Utrolig stolt av meg selv i dag.
Jeg har alltid hatt problemer med å si NEI, og har mer enn engang strukket meg lengre enn det greit er for å løse problemstillinger som har dukket opp. Det være seg ekstra arbeidsoppgaver, verv eller ekstra vakter. Jeg har alt for lett for å si JA når noen spør.
Selvsagt skal man stille opp. Selvsagt skal man være med på å dra lasset. Men ikke alltid. Ikke når du burdesagt nei.
Det er ikke mange dagene siden jeg satt i en bil og var skikkelig forbannet på meg selv fordi jeg hadde sagt ja til litt mer enn det jeg mente jeg kunne klare.
For tiden er jeg utrolig sliten. Jeg vet at jeg balanserer på en tynn line, og at det bare skal et lite feiltrinn, litt for mye belastning, før jeg enten faller av lina eller hele lina ryker.
Men i dag klarte jeg å si NEI.
Jeg trodde det skulle gi meg dårlig samvittighet. Med en ekstra anstrengelse – eller to, hadde jeg sikkert klart å få det til på et vis. Men jeg fikk ikke dårlig samvittighet. Jeg følte forundret etter. Niks. Det føltes bare godt.
For en gang skyld hadde jeg tatt mer hensyn til meg selv enn til alle andres behov.
Noen ganger orker man ikke fortsette reisen.
Sommeren og livets høydepunkter er over. Løvet ligger vissent og dødt rundt deg.
Man trenger noe å lene seg til, en trygg og fast mur som kan stå som en klippe ved ens side.
Det kan se mørkt ut.
Sola synker bak åsen og snart er alt svart.
Du er bare stor, tykk
– og dum. Uten hode og hjerne.
Du vet det. Du har hørt det mange ganger før
Men det finnes et sted
Et eventyrlig sted
Inne i deg selv
Hvor du vet at du langt fra er dum
Du har hode – og hjerne-
Solnedganger er fantastiske fargespill
og etter mørke venter en ny dag.
Du har hatt din hvil ved muren
Løvet er blåst bort
og du kan fortsette reisen
Det var på begynnelsen av 2000 tallet at ordet neger skulle forsvinne fra det norske språket. Hvis afrikanere, afro-amerikanere og andre mennesker med mørkere hudfarge enn meg føler seg støtt av ordet er det flott at det er borte.
Men det føles litt rart at pappa`n til Pippi måtte skifte jobb, ungene ikke lengre kunne synge om Lille Hoa og det ble en person mindre på Ål stasjon.
Nå er det gamle helter som Hiawatha, Månestråle og Sølvpilen som er i ferd med å forsvinne. Store norske leksikon fjerner nå ordet “indianer” fra oppslagsordene. Oppslagsordet “indianer” er nå definert som et vanlig men misvisende begrep på urbefolkningen i Amerika. Morgendagens barn kan ikke leke cow-boy og indianer, enda jeg mener indianerne som regel var de som vant de kampene når vi lekte cow-boy og indianer på 60- og 70tallet. Hva hjalp det med en kruttlappistol når “fienden” hadde både klong-spyd, pil og bue? Kruttlappistolen hjalp meg lite der jeg sto fastbundet til et tre mens storesøster og de andre indianerne løp hjem for å spise middag…
Noen mennesker har den oppfatning at de og deres liv er så viktig at vi andre kun blir statister i deres liv.
De forventer at vi andre alltid står parat til å trå til og møte opp, på deres minste vink. Hvis v ikke lystrer, eller har mulighet til å stille opp, blir de sure og fornærmede. Samme hvilke gode eller mindre gode forklaringer vi har. De har alltid en kommentar som får oss til å føle dårlig samvittighet. Vi burde jo få det til… hvis vi bare gjorde om på våre egne planer…
Jeg har tre slike personer i min nærhet, og det begynner å bli slitsomt.
Jeg lever selv et hektisk liv. Fritid er mangelvare, og den brukes på familie, på hus og hjem og på rekreasjon.
Med alle mine vondter har jeg behov for innimellom å få ladet batteriene. Ellers vil kroppen snart si stopp.
