Det er et ramaskrik uten like borte i USA. Velgerne har funnet ut at presidentkandidaten deres er gammel. Hvem skulle trodd det? At en mann på 82 år kan fremstå som gammel og sliten i en hektisk valgkamp. Er det ingen som har sjekka fødselsdatoen til presidenten før de nominerte han til fire nye år som president? Og ja, hvis man kan regne er det raskt å regne seg ut til at han vil være 86 å før presidentperioden er over. Ikke for å prøve å virke overinteligent, men det regnestykket har denne kjerringa tatt for mange måneder siden.
På nyhetene virker det som om denne kjensgjerningen først har blitt allment kjent etter TV-debatten forrige uke.

Sånn i tilfelle folk ikke har sjekka alderen på han andre kandidaten heller, så kan jeg røpe at han er 78 år og blir 82 i løpet av neste presidentperiode. Ikke akkurat noen ungsau det heller. (Sau, muligens. I det minste litt av en stabukk,  men definitivt ikke ung.)

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Biden selv hevder at han er i toppform. Litt sliten den ene kvelden, men ellers helt ok. Han vil overhode ikke høre snakk om noen kognitiv svikt.
Vel, de færreste jeg har møtt omfavner diagnosen dement når folk ymter frempå om det. Det er en sykdom det tar tid å akseptere at man muligens lider av, forståelig nok. Så at en person selv nekter hardnakket for å ha kognitiv svikt er i grunn ikke noe bevis for at så ikke er tilfelle.
Spesielt ikke når han legger til at Gud ikke har kommet ned fra himmelen for å be han trekke seg, og at han derfor ikke kommer til å trekke seg.

Trump beviste vel for hele verden at han ikke er det vi i min ungdom kalte helt god i hue da han fikk bermen til å storme Kongressen i januar 2021.  Han har ikke gjort eller sagt noe de siste tre årene som har fått meg til å endre på det synet. Heller tvert i mot.

Egentlig er jeg ikke så interessert i den mentale tilstanden til to gamle gubber borte i USA hadde det ikke vært for at de to sloss om å få en av verdens mektigste stillinger. Og jeg spør som jeg har gjort flere ganger før. Finnes det ingen yngre politikere over there?

Jeg driver absolutt ikke med alderisme her. Jeg har overhode ikke noe i mot gamle gubber jeg. Men kanskje burde det være en øvre aldersgrense for å besitte vedens mektigste stilling. Jeg vet at Brenna og co ønsker å heve pensjonsalderen, men ikke en gang Brenna har vel snakket om at folk bør stå i krevende stillinger til de er nærmere 90. Og det å være verdens mektigste mann må sies å være en relativt krevende stilling.

Joe Biden er, så vidt jeg klarer å regne ut den eldste som har innehatt presidentembete. Og ja, han har gjort det helt greit. I det minste langt bedre enn forgjengeren. Hadde det ikke vært greit å slutte mens leken er god? Gi seg mens man (nesten) er på topp?

Den yngste som har vært president i USA var Theodor Roosevelt. Han var 43 år da han ble president. Nå var han riktignok ikke tiltenkt presidentrollen, men som visepresident måtte han tiltre da president William McKinley ble skutt i 1901.  Men han ble en av de mest markante presidentene i USAs historie og har fått både teddybjørn og sigaretter oppkalt etter seg. Ja, og så fikk han Nobels fredspris i 1906 for å ha meglet frem en fredsavtale som gjorde slutt på Den russisk-japanske krig.  Så ingen grunn til å tro at ikke en ung mann kan gjøre det bra som amerikansk president.

Biden er født samme året som Muhammad Ali, “Porno-Hangen”, Pål Tyldum, Drillo, Gaddafi, Geir Børresen, Arne Treholt og Odd Martinsen. Ikke noe galt sagt om noen av disse, men vi kan vel være enig med at de er over sin storhetstid.

Gud, gi meg sinnsro til å godta de ting jeg ikke kan forandre, mot til å forandre de ting jeg kan, og forstand til å se forskjellen.

Sitatet over er starten av Sinnsrobønnen skrevet av Reinhold Niebuhr.
Det er antakelig den forstanden det skorter på i mitt tilfelle. Forstanden til å se og godta at det finnes ting jeg ikke kan forandre. Akseptere at selv om jeg prøver så hardt jeg bare kan er det ting det er umulig å forandre.
Det er vel noe av det innlegget til Mette handler om. Ordene går i det minste rett hjem hos meg.

At å akseptere ikke er det samme som å resignere. At det ikke er et nederlag å godta at det finnes ting jeg ikke kan få gjort noe med. Kanskje og å akseptere at det ikke er opp til meg å få andre til å ta valg jeg ikke kan ta for dem. At jeg ikke kan styre hvilke valg de tar. At det ikke er et nederlag for meg hvis de i mine øyne velger feil. At det ikke er fordi jeg feilet i min evne til å påvirke.

