I dag er stikkordet hos Frodith rar. 
Jeg vet at mange synes jeg er rar. Og ja, jeg skiller meg nok ut fra mengden. Jeg går mine egne veier og er ikke så redd for hva andre måtte mene og tenke om meg. Så, ja i et samfunn hvor alle skal være unike, men likevel være like så forstår jeg de som opplever meg som rar.

Sånn helt fra gammelt av så kommer rar av det latinske ordet rarus som betyr sjelden. 
Jeg tror jeg liker bedre å se på meg selv som sjelden enn rar.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

I dagens samfunn er det å være rar noe negativt. Det samme er det å være annerledes.
Litt rart i grunn. At i en verden hvor man gjerne skal se på seg selv som unik, og det ses på som positivt å dyrke selvet, så er det negativt å skille seg ut, være annerledes.

Hvordan kan en være unik hvis en ikke er annerledes. Hva blir så unikt med deg hvis du er kliss lik alle andre?
Hvis du går i de samme klærne og har den samme frisyren som alle andre på din alder, hva gjør deg da unik?
Hvis du har de samme fritidsinteressene som alle andre, velger studieretning etter hva som er inn i vennegjengen hvordan kan du da si at du går dine egne veier?

Som ung prøvde jeg etter beste evne å passe inn. Være som “alle andre”.
Men jeg var elendig i sport. likte å lese bøker og likte skoletimene enormt mye bedre enn friminuttene. Jeg strebet etter gode karakterer, og satt hjemme med strikketøyet når de andre begynte å feste i 16 års alderen. Man kan si at jeg ikke lyktes så veldig i å være som alle andre.

Jeg tok igjen festinga da jeg ble litt eldre da. Og innen jeg begynte på radiografhøgskolen hadde jeg sluttet å strebe etter å være som alle andre. Jeg var meg. Tror det er lettere å bli akseptert da. Når man er seg selv og ikke bare et plagiat av de rundt deg. Jeg er hun i rosa topp – og ja, hatten er min.
Mulig jeg var litt rar også i studietida, men det var jeg ikke alene om.

Siden har jeg gått mine egne veier. Levd livet mitt slik jeg har hatt lyst til. Sikkert gjort mye som noen har ristet på hodet og tenkt at er rart, sånn som denne bloggen eller at jeg meldte meg inn i Rødt. (Og det er nok noe av det minst rare jeg har gjort.)

Vi snakket akkurat om det i går da vi spiste middag, Gamle Gubben Grå og jeg. Hvor mye rart jeg har opplevd i livet. Bakgrunnen for det temaet var at vi spiste en rett med safran.
Safranen har vi fått i gave av en persisk kvinne jeg kjenner. Hun hadde med et glass ekte safran til meg (og en boks pistasjnøtter) etter en liten snartur til hjemlandet Iran. Det var som takk for noe jeg hadde hjulpet henne med.
En annen persisk kvinne som har overnattet i kjellerstua her noen ganger kom med en eldgammel tom flaske i gave. Hun hadde sett alle flaskene i “bar-hjørnet” nede i kjellerstua, og konkludert med at vi samlet på gamle flasker.
Den flaska ser eldgammel ut. Jeg er overbevist om at det er en ånd i den, men jeg har ikke åpnet korken.

Slik kunne jeg sikkert fortsatt å dra frem rare og underholdende historier fra et spennende og innholdsrikt liv-
Mulig jeg er litt rar og at jeg har opplevd mye rart, men du hvor mye gøy jeg har opplevd nettopp fordi jeg ikke er så opptatt av å være som alle andre.

Med mildværet har også lysten til å gå litt lengre turer enn bare å labbe rundt kvartalet dukket opp. I dag lå alt til rette for det. Det flotte været fra i går var borte. Det hadde kommet noen nye cm med nysnø I løpet av kvelden og natta, det var grått men det er fremdeles varmegrader. Fremdeles flott turvær, vi er tross alt fremdeles i januar.

