Med sommer i navnet er helgeutfordringen hos Ut i friluft denne helgen. Jeg deler et bilde av sommernatt.
Muligens var det mer vår enn sommer på hytta i pinsen da bildet ble tatt. Jeg så både snø og hestehov. Men vi kaller det sommernatt fir det. Klokka vae rundt 04.30, og det er natt for meg.
Når maisola skiner
så gras og blomster gror,
og fuglefloken finer
sitt gamle reir i nord,
når elva full av tømmer går,
og bonden sine åkrer sår,
da er det helst vi synger
en sang til dalen vår.
Slik starter sangen Dalen vår eller soknedalssangen som Elling M Solheim har skrevet. Jeg lærte den da jeg var med i en Elling M Solheim kabaret Bygdeungdomslaget satte opp en gang på 80-tallet. Husker den fremdeles, og nynnet på den da jeg kjørte oppover soknedalen i dag.
Jeg kjørte rv 7 oppover, men Tranby-sida av Sogna ned igjen. Lettere å stoppe å ta fine bilder da enn midt i en traffikert riksvei.
Her gikk de fedrer trygge
og rydet heim og gard,
men skogen kastet skygge,
og vintren den var hard.
Det kostet slit og tålsamt mot
før det ble plogland -fot for fot.
Slik bygdes Soknedalen,
og her har vi vår rot.
Jeg har jo røtter i Soknedalen jeg og. Oldemoren min kom herfra. Hun giftet seg og flyttet fra Soknedalen i 1894, men litt røtter sitter vel igjen. Det var på grunn av de røttene jeg nå befant meg på den veien som var daglig arbeidsvei den gangen vi bodde i huset i skogen oppe i Krødsherrad.
De staute fedrer hviler
forlengst i haug og grav.
Jeg hadde tenkt å dra til kirkegården ved Lunder kirke, og finne grava til tippodemoren min. Inger Anderssen Havik Bakken (født Kemetsdatter).
Søsteren min var der for noen år siden. Jeg husker hun ringte og lurte på hvor det var blitt av mannen hennes. Hun syntes det var litt rart at de ikke hadde felles gravminne, felles gravstein.
Jeg vet fremdeles ikke hvor det har blitt av tippoldefar. Hvor han er gravlagt, vet heller ikke når han døde. Bare at det er etter folketellinga i 1900.
I går fikk jeg tilsendt beskrivelse av ca hvor den lå, og bilde av gravstenen hentet fra en side med dokumentasjon av gravminner. Dette fortalte jeg om i et innlegg tidligere i dag.
Jeg fant ikke grava der jeg hadde fått beskjed om, men med litt leting og sammenligning med bildet jeg hadde fått tilsendt fant jeg rett gravminne.
Inger Klemmetsdatter født i 1829, for snart 200 år siden. Levde sitt liv i Soknedalens store skoger. Bosted Havigsbakken som det står i noen av folketellingene tilsier at hun bodde på Havikskogen.
Det gikk noen tanker gjennom hodet mitt der jeg sto ved graven til en av mine formødre som har vært død i snart 120 år.
Ja, takk for arven som vi fik,
vi skal nok holde den i skikk
så fedrer skulle gledes
om atter her de gikk.
Noen pessimister her inne spår platformen og blogg en snarlig død. At interessen stille og rolig skal synke til ingen lenger gidder å klikke seg inn og lese hva vi bloggere lirer av seg. Andre, som meg, er mer optimistiske anlagt. Vi ser at flere og flere velger seg vekk fra at alt skal gå så raskt. Unge voksne leser bøker, helst i papirutgaven. De liker slow-cooking, og syr festdrakter av gamle sofaputer og gardiner.
Og vi som kanskje ikke er unge voksne lenger men bare voksne, vi søker aktiviteter som gir oss ro. Vi søker ut i hagen eller på tur. Vi sykler av gårde. Ikke for å komme raskest mulig frem, men for å nyte omgivelsene, få med oss fuglesangen, duften av skog eller sjø og alle de små detaljene der ute. Vi drikker kaffekoppen i rolige, små slurker, og nyter smaken. Og når vi tar opp telefon eller pc har vi tid til å lese en tekst, ikke bare se noen hastige videoer på snap eller tiktok. Ikke bare har vi tid, vi søker oss til den roen lesing gir.
