et senere møte.
Jeg ble ikke så mye klokere. Egentlig dukket det opp flere spørsmål enn svar.
Det eneste jeg vet er at det haster med å få det sykehjemmet opp å gå. Vi trenger det i 2027. Det er bare tiden av veien.

Annonsørinnhold

Gjør kupp: Opptil 70 prosent på sportsfavoritter

Noen mente at vi hadde fått bedre tid fordi regjeringen på statsbudsjettet for 2023 har foreslått å stanse finansieringen til sykehjem via Husbanken. Det er jo en god nyhet. Hvis det hadde vært slik at regjeringen samtidig hadde klart å stoppe aldringsprosessen hos det norske folk.
Slik er det jo selvsagt ikke. Vi eldes nok like fort som før enten staten bevilger penger til sykehjemsbygg eller ikke. Behovet for sykehjemsplasser i 2027 kommer til å være akkurat like stort uavhengig av statsbudsjettet.

Nei la oss glemme gårsdagens frustrasjoner.
Om fem timer begynner dagens kommunestyremøte.
Jeg drikker urtete og prøver å få pulsen ned så den er forholdsvis rolig. i det minste når møtet begynner.

Sitter her som vanlig med tekopp og tastatur.  Klikker meg gjennom nyheter og toppblogger uten at jeg kjenner engasjementet bruser. Det er godt. Godt med en litt rolig morgen. Engasjementet kommer nok til å flamme opp til flere ganger i løpet av dagen. Godt med en rolig start. Gomler i meg noen kalde pizzarester fra i går og ser egentlig ganske lyst på livet.

Forresten når jeg sier at engasjementet ikke har flommet i meg i dag, så er det en sannhet med modifikasjoner. Jeg hadde vel en lang analyse av hvordan velgerne kan være på vandring på Ringerike ved valget neste høst. Gamle Gubben Grå hørte etter med et halvt øre. Han er nok opptatt av valgresultatet, men vil vel kanskje vente til etter valget med å debattere det. Ikke delta i mine analyser ett år i forkant. Ett år er lang tid for velgere. De kan skifte parti mange ganger i løpet a den tiden.

Annonsørinnhold

Lag mat ute- her er utstyret du trenger

Jeg tror og jeg har vært inne på Ringeriksbanen i en av mine tirader i dag. Der våknet Gubben litt mer til live. Vi er nok og enige om at den nok mest sannsynlig ikke kommer på mange, mange år ennå.
Men slike betraktninger blir mest som oppvarming å regne.

Om noen få timer drar jeg til rådhuset. Vi i Hovedutvalget for helse, omsorg og velferd skal sammen med Formannskapet ha møte med arkitekter og konsulenter og virkelig få klarhet i hvorfor prisen på det å restaurere Hønefoss sykehjem steg med en halv million i døgnet en periode. Vi skal og da endelig få forklaringen på hvorfor Rådmann mener det er riktig å jevne hele sykehjemmet med jorden og bygge et nytt sykehjem i stedet for å restaurere det gamle.

Så i dag skal jeg bruke dagen på å tenke fort og analysere informasjon, komme med spørsmål og forsøke å få folk med meg på at det gamle bygget fremdeles har en restverdi som nok er større enn det Rådmann ønsker at vi skal  konkludere med.
Vi flyttet ut av det sykehjemmet for ett år siden i går. Det var ikke en rønne vi hadde 73 eldre beboere i i oktober i fjor.
Jeg vet at hjernen kommer til å gå varm mens tankene spinner rundt – og jeg vet og hvem som kommer til å være kjempesliten når møtet er over.

Da skal jeg – etter en liten hvil – kaste meg over papirene til morgendagens kommunestyremøte.
Jeg tror jeg vet hvem som kommer til å sove godt til natta, ja hvis ikke tankene bare surrer rundt så jeg ikke får ro.
Nå tror jeg jeg skal ha nok en stor kopp beroligende te. Føler jeg kan trenge det i dag.

Blant ungdommene som kommer er en gutt som er skutt i lungen. Poole, som frem til da har vært del av den taktiske ledelsen, skjønner at det er behov for flere kirurger.

Gutten trilles inn på røntgenavdelingen, men kirurgen innser raskt at de ikke har mye tid. Gutten er døende.

Annonsørinnhold

Gjør kupp: Opptil 70 prosent på sportsfavoritter

– Det var ikke et bilde han trengte. Han var skutt i lungen, og var ekstremt ustabil. Det var ikke forsvarlig å flytte ham, så jeg måtte operere inne i tussmørket i røntgenavdelingene. Jeg satte inn et dren i lungen hans i tussmørket. Noen ganger må vi improvisere for at det skal gjøres riktig. Det gikk bra med ham, forteller Poole.

