2016 begynte med en sms fra Den Halvgale Perseren med ønske om en bedre verden for alle.   Et vakkert ønske,  men dessverre statsledere og terrorplanleggere ødela det ønsket så ettertrykkelig.  Oftere og oftere har jeg tatt meg i å tenke dette året at “Verden er blitt gal”  Terrorhandlinger har preget 2016. Nice, Belgia, Berlin, …Jeg har sikkert glemt noen. Det skremmer meg.  Grusomme terrorhandlinger skjer så ofte at jeg  ikke husker alle grusomhetene som har skjedd i løpet av ett enkelt år.

2017 var ikke mer enn en time gammel da meldingene om at Julenissen skjøt og drepte 39 mennesker på en nattklubb i Tyrkia.  Verden er blitt gal.  Hvorfor finnes det så mye ondskap der ute?

Flyktningstrømmen som kom til Norge vinteren 2015/ 2016 fikk frem det gode i mange mennesker. Mange gjorde og gjør en stor innsats for de som har måtte flykte fra krig og terror. 
Men det har og fått frem mye grums.  Uttalelser som før kun kom fra nettrollene i de mørkeste kjellerstuene, blir nå fremsatt fra talerstoler o kommunestyresalen, rundt lunsjbordet i kantina, på Aftenpostens førsteside og over alt i samfunnet. 
Det er lov å ha ulike meninger, men at hatretorikken har fått så fotfeste hos mange ellers så oppegående mennesker, ja det skremmer meg.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Jeg gjør Den Halvgale Perserens ønske for 2016 til mitt ønske for 2017:.

EN BEDRE VERDEN FOR ALLE.

Radioen står alltid på her hjemme. Den er det første jeg skrur på om morgenen, og det siste vi skrur av på kvelden.  Nyheter, musikk og småprat veksler i bakgrunnen gjennom dagen. . Nrk P1 er kanalen.  På søndag kveld er det et program som heter “Salmer til alle tider”. . I kveld surrer det ibakgrunnen mens jeg sjekker Fb, leser noen nettaviser og koser meg foran PCn.

I kveld var det mange kjente salmer, og jeg nynner med mens tankene dveler ved minner som salmene gir. 

“Han er min sang og min glede…”
Denne pleide en ungdoms flamme synge når jeg kjørte han hjem etter endt tur på byen,  Der att han, litt sammensunket i forsetet på bobla mi eller Saben min (avhengig av om det var før eller etter at bobla ble totalvrak etter at den endte på taket nede i ei grøft).Han røkte Prince, var full som en dupp og var på den tiden min store kjærlighet og min store hodepine.
I dag sendte jeg han noen varme tanker. Glad for at det aldri ble han og meg.  Glad for at han har klart seg bra, selv om alkoholinntaket var litt vel stort i ungdommen.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Neste salme.
“Ingen er så trygg i fare…”
Jeg nynner med, svakt. Kjenner klumpen i halsen. Ser bort på Gamle Gubben Grå som sitter ved siden av meg og leser avisen.  Hører han salmen? Kjenner han den igjen? Jeg spør ikke. Jeg slutter å nynne. Ser ansiktsmusklene i ansiktet til Gamle Gubben Grå som strammes.  “Ingen er så trygg i fare som Guds lille barneskare,….  Hva han tar og hva han giver, samme fader han dog bliver….. ”  Denne salmen spilte og sang vi i bisettelsen til Tiril, vår lille datter som døde i krybbedød.  Denne salmen spilte vi i bisettelsen til Anders, vår lille dødfødte sønn… 
Tankene går til mine to små som alltid er med meg, men som kanskje ikke tankene streifer like ofte lenger.  Det er noe med at man kommer aldri over det å miste et barn, men man bærer det med seg som en del av livet. 

“Ungdommens frelser…”
Jeg synger høyt med. Denne salmen har jeg alltid vært glad i. Vi sang den i speideren da jeg var ung.  Speideren står for meg som masse fine minner og gode opplevelser. Jeg vet Gamle Gubben Grå har det på samme måte.  Speideren var en viktig del av oppveksten til oss begge. Det var også der vi traff hverandre.