Vi bloggere har fremdeles påvirkningskraft. Kanskje ikke til økt forbruk og en usunn livsstil slik de store stjernene blant rosa-bloggerne promoterte. Det er jo ikke det vi skriver om i dag. Likevel påvirker vi leserne våre, bevisst eller ubevisst.
Som regel vet vi ikke at vi er påvirkere. Vi får ikke penger inn på konto fordi noen har brukt rabattkoder i vårt navn for å kjøpe produkter vi har reklamert for. Likevel påvirker vi, og lar oss påvirke av andre bloggere. Det var smart! tenker vi, eller det fikk jeg og lyst til, det må jeg undersøke nøyere…. Det er mange måter å påvirke og la seg påvirke.
I går leste jeg et blogginnlegg hos Matvalører. Det handlet om syrin-sirup. Det fikk jeg lyst til å prøve å lage, og det har jeg planer om å gjennomføre. Hagen er jo full av syrin!
I morges våknet jeg opp til en kommentar fra Maiken. Hun hadde lest innlegget Syrinduften fyller Drømmehuset. og ville gå på syrin-slang i nabohagen fordi innlegget mitt ga henne lyst til å pynte med syrin hun og.
På fredag våkner jeg til en kommentar i kommentarfeltet på et kjedelig innlegg om fotball. Noen ønsket kontakt med meg. Det kan du lese om i innlegget Ble nysgjerrig.
I innlegget nevner jeg at jeg kanskje bør ta turen til Lunder kirke for å finne gravminne over min avdøde tippoldemor. Jeg vet at det gravminne er fredet, men jeg har ikke sett det selv. I går kommenterte Hanne Beate, en fast bloggleser til flere blogger her inne, at hun heller ikke visste hvor graven var, selv om hun er mer kjent på den kirkegården enn meg. At hun skulle ha interessexav å vite det kommer av at vi er firmenninger, og derfor er det hennes tippoldemor og.
Det gikk noen timer. Så får jeg en messanger melding. Hanne Beate har ikke helt klart å slippe tanken på vår gravminne til vår felles tippoldemor. Hun har søkt litt på nett, og sender meg både bilde av gravminne, link til en beskrivelse på en side jeg ikke ante eksisterte og en beskrivelse av hvor på kirkegården jeg finner graven. Gjett om jeg kommer til å ta turen!
Slik påvirker og påvirkes vi gjennom blogging og blogglesing.
Det er sikkett mange eksempler på at vi påvirker og blir påvirket som man aldri får vite om. Kanskje plukker flere inn syriner, kanskje har noen fått med seg en soloppgang denne uka innspirert av et innlegg jeg skrev forrige helg. Da jeg tok min morgentur tenkte jeg på ei som blogget før og som har hytte på naboåsen. Hun hadde som fast rituale å få med seg soloppgangen når hun var på hytta. ..
Det er ikke helt enkelt å definere hva blogg er. Det varierer mye fra blogger til blogger, og på enkelte blogger fra innlegg til innlegg, hvilke temaer som blir berørt. Jeg tror den store variasjonen i blogger og blogginnhold er en styrke for mediet. På samme måter som det finnes podcaster, TV-program, filmer og bøker om alle tenkelige og noen utenkelige tema.
Det er vel og slik at et innlegg jeg finner utrolig fint og interessant er totalt uinterressant for andre. Vi mennesker er forskjellig.
Jeg tror og at alle vi som blogger har publisert innlegg vi er mindre fornøyd med. Noen ganger flyter fingrene lekende lett over tastaturet, setningene formuleres lett og teksten blir drivende god. Andre ganger burde vi kanskje latt være å publisere. Verken tekst eller innhold holder mål.
Skal vi få bloggkonseptet til å overleve tror jeg vi alle må tenke på, og dette gjelder i høyeste grad også meg selv, at kvalitet ofte er bedre enn kvantitet. At hvis det blir stille fra oss en dag eller uke fordi vi ikke finner ordene eller har stort å meddele, så er det ok. Leserne dukker nok opp når vi på ny publiserer.
