Den 7. februar 2023 spådde jeg at Allan ville bli fremtidig bloggkonge, og i dag har han faktisk besteget tronen og blitt akkurat det. Det er bare å bøye seg i støvet å gratulere!
Jeg utfordret han for en stund siden til duell. Hvem av oss ville nå toppen av bloggtopplista først? Allan aksepterte duellen, og i dag vet vi altså alle svaret. Allan vant. Trist for meg, men dog vel fortjent. Dette har vært en ærlig konkurranse fri for svertekampanjer eller forsøk på å dra den andre ned. Allan vant fordi han (for tiden) er best. Det er en velfortjent seier.
Så Allan kan møte blåmandagen i morgen forhåpentligvis litt lystigere til sinns enn han pleier, og jeg? Jeg må sitte i grålysninga i morgen å forsøke å hamre ned noe fornuftige kjerringtanker over et innlegg om nok en ukemeny. Jeg tror faktisk det er jeg og ikke Allan som vil føle mandagen mest blå i morgen.
Gratulerer Allan. Jeg ærlig og oppriktig gleder meg på dine vegne!
Dette er nesten som i gode gamle dager. Jeg skal sitte her og komme med mine kjerringtanker om innlegget til en vassekte rosa-blogger! Jeg trodde de hadde forsvunnet alle sammen, men så er plutselig Julia Nyland tilbake. Jeg husker Julia sine innlegg under pandemien godt. Hun virket i mine øyne litt enkel, som vi sier på mine kanter. Dvs. ikke av de mest opplyste. Men det har gått noen år siden hun blogget sist. Det var i 2021. Når jeg googler finner jeg ut at hun er født i 1993, så da har hun passert 30 med god margin, Det kan jo tenkes at dama har blitt voksen og mer fornuftig.
Hun har kalt det siste innlegget sitt for Jeg lar meg ikke definere. Jeg liker det. Jeg liker mennesker som ikke lar seg sette i en bås.
Julia starter innlegget med å ta opp noe mange har hatt meninger om når det gjelder henne.
Da tenker jeg hovedsakelig på of, og at ting som blir postet der jakter meg for resten av livet selv om jeg har slettet det selv.
skriver hun. Jeg er ei uvitende kjerring som nok ikke har fulgt så nøye med på Julia siden jeg kommenterte noen av blogginnleggene hennes i 2021. Ikke aner jeg hva of er heller.
Jeg googler og finner ut at of står for onlyfans. OnlyFans er en abonnementstjeneste for Internett-innhold. Tjenesten brukes primært av sexarbeidere som produserer pornografi. Så nå vet vi altså hva Julia har levd av der nede i Marbella. Sikkert mer innbringende enn å være blogger på blogg.no.
Til å være en influenser som har levd på sosiale medier i mange, mange år og som også har vokst opp med internett virker det som om Julia helt har forstått hvordan internett virker. For det er ikke bare de som har betalt abonnement på hennes “tjenester”, eller bilder da, inne på OnlyFans som har tilgang til det pornografiske materialet Julia Nyland har lagt ut på denne abonnementstjenesten. De kan jo kopieres og deles, og deles igjen. Jeg trodde egentlig slikt var barnelærdom for dagens unge. Så selv om Julia skriver at
. Jeg orket ikke tanken på hvor mange timer jeg måtte bruke for å fjerne alt.
så er jo ikke materialet borte. Jeg tok bare et enkelt google-søk på Julia Nyland onlyfans så fikk jeg opp en mengde bilder som absolutt ikke passer seg for ei velvoksen kjerring en tidlig søndag morgen. Ikke for så mange andre heller, sånn på helligdagen og før kirketid.
Julie har endelig innsett at bildene ikke kommer til å forsvinne. At hun aldri klarer å slette dem for alltid samme hvor hardt hun prøver. Eller jeg tror i det minste at hun har forstått det. Er litt usikker. Hun skriver at tiden hennes er alt for verdifull til at hun kan bruke tid på å få fjernet alt. Vel, jeg tror faktisk at om hun viet resten av livet sitt til å få slettet alt ville det fremdeles være bilder der ute som noen kunne dele. Sånn sett er det fornuftig når hun skriver at hun må akseptere at bildene finnes, og så gå videre med livet sitt. Det hadde kanskje vært ønskelig at hun hadde tenkt gjennom konsekvensene før hun startet med å legge ut bilder på på onlyfan, og ikke først flere år etterpå.
Julia er Julia akkurat slik jeg husker henne fra 2021 og der omkring. Like selvsikker og arrogant som jeg husker henne. For Julia er ikke flau eller skammer seg over noe som helst. Det er kanskje fint og bra. Jeg mener selvtillit er en bra ting, men føles det ikke litt skamfullt å tenke på at disse bildene kan fort være bilder en mulig arbeidsgiver får opp hvis han googler litt før han kaller Julia inn på intervju? At disse bildene kan en fremtidig svigermor, barn eller barnebarn snuble over? At disse bildene er så lett tilgjengelige at det ikke bare er de som søker etter porno som kan få de opp? Hadde det vært meg ville jeg ikke vært bare litt flau, og ja, jeg ville skammet meg.