Noen ganger er jeg avhengig av hjelp, jeg og. Men jeg er da utrolig takknemlig, og tar det ikke som en selvfølge at andre stiller opp for å løse mine problem. Som da bilen min fremdeles hadde blankslitte sommerdekk, den første snøen kom totalt overraskende allerede i midten av november, og jeg bare MÅTTE på et møte 70km unna. Jeg var utrolig takknemlig for at Gamle Gubben Grå kjørte meg. Jeg hadde hatt forståelse for at han hadde hatt andre planer, og ikke hadde hatt mulighet, og da hadde jeg funnet en annen løsning.
Så til dere som tror at deres liv, deres oppgaver og deres program er mer viktig enn alle andre, spar de flotte talene til noen andre. Gå litt inn i deg selv, og vær takknemlig hvi andre kan stille opp, ikke ta det som en selvfølge.
Vi haster av sted. Det er alltid noe eller noen som venter. Alltid noe vi burde ha gjort. Alt for mye vi ikke har rukket. Så vi stresser videre.
Tar oss ikke tid til å nyte dagen, minuttet eller nuet.
Tar oss ikke tid til å stoppe opp, se på solen som skinner, på den flotte gamle bygningen vi passerer, på tiggeren under broa på livet vi har rundt oss -her og nå.
Hva er det vi stresser mot?
Hva er målet?
Hva skal vi gjøre når alt det vi burde ha gjort er gjort?
Er det da, først da, vi skal ha tid til å leve?
Noen ser ikke skogen for bare trær, sier et gammelt ordspråk. Men noen ser ikke hvert enkelt tre men bare en skog. Jeg er en slik som ser på en skog som en samling enkeltstående trær.
Jeg forstår at jeg er litt vel filosofisk nå, og i tillegg har jeg tatt et lite glass rødvin, men jeg skal prøve å forklare hva jeg mener.
En leder jeg kjenner snakker alltid om at han skal opp i helikopteret når han skal fortelle eller belære meg om hvordan ting henger sammen, vise meg det store bildet. Enkelte ganger lurer jeg på om han svever så høyt i det helikopteret at lufta begynner å bli litt tynn. Jeg har hørt det kan føre til høydesyke med symptomer som synsforstyrrelser og forvirring.
Vel nok om det. Det er ikke denne lederen innlegget mitt skal handle om. Men kanskje andre ledere.
Når man sitter der oppe i helikopteret vil skogen fremstå som en grønn, sammenhengende tett masse, nesten som en gressplen. Når jeg studerer skogen nedenfra, fra den mosekledde skogbunnen, ser jeg alle trærne. En bjørk, ei furu og fem grantrær. Jeg ser at noen har tette greiner, andre er mer glisne. Noen full av brune tørre kvister, det er bare de øverste greinene helt oppe i trekrona som er grønn. Noen er krokete, noen skjeve, og noen har falt over ende og ligger halvveis nede på skogbunnen.
Hvem kan best forklare hva skogen er?
Jeg nede på skogbunnen, inne mellom trærne – eller lederen høyt der oppe i helikopteret?
Er jeg normal?
Kan jeg være meg selv- være som jeg er uten at andre synes jeg er rar, teit, merkelig?
I dag har jeg lest utrolig mange blogginnlegg rundt den problematikken, og det har fått hjernevinningene til å spinne.
For hvordan kan jeg få dere alle til å forstå at selvsagt kan du være akkurat den du er, med alle dine styrker og alle dine svakheter?
Hvordan kan jeg få dere til å forstå at du er bra nok, nei ikke bare bra nok, du er fantastisk akkurat slik du er.
Hvem er jeg som sier sånt, og hvordan kan jeg si at du er bra nok, at du er fantastisk, at du er normal?
La oss lå fast med en gang at jeg IKKE er normal.
Jeg tror ingens om kjenner meg ville si at jeg er et typisk A4 menneske. Heldigvis.
Eller som en gammelbekjent sa en gang, “Nei, du er ikke normal – og det er derfor jeg er så glad i deg.”
Jeg prøvde en gang å bli normal. Bli som alle andre. Det var rundt 1980 og jeg gikk på ungdomsskolen. Jeg gikk med de samme klærne som alle andre. Jeg tonet ned mine egne meninger. Forsøkte å gå i ett med omgivelsene Å ikke skille meg ut. Bli usynlig.
Det lyktes relativt dårlig.
Fra jeg var 20 har jeg akseptert at jeg er den jeg er. Jeg er et glødende engasjert brennende menneske. Jeg har livlig fantasi. Jeg er for tykk. Jeg synes. Jeg høres – og jeg skiller meg ut. Men det gjør ingen verdens ting.
