Uka som straks er over startet litt brått for meg da jeg måtte stille på møte i Eldrerådet på kort varsel, og dermed befant meg ansikt til ansikt med justis- og beredskapsministeren. Og beredskap har liksom blitt stikkordet for uka som har gått.

På mandag var jeg med på den offisielle åpningen av egenberedskapsuka.
På tirsdag gikk det opp for oss i Rødt at kommunen hadde planer for å oppgradere og ordne så bare en brøkdel av våre tilfluktsrom kom i forskriftsmessig stand.
På torsdag sto jeg på kommunestyrets talerstol og argumenterte for at vi måtte ha en plan for hvordan vi skulle få alle våre tilfluktsrom i forskriftsmessig stand – og fikk flertall for forslaget til Rødt.
Og i dag skal jeg sitte å reflektere over innlegget til Vivian  som handler om vor fort vi i grunn kan trenge å følge de rådene vi alle har fått i denne egenberedskapsbrosjyren som kom i posten denne uka.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse til å sikre kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Når vi snakker om vann på flasker og et lager med hermetikk, batteri-radio og gass-bluss så tenker vi jo først og fremst på de store, og nesten utenkelige katastrofene. Som krig, jordskjelv, terroranslag. Ekstreme hendelser.

Men beredskap handler jo og om hva vi gjør når regnet undergraver en vei og vi blir isolert, sånn som i Vivians tilfelle.
Vi så det i fjor her på Ringerike under uværet Hans. Elvene gikk flomstore, Kommunen fikk i oppdrag å forberede seg på 500 års-flom. Det var fare for ras og utglidninger og kommunen måtte evakuere flere store boligområder. Jeg er usikker på om alle fikk flytte hjem, tror det er et par hus man ikke har fått flytte tilbake til. Det tok i det minste flere måneder kanskje over et halvt år før alle kunne flytte hjem.

Hvis vi i slike tilfelle har fulgt rådene i denne brosjyren vi har mottatt og har mat, vann og ved så vi kan klare oss ei uke uten hjelp, så kan de som skal hjelpe konsentrere seg om de som må ha hjelp. De som må evakueres, som her på Ringerike i fjor og at hjemmesykepleien kommer til de som er helt avhengige av besøk hvis det er mulig.

Det å ha en plan, en tanke på hva gjør vi hvis…
Hvis elva tar brua, veien blir stengt på grunn av trafikkulykke eller ras, strømmen blir borte over lengre tid, om vannforsyningen blir skadet osv…

Været blir villere og våtere. Flom, ras og skred vil komme oftere.
Jeg konstaterer bare fakta, og gidder ikke kaste meg inn i debatten om hvorfor.

At perioden myndighetene mener vi skal ha egen beredskap skyldes nok ikke klimaendringer, men den spente situasjonen i en urolig verden. Det er som jeg sa når jeg sto på talerstolen i kommunestyret og argumenterte for de tilfluktsrommene; Tre dager er Hans, en uke er Putin.  
Det ble antydning til smil og latter i salen, før budskapet mitt sank inn.

Jeg fikk flertall for å få en plan på hvor raskt vi kan få satt alle tilfluktsrommene i forskriftsmessig stand. Selv om noen fra Høyre og Senterpartiet ikke var enig

For meg handler beredskap om å være forberedt. Den gamle speideren i meg våkner til live. Alltid beredt! Det å være beredt for hva som kan skje handler ikke om å være utrygg. Det handler om trygghet. Tryggheten det er å vite at hvis katastrofen skulle være ute, ja da har jeg tenkt ut hva jeg skal gjøre.
Det er i mine øyne det motsatte av katastrofetenking. Jeg har tenkt gjennom hva jeg skal gjøre. Jeg vet jeg skal klare meg relativt greit. Da trenger jeg ikke tenke mer på det. Jeg vet jeg er forberedt hvis noe skulle skje.

Da har lørdagskvelden senket seg i Drømmehuset. Vi har vært en tur i byen, og det ble både ny lysestake nye vintersko og kaffe-latte på denne kjerringa. Bildet over er riktignok et arkivbilde. Synes liksom ikke jeg behøver å fotografere kaffekoppen min hver lørdag.

Gamle Gubben Grå lager middag. Hva han har tenkt å servere er jeg usikker på. Han har fått velge selv. Kjenner jeg han rett er det noe som ikke krever alt for mye tid på kjøkkenet.
Det lukter ikke noe spesielt….
Kanskje jeg må ta en tur på kjøkkenet og inspisere? Eller kanskje ikke. Da blir jeg ratt satt i oppvasken.

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

I innlegget Utrygg verden er jeg bekymret for at Putin vil gå til krig mot NATO, og lanserer ideen om en øvre aldersgrense, altså en slags pensjonsalder for de som skal ha den politiske ledelsen i et land eller rike. Ikke konger og slikt. De kan få være konger så lenge de vil for meg. Men presidenter og andre statsledere. Jeg tror ikke det er sunt for verden at den ledes av menn (for det er stort sett menn) som har en fot i grava.

Ta krigen i Midt-Østen som et eksempel, eller Israels herjinger om du vil.
Selvsagt har et land lov til å ta igjen når det blir angrepet. Men hvor hardt og hvor lenge? Har ikke Israel fått sin hevn når det gjelder Gaza nå? Og hva med Libanon og i natt Iran? Hvor lenge skal de “ta igjen”? Til det ikke finnes en eneste palestiner, libaneser eller iraner igjen?
Er det å “ta igjen”, eller er det etnisk rensing?

