Her går den enn dagen etter den andre, og jeg glemmer helt å ta bilde av maten vår for å lage mat-innlegg å ha på lur når disse evinnelige ukemeny-bloggene ligger over min på topplista. Jeg får nesten lyst til å sukke og stønne, surkle og syte nesten slik Allan gjør på en god blåmandag.
Det er jo bare min egen feil. Jeg har ingen andre å skylde på eller klage over. I går, for eksempel, jeg så at jeg lå på plassen under en slik ukemeny tidlig på ettermiddagen. Ting kan planlegges. Det var Gamle Gubben Grå som lagde middag. Fiskeform med tomater, kapers og ovnsstekte poteter. Det luktet godt av rosmarin i hele huset. Siste rest av håndplukket rosmarin Svigermor har hatt med hjem fra Spania for noen år siden.
Jeg ville ikke forstyrre Gamle Gubben Grå under arbeidet på kjøkkenet, men hadde store planer om å ta bilde av maten når den kom på tallerkenen. Skikkelig lekkert så det ut der jeg øste fisk i tomatsaus over de ovnsstekte potetene. Og det luktet utrolig godt. Så godt at intensjonen om fotografering helt ble glemt til både tallerkenen og formene med mat var tomme.
Slik blir det ikke noen topplassering på bloggtoppen for kjerringa. Jeg raser jo nedover både på plasseringer og antall sidevisninger. Nei, her må det skjerpings til. Denne kjerringa skal opp og fram. Nå må jeg øke fokuset på bloggen og levere litt bedre innlegg enn det jeg har gjort i det siste.
Plutselig var dagen blitt kveld, og jeg sitter her med tekopp og tastatur. Det har vært deilig vårvær. Jeg har gått turer med hundene og kost meg med å kjenne sola varme. Ikke tok jeg bilder da jeg gikk tur, og ikke tok jeg bilder da jeg lagde middag. Ikke akkurat den perfekte blogger for tiden.
Hva er egentlig en perfekt blogger for tiden? Eller et perfekt menneske? Har jeg egentlig behov for å være perfekt?
Jeg rister på hodet for meg selv. Er det noe jeg ikke har behov for så er det å bli oppfattet som perfekt. Spesiell, muligens, det kan jeg like å bli sett på som. Men ikke perfekt. Perfeksjonisme er kjedelig. Jeg har mer behov for å være en original. Noe unikt og spesielt. Noe som nødvendigvis ikke er som alle andre. Er man som alle andre så er jo man en kopi. Jeg ønsker ikke å være en kopi. Jeg ønsker å være meg selv.
Selv om jeg skriver at jeg ønsker å være unik betyr ikke det at jeg ønsker å være bedre enn andre. Hvordan rangerer man hvem som er best i konkurransen om å være menneske? Det må da være et bra nok menneske. Uten at jeg helt vet hvordan man finner ut hva som er bra nok. Det kommer vel an på hva det mennesket ønsker å være bra nok til. Jeg ønsker å være skikkelig god på å være meg selv.
Jeg er nemlig relativt godt fornøyd med meg selv. Er det lov å si? At en er fornøyd med seg selv? Blir man ikke da oppfattet som selvtilfreds, og det er vel ikke sett på som en positiv egenskap?
Ei kjerring som henger opp brent julebakst i hagen til offentlig beskuelse kan ikke være helt som andre. Men det er da ikke sevtilfredshet som får meg til å henge ut julebaksten min til spott og spe. For meg er det vel mer et tegn på at jeg ikke tar meg selv så veldig høytidelig. At jeg er trygg nok på meg selv til også å vise frem mine feil og mangler.
For selvsagt har jeg feil og mangler. Jeg har på ingen måte behov for å forsøke å skjule det. Når man ser meg komme ruslende ser man raskt at denne kjerringa har noen skavanker eller feil og mangler om du vil. Skavankene er en del av meg. De er og med på å gjøre meg til det unike mennesket jeg er. Husk jeg forsøker ikke å være et perfekt menneske. Nok en gang, perfeksjonisme er kjedelig. Jeg vil heller være spesiell, unik, annerledes. Kort sagt meg selv.
