Dette bildet som jeg tok på Røsholmstranda for et par uker siden er jeg veldig godt fornøyd med. Det er liksom Vår med stor V!
Kan man forresten si at man er fornøyd med et bilde man ha tatt selv? Er ikke det å skryte? Å skryte av seg selv det skal Kari og Ola Normann ikke drive med. Spesielt ikke vi kvinner, og definitivt ikke vi kjerringer. Nei vi kjerringer vi bør heller syte å klage. Det er helt innafor. Klage over hvor grusomt livet er, hvor mye ledda knirker, håret gråner. kroppen forfaller og økonomien er skrall. Syte ikke skryte. Det er liksom mantraet for mange føler jeg.
Blir tilværelsen noe bedre ved å ha fokus på alt som er trist og leit? For de fleste av oss har sikkert noe i livet vårt som ikke er så bra. Jeg har plenty hvis jeg skulle føle for å begynne på den lista. Gamle Gubben Grå har fått kreft og jeg har blitt ufør. Bare det burde være nok til liksom å få snøballen til å rulle. Ja lista kunne bli lang hvis det er der jeg ønsker å være. Hvis det er der jeg ønsker å ha fokuset. Men ville det å grave meg ned i egen selvmedlidenhet gjøre hverdagen min noe bedre? Jeg tror ikke det.
Jeg sier ikke at jeg er en fantastisk fotograf. Jeg sier ikke at alle bildene jeg tar er glansbilder, langt der i fra. Jeg sier bare at dette bildet er jeg fornøyd med. Det er mange bilder jeg tar som jeg ikke er det. Jeg sier heller ikke at livet mitt er fantastisk. Men jeg liker å ha fokus på det som er bra, ikke det som er mindre bra. Jeg liker bedre å skryte av det som er positivt enn å syte over det som er negativt.
Det gjelder å ha fokuset på det man vil ha mer av har jeg hørt. Så jeg fokuserer på det som er bra i livet mitt, gleder meg over det jeg får til. Jeg tror det gjør at jeg opplever livet mitt som ganske bra, selv om livet mitt langt fra har vært sorgløst og bekymringsfritt.
Leser med forundring at noen virker å bli krenket av å ha kommet i kategorien senior. Det fyller meg med undring. Er vi så engstelige for å bli minnet om at vi har noen år på baken at selv det å bli kalt senior kan virke krenkende?
Senior, betyr eldre, den eldste i en krets; til forskjell fra den yngre (junior).
Definisjonen over finner jeg fra Store Norska Leksikon. Er det virkelig krenkende hvis noen påpeker at man er eldre enn noen andre? Er det ikke bare en faktabasert opplysning?
Mannen på bildet, Jens Stoltenberg, må sies å være en senior i norsk politikk. Han har vært med lenge, har mye erfaring, Han er 66 år og nærmer seg pensjonsalderen. Men det er da ingen som mener at han har gått ut på dato, har mindre kompetanse enn forgjengeren i finansministerposten, den 19 år yngre Trygve Slagsvold Vedum. Heller tvert i mot, vil jeg si. Stoltenberg ble tatt i mot som en helt da han vendte tilbake til norsk politikk. Ikke som en gammel helt som ble hyllet for gammel storhet og tidligere bragder, men som rene frelseren som skulle komme tilbake og ordne opp.
Seniorbegrepet brukes for eksempel om en person som har en overordnet stilling i en bedrift eller organisasjon som seniorkonsulent eller seniorrådgiver. Jeg tror de færreste føler det som første steg mot pensjonsalderen å få en stilling med en slik tittel.
Senior brukes og om den eldste av to mannlige familiemedlemmer, som regel en far i forholdet til sin sønn. Olsen senior om far, Olsen junior om sønn. I et familiebedrift med begge disse i ledelsen. Både en junior og en senior er det vel ingen tvil om hvem som har siste ord når en sak skal bestemmes, og hvem som sitter på familieformuen. Det er senior, med mindre det er skattemessig lukrativt å forflytte junior og en del av familieformuen til for eksempel Sveits. Dog tror jeg det som regel fremdeles er senior som har råderetten på de millionene eller milliardene som befinner seg i Sveits.