Putin er 72 år. Netanyahu 75, Donald Trump 78 og Xi Jinping 71 år.  De fleste av de har nådd en alder hvor selv Tonje Brenna synes det er greit at folk trer ut av arbeidslivet.  Hvorfor synes vi det er både rett og rimelig at de skal ha jobben med å styre verden? En jobb som må sies å ha både mye ansvar og til dels medføre en del stress. Er vi sikre på at menn i så høy alder har det som skal til for å stå i en så krevende stilling?
Jeg mener ikke å drive aldersdiskriminering, men det er en del ting jeg ikke ville like at en 78 åring utførte.
Hvordan ville du føle det foran en hjerneoperasjon for eksempel hvis du fikk greie på at hjernekirurgen var rundt 80 år?
Eller hva med om de som kom for å slukke brannen i huset ditt var en gjeng kjekke brannmenn mellom 71 og 78 år?
Men å lede verden, det går greit?

Det har lenge vært klart at hjernen endrer form og volum som følge av aldringsprosessen. Obduksjonsmaterialer viser at hjernens vekt reduseres og hulrommene blir større i eldre år.  Dette ses på som en del av den naturlige aldringsprosessen, og vi har ikke grunnlag for å si at våre statsledere er hevet over slike naturlige prosesser.

Ville verden få greie på det hvis noen av de fire karene jeg nevnte over her ville utvikle demens eller Alzheimer? Neppe. Jeg har jo skrevet før om en amerikansk president som så vidt klarte å skrive navnet sitt.
Jeg ville ikke like å være den som gikk til Trump eller Putin og sa Unnskyld meg Herr president, jeg har funnet ut at De har utviklet demens og bør nok trekke Dem tilbake fra stillingen Deres. Jeg hadde garantert vært arbeidsledig livlege i løpet av en time eller to, og vært heldig om jeg ikke havnet i fengsel eller Sibir for “majestetsfornærmelse”:
Folk bukker og skraper og dekker over etter beste evne.

Ærlig talt hadde det ikke vært smart å overlate styringa av verden til noen som har tenkt å være her litt mer enn ti til femten år til? Noen som kunne ha litt lengre horisont på fremtiden enn forhjula på sin egen rullator?
Når du sitter på kanten av grava og singler med beina er det kanskje ikke så nøye om du smeller av en atombombe eller utrydder folkene i samtlige naboland. Du skal jo dø snart likevel, og da vil du garantert bli husket som en handlingens mann.

Jeg tror faktisk verden ville se helt annerledes ut hvis samtlige statsledere var unge mødre.

Det var grått og rått på dagens første luftetur med hundene. For første gang i høst følte jeg på at jeg burde hatt hansker.

Været passet i grunn til stemningen i kjerringa. Jeg leste denne artikkelen i Aftenposten rett før jeg dro ut på tur. Artikkelen gjorde meg redd.

Annonsørinnhold

Vårens fineste jakker

Bruno Kahl er Tysklands spionsjef. Han tror russiske styrker blir i stand til å angripe et Nato-land eller flere før 2030. Og han er ikke bare redd for at de er i stand til å angripe Nato-land. Han tror Putin vil gjøre det og.

Min første tanke er å ønske Putin død. Hvor gammel er han egentlig? Hvor gammel er han i 2030? Han er født i 1952. Han er 72 år nå, og vil være 78 år i 2030. Så det er absolutt ikke utenkelig at han fremdeles sitter med makten I Russland. Det er ikke pent å ønske andre mennesker død, men jeg gjør et unntak for Putin. I det minste kunne vel verden innføre en øvre aldersgrense for statsledere. Det føles ikke fornuftig at det er de med ett bein i grava som skal lede verden.

Krig I Europa. Krig med Nato. Jeg ønsker ikke krig.  Jeg ønsker ikke død og ødeleggelser. Jeg ønsker ikke at sønnene mine, nevøene mine eller guttene jeg er grandtante til skal ut å krige. Det tror jeg ikke de ønsker heller.

I artikkelen står det at President Putins mål er å «presse USA ut av Europa» og gjenopprette NATO-grensene fra 1990-tallet.

Før storinvasjonen i februar 2022 fremsatte Russland en serie krav overfor USA og Nato. Noen av de kravene var:

• Ukraina må aldri bli med i Nato, og Vesten må holde seg unna.
• All Nato-utvidelse østover stanses, inkludert Sverige og Finland.
• Nato må fjerne våpen og soldater fra Øst-Europa.
• All militær aktivitet i Ukraina, Øst-Europa, Kaukasus og Sentral-Asia må stanses.

Er det nærliggende å tro at det er Nato-landene Sverige og Finnland Putin vil kaste seg over når han er ferdig med Ukraina? Nabolandene våre…

Nato risikerer å betale en høy pris for å stanse et russisk angrep, mener Gordon B. Davis ved den USA-baserte tenketanken CEPA. Pr. i dag kan ikke Nato beseire Russland «uten å pådra seg betydelige kostnader i form av tap, ødeleggelser og midlertidig tap av territoriell suverenitet». Det sier Davis til avisen Kyiv Independent.

Han spør seg også om vestlige samfunn har det samhold og den vilje som trengs for å gjøre store ofre i en kostbar og langvarig krig.

Jeg kan helt klart si at jeg ikke føler meg klar for en langvarig og kostbar krig med mange ofre. Jeg mener samfunnet har langt viktigere ting å bruke ressurser og folk til enn våpen og kanonføde. Det finnes ikke noe mer meningsløst enn krig.