En annen ting jeg vil ta opp når jeg først er i gang er at blogg ikke bør være en digital dagbok. Del gjerne hendelser, opplevelser og tanker fra livet ditt, men gjør det på en slik måte at det kan ha interesse for lesere som ikke kjenner deg personlig. For mange høyst interne dagboknotater gjør bloggkonseptet kjedelig.
Dette var bare noen tanker jeg fikk. Det er lov å være uenig. Som jeg har skrevet mange ganger før. Blogg er så mangt. En hver får fylle sin blogg slik en vil.
Nå er syrinene i hagen på sitt flotteste. Sprang ut i blomst nå rett etter pinse. Og luften av syrin og forsommer fyller luften når du går ut utgangsdøra eller befinner deg på terrassen. Syrin er forsommer, minner om bestemor og barndom.
Jeg har plukket inn noen kvister jeg har satt i vann i ei gammel kaffekanna.
Den kaffekanna er arvegods fra den før nevnte bestemoren, så det passer godt med syriner i den.
Også på bordet på terrassen har jeg satt en stor bukett med syriner. Den står i en vaskemugge fra Høyang jeg reddet fra søppelhaugen da Datteren tømte vaskerommet på hytta. Den er ikke like pen. Den har noen brune flekker jeg trodde var rust.
Men siden aluminium ikke ruster, eller i det minste ikke med rødbrun rust måtte jeg studere den nærmere. Jeg tror kanskje flekkene kan være beis… Skal høre med blikkenslagersønnen hva han mener.
Jeg synes den passer godt på bordet ute, selv om den ikke er feilfri.
Det siste innlegget til Mirimoro ga meg mye å tenke på. Bloggeren er en magnet som tiltrekker seg mennesker som trenger omsorg. Til slutt har det blitt for mye. Utslitt sitter en ung kvinne og venter på å få innvilget uføretrygd.
Kroppen hennes sa stopp. Hun var den som alltid måtte ta seg sammen, alltid sette andres behov foran sine egne, være den sterke, den som holder tilbake tårene, den som holder seg rolig, den som bestandig må tråkke på tynn is… Det sa stopp.
Jeg har ingen rusavhengige i min familie eller vennekrets slik Mirimoro har. Likevel har livet mitt inneholdt svært mange som trengte hjelp og støtte. Og ja, jeg hjalp så gjerne til. Å være der for andre ble på mange måter en del av min livsstil. Enten det var venner, medlemmer jeg var tillitsvalgt for, kollegaer som ikke var medlemmer eller foreldre som ble eldre og trengte mer hjelp.
Klagemur ledig for oppdrag sa jeg ofte litt humoristisk. Og klagene og klagerne kom. Og jeg så det som min oppgave å være der. Være den som lyttet, den som trøstet og den som så det som sin oppgave å fikse livet for alle som ikke klarte å fikse det selv.
Jeg hadde full jobb (i et omsorgsyrke så klart). Jeg hadde hus og hjem, mann og barn, mange verv, familie og venner. Jeg hadde dager så fulle av program at jeg ofte dro ut døra klokka 6 om morgenen, og kom hjem rett før midnatt. Jeg sovnet gjerne før hodet traff puta, og hadde dårlig samvittighet for alt jeg ikke rakk, og alle jeg ikke rakk å være der for.
Til slutt sa det stopp. Jeg hadde glemt en viktig ting. Jeg hadde glemt å være der for meg selv.
Først tenkte jeg at dette fikser jeg. En liten hvil, et par ukers sykemelding så jeg får hvilt skikkelig ut, så er jeg klar til å brette opp ermrne å stå på videre.
Men det var ikke så enkelt. Det finnes ikke noen hurtiglader for slitne kjerringer. Jeg kom meg tilbake på jobb etter noen uker, måneder, gang på gang. Og gikk på en ny sykemelding etter et halvt år eller så. Etter hvert måtte jeg motvillig innse at kroppen min orket ikke å stå i radiografstillingen lenger, og at jeg burde prioritere meg selv og egen helse forran å være der for alle andre.
