I dag skulle du blitt 63 år. Ingen høy alder i våre dager. Men slik ble det ikke. Nå har det gått over 10 måneder siden du døde. Jeg tror fremdeles ikke det går en dag uten at jeg tenker på deg.  Savner deg i hverdagen min. Ja begge dere to på bildet, men i dag var det deg, GGG, jeg tenkte på.

Du og jeg. Vi var et godt team og utfyllte hverandre på en god måte. Det blir ikke det samme uten deg. Klesvasken hoper seg opp, og den ene lyspæra på bilen burde vært skiftet for flere uker siden. Likevel er det ikke når det kommer til alt det praktiske savnet er størst. Det fikser jeg på et vis. Jeg har lært meg å kjøre snøfreser, og Yngste Sønn har kappet vinterveden.

Da jeg var mest utslitt og du ville ha meg med på hytta husker jeg du sa: Du behøver ikke gjøre noe, bare være der. Sånn føler jeg når det gjelder savnet etter deg og. Det praktiske fikser jeg på et vis, men jeg savner at du er her. At du lytter til meg når jeg er engasjert eller oppgitt. At du sitter i sofakroken din med ei bok, eller sover der på sofaen med et fornøyd smil rundt munnen. Jeg savner samtalene i kurvstolene på trammen, og våre små utflukter. Jeg savner måltidene vi delte, og at du ler av meg når jeg brenner julebaksten eller utløser røykvarsleren når jeg forsøker å smelte sjokolade.

Kurvstolene på trammen har nærmest gått i oppløsning og blir snart kjørt på fyllinga sammen med drivhuset vi aldri fikk satt opp. I fjor ble det knapt bakt til jul, og det var ingen som lo av meg da røykvarsleren begynte å ule for noen uker siden. Livet mitt er litt fattigere og mye kjedeligere uten deg.

Du har alltid vært min bauta, min støtte når livet viser seg fra vrangsida. De siste månedene har jeg gått gjennom en av mine tyngste perioder, å miste deg, uten å ha deg til å lene meg til. Uten å ha deg ved min side til å ta vare på meg når alt er som mørkest. Det har vært beintøft. Jeg har savnet deg så. Savnet at du holder rundt meg og sier Dette klarer du. 

Jeg har sluttet å drikke kaffe-latte på lørdagene, og har ikke varme rundstykker på søndagene. Det var vår greie. Det blir ikke  det samme uten deg.

Likevel går livet videre. Jeg drikker fremdeles kaffe-latte, også på en lørdag hvis det faller seg slik. I påsken var alle tre ungene og jeg på hytta. Vi snakket mye om deg, og at du ville likt at vi var samlet der. Vi tar deg med videre i livene våre, og verner om de gode minnene.

Jeg savner deg veldig, skulle ønske du var her. Satidig er jeg glad for at det gikk så raskt. At du slapp å lide mer enn du gjorde. At du slapp å visne hen, tilbringe uker på sykehus mens du ble dårligere og dårligere.  Nå lagde du middag til meg 24 timer gør du døde, før vi gikk tur med hundene og landa i kurvstolene på trammen. Det er godt å tenke på. Og så tenker jeg ikke så mye på de 24 kaotiske timene som fulgte.

Jeg skulle så gjerne gitt deg kaffe på senga i dag, men i stedet ble det roser på grava di.  Jeg føler en nærhet til deg der. Føler du smiler til meg og sier at jeg takler alt bra. Gir meg det klappet på skuldra som jeg trenger for å fortsette.

Livet går videre. Jeg tar deg med meg videre gjennom alle minnene. Du er borte men ikke glemt. Savner deg.