Samtidig mener jeg jo at en ikke skal la en depot som Putin bare kjøre på. Selvsagt må en gjøre motstand. Sloss det en kan for frihet. Det føles bare så…..unødvendig. Hvorfor kan ikke folk bare leve i fred og fordragelighet?

Nå som bloggtoppen oppdateres midt på dagen så vet jeg kvelden før hvilken blogger som jeg skal reflektere over neste morgen. I går konstaterte jeg glad og fornøyd at det var Allan. Allan er en fin fyr. Bloggen hans er full av reklame, fjas og lett underholdning. Lett å kommentere uten at jeg trenger gå inn i de helt tunge refleksjonene.
Så jeg la meg i går med et smil om munnen sikker på at dagens første blogginnlegg fra meg skulle bli lettbent og muntert. Ikke var det noen vits i å sjekke ut hans siste innlegg før jeg la meg. Allan er en morgenfugl og publiserer gjerne innlegg lenge før jeg står opp om morgenen, enda jeg absolutt ikke er noen syvsover.

Så hva våknet jeg til i dag?
Allan hadde ganske riktig kommet med et nytt innlegg lenge før soloppgang. Klokka 05.16 publiserte han innlegg om Religionens plass i samfunnet i gamle dager Ikke akkurat det innlegget man forventer å finne midt blant reklame for hårfønere og hudprodukter inne hos Allan. Jeg hadde sett for meg at i verste fall måtte jeg skrive om mat, han har blitt den reneste kokkeblogger i det siste.
Men altså Religionens plass i samfunnet i gamle dager…. (sukk.)

Annonsørinnhold

Vårens fineste jakker

Det høres nesten ut som en oppgave historielæreren min på Gymnaset, salige Thor Time kunne kommet med på en lekseprøve Grei ut om religionens plass i samfunnet fra middelalderen til ca år 1750. 
Hva skjedde i 1750 forresten? Hvorfor nevner han dette årstallet? Borgerskapets fremvekst? Begynnelsen på ny tid? Politiske revolusjoner? Her kunne jeg sikkert komme med mange refleksjoner og innlegget mitt kunne fort blitt akademisk, knusktørt og ulidelig kjedelig.

La oss blåse i 1750, og heller gjøre som Allan. Konsentrere seg om perioden fra middelalderen og frem til 1700-tallet.
Gamle dager har altså blitt snevret inn til kun å gjelde perioden fra middelalderen til 1750. Vi utelater altså rundt fem tusen år av historien.  Men Allan stopper ikke der med å forenkle problemstillingen. Han forholder seg til det han lite presist kaller vår del av verden. “Vår del av verden” er en litt upresis beskrivelse. Mener han Bardu? Norge? Den vestlige verden? Jeg er usikker. Men han har tydeligvis snevret inn problemstillingen slik at det kun dreier seg om kristendommen.

Snedig trekk. Da trenger han ikke forholde seg til Islam sin storhetstid som vel varte helt frem til 1600-tallet. Hvordan man brukte skattesystemet for å omvende mennesker fra Hinduismen til Islam eller Adi Granth.

Så egentlig har Allan innsnevret problematikken i emnet sitt til å omhandle kristendommens plass i samfunnet i Norge (eller Bardu) i perioden fra middelalderen til 1750.
Jeg tror han tenker litt større enn Bardu, for der var det ikke noen kirke før i 1829. Ikke var det så mange folk heller. De kom først flyttende fra Østerdalen på 1790-tallet.

Om det stemmer som Allan skriver at de som trodde på andre religioner ble brent på bålet er jeg usikker på. Hekser og trollmenn ble brent, men det hadde vel ikke alltid noe med religion å gjøre? Mer med at de kunne fremkalle sykdom og skader. Eller i det minste blitt beskyldt for det.
Jeg tror jeg fort hadde havnet på et bål om jeg hadde levd på den tiden.

Ellers er jeg enig i at det var smart å være kristen på den tiden. Jeg er som Allan overbevist om at det gjorde livet mye enklere. Religionsfrihet var nok ikke oppfunnet ennå.
Et lite apropos forresten, Allan, siden du arbeider i skoleverket; Gud er egennavn og skrives med stor G. (Hvis ikke slike regler er endret siden jeg gikk på skolen.) Her hadde Thor Time vært fremme med rød-pennen hvis jeg ikke hadde husket det.

Kirken eller ikke selve bygget da men Kirkens menn hadde stor makt. Og siden Kongen på den tiden var svært langt unna både Bardu og Ringerike var det ofte Kirken i form av prester, proster og andre geistlige som styrte mye av samfunnet og samfunnsutviklingen.

Kirken var rik. Rikdom og makt er ofte to sider av samme sak. Også i dag. Hvorvidt de benyttet sin rikdom til beste for folk i menigheten eller ikke varierer nok fra sted til sted, og fra prest til prest. Men jeg tror ikke man utelukkende skal se på kirken som noe negativt i denne perioden.
Ikke sikkert det hadde blitt så mye bedre om andre var satt til å ivareta den rikdommen og den makten kirken hadde.

Allan kommer inn på reformasjonen og delet mellom katolisismen og protestantene. At vi her i landet sluttet å betale for å få syndenes forlatelse og får det helt gratis, litt mer i tråd med da Jesus vandret rundt på jorden. Kan ikke huske å ha lest at han tok seg betalt. Han fikk 2 fisker og fem brød en gang, men det tok han å mettet fem tusen mennesker med. Det kan ikke ha blitt stort med rester eller fortjeneste av det.