Salmene bragte med seg minner, følelser og refleksjoner i kveld og etterlot en god og trygg stemning. Det finnes en trygghet som er større enn oss.

Vi er mange, svært mange,som skulle ønske at drapene, skytinga ja hele massakren på Utøya aldri hadde skjedd. 
Vi er mange, svært mange som føler det som en ekstra belastning at det skjedde her i vårt nærområde.  At et område som vi forbinder med en kjedelig omvei for Oslo-bussen, trivelig vennemiddager hos kjente som bor  der, og kjekke AUF-gutter en gang på 80 tallet skal være et område resten av Norge, resten av verden forbinder med terror og død.  Det føles så utrolig vondt og urettferdig at noe så grusomt skulle skje nettopp i vårt nærområde.

Vi er mange, svært mange, som har bilder fra den regnvåte kvelden som har etset seg fast på netthinna. Bilder vi skulle ønske vi aldri hadde sett, og som vi aldri kommer til å glemme. Jeg har mine.

Jeg var heldig. Jeg møtte terroren og de skadde ungdommene i trygge rammer på min egen arbeidsplass. . Jeg slapp å risikere livet for å hjelpe.
Jeg var heldig. Jeg slapp å høre skuddene.
Jeg var heldig.  Jeg slapp å se alle de døde. Slapp å se likposene på stranda. 

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Vi på Ringerike Sykehus har fått mye ros for hvordan vi taklet utfordringene denne regnvåte julikvelden. Men det var ikke noe heltemodig over det vi gjorde. Vi gjorde bare det alle forventet av oss. Vi gjorde jobben vår. 

De virkelig heltene var båtfolket fra Utstranda. De var ikke proffesjonelle redningsarbeidere. De var bare medmennesker som gjorde en heltemodig innsats langt over hva man kan forvente.  De risikerte livet, mens profesjonelle redningsmenn og politi sto hjelpesløse på stranda.
Heltene fra Utstranda har sikkert langt verre bilder på netthinna enn meg.  Bilder av skadde og døde ungdommer i vannet og på land.
Lyden av skudd. 
Frykten for egen sikkerhet. 
Jeg har stor forståelse for den påkjenningen de har vært gjennom, for at livet ikke ble det samme etterpå. At det å se utover mot Utøya ikke lenger er utsikten mot en fredelig øy i Tyrifjorden, men et syn som minner om så utrolig mye mer enn det. 
Jeg bor ikke i området, men kjører forbi jevnlig. Jeg tror at jeg ikke har klart å kjøre forbi øya en eneste gang uten  ha blitt fylt av sorg. Fylt av alvor over tankene på det grufulle som skjedde.

Vi er mange, utrolig mange som skulle ønske at 22. juli for fem år siden bare skulle ha vært en regntung juli-fredag, og ikke noe mer enn det.

Men vi kan ikke endre fortiden.
Det som har skjedd har skjedd, enda så mye vi ønsker at det aldri hadde skjedd.
Minnesmerke eller ikke minnesmerke.  Vi vil for alltid bli minnet om hva som skjedde hver gang blikket treffer øya. Hver gang bussen tar turen om Utstranda.  Området har for alltid mistet sin uskyld.

I glassgangen på sykehuset henger vårt “minnesmerke” .  En installasjon med et glass-fat med relieff fra Utøya og en glass-installasjon meg ett rødt glasshjerte for hver av ofrene fra Utøya som kom til oss.  Det er et minnesmerke over alle vi hjalp, det er et minnesmerke over den innsatsen vi gjorde, men for meg er det og et minnesmerke over alle de vi ikke kunne hjelpe.

På samme måte vil et minnesmerke på Sørbråten være et minnesmerke over alle de som ble drept, alle de som overlevde men også over den heltemodige innsatsen  heltene fra Utstranda, fra Utvika, båtfolket gjorde.
Trist da at noen svært så taleføre personer ønsker å stoppe dette minnesmerke med alle tenkelige midler

Vi er mange, svært mange som forstår at heltene fra Utstranda og alle som bor der ute har noen minner fra den dagen som aldri kan glemmes, aldri hviskes vekk.
Vi er mange, sært mange som forstår at det er traumatisk å se Utøya, og at dere ikke trenger noe minnesmerke for å huske hva som skjedde,  Dere blir minnet om det hver dag når dere titter ut av kjøkkenvinduet, hver gang dere sitter på terrassen, eller hver gang dere lukker øynene for å sove.   Vi er mange, svært mange som føler med dere.

