Å ha tillit

Jeg har vært så heldig å ha tillit hos de jeg er valgt til å representere i 18 år.  Ide årene har jeg ikke møtt mange konkurrenter.  Aldri opplevd kampvotering.  Jeg er heldig slik. Det er ingen andre som vil ha dritt-jobben.  For selv om det er et spennende verv. Et verv som gir meg mange spennende utfordringer, gir meg innflytelse på avgjørelser. og gir meg en fri og fleksibel arbeidstidsordning, så er det ofte en dritt-jobb.
Vanskelige personalsaker. Saker du taper. Massiv motstand mot sunn fornuft. Jeg har en gang sammenlignet det å være tillitsvalgt med gang på gang ta løpefart å stange hodet i murveggen.  Det er slitsomt. Det gjør vondt. Og det føles temmelig nytteløst til tider.
Hvorfor jeg har holdt ut så mange år?
Jo, fordi jeg er skrudd sammen slik at jeg elsker dette vervet. Elsker utfordringene.  Fokuserer mer på de seierne jeg har hatt enn på nederlagene og føler at jeg virkelig lever når det stormer litt rundt meg.

Men som de fleste andre som har slike verv, er det jo fare for at man ikke lengre har tillit. At det kommer et valg hvor det dukker opp en motkandidat. Hva da?  Jeg har sagt i forkant av flere valg, at hvis det finnes en motkandidat, vil jeg gjerne vite det i forkant av årsmøtet hvor vi har valg, og at det ikke bare dukker opp som et benkeforslag på årsmøte. Da vil jeg vurdere om det er en kandidat jeg har tro på at kan fylle rollen, og derved trekke meg slik at man unngår kampvotering. Er det derimot et medlem jeg ikke tillegger de egenskapene jeg mener vedkommende bør inneha, så vil jeg stille til valg og kjempe for mitt kandidatur med alle midler.

Skulle det bli en kampvotering, og jeg skulle tape, så ville jeg allikevel ha stoltheten til å svelge nederlaget, gi kandidaten som vant en god klem og gratulere vedkommende med vervet.  Tårene ville komme i bilen hjem.  De høyst upassende kommentarene og kariktestikkene ville være forbeholdt ørene til Gamle Gubben Grå og noen få trofaste støttespillere.   Aldri ville jeg gi noen gleden av å oppleve meg som en dårlig taper.

Lett nok for meg å si, tenker du kanskje. Jeg som har sittet uten motkandidater i rollen i 18 år. 
Vel, det finnes flere roller, flere verv. Jeg er ordførerkandidaten som ikke en gang fikk plass i kommunestyret. 
Det finnes sikkert flere verv jeg har tapt selv om jeg ikke kommer på noen flere nå.  Jeg har alltid vært mer opptatt av å telle mine seire enn mine nederlag.

Jeg er et engasjert menneske. Jeg vil aldri slutte å engasjere meg. Hadde jeg ikke hatt tillitsvalgt vervet med alle de utfordringene det gir, ville jeg hatt mer tid og energi til å engasjere meg mer politisk.  Bli en tydeligere stemme i politikken. 

Jeg har og alltid tro på at når skjebnen lukker en dør, så åpner den en annen.  Så hvis jeg ikke var tillitsvalgt lengre, så ville kanskje skjebnen vise meg en åpen dør til andre spennende utfordringer. 

Engasjerte mennesker som brenner er det alltid  bruk for.

1 kommentar
    1. Tenker at det er godt verden har slike som deg, engasjerte mennesker som står på for andre. Jeg er ikke helt der … kan stå på for mine egne, men der stopper det. Liker ikke å stikke meg ut, at noen skal “se” meg.

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg