Man har begynt å svartelister planter nå. Planter man ikke ønsker å ha i norsk flora..

Jeg har flere av dem i min hage. Både kjempesprengfrø og hagelupiner gror sirlig i blomsterbedet bak søppelskuret. De skader ingen, er kun til glede.

I

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

I Kjempesprengfrø er en plante jeg husker fra min barndom. Min bestemor hadde de i bedet forran kjøkkenvindu. Da de bøomstret på sensommeren dominerte de hele bedet og man kunne knapt se ut av kjøkkenvinduene. Min bestemor elsket disse plantene. Hun kallte de “palmer” og fortalte at hun hadde fått frøene av en annen torghandler på torget da hun var torgkone.  Vi tok på frøkapslene og frøene sprutet ut når frøbelgen sprengte. Det hendte vi fikk oss en ufrivillig dusj av disse frøene når vi gikk ut av døra og sto på trammen og tok farvell med Bestemor. Resultatet ble hyl og skrik og en god latter.

Bestemor døde. Huset ble revet og sprengfrøene forsvant. Min søster bor på eiendommen nå, og det er ikke en eneste plante igjenn. Jeg glemte aldri “palmene” til bestemor og ville gjerne ha det i min egen hage,, men jeg visste ikke hva de het.   Så for noen år så jeg en repotasje fra en hage i et ukeblad. Der var det bilde av “palmene” og det sto at de het sprengfrø. Ja det kan jo stemme. Frøkapslene sprenger jo og slynger frøene utover..  Men så var det å finne frø da… Der sto lykken meg bi en kveld jeg satt og snakket med ei venninne.  Vi sukket over hvor dårlige husmødre og hageeiere vi var og alt vi ikke rakk i en travel hverdag. “Til og med plantene mine med Sprengfrø” har jeg klart o ta kverken på, sukker venninna mi. “Sprengfrø!!!” sier jeg oppglødd. “Har du sprengfrø?” og så forteller jeg henne om Bestemor og palmene. Hun sier,at hun har jo kverka sine Sprengfrø, men at moren hennes har masse sprengfrø i hagen sin.  Samme høst ligger det en konvolutt i postkassa mi en dag jeg kommer fra jobb. I konvolutten ligger det 20 Sprengfrø. Jeg spzr opp bed og sår frøene. Samtidig henter jeg noen frø fra hagelupinene og sår de og.  Neste vår var bedet en realitet.

Hagelupiner har jeg ikke det samme nostalgiske forholdet til. Men på slutten av forrige århundre (Det høres litt mer nostalgisk ut når jeg sier det sånn) flyttet jeg og familien min til ei  bygd vi ikke hadde noen tilknytting til. I den bygda var det en skråning ved veien som var farget rosa og lilla av lupiner i starten av juni. Pastellfargene bølget i vinden og var et vakkert syn. Jeg som er et sansemenneske elsket den skråningen og hadde selvsagt lupiner i hagen men de trivdes ikke så godt.   Da datteren skulle konfirmeres måtte gjestene kjøre forbi denne skråningen for å komme til  kirke og hotellet hvor vi skulle ha konfirmasjonsmiddagen. Jeg krysset fingrene og håpet Lupinene blomstret til den store dagen. Det gjorde de. Hele veiskråningen de siste kilometrene var nesten farget rosa av lupiner. Rosa var også gjennomgangsfarven på bord og dekorasjoner den dagen. Alt var perfekt. Jeg elsker Lupiner.  

Siden har både Sprengfrø og Hagelupiner dukket opp på svartelista over planter atrsmangfoldet rett og slett ønsker å utrydde.  Man er oppfordret til å fjerne planter fra denne lista. Jeg nekter å fjerne Hagelupinene og “Sprengfrø-palmene” til Bestemor.  Jeg har en annen plante i hagen min derimot som jeg kan tenke meg å utrydde. Skvallerkål

Skvallerskålen brer seg i bedene mine både her og i min forrige hage. (Jeg har en teori at de kommer med den billige hagejorden Gamle Gubben Grå kjøper fra en viss stor Plantesalg kjede.) Den dreper mine dyre planter, og selv om den kan benyttes i både stuinger salat og supper mn skal jeg spise opp all skvallerkålen vil jeg få et noe ensidig kosthold. (Men kanskje klart å gå ned noen kilo..) Jeg sjekker Svartelista . Skvallerkål er IKKE der. Vel, jeg vet ikke noe mer invaderende plante enn Skvallerkål hvis ikke den bør utryddes er det få andre planter som bør utryddes.

