Koser meg fremdeles med helgens Magasin.
Det er og et intervju med Truls Svensen. Du vet han litt tykke, blide fyren som gikk på ski over Grønland sammen med Cecilie Skog.
Hans kommentar til det kroppshysteriet mange av oss opplever i dag er så bra. Det skal jeg ta til meg og bruke som mitt.
Jeg er dritsexy for dem som liker sånne som meg
Så gjenstår det å finne ut om Gamle Gubben Grå fremdeles er enig i det…..
På en av sine daglige lufteturer ble vår lille papillon angrepet av en stor trekkhund. Slikt kan skje i hundeverden når man er liten og tøff i trynet. Det så ikke så ille ut til å begynne med, hår og pels skjulte hvor dype bittene var. Men fordi hunden pustet mer og mer anstrengt ,og fordi hvit pels etter hvert begynte å bli farget rød, fant vi raskt ut at vi måtte oppsøke veterinær. Tøffe, lille Turbo forlot huset på egne poter.
Dette var en lørdag, og klokka hadde passert 19.00.
Hos veterinær ble han undersøkt, fikk smertestillende, fikk intravenøst fordi han var i sjokk, de tok røntgen, bandasjerte og så måtte man observere litt. Man tok nye undersøkelse etter tre timer. Det var kommet økt væske i lunger og buk. Han hadde indre blødninger. Han trengte intensiv behandling på veterinærhøgskolen i hovedstaden, og antakelig flere operasjoner hvis han i det hele tatt kom til å overleve kjøreturen til Oslo eller natta. Prognosene var dårlige. Han hadde det vondt, til tross for smertelindring. Vi tok det vanskelige og smertefulle valget og lot han få slippe. 3 timer etter at han hadde ankommet veterinæren sovnet han inn.
Regninga for tre timer intensiv førstehjelp og undersøkelser 17.300, kr. Lørdag og kveldstillegg var med på å dra prisen opp.
En annen lørdag er jeg på jobb. Alarmen går. Et “traume” er på vei. En person har vært med i en bilulykke, ramlet ned fra et tak, kjørt ut med sykkel, ski eller på annen måte muligens fått en alvorlig skade.
På akuttstua teller jeg12 personer som står klar til å undersøke, behandle, redde liv. Det er leger og sykepleiere, kirurger og anestesi, radiograf og bioingeniør. Alle fagfelt som sammen som team skal bidra til å gi raskest og best mulig undersøkelse og behandling.
Kanskje venter intensiv behandling, operasjon og eller overføring til det store universitetssykehuset i hovedstaden. Det vil de første undersøkelsene avgjøre.
Da Turbo kom inn til veterinæren, var traumeteamet kun en person.-
Traumeteamet på et lokalsykehus er på minst 12 personer.
Turbos traumeteam, nødvendige undersøkelser og behandling kostet 17.300 kroner.
Sykehusets traumeteam, nødvendige undersøkelser og behandling ville kanskje ha en kostnad på 12 ganger den summen.200.600-kr. Før man kommer til eventuelle operasjoner, intensiv behandling eller overføring til universitetssykehuset.
Jeg er glad jeg ikke er en hund.
Jeg er glad at hvis jeg er utsatt for en ulykke så er personlig økonomi ikke et tema.
Jeg er glad for at mine pårørende ikke trenger tenke på om de har råd til å la meg få best mulig behandling, prøve alt – selv om prognosene ikke er for gode.
Kort sagt, jeg er utrolig glad for at vi har en velferdsstat.
Jeg betaler min skatt med den største selvfølgelighet. Jeg ønsker den tryggheten en velferdsstat gir
(Bildet fra traumestua er et demonstrasjonsbilde fra internett.)
Det reiser seg en ny, flott kirke i Hønefoss. En flott, ny kirke i moderne arkitektur reiser seg på branntomta etter den gamle kirken som brant for en del år siden.
Jeg var svært glad i den gamle kirken. Knyttet til den, og hadde mange minner der fra. Det var kirken jeg var i i alle speider-gudstjenester i oppveksten. Skolegudstjenestene på gymnaset var der. Jeg har døpt to av barna der, og de to barna vi har mistet før livet helt startet, ligger begravet der. Selvfølgelig har jeg fulgt byggingen av den nye kirken med spenning – og et litt kritisk blikk.