I idrett er senior en konkurranseklasse for idrettsutøvere i sin beste alder. Vanligvis eldre enn 18–20 år avhengig av idretten. Det er vel ingen som ser på idrettsutøvere som knapt er ferdig med tenårene er avdanka old-boys? Det er jo de idrettsutøverne vi heier på og som unge idrettstalent drømmer om å bli som.
Vi må ikke bli så redd for egen alderdom, egen forgjengelighet at et hvert begrep som kan mnne oss om at vi ikke er nyfødte skårunger føles som en personlig fornærmelse.
Lykke er så mangt.Jeg har lånt overskriften og tematikken av Mamma på hjul. Jeg har ofte tenkt at jeg er glad jeg ikke har de helt store kravene til hva som skal til for å føle lykke. At jeg ikke streber for å oppnå noe uoppnåelig med tanke på at hvis jeg bare får oppleve det da blir jeg lykkelig. For så å finne ut at så fort jeg nådde det målet, fant jeg ut at det var noe nytt jeg måtte oppnå for virkelig å føle meg lykkelig.
Lykke kan jeg like godt føle på i kurvstolen på trammen som på et eksotisk reisemål. Eller hva med en tur på stranden en av de første skikkelige vårdagene? Føle sola varme deg etter en lang vinter. Isen på fjorden som blinker i solskinnet og vite at det er mange, mange dager, uker og måneder til vinteren kommer tilbake. Lykke.
I dag har jeg ingen planer. Huset tømmes for andre mennesker og jeg får Drømmehuset for meg selv. Kan sitte her med tekopp og tastatur uten noen forstyrrende elementer. Også det gir meg en følelse av lykke. Pusle rundt i Drømmehuset og ikke trenge å sjekke klokke eller telefon. Selv etter flere år ute av arbeidslivet kan den følelsen fylle meg med lykke.
I helgen samles storfamilien til det årlige påske-skirennet. Mest sannsynlig uten ski. Men skiene er ikke det viktige ved dette arrangementet for meg, ikke rennet heller. Men at vi alle møtes. Det gjør meg lykkelig. Det at Datteren og samboeren hennes også tar turen gjør meg ekstra lykkelig.
På søndag var Gamle Gubben Grå og jeg i Oslo. Når alt roet seg og vi satt på fortauskafeen med en kaffe-latte, da følte jeg på lykke. For tiden drømmer jeg om en weekend i Oslo, med hotellovernatting. Den drømmen burde kunne la seg realisere i løpet av sommeren.
Nye inntrykk og nye impulser gir lykke. Den lykkefølelsen jeg følte da jeg i 2014 sto i hagen på hotellet i Kairo kommer jeg aldri til å glemme. Jeg sto der og kjente de fremmede luktene, varmen som var annerledes og visste at jeg hadde ti spennende og uforglemmelige dager foran meg. Jeg tenkte; klyp meg i armen er det virkelig sant? Og ringte Mamma for å fortelle at vi var kommet trygt frem og dele opplevelsen med henne. Men jeg kan og føle på lykken i egen stue. Spesielt når alle ungene er hjemme og vi ler og snakker sammen, eller bare sitter stille sammen med nesa i hver vår bok eller telefon.
Jeg har ikke så store krav som skal stilles før jeg føler på lykke. Jeg har ikke så mange krav til hva som sal til for at jeg føler at jeg har et lykkelig liv. Jeg kan ikke si at livet har vært uten sorger eller at ikke utfordringene til tider har stått i kø. Livet mitt har aldri vært en dans på roser, og mange ganger har ikke livet blitt helt som forventet. Likevel vil jeg si at jeg har et lykkelig liv. Kanskje kommer det ikke an på hvordan man har det, men hvordan man tar det.
Jeg er blant de som koser meg med papiraviser ii helgene. Både VG og Dagbladet med sine magasiner blir med hjem fra lørdagshandelen. Gjerne Aftenposten også.
I dag da jeg satt og koste meg med avisene og turen var kommet til Dagbladets Magasinet opplevde jeg noe rart. Jeg kastet et raskt blikk på forsiden uten å studere den så godt. Bladde fort forbi side 2 og 3 som inneholdt reklame for en bil til en halv million og bladde så om til side 4 og 5.