Min hage skal bli et fristed for forfulgte planter. Matgrassløk (ja du leste riktig. Grasløken vi har i maten, den gode gamle sorten med de store tuene og ikke de lysegrønne stråene vi kjøper i plastpotter på Rimi er også på svartelista.)  Ullborre ,Kjempebørnekjeks, Alpegullregn, Eple (Hva søren gjør EPLE på svartelista?? Jeg har googla det latinske navnet og det er Eple i det både du og jeg regner som eple de mener.)Spansk kjørvel (nydelig krydderurt) Engrødtopp,  Rynkerose (Det hadde også Bestemor) Kanadagullris (Det var nesten den eneste planten jeg virkelig fikk til i min forrige hage. Hadde et stort bed ved innkjørselen. som gledet meg når jeg kom hjem fra en lang arbeidsdag) og alle andre truede planter skal føle seg trygge her i min hage.  De vil bli pleiet og holdt tilbake slik at de ikke invaderer hverandre eller nabohager. 

Men Skvallerkålen, Skvallerkålen den vil jeg drive kjemisk krigføring mot.

I sommer har det stort sett vært regn med utrygt for sol. Jeg har ikke bada her i landet siden pinse og har knapt sitti en kveld på terassen siden i mai.

I kveld drikker jeg te mens jeg sitter ved PC en. Snakka med mamma for en stund siden. Hun fyrte i ovnen. Ikke mye sommer å skryte av.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

I går var første arbeidsdag etter en lang, deilig ferie.

Første arbeidsdag startet med å være med et medlem på et møte med arbeidsgiver, og der var det slutt på den rolige avballanserte tiden ja. Underlig hvor krøkkete en arbeidsgiver kan oppføre seg i en personalsak.  Tomme trusler, lett tilslørte beskyldninger og et skoleeksempel av en hersketeknikk.

I dag har jeg hørt på frustrasjone fra et medlem som var sliten etter å ha jobbet seg gjennom en lang sommer med dårlig bemanning.

Kjenner roen og harmonien fordufter og engasjementet våkner til live.

Deilig å kjenne puklsen banke igjenn.

I går kveld, sånn litt over klokka 23 ringer telefonen. Det er Datteren. “Mamma, har du noe geie på bilalarmer?” Jeg roter rundt i hjernecellene, husker vi hadde bil med alarm en gang tidlig på 90-tallet, men noen inngående kjennskap til bilallarmer kan jeg ikke si at jeg har. (Jeg har mange gode egenskaper, men utpreget teknisk insikt har jeg aldri forsøkt å skryte på meg.)   Men man er jo positivt interesert, så mitt svar blir “Tja… Hvordan det?” Jo Samboern fikk ikke skrudd av alarmen på bilen.  Jeg ser nabolagets dem for seg. De leier en sokkelleilighet i et boligfelt fra 80 tallet. Store boliger fyller tomtene og husene står tett i tett i den stille veien. Huseieren er kanskje ikke av de mest tålmodige, heller litt hissig Jeg rekker raskt telefonen til Gamle Gubben Grå. Dette er helt klart hans områdefelt. Etter at far og datter har snakket sammen, dannes et litt annet bilde. Bilallarmen står ikke og uler. Men Samboeren ser at alarmen ikke skrur seg av når han trykkker på knappen slik at han kunne åpne bildøra og kjøre og hente henne på jobb.

Ok, jeg skjønner tegninga. Jeg tar bilnøkkel og lommebok og hiver meg i bilen mens Gamle Gubben Grå ringer Samboern. Jeg får med meg at Samboern trenger et nytt batteri til den boksen han skrur av allarmen med, og at det er et knappebatteri.  Jeg kjører de 6 kilometrene ned til byen og den snaue mila videre til jobben til datteren. Henter henne og setter så nesa de to milene utover mot leiligheten deres. Stopper på en bensinstasjon, men det er mange typer knappebatterier. Det får Samboern fikse selv.  Vel fremme ved leiligheten blir datteren sitte i byen og skravle. Ingen kan skravle som datteren og jeg, og nå er det lenge siden sist. Jeg tror det tok minst en time før hun endelig kom seg ut av bilen og jeg kunne sette nesa de drøye to milene hjem.