Beretningen over er fra en artikkel i VG i september 2011. Den handler om hvordan vi som arbeidet ved Ringerike sykehus opplevde ettermiddagen og kvelden 22.juli samme år. Ettermiddagen og kvelden da det lille lokalsykehusene vårt fikk inn noen og tretti skadde ungdommer fra Utøya. Hele artikkelen kan du lese her:

VG-artikkel

Jeg var en av tre som arbeidet på den røntgenlaben gutten og Colin Poole kom inn på. Det var på “min lab” han ble operert.
Jeg drev og stilte inn for å ta det første røntgenbilder da Poole finner ut at pasienten må opereres straks. Jeg husker jeg protesterer. Han kan ikke ta å beslaglegge laben “min”. Det er fire ungdommer som venter på hver sin båre i korridoren. Flere er på vei.

Det blir enten her eller på gangen. Vi rekker ikke å trille han på operasjonsstua

Svarer Poole. Så da blir det på laben “min”.  Poole er rask, snart er prosedyren gjort og pasienten på vei videre til intensivavdelingen. Vi får tak i vaskepersonell til å vaske gulvet for søl og blod  etter inngrepet. så er vi klare for neste ungdom.

22. Juli 2011 har som dere sikkert forstår brent seg inn i hukommelsen min. Båre på båre med ungdommer på alder med ungene mine. Ungdommer som hadde skadet seg mens de flyktet fra en drapsmann. Flyktet for å redde livet mens de så venner. søsken og kjærester bli skutt og drept rundt seg. Ungdommer  med skuddskader.  Skutt på en fredelig sommerleir på ei øy i Tyrifjorden.
Selv om arbeidsoppgavene var kjente, var det langt fra en vanlig kveld på jobb.

Når du er på jobb en sånn kveld gjør du oppgavene dine. Fokuserer på en og en pasient.  Fokuserer på å ta de røntgenbildene pasienten trenger. Fokuserer på jobben din. Det går helt greit.

Det er når det er over og du har tid til å bearbeide alle inntrykkene at reaksjonene kommer. Tankene. Hva var det egentlig som hadde skjedd?
Det helt konkrete visste vi jo. En mann i politiuniform hadde gått rundt på Utøya og skutt ungdommer på sommerleir.
De som kom til oss var blant de heldige.
69  mennesker kom aldri hjem fra sommerleir.
Før på dagen hadde noen, antakeligvis den samme mannen, sprengt en bombe i regjeringskvartalet. Der var 8 drept og mange skadede.
Det alle spurte seg var Hvorfor?

Gjennom politietterforskning og rettsak har vi klart å danne oss ett bilde av hvorfor. Ja, og ikke minst fordi Anders Behring Breivik, gjerningsmannen, hadde skrevet og lagt ut på nett ett “manifest”. Et omfattende dokument på relativt mange sider om sine tanker og teorier.

Vi er mange som deler tankene våre på nett. På Fb, i kommentarfelt og på blogg. Vi skriver om mat, deler bilder fra turene våre og noen ganger skriver vi om hva vi tenker om samfunnsaktuelle spørsmål som vaksinering, strømpriskrisa eller innvandring.
Vi lar oss påvirke av det vi leser, enten bevisst eller ubevisst. Vi lager maten vi leser om, bestiller buljong fra en nettbutikk i Alta og drar på tur inspirert av vakre bilder andre har delt.

Det er nærliggende å tro at også de innleggene vi skriver om mer samfunnnsaktuelle temaer også påvirker leserne våre. Jeg for eksempel har fått tilbakemeldinger om at jeg under valgkampen i 21 påvirket folk til å stemme Rødt.

Fjordmann er en blogger som i lang tid delte sine synspunkter om innvandrings- og integreringspolitikk.
Vi vet at Anders Behring Breivik var påvirket, influert, inspirert av Fjordmann. Mye av manifestet er nærmest klipp og lim fra blogginnlegg Fjordmann har publisert.
Fjordmann har ikke gjort noe galt. Han har ikke blod på hendene. Han har antakelig aldri vært på Utøya. Han har bare sittet i kjellerstua eller på balkongen sin og delt tanker på nett.
Likevel hadde kanskje ikke massakren på Utøya skjedd hvis ikke han hadde delt sine tanker, hvis han ikke hadde påvirket, influert, inspirert Anders Behring Breivik til å ta saken i egne hender og forsøke å løse utfordringene Fjordmann skrev om.