Om det er opplysningstiden som gjør at kirken mister mye av sin makt er jeg usikker på. Jeg er ikke så sikker på om de som har makt nå alltid er så opplyste. Det er ikke alltid de med størst vett og forstand som er satt til å styre og ordne i dag. Hadde man hatt fokus på vitenskap og kunnskap tror jeg ikke man hadde lagt ned skoler i så stort omfang som det gjøres i fylker og kommuner i disse dager. Det er jo flere fakkeltog for skolebevaringer enn det var heksebål i gamle dager. 

Jeg tror kirken mistet sin makt etter som borgerskapet vokste frem og flere og flere ønsket makt uten nødvendigvis å bli prest.
Å gå fra prestestyre til folkestyre var nok en god greie, men jeg tror vi har et stykke igjen før det er folket som styrer seg selv.  Det er fremdeles mye makt som utøves i det skjulte. Det er ikke alltid beslutninger tas i åpne politiske fora. Ofte er det maktpersoner som drar i tråder og utøver makt de har mer i form av posisjoner i samfunnet og kapital.
Kanskje kan man si at storkapitalen har overtatt mye av den makten kirken hadde fra middelalderen og frem til1750.

Så sitter jeg her en mandag morgen og skal kommentere et innlegg jeg ikke skjønner noe av.
Antakelig er teksten for dyp for meg. Meningene for skjult, for vanskelig å få tak i. Jeg liker at ting blir sagt eller skrevet rett frem. At man kaller en spade en spade, ikke kommer med mer eller mindre vage hentydninger eller meningsløse setninger, og overlater til den som leser eller hører å tolke hva vedkommende har på hjertet.

Oppgaven jeg har gitt meg selv er å reflektere over det siste innlegget til den bloggeren som ligger over meg på bloggtopplista, så det må jeg og gjøre med denne teksten. Sette meg inn i modusen fra gymnastida og dikt-tolkning. Det er vanskelig. Det er snart 40 år siden jeg gikk ut av gymnaset, (Herregud, jeg måtte regne etter to ganger. Er jeg virkelig så gammel? 40 år siden jeg gikk i 3. gym! Det føles muligens ikke som om det var i går, men kanskje i forgårs eller i det minste bare en 10-20 år siden.)

Men tilbake til denne vanskelige teksten. Blod i hendene. En relativt dyster tittel og en dyster tekst, Men likevel. Det er noe der som ikke bare er dystert.

Blod på hendene er ofte en metafor for skyld. Men skribenten bruker preposisjonen i hendene. Likevel tror jeg det handler om skyld, muligens påført skyld.

Jeg aner fremdeles ikke hva teksten handler om. Det blir bare gjetninger. Men kan det være om “forbudt” kjærlighet? Jeg skriver “forbudt” i anførselstegn fordi det er ikke all forbudt kjærlighet som er forbudt. Det kan være at man bare er så uheldig å elske noen som ikke er bra nok i noen andres øyne. Det er så manges forventninger vi skal leve opp til vi mennesker.

Maler skjønnheten ond og skammelig står det i teksten. Det er det som får meg til å tenke i de baner. Det er bedre å være to enn en.

Noen banker hardt på døren, men ingen åpner. Noen roper, men ingen svarer. Jeg får tanker om noen som vil ha kontroll, banker hardt på døra, roper og skriker. Mens den andre vil ha avstand. Svarer ikke, åpner ikke døra. Handler teksten om løsrivelse? Om det å bli voksen. Velge sine egne veier?

Hvem er jeg i dine øyne? Er det så viktig? Hvem man er i andres øyne? Er det ikke viktigere hvem man er i sine egne øyne? Jeg tror det er det skribenten prøver å finne ut av. Skape seg et selv. Ikke bare være den andre vil at han skal være.

Samtidig har det vært et oppgjør. Fysisk eller bare billedlig. Et slag mot ansiktet, og blødende lepper som farger en skittenhet på et ondt menneske, som er umettelig ond. 

Det er mye i teksten. Mye jeg ikke skjønner. Mye som gir meg lite mening.
Men jeg tror først og fremst teksten handler om å finne ut av hvem man er, hva man står for. Hva som er en selv og hva som er skam og synd påført av andre.

Jeg tror jeg gir meg der. Filosofi har aldri vært helt min sterke side.

I dag var det stor pressekonferanse hos politiet. Tom Hagen ble renvasket for å ha hatt noe med sin kones forsvinning å gjøre.
Samtidig er politiet klare på at det ikke er snakk om en frivillig forsvinning. Anne-Elisabeth Hagen har ikke bare pakket kofferten og stukket av fra mann, barn og barnebarn.

– Vi mener at Anne-Elisabeth Hagen er utsatt for en svært alvorlig forbrytelse og etterforskningen i saken vil fortsette, sier etterforskningsleder Vibeke Schøyen.

Annonsørinnhold

Slik blir du brun uten sol i sommer

Siktelsen mot Tom Hagen henlegges med begrunnelse Intet straffbart forhold funnet bevist. Det er etter hva jeg forstår sterkere enn om begrunnelsen hadde vært henlagt på grunnlag av bevisets stilling.  Sånn jeg forstår det politiet og jurister sier og skriver så er Tom Hagen nå renvasket for å ha noe med forsvinningen og den alvorlige forbrytelsen å gjøre.  Det har politiets etterforskning bevist.