Der møtte jeg et portrettbilde av en smilende Knut “Kuppern” Johannesen, og det som så ut som ei forside på hele magasinet. Layouten med datering og alt var som forsidene på Magasinet pleier å se ut. Litt forvirret bladde jeg tilbake til forsiden. Jeg hadde liksom ikke festet meg med den.
Den hadde og layout slik forsiden på Magsinet pleier å se ut. Det var bilde av en bil. Litt tekst. Men under overskriften Magasinet sto det med godt synlige fonter ANNONSE FOR HONGQI altså denne bilen til en halv million som også var behørig omtalt på side 2 og 3.
Det er lenge siden jeg sluttet å se på Dagbladet som en seriøs nyhetsformidler, men jeg har likt Magasinet i lørdagsavisen. De har hatt en god del gode artikler. Når Dagbladet velger å selge sjela og førstesida på dette helge-magasinet til en kinesisk bilprodusent og henviser gode, gamle Kuppern til side 5, ja da har Dagbladet nådd et bunnivå for meg.
Dette handler ikke om Kuppern eller om at det var annonse for akkurat en Kinesisk bilprodusent som fikk lov å kjøpe forsiden. Jeg hadde reagert samme hva det ble reklamert for og hvem som fikk lov å betale for å få forsiden som reklameplakat for sitt produkt.
Lørdagsutgaven av Dagbladet, med Magasinet, er den utgaven i uka som har høyest salgstall for avisen. Når de da gjør denne forsiden om til en ren rekalmeplakat for det firmaet som betaler mest er jeg redd salgstallene og interessen for Magasinet og lørdagsutgaven vil avta. En avis som selger sjela si til høystbydende har for meg liten interesse.
Kanskje finner jeg det ekstra provoserende at det er akkurat Dagbladet som velger å selge sjela si til høystbydende på denne måten. Avisen som helt fra den startet i 1869 har engasjert seg i progressive saker som kvinnesak. Avisen som i årene før krigen var frittalende og tydelig i sitt språk mot Hitler-Tyskland og det fascistiske Italia. Avisen som så sent som i 2011 slo fast på lederplass sin holdning mot Fremskrittspartiet:
«Helt siden Anders Langes Parti ble stiftet på Saga kino i Oslo i 1973, har denne avis vært en aktiv motstander av partiet, politikken og alt dets vesen.»
Nå selger avisen forsiden i den utgaven i uka med størst opplag til kinesiske bilprodusenter. En trist utvikling for avisen som startet som
Et nytt frisinnet Dagbladet i overensstemmelse med Grunnlovens ånd, et sant demokratisk blad hvor det er anledning til fritt å uttale seg uten persons anseelse – men uten personligheter – ene og alene søkende det rette i fedrelandets interesse, skrevet i en anstendig tone og i et forståelig sprog for både leg og lærd.
som det het i subskripsjonsinnbydelsen grunnleggeren Anthon Bang sendte ut i forbindelse med oppstarten av avisen i 1869.
Det er Kretahalvorsen. nede på Kreta som skriver at det er sesongåpning for turistene der nede, men på mange måter er det vel en slags sesongåpning her og. Snøen smelter, bar mark dukker opp, det er et tosifret antall varmegrader midt på dagen, kort sagt det er starten på vår! Det kaller jeg sesongåpning.
De siste dagene har i grunn vært ganske hektiske, Det har jeg sutra en del om før her på blogg, så jeg skal ikke kjede dere med å gjenta det. Langtidsvarslet melder godt vær, og jeg tror virkelig at dette er starten på våren. Snart kan vi på ny kose oss med kaffe i kurvstolene på trammen.
Kreta Halvorsen skriver i sitt innlegg at de på lørdag do opp i høyden for å ta bilde av snødekte fjell for å dele det med oss blogg-lesere. De fikk det heldigvis ikke til. Jeg mener, jeg føler ikke noe behov for å se bilder av snø nå som den endelig er i ferd med å forsvinne her hos meg. Og hvis jeg mot formodning skulle føle en stor trang til å glo på snø har jeg fremdeles mer enn nok å glo på rett utenfor vinduet,
Det der med å dele bilder av snø med blogglesere som har vaset i snø de siste tre månedene blir omtrent like idiotisk som at når vinteren endelig begynner å gi seg i siviliserte strøk sånn ved påsketider, ja da fyller folk bilene og takboksene sine med ski, ullsokker og akebrett og reiser til fjells for å oppsøke den snøen de har bannet og sukket over i månedsvis. Forstå det den som kan.