Var litt redd for at det skulle være glatt å gå. Nysnø oppe på is kan være en farlig kombinasjon for lårhalser og andre kroppsdeler. Men snøen som hadde kommet var både våt nok og mye nok til at den festet seg til underlaget. Var helt greit å gå, og både Gamle Gubben Grå, hundene og jeg har alle lemmer inntakt i etterkant av turen..

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Det var godt å komme seg ut. Godt å få beveget seg litt igjen. Nå kommer snart den fine tida hvor våren dukker opp mer og mer for hver dag. Det blir bra!

Jeg har ofte skrevet om kafeen til Kirkens Bymisjon her i Hønefoss, og at jeg gjerne tar en kaffe-latte der.  Og ja det er et veldig hyggelig sted. Spesielt på sommeren liker jeg å ta kaffekoppen der.  De har bord ute på torget så det er et ypperlig sted å sitte å studere folkelivet.
Men det er ikke der jeg drikker de fleste kaffekoppene når jeg drar til Hønefoss for å kose meg med en kaffe-latte. Nei, det er på Pasta cafe’ og Restaurant inne på Kuben, byens kjøpesenter.

Det er flere spisesteder på senteret. Både kafeen Kanel og Burger King i tillegg til Pasta cafe’, men jeg havner i 9 av 10 tilfeller opp på Pasta Cafe’. Det har blitt “mitt stamsted”.  Kanskje ikke så rart. Jeg mener hvem går på Burger King hvis en ønsker å kose seg med en kaffe-latte? Mulig de har det der, det vet jeg ikke, men det er liksom kjappe, billige burgere laget på samlebånd man er på leiting etter hvis man oppsøker Burger King.
Gamle Gubben Grå og jeg var der en gang i 2021 og sjelden har vi følt oss så gamle og bortkomne. Det kan du lese om her.
Kanel har koselige lokaler, og deres Pekapai er bare helt nydelig. Men stedet har langt i fra den samme servicen som på Pasta Cafe’. De har to ganger glemt bestillingen min, og en gang insistert de på at jeg hadde bestilt kaffe-latte med havremelk!!!!  Jeg mener, ser denne kjerringa ut som en gamp (eller ei merr) som gomler havre? Jeg forklarte dama at melka kommer fra kua og ikke fra havre. Hun holdt på sitt. Jeg hadde bestilt kaffe-latte med havremelk, dermed basta! Så jeg måtte pent drikke skvipet eller gå et annet sted.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Når jeg kommer bort til disken på Cafe’ Pasta er det ingen som en gang tenker på å foreslå havremelk. De vet hva jeg skal ha. En enkel kaffe-latte med karamell, og nei ikke salt karamell.
Jeg har opplevd at de lager kaffe-latte etter et bekreftende nikk fra meg når de likevel står ved kaffemaskinen for å lage kaffe til kunden foran meg. En gang jeg hadde satt meg ned ved et bord men ikke bestilt enda, jeg ventet på Gamle Gubben Grå, spurte den ansatte mens hun ryddet av nabobordet om hun skulle komme med en kaffe-latte til meg. Da har man opparbeidet seg stamkunde-status. Nei, jeg gikk til kassa og bestilte selv.

Det jeg liker med stedet er den alltid hyggelige og smilende betjeningen. Du føler deg virkelig velkommen. De har forstått sammenhengen mellom å få gjestene til å trives og at de kommer tilbake.
De er flinke til å holde det ryddig og rent. Bordene blir ryddet med en gang gjestene er ferdig, uten at man føler at de forsøker å kaste deg ut av lokalet så fort du har fått i deg det du har betalt for. Gulv blir feid eller vasket når det trengs, for eksempel hvis en barnefamilie har vært på besøk og en pomme-frittes bit, en serviett eller noen smuler har havnet på gulvet.
At man og har ypperlig utsikt til folkelivet på senteret er selvsagt og et pluss, men det er ikke hovedgrunnen til at jeg besøker dette stedet når jeg føler trang for en kaffe-latte. Det er på grunn av at det er et trivelig sted med hyggelig betjening. De gangene jeg skeier ut med noe mer enn kaffe-latte har jeg heller ikke blitt skuffet.