Pay-back-time tenkte jeg, og regnet med at venner og omgangskrets jeg hadde vært klagemur for nå ville stille opp for meg. Være der å lytte, trøste og vise omsorg. Er det ikke det vennskap er? Være der for hverandre når det trengs?
Jeg fant ut hvem mine virkelige venner er. De er jeg evig takknemlig for at jeg har i livet mitt. Andre hadde i egne øyne enerett på å ha det vanskelig, og ble rett og slett sure og såret over at jeg ikke orket stille opp som før. Det ble en rydding i hvem jeg regner som venner.
Veien videre har vært utfordrende. Først å innse og akseptere at det hektiske, engasjerende livet jeg elsket var over. Så å lære meg ballansegangen mellom aktivitet å hvile. Ikke ha for stort program, men samtidig kunne delta. Lære meg å prioritere, og lære meg å si nei.
Og så måtte jeg langsomt skape meg en ny hverdag tilpasset det kroppen min orker. Det har tatt år, men jeg synes jeg nå har klart det på et vis. Eller kanskje er det riktigere å si at jeg klarer det bedre og bedre. Jeg vil fremdeles mer enn jeg orker, og jeg får fremdeles dårlug samvittighet når jeg ikke orker alt jeg vil eller alt jeg synes jeg bør.
Prosessen med å skape meg en ny hverdag har tatt lengre tid enn det kunne. GGG, mannen min gjennom hele mitt voksne liv og min viktigste støttespiller, døde brått og uventet for snart ett år siden. Da hadde vi arbeidet oss gjennom ett år med kreft og kreftbehandling. Alt så ut til å gå bra.
Jeg var en gang kjerringa som fikser alt, men de siste årene har utfordringene og omstillingene i eget liv stått i kø. Det har tæret på energi og overskudd. Nå synes jeg at jeg har skapt meg en ny hverdag, igjen. Jeg har det bra. Har forståtr at restitusjon mellom akriviteter må til. Jeg har blitt flinkere til å si nei. Jobber fremdeles med ikke å ha dårlig samvittighet for å sette meg selv høyere på prioriteringslista, men jeg blir stadig flinkere.
Hei! Ønsker å komme i kontakt med deg ! Send meg gjerne en sms: xxxxxxxx. Mvh xxxx xxxxxxxxxx
Denne kommrntaren ble lagt igjen i kommentarfeltet mitt under et i grunn ganske kjedelig innlegg om fotball. Dere forstår sikkert at det vekket nysgjerriheten min.
Først googlet jeg navnet. Fant ut at det var en soknedøl som hadde skrevet kommentaren. Soknedøler er i det store og hele trivelige folk. Så jeg svarte på kommentaren med å sende en sms. Fortsatt nysgjerrig på hvorfor vedkommende ønsket kontakt.
Bakgrunnen var blogginnlegget Tur på Sokna som jeg skrev i 1922. I det innlegget hevdet jeg at Lunder kirke muligens en gang kunne hatt blå kledning utvendig. Hun som sendte kommentaren bor like ved, og lurte nok på hvor jeg hadde den ideen fra. Så jeg fant igjen hvor jeg hadde funnet den opplysningen, og sendte henne lenke til kilden min.
Da var det mysteriet løst. Om kirken noen gang har vært blå derimot har jeg nå begynt å lure på. Det er og et gravminne på den kirkegården over min tippoldemor. Det er visst fredet. Jeg har ikke sett det, så kanskje jeg må ta meg en tur til Lunder kirke igjen.
Foto digitalmuseet.
Finnes det noe mer kjedelig enn referat fra for lengst spillte fotballkamper? Jeg kan ikke si at jeg strutter av leselyst når jeg leser Froden
sitt siste innlegg som omhandler kampen mellom Brann og KFUM som ble spillt 16. mai. Altså for et par uker siden.
Noe mer har jeg vel ikke å si om det innlegget.
Disse to emaljebollene var blant tingene som ble med hjem fra hytta for å gjenbrukes til noe annet. De er skikkelig retro fra Cathrineholm.