Studerer skjerfet til Strikkekjerring. Undres litt på hvordan de spissene er strikket. Klikker meg inn på oppskriften, men for å finne ut det må jeg enten kjøpe oppskriften eller klikke meg inn på youtube. Så nysgjerrig er jeg ikke. Jeg kommer ikke til å starte på noe strikkeprosjekt, så fristende er ikke skjerfet.
I går ble det litt stilt fra meg etter et litt kjedelig morgen-innlegg om mat. Jeg skulle ønske at det kom av at jeg hadde fylt dagen med spennende aktiviteter, men sannheten var at jeg knapt var utenfor døra. Ikke hadde jeg de helt store prosjektene på gang her hjemme heller. Jeg var rett og slett litt lei. Eller kanskje ikke litt lei.
Akkurat som i dag ble jeg sittende i lange stunder og lete etter ordene mens fingrene beveger seg nølende over tastaturet. Jeg tror ikke jeg skal utdype så nøye hva som gjorde meg lei i går. Det hadde overhode ikke noe med blogg å gjøre, og selv om jeg gjerne sorterer tanker over tastaturet er ikke blogg dagbok. Jeg tror jeg nøyer meg med å si at jeg har begrenset energi, det er derfor jeg er ufør og ikke i arbeid. For meg er det viktig å prioritere hva jeg bruker den energien jeg har på. For tiden er det noe som krever langt mer energi enn jeg hadde forutsett, og i grunn mer enn jeg ønsker å bruke.
Det som reddet dagen i går var en journalist i lokalavisa. Han sendte meg en melding som gjorde at jeg satt bøyd over tastaturet til over midnatt uten knapt å ha tid til å sjekke verken nettaviser eller blogg. Finnes det en smartere måte enn å få vekket engasjementet og energien hos denne kjerringa enn kommunal forvaltning? Jeg tror ikke det.
I dag er det møte i Rødt Ringerike. På torsdag er det kommunestyremøte. Dette blir en engasjerende uke. Da har ikke denne kjerringa så mye tid til å ligge under pelspleddet å være lei og kei.
Jeg har både laget og spist middag de siste ukene.Opp til flere ganger. Ganske mange oppskrifter har blitt prøvd ut. Det er rimelig vanlig her i Drømmehuset. Vi er glade i mat, og glade i å lage mat.
Noe jeg derimot ikke har vært så flink til de siste par ukene er å ta bilde av maten jeg spiser og lager. Jeg skrev et par matinnlegg for rundt to uker siden, og hatt klar til publisering hvis det skulle dukke opp ett av de evinnelige ukemeny innleggene på plassen over min på bloggtopplista. Det siste av de ble publisert i går.
I går var der Gamle Gubben Grå som lagde middag. Noen ganger er det smartest at kjerringa ikke sniker seg rundt på kjøkkenet for å fotografere når Gubben kokkelerer. I går var muligens en slik dag, eller jeg ville ikke ødelegge helgefreden med å teste dagsformen på Gubben. Det hender han blir litt … hissig.
Så de5 blir ikke noe kulinarisk innlegg fra Kjeringa i dag, men jeg lover å komme sterkere tilbake.
Margrethe etterlyste båt i solnedgang. Den utfordringen svarte jeg på i innlegget Båt i solnedgang, selv om det muligens var et skip mer enn en båt jeg hadde med på bildet av solnedgangen.
Frodith etterlyste sære ting i solnedgang. Vel, det særeste jeg har tatt bilde av i solnedgang er vel kanon i solnedgang. Noen ganger er man heldig og er på rett plass til rett tid.
På min kanter i innlandet skiller vi ikke så nøye på båter og skip. Så dette bildet av et skip (eller i det minste deler av et skip) i solnedgang får bli mitt bidrag i Margrethe sin utfordring, båt i solnedgang.
Bildet er tatt tilbake i 2022 da jeg var på Margrethe sine kanter av landet. Mener bildet er tatt i Horten eller Holmestrand. Jeg blander alltid de to byene. (Og røper samtidig at mine geografikunnskaper når det gjelder Vestfold.
Så var det visst på tide med et matinnlegg fra denne kjerringa igjen.