Det er en del av reisen min, og det har lært meg verdifulle lekser om meg selv som jeg aldri skulle vært foruten!
Ikke nok med at hun ikke angrer, eller er flau. Det er faktisk en verdifull lærdom hun i følge eget utsagn aldri ville vært foruten. Det har jeg vondt for å forstå. At man kan akseptere at slik er det, angre på ungdommens dumhet og gå videre med livet høres fornuftig ut. Men å si at det er en lærdom man aldri ville vært foruten…..
Selvsagt sier ikke disse bildene så mye om hvem Julia er som menneske. Hun er jo mye mer enn det som vises på bildene. (Selv om de viser det meste, og ikke overlater mye til fantasien.) Det er mange mennesker som har gjort dumme ting i ungdommen som har gått videre med livene sine og omdefinert hvem de er og hva de står for. Det kan Julia klare og, selv om bildene vil være der for bestandig. Men jeg tror kanskje det kan være et smart trekk å vise litt anger, og kanskje gå ut og ta avstand fra dumme ting man har gjort. Ikke fremstå som om man er stolt av de.
Jeg skal være forsiktig med å tillegge Julia følelser hun ikke har, men jeg tror kanskje at hun innerst inne angrer mer på de bildene enn det hun ønsker å innrømme. Setningen under her kan tyde på det.
Folk kan mene hva de vil! Det eneste jeg kontrollere er hva jeg selv føler rundt ting. Yoga hjelper!
Hvorfor ty til yoga for å få hjelp med egne følelser om temaet hvis de ikke plager henne?
Som ei kjerring som har levd noen år vil jeg komme med noen kjerringtanker til Julia til slutt. Hvem du var eller hva du har gjort definerer ikke hvem du er i dag eller hvem du kommer til å være i fremtiden. Du er ung og kan utrette mye flott. Noen ganger kan et første steg på veien være å innrømme, i det minste for seg selv, at en har gjort ting som er mindre smart. Ta lærdom av det og gå videre. Gjort er gjort og spist er spist. Det mennesket som ikke har gjort dumme ting finnes ikke, i så fall er det et dørgende kjedelig menneske.
Da har lørdagskvelden senket seg i Drømmehuset. Vi har vært en tur i byen, og det ble både ny lysestake nye vintersko og kaffe-latte på denne kjerringa. Bildet over er riktignok et arkivbilde. Synes liksom ikke jeg behøver å fotografere kaffekoppen min hver lørdag.
Gamle Gubben Grå lager middag. Hva han har tenkt å servere er jeg usikker på. Han har fått velge selv. Kjenner jeg han rett er det noe som ikke krever alt for mye tid på kjøkkenet. Det lukter ikke noe spesielt…. Kanskje jeg må ta en tur på kjøkkenet og inspisere? Eller kanskje ikke. Da blir jeg ratt satt i oppvasken.
I innlegget Utrygg verden er jeg bekymret for at Putin vil gå til krig mot NATO, og lanserer ideen om en øvre aldersgrense, altså en slags pensjonsalder for de som skal ha den politiske ledelsen i et land eller rike. Ikke konger og slikt. De kan få være konger så lenge de vil for meg. Men presidenter og andre statsledere. Jeg tror ikke det er sunt for verden at den ledes av menn (for det er stort sett menn) som har en fot i grava.
Ta krigen i Midt-Østen som et eksempel, eller Israels herjinger om du vil. Selvsagt har et land lov til å ta igjen når det blir angrepet. Men hvor hardt og hvor lenge? Har ikke Israel fått sin hevn når det gjelder Gaza nå? Og hva med Libanon og i natt Iran? Hvor lenge skal de “ta igjen”? Til det ikke finnes en eneste palestiner, libaneser eller iraner igjen? Er det å “ta igjen”, eller er det etnisk rensing?
Putin er 72 år. Netanyahu 75, Donald Trump 78 og Xi Jinping 71 år. De fleste av de har nådd en alder hvor selv Tonje Brenna synes det er greit at folk trer ut av arbeidslivet. Hvorfor synes vi det er både rett og rimelig at de skal ha jobben med å styre verden? En jobb som må sies å ha både mye ansvar og til dels medføre en del stress. Er vi sikre på at menn i så høy alder har det som skal til for å stå i en så krevende stilling? Jeg mener ikke å drive aldersdiskriminering, men det er en del ting jeg ikke ville like at en 78 åring utførte. Hvordan ville du føle det foran en hjerneoperasjon for eksempel hvis du fikk greie på at hjernekirurgen var rundt 80 år? Eller hva med om de som kom for å slukke brannen i huset ditt var en gjeng kjekke brannmenn mellom 71 og 78 år? Men å lede verden, det går greit?