I går var vi i byen. Jeg skulle til frisøren, så da ble det kaffe-latte. Jeg trenger vel ikke si hvor vi kjøpte den? Både hårklipp og kafe-besøk ble tatt på senteret. Kjerringa hadde ikke lyst til å teste hvorvidt det var is og holke på gater og torg.

Kake er stikkordet inne hos Frodith i dag.
Det er ikke så mye kakebaking i Drømmehuset i januar. Ikke kakespising heller. Og nei, jeg kjøper sjelden kake når jeg tar en kaffe-latte i byen. Holder liksom med en latte med karamell. Trenger ikke fore diabetesen for mye.

Men til jul er det kaker her i Drømmehuset. Så jeg deler derfor et bilde av julas krumkaker. Og til de som lurer, de er selvsagt for lengst spist opp. Det er liksom det som er vitsen med kaker. At de skal spises.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Det at så mange unge blir uføre et samfunnsproblem. At unge mennesker blir fratatt muligheten til å delta i arbeidslivet allerede før de er kommet i gang med voksenlivet er trist. Jeg tror at det er flere arbeidsoppgaver mange unge med utfordringer kunne ha utført. Jeg tror det er plass til langt flere i arbeidslivet hvis man firte litt på kravene, var litt flinkere med tilrettelegging. I fremtiden vil vi trenge all den arbeidskraft vi kan få, da gjelder det å ikke parkere noen på sidelinja før de har fått prøve seg.

Når Høyre nå foreslår at unge uføre under 30 ikke skal få full uføretrygd, ja da reiser jeg bust.
Problemet med at for mange unge får uføretrygd løses da ikke ved å gjøre de unge som er for syke til å arbeide fattige i tillegg. Har Høyre tenkt å sulte de friske? Eller mener Høyre at hvis du er ufør kan du bli boende hjemme på jenterommet til du er tretti år, og vel så det?

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Hvis det er mennesker, unge eller gamle, som får uføretrygd selv om de har arbeidsevne. Ja da er det det som er problemet. Da er det det vi må ta tak i. Begynne med tilrettelegging, arbeidstrening og ikke være så himla engstelige for å ansette noen som ikke yter 120% hele tiden.

Denne mistilliten til de som er syke eller uføre begynner å irritere meg. Folk blir ikke friskere av å bli fattige. Tvert i mot kan fattigdom. økonomiske bekymringer gjøre de sykere. Vi har en velferdsstat jeg er stolt av. Det skal være plass til alle. Også de som er syke og svake og trenger hjelp fra det offentlige.

Er du uføretrygdet er du det av en grunn. Da har du blitt undersøkt og testet “både i hue og ræva” holdt jeg på å si, og så har noen konkludert med at du ikke har helse til å arbeide. Da blir det feil at det kommer viktigperer som Henrik Asheim og sier at bare de blir fattige nok så blir de friske.

Hva vet denne guttungen fra Bærum om det å ha dårlig helse, det å ha dårlig råd? Ja, jeg vet at han har fylt 40. Men hva så? Han har sine fordommer om uføre, jeg har mine fordommer om unge menn fra Bærum. Den enes fordommer ikke noe bedre enn den andres.

Så vidt jeg kan søke meg til har han ikke stort annen yrkeserfaring enn den han har fått innen Høyre. Altså en politisk broiler som ikke har vært ute i det “virkelige livet”: Det er mange av de på Stortinget. Alt for mange, spør du meg. Joda han har arbeidet som assistent på SFO og i Adecco, men fra han var 20 år har han vært ansatt i Høyre.