Jeg er nok av dem som hele tiden har ment at vi ikke skulle bygge opp igjen “gamle kirken”, altså lage en tro kopi av kirken fra1862, men i stedet bygge en kirke med arkitektur fra 2000.tallet.
Av de forslagene som ble lagt frem, var ikke den som ble valgt min favoritt, men sånn er det jo ofte. Men etter som den nye kirken langsomt har reist seg, har jeg blitt mer og mer glad i den, og jeg er utrolig spent på å se den helt ferdig – og ikke minst hvordan den blir innvendig.
At den opprinnelige tegningen minnet om en hoppbakke, er i grunn litt kjedelig å høre til stadighet, ikke minst fordi høyden på “ovarennet” måtte kuttes en del på grunn av økonomiske utfordringer ved å få det til. Det ferdige taket minner mer om ei skateboard rampe enn en hoppbakke.
Og akkurat det med skateboardrampe synes jeg er litt artig. For, i følge lokalavisen, er det selvsagt noen som har prøvd å skate på kirketaket. Annet var kanskje ikke å forvente. Litt initiativ er det jo tross alt fremdeles i byens ungdom.
Ok, jeg vet det er feil å applaudere slik aktivitet. Det er dumt å ferdes på en avstengt byggeplass nattestid. Det er ikke uten fare at man klatrer i stillas på avstengte byggeplasser, og det er selvsagt heller ikke uten fare å skate rundt oppe på et halvferdig kirke-tak. Som et voksent, ansvarlig menneske forstår jeg det.
Men er det ikke flott at den nye kirken vår tiltrekker seg ungdommen?
Det nyeste “sutrerne” har hengt seg opp i er at kirken, eller rettere sagt taket er skeivt.
Kirken er høyere i det ene hjørnet i bakkant enn i det andre.
Jeg liker kirken bedre og bedre. Symbolikken i arkitekturen, tilsiktet eller ikke, gjør at kirken fremstår mer og mer som det jeg ønsker at Hønefoss nye kirke skal bli.
En skeiv kirke
En kirke som tiltrekker seg ungdommen
Kort sagt, en åpen og inkluderende folkekirke.
Jeg har vært så heldig å ha tillit hos de jeg er valgt til å representere i 18 år. Ide årene har jeg ikke møtt mange konkurrenter. Aldri opplevd kampvotering. Jeg er heldig slik. Det er ingen andre som vil ha dritt-jobben. For selv om det er et spennende verv. Et verv som gir meg mange spennende utfordringer, gir meg innflytelse på avgjørelser. og gir meg en fri og fleksibel arbeidstidsordning, så er det ofte en dritt-jobb.
Vanskelige personalsaker. Saker du taper. Massiv motstand mot sunn fornuft. Jeg har en gang sammenlignet det å være tillitsvalgt med gang på gang ta løpefart å stange hodet i murveggen. Det er slitsomt. Det gjør vondt. Og det føles temmelig nytteløst til tider.
Hvorfor jeg har holdt ut så mange år?
Jo, fordi jeg er skrudd sammen slik at jeg elsker dette vervet. Elsker utfordringene. Fokuserer mer på de seierne jeg har hatt enn på nederlagene og føler at jeg virkelig lever når det stormer litt rundt meg.
Men som de fleste andre som har slike verv, er det jo fare for at man ikke lengre har tillit. At det kommer et valg hvor det dukker opp en motkandidat. Hva da? Jeg har sagt i forkant av flere valg, at hvis det finnes en motkandidat, vil jeg gjerne vite det i forkant av årsmøtet hvor vi har valg, og at det ikke bare dukker opp som et benkeforslag på årsmøte. Da vil jeg vurdere om det er en kandidat jeg har tro på at kan fylle rollen, og derved trekke meg slik at man unngår kampvotering. Er det derimot et medlem jeg ikke tillegger de egenskapene jeg mener vedkommende bør inneha, så vil jeg stille til valg og kjempe for mitt kandidatur med alle midler.
Skulle det bli en kampvotering, og jeg skulle tape, så ville jeg allikevel ha stoltheten til å svelge nederlaget, gi kandidaten som vant en god klem og gratulere vedkommende med vervet. Tårene ville komme i bilen hjem. De høyst upassende kommentarene og kariktestikkene ville være forbeholdt ørene til Gamle Gubben Grå og noen få trofaste støttespillere. Aldri ville jeg gi noen gleden av å oppleve meg som en dårlig taper.