Jeg har det mye bedre med meg selv nå enn da jeg som ung og usikker prøvde å bli som “alle andre” Og det rare er andre godtar meg bedre når jeg ikke prøvde å være noe annet enn det jeg var. Og nei, det har ikke bare noe med alder å gjøre.
Jeg skal gi dere et eksempel.
Da jeg gikk på ungdomsskolen og videregående, var jeg utenfor. Jeg var den som ikke ble bedt på de festene “alle” var på. Som ble oversett på klasseturer og ikke var med på noen russebil etc.. Jeg hadde noen få gode venner som også var annerledes på sine måter. Men vi gled liksom bare inn og ut av de obligatoriske arrangementene som russe-kroer og klassefester uten at noen husket at vi hadde sittet der borte i kroken.
Så begynte jeg å studere. Flyttet til hovedstaden. Turte være meg selv, og var plutselig ikke bare en av gjengen, men en av de ledende skikkelsene i klassemiljøet.
Da det var tid for juleball i tredje året på høgskolen så hadde jeg og en klassekamerat bedt noen fra de forskjellige klassene til å møte oss på stamstedet vårt å ta noen øl før festen. Jeg var for sen. (Måtte sy ferdig kjolen jeg skulle ha på meg – er en som alltid arbeider best under stress…) Så da jeg ankom puben vår, hadde jeg tenkt å stille og rolig kjøpe meg en halvliter og sette meg i utkanten av gjengen, slik jeg var vant til fra slike sammenhenger. Men da jeg ankom utestedet midt på Karl Johan en travel lørdag ettermiddag i førjulstiden, kom det et jubelrop fra kroken hvor medstudentene satt. “Der kommer Åsa, festen kan begynne!” (Dette var jo i tiden før mobilen, så jeg hadde ikke fått gitt beskjed om at jeg var forsinket). Raskt ble jeg dyttet ned på en stol midt i mengden øl ble satt foran meg, kåpa hengt opp og alles øyne rettet mot meg. på en positiv måte. Litt forvirra husker jeg at jeg tenkte “Hva har skjedd, når og hvorfor?” Men så var festen i gang, og alt føltes bare helt riktig.
Jeg har i voksen alder aldri følt at jeg er lik alle andre, men det har heller ikke vært noe mål. Men jeg har alltid følt at jeg etter at jeg ble voksen, har fått respekt for den jeg er.
Jeg tror at hvis du tør være deg selv, så vil du og få respekt fordi du er den du er.
Jeg tror også at hvis du tør å være deg selv, og ikke være så opptatt av hva alle andre måtte tenke om deg, vil få det bedre med deg selv, og kanskje få mer ut av livet ditt.
Det er så viktig i dag og fremstå som vellykket og lykkelig. Men det er ingen, eller svært svært få, som går gjennom livet uten å møte motgang.
Jeg finner ofte trøst i Lynn Anderson gamleCountry-slager;; “Rose Garden”.
I beg your pardon
I never promised you a rose garden
Along with the sunshine
There’s gotta be a little rain some time
Jeg vet ikke om sangen er inspirert av boka “Jeg lovet deg aldri en rosenhave” (originaltittel “I never promised you never a rose garden”) av Hannah Green.
Jeg leste den boka det første året jeg bodde på hybel. Jeg hadde flytt fra barndomshjemmet, hjemstedet, fra mobbing men og fra den trygghet det gir og bo it samfunn hvor alle vet hvem du er, og alle har sin plass. Jeg ble aldri optiker, som jeg forsøkte det året på hybelen i Kongsberg, men jeg fant meg selv. Brukte tid og tanker på å finne ut at jeg var bra nok, og at alle som alltid hadde fortalt meg hvor mye feil og hvor mange mangler jeg hadde tok feil.
På mangemåter kan man si jeg ble voksen dette året.
Jeg har aldri lest boka på ny. Kanskje burde jeg det, for den gjorde inntrykk.
Den handler om ei ung jente som blir lagt inn på psykiatrisk sykehus for behandling av schizofreni, og hennes reise inn i sykdommen og ut av Den er skrevet på 1960 tallet, så det er datidens “sinnssykehus” som skildres. Mye er sikkert endret innen psykiatrisk behandling siden den gang da, men jeg husker ikke boka på grunn av skildring av grusomheter. Jeg husker boka fordi det var utrolig mye formidling av livsvisdom i den
Jeg lovet deg aldri en rosenhave.