Samtidig. Skal jeg la folk bare resignere når det er ting de kan gjøre for å bedre sin egen situasjon?
Skal jeg bare akseptere at mennesker tar feil valg, kanskje fordi de har gitt opp, Er det ikke da min oppgave å sette mot i de, få de til å ta tak, ta de riktige valgene?

Hvem er jeg til å bestemme hva som er de riktige valgene? Kanskje det som føles riktig for meg ikke er riktig for den andre? Godta at det er ting jeg ikke kan forandre, at det ikke er opp til meg å forandre.

Sinnsro. Hvordan skal jeg klare å oppnå det når jeg ikke får ro lenge nok til å finne den sinnsroen?
Det er alltid noe eller noen som krever min oppmerksomhet. Om ikke annet så min egen dårlige samvittighet. For det er alltid noe jeg klarer å ha dårlig samvittighet for at jeg ikke gjør i stedet for å sitte der og lete etter sinnsro.
Klær må vaskes, hunder må luftes, plen må klippes, foreldre besøkes, gjerde må males, og burde vi egentlig ikke dra på hytta en tur?

Hjelp meg å leve én dag om gangen, glede meg over ett øyeblikk om gangen,
og å akseptere besværligheter som en vei til fred.

Slik fortsettere Sinnsrobønnen til Niebuhr. På ny dukker ordet akseptere opp. Kanskje jeg bare må akseptere at å få ro et øyeblikk om gangen er alt jeg kan forvente? Jeg føler at jeg trenger litt mer enn det. Kjappe løsninger og Sinnsro på 1-2-3 er liksom ikke meg.

Det har vært et par heftige uker. Det er mye som må bearbeides for tiden. Jeg trenger mer enn et øyeblikk eller tre for å bearbeide alt. Sortere tanker. Akseptere.  

Hjelp meg å ta, slik som Jesus gjorde, denne syndige verden slik den er,
og ikke slik jeg ønsker at den skulle være.

Jeg fortsetter Sinnsrobønnen, og rister lett på hodet. Det er vel derfor jeg ikke kan forvente sinnsro. Det skal litt til før jeg aksepterer at verden er slik den er og ikke slik jeg ønsker den skal være.

Jeg klarer ikke helt og bry meg om ei med plantar fascitt bruker Fit Flop’er eller Gaitline sandaler.
Hodet mitt er for fult av tanker for tiden.
Nå er det i grunn ikke noe nytt, for hodet mitt er som regel fult av tanker. Kjerringtanker. Navnet på denne bloggen tilsier jo at det er ei dame med en viss cerebral sirkulasjon som er blogger. Jeg som lar meg engasjere av alt fra gamle presteboliger til politiske intriger på 60 tallet og kan hisse meg ordentlig opp over en ukemeny pleier ikke å vandre tanketom rundt.
Kanskje blir det mer riktig å si at jeg er mer grublende enn jeg pleier.
Jeg pleier ikke å være den som overtenker, men det gjør jeg nok for tiden.

Vi har alltid et valg, og det er opp til oss, og velge det som er riktig for oss selv. Det er vi selv som velger hvor mye tid vi setter av til trening, og aktivitet. Det er vi selv som velger maten vi spiser, og hva vi dytter i oss.  Det er vi selv som velger hvordan livet vårt skal være, og det er vi selv som må velge å ta ansvar. Skriver Heidi Rosander i dette innlegget som jeg nå sitter og reflekterer over for andre gang. Og ja, jeg er så hjertens enig i det. Vi er selv ansvarlig for å få mest mulig ut av våre egne liv. Ingen kan leve livet for deg, det ansvaret må du ta selv.

Men…
Vi er alle mennesker. Få av oss er uten feil Vi tar i blant dumme valg. Det er ikke sikkert de er så gjennomtenkte heller. Det er vel få som lager en ROS-analyse før de tenner sin første sigarett eller tenker førti år frem når man kaster gymtøyet i søpla etter siste gymtime på videregående og tenker aldri mer.
Selv de som vandrer gjennom livet som prakteksempler, aldri drikker noe annet enn rent kildevann, er veganere og lever kun av kortreiste grønnsaker og kjempesunne frø fra planter som kun vokser på andre siden av jordkloden lever ikke evig.

Sykdom rammer, og den rammer ikke rettferdig.
Selvsagt har livsstil noe å si for risikoen for å pådra seg forskjellige sykdommer. Du kan øke eller minske risikoen ut fra valg du tar, men du har ingen garantier.
Den sunne veganeren som trener to ganger daglig og går i kirken hver søndag dør av kreft før hun er midtveis i livet.
Storrøykeren med fast bord i pubens mørkeste hjørne lever til han er 97, og dør med den siste rullingsen i kjeften der inne i kroken sin.