Lett nok for meg å si, tenker du kanskje. Jeg som har sittet uten motkandidater i rollen i 18 år.
Vel, det finnes flere roller, flere verv. Jeg er ordførerkandidaten som ikke en gang fikk plass i kommunestyret.
Det finnes sikkert flere verv jeg har tapt selv om jeg ikke kommer på noen flere nå. Jeg har alltid vært mer opptatt av å telle mine seire enn mine nederlag.
Jeg er et engasjert menneske. Jeg vil aldri slutte å engasjere meg. Hadde jeg ikke hatt tillitsvalgt vervet med alle de utfordringene det gir, ville jeg hatt mer tid og energi til å engasjere meg mer politisk. Bli en tydeligere stemme i politikken.
Jeg har og alltid tro på at når skjebnen lukker en dør, så åpner den en annen. Så hvis jeg ikke var tillitsvalgt lengre, så ville kanskje skjebnen vise meg en åpen dør til andre spennende utfordringer.
Engasjerte mennesker som brenner er det alltid bruk for.
Dessertgenerasjon, det må være oss det. Vi som er rundt femti nå. For maken til selvsentrert, selvfokusert og selvtilfreds gjeng enn mange av de på min alder skal man lete lenge etter.
Var i femti års lag her om dagen, og fordi det var en nær og god venninne hadde jeg med både blomster og gave. Blomsterbuketten overleverte jeg i døra, slik at jeg fikk hendene fri til å ta av kåpa. Ikke den mest spennende gaven, kanskje. Jeg mener, man ser jo lang vei at pakken inneholder en blomst. Den konklusjonen trakk femtiåringen raskt, og. “Og enda flere blomster” lød det med klagende stemme. “Jeg har fått så mange blomster” Hun ser seg litt rådvill rundt. “Har du ikke nok vaser?” spør jeg mens jeg kipper på meg skoene. Ser meg raskt rundt for å komme med et kreativt forslag.
Men det var ikke det som var problemet. Problemet var at hun ikke hadde grønne fingre, og det var jo litt mer gøy med varer som var litt mer varige…
Jeg fortet meg å ta gaven opp av veska. Jeg hadde med en varig gave og!
Formen på denne pakken var og litt avslørende. En liten firkantet pakke. Man behøvde ikke være Einstein for å anta at dette muligens kunne være et smykke. Da bånd og papir var borte, og hun kunne åpne esken hørte jeg ikke noe takk. Hun så bare på meg og sa “Jeg håper det er ekte!”
Det er i slike stunder jeg er glad for at vi har kjent hverandre lenge, svært lenge. Hun mener ikke så mye med det.
Men jeg kjente jeg var en tanke stram i stemmen da jeg svarte at, “Selvsagt er det ekte.” Jeg holdt klokelig kjeft om at jeg hadde kjøpt det på salg.
I utgangspunktet var det et dyrt smykke. Jeg synes det var et flott smykke, og jeg mente det var hennes smak. Hadde jeg måttet betale full pris hadde det nok blitt i dyreste laget, men siden det var på salg, kunne jeg ta meg råd til det. Langvarig vennskap fortjener fine gaver.
Femtiåringen er ikke alene om sin manglende takknemlighet for gaver.
I jula ga jeg bort ett opphold på feriebolig i Provence sammen med oss til en eldre slektning. Heller ikke den gaven falt i smak. Det ble vist og påpekt med all tydelighet. Sjelden har jeg følt meg så såret over andre menneskers utakknemlighet.
Er vi så selvsentrerte, så selvoppslukte at vi ikke klarer å – i det minste late som om vi setter pris på en gave?
Vi rundt femti har alt, og har ofte råd til å kjøpe oss det vi har lyst på. Det er ikke lett å kjøpe gaver til oss som har alt. Jeg fylte selv 50 i høst, hadde stor fest og fikk mange gaver. Jeg håper giverne opplevde at jeg var takknemlig for alle de forskjellige gavene.
Ingen ting ble hylle-varmere. Og selv om ikke all vinen jeg fikk er drukket opp ennå, så er alt annet tatt i bruk. Til og med førstehjelpssakene – selv om det heldigvis ikke er det som er mest brukt.
