Eller når jeg tenker nærmere etter har jeg ikke behov for å låne 50 millioner. Jeg vil heller bare få 50 millioner. Mye bedre hvis jeg slipper å betale tilbake, for hvor skulle jeg finne de pengene?
Mitt behov for slike astronomiske summer er selvsagt ikke at jeg har tenkt å gå amok på Black Friday eller starte julehandelen. Nei det er kommunekassa jeg vil donere pengene til. Egoist skal i det minste ingen kalle meg.

Forrige torsdag sto en representant for fastlegene på kommunestyrets talerstol. Han var innkalt av administrasjonen for å legge frem arbeidet til en arbeidsgruppe bestående av leger og administrasjon. Legge frem det de var blitt enige om kunne bidra til å løse fastlegekrisa som også rammer vår kommune.
Løsningen de har blitt enige om og som fastlegen orienterte om på torsdag har en kostnadsramme på rundt 25 millioner kroner.
Informasjonen om avtalen ble gitt oss folkevalgte i forkant av at saken  skal til politisk behandling nå. I hovedutvalget i går, formannskapet om to uker og i kommunestyret i starten av desember.
Altså ren informasjon på torsdag. Jeg antok det var for at vi politikere skulle forstå at dette var viktig å bruke disse 25 millionene på.

Annonsørinnhold

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler

I går skulle saken til behandling i Hovedutvalget.
Til min overraskelse ser jeg at Rådmannens innstilling, altså Rådmannens forslag til vedtak er at vi skal ta saken til orientering, men ikke gå inn på avtalen. Altså ikke bevilge pengene.
Kostnadene er heller ikke innarbeidet i Rådmannens budsjettforslag. Hvis vi politikere vil gå inn for avtalen, ta de grepene administrasjonen og fastlegene er enige om at må til for å sikre en trygg og god fastlegeordning til innbyggerne da må vi finne ut hvor vi skal ta de 25 millionene fra.

Jeg klarer ikke å se hvor i budsjettet til Helse og omsorg vi kan kutte 25 millioner. Det er allerede et generelt kutt, såkalt ostehøvelkutt, på 25 millioner som skal tas på lønn. Altså årsverk.
Så jeg trenger i grunn 50 millioner ekstra til helse og omsorg når vi i Rødt skal lage vårt budsjettforslag.
For å ha et realistisk budsjett må vi da enten øke kommunens inntekter på en eller annen måte med 50 millioner, eller kutte tilsvarende andre steder i budsjettet.

Politikk er å prioritere. Den er grei.
Men jeg synes det gir litt rare signaler til fastlegene å komme frem til en avtale og legge den frem for politikerne uten at administrasjonen har en ide’ om hvor de har tenkt å ta pengene fra. Ja til og med innkalle de til kommunestyret for at de skulle legge frem saken. Hadde jeg vært fastlege hadde jeg følt meg litt lurt.

Hadde fastlegene bedt om å komme i kommunestyret og legge frem sin sak, eller hatt demonstrasjon utenfor salen for å få oss politikere til å forstå og bevilge penger administrasjonen ikke finner mulighet for hadde jeg hatt en forståelse for det.
Men her er det administrasjonen som bruker fastlegene til å legge press på oss politikerne til å bevilge penger de ikke aner hvor vi skal ta fra.
Det er noe her som ikke føles greit.

Hvor tar folk energien fra undres jeg. Her leser jeg om et menneske som har flyttet inn i ny leilighet, vært på babyshower og på byen pluss hengt masse sammen med familien denne helga. Jeg tror jeg hadde hatt mer enn nok bare med å flytte i løpet av en helg. Og da hadde jeg nok fremdeles hatt nok av pappesker og annet å pakke ut til at deler av denne uka også hadde gått før jeg følte at jeg var på plass i ny bolig. Har jeg for mange ting eller er det bare det at jeg ikke har en ung kropp full av energi lenger? Begynner jeg rett og slett å bli gammel?