I morges, litt over 9 ringer telefonen igjenn. Det er datteren. Snart tid for jobb igjenn. Kan du kjøre? Allarmen er jo selvsagt ikke blitt fikset i løpet av natta, forståelig nok. Selvsagt. Jeg slenger på meg klærne. Kjører så samme tur som i går, men nå i omvendt rekkefølge.  Da jeg slipper henne av utenfor jobben, sier jeg at hun bare må ringe hvis hun har problemer når hun skal hjem i ettermiddag.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Om en måned flytter det unge paret langt vekk. Til en annen kant av landet. Da er det ikke bare å ringe Mamma når det dukker opp problemer. Datteren sier at det må bli godt. Men, nei. Det blir ikke godt. Det er så godt å vite at vi er i nærheten. At vi er der hvis de trenger oss. Det err godt å kunne kaste seg i bilen og løse problemet.  Det er mye verre å sitte lamgt unna og vite at de trenger hjelp og ikke kunne hjelpe.

Jeg er sånn passelig intresert i fotball. Vet at HBK  (Hønefoss Ballklubb) er i tippeligaen.og liker det når de banker storlag som Rosenborg, Brann eller Vålrenga. Den ene tennåringssønn er mer intresert og stiller gjerne på AKA arena med skjerf, vimpel og et glødende engasjement når det er hjemmekamp.  I dag skulle HBK møte Godset (Strømsgodset) og i flott sommervær dro vi avgårde til stadioen. Dette kommer til å bli en kamp med mye folk og mye liv, og da er ikke muttern så vanskelig å få med på kamp.

Skal jeg på kamp vil jeg sitte bra og se bra. Så plass på langsida må til, og helst sånn nogenlunde midt på. Det koster en liten formue for oss to, men det er jo ikke så ofte jeg er med på kamp. (Tanken om at disse to bilettene koster tilsammen mer enn det konsertbiletten til Åge, Kim Larsen og Tomas Wie på Oprataket i går som jeg ikke tok meg råd til, men som var en konsertdrøm jeg hadde fantasert om siden jeg først hørte om den en gang i vårprøver jeg å fortrenge…)

Da kampen starter åpner himken seg, og vannet bare flommer ned. Men det glemmes fort da HBK  skårer et mål etter bare 6 minutter, Heia HBK. Stemningen er elektrisk og det gnistrer blant publikum og suportere i kapp med lyn og torden på himmelen. Men resten av første omgang går uten flere mål og stemningen på stadioen roer seg like fort som tordenværet glir over.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

2. omgang er like kjedelig. Ingen mål. Men mot slutten begynner håpet å stige. Det ser ut som om det blir tre etterlengtede poeng. Det ser ut som om vi skal klare å banke Strømsgodset, Strømsgodset som ligger helt øverst på tabellen. Stemningen stiger merkbart etter som kampslutt nærmer seg. Men så, da det bare er to minutter igjenn, dundrer Strømsgodset ballen i nettet og stillingen er 1.1.  En ellers rolig og sindig person som meg lar seg rive med. Dette er spennende. … Men der blåser dommeren i fløyta. og kampen er over. Vi var så like ved, men måtte nøye oss med uavgjort og ett poeng.

Ikke så verst det heller mot serielederen.

I dag har vi hatt stort familieselskap. Du vet de selskapene man kallte “familietragedier” da man var i tenårene.  Man ber sine foreldre,  sine svigerforeldre, sine søsken med ektefeller, samboere, barn og svigerbarn SIne svogere og svigerinner med barn Sine egne barn og svigerbarn osv. Den kjære, kjente storfamilien.

Hos oss er vi 24 med smått og stort.  Et selskap av litt dimensjon. Nå bor 4 i Amerike, 4 var på ferie og den eldste tanteungen min med samboer glemte jeg rett og sett å be. så denne gangen ble vi “bare” 14.

Jeg hadde tenkt å ta det enkelt i år. Jeg var i feriemodus. Tenkte meg et langbord på terassen,  Grillmat og så gele og is med jordbær til kombinert dessert og kaffe.  Fordi vi skulle sitte ute, tenkte jeg  å gjøre det enkelt med papptallerkner og lite oppvask.  Hageselskap på terassen er koselig . Praten går lett og alle blir i godt humør når en kan sitte ute i sola. Parasoll har vi og så vi kunne ha halve bordet i sol og halve i skygge og gjestene kunne sette seg der de følte for det.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Grillen sa takk for seg for tre dager siden. Vi griller mye, og vår nye grill skal være en av de store flotte med gassbluss og alt du kan tenke deg. Der sa økonomien nei nå rett etter en lang Italiaferie.  Da får det bli pølse i lompe/ brød. Litt mindre mat mengreit og enkelt i sola ute på terassen.  I hele dag har det fossregnet og meterologene har meldt om til dels store nedbørsmengder.. Da får vi sitte inne. Men langbord inne krever ommøblering av hele stua.  Det orker jeg ikke. Noen får sitte rundt spisebordet og noen i sallongen. (Forhåpentligvis flest i sallongen, for spisebordet har et løst bein..)