Og har jeg en dårlig dag, finner blikket raskt veien opp til et bilde på spisestueveggen. Det er et maleri som blant annet forestiller deler av et hjerte og en vekt. Jeg stusset litt over det bildet da jeg pakket det opp, og undret litt på hvor jeg skulle henge det. Jeg er rimelig detaljfreak når det gjelder interiør, og verken motiv eller fargevalg passet helt inn. Ja, jeg skammer meg litt når jeg innrømmer at jeg vurderte både do og loftstrappa noen minutter….
Så fikk det hedersplassen på veggen i spisestuen.
Grunnen er enkel. I løpet av festen gikk jeg forbi “kunstneren” da han forklarte symbolikken i bildet for Store Søster. Hjertet symboliserte den omtanke og godhet denne gjesten følte at jeg hadde for andre. Vekten symboliserte min kamp for rettferdighet, og for at regler og lover skal bli holdt.
For meg er bildet og en påminnelse om at selv det som ikke “passer inn” kan ha stor verdi.
Jeg er så forkjølet, forpint og besværet,
og det er så synd og så trist.
Jeg er så syk som ingen har været,
siden jeg var syk sist.
Snørra renner, feberen herjer, og hostekulene tar nesten pusten fra meg. Det er helt klart dagen for å ligge under pelspleddet på sofaen og synes synd på meg selv.
Siden jeg ligger der under pleddet og har det forferdelig kan jeg jo hente frem flere triste tanker. Juleselskapet som ble mindre hyggelig enn planlagt fordi en av gjestene hadde tatt med seg sitt dårlige humør og kom med syrlige nålestikk til alt og alle. Gamle foreldre som trenger hjelp og følelsen av aldri å strekke til.
For en litt sliten 50 åring er det alltid nok av utilstrekkelighet å ta av.
Det ble noen tårer under teppet i dag.
Men 2017 skal bli et fantastisk år.
Når snørra og tårene er ferdig med å renne, batteriene er litt mer ladet og overskuddet har kommet tilbake så skal jeg reise meg fra sofaen og brette sammen pleddet og fortsette det aktive livet jeg elsker.
2016 begynte med en sms fra Den Halvgale Perseren med ønske om en bedre verden for alle. Et vakkert ønske, men dessverre statsledere og terrorplanleggere ødela det ønsket så ettertrykkelig. Oftere og oftere har jeg tatt meg i å tenke dette året at “Verden er blitt gal” Terrorhandlinger har preget 2016. Nice, Belgia, Berlin, …Jeg har sikkert glemt noen. Det skremmer meg. Grusomme terrorhandlinger skjer så ofte at jeg ikke husker alle grusomhetene som har skjedd i løpet av ett enkelt år.
2017 var ikke mer enn en time gammel da meldingene om at Julenissen skjøt og drepte 39 mennesker på en nattklubb i Tyrkia. Verden er blitt gal. Hvorfor finnes det så mye ondskap der ute?
Flyktningstrømmen som kom til Norge vinteren 2015/ 2016 fikk frem det gode i mange mennesker. Mange gjorde og gjør en stor innsats for de som har måtte flykte fra krig og terror.
Men det har og fått frem mye grums. Uttalelser som før kun kom fra nettrollene i de mørkeste kjellerstuene, blir nå fremsatt fra talerstoler o kommunestyresalen, rundt lunsjbordet i kantina, på Aftenpostens førsteside og over alt i samfunnet.
Det er lov å ha ulike meninger, men at hatretorikken har fått så fotfeste hos mange ellers så oppegående mennesker, ja det skremmer meg.
Jeg gjør Den Halvgale Perserens ønske for 2016 til mitt ønske for 2017:.
EN BEDRE VERDEN FOR ALLE.
Radioen står alltid på her hjemme. Den er det første jeg skrur på om morgenen, og det siste vi skrur av på kvelden. Nyheter, musikk og småprat veksler i bakgrunnen gjennom dagen. . Nrk P1 er kanalen. På søndag kveld er det et program som heter “Salmer til alle tider”. . I kveld surrer det ibakgrunnen mens jeg sjekker Fb, leser noen nettaviser og koser meg foran PCn.