Så Bærum-Broiler, jeg er enig i at vi kan se på hva som kan få ned antallet unge uføre. Hva som skal til for at flere kan delta i arbeidslivet. For ja, du har helt rett i at vi trenger alle de hender, armer, bein og hoder vi kan få skal vi løse alle de arbeidsoppgavene samfunnet trenger i fremtiden. Det er virkemiddelet ditt jeg er uenig i, Jeg tror nemlig ikke at folk blir friske av å få dårlig råd.

Hva er det beste en kvinne kan få?  spør Allan inne på sin blogg. Han gjør det på engelsk for å liksom høres både finere og enda mer viktig ut.
Så hva mener denne fremtidige bloggkongen at en kvinne må ha? Jo en hårfjerningsmaskin. altså en barbermaskin for kvinner til å fjerne hår på legger, lår, bikini-linja, eller hvor nå den enkelte ønsker å få fjernet hår.
Det er altså i følge denne o så prominente mannen det beste vi kvinner kan få. Vel han om det.

Jeg kommer til å tenke på en scene fra boka jeg nettopp har lest, Det du eier evig av Inger Johanne Øen. Der er det et avsnitt hvor to mennesker har sex. Etter akten påpeker mannen at kvinnen bør barbere seg nedentil. Alle kvinner han ligger med er glattbarberte. Vel, fyren får svar på tiltale. Hun foretrekker menn som vil ha hele henne, med hud og hår. 

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Forskning viser at seks av ti kvinner barberer, friserer og stusser hekken.  Hvorfor, ja det kan man saktens lure på.
Vi får kjønnshår når vi kommer i puberteten når vi er sånn10 – 12 år, og etter det er det naturlig å ha hår nedentil. Hvorfor vi etterstreber prepubertale idealer, kan ikke forklares av annet enn rare estetiske ideer.  Jeg mener det er da merkelig at ei voksen kjerring som meg skal se ut som en jentunge på barneskolen nedentil.
Jeg kunne godt tenke meg å se yngre ut enn jeg er, men ikke så ung.

Det har ingen helsemessig eller hygienisk grunn til at vi barberer oss. Kjønnshårene er der for å beskytte kjønnsorganet mot bakterier og infeksjoner. Så hvorfor holder vi kvinner på med denne evinnelige hårfjerningen for å se ut som småunger?

Helt fra Kleopatra sin tid har kvinner drevet på og fjernet hår.  Feministbevegelsen på 1960-tallet utfordret idealene om at kvinner skulle se ut som hårløse småjenter. De mente at det naturlige er det beste.
Selv om jeg var litt vel ung på 60-tallet og ikke regner meg som feminist er jeg enig med de i det.

“Rødstrømper” og andre feminister var ikke de som dikterte motebildet på 80-tallet, så da Hugh Hefner plasserte barberte modeller på forsiden av Playboy på 80-tallet kastet kvinnene seg over hårfjerningsprodukter og rosa barberhøvler som aldri før.

Nå 40 år etter hevder altså en toppblogger, mannlig sådan, at en hårfjerningsdings er det beste vi kvinner kan få.
Kanskje på tide å børste litt støv av idealene til feministbevegelsen på 60-tallet?

For all del. Barber deg hvis du føler for det. Din kropp, du bestemmer!  Likevel er det kanskje greit å reflektere litt over hvorfor vi gjør det vi gjør. Ta et bevisst valg, og ikke bare fortsette fordi “alle andre” gjør det.

Så tilbake til spørsmålet i overskriften. Hva er det beste ei velvoksen kjerring som jeg kan få?
Vel, noe av det beste som har kommet inn i livet mitt de siste par årene er robotstøvsugeren  Neatsvor x600 pro, eller late Brit som vi kaller henne til daglig.
Jeg er rimelig sikker på at du også finner en rabatt-kode for slike støvsugere inne på bloggen til Allan.

Omsorg er stikkordet inne hos Frodith i dag.  Omsorg handler vel slik jeg ser det som å vise omtanke og se hva menneskene rundt deg trenger.
Noen ganger ligger det mye omsorg i bare å hente en kopp kaffe til den du bor sammen med.

I 2014 vedtok Stortinget å innføre løpende oppdatering av Aksjonærregisteret. Dere vet det registeret hvor Erna titta innom med ujevne mellomrom for å se hvilke aksjer ektemannen Sindre handlet med.
Som vi alle husker fant ikke Erna noe betenkelig der, fordi luringen Sindre kvittet seg med aksene før dette registerets årlige oppdatering.
Alt det der er historie. Det finnes nok av andre politiske skandaler for tiden, så hvem bryr seg egentlig om Erna og Sindre lenger?

Min kritikk i dette innlegget rettes ikke mot ekteparet Solberg/ Finnes, men om politikernes manglende evne til å sette politiske vedtak ut i live. Eller er det embetsverket som stritter i mot? Ikke vet jeg.

Stortinget vedtok altså i 2014, det er 10 år siden, å innføre løpende oppdatering av Aksjonærregisteret. Dette var i Erna Solberg sin første periode som Statsminister. Den regjeringen satt til 2017 uten å få iverksatt vedtaket.
Heller ikke i sin andre periode som regjeringssjef klarte Solberg og hennes regjering å iverksette vedtaket Stortinget fattet i 2014.

Nå har Støre sittet ved roret i over 2 år, men lite har skjedd med dette 10 år gamle stortingsvedtaket.
Jeg skriver lite, for det ville være feil å si at det ikke har skjedd noe.
På fredag hadde Næringsminister Jan Christian en pressekonferanse hvor han blant annet sa at han var utålmodig etter å innføre mest mulig åpenhet, og at dette er etterlengtet.
Det skal nå (jeg vet ikke helt hvilket tidsaspekt som ligger i betegnelsen nå….) opprettes et register over reelle rettighetshavere. (Hva nå det betyr). Regjeringen lover og at det raskt (jeg vet heller ikke hva som ligger i betegnelsen raskt …) skal få på plass en forskrift om bedre tilgang til aksjeeierregisteret..

Det ti år gamle vedtaket er fremdeles ikke effektuert. Men Vestre understreker at det selvsagt sal komme på plass. At Stortingsvedtaket fra 2014 selvsagt skal gjennomføres.
Det er bare det at innretningen enda, etter ti år, ikke er på plass. Hvorfor tror jeg kanskje ikke jeg helt fikk tak i.
Vestre er derimot en handlingens mann, så han har satt ned en hurtigarbeidende arbeidsgruppe som skal se på dette frem mot sommeren…….

Og akkurat der dalte min tro på en snarlig løsning til bunn.
Det blir altså ikke noen iverksetting av vedtak før tidligst til høsten – eller muligens neste høst. Da blir det regjeringsskifte og man får en ny regjering som kan trenere saken ytterligere noen år…
Er det håp om at Stortingets vedtak fra 2014 kan bli satt ut i live før…… 2034?

Dager finns i alle farger, også grå, synger Knutsen og Ludvigsen. Og ja, det finnes garantert både mandager, tirsdager og fredager som også er blå.
Men er det ikke litt opp til oss selv å gi dagene farge?  Har ikke hvilken farge dagen får litt med innstilling å gjøre?

Det kan være tungt å starte arbeidsuka etter en fin helg og noen etterlengtede og høyst nødvendige fridager, men blir det noe bedre hvis det første vi tenker når vi setter oss opp på sengekanten er Huff, dette blir en blå dag! 

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg går med på at noen sikkert har hatt en dritt dag i dag. Holkeføre og vann over alt.
Kanskje har du fått vannplaning, og parkert bilen godt plassert nede i grøfta. Når du så tok beina fatt datt du på isen og knakk håndleddet. Etter timer i kø på legevakt og sykehus kom du omsider hjem med armen i gips og smertestillende i lomma bare for å oppdage at du hadde fått vannlekkasje i hele kjelleretasjen.
Ja, det er lov å føle at dagen har vært dritt!
Men visste du det da du satt på sengekanten i morges og bestemte deg for at dagen skulle bli blå?