Anne-Elisabetn Hagen har vært borte vekk i over 2.000 dager. Det kom ikke frem noe på pressekonferansen i dag som tilsier at politiet er kommet stort nærmere hva som har skjedd med henne, eller hvem eventuelt gjerningspersoner for den svært alvorlige forbrytelsen er. Noe lik er heller ikke funnet.
Man vet altså ikke hva som er skjedd. Hvordan Ann-Elisabet eventuelt er drept. Hvem som er gjerningsperson for et drap eller en eventuell bortføring. Man vet ikke hva som er bakgrunnen for forsvinningen.
Det eneste man vet med sikkerhet er hvem som umulig kan ha gjort ……  ja hva det nå er som har skjedd med Ann-Elisabeth.

Jeg ser at politiet kan ha hatt litt tunell-syn i denne saken. Vært litt for sikre på at den rike ektemannen har hatt noe med saken å gjøre. Muligens brukt ressursene i for stor grad på å forsøke å bevise at Tom Hagen er skyldig enn å etterforske bredt å holde flere muligheter åpne.
Det er sikkert en del politiet og etterforskningen kan kritiseres for i denne saken, og jeg hører forsvareren og en del kronikk-skribenter i gang med den jobben.

Likevel. Jeg klarer ikke helt å forstå at man kan konkludere med at noen overhode ikke kan ha hatt noe med forsvinningen å gjøre, så lenge man overhode ikke vet noe om hva som har skjedd eller hvem som står bak.

Jeg virkelig leser det media og kommentatorer skriver. For saken har lenge engasjert meg. Hva skjedde med Anne-Elisabeth? Og hvorfor? Jeg har tenkt på familie, barn, barnebarn og venner som må ha stilt seg det spørsmålet mange, mange ganger. Hva skjedde?
Det er jo det som er det interessante her. Uavhengig av hvem ektemannen er og hvor mye han tjener.
Det er trist at pressekonferansen i dag ikke bragte svar på det spørsmålet.
Kanskje har interessen for Anne-Elisabeth kommet litt i skyggen av interessen for mannen. I det minste i dagens mediebilde.

Nå har jeg forstått det slik at det er ikke slått fast en gang for alle at Tom Hagen ikke kan ha noe med saken å gjøre. Skulle det dukke opp nye bevis som tilsier at han har det, kan han bli siktet på nytt. Men jeg tror og håper at politiet i så fall har svært gode bevis før de går til et slikt skritt.
Det er bra for min rettsforståelse. Jeg synes det hadde vært rart om man kunne bli frifunnet for en forbrytelse man egentlig ikke aner hva består i.
Når siktelsen nå er henlagt med begrunnelsen intet straffbart forhold bevist sier det at det i de opplysningene politiet og riksadvokaten sitter med i dag så er det ikke noe som beviser at Tom Hagen har gjort noe straffbart i forhold til siktelsen.

Det at siktelsen mot Hagen nå er henlagt er også en klar beskjed fra Riksadvokaten om at den videre etterforskningen må gå i en annen retning, se på andre ledetråder, følge andre spor.
Så får vi håpe videre etterforskning fører til at vi får greie på hva som har skjedd med Anne-Elisabeth.

Det er Anne-Elisabet som er offeret her. Det må vi ikke glemme, selv om det snart er 6 år siden hun forsvant.

Det sitter to søstre fra Bærum i retten i disse dager og forsøker å forklare eller bortforklare hvorfor de var i Syria sammen med IS i en 10 års tid. Om det er forklaringer eller bortforklaringer de kommer med på hvorfor de dro og hva de gjorde er opp til retten å avgjøre.

Når man hører deres forklaring i retten i dag, er det ikke tvil om at de har opplevd mye grusomt. Krig er grusomt. Men det er ikke det retten skal ta stilling til, om krig er grusomt. Det vet vi alle at det er.

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

De er tiltalt for å ha deltatt i IS. Det er det retten skal ta stilling til. Ikke om de har opplevd grusomme ting, men om de har deltatt i IS:

Kvinnene nekter straffskyld og hevder de dro til Syria for å drive hjelpearbeid.
Det kan godt tenkes at det er sant. At to unge, naive jeter dro til Syria for å drive hjelpearbeid. Men det er ikke det saken gjelder. De er ikke tiltalt for å ha dratt til Syria for å delta i IS, de er tiltalt for å ha deltatt i IS mens de var i Syria.

Jeg tror dem når de hevder at oppholdet i Syria ble noe helt annet enn de hadde forestilt seg. Jeg tror og at det ikke er så lett å bare pakke snippesken og reise hjem når man først er blitt en del av IS, og ja det er en del av sakskomplekset retten må ta stilling til.

Det er lett å forstå at det ikke var lett å komme til Norge som barn, og at oppveksten og ungdomstiden kan ha vært utfordrende. Men en tøff oppvekst fraskriver deg ikke for ansvaret du selv har for egne handlinger. Når den eldste søsteren skylder på alt fra rektor til en tyrkisk grensevakt for hvorfor ting ble som det ble og at hun selv bare var en viljeløs brikke, er det noe som skurrer.

Hun ble ikke sendt til Syria av strenge foreldre. Hun ble lokket dit av “gode venner”, til foreldrenes store fortvilelse. Det var hun selv som tok turen til Gardemoen. Å skylde på at “ingen” stoppet to unge kvinner på 16 og 19 på vei ut av landet blir for dumt. Norske 16 og 19 åringer tar daglig fly ut av landet, på ferie, til studier eller til besøk hos familie og venner. Hvorfor skulle noen stoppe et myndig menneske på 19 år på vei til Tyrkia? Jeg synes jeg ser overskriften “Jentegjeng på vei til Tyrkia på syden-ferie ble nektet å forlate landet.”  Mener hun at myndighetene burde ha stoppet henne fordi hun bar nikab mens en jentegjeng kledd i miniskjørt og struttende pupper burde fått fritt leie? Hvor diskriminerende ville ikke det ha vært?