I kveld var det mange kjente salmer, og jeg nynner med mens tankene dveler ved minner som salmene gir.
“Han er min sang og min glede…”
Denne pleide en ungdoms flamme synge når jeg kjørte han hjem etter endt tur på byen, Der att han, litt sammensunket i forsetet på bobla mi eller Saben min (avhengig av om det var før eller etter at bobla ble totalvrak etter at den endte på taket nede i ei grøft).Han røkte Prince, var full som en dupp og var på den tiden min store kjærlighet og min store hodepine.
I dag sendte jeg han noen varme tanker. Glad for at det aldri ble han og meg. Glad for at han har klart seg bra, selv om alkoholinntaket var litt vel stort i ungdommen.
Neste salme.
“Ingen er så trygg i fare…”
Jeg nynner med, svakt. Kjenner klumpen i halsen. Ser bort på Gamle Gubben Grå som sitter ved siden av meg og leser avisen. Hører han salmen? Kjenner han den igjen? Jeg spør ikke. Jeg slutter å nynne. Ser ansiktsmusklene i ansiktet til Gamle Gubben Grå som strammes. “Ingen er så trygg i fare som Guds lille barneskare,…. Hva han tar og hva han giver, samme fader han dog bliver….. ” Denne salmen spilte og sang vi i bisettelsen til Tiril, vår lille datter som døde i krybbedød. Denne salmen spilte vi i bisettelsen til Anders, vår lille dødfødte sønn…
Tankene går til mine to små som alltid er med meg, men som kanskje ikke tankene streifer like ofte lenger. Det er noe med at man kommer aldri over det å miste et barn, men man bærer det med seg som en del av livet.
“Ungdommens frelser…”
Jeg synger høyt med. Denne salmen har jeg alltid vært glad i. Vi sang den i speideren da jeg var ung. Speideren står for meg som masse fine minner og gode opplevelser. Jeg vet Gamle Gubben Grå har det på samme måte. Speideren var en viktig del av oppveksten til oss begge. Det var også der vi traff hverandre.
Salmene bragte med seg minner, følelser og refleksjoner i kveld og etterlot en god og trygg stemning. Det finnes en trygghet som er større enn oss.
Vi er mange, svært mange,som skulle ønske at drapene, skytinga ja hele massakren på Utøya aldri hadde skjedd.
Vi er mange, svært mange som føler det som en ekstra belastning at det skjedde her i vårt nærområde. At et område som vi forbinder med en kjedelig omvei for Oslo-bussen, trivelig vennemiddager hos kjente som bor der, og kjekke AUF-gutter en gang på 80 tallet skal være et område resten av Norge, resten av verden forbinder med terror og død. Det føles så utrolig vondt og urettferdig at noe så grusomt skulle skje nettopp i vårt nærområde.
Vi er mange, svært mange, som har bilder fra den regnvåte kvelden som har etset seg fast på netthinna. Bilder vi skulle ønske vi aldri hadde sett, og som vi aldri kommer til å glemme. Jeg har mine.
Jeg var heldig. Jeg møtte terroren og de skadde ungdommene i trygge rammer på min egen arbeidsplass. . Jeg slapp å risikere livet for å hjelpe.
Jeg var heldig. Jeg slapp å høre skuddene.
Jeg var heldig. Jeg slapp å se alle de døde. Slapp å se likposene på stranda.
Vi på Ringerike Sykehus har fått mye ros for hvordan vi taklet utfordringene denne regnvåte julikvelden. Men det var ikke noe heltemodig over det vi gjorde. Vi gjorde bare det alle forventet av oss. Vi gjorde jobben vår.
De virkelig heltene var båtfolket fra Utstranda. De var ikke proffesjonelle redningsarbeidere. De var bare medmennesker som gjorde en heltemodig innsats langt over hva man kan forvente. De risikerte livet, mens profesjonelle redningsmenn og politi sto hjelpesløse på stranda.
Heltene fra Utstranda har sikkert langt verre bilder på netthinna enn meg. Bilder av skadde og døde ungdommer i vannet og på land.
Lyden av skudd.
Frykten for egen sikkerhet.
Jeg har stor forståelse for den påkjenningen de har vært gjennom, for at livet ikke ble det samme etterpå. At det å se utover mot Utøya ikke lenger er utsikten mot en fredelig øy i Tyrifjorden, men et syn som minner om så utrolig mye mer enn det.