Det har lenge vært klart at hjernen endrer form og volum som følge av aldringsprosessen. Obduksjonsmaterialer viser at hjernens vekt reduseres og hulrommene blir større i eldre år. Dette ses på som en del av den naturlige aldringsprosessen, og vi har ikke grunnlag for å si at våre statsledere er hevet over slike naturlige prosesser.
Ville verden få greie på det hvis noen av de fire karene jeg nevnte over her ville utvikle demens eller Alzheimer? Neppe. Jeg har jo skrevet før om en amerikansk president som så vidt klarte å skrive navnet sitt. Jeg ville ikke like å være den som gikk til Trump eller Putin og sa Unnskyld meg Herr president, jeg har funnet ut at De har utviklet demens og bør nok trekke Dem tilbake fra stillingen Deres. Jeg hadde garantert vært arbeidsledig livlege i løpet av en time eller to, og vært heldig om jeg ikke havnet i fengsel eller Sibir for “majestetsfornærmelse”: Folk bukker og skraper og dekker over etter beste evne.
Ærlig talt hadde det ikke vært smart å overlate styringa av verden til noen som har tenkt å være her litt mer enn ti til femten år til? Noen som kunne ha litt lengre horisont på fremtiden enn forhjula på sin egen rullator? Når du sitter på kanten av grava og singler med beina er det kanskje ikke så nøye om du smeller av en atombombe eller utrydder folkene i samtlige naboland. Du skal jo dø snart likevel, og da vil du garantert bli husket som en handlingens mann.
Jeg tror faktisk verden ville se helt annerledes ut hvis samtlige statsledere var unge mødre.
Bruno Kahl er Tysklands spionsjef. Han tror russiske styrker blir i stand til å angripe et Nato-land eller flere før 2030. Og han er ikke bare redd for at de er i stand til å angripe Nato-land. Han tror Putin vil gjøre det og.
Min første tanke er å ønske Putin død. Hvor gammel er han egentlig? Hvor gammel er han i 2030? Han er født i 1952. Han er 72 år nå, og vil være 78 år i 2030. Så det er absolutt ikke utenkelig at han fremdeles sitter med makten I Russland. Det er ikke pent å ønske andre mennesker død, men jeg gjør et unntak for Putin. I det minste kunne vel verden innføre en øvre aldersgrense for statsledere. Det føles ikke fornuftig at det er de med ett bein i grava som skal lede verden.
Krig I Europa. Krig med Nato. Jeg ønsker ikke krig. Jeg ønsker ikke død og ødeleggelser. Jeg ønsker ikke at sønnene mine, nevøene mine eller guttene jeg er grandtante til skal ut å krige. Det tror jeg ikke de ønsker heller.
I artikkelen står det at President Putins mål er å «presse USA ut av Europa» og gjenopprette NATO-grensene fra 1990-tallet.
Før storinvasjonen i februar 2022 fremsatte Russland en serie krav overfor USA og Nato. Noen av de kravene var:
Ukraina må aldri bli med i Nato, og Vesten må holde seg unna.
All Nato-utvidelse østover stanses, inkludert Sverige og Finland.
Nato må fjerne våpen og soldater fra Øst-Europa.
All militær aktivitet i Ukraina, Øst-Europa, Kaukasus og Sentral-Asia må stanses.
Er det nærliggende å tro at det er Nato-landene Sverige og Finnland Putin vil kaste seg over når han er ferdig med Ukraina? Nabolandene våre…
Nato risikerer å betale en høy pris for å stanse et russisk angrep, mener Gordon B. Davis ved den USA-baserte tenketanken CEPA. Pr. i dag kan ikke Nato beseire Russland «uten å pådra seg betydelige kostnader i form av tap, ødeleggelser og midlertidig tap av territoriell suverenitet». Det sier Davis til avisen Kyiv Independent.
Han spør seg også om vestlige samfunn har det samhold og den vilje som trengs for å gjøre store ofre i en kostbar og langvarig krig.
Jeg kan helt klart si at jeg ikke føler meg klar for en langvarig og kostbar krig med mange ofre. Jeg mener samfunnet har langt viktigere ting å bruke ressurser og folk til enn våpen og kanonføde. Det finnes ikke noe mer meningsløst enn krig.
Samtidig mener jeg jo at en ikke skal la en depot som Putin bare kjøre på. Selvsagt må en gjøre motstand. Sloss det en kan for frihet. Det føles bare så…..unødvendig. Hvorfor kan ikke folk bare leve i fred og fordragelighet?
Det er så rørende å lese Mamma på hjul sitt innlegg om nabokona som kom i går og forrige fredag og lager skikkelig hjemmelaget mat til Vivian og familien. Slike mennesker betyr så mye.