Ingen kan leve livet sitt i reprise. Gjort er gjort og spist er spist.
Så kan man heller tilstrebe seg å ta bedre valg i tiden som kommer.

Ingen vet hva morgendagen, dagen deretter og alle dagene, ukene, årene som kommer vil bringe. Ingen vet heller hvor mange dager, uker år fremtiden består av. Slike grublerier svirrer rundt i kjerringhodet for tiden.

Jeg nyter tekopp nummer to, ser ut på en flott sommerdag med skyfri himmel. Bestemmer meg for at jeg skal gjøre denne dagen god. Ta meg tid til å være her og nå.
Jeg har alt konkludert med at fortiden får jeg gjort lite med. Gjort er gjort og spist er spist.
Fremtiden kan jeg heller ikke styre, verken hvor lang den blir eller hva den vil bringe.
Dagen i dag derimot. Den er her her og nå. Det er opp til meg og lage den til en god dag.

Vi er verdensmestere i å klage skriver Heidi Rosander, og jeg tenker er vi det? Er jeg det? En verdensmester i å klage? Jeg føler ikke det.

OK: Litt klaging bedriver jeg selvsagt. Et langt liv som tillitsvalgt og opposisjonspolitiker har liksom gjort det til nærmest en livsstil å påpeke ting jeg mener er feil, men gjør det meg til en klager? Er det å påpeke feil og mangler i samfunnet å klage? Jeg mener nei. Uten at noen stiller kritiske spørsmål vil ikke samfunnet utvikle seg.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Nå er det ikke klaging over de store samfunnsspørsmålene Heidi har i tankene. Mer de små tingene. De små tingene som vi bare burde la passere. Som alle vondtene folk pådrar seg gjennom livet, og som mange sukker og stønner over.
Det hender jeg klager over vondtene mine. Det er jeg enig med Heidi i.
Men jeg føler ikke at jeg er i verdenstoppen der. Jeg synes liksom jeg titt og ofte møter noen som slår meg langt ned i støvlene når det gjelder klaging på egne vondter.

Noe annet Heidi tar opp er det å noen ganger prioritere seg selv foran andre. Ikke sånn ren egoisme, men mer ta surstoffmaska på deg selv før du hjelper andre. Der har jeg noe å lære!
Jeg har blitt flinkere til å ta hensyn til egen kropp og eget energinivå, men noen ganger krummer jeg nakken og går på litt til. Må bare gjøre det, og det så kan jeg slappe av….og så dukker det opp en ting til som jeg bare må, og en til…..
Det å si nei når noen trenger hjelp og jeg kan bidra er fremdeles vanskelig.
Det jeg har blitt flinkere til er å ikke tenke at det må skje straks.  Ikke gripe bilnøklene og løpe på dør med en gang noen ymter om at de trenger hjelp.  Tilby hjelp litt frem i tid. Jeg kan fikse det i morgen, eller på fredag. Det holder jo som regel i massevis. Det er sjelden det brenner og må gjøres straks.

Og så har jeg rydda litt i vennekretsen. Flyttet noen fra kategorien venner til kategorien bekjente.
Det vil si at jeg gjerne tar en kaffekopp og skravler litt når vi tilfeldig treffes i byen, men jeg er ikke klar for utrykning hver gang vedkommende har et problem som må løses.
Vedkommende er sånn som tar langt mer enn vedkommende gir i et vennskap. Tenkte over det her for noen uker siden da vi traff hverandre og tok en kaffekopp sammen. Det var de samme klagene som i vinter, i fjor sommer og året før det.  Og så var det det gjentagende problemet som kom gang på gang. Hvordan skulle vedkommende komme seg til Gardemoen for en planlagt reise? Jeg sjekket busstidene. Så og forklarte at det gikk fint med buss her fra til Gardemoen i god tid før flyet skulle gå. Men skjønte hva som lå i at problemet ble gjentatt gang på gang.
Det hadde jo vært mye enklere om jeg kjørte henne til Gardemoen, hjalp henne med innsjekking og bagasje, slik at hun slapp å tenke på noe selv.
Jeg var skikkelig stolt av meg selv når jeg ikke foreslo den løsningen.

Dette handler ikke om at jeg ikke kan gjøre noen en vennetjeneste. Jeg kan godt kjøre de 10 milene tur/retur Gardemoen for å hjelpe noen som trenger det jeg. Det har jeg gjort mer enn en gang.
Det handler om min evne til ikke alltid mene at det er min oppgave å løse andres små og store problemer. Eller kanskje mer at løsningen min var å foreslå buss i stedet for privatsjåfør.