Jeg lovet deg aldri full rettferdighet…og jeg har aldri lovet deg fred eller lykke.
Det eneste jeg kan tilby, er hjelp, så du skal bli fri til å kjempe for disse tingene.
Den eneste virkeligheten jeg kan tilby er utfordringen, og det å være frisk er det samme som å ta imot den eller ikke, alt etter hva du er i stand til.
Jeg lover aldri løgner, og en fullkommen rosenhavenverden er en løgn.. og dessuten kjedelig “
Dette er et sitat og et løfte behandleren gir den unge pasienten. Og det er mye sant i det. Hvem ønsker egentlig å bo konstant i en idyllisk rosenhave? Det blir fort kjedelig, og uten litt motgang setter man vel heller ikke så pris på de gode dagene.
Det er nok nå!
Jeg har fått mitt av utfordringer opp gjennom årene. Har alltid klart å krumme nakken og gå på. Ta en utfordring av gangen, dag for dag skritt for skritt. Jeg har alltid reist meg igjen. Noen ganger måtte jeg ned i kjelleren – helt ned i den nederste kjelleren, og finne siste rest av energi for å klare å krabbe meg oppover igjen. Men jeg har alltid klart det.
Men det er nok nå.
Utfordringene tårner seg opp. Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne. Samme hvor jeg begynner så er det feil. Det er alltid noe annet jeg heller skulle gjort.
Jeg er bare sliten.
Ønsker å lene meg til noen, noen som fjerner alle problemene, løser alle utfordringene og får meg til å smile igjen.
Det er nok nå – mer enn nok
For meg er fredagsvinen et begrep. Sette seg ned en fredag kveld etter at en travel arbeidsuke er over og kose seg med ett glass rødvin til maten eller i sofakroken mens jeg sløver foran “Gullrekka på TV”.
Men noe jeg leste i avisen fikk meg til å bli bekymret for at det tradisjonelle glasset med rødvin på fredagskvelden skal bli borte. For i år har vi den laveste vinproduksjonen på 50 år.
Den samlede produksjonen av vin på verdensbasis så langt i år er på 24,67 milliarder liter.
Det er en nedgang på 8,3 prosent sammenlignet med samme periode i fjor. Nedgangen skyldes ifølge Organisasjonen for Vin og Vinproduksjon (OIV) klimaendringer som fører til tørke og skogbrann.
Nedgangen er størst blant de tre største vinproduserende landene i verden, Italia, Frankrike og Spania. I Italia sank vinproduksjonen med 23 prosent til 3,93 milliarder liter. I Frankrike sank produksjonen med 19 prosent til 3,67 milliarder liter og i Spania ble nedgangen på 15 prosent til 3,35milliarder liter vin.
I USA, som er verdens fjerde største vinproduserende land er nedgangen kun på 1 prosent når statistikken ble utarbeidet.
OIV understreker at denne statistikken ble utarbeidet før de store skogbrannene i Caklifornia nylig der store områder med vinranker ble svidd av i Napa Valley og Sonoma.
Hvis denne utviklingen fortsetter, er det grunn til bekymring? Jeg forsøkte å regne ut hvor mange år det ville ta før verdens vin produksjon tok slutt og vi måtte ty til kun å drikke årgangsvin.
Jeg kom til at hvis jeg skulle sitte å regne på papi,ville jeg fort bruke hele helga.
I år 2023 ville det fremdeles bli produsert godt over 13 milliarder liter vin med en årlig reduksjon på 10 % (Tok et lett tall i reduksjonsfaktor for å gjøre regnestykket litt enklere )
For å klare å finne svaret litt raskere enn å regne ut produksjonen år for år, måtte jeg rote litt i gamle mattekunnskaper.
Jeg fant ut,ved litt googling at problemet best kunne løses med en eksponential likning. Og samtidig kom jeg på at det var akkurat da vi kom til eksponentialligninger at jeg gikk fra å ha 5 og 6 på matteprøvene til å få 2 og 3.
Jeg klarte aldri å lære eksponentiallikninger, og nå klarer jeg ikke å regne ut når verdens vinproduksjon vil ta slutt.
Er det noen som kan hjelpe?
Jeg tror ligningen blir slik
24.670.000.000.000 ganger 0,917opphøyd i x potens = 0
(Hvordan jeg får skrevet det på PCn skjønner jeg ikke heller…..)