Nabokjerringene som bryr seg om naboene sine, og ikke med. Hvor ble det egentlig av dem? Da jeg vokste opp var det vanlig å hjelpe hverandre uten at det virket påtrengende, eller at man følte man mottok almisser og sto i takknemlighetsgjeld i etterkant. I dag hjelper jeg deg, i morgen er det kanskje motsatt. Et samfunn som tok vare på hverandre. Hvor ble det av? Det er ikke så mange ti-år siden jeg var ung, selv om det var en gang i forrige århundre.
Ikke det at jeg føler noe stort savn etter at naboene skal tråkke ned dørstokkene her i Drømmehuset. Herre-gud, som alle andre får jeg jo angst og blodtrykksstigning hvis det skulle ringe på døra og jeg ikke ventet gjester. Jehovas Vitner som skal predike hadde jeg alltids klart å bli kvitt, men hvis det sto en nabo der og ønsket en prat… En det i mitt barndomshjem ville vært naturlig å be inn på en kaffekopp. Hvordan ville jeg taklet det? Jeg kjenner knapt naboene. Kanskje jeg ikke ville gjenkjenne vedkommende som nabo en gang. Jeg tror ikke jeg er alene om den tankegangen. Hvorfor har det blitt sånn?
Be inn naboer på en kaffekopp? Vi ber jo ikke venner på en kaffekopp en gang! Ønsker vi å skravle med våre beste venner over en kopp kaffe møtes vi på en kafe i byen. Vårt hjem er vårt tempel, og der slipper ingen inn uten skriftlig invitasjon flere uker i forveien, og knapt da. Hva er det vi skjuler? Hva er det vi er redde for å vise omverdenen?
Er vi engstelige for at venner, nabo, familie skal få vite sannheten om oss? Finne ut at vi ikke er perfekte mennesker? At hjemmene våre ikke til enhver tid ser ut som utstillingsvinduene i en interiørbutikk eller på bildene i alle de interiørbladene vi leser? Tror du, sånn innerst inne, at alle andre om det nå er familie, venner eller naboer til enhver tid har det strøkent hjemme? At det aldri hopper en aldri så liten hybelkanin rundt eller at oppvasken aldri hoper seg opp på oppvaskbenken?
I gamle dager, da jeg var ung, tror du hjemmene da så ut som om de var hentet ut fra et interiørblad? At kaffen kom fra fancye kaffemaskiner og ble servert i de mest trendye kopper? Eller tror du det vel så ofte ble servert svart kaffe fra kjelen fra velbrukte kaffekopper, kanskje rundt et kjøkkenbord på et kjøkken hvor middagslagingen var godt i gang. Oppvask på benken og maten putrende på komfyren.
Jeg leste et sted at det nå var uhøflig å ringe noen uten først å ha sendt en sms og spurt om det passer. Hvor engstelige har vi mennesker blitt som ikke takler en uventet telefon en gang? (Sier hun som konstant har telefonen på lydløs for å slippe å bli forstyrret i “tide og utide”.)
Nok en gang; Hva er det vi skjuler? Hvorfor er vi så engstelige for at folk skal finne ut hvordan vi egentlig er bak alle fasader og masker? Jeg tror egentlig de færreste bærer på de helt store hemmelighetene. At det er lite i livene våre som ikke tåler dagens lys, sånn egentlig.
I kommentarfeltet under innlegget til Mamma på hjul er det en kommentar fra nabokona. Altså fra hun som har vært hjemme hos Vivian og familien og kokkelert. Hun takker for tillitten. Og ja, selvsagt har Vivian og familien vist denne “fremmede” nabokona tillitt. De har sluppet henne inn i huset og latt henne få styre på kjøkkenet deres. Noe de overhode ikke angrer på. Er det den tillitten vi ikke har til våre naboer og venner?
Tillitt til at de ikke stjeler med seg alt sølvtøyet eller flatskjermen hvis vi slipper de over dørstokken? Tillitt til at de ikke snoker og roter i våre saker? Jeg snakker jo ikke om å gi fullstendig fremmede mennesker fri tilgang på hjemmene våre, men folk vi kjenner og som vi vet både navn og adresse til.
Dagen har blitt kveld og jeg sitter her og lurer på hvordan det gikk til. Hvor ble det av denne dagen, egentlig? Det er ikke stort jeg har fått gjort. Surra rundt på tur med hundene et par timer, og laget middag. Stort mer har jeg ikke å skryte av.
Det er så fint ute nå. Må bruke mye tid ute nå, lade opp til vinteren som sikkert er rett rundt hjørne. Jeg vet at med kulde, is og snø blir dørstokkmila så utrolig høy. Om en uke er det november. Her på mine kanter er det rart at vi knapt har hatt frostnetter og ikke har sett snurten av snøen. Jeg nyter, men har hørt at det blir væromslag nå i helga. Sjekker yr med bankende hjerte, men ser ut som greie temperaturer for meg også til uka. Kaldere netter riktignok, og litt nattefrost mot neste helg. Men ellers ser det greit ut selv om det skal regne på søndag.