Jeg er glad i lettvinne middagsretter, og jeg er glad i pasta. Denne gryta synes jeg var helt genial sånn sett. Oppskriften er hentet fra Magasinet for 8. februar 2025, og rette kalles One pot-pasta med tomater, chorizo og basilikum. Det er en slik rett hvor du har alt oppe i ei gryte og koker til retten er ferdig.
Jeg begynte med å skjære opp tørket chorizo-pølse i småbiter. Du vet de der du finner i speke-avdelingen på matbutikken. Finhakket så løk og ett fedd hvitløk, og delte en boks cherry-tomater i to.
Helte alt opp i en stor gryte og skrudde på varmen på middels mens jeg fortsatte å helle i gryta 2.ss finhakkede soltørkede tomater, 400 g pasta (ukokt), 1 boks hakkede tomater, 6 del grønnsaksbuljong, en potte finhakket basilikum, 1/2 dl kremfløte, litt sukker, salt og pepper. Rørte rundt og så at det kom i kok. Satte så på lokket og lot det stå å småkoke på middels varme et kvarters tid. Da var pastaen al-dente, og gryta spiseferdig. Strødde litt reven parmesan på toppen ved servering. Kjapp og god middag.
I likhet med de fleste andre har jeg selvsagt ikke peiling på hvem som leser det jeg publiserer her på bloggen. Det er jo langt flere enn de som gir seg til kjenne i kommentarfeltet. Men jeg tror ganske bestemt at Erna Solberg leser bloggen min.
Hvorfor jeg hevder det? På torsdag kveld publiserte jeg innlegget Hvor dum tror Erna at vi er? Der skriver jeg at jeg ikke har så stor tiltro til Sindre Finnes, ektemannen til Erna. Og at for meg er det ikke betryggende nok at han ikke skal bo i statsministerboligen hvis hun blir statsminister igjen. Jeg synes heller ikke det er betryggende at han har sluttet i jobben han hadde og begynt som selvstendig konsulent. Hvem er han konsulent for? spør jeg, og minner om at det kan være mange som kan være interessert i å kjøpe konsulent-tjenester fra en konsulent med direkte tilgang til statsministeren. Både for å innhente informasjon og for å påvirke.
Under ett døgn etter at jeg har publisert det innlegget opplyser Erna at hun vil levere ur kundelistene til Sindre hvis noen ønsker det. Direkte svar på min bekymring med andre ord. Det kan da ikke finnes noen annen grunn til denne åpenheten enn at Erna leser bloggen min….
Det har vært en deilig dag. Sola har skint fra klar himmel og jeg har kost meg ute sammen med Gamle Gubben Grå i flere timer. Kjenner faktisk at sola har tatt i ansiktet. Deilig.
Mens Gamle Gubben Grå lager middag på kjøkkenet, noe pasta med hjemmelaget valnøttpesto, sitter jeg og koser meg med å se over sakene som skal opp i kommunestyret til uka. Ikke de helt store sakene. Nye advokater med vigselsmyndighet og skoleruta for 25/26 er ikke saker som skaper de helt store debattene.
Joda, det er et par saker som kanskje vil skape mer debatt enn de to jeg nevner her. Sikkert og saker som vekker engasjementet når jeg leser hele sakskomplekset. Nå har jeg bare lest hvilke saker som skal til behandling.
En liten kuriositet har jeg lyst til å nevne. Det er et såkalt grunngitt spørsmål fra Pensjonistpartiets representant. Han har ofte gode spørsmål. Saken gjelder renovasjonsselsskapet som skal hente restavfall sjeldnere, men likevel går prisen opp. (Jeg skjønner ikke helt det regnskapet, selv om representant fra firmaet var i kommunestyret før jul og forklarte det inngående. Mulig jeg har litt tungt for det.) Men Pensjonistpartiets spørsmål går ikke på det at det blir høyere pris og dårligere service. Det er alt bestemt. Spørsmålet er som følger:
Det er uttalt at barnefamilier skal få en symbolsk reduksjon i pris da bleieavfall etc kan skje vi lide av redusert tømming. Vil en slik reduksjon medføre redusert behov for bleier?
Utrolig godt spørsmål, og jeg gleder meg til å høre ordførers svar.