En ung mann på 27 år er i likhet med IS-søstrene ikke så villig til å ta ansvar for egne handlinger. Også i dette tilfelle tror jeg at oppveksten ikke bare har vært enkel, selv om han neppe har opplevd at det var tomme kjøleskap på Skaugum.

– Jeg ønsker å stå til ansvar for det jeg har gjort og vil forklare meg sannferdig til politiet. 

Denne uttalelsen har Marius kommet med til pressen via sin advokat. Ut fra ordvalget antar jeg det er advokaten som har formulert den. Det gjorde han for et par måneder siden. Hvor forpliktende Marius selv føler at den uttalelsen er. er jeg mer usikker på.

Jeg skal ikke hevde at han ikke snakker sant i avhør, det har jeg ingen grunn til å betvile at han gjør. Men er det å ta ansvar for sine handlinger når han gang på gang ser ut ti å bryte besøksforbudet han er pålagt?

Det nyeste nå er at han hevder at han har blitt utsatt for vold i nære relasjoner av en av sine tidligere kjærester. Plutselig er det liksom han som er et offer….

Både IS-søstrene og Marius er voksne mennesker. Marius er 27, søstrene 28 og 30 år. I mine øyne er en del av det å bli voksen å ta ansvar for egne handlinger.

I 1981, den gang jeg var ung… Er det noe mer irriterende enn gamle kjerringer som kommer drassende med da jeg var ung?
I 1981 kom Trond Viggo Torgersen ut med en sang som het Tenke sjæl. I teksten til denne sangen står det; Du kjenner at nå, det er nå du må stå for det du gjør sjæl. For nå må du finne ut hvem du er. Tenke sjæl og mene, måtte stå for det du sa.Ikke vri deg unna, ikke være likeglad.

For meg handler denne sangen om å bli voksen, om å ta ansvar for egne handlinger og egne uttalelser.  Det skulle jeg ønske disse tre unge menneskene også var i stand til å gjøre. Først da fremstår man som et voksent menneske. Først da får man vist hvem man er.

På plassen over meg på topplista i dag finner jeg bloggen Mamma på Hjul. Hennes innlegg Glem aldri hvor heldige dere er er et innlegg som skaper mange tanker. Jeg tror vi aldri, samme hvor mye vi prøver, kan klare å sette oss inn i Vivian sin situasjon. Om hvordan det er å bli fanget i sin egen kropp. Merke at funksjon etter funksjon forsvinner og vite at de aldri kommer tilbake. Vite at det ikke “går over” samme hvor mye man måtte ønske det.
Ens egne helseutfordringer blir små og ubetydelige i sammenlikning.

Dette innlegget handler ikke om Vivian og hennes situasjon. Jeg evner ikke å fult ut forstå den situasjonen Vivian befinner seg i, samme hvor mye jeg prøver. Jeg tror du må ha vært i hennes sted for å forstå den.
Dette er mine refleksjoner etter å ha lest innlegget hennes.

Annonsørinnhold

Slik blir du brun uten sol i sommer

For noen år siden var jeg og besøkte Mamma på et rehabiliteringssenter. Hun hadde hatt et lite slag og var blitt avhengig av å bruke “prekestol”, sånn høy rullator, for å bevege seg. Kvinnen som i alle år “gikk så fort at bena ikke var nær bakken” som hun sa da jeg noen år før hadde advart henne mot å gå ut og hente ved i tøfler, var absolutt ikke fornøyd med situasjonen hun var havnet i.
Jeg vil gå like raskt som hun der sa hun og dyttet irritert til prekestolen mens hun nikket ut av vinduet.
Utenfor vinduet så jeg en dame som løp med raske skritt mot parkeringsplassen. Kanskje en pleier som var ferdig på jobb, og nå hastet videre til dagens neste gjøremål.

Jeg har aldri kunne løpt sånn sa jeg i et forsøk på å få Mamma til å innse at det var ikke verdens undergang å ha havnet i den situasjonen hun var kommet i. Livet har mye å by på om man ikke kan løpe.
Mamma så på meg, tenkte seg litt om. Smilte litt medfølende, og sa Nei, det har du aldri. Men du er vant til det du.     
Jeg måtte gi henne rett i det, men det kan vel tenkes at jeg noen ganger har savnet å ikke kunne løpe eller gå like raskt som alle andre?

Jeg husker en gang. Jobben planla kveldstur til Mørkgånga. Vi tar turen på tirsdag i neste uke, for da er det Brit som har kveldsvakt. Da kan alle som har lyst til å gå turen bli med.  Jeg stusset litt over uttalelsen. Hvorfor antok man at jeg ikke hadde lyst til å bli med på turen? Hun som sa det var ikke et slemt menneske. Så kom jeg til at hun antakelig antok at jeg ikke ville klare å gå den litt utfordrende turen.
Det hadde hun rett i. Jeg ville helt klart klare å gå til toppen av Mørkgånga, men jeg ville ikke klart det i samme tempo som de andre. Jeg ville bruke mye lengre tid, og sinket de andre.
Jeg liker ikke å gå på sånne turer hvor jeg pustende og pesende kommer frem en halvtime etter de andre. Skal jeg gå på tur må jeg gå i mitt eget tempo, og det er sakte, alt for sakte for de fleste andre.
Likevel, jeg fantaserte hele uka om å bytte vekk den vakta slik at jeg hadde en hel fri-dag. Da skulle jeg starte turen tidlig på dagen, komme meg opp i mitt eget tempo, og sitte der på toppen og dingle med beina med et fornøyd flir når de andre kom opp.
Det ble selvsagt med fantasien. jeg var på jobb den kvelden jeg så alle som ville kunne være med på turen.