Gammel kvinne som labber rundt med liten hund. Utenfor det pulserende, aktive livet jeg elsket. Parkert på et sidespor.
Labber rundt i de klærne som føles komfortable og greie. Slitt joggebukse og softshell jakke jeg har hatt i flere år. Labber rundt uten tanke for at turantrekket skal matche eller hvordan jeg ser ut. Jeg er på tur i skauen med hund. Mest sannsynlig møter jeg ikke et menneske. Og hvis jeg skulle møte på noen, hvem ser to ganger på ei kjerring som meg?

Annonsørinnhold

Før og etter: Anti-age-produktene som tok helt av på nettet

Gårsdagens høydepunkt var middagen. Stor gryte med lapskaus. Kan det bli mer traust og kjerring enn det, liksom? Stå og lage en stor porsjon med lapskaus så jeg kan fryse ned og ha til flere middager. Husmorpoeng. Kjerringpoeng.

I går orket jeg rett og slett ikke mer av verkende kropp, åpnet esken med smertestillende, puttet i meg et par tabletter og krøp til køys klokka 21.30. Skrudde på varmelakenet og sloknet lenge før klokka var 22. Gammel, giktisk kjerring som kryper til køys så raskt nyhetene er ferdig på TV, der har du meg.

Dagens høydepunkt er middagen! I seng full av tabletter lenge før klokka 22!  Skulle tro det var livet på et av kommunens sykehjem jeg skisserer. Ja hvis man ser bort fra det med hund og tur. Dyr og frisk luft er liksom ikke en del av hverdagen til kommunens sykehjemsbeboere. Er det dit jeg er på vei? Er fast plass på sykehjem neste høydepunkt på livsveien?
Da har jeg dårlig tid, for det er mye jeg skal ha ordnet før den tid.
Ikke minst et par nye sykehjem.

Det med nye sykehjem plager meg virkelig. Vi må ha rundt 90 nye plasser innen 2027 og enda flere innen 2034.  Da har vi samme dekningsgrad som i dag. Dvs. at vi har plass til 9% av de over 80 på sykehjem. Det er en lav dekningsgrad i forhold til sammenlignbare kommuner. Jeg skulle ønske at vi hadde mulighet til en høyere dekningsgrad, at mennesker ikke måtte være så dårlige som de er i dag for å få sykehjemsplass. Mange bor alt for lenge hjemme.

Kommunen vår har over 3.000.000.000, altså tre milliarder i gjeld. Lånegjelda til kommunen overstiger driftsbudsjettet med over 11%. Å bygge et sykehjem har en kostnadsramme på rundt 750.000.000.  Egentlig bør man ha en lånegjeld som er lavere enn driftsbudsjettet. All sunn fornuft tilsier at vi ikke har råd til å bygge de sykehjemmene på mange år ennå.

Samtidig har vi egentlig ikke mulighet til å la være. Vi er pålagt å ha et trygt og godt tilbud til den stadig økende eldre innbyggere. Selv om man legger opp til at mennesker skal bo lengst mulig hjemme og folk holder seg spreke lenger, lever folk lenger også. Noen vil trenge sykehjemsplasser.
Dette er prioriteringer vi politikere sitter og må ta. Det er himla vanskelig.

I dag er det møte i Hovedutvalget for Helse, omsorg og velferd. Vi skal vedta vår innstilling angående Hønefoss sykehjem. Det første av de to sykehjemmene. Om vi bygger helt nytt, eller tar full restaurering av det gamle koster det tilnærmet like mye. (Forstå det den som kan)

For meg er det viktig å få bestemt at vi skal ha det nye sykehjemmet på den tomta vi har hatt sykehjem fra 1921 til 2021. At vi ikke skal bruke masse tid og penger på konsulenter og utredninger for å vurdere andre tomtealternativ. Vi har tomt. Den ligger sentralt til slik vi ønsker. La oss bruke den!  Tid er penger, og er det noe vi ikke har flust av så er det penger. Man må og huske at konsulentbistand som ofte er nødvendig i slike saker også er en vesentlig kostnad.
Mulig ikke så lurt å gi meg stikkordet konsulentbruk i møtet i dag, for der har jeg også mye jeg skulle ha sagt.