Med endring i planene var jeg stressa og i full fyr fra tidlig morgen. Her må alle hjelpe til Tempo, Tempo TEMPO: Gamle Gubben Grå og tennåringssønnene har ikke den samme forståelsen som jeg for alt som bare må gjøres før gjestene kommer. For eksempel stillte de seg uforstående til at jeg måtte skrubbe steamdusjen med alle dyser etc akkurat i dag. Det var da lite trolig at noen av gjestene som skulle være her en tre fire timers tid trengte å dusje. At planter i et blomsterbed som ikke ses hvis man ikke tar seg en spasertur rundt huset i regneværet måtte bindes opp akkurat i dag eller at man faktisk er helt nødt til å tørke over alle boksene på den øverste hylla på kjøkkenet, de med pasta og mel bare fordi noen kanskje kommer til å bære oppvasken sin inn på kjøkkenet.

Gamle Gubben Grå har mange egenskaper jeg setter pris på. Men han har en manglende forståelse for min panikkartede stressing før slike selskaper og glemmer at all min sans for humor på et slikt stadium er totalt fraværende. Så når jeg spurte pent (leses komanderte) om han kunne vaske kaffeflekkene sine vekk fra det hvite sallongbordet og han svarte at det var rødvinsflekker der og, og de hadde i hvertfall ikke han laget, var det så vidt han ikke ble kvelt med vaskefilla.

Svigerforeldrene mine er bestandig de første som kommer. Det kommer nok av at de som regel kommer en halvtimes tid før de er bedt, mens min søster som regel kommer en halv times tid etter at hun er bedt….  Denne gangen møtte de meg ikke i innkjørselen med hendene fulle av søppelposer, jeg sto ikke i dusjen da de gikk inn på badet for å nyttte toalettet etter en lang biltur (dengang hadde vi små barn og ingen nøkkel i badedøra i frykt for at ett av barna skulle låse seg inne.) jeg snurret ikke rundt meg selv inne på soverommet mens jeg febrilsk forsøkte å finne ut hva jeg skulle ha på meg, og jeg sto ikke på kjøkkenet og febrils dyttet siste rest av bakeboller, sleiver litersmål etc inn i oppvaskmaskinen.  Denne gangen var alt klart.  Blomstene sto pent i vasen. Stearinlysene var tent. Jeg hadde dusjet og skiftet og til og med sminket meg. Tenåringsguttene gikk i pressentable klær og Gamle Gubben Grå var nybarbert. Kjøkkenbenker og oppvaskkum var tomme og det var plass til oppvask i oppvaskmaskinen. Pølsene sto og trakk på svak varme. (Ingen sprakk og så ut som vrengte polvotter) Tallerkner, og glass sto på et bord i stuen. Kort sagt, alt var i rute.

Det ble en hyggelig ettermiddag. Det er kos å se alle, selv om man ikke får snakket like mye med alle.  Samtalene gikk kanskje ikke like lett hele tiden, men vi ungikk de store og til dels høyrøstede diskusjonene. Vi er en brokete gjeng. Jeg som rød lokalpolitiker, svigerfar som tidligere høyrerepresentant i bydelsutvalget i en av de virkelig fiiine bydelene på Oslos beste vestkant. Svigermor tysk, jurist som er svært opptatt av titler og akademisk utdanning. Pappa som jordnær bonde med interesse for friluftsliv og fiske og ikke minst oppveksten her i Norge under andre verdenskrig. Datteren som absolutt ikke er optatt av status yrker og akademisk utdanning og har sterke meninger om det norske skolesystemet, og søsteren som er lærer i den videregående skolen og et helt annet syn på skolesystemet enn det datteren har.  Jo alt ligger til rette for noen kraftige diskusjoner, men i dag gikk alt fore seg i rolige og sømmelige former og de store diskusjonene uteble, heldigvis.