Jeg bor ikke i området, men kjører forbi jevnlig. Jeg tror at jeg ikke har klart å kjøre forbi øya en eneste gang uten ha blitt fylt av sorg. Fylt av alvor over tankene på det grufulle som skjedde.
Vi er mange, utrolig mange som skulle ønske at 22. juli for fem år siden bare skulle ha vært en regntung juli-fredag, og ikke noe mer enn det.
Men vi kan ikke endre fortiden.
Det som har skjedd har skjedd, enda så mye vi ønsker at det aldri hadde skjedd.
Minnesmerke eller ikke minnesmerke. Vi vil for alltid bli minnet om hva som skjedde hver gang blikket treffer øya. Hver gang bussen tar turen om Utstranda. Området har for alltid mistet sin uskyld.
I glassgangen på sykehuset henger vårt “minnesmerke” . En installasjon med et glass-fat med relieff fra Utøya og en glass-installasjon meg ett rødt glasshjerte for hver av ofrene fra Utøya som kom til oss. Det er et minnesmerke over alle vi hjalp, det er et minnesmerke over den innsatsen vi gjorde, men for meg er det og et minnesmerke over alle de vi ikke kunne hjelpe.
På samme måte vil et minnesmerke på Sørbråten være et minnesmerke over alle de som ble drept, alle de som overlevde men også over den heltemodige innsatsen heltene fra Utstranda, fra Utvika, båtfolket gjorde.
Trist da at noen svært så taleføre personer ønsker å stoppe dette minnesmerke med alle tenkelige midler
Vi er mange, svært mange som forstår at heltene fra Utstranda og alle som bor der ute har noen minner fra den dagen som aldri kan glemmes, aldri hviskes vekk.
Vi er mange, sært mange som forstår at det er traumatisk å se Utøya, og at dere ikke trenger noe minnesmerke for å huske hva som skjedde, Dere blir minnet om det hver dag når dere titter ut av kjøkkenvinduet, hver gang dere sitter på terrassen, eller hver gang dere lukker øynene for å sove. Vi er mange, svært mange som føler med dere.
MEN Dere er heltene, ikke ofrene.
Ofrene er alle de som aldri kom tilbake fra øya.
Ofrene er alle de som fikk skader de må lene med resten av livet, psykiske og fysiske,
Ofrene er alle de ungdommene som løp å svømte for livet mens venner ble skutt og drept rundt dem.
Ofrene er alle de som satt livredde inne på toalett og andre gjemmesteder og bare ventet på at gjerningsmannen skulle finne dem
Ofrene er alle de ungdommene som var på Utøya, alle deres etterlatte og alle deres pårørende.
Så oppfør dere som de heltene dere er, og la ofrene få det minnesmerke de trenger
Se på minnesmerket, vit at mange av dere utgjorde en forskjell, og vær stolt av det.
Når jeg blir statsminister, eller klesministet vil jeg som den gode sosialist jeg er forby de klesplagg jeg forbinder med politiske ideologier jeg ønsker å ta avstand fra.
Jeg vil starte med å forby hvite tennissokker. Det finnes ikke noe mer heslig enn hvite tennissokker. Det signaliserer at du totalt mangler estetisk sans, og henger igjen i tankegodset fra 1980 tallet, en tid og et tankesett de fleste oppegående mennesker av i dag ønsker å ta avstand fra.
Så vil jeg forby foldeskjørt og sånne ekle hvite bluser Det er vel bare kristne fundamentalister som går kledd slik.
Sånne grønne Fjellreven dresser og kamuflasjejakker må også forbys I tettbygde strøk. Kan tillates på Finnmarksvidda, Troll heimen og til nød Geilo og Nordmarka. Men kun relatert til friluftsliv og jakt.
Armanidresser, knyttede slips til hverdags og kvinner I åletrange kjoler må og forbys. Det med de åletrange kjolene bunner I ren misunnelse, jeg innrømmer det.
Samtidig skal leopardtights og andre klær med leopardmønster forbeholdes kun kvinner under 40. DET har ikke noe med misunnelse å gjøre, kun med estetik.
Men bruka og niquab, nei det tror jeg ikke jeg ville forby…