Jeg har en teori på at konsulenter stort sett konkluderer slik oppdragsgiver ønsker at de skal konkludere, Altså når konsulenter skal regne ut hva som lønner seg av å bygge nytt eller restaurere det gamle vil konklusjonen til konsulentene være i tråd med det administrasjonen og Rådmann ønsker. Så når Rådmann ønsker å rive og bygge nytt, ja da konkluderer konsulentene med at det er det som er mest lønnsomt.
Oppdraget blir mer å underbygge oppdragsgivers holdning enn å finne ut hva som virkelig lønner seg.
En ting som underbygger min teori i dette tilfelle er valg av arkitektbyra til å foreta disse utregningene. Hvorfor har vi valgt et som så langt jeg har klart å bringe på det rene ikke har bygget et eneste sykehjem eller omsorgsbolig før? Ja, de har rammeavtaler, men de har aldri levert et ferdig prosjekt.

Å bygge et sykehus med alle dets funksjoner er nok hakket mer komplisert enn å bygge et omsorgssenter eller et sykehjem.
Men noen sammenlikninger er lov å ta.
Prosjektering av alle sykehusbygg og oppgraderinger over en viss størrelse i Norge er samlet i ett foretak. Dette for å ha kompetansen og nyte godt av erfaringer man gjør ved andre prosjekt.  Det er mulig ett og annet jeg kunne ha sagt om Sykehusbygg og, men ideen er ganske god.
Jeg mener ikke at man skal samle alle landets sykehjemsbygg i et eget foretak, men likevel mener jeg at sykehjemsbygg burde være prosjektert av noen med erfaring fra å prosjektere slike bygg.
Jeg kunne muligens ha tenkt litt annerledes hvis de hadde valgt et lokalt arkitektfirma, det er viktig for meg å støtte opp om det lokale næringsliv, men siden de har valgt et firma fra hovedstaden. Hvorfor ikke velge et som har gjort lignende arbeid tidligere?

Nei, nå må jeg slutte dette innlegget. Jeg snakker meg jo helt bort. Hvem bryr seg vel om å lese hva ei gammel kjerring måtte mene om eldreomsorg og kommunale investeringer?

I dag er det sånn plaskende regnvær. Du vet, vindusviskere på full fart, veibanen fulle av vanndammer med fare for vannplaning så vel som å sprute ned fotgjengere.

Har man hund hjelper det lite at været ikke innbyr til uteaktiviteter. Ut må man!

Annonsørinnhold

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler

Det ble ikke den lengste turen. Det var Charlie Chihuahua og jeg skjønt enige om. Når brillene trenger vindusviskere og softshell-jakka er gjennomvåt innen du rekker tilbake til bilen har turen vært lang nok. Også for en liten kortbeint hund. Det skal ikke store vanndammen til før han får vasket mageskinnet.

Kaldt var det og i dag. Etter at november har vært utrolig mild så langt var det i dag isende kaldt. Sånn at jeg tok meg til å lure på om dette regnet kom som snø i høyden. Vet søster delte bilder av snø på sosiale medier i går. Bilder tatt på hytta deres i fjellet. Jeg trykket ikke liker!

Kjenner at jeg absolutt ikke er klar for snø og vinter. (Er jeg egentlig noen gang det?).

Nå er jeg klar for innekos resten av dagen. Kanskje litt baking?

Det er så utrolig godt å starte dagen i eget hjem. Starte med tekopp og tastatur og ikke måtte smal-talke med noen i en overfylt frokostsal.  Jeg ser noen skriver om blåmandag, men det er ikke noe blått med denne mandagen for meg.

Med en gang jeg har skrevet det føler jeg på dårlig samvittighet.
Har jeg lov til å føle at livet er ok? Grunnen til at jeg ikke føler at det er en blåmandag er jo blant annet fordi jeg kan sitte her med tekopp og tastatur og ikke ha et blikk på klokka. At jeg kan sitte her med tekopp og tastatur og ikke være på jobb. Ikke være med å holde samfunnshjulet i gang. Ikke tjene penger på eget arbeid. Men tvert i mot få pengene mine fra Nav, betalt av de som gjør en innsats, arbeider og betaler skatt. Betaler inn til fellesskapet. Jeg høster jo bare av deres arbeid.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Joda, jeg betaler skatt jeg og. Med likevel. Jeg lever på stønad. Jeg er en utgiftspost for fellesskapet, En byrde. Har jeg da lov til å sitte her å mene at livet er ok, at det ikke er en blåmandag, men en helt vanlig grei dag?

Igjen kommer tankene. Tankene om at jeg ga opp for fort. Tankene på at jeg kunne ha bitt tennene sammen og gått på. At hvis jeg bare hadde vært litt tøffere, puttet på med mer smertestillende ja da kunne jeg fremdeles vært i jobb. Da kunne jeg fremdeles levd det livet jeg elsket.

Vi snakket om det på torsdag da jeg rakk en kjapp lunsj med verdens klokeste venninne før jeg hastet av gårde på kommunestyremøte.  Jeg sa at jeg til tider har dårlig samvittighet fordi jeg klarer å drive med politikk. Jeg burde jo i stedet brukt den energien på å holde meg i arbeid. For hvis jeg hadde kuttet ut politikken og tillitsvalgtsvervet og brukt all energien jeg har på jobb,  ja da hadde jeg kanskje klart å arbeide som radiograf. I det minste i noen prosent.
Venninna mi så lenge på meg. Så spurte hun om jeg trodde på det der selv?  Hun sa “Du har vondt i dag.” Jeg så spørrende på henne. Ja det verker i ankelen og ryggen er ikke helt i godlage. Men det er jeg vant til. Det er hverdagen min. Det er november og rå luft. Det gjør ikke kroppen min noe bedre. Men jeg hadde ikke nevnt at jeg har vondt. Har ikke sittet og sutret over stakkars meg. Sannheten er at jeg er så vant til alle vondtene at jeg nesten ikke tenker over de. Ikke før de blir for intense.
Venninna mi fortsetter. Vi ser på deg når du har vondt, selv om du ikke sier noe. Det har vi gjort lenge. Du ga ikke opp for raskt. Du holdt ut for lenge.  For selv om du kanskje klarer å bite i deg smertene og gå på slik jeg vet du ønsker, så påvirker de smertene deg mer enn du liker å innrømme.
Jeg tenkte over det hun sa – og kom på en setning fra rapporten fra oppholdet på treningsleiren, eller arbeidsrettet rehabilitering, som det jo heter. Der sto det at når jeg ble sliten av for mye smerter så ble jeg stille og meldte meg ut av smalltalk og det som skjedde rundt meg.
Det var noe jeg ble litt overrasket over i den rapporten. Jeg hadde ikke tenkt over det, men det var jo helt sant. Når kroppen begynner og verke og gjøre vondt så sjalter jeg vekk mest mulig annet for å bruke kreftene på det jeg må.
På arbeidstreninga på treningsleiren vil det si at jeg konsentrerte meg om saging og filing og mitt eget fuglehus i stedet for å delta i småsnakket på verkstedet.

Jeg reiser meg for å fylle tekoppen. Det stikker til i ryggen. Jeg skjærer en liten grimase. Mens vannet koker ser jeg ut på regnet som plasker ned utenfor vinduet. Skifter tyngden over på det gode benet for å få verkinga i den opererte ankelen til å gi seg litt. Tenker at jeg må få på meg sokkene. Jeg vandrer alltid litt barbeint på morgenen. Kroppen er så stiv på morgenen. Venter til den har myknet litt før sokkene kommer på.
Når jeg tenker etter påvirker nok alle vondtene meg mer enn jeg egentlig tenker over. Jeg er jo så vant til de.

