I går svarte jeg på et retorisk spørsmål en annen blogger hadde stilt på sin blogg. Det skulle jeg ikke ha gjort. Det oppleves som lite flatterende stikk til bloggeren. I stedet burde jeg spre positivitet og glede kan jeg lese i kommentarfeltet mitt.
Når jeg så sprer positivitet og glede og roser armbåndene til en annen blogger ja da får jeg sure kommentarer om at det er reklame og strengt forbudt. Det er ikke alltid like greit å vite hva folk mener er innafor å skrive om

Jeg vokste opp i en tid da menn var menn og kvinner var på side 19, som det het i Vi menn reklamen. Folk var ikke så lett-krenka da. Voksne menn ble ikke boende på gutterommet hjemme hos a mor til de kom langt opp i trettiåra, og de skyldte ikke på Statsministerens kontor hvis de ble tatt i skattefusk.
Skal jeg ha håp om å nå bloggtoppen må jeg skjerpe meg og bli mye mer mainstream og skrive om slike ting som alle andre bloggere skriver om. Ingen kritiske kommentarer. Kun positivitet og glede.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jeg klikker meg inn på bloggerne over meg på lista. Det er mange å ta av. Jeg er på plass nummer 13.
Jeg leser om å sløve halve dagen på sofaen, irriterende spiselyder, og halloween-pynt.
Jeg leser om å lytte til kroppen sin, ta en dag av gangen og ta det helt rolig etter at man har måttet avlivet hunden.
Jeg leser om å strikke ferdig strikketøy som har ligget alt for lenge…
Det er med hånden på hjertet lite av dette som virkelig inspirerer meg. Og hvis jeg ikke skal stille kritiske spørsmål til om det er innafor å dra frem kassa med halloween-pynt i midten av septembe, ja da gir dette meg litt lite å skrive om.

Men så klikker jeg meg inn på bloggen til Monica Vederhus, og jeg blir bare sittende å måpe. For det er som om  Monica skriver til meg – eller kanskje mer skriver akkurat det jeg føler.:

Jeg forstår det så inderlig godt! jeg er ett menneske som er enkelt og dømme og enten liker noen meg eller så gjør dem det faktisk ikke. Man kan ikke bli likt av alle og jeg higer heller ikke etter å få noen til og like meg, jeg er meg og det er godt nok for meg! 

Akkurat sånn føler jeg det og. Les bloggen min hvis du vil og har glede av det. Hvis den irriterer deg, finn noe annet å fylle tida di med.

Jeg føler at jeg hver eneste dag må kjempe for plassen min, jeg må på en måte argumentere for denne bloggen og meningen bak den, jeg akter og ikke gjøre det lenger og er ikke ute etter aksept ifra noen som ikke ønsker og gi meg den. 

Bra skrevet Monica. Slik føler jeg det og. Så la oss sammen bare gi f…i digitale og fysiske bygdedyr og bare gå på og være oss selv.  Og Monica, takk! Selv om du ikke skrev om eller til meg, var det ordene dine jeg virkelig trengte i dag.

I litt bedre humør fortsetter jeg oppover bloggtopplista.
Neste mann, eller kvinne da for å være korrekt, er Andrea Sveinsdottir. Hun skulle reist til København på kjærestetur denne helga, men måtte avlyse fordi de ble syke. Sånn er sut, og et kafe-besøk hjemme i Oslo er dårlig erstatning. Jeg ser den.

Neste på bloggtopplista er Vibbedille. Og nå må jeg trå forsiktig. Her skal jeg ikke kommentere mye før jeg blir beskyldt for at dette er et reklameinnlegg og må merkes. Passer meg i grunn bra. For siden Vibbedille skiver at julearmbåndene ikke har slått an, kan jeg snike meg inn å bestille to stykker. Jeg trodde i grunn de var utsolgt for lengst.

Om jeg måtte trå forsiktig inne hos Vibbedille for ikke å få sure kommentarer om gratisreklame fra kritiske lesere føler jeg at jeg befinner mg inne i et minefelt når jeg nærmer meg bloggen til Christine Emilie. Jeg tror alle forstår hvorfor.
Jeg skulle ønske jeg klarte å komme i gang med det skikkelig store ryddesjauet. Men jeg må ta det når  Gamle Gubben Grå ikke er hjemme . Han kan ikke kaste noe.

Jeg puster lettet ut når jeg forsetter oppover lista. Å kommentere robuste Doc og  Dask føles ikke like risikofullt. Doc og Dask tar ikke en dag av gangen mens de lytter til følelsene sine og venter på at kroppen ha funnet all den ro den måtte trenge. De bare gunner på og får ting gjort.  Demonterer dusjen på torsdag kveld, og unnskylder seg for at de ikke rakk å pusse opp badet før de dro på jobb på fredag.
Helt greit det! Jeg orker ikke tenke på hvor lang tid vi brukte på å pusse opp gjestetoalettet vårt.

Så er turen kommet til Mamma på hjul.  Hun har hatt en god dag. Det å få hjelp til å skrive klagen og endelig få sendt den gjorde at kroppen slappet av. Det føles så uverdig at Vivian skal være nødt til å bruke krefterhun nesten ikke har  på å krangle med kommunen.
Godt å lese om en god dag, og  tur hjem fra skolen med sønnen.

Da er det bare en blogg igjen. Den forbigås i fullstendig taushet. Best slik.