MEN Dere er heltene, ikke ofrene.
Ofrene er alle de som aldri kom tilbake fra øya.
Ofrene er alle de som fikk skader de må lene med resten av livet, psykiske og fysiske,
Ofrene er alle de ungdommene som løp å svømte for livet mens venner ble skutt og drept rundt dem.
Ofrene er alle de som satt livredde inne på toalett og andre gjemmesteder og bare ventet på at gjerningsmannen skulle finne dem
Ofrene er alle de ungdommene som var på Utøya, alle deres etterlatte og alle deres pårørende.

Så oppfør dere som de heltene dere er, og la ofrene få det minnesmerke de trenger  
Se på minnesmerket, vit at mange av dere utgjorde en forskjell, og vær stolt av det.
 

Når jeg blir statsminister, eller klesministet vil jeg som den gode sosialist jeg er forby de klesplagg jeg forbinder med politiske ideologier jeg ønsker å ta avstand fra.

Jeg vil starte med å forby hvite tennissokker. Det finnes ikke noe mer heslig enn hvite tennissokker. Det signaliserer at du totalt mangler estetisk sans, og henger igjen i tankegodset fra 1980 tallet,  en tid og et tankesett de fleste oppegående mennesker av i dag ønsker å ta avstand fra. 

Så vil jeg forby foldeskjørt og sånne ekle hvite bluser  Det er vel bare kristne fundamentalister som går kledd slik. 

Annonsørinnhold

Vårens fineste jakker

Sånne grønne Fjellreven dresser og kamuflasjejakker må også forbys I tettbygde strøk. Kan tillates på Finnmarksvidda, Troll heimen og til nød Geilo og Nordmarka. Men kun relatert til friluftsliv og jakt.

Armanidresser, knyttede slips til hverdags og kvinner I åletrange kjoler må og forbys. Det med de åletrange kjolene bunner I ren misunnelse, jeg innrømmer det.

Samtidig skal leopardtights og andre klær med leopardmønster forbeholdes kun kvinner under 40. DET har ikke noe med misunnelse å gjøre, kun med estetik.

Men bruka og niquab, nei det tror jeg ikke jeg ville forby…

Ei ung jente døde på ei hytte på Beitostølen nyttårsaften. Moren hadde tatt med jenta og rømt til fjells etter at jenta hadde blitt mobbet. Nå er moren tiltalt for grov omsorgssvikt og kan risikere opp til 15 års fengsel. 

Så greit. Samfunnet har funnet sin syndebukk. En ond mor, nærmest et uhyre, har sultet sitt stakkars barn til døde. Hun får forhåpentligvis sin straff og alle vi andre kan gå videre med våre vellykkete, feilfrie liv.

Men vent nå litt….

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Hvor var alle som så, som forsto og visste om mobbingen og ikke gjorde en dritt?  Både barnevernet I Bærum hvor jenta opprinnelig bodde og I Valdres har fått kritikk av fylkesmannen I denne saken.  Hvor stor er deres skyld for det tragiske dødsfallet? Hvilken straff får de?

Hva med lærere, rektorer og andre ansatte på skolene der jenta var elev? De som ikke grep inn, ikke klarte å stoppe mobbingen eller bare så en annen vei. Hva blir de tiltalt for? 

Hva med medelevene som mobbet en medelev til hverdagen ble så uutholdelig at hun skiftet skole og til slutt rømte til fjells.Hva er de tiltalt for?

Hva med foreldrene til mobbere.  Hva er deres ansvar?  Hva er de tiltalt for? Manglende grensesetting?  Svikt I det å lære sine barn empati og at det er totalt uaktuelt å være med på å mobbe og plage andre? 

Nei, nei. Man blir ikke straffet for å oppdra mobbere  Det har ingen konsekvenser for elever som foresten medelever skolehverdag og liv. Blir det for ille blir mobbeofferet flyttet til en annen skole. Alltid mobbeofferet  Aldri mobbere. Skoler, lærere, rektorer og barneværelset er uten skyld. At de ikke gjør jobben sin er ikke straffbart.