Etter å ha gitt opp å ta bilder av snødekte fjell dro de for å ta bilder av vårblomster. Det er en aktivitet jeg bifaller mer. Jeg ville like å se blogginnlegg fylte med vårblomster. Det er lite med vårblomster her. Dessverre lyktes de ikke med det fotoprosjektet heller.
I går fikk jeg honnørkortet i posten. Jeg følte det ikke som en ære eller som et tegn på at samfunnet viser meg respekt. Jeg mener honnør er jo en militær hilsen som indikerer respekt. Underordnede soldater gjør honnør til sine overordnede offiserer.
Vel, jeg følte meg ikke beæret da det lille blå kortet dukket opp i postkassa. Jeg følte meg bare gammel. Gammel og ubrukelig. Så ubrukelig at det ikke en gang forventes at jeg har råd til å betale full pris på buss og tog.
Heldigvis er jeg så økonomisk anlagt at jeg vil benytte meg av den respekten samfunnet tydeligvis mener jeg fortjener. Å komme seg til Oslo for en drøy hundrelapp sier jeg ikke nei til.
Det står og at hvis jeg har med meg en ektefelle, partner som ledsager så får vedkommende også reise til redusert pris. Så da ledsager Gamle Gubben Grå meg så gjerne på tur. Og ja, vi kommer nok til å benytte oss av det. Selv om jeg skummer litt innvendig. Ikke nok med at samfunnet mener jeg ikke er i stand til å betale full pris på bussen, jeg er tydeligvis heller ikke i stand til å reise alene uten ledsager.
Det er fremdeles vinter, men flotte dager gir oss snev av vårsol. Jeg kjente at sola varmet litt når vi gikk tur i går. Småfuglene synger fornøyd. Sevjen og hormonene begynner så smått å stige, og Monica skriver om kjærestetid på bloggen sin.
Jeg er i slutten av 50 åra, Gamle Gubben Grå er over 60. Vi har vært kjærester i over 35 år. Vi har vært kjærester lengre enn Monica og Sebastian har levd. Vil kjærestetid kanskje være litt annerledes for oss enn for Monica og Sebastian?
Hva er egentlig kjærestetid for oss som er over den første ungdom? Kan man forresten kalle seg kjærester og snakke om kjærestetidnår man har vært gift i over tretti år?
I skrivende stund sitter jeg her med tekopp og tastatur. Gamle Gubben Grå sitter og glipper med øynene over dagens andre kaffekopp. Teller det som kjærestetid?
Jeg har vært oppe halvannen time. Gamle Gubben Grå sto opp en time etter meg. Vi deler både seng og soverom slik vi har gjort i over tretti år. Tiden vi tilbringer der inne brukes i all hovedsak til avslapning, det er lite med fysisk aktivitet, for å si det slik. Teller snorking i kor som kjærestetid?
Kjærestetid er for oss lørdagenes kos med kaffe-latte, og søndagenes tur med hundene. Kjærestetid er når vi morer oss med å lage Rocka Pølsegryte.Kjærestetid var når vi på fredag koste oss med å se Agenten på TV, og diskuterte episodene vi hadde sett etter at vi krøp til køys. Kjærestetid er når vi diskuterer en bok vi begge har lest, eller når vi koser oss med våre høyst private politiske analyser eller utfordrer hverandre i en hjemlig quits.
Kjærestetid er når Gamle Gubben Grå kjører og henter meg på politiske møter på rådhuset så jeg slipper å gå på glatte parkeringsplasser og gangstier. Kjærestetid er når jeg følger Gamle Gubben Grå rundt på undersøkelser og legebesøk, og drikker kaffe-latte og har debrifing etterpå.
