Snill som et lam satt jeg bak tastaturet og kom ikke med en eneste kritisk kommentar, og hva skjedde? Jo jeg avanserte fra en 13. plass til plass nummer 9!  Og vet dere hva det morsomste er? Jo i innlegget Mannsrollen i endring…. leste dere at jeg hadde fått kritikk for at jeg framsnakket armbåndene til Vibbedille. Det var visst reklame.  Hvilke av mine innlegg tror dere fikk flest sidevisninger i går? Jo dette!
Så i dag skal jeg fortsette trenden og bare spre positivitet og glede.

Av de åtte bloggerne over meg er det kun fire som har kommet med noe nytt det siste døgnet.
Det er jo interessant å se hva de skriver om. Jeg mener som får en hel haug sidevisninger uten å fornye seg. Der kan jeg ha mye å lære.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Christine Emilie forteller leserne om hvor stolt hun er av mannen sin. Jeg antar det er det som fører til leserstormen i større grad enn at hun har ryddet i roteskuffen.

Jeg skuler bort på Gamle Gubben Grå der han sitter borte i sofaen og nipper til den første kaffekoppen.
Er jeg stolt av han? (Husk at det der med positivitet, og at det hender Gubben leser bloggen.) Han har ikke gitt ut noen kokebok, selv om han er kokk. Han har ikke startet noen nettbutikk.   Han har ikke bygd opp to suksessfulle forretninger, han prøvde seg på en liten kjøpesenter-cafe en gang. Det ble ingen suksess.

Stolt av mannen min…
Jeg trenger ingen mann å sole meg i glansen av. Jeg er stolt av oss, oss som par, som team.  Jeg er stolt av at vi har klart å holde ut sammen i over tretti år, selv om livet liksom ikke har vært en dans på roser.  Når Gamle Gubben Grå glimter til med sin kunnskapsrikdom, som i en litt opphetet bibeltolkning diskusjon over noen glass rødvin for noen år siden satte en kverulant så ettertrykkelig på plass med bibelsitater og lavmælt saklig argumentasjon at jeg bare ble sittende og måpe. Ja da er jeg stolt av han.
Men mer en stolthet føler jeg nok på glede. Glede over at det ble oss to. Glede av at jeg har en ektemann som er der for meg når jeg trenger han. Glede over at han står som en klippe ved siden av meg samme hva som skjer.  Vi hører sammen vi to.

Stine Skoli har levd høyt på bloggtoppen en hel uke med å reklamere for å lage fotobøker. 2.163 mennesker syntes det var utrolig inspirerende å lese om laging av fotobøker i går.  (Tenk positivitet, spre glede)
Det er gøy å lage fotobøker, jeg tror og jeg må lage en snart, og muligens skaffe meg en rabattkode jeg kan dele, sånt gir klikk.

Mat fra bunnen fornyer seg en gang i uka, og ligger høyt oppe på listene ved å fortelle folk hva de skal ha til middag. I gå hadde 2.990 familier langtidsstekt hjortestek. Vi var ikke en av de. Vi hadde bondeomelett.  Tok ingen bilder. Bildet over er av en hjortemiddag vi spiste på vestlandet i sommer.

Ida Wulff er den siste av de fire bloggerne over meg som ikke har fornyet seg. Faktisk har hun holdt seg på toppen i snart to uker med å reklamere for ei matkasse. Hun er tydeligvis heller ikke blant de 2.990 som spiste hjortestek i går. Jeg har aldri forsøkt sånn matkasse. Har ingen planer om det heller.

Av de fire over meg på lista har tre reklameinnlegg. Tenk hvor høyt oppe på lista jeg hadde kommet hvis jeg hadde klart å få meg en reklameavtale. Det er noe å tenke på for alle mulige annonsører. Og husk og at det innlegget jeg fikk flest klikk på i går var dette her.

Så går jeg over til de fire som faktisk har fornyet seg.

Vibbedille viser frem en heklet julestrømpe. Sånn til å henge på peisen, eller sengestolpen.  Vi har aldri hatt den tradisjonen her, og ingen grunn til å starte nå som ungene er flyttet ut eller på vei ut. Men jeg håper å bli ferdig med å strikke en bjellekrans før jul.

Doc og Dask, eller Dask da, Doc er ute på “hemmelig oppdrag”. Altså Dask brukte så lang tid på å finne frem alt hun måtte ha med seg da hun skulle lufte hunden at hunden klarte å gjøre fra seg i to ganger og på kjøkkenet. Vel Dask, vitsen med hundelufting er ikke å ta seg best mulig ut, men faktisk unngå at hunden driter inne…

Mamma på hjul, Vivian, lever litt av det glamorøse livet jeg savner blant toppbloggerne for tiden. Hun har i det minste vært ute på restaurant. Hun skriver og om alle kvinners stadige utfordring. Vi har ingenting å ha på oss.  En god unnskyldning for en liten shoppingtur i nær framtid.

Daer det bare Kokkejævel igjen, og det innlegget forbigår jeg i taushet. I dag som så mange andre dager er det best slik.

Hva tar jeg så med meg fra toppbloggerne i dag.
Hva er det viktige budskapet blant hekletøy, fotobøker og hundedrit? Jo at toppbloggerne for tiden skildrer det ganske så vanlige hverdagslivet. Jeg liker det.