Charlie Chihuahua tigger etter mat og oppmerksomhet, selv om han akkurat har satt til livs en brødskive med leverpostei.
Jeg kjefter på den masete hunden som bare vil ha litt kos. Jeg trenger noen minutter i ro og fred. Jeg er sliten.
Det slår meg at det kanskje er greit at det ikke er en kollega, en pasient eller en sjef jeg opplever som masete denne mandagsmorgenen. At jeg har mulighet til å starte dagen litt rolig.

Å være fulltids ansatt i egen helse er det noen som snakker om. Jeg behøver kanskje ikke arbeide full tid med egen helse, men en deltidsstilling er det helt klart. Ikke det at jeg må til mye behandling og legebesøk, men likevel må jeg bruke mer tid på meg selv. Være egoistisk.

Det er kanskje det jeg sliter mest med.  Å rettferdiggjøre ovenfor meg selv at jeg må sette av tid til restitusjon. At når jeg om litt går ut døra for å gå tur med Charlie Chihuahua så er det like mye for å lufte meg som å lufte hunden. At jeg trenger den friske luften og de skrittene for å holde kroppen i gang. Myke opp bevegelsene, få opp pulsen. At jeg trenger de turene.
Like mye som jeg trenger de turene trenger jeg mine stunder på sofaen med beina høyt og ryggen i avslappet tilstand.

Det var godt å komme hjem i kveld. Kjenne lukten av fyr på peisen. Det er ikke noe som gir lunere og bedre varme enn vedfyring. Krølla meg sammen under pelspleddet, skravlet litt med Gamle Gubben Grå før øyelokkene ble tunge og gled igjen.

Så ble det en liten blund på meg og Charlie Chihuahua der på sofaen. Han lykkelig over at mor var kommet hjem. Da må man ligge tett, tett å kjenne varmen. Rare mikro-hunden vår.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Gamle Gubben Grå dro for å kjøpe burgere mens jeg tok med meg Charlie Chihuahua ut på tur. Bare en liten runde her oppe. Novembermørket og tåka lå tett.

Etter burgerne vartet Gamle Gubben Grå opp med is med karamellsaus og kaffe til dessert.
Godt med hotellliv, men det er ikke så verst å komme hjem heller.

Her sitter jeg og skriver om fylkeskommunale budsjett, og hva skjer? Jeg havner helt nede på en 17. plass!!! Det er skandaløst!

Jeg kikker gjennom de 16(!) bloggerne over meg på lista for å finne ut hva jeg burde skrive om. Svaret gir seg raskt. Jeg burde skrevet om jul! Om julepynt, adventskalendere og julegaver.  Hele 4 av toppbloggerne over meg brukte 5 november til å skrive om jul! Folkens, det er 49 dager igjen til jul! 49 dager! Omtrent like lenge som lærerne har sommerferie! Men jul er altså det vi skal fylle blogg med i de 49 dagene som er igjen før julehøytiden starter! Og så, når vi kommer til andre juledag ja da kommer bloggerne til å haste etter å være den første til å kaste ut jula. Lei av nisser og marsipan lenge før det blir romjul, og det er vel knapt noen som lar jula vare til 13. dag eller 30. dag slik gammel skikk tilsier. Nei livet skal leves på forskudd!

Annonsørinnhold

Før og etter: Anti-age-produktene som tok helt av på nettet

Jeg kommer og til å skrive om jul. Har allerede to innlegg mer eller mindre klare. De kommer til å bli postet i desember, i adventstiden.

Like mange som skriver om jul i starten av november skriver om mat. Det var ikke overraskende. Burde selvsagt løpt rundt her på hotellet og fotografert så vel lunsjbuffet som middag. Men gjorde ikke det. Gidder liksom ikke sitte å fotografere maten min sammen med de andre politikern

Vi har bloggere som vandrer ut i regnvær, selv om man vet en blir våt. Det tørker når sola kommer, eller en kan skifte når en kommer inn igjen.  Andre bloggere kan ikke gå ut for å ta bilder en solskinnsdag uten å vise oss det nyeste innen tre lag med turbekledning.  Forskjellene blir noen ganger litt vel synlige. Hadde jeg vært Bergans vet jeg hvem jeg ville ha valgt til å promotere turtøy. Det ville vært en som trenger det, fordi man ferdes ute i alt slags vær. Ikke en som er mest opptatt av det visuelle.

Et annet triks jeg kunne ha benyttet for å rase oppover lista igjen er å mane frem noe trist fra eget liv. Skildret med dramatiske virkemidler hvor sliten jeg er eller hvor mye det gråe været virkelig kryper inn i leddene mine og får de til å verke som besatt. En aldri så liten ny skade hadde gjort seg.  Bruke ord som orker ikke mer og formelig mer enn antyde at her trengs sterke virkemidler til for å få livet i balanse. Men jeg mener at det trikset for å få klikk vel snart er oppbrukt?

En siste ting fra toppbloggerne jeg vil påpeke før jeg vandrer ned til hotellfrokost er at noen ganger kan det være kjekt å ta en aldri så liten kikk i speilet. Se litt på seg selv, og ikke bare på alke andre. Når du har skapt deg en blogg basert på egne opplevelser i samliv med en psykopat. Og lever av å “diagnostisere” alt fra kollegaer tilfolk du møter på din vei som psykopater så raskt de ikke er enige med deg i ett og alt. Da blir det litt feil å klage over at andre snakker for mye om sine psykopater?

Nei, nå slal jeg kaste et blikk i speilet å slå fast at jeg selv er helt fri for feil før jeg haster ned til en god frokost.

Har en liten pause på hotellrommet før middag. Godt å få strekt seg litt etter å ha sittet i et lite møterom i hele dag.

Rommet er greit nok, men det er kaldt her. Kaldt og lytt. Noen synger på naborommet.  Håper de synger fra seg før middag og ikke tar nachspiel på rommet. Det er ikke en av våre, tror jeg. Vi er bare fem. Tror ingen av oss står og gauler på rommet.

Snart på tide å freshe opp fasaden og komme seg ned til middag.

Frokosten er spist og tekoppen er snart tom.  Om en liten stund må jeg gå i dusjen, pakke sakene mine og begi meg på vei. En ny helg på hotell venter. Dere vet dette glamorøse politikerlivet. Hotell på Helsfyr i Oslo forrige helg. Hotell på Gardemoen denne helgen.
Jeg har ikke noe i mot et par dager på hotell. God mat. Hyggelige mennesker. God stemning. Men denne helgen kunne jeg gjerne ha vært hjemme. Lett husarbeid. Kaffe-latte i byen med Gamle Gubben Grå og hyggelig samvær med Svoger i kveld. Det er lenge siden jeg har sett han.

I stedet skal jeg sitte flere timer i et lite møterom sammen med 8 – 10 andre og diskutere budsjettet for Viken fylkeskommunen for 2023.
Det finnes politiske saker som er mer interessante enn budsjettet til en fylkeskommune som skal oppløses den dagen budsjettåret er omme. For meg virker nesten oppgaven som unødvendig, selv om jeg jo forstår at man trenger et budsjett også siste året vi er et fylke.

Så hvorfor drar jeg?
Hvorfor bruker jeg helgen på møter jeg ikke helt klarer å opparbeide den store interessen eller det store engasjementet?
Det svaret er enkelt.
Det er fordi jeg i 2019 sa ja til å ta på meg et verv. Sa ja til å stille på lista til Fylkestinget. Når så velgerne ga meg den tillitten at jeg ble valgt til å være vara til fylkestinget, ja da må jeg gjøre de oppgavene jeg er valgt til å gjøre. Så da er det min plikt å møte opp og jobbe med budsjett og andre fylkestingssaker i dag.