Kjærestetid er når vi nå som livet er litt roligere igjen har tid til å gjøre ting sammen. Har tid til å være nettopp kjærester. Kjærestetid er det som oppstår når man er ferdig med det travle livet med en hverdagslogistikk full av kveldsvakter, helgejobbing, skaffing av barnevakt, digre poser med skittentøy og våte parkdresser fra barnehagen, middagslaging, kjøring på trening, korps og speideren, foreldremøter, lekselesing… og man atter har tid til hverandre igjen.
Kjærestetid er når man etter over 30 års hektisk samliv med mange utfordringer og tøffe tak kan senke skuldrene, atter ha tid til hverandre. Ha tid til å være oss to – og så finne ut at vi, kanskje litt overraskende og mot alle odds, fremdeles er nettopp det; Kjærester.
I likhet med mange andre så er jeg litt opptatt av den amerikanske presidenten og alt han finner på. Jeg er redd for at det som skjer rett foran øynene våre er at Den amerikanske drømmen, dere vet et sett av idealer om demokrati, rettigheter, frihet, muligheter og likhet, langsomt forvitres til et eneveldig diktatur.
I innlegget Hvordan bli kvitt en president? som jeg publiserte i går tok jeg for meg hvordan man kan bli kvitt en amerikansk president. Man har jo ikke muligheten til å stille mistillitsforslag slik man kan gjøre for eksempel mot statsminister eller regjering i Norge. I dag tenkte jeg å se på hvordan det er en mulighet for at vi heller ikke blir kvitt Trump i 2029 når hans andre periode som president er over. Tankene mine dukket opp etter at jeg leste en politisk analyse i Aftenposten som er skrevet av Kristoffer Rønneberg.
Var det én ting de amerikanske grunnlovsfedrene var opptatte av så var det at i USA skulle man ikke ha noe enevelde. Man skulle ikke ha en stat hvor statslederen fikk for mye makt. Kongressen vedtar lover, presidenten iverksetter disse, og rettsvesenet sørger for at de blir fulgt. Maktfordelingen skulle sikre et system der de tre maktsentrene holdt hverandre i sjakk.
Trump har etter at han overtok presidentstillingen på mange måter overkjørt dette systemet. Trump gjør som han vil uten hensyn til at han kanskje ikke har den makten han tilraner seg.
Statlige tilskudd og lån til en verdi av flere tusen milliarder dollar ble plutselig stanset i forrige uke. Dette er penger Kongressen har vedtatt at skal benyttes som avsatt, og som presidenten ikke har rett til å disponere. Sånt bryr ikke Trump seg om, selv om eksperter på den amerikanske grunnloven mener dette er i strid med den.
Flere ansatte i justisdepartementet og FBI er sparket fordi de var involvert i etterforskningen av Trumps og hans handlinger i den forrige presidentperiode. Tusenvis av FBI-ansatte risikerer å miste jobben fordi de har gransket Trump eller stormingen av Kongressen 6. januar 2021. FBIs fremste fagforening hevder at disse oppsigelsene er ulovlige. Trump er sikkert ikke så veldig opptatt av hva fagforeninger måtte mene.
Det er ikke bare ansatte i FBI som går en usikker tid i møte. Nesten alle de 10.000 ansatte i USAs føderale etat for internasjonal utviklingshjelp og bistand, USAID, har fått permitteringsvarsel. Konsekvensen kan bli at amerikanske bistandsprosjekter i utlandet avsluttes. Flere eksperter mener at Trump ikke har rett til å legge ned denne etaten, men bryr han seg om det? Ikke i det hele tatt!
Trump kunngjorde at mennesker født i USA ikke lenger har automatisk rett til amerikansk statsborgerskap. «Åpenbart grunnlovsstridig», konkluderte en føderal dommer like etterpå. Trumps tiltak ble da lagt på is. Sikkert mens han tenker ut hvordan han skal få omgjort dommerens konklusjon.
Donald Trump har bare styrt USA i litt over to uker. Hvor mye annet vil han klare å iverksette i løpet av de neste fire årene som også strider mot grunnloven? I følge Rønneberg avhenger det av Kongressen og rettsvesenet. Dette systemet er under press.
Trump har beredt systemet på denne situasjonen, og er både mer forberedt og har større makt enn da han ble president i 2017.