Jeg har alltid dårlig samvittighet når jeg har slike late dager hvor jeg gjør minimalt. Samtidig vet jeg at jeg trenger slike dager. Kanskje spesielt denne høsten. Gamle Gubben Grå er ikke helt i form, selv om han er langt sprekere enn jeg fryktet, Likevel, det faller mer på meg. Og jeg har jo ikke fått den energien han har mistet. Jeg ble ikke friskere da han ble syk. Noen ganger må jeg tenke at dette er det jeg eller vi får til i dag. Og så må ting jeg gjerne skulle ha gjort vente til en annen dag.
I går skrev jeg om ertesuppe.. i dag er det en helt annen slags “suppe” jeg skal røre rundt i. Jeg har laget meg en stor kopp med te før jeg setter meg ned ved tastaturet. Her må jeg være skjerpet.
Det blogginnlegget jeg skal reflektere over i dag er det siste innlegget til Ole har tatt ordet. Ole har tatt ordet er en blogger jeg ser på som litt av en konspirasjonsteoretiker. Det er ikke lite vrøvl den fyren har lirt av seg. I dette innlegget kommer han med en anbefaling av en bok som nylig har kommet ut. Selve teksten har han lånt fra andre. Jeg finner ordrett den samme teksten flere steder når jeg prøver å søke opp mer informasjon om boka. På siden Nytt Norge står det at teksten er hentet fra bokomtalen i Audible. Så da regner jeg det gjelder for Ole sin tekst og, selv om han muligens har funnet de inne hos Nytt Norge han og. Hvem som står bak Nytt Norge klarer jeg ikke å finne ut. De har ingen opplysninger om det verken på hjemmesiden sin eller på fb-siden.
Tilbake til boka. The Pfizer Papers er skrevet av Naomi Wolf. Einar Eldøy som har skrevet bokomtalen inne på Nytt Norge skriver at
Den amerikanske forfatteren og journalisten Naomi Klein har skrevet bok “The Pfizer Papers” som med bakgrunn i vaksinefirmaets egne dokumenter forteller den virkelige historien om Pfizers mRNA Covid vaksine.
Jeg tror de som kjenner meg skjønner hvorfor jeg er litt betenkt. Skal jeg anmelde en bok om Covid vaksine anbefalt av en person jeg ser på som hysterisk vaksinemotstander og konspirasjonsteoretiker, eller skal jeg bare latterliggjøre både innlegget og boka?
Det første jeg undrer meg litt over er hvorfor Einar Eldøy inne på Nytt Norge kaller forfatteren for Naomi Klein når det på omslaget av boka og i omtalen står at forfatteren heter Naomi Wolf? Både Naomi Klein og Naomi Wolf er forfattere av sakprosa og på mange måter aktivister. Men de er ikke en og samme person. Jeg tipper det bare har gått litt krøll i hodet til Eldøy, og at an ikke klarer å skille helt mellom to kvinner som skriver bøker og artikler han liker. Begge skriver på engelsk, ikke sant? Så vi glemmer Naomi Klein denne gangen. Hun er mest opptatt av antiglobalisering og kritikk av multinasjonale konsern.
Så var det Naomi Wolf da. Hun som står som forfatter av boka The Pfizer Papers. Naomi Wolf er født i 1962 i San Francisco og er en amerikansk sakprosaforfatter. På 1990-tallet ga hun ut flere bøker som ble svært sentrale i deler av den nyere feministiske bevegelsen; særlig boken The Beauty Myth ble både kritikerrost og omfavnet av en stor leserskare. Hun har senere blitt kjent som en konspirasjonsteoretiker med svært mange følgere. Sommeren 2021 ble hun utestengt fra Twitter på grunn av flere innlegg der hun hevdet at vaksiner mot Covid-19 var skadelige, og sammenlignet immunologen Anthony Fauci – som da var president Joe Bidens fremste rådgiver i saker som gjaldt koronapandemien – med djevelen selv.
Frisk dame med friske uttalelser. Anthony Fauci er en anerkjent immunolog, lege og forsker som har vært rådgiver for alle amerikanske presidenter og deres administrasjoner siden Ronald Reagan for områdene biohazards, Da pandemien startet i 2020 var han 80 år. Mulig presidenten med hell kunne ha funnet en rådgiver som ikke hadde passert pensjonsalderen med over et tiår.
Det er lett å avskrive kjerringer med friske uttalelser som litt useriøse. Når dama i tillegg har fått stempelet konspirasjonsteoretiker….. ja da er det lett å avskrive hele dama og derved boka hennes. Så enkelt synes jeg ikke det er denne gangen.