Så er det bare en person igjen. Moren som i en årrekke fortvilet har sloss for sin datter. Som til slutt mistet tiltroen til det offentlige hjelpeapparatet og deres utilstrekkelighet. Som til slutt bare ga opp og tok med seg datteren og flyktet til fjells  Hun er syndebukken. Hun må straffes.

Vi andre går fri.

Jeg fikk bare 4+ på engelskprøva.
Mamma vil ikke kjøpe den nye veska alle de andre har.
Jeg er for tykk.  
Kjæresten min slo opp. 

Det er så mange hendelser I unge jenters liv som kan virke uoverkommelig.
Svaret samfunnet gir, er å dytte i unge jenter lykkepiller. I dag har over 2.9 % av alle 17 år gamle jenter resept på lykkepiller i håndveska. 

Ingen piller I hele verden kan gi unge jenter, eller andre, lykke.
Heller ikke de såkalte “lykkepillene”.
I virkeligheten er lykkepiller antidepresiva, altså medikamenter for å bekjempe depresjon, ikke skape lykke.

Ja visst er det kipt å få dårlige karakterer.
Karakterjaget blant mange I norsk skole er hevet langt over hva som er sunt og fornuftig. Og det sier jeg, som var nerd og skolelys. Ja. Det er sykt når mange forventer å få 6 I alle fag. Da jeg var ung, var den gleden forbeholdt noen ytterst få. Til tross for at jeg var nerd og skolelys, var jeg ikke en av dem  Men selv om det nok var mitt hemmelige mål, puttet jeg ikke I meg piller når resultatet uteble. Jeg svelget tårene, eller lot de renne fritt i puta – og jobbet hardt videre mot andre kanskje ikke fullt så ambisiøse mål.

Jeg var ikke så opptatt av status jaget. Mangel på skinnsekk, ispastøvler eller Monclear dunjakke var ikke store nok traume til å skape depresjon hos meg. Men kanskje hos noen av klassekameratene mine. Jeg tror ikke de heller fikk piller av den grunn.

Jeg skranglet meg gjennom ungdomstiden som et vandrende skjelett. (Hvem skulle trodd at jeg I dag skulle være ei diger dundre på over hundre? ).
Jeg ble mobbet på de mest grufulle måter, og ser tilbake på ungdomsskolen og gymnastiden som den tøffeste tiden I livet mitt. Mitt eget lille helvete på jord.
Jeg var langt fra lykkelig. Det var dager livet virket mer enn litt trist, som jeg ikke så lyset i tunellen, og hvor jeg trodde alle de grusomme spådommene medelever kastet over meg.
Ingen kom noen gang til å bli glad i meg.
Jeg kom aldri til å bli gift.
Jeg var stygg som juling.
Frastøtende, ekkel ….. jeg husker ikke alle karakteristikkene -bare de som svei mest.
Jeg gråt puta våt mang en natt. Men jeg hadde aldri kjøpt løgnen om at jeg kunne bli lykkelig, få være i fred, være som alle andre hvis jeg bare spiste mange nok piller.(Mulig jeg innimellom drømte om å gi noen av de verste plageåndene små piller med cyanid – men det er en annen sak)

Kjærlighetssorg er grufullt, altoverskyggende og rett ut helt jævlig.
Jeg er 50 år, men kan fremdeles huske hvor vondt det var.  Jeg var syk en uke en gang. Stengte meg inne på hybelen og røyka 20 Prince om dagen. Jeg, som var  fanatisk ikke-røyker. Jeg klarte ikke å tenke på noe annet enn det fantastisk flotte menneske som ikke ville være sammen med meg lenger, på alle spådommene fra skoledagene. Ingen ingen ville bli glad i meg. Underet hadde skjedd en gang, og nå var det over. Jeg kom aldri til å få en glad dag igjen.
Jeg var til lege for å få dokumentert gyldig fravær, slik at jeg kunne være borte fra tentamen.
Jeg fikk ikke piller.
Jeg fikk ikke sykmelding.
Jeg fikk beskjed om å ta meg sammen og komme meg på skolen. 
Så jeg dro hjem, åpnet vinduet, luftet ut all tobakksrøyken, vasket  ned hybelen, gråt puta våt, gikk på tentamen, fikk en elendig karakter – og livet gikk videre.