Da han overtok som president i 2017, sto han på utsiden av Det republikanske partiet. Partiledelsen og sentrale aktører i partiet lyktes i å bevare noe av kongressens makt.
Denne gang er det ingen tvil om at Trump har full kontroll. Alle republikanerne i Kongressen er klar over at deres posisjoner kan være truet hvis de går imot Trump. Som følge av dette hører man i dag knapt noen kritikk mot Trump fra partiets egne rekker.
I rettsvesenet har også mye endret seg. I løpet av sin første periode fikk Trump ansatt 234 føderale dommere. De sitter på livstid og vil gjøre det enklere for ham å gjennomføre sine tiltak. Tre av disse dommerne sitter nå i Høyesterett. Høyesterett vedtok i fjor at presidenten er immun mot straff for handlinger utført i embetes medfør. Dette gir Trump betydelig makt.
Så hva kan skje etter valget i 2028 når Donald Trump i tråd med grunnloven må slutte som president? Man har jo i tråd med loven ikke lov til å sitte mer enn i to perioder, uavhengig av om de to periodene er etter hverandre, eller ikke.
Han har jo fire år på seg til å til å endre den loven. Han kan stille som presidentkandidat og regne med at Høyesterett ikke tør stoppe han. De er jo i lomma hans allerede. Og han kan jo selvsagt bare nekte å gå av. Det siste ville ikke overraske meg i det hele tatt. Ja-ja. Jeg trøster meg med at mannen umulig kan leve evig. Vi blir vel kvitt han i løpet av de neste tjue åra en gang.
De som følger denne bloggen vet at jeg starter dagen med å kommentere det siste innlegget til den bloggen som ligger foran meg på topplista. En oppgave som jeg virkelig hadde sett frem til i dag. Jeg så jo i går at jeg lå under Gry Henriksen sin blogg, kvinnen som er kjent for sine sterke meninger. Jeg hadde virkelig sett frem til å kommentere hennes innlegg Jeg er ferdig som blogger den dagen jeg…, og så smått begynt å forfatte et innlegg i hodet. Men hva skjer? Rett før jeg tar kvelden sniker hun seg inn og publiserer et skikkelig kose-innlegg om tiggende hunder og katter.
Ikke noe galt i å skrive kose-innlegg om pusekatter og hunder med dertil hørende søte bilder, men jeg hadde forventet noe annet fra kvinnen som skriver at fundamentet for bloggen er behovet for en stemme i samfunnsdebatten.
Hver morgen sitter jeg her med tekopp og tastatur og forsøker å finne på noe fornuftig å lire av meg om alt fra gjenglemte strikketøy til kvalmende optimistiske innlegg og ubrukte dager som ligger foran oss klare til å fylles med livets trivialiteter. Når jeg da endelig får en blogg med sterke meninger og samfunnsdebatt på plassen over meg så skriver hun om kattepuser og søte hunder! Hun kunne like godt ha kommet med en ukemeny eller noe annet pjatt. Jeg føler meg virkelig snytt.
Ja hundene mine tigger. Jeg er alt for bløthjertet til ikke å gi de noe. Jeg har meg selv å takke. Jeg hadde en katt en gang, Pinky, som stakk av med servelatskiva som lå på brødskiva som var på vei inn i kjerringkjeften. Men vet dere hva, det er ikke det jeg har lyst til å skrive om i dag. Jeg har lyst til å kommentere det nest siste innlegget til Gry. Ikke sitte her å knotte ned koselige historier om hundene og for lengst døde katter.
Som Kidd er jeg ei kjerring som går mine egne veier. Og selv om vi har fått Kidd fra å hoppe opp på bordet, er det ingen som så langt har klart å dressere meg til ikke å skrive om det jeg har lyst til på denne bloggen. (Gudene skal vite at enkelte har prøvd.) Så i dag kommenterer jeg det innlegget jeg har lyst til å kommentere, og ikke det der ed hunde-vofsene og pusekattene.
Jeg er ferdig som blogger den dagen jeg… skriver Gry og ramser opp en rekke ting som kunne få henne til å slutte å ytre seg på blogg. Jeg tenker etter om jeg har noen av de samme kjørereglene for min deltakelse i samfunnsdebatten.