Missforstå meg rett. Jeg setter pris på familien. Jeg kan kose meg sammen med svigerforeldrene mine. Med foreldrene mine . Med søstrene mine og deres familier og med svogeren min som alltid er velkommen hos oss. Og jeg storkoser meg når datteren og svigersønn kommer. Det er når alle sammen skal komme på engang at sikringen ryker og jeg blir superstressa.  

Det ble en hyggelig ettermiddag. Og når datteren og svigersønn dro som de siste, var skuldrene for lengst senket roen hadde senket seg og jeg hadde fått tilbake min humoristiske sans. 

Vi skriver 1. august i dag, og selv om sommeren selvsagt ikke er over. (Den har vel egentlig ikke begynt ennå her på østlandet…) så kan man vel si at vi er kommet over i ..sensommeren? Det er en flott tid. De grønnsakene du ikke har fått sådd, er det ikke vitsi å så nå. Grønnsakene bør ha vokst seg så store at du  ikke trenger å luke så mye. Nytteplantene dominerer.  Nå kan man begynne å høste fruktene av slitet. Hos oss som er noen glade hobby-gartnere. Mer hobby enn gartnere har vi  salat, spinat, stor flott grønnkål, og en skog av minte.

Grønnkål.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Minte

Så blir det å finne ut hva jeg skal bruke all grønnkålen og minten til. Gode forslag mottas med takk.

I går plukket jeg masse villblomster fra grøftekantene i nærområdet og fyllte en hel bøtte som jeg satte på trammen.  Syns det ble ganske fint.  Så tok jeg med meg hunden og tok en tur i skauen og plukka røsslyng. Fulgte en liten krukke og satt på bordet på trammen. Ble ikke så værst det heller.

August er måneden hvor man kan sitte ute i  lune sommerkvelder med lykter som lyser opp skumringen og kanskje med et pledd over knærne. Man kan senke skuldrene å slappe av og nyte kveldene med god samvittighet. Samtidig er det ikke for sent å plante og planlegge neste års hage.. En sommer som forhåpentligvis blir bedre enn denne regnfulle sommeren.

De to tennåringssønnene, Gamle Gubben Grå og jeg  dro på en eventyrlig ferie til Italia og den fantastiske lille byen Pitigliano. 

Vi tok fly til Roma, tok en natt på et hotell der, og leide så bil for å komme oss til Pitigliano og leiligheten vi hadde leid.  Vi var anbefallt å leie en liten bil fordi gatene i Pitigliano er bygd for eseltransport og ikke biler.Så det ble en liten turkis Renault som skulle bli vårt fremkomstmiddel. Gamle Gubben Grå brummet litt over det, han liker best å kjøre store firehjulstrekkere med brummende dieselmotor. Jeg hadde vel i mine drømmer sett for meg en liten spenstig toseters sportsbil, men da hadde det ikke vært plass hverken til tennåringssønner eller kofferter.

Vi kom oss raskt oppover kysten på Autostradaen, bommet på riktig avkjøring men tok den neste og via kartet så vi at det bar i riktig rettning. Det gikk opp og ned i sving over marker, gjennom skog forbi .vingårder og små landsbyer.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

I følge vår veibeskrivelse skulle Pitiglano “åpenbare seg for oss når vi rundet siste sving. Men i dette landskapet og med disse veiene hvor den ene svingen avløser den andre hvordan skulle vi vite når vi kom til den siste svingen og den fantastiske utsikten? Et hint til de som tar turen etter oss; når dere ser dette kirketårnet er dere der straks…

Å ja utsikten er fantastisk. Når vi siste dagen skulle oppsumere hva som hadde vært det største med hele ferien sa den ene tennåringssønnen at akkurat det å runde denne svingen og se Pitigliano for første gang var den fineste opplevelsen. Vi andre var enige med han. Fra svingen med utsikten og den videre svingete veien inn i byen.

Vi kom oss inn i byen, fikk parkert bilen, hentet nøkkelen på angitt adresse og gikk gjennom byen på leting etter “vår leilighet”. Det var mye å se på og spennende å lete etter riktig adresse i alle smug og sidegater.

Det var en spennende tur. Litt kribling i magen. Hvordan ville det se ut der vi skulle bo? Tilslutt  kom vi frem til vår adresse. Så idyllisk og ..italiensk som jeg hadde drømt om.