Naomi Wolfs første bok The Beauty Myth (1991) ble en internasjonal bestselger. I denne boken kritiserer hun mote- og skjønnhetsindustrien for å utnytte kvinner. Wolf hevdet at kvinner må ha «rett til å velge selv hva vi vil gjøre med våre fjes og kropper uten å bli straffet av en ideologi som gjør kvinners utseende til gjenstand for holdninger og økonomisk press. Boken ble rost av både kjente feminister og media. I The End of America tar Wolf som kom i 2007 tar hun et historisk blikk på fascismen, og beskriver hvordan fascistiske grupper eller styresmakter gjennom ti steg kan av-demokratisere en nasjonalstat. Også en interessant tema og en interessant bok. Så jeg mener det er verdt å se litt mer på boka The Pfizer Papers, og ikke kun avfeie den som vrøvl kokt sammen av konspirasjonsteoretikere og vaksinemotstandere.
Jeg har ikke lest boken. Den kom ut for en ukes tid siden. Den er på engelsk. Det er sjelden jeg kaster meg over slike tunge temaer på engelsk. De pleier å være vanskelig nok å forstå fult ut når de er skrevet på norsk. Så min anmeldelse av boka baserer seg på de omtalene jeg finner på nett. De fleste av de er nesten identiske kopier av den som står i innlegget til Ole har tatt ordet og siden Nytt Norge.
Boken skal inneholde “uavhengige” forskeres gjennomgang av Pfizers egne kliniske forskningsdokument utgitt etter en rettskjennelse i en rettssak. Man hevder at boka viser med all tydelighet at Pfizers kliniske utprøving av mRNA COVID-19-vaksinen var svært mangelfull, og at legemiddelfirmaet allerede i november 2020 visste at vaksinen verken var trygg eller effektiv. Videre skal boka vise at den amerikanske Food and Drug Administration visste om manglene ved Pfizers kliniske studie samt skadene forårsaket av selskapets mRNA COVID-vaksineprodukt. Videre hevdes det at Pfizer Papers gir et grundig innblikk i hvordan Big Pharma, amerikanske myndigheter og helseinstitusjoner gjør det som er best for deres aksjonærer snarere enn for helse og velvære.
Denne gangen latterliggjør jeg ikke Ole har tatt ordet og innlegget hans. Jeg tror mange både vaksinemotstandere og oss som ikke er det har godt av å lese denne boken. Kanskje gjør jeg det selv, hvis den kommer på norsk. For tiden er jeg opptatt av å lese Kari Breirem sin bok om varsling……
Jeg har akkurat kommet inn etter å ha gått kveldstur med hundene. Kvelden er fortsatt ung, og jeg lurer på hva jeg skal bruke den på.
Skal jeg åpne kommunestyrepapirene å finne ut hvilke saker vi skal debattere neste torsdag? Det må jo gjøres en av de nærmeste dagene. Jeg er ikke blant de som møter uforberedt i kommunestyret og bare stemmer slik flokken eller partipisken pålegger. Eller skal jeg droppe det i kveld. Jeg kjenner ar engasjementet og blodtrykket fremdeles er høyt etter at jeg leste Kommunedirektørens budsjettforslag som Formannskapet la ut på høring her om dagen.
Vi er kanskje ikke blant de kommunene som sliter aller mest, selv om budsjettet absolutt ikke er lystig lesing. Vi slipper i det minste å debattere nedleggelser av skoler sa jeg til Gamle Gubben Grå. Det er jo flere kommuner, også i vår nærhet hvor det er problemstillingen. Hvilken skole skulle dere i så fall lagt ned? var Gamle Gubbens tørre svar. Dere har jo lagt ned de aller fleste allerede. Det har Gubben rett i! Og for å ha det på det rene, det er ikke fordi vår kommune er så fremsynte og har tatt de rette grepene i tide. Nei, de massive skolenedleggelsene vi gjorde for en del år siden provoserer meg fremdeles. Ikke virker det som om det var et sjakktrekk. Problemene i Ringeriksskolen har vært stigende lenge. Jeg har hørt om høyt sykefravær, arbeidsmiljøutfordringer, og de to store barneskolene skifter rektor opp til flere ganger i året.
Jeg skal ikke hevde at alt var så mye bedre da jeg var ung, men da var det liksom samme person som var rektor på skolen gjennom alle skoleårene. Da jeg gikk på barneskolen var det Halden og på Ungdomsskolen Teigland. På Veien skolen var det Nistad og på Heggen Kristiansen. Sånn kunne jeg ha fortsatt gjennom alle de skolene som var her i kommunen da.
