I går leste jeg et blogginnlegg som virkelig gjorde inntrykk på meg. Sånn på ordentlig. Det var dette innlegget fra Bloggeren Fotavtrykk. Hun skriver at hun er veldig, veldig sliten.

Jeg er sliten av systemet (som ikke virker), av samfunnet. Jeg er sliten av politikk. Av penger. Jeg er sliten av symbolikk og fasader. Av at alt skal virke så flott og perfekt utad, men så er det slett ikke dèt. Jeg blir ekstremt sliten av at noen som har mye fra før får enda mer, og de som har lite får enda mindre.
Mest av alt blir jeg sliten av grønnvasking og alle som bruker “det grønne skifte” og klimakrise til sin fordel. Fordi det er penger og profitt som kommer først. Mennesker blir lurt av griske folk som vil ha mer penger i kassa, og berømmelse, heller enn å faktisk bry seg om natur og miljø.

Jeg er ingen stor miljøverner. Kunne helt klart gjort mer. Likevel er det noe gjenkjennbart i det Fotavtrykk skriver. Det å være så engasjert i en sak brenne for noe med et ekte engasjement. Og så, tross iherdig innsats, ikke føle at det hjelper i det hele tatt. At samme hvor mye du forsøker så hjelper det ingen ting. Jeg har en gang i tiden forklart det som å ta løpefart å skalle hodet i murveggen gang på gang.
Man blir sliten av slikt. Sliten og utbrent. I tillegg får man hodepine.

I likhet med Fotavtrykk blir jeg lei, eller kanskje mer sint, av alle som bruker “det grønne skifte” eller “bærekraftig” for å trumfe gjennom sitt syn i saker, når det de brenner for overhode ikke har noe med miljø å gjøre. Men bare hvordan man kan oppnå mest mulig fortjeneste. Nyeste eksempel. En arbeidsgiver ønsker å mangedoble parkeringsavgiften for de ansatte for å bidra til grønn mobilitet, mens det se i virkeligheten ønsker er å la de ansatte ta av egen lomme å dekke deler av underskuddet i bedriften.

Jeg er absolutt ingen miljøaktivist. Ikke er jeg opptatt av symbolpolitikk heller. Som båndtvang for katter eller størrelsen på soft-is. Men skog og natur betyr mye for meg. Jeg må en tur ut i skogen med ujevne mellomrom.

Jeg har fulgt bloggen Fotavtrykk en stund, og jeg synes hun har en pragmatisk innstilling til det å bevare naturen. På bloggen sin forteller hun om seg selv og sitt syn:

Jeg er slett ikke stereotypisk, jeg tror miljø og klima er kompleks og sammensatt. Jeg er f.eks ikke for vindmøller, og jeg tror heller ikke at det er elbiler og veganisme som skal redde oss fra klimakrisen.

Det at hun ser at miljø og klima er kompleks og sammensatt viser at bloggeren har en klok tilnærming til miljø-problematikken og ikke kaster seg på lettvinne løsninger som enten er urealistiske å gjennomføre eller som vil få andre negative konsekvenser for miljøet enn de man prøver å løse. Som med vindmøller. De gir kanskje energi som forurenser mindre enn gasskraftverk og olje, samtidig hakker de i hjel en mengde fugler og ødelegger landskapet.

Jeg synes det er vondt når et menneske som brenner for noe er i ferd med å bli utbrent fordi man føler at man ikke blir hørt, at man ikke når frem.
Så hensikten med dette innlegget er vel å fortelle Fotavtrykk at hun når frem. At selv om det kanskje ikke synes så godt så blir hun hørt. Det gjelder å ikke gi opp. Roma ble ikke bygget på en dag. Det tar og tid å redde naturen og kloden. Man kan ikke forvente en revolusjon men håpe på en evolusjon. En sakte utvikling til noe bedre. Der tror jeg Fotavtrykk har større påvirkningsmakt enn hun kanskje ser akkurat nå. At hennes fornuftige og pragmatiske innstilling når inn, selv om det tar litt tid.
Jeg håper og at mange av mine lesere går inn på bloggen til Fotavtrykket. Det er en blogg som er verdt å lese.
Jeg tror og at noen gode tilbakemeldinger på at det hun skriver er fornuftig, at hun når frem, kunne være bra.
Det er godt å føle seg sett og hørt. Det kan bidra til at et menneske som brenner for en sak ikke brenner helt opp.