Det er nytt fylkestingsvalg til neste år. Viken går tilbake til å bli Buskerud. Jeg har ingen planer om å fortsette som fylkespolitiker. Selv om Buskerud vekker mer engasjement enn Viken. Ytre Enebakk og Indre Østfold er ikke områder jeg klarer å hoste opp mye engasjement for. Hallingdal og Numedal har jeg mer forhold til.
Men nei, det er kommunepolitikken jeg virkelig brenner for. Det er nok å ta tak i der.

Men så lenge jeg har påtatt meg et verv, så stiller jeg opp når jeg kan.
Det er ikke høyeste prioritet, kommunepolitikken går foran. Men jeg vet og at når jeg er på plass i møterommet og diskusjonene går innad i fylkestingsgruppa i Rødt, ja da deltar jeg. Da vekkes engasjementet.  Da har jeg meninger og ideer.

I sted da jeg var på Coop kjøpte jeg to poser ostepop. Det var et sånt tilbud hvor det lønner seg å kjøpe to poser på en gang. Og siden vi pleier å spise en pose på fredag og en på lørdag kjøpte jeg selvsagt to. Man er jo økonomisk i disse tider.

Så når jeg satt her etter middagen og nippet til resten av rødvinsglasset varte det ikke aå lenge før pose nummer en ble åpnet. Jeg fylte meg en bolle – og resten av posen forsvant ned kjellertrappa og ned i kjellerstua hvor Gamle Gubben Grå holder hus,

Annonsørinnhold

Før og etter: Anti-age-produktene som tok helt av på nettet

Noen ganger, spesielt med rødvin i nærheten, har ostepop det med å forsvinne rimelig raskt. Jeg så Yngste Sønn forsyne seg med tre ostepop, selv om det blir feil å skylde på han for ostepopens raske forsvinning. Fortere nn jeg klarte å si ostepop var hele bollen tom.

Men jeg hadde som sagt to poser.
Og jeg er ikke hjemme i morgen kveld. Da sitter jeg på et hotell på Gardemoen og diskuterer politikk.
Så, siden helgen min liksom er komprimert til denne ene kvelden. Er det ikke da rett og rimelig at jeg spretter pose nummer to med ostepop?

Gamle Gubben Grå kom opp fra kjellerstua og så hva jeg hadde gjort.
Jeg prøvde å forklare at ostepopen i posen på toppen av kjøkkenskapet hadde ropt på meg. Ropt og tryglet om å komme fri fra posen.
Han ristet bare på hodet før han returnerte ned i kjelleren.
Heldigvis to han ikke med seg en eneste ostepop.

I dag har jeg labbet turer med Charlie Chihuahua. Labbet rolig rundt uten å tenke på hva klokken er. uten å tenke på hvor langt eller lenge jeg gikk. Jeg har og hatt en liten strekk på sofaen. Det gjorde godt. Litt husarbeid har jeg og gjort. Støvsuget hele første etasje. Eller rettere sagt trykket på knappen og latt “Late Brit”, robotstøvsugeren ta seg av det.Nå begynner det å lukte virkelig godt fra kjøkkenet. Gamle Gubben Grå kokkelerer. Det er noe kylling, appelsiner og rucola.

Og akkurat da jeg skrev det roper Gamle Gubben Grå at det var mat, så dable det en liten matpause i bloggingen her.  For de som lurer, det smakte om mulig enda bedre enn det så ut.

Annonsørinnhold

Før og etter: Anti-age-produktene som tok helt av på nettet

Nå er jeg god og mett, har rødvin i glasset og har tatt helg. Mulig litt kort helg. Men i kveld, i kveld er det helg. Morgendagen og dens program tar vi i morgen.