Det var selvsagt ikke manglende skolenedleggelser i budsjettet som fikk blodtrykket til å stige til tross for medisinering. Det var språket som blir brukt, eller rettere sagt hvordan formuleringene på fremmelig vis liksom skjuler hva det handler om. Skjuler det slik at de som leser budsjettforslaget, enten det er oss politikere eller andre innbyggere ikke ser hva vi er i ferd med å vedta.
Slapp av, skolen på bildet er for lengst nedlagt. Men når det står i budsjettforslaget:
Den demografiske utviklingen viser at vi i årene fremover vil få en sterk vekst i befolkning over 80 år. I aldersgruppen 6-15 år har kommunen en negativ vekst i perioden fremover. For sektor Utdanning og familie spesielt betyr dette ledig kapasitet på skoler og barnehager, og driften må optimaliseres for å kunne drifte innenfor de rammene som er satt.
Det står at man må optimalisere driften innen sektoren Utdanning og familie fordi det kommer til å være ledig kapasitet på skoler og barnehager. Jeg tror ikke det betyr å sende elever fra overfylte skolebygg i Hønefoss til skoler utenfor sentrum med ledig kapasitet. Dette er et varsku til vår siste fådelte skole, den på Nes, at de kanskje har ledig lærerkapasitet, så hvis man samler lærerressursene og elevene på ett sted så optimaliserer man driften. Jeg er ikke så redd for skolen på Nes. Den ligger for langt unna nærmeste skole som vi ikke alt har lagt ned. Da må vi skysse ungene ut av kommunen, og det å kjøpe skoleplasser i nabokommunen har jo og sin pris. Barnehagene derimot. Vi har en barnehage som ligger 10 minutter fra bybrua, 5-6 minutter fra Heradsbygda. Denne har vi politikerne klart å redde gang etter gang til tross for kommunedirektørens ønske om noe annet. Nei, barnehagen er ikke foreslått lagt ned i dette budsjettet, men tanken kommer nok til å dukke opp igjen i løpet av planperioden dvs. de nærmeste årene.
Jeg synes man i slike dokumenter som skal legges ut til befolkningen til høring så bør språket og formuleringene være så klare å tydelige at folk forstår hva de leser uavhengig av om de har mastergrad i statsvitenskap eller ikke.
Ønsker dere flere fine formuleringer? Her fra området jeg brenner for, og vil påstå at jeg har relativt god greie på. Nemlig Helse og omsorg.
I tråd med nasjonale føringer og utfordringer, justerer sektoren tjenestevolumet for å tilpasse seg økonomisk ramme. Sektoren dreier fra heldøgns tjenester til hjemmebaserte tjenester, i henhold til reviderte tildelingskriterier.
Dette betyr svart på hvitt at tjensestevolumet altså hjelpen folk mottar skal nedjusteres for å tilpasse seg den økonomiske rammen. Man ser ikke hvilke behov for tjenester innbyggerne har og setter av penger nok i budsjettet. Nei man tilpasser tjenestene man tilbyr i tråd med en budsjettpost som blir kuttet litt mer hvert år.
Når sektoren dreies fra heldøgns tjenester til hjemmebaserte tjenester betyr det at du må være enda mer skrøpelig, kognitivt eller fysisk, for å få plass på sykehjem eller omsorgsbolig. Argumentet er at de eldre vil bo hjemme så lenge som mulig. Det er jeg ikke uenig i. Men rekk opp de som vet om personer som har bodd hjemme litt lenger enn det egentlig var mulig og hvor det bare fungerte på et vis fordi pårørende, venner og naboer strakk seg litt vel langt. Og jada. Vi har vedtatt de reviderte tildelingskriteriene. Det er ikke dermed sagt at jeg stemte for.
Slik kunne jeg fortsatt med eksempler også fra andre områder i kommunen. Om snømåking og gatelys eller alt det andre en kommune har ansvar for. Jeg skal stoppe nå. Jeg skal i løpet av de nærmeste ukene grave meg godt ned i alle tallene og alle formuleringene og så skal jeg og de andre i Rødt lage vårt alternative budsjettforslag.
Jeg oppfordrer leserne mine til å ta et kikk på budsjettforslagene i sin kommune. Se om du er fornøyd med hvordan de har planlagt å bruke midlene neste år, og si fra hvis du er uenig. Enten ved å skrive leserinnlegg eller høringssvar eller ved å vise støtte til de som står på barrikadene for ting du synes det er verdt å kjempe for.
Jeg ser at en blogger kollega ser det som viktig å opplyse om at vedkommende lever. Godt å vite, men det var da heller ingen grunn til å anta noe annet. Vedkommende er ung, frisk og rask. Så selv om vedkommende ikke blogget på et par døgn tror jeg svært få var engstelig for at vedkommende hadde forlatt oss for godt. Antakelig hadde de færreste fått med seg at det var en dag uten oppdateringer.
Mulig det er et godt konsept for å få flere til å klikke seg inn på blogg.no at vi alle her inne med jevne mellomrom opplyser verden om at vi fremdeles er i live. Jeg er litt i tvil om det, men hvem vet.