Jeg ser at den siste setningen kan virke litt bitter. Men egentlig hadde Mamma rett. Jeg er vant til at helsa mi setter begrensninger for hva jeg orker eller klarer. Slik har det vært bestandig. Det er liksom slik det er å være meg. Så til daglig er det ikke noe jeg tenker så mye over eller bruke tid på å irritere meg over.

Jeg har alltid vært mer opptatt av muligheter enn begrensninger. Mer opptatt av hva jeg kan enn hva jeg ikke kan. Labbe av gårde i mitt eget tempo og forsøke å ta de utfordringer som kommer etter beste evne.

Gamle Gubben Grå har alltid vært sprekere enn meg. Mye sprekere. Når vi har gått på tur sammen har han gjerne gått 100 meter foran meg, stoppet på toppen av bakker og ventet mens jeg har kommet pustende og pesende etter, kanskje måtte hvile midt i bakken.
Nå er det jeg som er først på toppen av bakken og han som står pesende midt i bakken og må ha en hvil. Livet skifter. Det er viktig å sette pris på det man kanskje tar som en selvfølge.

Ingen vet hva morgendagen vil bringe. I stedet for å bekymre seg for den er det viktig å sette pris på dagen i dag. Sette pris på at jeg kan labbe rundt, selv om jeg ikke kan løpe.

Nok en gang sitter jeg her med tekopp og tastatur og skal reflektere over en ukemeny. Ikke den med mumiene, i dag er den med karbohydrater og orientalsk gryte  på menyen som danner grunnlaget for mine refleksjoner.

Jeg må si at det første jeg reagerer på når jeg klikker meg inn på oppskriften til den første retten på denne menyen, Hybelgryte med orientalske smaker er størrelsen på porsjonen som lages. Nok til 6-8 personer står det. Nå aner ikke jeg hvor store hybler som var vanlig når bloggeren gikk på skolen, men på mine hybler har jeg aldri hatt 5-6 middagsgjester på en gang. Det har liksom aldri vært plass til det.

Annonsørinnhold

Slik blir du brun uten sol i sommer

Det neste jeg må påpeke er at når de orientalske smakene består av 2 ts spisskummin,1 ts karri og 3 ts ingefær så blir jeg litt skuffet. Var det alt?

Jeg kunne nok og servere orientalsk gryte i studietida hvis jeg fikk middagsgjester.
Den kom i pose fra Toro, bare å tilsette kjøtt eller gjerne kjøttdeig.

Jeg søker opp Toro sin variant av orientalsk gryte, lenge siden den har stått på menyen i Drømmehuset men jeg mener den i det minste inneholdt ananas.
Jeg husker riktig.  I følge Toro sine sider har den smak av paprika, ananas og tomat. Gryten er krydret med karri, ingefær og karve.

Jeg har god tid til å sitte her og reflektere i dag, har liksom tatt litt helga etter et par, tre dager med litt program. Så neste refleksjon er hvor er egentlig Orienten? Det er jo derfra orientalsk gryte burde komme.

Det avhenger av hvilken tidsalder vi forholder oss til. Så om eksotiske frukt og grønnsaker som ananas og paprika hører med i en orientalsk gryte avhenger av når bloggeren nøt hybeltilværelsen. Det aner jeg ikke, da jeg ikke aner hvor gammel vedkommende er.

Orienten er en betegnelse på landene i øst, der sola stiger opp. Motsatsen til Orienten er Oksidenten  «der sola går ned».

Den geografiske definisjonen av Orienten har vært vag og skiftende. I antikken viste begrepet til de østre kystene av Middelhavet.

Under Romerriket refererte Orienten (Dioecesis Orientis) til de av rikets provinser som lå ved Middelhavets østkyst.

På 600-tallet evt. kom islam til regionen med de arabiske erobringene av Midtøsten og Nord-Afrika. Orienten ble etter hvert ensbetydende med islam, og som en motsats til det kristne «vest», kom begrepet med tiden til å omfatte hele Midtøsten, samt det muslimske Nord-Afrika så langt vest som til Atlanterhavet. Orienten favnet også Det osmanske riket.

På 1500- og 1600-tallet begynte europeiske kolonimakter å ekspandere østover mot India, Sør-Kina-havet og Kina. Med dette utvidet Orientens betydning seg østover, og innen begynnelsen av 1900-tallet hadde forestillinger om Øst- og Sørøst-Asia erstattet islam som det orientalske.

I sin epokegjørende bok Orientalismen fra 1978 hevdet den palestinsk-amerikanske professoren Edward Said at både Orienten og dens motpol Oksidenten er vestlige forestillinger – en «imaginær geografi» basert på maktstrukturer og uten rot i virkeligheten. Blant annet på grunn av dette har betegnelsen Orienten stort sett falt ut av bruk. Den henger vel bare igjen i Orient-ekspressen, orientalske tepper – og orientalsk gryte.

Så få klikk som jeg hadde på søndag/mandag har jeg ikke hatt på lenge. Ikke har jeg vært nede på en 10. plass på lenge heller. Det er bare meg selv jeg har å takke for det, for det var bra aktivitet på blogg.no. Man må helt ned på 47. plass før man finner en blogg med mindre enn 100 sidevisninger. Tro meg, det er en stund siden, selv om det er langt fra tidligere tiders sidevisninger.

