Da Gamle Gubben Grå og jeg gikk fra Enga-Jam her om dagen møtte vi en litt brisen festivaldeltager på grusveien.
Han hilste, og spurte hvordan det gikk. Jeg antar han syntes det var rart at vi gikk hjem klokka 20.00. For han var vel festen så vidt begynt, kvelden var ennå ung.
Vi beroliget han med at alt var bra.
Han mønstret meg og sa “Dere skal ha barn nå.” Vi så nok noe undrende på han, for han rettet raskt på seg selv og la til forklarende; “Nei ikke NÅ, da. Men snart.” så la han en hånd forsiktig på min litt store mage.
Jeg ba han gå videre og kose seg på festivalen, og han adlød og snublet videre nedover grusveien.
Jeg så opp på Gamle Gubben Grå og lo.
Jeg vet ikke om jeg skal ta det som en fornærmelse at han trodde jeg var gravid, eller ta det som et kompliment at han trodde jeg var så ung at det var mulig.
Jeg valgte det siste.
Det er alltid bedre med kompliment enn fornærmelser.