Jeg er ikke av de som sprudler om morgenen. Jeg er blant de som mener at ordene God og Morgen ikke hører sammen, noe mine gamle kollegaer kan bekrefte. Men jeg har aldri tenkt at hele dagen blir tung og vanskelig, selv om det mang en gang har vært litt hardt å komme i gang.

Så i morgen, når vekkerklokka ringer ubønnhørlig tidlig, du sitter på sengekanten og tenker Huff! kan du da bestemme deg for å farge dagen i en annen farge enn blå? Som for eksempel glys grå?

Grå er ikke en festlig farge. Gråe dager er ikke noe å rope Hurra for, eller sprette boblene. Gråe dager er de vanlige dagene som kommer og går uten at man husker de helt fra hverandre. Det er de det er flest av for de fleste av oss.
Det er føtter som blir våte i vanndammer på vei til jobben, kjedelige rutineoppgaver og fiskepinner til middag.
Ikke så morsomt, men det går.

En grå tirsdag er bedre enn en blåmandag, ikke sant?

Så hvis du går ut i den gråe tirsdagen og leter etter de små tingene som kan sette farge på noe av dagen. Ikke hele, men kanskje en time eller to som ikke var fullt så grå. Du fikk et glimt av sola på vei hjem, og det glimtet ble farget litt gult. Et lite lyspunkt i en ellers så grå dag.

Så når onsdagen kommer. Den grå og kjedelige onsdagen. Da leter du etter de små øyeblikkene, de små glimtene av sol – eller andre ting som er med på å sette litt farge på den gråe dagen.
Jo mer du leter etter dem, jo mer bevisst blir du de gode stundene livet faktisk gir.
En fugl som synger, det går mot vår. Den første kaffekoppen om morgenen. Å komme hjem og krype inn i koseklær og finne sofaen.

Dager fins i alle farger. Kanskje får du en morgendag i alle regnbuens farger. Det er bare å henge med.

Maske er stikkordet hos Frodith i dag.
Vi har vel alle masker vi gjemmer oss bak i blant. Klistrer på oss den positive maska før vi forlater hjemmet. Alt bra med meg. Redd for å vise omverdenen hvordan vi virkelig har det.
Det har jo nesten blitt synonymt med noe negativt  å vise sitt sanne ansikt. 
Hvor har det blitt av ideen om at ærlighet varer lengst?

Hvorfor er vi engstelige for å vise hvem vi egentlig er?
Jeg tror det kommer av et ønske om å fremstå som  – feilfri?
Eller kanskje ikke feilfri.  Vi må bare fremstå som normale. Som alle andre. Ikke skille oss ut.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg er ikke så redd for å skille meg ut. Ikke så redd for å være meg selv.
Men også jeg bærer masker. Også jeg ønsker å fremstå som noe annet enn det jeg er.
Kjerringa som fikser alt var en av maskene.
For selvsagt har jeg aldri fikset alt.  Jeg har følt meg like utilstrekkelig som alle andre. Følt at oppgavene løp foran meg og jeg halset bak og forsøkte å rekke alt jeg burde.

Spar krokodilletårene dine sa et menneske en gang til meg med forakt i stemmen.
Hun ga uttrykk for at tårene mine var en maske jeg tok på meg for å få medynk.
Lite visste hun at så hudløs, fortvilet og hjelpeløs som jeg følte meg i det øyeblikket har jeg sjelden følt meg.
Tårene var ekte nok, og jeg hatet dem!
For alt i verden ønsket jeg i den stunden og vise meg tøff og hard. Gjemme meg bak en maske av stein, være den kjerringa som fikset alt slik som jeg ønsket å fremstå. Ikke vise akkurat denne personen hvor sårbar jeg er.

Er det ikke nettopp det maskene er til for? Å unngå å vise sårbarhet?