Så. unge jente. Livet er vrangt, vrient og vanskelig til tider.  Det er en del av det å være menneske. 
Ingen opplever evig lykke, eller å vandre gjennom livet uten å møte motgang. 
Lykke kan verken kjøpes for penger eller inntas i pilleform.
 

Jeg satt i mørket på parkeringsplassen ved jobben. Sliten etter en lang og ganske så strevsom kveldsvakt.  Det har blitt høst, og mørket slutter seg rundt bilen. Mobilen har jeg ikke hatt tid til å sjekke i løpet av den lange vakta.  Nå svarer jeg på meldinger, sjekker sosiale medier, har mitt lille friminutt. 

Da tikker det inn en melding.
Bildet til en mann med briller lyser opp på displayet. Jeg smiler for meg selv, og trykker på bildet av brille-mannen. “Takk for at du sa fra. Stå på. Jeg er glad i deg.” lød den korte beskjeden.  Jeg smiler for meg selv, der i mørket og kjenner jeg blir litt ekstra glad i hjertet. 

Jeg er heldig.
Jeg har venner og bekjente som tør å si “Jeg er glad i deg”  uten å være engstelig for at ordene skal misforståes. 
For det var ikke Gamle Gubben Grå som sendte meldingen.
Det var heller ikke en hemmeligbeundrer, eller en hemmelig elsker jeg leste meldinger fra på den mørklagte parkeringsplassen.
Meldingen var fra en tidligere kollega som nå er pensjonist. En mann jeg er utrolig glad i, har stor respekt for og bryr meg om.

Annonsørinnhold

De beste kuppene innen sport og friluft

Det betyr så utrolig mye for et menneske å føle seg verdsatt.
Jeg skulle ønske vi mennesker var flinkere til å vise å gi uttrykk for at vi er glade i hverandre

Alle kjenner vi sangen “Bamsens fødselsdag”. Du vet sangen om bamsefar I lia som fyller 50 år omtrent på denne tia….
Jeg skal innrømme at jeg har gruet meg litt til å fylle 50.  50 år, jeg?  Da er du jo kanskje ikke gammel, men … på høyden? Kan man si det  Når man om 10 år fyller 60, så har man jo helt klart begynt på nedturen og er begynnende gammel.  (Unnskyld alle 60 åringer…)
Når man er 50 år har man liksom etablert seg som den man er, den man ble.  Selvsagt kan man gjøre livsendringer, Begynne å trene mer, jobbe mindre, prioritere annerledes, ta mastergrader og alt det der, Men enten man liker det eller ikke, så er man mest sannsynlig sånn ca. halvveis i livet, eller kanskje litt over halvveis, så mye av hvem man ble og hvem man er, er det litt sent å gjøre noe med.

Så sitter jeg her da og skal gjøre opp status, Hvem er jeg? Hvem ble jeg?
Titler og status har aldri betydd noe for meg.   Men jeg fulgte Bestemor sitt innstendige råd til meg, “Skaff deg en utdannelse så du kan forsørge deg selv, og ikke er avhengig av en mann.  Jeg håper du finner verdens snilleste mann, men gjør du ikke det så er det greit om du kan klare å forsørge deg og eventuelle barn.  D Da er du fri til å velge om du vil forbli i ekteskapet.”
Så jeg fulgte Bestemors to gode råd. Jeg fikk meg en utdannelse som gjør meg økonomisk uavhengig, og jeg fant verdens snilleste mann.

Gamle Gubben Grå, ja. Jeg har vært heldig med valg av livsledsager. 
Jeg som ble fortalt både på barneskole og ungdomsskole at ingen kunne bli glad i meg, og at jeg aldri kom til å få noen mann.  
Nå har Gamle Gubben Grå og jeg vært sammen i snart 27 år,  og om det kanskje ikke alltid har vært en dans på roser, så har vi “stått han av” som de sier lengre nord. 