Jeg tror ikke det blir noe lettere i dag, og få folk til å klikke inn. I det minste ikke med dette innlegget. For i dag skal jeg sitte å kommentere et innlegg jeg ikke skjønner.
Jeg skjønner ordene, til dels også setningene, men innholdet gir meg ingen mening. Mulig det er moderne poesi. Sånt skjønner jeg heller ikke stort av.

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

Mestro06 skriver i “om meg” delen på bloggen:

Hei. Jeg er et trivelig og utadvendt menneske, som elsker å dele ut store egenskaper og lidenskapelige interesser. Jeg har i min fortid vært en aktiv blogger i perioden 2016-2018, men har kommet tilbake til bloggplattformen etter mange års fravær. Jeg har startet bloggen min på ny, for å skrive om en ny reise i et nytt kapittel av livet mitt.

Så langt, så godt. Og denne presentasjonen gir mening. Denne skjønner jeg, selv om jeg undres litt over over formuleringen elsker å dele ut store egenskaper. Men det er ikke første gangen en formulering lugger litt. Det har sikkert noen av mine egne formuleringer gjort og.

Det er noe dystert over innlegget. Bildebruken er god. Jeg kan se mye for meg.
En klokke, som tikker sakte. En tjener som forstyrrer. TVen er slått av. Tungt skylag og regn.

Husker dere tilbake til skoledagene og diktanalyse? Jeg føler jeg er tilbake der når jeg skal reflektere over denne teksten. Jeg var ikke særlig glad i diktanalyse, men de gangene jeg ble tvunget til det fikk jeg rimelig greie karakterer. Bortsett fra ny-norsk eksamen i 3. gym. Der fikk jeg 2. Usikker på om det var diktanalysen eller nynorsken som hadde mest skyld i det.

Jeg får inntrykk av et overklasse-hjem. Det er sikkert på grunn av det med tjeneren. Inntrykket jeg får, og dette er ene og alene min tolkning. Kanskje en voksen som har vendt tilbake til barndomshjemmet for en kortere eller lengre periode. Et hjem hvor han ikke føler seg hjemme, og kanskje heller aldri har gjort det. Aldri passet inn.

Det gjør vondt å puste i en kald atmosfære av forakt og frykt.  Tankene mine går til slik forhold mellom foreldre og voksne barn noen ganger blir. Foreldre som ikke er fornøyd med de valg barna har tatt i livene sine, de lever ikke opp til forventningene om… karriere, status yrkesvalg, partnervalg…. Det er så mye man skal leve opp til i enkelte hjem.
Frykten fra den unge som venter på hva som måtte komme, av stikk og kommentarer. Forakten hen føler på fordi hen ble den hen er og ikke den hen mener foreldrene ønsket at hen skulle bli.
Men det kan og være den andre veien. Den unge som føler forakt for det foreldrene er, og foreldrene som frykter kommentarer og kritikk for at de ikke har vært det de voksne barna skulle ønsket.

Det finnes vel omtrent like mange voksne barn som skammer seg over sine foreldre som det finnes foreldre som er misfornøyd med sine barn.

I dette tilfelle tror jeg det er den unge som føler at man ikke er godtatt av de eldre. En fiende, som tramper ned på din glede på innsiden. Man er ekstra sårbar for kritikk av de vi elsker.

Et ulykkelig ektepar, skriver Mestro06 om det jeg tolker som foreldrene.
Men er han sikker på at ekteskapet er ulykkelig selv om det ser slik ut for han? Muligens er de bare glidd inn i et mønster som virker kjærlighetsløst for de som ser det fra utsiden, men som er fult av tegn på kjærlighet for de to det gjelder.
Kjærligheten har mange språk.
Noen lærer man først med etter en god del levde år sammen.

Det er mye smerter, men liten glede å kjenne på i 24 timer.  Jeg ser for meg et familiebesøk på en helg, 24 timer. Et besøk man tar mer av plikt enn av glede. Er det ikke slik noen ganger, i noen familier at familiebesøk blir noe man gjør av plikt mer enn fordi man har lyst, samtidig ønsker man at det ikke hadde vært slik?
Jeg tror det finnes slike familier.

Hvem er du i 24 timer. 
Man tar på seg en rolle i de 24 timene. Er en annen enn den man egentlig er. Litt mer den man tror det forventes at man er, eller glir inn i gamle mønster. Finner den plassen man alltid har hatt.

Hva er klokken nå?   Tiden går så utrolig sakte i slike situasjoner. Det er som om den knapt beveger seg. Minutter føles som timer.

Jeg drakk litt vann, for å rense sjelen. Jeg drakk en mengde av alkohol  Noen griper til det hjelpemiddelet. Alkohol for å skape en stemning som ikke er der. Enten man er den som forsyner seg litt for mye, eller man er den som skjenker for å skape en stemning som ikke er der.
Min erfaring er at det sjelden hjelper. Noen ganger kan det tvert i mot ha omvendt virkning. Spente tunger slapper av, og så kommer uttalelser man ikke burde kommet med.
Mang et familieselskap har raknet i kantene av for mye alkohol, enten hos en – eller hos flere.
Man blir ikke alltid så flink til å overhøre heller, når alkoholen regjerer i blodet.

Dette er mine tanker og refleksjoner over en tekst som er litt vel dyp. Mulig har jeg overhode ikke forstått det bloggeren ønsker å formidle. Mulig har jeg kun forstått en flik av det.
Men det var de tankene som kom ned i kjerringhodet da jeg leste teksten.