Jeg har ikke noe problem med å kalle en spade en spade eller en rasist en rasist. Ikke for å vinne terreng i en debatt, men for å beskrive et menneske uten å pynte på sannheten i angst for at noen skal føle seg krenket. Når det er sagt må jeg ile til å forklare at akkurat som et menneske ikke blir idiot selv om det gjør en idiotisk blemme eller tre, så vil jeg heller ikke karakterisere et menneske som rasist ut fra en eller flere rasistiske uttalelser.
I motsetning til enkelte såkalte samfunnsdebattanter på blogg og i kommentarfeltet er jeg også med å debattere samfunnsutviklingen utenfor skjermen og tastaturets beskyttende slør. Når jeg sitter i kommunestyret kan jeg ikke bli krenket av at en representant fra ett av de andre partiene har meninger som går på tvers av mine. Heller ikke om han går på talerstolen og sabler ned alle mine argumenter så fort jeg har forlatt den samme talerstolen.
Jeg sensurerer ikke kommentarfeltet her på blogg. De aller fleste kommentarer blir stående. Jeg vet at jeg i sinne har slettet et par fra Kokken, men de har som regel blitt opprettet igjen. Det var en mann man helst ikke skulle sensurere eller kommentere….
Hvis man skulle komme i skade for å kalle en meningsmotstander for idiot, søppel eller lignende på kommunestyrets talerstol eller i andre politiske møter ville ordfører eller møteleder “klubbe deg”. Altså dunke med en klubbe i bordet sitt og gjøre deg oppmerksom på at slik uttaler man seg ikke. Jeg skulle ønske det fantes slike klubber også for debatter i kommentarfelt og på blogg. I mine øyne har man tapt en debatt hvis man er så tom for argumenter at man begynner med negative merkelapper på meningsmotstandere.
Derimot er jeg ikke så tøff og tykkhudet som Gry. Noen ganger går andres dårlige oppførsel inn på meg. Jeg lar meg påvirke når folk skriver at de skal komme å stoppe kjeften på denne kjerringa, når de utgir seg for å være meg og støtter organisasjoner jeg ikke ønsker å støtte i mitt navn for å skade mitt gode(?) navn og rykte og når de lager svertekampanjer i lokalavisa her fordi jeg har kommentert noe de har skrevet på blogg.
Det er ikke mange jeg har blokkert fra kommentarfeltet, og det er mest på grunn av spam. Men det finnes noen kommentarer jeg muligens ikke leser så nøye eller gidder å svare på.
Jeg kan fint stå for meningene mine. Selv om jeg er alene om dem.
Å debattere er jo å lytte til andres synspunkter. Jeg har ingen problemer med å sette meg inn i hvordan og hvorfor andre tenker og mener annerledes enn meg. En debatt er jo ikke interessant hvis alle tenker likt, og ved å lytte til andres argumentasjon, andres synspunkter, kan man få et større perspektiv. De beste løsningene får man når man lytter til hverandre og tar hensyn til andre synspunkter enn kun sine egne.
Jeg har aldri hatt som mål å bli likt av alle. Hallo, da hadde jeg antakelig valgt et annet parti enn Rødt. Jeg liker debatt i kommentarfeltet, og vil heller ha kommentarer som på en saklig måte tar til motmæle mot det jeg skriver enn at kommentarfeltet fylles med hjerter og hyllesterklæringer fra blodfans. Jeg liker at folk liker bloggen min, men håper ikke jeg har for mange “blodfans” som ser på meg som en gudeskikkelse. Jeg er bare ei tenkende kjerring.
Jeg har ingen problemer med å innrømme feil, og jeg kan og skifte mening i en sak hvis det tilkommer ny informasjon som jeg ikke var klar over.
Jeg tar alles innspill like alvorlig. Enten det er en med så mange mastere at det tyter ut av øra på vedkommende eller det er en som knapt har fullført folkeskolen. Hvilken status du har i samfunnet har ikke noe å si for om du har de kloke meningene. Autoritetsangst har jeg aldri hatt.
Bloggen min heter Kjerringtanker. Det burde for de fleste da være selvforklarende at bloggen inneholder nettopp det. Tankene til ei kjerring som liker å tenke sine egne tanker.