Her, i denne idyliske landsbyen skulle vi være en hel uke. Senke skuldrene, slappe av og nyte Italia.  Vi kjøpte grønnsaker hos grønnsakshandleren, kjøtt hos slakteren og brød hos bakeren. Ingen av dem kan engelsk. Vi kan ikke italiensk, men det var ikke noe problem. Positive og blide mennesker hvor enn vi kom. Tomater som smaker som tomater og som er noe av de beste tomatene jeg har spist – Gamle Gubben Grå mente jeg hørtes ut som dama i shamporeklamen du vet… første gang jeg satt tennene mine i en av de deilige tomatene. Ellers var villsvin skinke en lokal spesialitet. Det skal være masse villsvin i dalene og området rundt landsbyen.  Noe villsvin så vi ikke (annet enn i vinduet hos slakteren) men om morgnene ble vi vekket av hanegal fra flere forskjellige haner i dalen under soverommsvinduet.

Pitigliano er opprinnelig en Etruisk landsby, Etruskerne bodde her sånn rundt 500 år før kristus. De gravde gravhuler og noen ganger i bakken som kalles “Via Cava”.  Det er vannskelig å forklare hva en Via Cava er. De må oppleves. Men som min ene sønn, den fotogale, sier; Et bilde sier mer enn ord, så her kommer noen bilder vi tok på vår vandring i Via Cavaene.

Vi gikk en Via Cava opp til vinhandleren i hulen. Dvs opp dit den fantastiske utsikten var da vi kjørte inn i byen første gangen. Vi var og i nabobyen Sorano og guttene gikk en Via Cava fra et stykke utenfor byen og inn i Sorano. Via Cavaene fascinerte oss veldig, var god trim.Fjelltur i 35 grader pluss gjorde at jeg ble ganske rød i toppen.

Vi hadde og en tur til Saturnia. (Jeg syns det høres ut som om navnene er tatt rett ut av Asterix og Obelix ) Der badet vi i en varm, svovelholdig kilde. Det stinget rottne egg, men var deilig
og påstås å være sunt for huden. Med det varme, minneralholdige vannet og strømmen som pisket mot ryggen min var det en deilig, gratis spa-behandling.

Vi spiste godt både hjemme i huset vi hadde leidmed førsteklasses råvarer fra byen butikker og på byens restauranter. Vi fant til og med ut at “Il Tufo Allegro” hadde tre stjerner i Michellin-guiden. Vi nøt et måltid der siste kvelden, og det var bare…helt nydelig.  Men alikevel var det et annet og mindre prangende spisested som ble vårt sted. Ikke minst takket være den sjarmerende servitrisen.

Pitigliano er en idyllisk liten by. Fotoapparatene gikk varme.  Flombelysning av byen gjorde at det og var gøy å gå på foto-tur også på kveldstid.

Jeg avslutter dette lille reisebrevet med et bilde av Pitigliano i flombelysning. Tatt  fra den nye delen av byen.

AUREVIDECHI!!



Nå er kofferten pakket.  Jeg har husket laderen til kameraet denne gang. Det klarte jeg å glemme da jeg var på rundreise i Egypt og fikk derfor kun tatt noen få bilder på den drømmeturen. Noe jeg har irritert meg masse over.

I morgen tidlig går turen til Italia. Først et døgn i Roma før turen går videre til Toscana og den lille byen Pitigliano. Pitigliano er en gammel middelalderby med gater så smale at de passer best for esler og med underjordiske huler laget av Etruskerne for lenge lenge siden. Der skal vi senke skuldrene, puste langsomt og nyte livet en ukes tid. Den italienske kokeboken er pakket med, og i reisefølget er det to kokker, så dette skal bli en gourmetopplevelse.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Det er rødvin i glasset. Guttene oppfører seg eksemplarisk. Gamle Gubben Grå er nesten kjærlig. Drømmeferien er kun timer unna. Ikke engang jeg klarer å være engasjert og sinna i kveld.

Jeg holder meg unna nettavisene og kommentarfeltene. Ingen rassistiske ytringer om romfolket skal irritere meg i kveld.

Ordføreren er ute og roser lederen i lokalavisa som roser ordførerens fantasier om byutvikling (På politikerspråket kalles det visjoner). Jeg gidder ikke engang påpeke det litt komiske i at han roser redaktøren for å rose han.selv. Jeg gidder ikke påpeke at han syns høgskolen ligger langt fra sentrum, når selv jeg i min begredelige form tror jeg skulle klare å gå fra høgskolen til sentrum i løpet av et kvarter.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Nei i dag er jeg bare positiv. Lytter til Ramstein og er bare god og snill.