Egentlig hadde det vært mer sensasjonelt hvis vi postet et innlegg og fortalte at vi ikke var det. Et innlegg fra hvor en vi måtte komme når det jordiske livet er over. Det innlegget ville nok både få en del klikk og ha interesse langt utenfor bloggblokka. En blogger som rapporterte fra himmelen, helvete eller muligens et helt annet sted.
Men altså, hvis noen har lurt, det har jo vært stille fra meg et par timers tid, jeg er fremdeles i live.
I går morges satt jeg her og reflekterte over temaet Religionens plass i samfunnet i gamle dager, i dag skal jeg reflektere over temaet ertesuppe. Man kan ikke si annet enn at det er relativ stor variasjon på denne bloggen.
Siden jeg liker å ha i det minste et snev av rød tråd, så slipper vi ikke temaene religion og gamle dager helt selv om dette innlegget strengt tatt burde handle mest om mat. Jeg har nemlig tenkt å ta dere med tilbake til gamle dager. Ikke sånne eldgamle dager. Men tilbake til 1970- og 1980-tallet. Med andre ord har jeg tenkt å ta dere med tilbake til min oppvekst. Det religiøse aspektet er at jeg har tenkt å ta dere med til påsken under min oppvekst. Påsken er faktisk en religiøs høytid, selv om det kanskje ikke er så dominerende for de fleste lenger. Jeg kan trøste dere med at det heller ikke var noen dominerende del av påskefeiringa da jeg vokste opp heller. Det var derimot ertesuppe.
Familien min sitt påske-paradis var hytta på Damtjern. Jeg har skrevet om den ved noen anledninger her på bloggen. Det er der storfamilien pleier å avvikle det tradisjonsrike påskeskirennet hvert år.
Det var ikke noe påskeskirenn på hytta da jeg var barn. Det er en tradisjon søsknene mine og jeg startet da ungene våre var små og som de unge voksne nå har overtatt å arrangere. Det var ikke noe storfamilie heller. Det var Mamma, Pappa og oss tre søstrene. Men likevel krydde det av folk utenfor hytta hele påsken. Hytta er på rundt 40 kvm, så den innbød ikke til så mange overnattingsgjester.
På 80-tallet var det ikke alltid vi overnattet på hytta selv heller, bare var der på dagene og dro hjem til kvelds. Foreldrene mine drev gård og måtte ned igjen å mate dyr hver morgen og kveld, da ble det ovte at vi tilbragte kveld og natt hjemme. Litt mer komfortabelt ikke minst for oss ten-åringer med dusj, TV, strøm og innedo enn å klumpe familien sammen på 40 kvm med gassbluss og utedo. Avstanden hjem – hytte var vel på rundt 3-4 km, hvor man kun på de siste 500 meterne eller noe slikt må bruke ski. Resten med bil.
Dette skal handle om ertesuppe. og om folkelivet som alltid var rundt den lille hytta i påsken. Pappa mente at ertesuppe, sånn god gammeldags kokt på knoke og med gule erter som ble lagt i vann kvelden før var den perfekte påskemat på hytta. Så på vedovnen inne i hytta sto en kjele suppe og putret hele påsken. Vi fylte bare på med vann, erter og grønnsaker hver dag. Da hadde vi mat å tilby folk som kom bortom hytta på besøk, og de var det alltid mange av.
Hytta ligger ved Damtjern, like ovenfor Stubdal. En av inngangsportene til Krokskogen, og øverst i min barndoms dal. Et nabopar var alltid med oss opp på hytta. Fruen, mamma og vi jentene lagde oss solplass i forkant av hytta. Der satt vi på en seng av granbar, liggeunderlag og gamle teppeposer med ansiktet vendt mot sola og innsmurt med Nivea for å få den rette brunfargen. Du vet, sånn at vi jentene når vi kom i tenårene kunne ta på oss hvit pologenser eller bluse når vi skulle på kino andre påskedag og vise hvor brune vi var blitt. Pappa og nabomannen gikk kanskje en skitur innover vannene med bilkestikka før de slo seg ned på terrassen med kaffe, bamsemums og ertesuppe.
Venner av Mamma og Pappa, naboer og andre som var på skitur på Krokskogen passerte gjerne hytta på sine skiturer, og kom gjerne bortom. Enten helt av seg selv eller ved at vi ropte på de og inviterte de bort. (Kommanderte vil kanskje noen si.) Alle fikk tilbud om kaffe og ertesuppe. Noen slo seg ned lenge, noen stakk raskt videre. Men folksomt var det hele påsken når været var bra. Og det var jo alltid bra vær i påsken da jeg var ung.
I dag ble det barndomsminner om ertesuppe og påskefeiring. Så blir det spennende å se hva jeg skal reflektere over i morgen.