Cathrineholm ble grunnlagt som jernverk i 1829 utenfor Halden, og hadde sin storhetstid på 1960- og 1970-tallet. Samarbeidet med emaljekunstneren Grete Prytz Kittelsen fra 1954 ble en stor suksess. Hennes velkjente design med striper ble storselgere og ikonprodukter, og er i dag ettertraktede samleobjekter.
Grete Prytz Kittelsen (født Adelgunde Margrethe Prytz 28. juni 1917, død 25. september 2010) var en norsk designer og gullsmed. Hun var en av de få norske utøverne som var med på å forme Scandinavian design-stilen i etterkrigstiden og er denne periodens mest kjente norske utøver.
Kittelsen arbeidet for at vakre og bruksvennlige hverdagsvarer skulle bli oppnåelig for alle. Gjenstandene er i dag designikoner og ettertraktede samlerobjekter.
Disse bollene er nok så ettertraktet som samleobjekt at jeg kunne fått litt for de på finn.no, selv om de har noen skader og er langt fra feilfrie. Svigermor oppbevarte de i skapet under vasken på kjøkkenet med såpe, gryteskrubb og sånt i. Jeg antar de allerede hadde skader da de havnet der.
Jeg har ikke planer om å selge de. Jeg liker Cathrineholm og tingene til Kittiesen. Samtidig frister det ikke å bruke rustne og slitte boller til peanøtter eller syltetøy. Å gjemme de bort i skapet under kjøkkenvasken kommer heller ikke på tale. De er alt for fine til det.
Så jeg kjøpte noen veker til lysstøping på Panduro, smeltet en del stearinlysrester fra hytta og her hjemme. (Glemte å ta bilde) Så hellte jeg den smeltede stearinen opp i skålene, støttet opp veken så den ikke druknet i stearin, og lot det størkne.
Nå har jeg lys jeg kan bruke på utebordene her hjemme eller på hytta. Og når de er brent opp, er det bare å samle opp lysstumper og stearinlysrester og smelte å fylle opp på ny.
Jeg ser at Dkv på plass 98 på topplista har en liten presentasjon av hvem vedkommende er i sitt siste innlegg. I det minste hvem vedkommende er innenfor litteratur. Så da blir det vel min oppgave i dag å komme med en liten presentasjon av denne kjerringa. Det hender jo at det ramler innom nye lesere i ny og ne.
Å beskrive denne kjerringa med få ord er en nærmest umulig oppgave. Men jeg kan jo starte med å si at det inntrykket enkelte medbloggere har forsøkt å skape av meg her inne ikke stemmer. Ikke som blogger og ikke i virkeligheten. Jeg er verken ondskapsfull eller en som ønsker krig og konflikt.
Det betyr ikke at jeg er konfliktsky, langt der i fra. Jeg er ei kjerring som kan være relativt direkte, og er ikke redd for å ta til motmæle hvis noe eller noen provoserer meg.
Hver morgen tar jeg utgangspunkt i det siste innlegget til den bloggen som ligger nederst på topplista til bligg.no, og som jeg ikke har kommentert før, og skriver et innlegg med bakgrunn i de tankene jeg får av det innlegget. Kall det en mental hjernetrim.
Hjernetrim er vel den eneste formen for trim jeg bedriver. Jeg er ikke så opptatt av fitnes, kalloritelling og desperate forsøk på å være sunn på en trendy måte. Her finner du lite om BMI, pulsklokkerr eller de nyeste diettene.
Det du derimot kan finne mer av er politikk. Jeg er en aktiv lokalpolitiker i Rødt. Kommenterer også ofte saker fra nyhetene og samfunnet ellers.
Jeg deler og mange tanker om hverdag og livet på godt og vondt. Jeg er uføretrygdet etter et langt yrkesliv som radiograf, ble enke i fjor og har tre voksne barn. Selv er jeg i min beste alder. Blir 60 i løpet av året.
Her på bloggen min kan du finne utrolig mange forskjellige tema. Skrevet av ei fritralende kjerring som ikke tar seg selv så høytidelig, og har massevis av selvironi.