Annonsørinnhold

De beste kuppene innen sport og friluft

Fem flotte unger har jeg også fått. To små som for alltid vil være i hjertet mitt og i minnene, og de tre flotte unge voksne som nå står i starten på å stake ut sitt voksen liv. Finne ut hvem de er og hvem de skal bli.  Jeg håper og tror at vi har klart å gi den balasten til at de kan ta de riktige valgene og bli flotte og trygge mennesker, og at de vet at uansett  hva som skjer så kan de alltid komme til meg.  Jeg er utrolig stolt av dem, alle tre. 
I mange år følte jeg meg innimellom som en utrolig dårlig mor som aldri hadde nok ekstra tørre sokker og votter i sekken på familiens årlige påskeskirenn, Som lot ungene komme hjem til tomt hus etter skolen fordi vi var på jobb.  som ikke hadde råd til å ta ungene med til syden eller legoland.  Som noen ganger måtte prioritere jobb på 17.mai, på juleaften og på skoleavslutninger. 
Verdens verste mamma, som kunne eksplodere i drittsinne fordi jeg var så sliten,  eller fortvilet over alt jeg ikke rakk, hadde råd til eller fikk til. 
Når jeg så leser denne hilsenen fra Datteren på face book på 50 årsdagen min forstår jeg at jeg ikke har vært så håpløs likevel:

:Tusen takk for at du er min mamma og for at du er som du er. Takk for alt du har gitt meg. Takk for at du alltid stiller opp for meg. Du har alltid vært, og vil alltid være et av mine forbilde. Du hører meg når jeg har det tøft. Støtter meg når jeg er lykkelig. Du har lært meg å være selvstendig. Og gitt meg muligheten til å få være meg selv. Det vil jeg alltid beundre deg for og være takknemlig for ❤
Jeg skulle ønske …alle kunne ha en mamma som deg, som en av de tøffeste, snilleste, rareste og nydeligste damene jeg har møtt.
Håper du får en fin dag og nyter dagen litt etter jobb.

Ja, jeg ble rørt da jeg leste den meldingen. Ja, det kom noen tårer i øyekroken da. 
Det var tårer i øyekroken litt mange ganger i løpet av 50 års dagen. Da Gamle Gubben Grå kom med fødselsdagsgave på morgenen, han er ikke alltid like flink til å huske å gi meg gaver. Og noen ganger bommer han stygt. Som for eksempel moppen jeg fikk til 28 års dagen min….  Men i år traff han blink, og jeg kan virkelig smykke meg på festen neste helg.
Tårene brant litt i øyekroken under markeringa på jobben og. Jeg har verdens beste arbeidsplass og verdens beste kollegaer.
På ny måtte jeg blunke bort noen tårer da jeg leste kortet som var med rosene jeg fikk fra en kollega

En kollega og venn fyller 50 år. Et menneske jeg setter så utrolig stor pris på. Du er ærlig og oppriktig, og ikke minst innehar du mye kunnskap.  Du er en god samtalepartner og en jeg kan søke råd og veiledning hos. Jeg føler alltid glede av å se og være sammen med deg både på jobb og i det private liv.

Når så denne meldingen tikket inn på telefonen ja da kjente jeg tårene i øyekroken nok en gang:

Gratulerer så mye med dagen.
Du er et fantastisk og rettferdig menneske som jeg er veldig glad i.  du er klok og har alltid en dør på gløtt for det ukjente.  Så mange oppdrag du har løst uansett forutsetninger i løpet av årene. Hvor mange mennesker har du hjulpet? I min kultur kaller vi deg en kriger. Ønsker deg alt godt også mye  penger.

Avsenderen har rett. Det er vel noen jeg har hjulpet opp gjennom årene.  Noen saker jeg har brent for som jeg har vært med på å kjempe for at utviklingen skal gå i den retningen jeg øsker.  Noen ganger har det lykkes, men jeg føler at det ofte har føltes som å ta løpefart å stange hodet i veggen gang på gang.  Vel, slike meldinger minner meg om at det ikke er håpløst, at det nytter å stå på.  Engasjementet og mitt ønske om å “redde verden” vil nok ikke avta de neste årene.