Vi har ytringsfrihet i Norge. En frihet jeg er utrolig glad for at vi har. Ytringsfriheten gir meg friheten til ta til motmæle mot holdningene Fjordmann og andre bloggere fremmer på nett.

Den gir meg frihet til å si i fra at jeg ikke ønsker at nazister skal marsjere i våre gater  Ikke fordi jeg har så mye mot svartkledde ungdom som ikke tør vise ansiktet sitt, ikke stå for synspunktene og tankene sine. Det er synspunktene jeg vil si sterkt i fra om at jeg ikke liker.

Den 22. juli 2011 så jeg ungdom med skuddskader, ungdom som var livstruende skadd, ungdom som var redde, ungdom som var knust av sorg.  Jeg så resultatet av tankene og ideene bloggere som Fjordman forfektet. Jeg ønsker å ta til motmæle når jeg ser og hører folk spre liknende budskap, nettopp for at det ikke skal bli lignende massakrer.

Jeg sitter her med tekoppen, leser gjennom nyheter og ser ut på årets første novemberdag.  Jeg føler på en uro. Ja, det tror jeg er riktig uttrykk. Jeg er urolig.
I går sto alvorlige mennesker på TV og fortalte at den militære beredskapen økes fra i dag av.

Jeg er selvsagt glad for at forsvaret øker sin beredskap og sin årvåkenhet, men behøvde de å fortelle meg og resten av verden det?
Hvilket signal er det regjeringen ønsker å gi med gårsdagens pressekonferanse og til hvem?
En slik pressekonferanse er holdt for å opplyse og berolige befolkningen. Vi har kontroll! Den gir og et tydelig signal til Russland. Vi følger med og er i beredskap. 

21. oktober, for halvannen uke siden, sa Støre at krigen har «rykket nærmere Norge og våre liv». Han fortsatte med å understreke at vi må være forberedt på at vi i tiden fremover vil se nye og ukjente forsøk på å skape uro, også her hjemme.
Da sa han også, og det var vel like mye til Kreml som til den norske befolkning:

La meg være helt tydelig. Vi lar oss ikke skremme. Vi skal stå sammen med våre allierte. Vi skal fortsatt støtte Ukraina!

Tirsdag for en uke siden i dag redegjorde Støre for Stortinget. Han sa at «vi går en tøff vinter i møte».
Han advarte om at Norge vil oppleve press og «mer eller mindre fordekte trusler».
I Stortinget sa Støre at regjeringen har «økt innsatsen for å motvirke etterretning, sabotasje og påvirkning fra fremmede stater».
Et par timer senere kom meldingen om at en person som er mistenkt for å være russisk spion, var pågrepet i Tromsø.

Nå får forsvarssjefen større handlingsrom.
Støre begrunnet endringen med det han kalte «en sikkerhetspolitisk utsatt situasjon».
Det er ikke slik at Russland samler styrker ved grensen til Norge eller forbereder seg på å angripe andre land. Russerne har hendene fulle i Ukraina.
Uroen handler om Russlands neste trekk både i Ukraina og overfor Vesten.

Og det er det som bekymrer meg og gjør meg urolig. Hva er Putins neste trekk?
Den mannen er som kjent ikke helt god. Det er ikke lett å tenke seg til hvordan han tenker – og det er det som bekymrer meg.

Krigen går ikke den veien Russlands president Vladimir Putin ønsker.
I det siste har Russland drevet målrettede angrep på sivil infrastruktur som vann og strøm i Ukraina.
Så kommer bekymringen for det som kan være hybrid krigføring mot vestlige land. Vi har angrepene mot gassrør i Østersjøen og sabotasje mot tysk jernbane, droner på norsk sokkel og en spion i Tromsø.

Det er og mange tegn som tyder på at Putin er presset på hjemmebane. Jeg tror ikke det økte presset får Putin til å ta til fornuft eller at han begynner å ta mer rasjonelle avgjørelser. I mine øyne fremstår Putin som mer og mer urasjonell og farlig jo mer presset på han øker. Putin er liksom ikke typen til å heise det hvite flagget, si at det var verdt forsøket, Ukrainerne viste seg å være for sterke. Vi gir opp.
Jeg tror at en presset Putin kan finne på desperate ting og være villig til å ta større risikoer.

Det er det som bekymrer meg. Ikke at vi øker beredskapen, men hva som blir Putins neste trekk.