Dette innlegget ble litt langt, jeg beklager det. Men det er søndag, jeg håper du har tatt deg tid til å lese hele innlegget. Hvis du skulle føle deg snytt fordi innlegget ikke handler om søte dyr, så har jeg i det minste krydret det med søte bilder av Kidd……
Hvis jeg skulle kjøpe en øy er jeg usikker på om Grønland ville være førstevalget. Ikke noe galt og Grønland, langt der i fra, men ca. 81% av øya er dekket av is. Jeg er som kjent ikke så veldig glad i is og snø.
Nå tror jeg kanskje ikke det er klimaet som gjør at Trump har lyst til å kjøpe øya. Det er nok mer den geografiske beliggenheten. Mens Russland har mange militære basert langs Nordøstpassasjen, trenger USA tilgang til Grønland for å styrke sitt nærvær i området. For USA handler Grønland om å beskytte sine egne innbyggere. Jordens krumming gjør at den korteste flyvetiden for de mest avanserte atomrakettene til Russland går over Svalbard og Grønland (hvis de skal angripe USA, Dette gjør Norge og Grønland til viktige lytte- og varslingsposter, som kan gi amerikanerne et forvarsel og bedre muligheter til å kunne aktivere rakettskjoldet sitt mot eventuelle russiske atomraketter.
Den andre årsaken til USAs interesse vokser seg sterkere og sterkere i takt med at isen smelter i Arktis. USA og Kina kjemper om fremtidig dominans når det gjelder produksjonen av mikrobrikker, som kan brukes til alt fra militære missiler til PC-er og biler. På Grønland kan det potensielt ligge enorme mengder med disse sjeldne jordmineralene og metallene som USA trenger i sin konkurranse med Kina. I tillegg kan Grønland bli en gullgruve, bokstavelig talt. Det antas nemlig at det også befinner seg store mengder gull der.
Det er ikke første gangen en amerikansk president forsøker å kjøpe Grønland. I1946 forsøkte USA å kjøpe Grønland. Daværende president Harry Truman var villig til å betale hundre millioner dollar den gang, i gull. Hva Trump er villig til å betale denne gangen vites ikke, men ingenting tyder på at Danmark er interessert i å selge. Så får vi se da, hvordan dette utvikler seg.
Egentlig burde Grønland tilhøre Norge slik det gjorde fra 1261 til 1814. Danmark lot oss ikke få det med oss da unionen med Danmark ble oppløst. Ikke det at jeg tror Barth Eide ville være noe mer villig til å selge øya enn det danskene er.
Hvis jeg skulle kjøpe en øy ville jeg nok valgt en som lå på langt mer sydligere breddegrader. Et sted det var litt mer sol og sommer og ikke store mengder is.
Eller hvorfor må det på død og liv være en øy? Jeg tenker at hvis Trump er villig til en byttehandel har jeg et forslag å komme med. Hva med å bytte Grønland mot Yuma? Yuma er en by i Arizona, og det bebodde stedet i verden med flest soltimer. Det ville kanskje være en dårlig byttehandel sett til areal. Grønland er langt større enn Yuma, til gjengjeld har Yuma dobbelt så mange innbyggere. Jeg spiller det bare inn som et forhandlingskort til Danmark. Så får vi se hvor villig Trump er til å gi fra seg landområder.
Å kjøpe og selge land høres i grunn ganske gammeldags ut. Denne type landhandel har ikke vært vanlig de siste 100 årene. Ikke siden USA kjøpte Jomfruøyene fra nettopp Danmark i 1917.
Selv om jeg foretrekker Trumps måte å tilegne seg nye landområder på fremfor Putin sin. Kjøpe et landområde høres for meg mer sympatisk ut enn bare å komme med soldater å forsøke å ta det, slik Putin gjør i Ukraina. Så tenker jeg at det denne saken aktualiserer mest er vel Grønlands rett til å bli et selvstendig land. Ikke et område andre land kan kjøpe og selge som en vare. Så får vi håpe at det kan bli resultatet av Trump sitt usmakelige forsøk på å tilegne seg mer land, at Grønland kan bli en selvstendig stat.