Jeg er fornøyd med den jeg er og den jeg ble, 

Da Gamle Gubben Grå og jeg gikk fra Enga-Jam her om dagen møtte vi en litt brisen festivaldeltager på grusveien.
Han hilste, og spurte hvordan det gikk. Jeg antar han syntes det var rart at vi gikk hjem klokka 20.00. For han var vel festen så vidt begynt, kvelden var ennå ung.
Vi beroliget han med at alt var bra.
Han mønstret meg og sa “Dere skal ha barn nå.” Vi så nok noe undrende på han, for han rettet raskt på seg selv og la til forklarende; “Nei ikke NÅ, da. Men snart.”  så la han en hånd forsiktig på min litt store mage.
Jeg ba han gå videre og kose seg på festivalen, og han adlød og snublet videre nedover grusveien.

Jeg så opp på Gamle Gubben Grå og lo.
Jeg vet ikke om jeg skal ta det som en fornærmelse at han trodde jeg var gravid, eller ta det som et kompliment at han trodde jeg var så ung at det var mulig.

Jeg valgte det siste.
Det er alltid bedre med kompliment enn fornærmelser.

Annonsørinnhold

De beste kuppene innen sport og friluft

“Hei, skal vi leke?”
Hun sto smilende foran meg. Bollekinn, kort hår, tykke briller og et nølende smil.
Jeg hadde ikke sett henne før. Hun kom fra den andre delen av bygda. I dag var det den aller første skoledagen i første klasse.
Selvsagt lekte vi.  Og var erteris, i perioder på barneskolen.

Jeg var ikke en av de kule på ungdomsskolen.
Muligens var jeg en av de aller mest u-kule de årene. 
Men jeg hadde mine venner, min gjeng, mitt nettverk.
De to viktigste i dette nettverket var Hun med det lange, bølgende håret og den smittende latteren.  Hun som var like tykk som jeg var tynn. Helvan og Halvan.
og Hun som lo så hun ristet, og gråt så hun ristet. Hun som haltet og ofte måtte ha hjelp – men aldri ga opp.
Vi tre, hang sammen i hvert eneste friminutt – og hadde lange telefonsamtaler hver kveld. 
Disse to visste mer om meg enn dagboka mi.

På videregående var hun fremdeles der, hun med det lange bølgende  håret. 
Hun som var politisk aktiv kom inn i nettverket som et viktig supplement.
Det var leksepugging og forelskelser- og endeløse telefonsamtaler på kveldstid.
Russetid og ungdomstid.

Annonsørinnhold

Vårens fineste jakker

Etter hvert ble det førerkort og bilkjøring.
Gamle.Fiaten, Orange Lada, Bobla og for ikke å snakke om den mintgrønne Opel  Kadetten førte oss ut i verden.
Cheeseburgere på Brandbu, Iskrem i Hole og noen turer rundt Krøderfjorden.
Fossen og Frankenstein.

Hvor er de nå?

Selvsagt befinner de seg blant mine 214 venner på Facebook.
jeg kan med ulike mellomrom se statusoppdateringer om cruise i Middelhavet, konsert med Smokey (uten meg?!?) og motorsykkelturer.

Hun med de tykke brillene fra barneskolen snakket jeg med i forrige uke.
Snart skal jeg delta i 50 års feiringen hennes. Har alt bestemt antrekk, tenkt ut gave og funderer på om jeg skal holde tale.

Hun som ler så hun rister og gråter så hun rister tok jeg en kaffekopp med i går. Skravla gikk som alltid.  Lenge siden nå – og forhåpentligvis ikke så lenge til neste gang.

Hun med Ladaen  skal jeg få til en kaffeavtale med i løpet av sommeren.
Vi pleier å få tid til det sånn en gang eller to i året.  Travle er vi begge to.  Men når jeg virkelig trenger hjelp vet jeg at hun bare er en telefon unna.

Alle tre kommer på 50 års dagen min når sommeren er over.
Jeg er utrolig heldig som har gode venner som har vært der for meg i over 40, 35 og 30 år.
Så tar jeg med meg en rosebukett og besøker grava til henne med det lange bølgete håret.