Jeg liker å finne løsninger på problemer. Jeg vet jeg er blitt betegnet som løsningsorientert.  Det er det som ofte fører til tankekjør og muligens litt klaging fra min side. Når det er problemer eller utfordringer det ikke er opp til meg å løse. Som jeg ikke kan løse, samme hvor mye jeg vil.
Nå er jeg i en slik fase.  Det gjør meg nok mer stille enn klagete.

Nå er vi inne i siste skoleuke for sommerferien.  Nedtellingen mot ferie har startet for de fleste. Enten man starter ferien rett rundt hjørnet eller først i august så har man begynt å telle ned.

Jeg har ikke ferie jeg, eller så har jeg ferie hele året. Det er ikke så stor forskjell på dagene mine nå i juni, i juli eller i november. Om jeg er heldig som aldri mer har en blåmandag. kommer kanskje an på øyet som ser. Jeg føler meg ikke privilegert.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg har ikke tenkt å sitte her og surkle over at mandagen eller alle mandager for den saks skyld er blåe – eller gråe, for det synes jeg nødvendigvis ikke at de er. Men jeg hoppet ikke ut av senga i dag, klar for å komme i gang. Kroppen var like stiv som den pleier. Ikke noen hopp og sprett på denne kjerringa før kroppen har myknet litt opp. Eller det er vel best at jeg dropper hopping og spretting da og.

Etter ar jeg hadde kreket meg ut av senga og hatt en tur innom badet er neste punkt på morgenritualene er dagens første ladning med tabletter. Jeg som knapt tok en Paracet før knasker nå innpå med 6 tabletter i løpet av hver eneste dag.
Ingen ferie verken fra medisiner, stiv kropp eller andre helseutfordringer. Hverdagen er den samme dag etter dag, uke etter uke.

Dette ble litt nitrist. Livet er ikke så ille som det kanskje kan virke av dette innlegget. Kanskje føles det litt ekstra tungt akkurat nå. Utenfor Drømmehuset er det grått og vått. Tredje uka med regnvær begynner å slite litt.

Det kunne selvsagt vært verre. De tre ukene med regnvær kunne vært de tre ferieukene jeg hadde denne sommeren. Det hender man har opplevd det og. Jeg har jo fremdeles fri når sola måtte finne det for godt å vende tilbake.
Stiv kropp med mange skavanker og et arsenal av piller som må tas, men dog fri til å fylle dagene mine med det jeg selv ønsker og orker. Om jeg ikke føler meg privilegert, så er det godt at jeg kan ta hensyn til kroppen min.

Å leve på AAP er ikke en evig ferie. Det er mer en evig hverdag. Ikke minst gjør økonomien at de store ferieplanene legges på hylla. Ferie i Cannes, Vance, Italia eller Egypt slik vi har hatt tidligere år kan vi bare drømme om nå.
En reduksjon i inntekt på 33% merkes. Da er det slutt på slike utskeielser.

Nå er ikke det å bytte ut ferie på den franske riviera med en dagstur til Strømstad det største offeret. Jeg kan lage meg gode stunder i kurvstolen på trammen jeg eller på hytta med utedoen nede i lia. (Bare det evinnelige regnet tar en pause.)

Poenget mitt er at jeg er litt lei av kommentarer som “evig ferie”, og at jeg er “heldig som kan styre dagen som jeg vil.” Jeg ville gledelig byttet bort den “friheten” mot en kropp som fungerte så bra at jeg kunne gå på jobb, kunne delta i det hektiske engasjerende livet. Ikke sitte her med pillebrett, vondter og en kropp som ikke orker.

Jeg er lei regnet. Jeg er lei hverdagen. Jeg er lei kvernende tanker. Jeg har vært litt tung til sinns i det siste. Det er litt mye rundt meg for tiden som gjør at jeg ikke har det helt topp.
Det ble mye jeg i dette avsnittet. Litt sånn sytete egoisme. Det blir kanskje litt feil. Livet mitt er ikke så verst, og jeg er fullstendig klar over at det er mange som har det langt verre enn meg. Sola skinner nå. Himmelen er blå.

Selv om det ble mye jeg i innledningen, så er det ikke egne problemer og egne utfordringer som tynger meg. Det er mer utfordringer mennesker rundt meg sliter med som også påvirker meg og mine tanker. Vi mennesker lever ikke i et vakuum. Vi blir påvirket av hvordan folk rundt oss har det.

Så selv om jeg føler for å pakke bagen og bare reise langt av sted, tror jeg ikke det er riktig medisin akkurat nå. Det ville fort bli som Mannen ville fra nissen flytte. “Nissen”, eller tankene, ville bli med på lasset.
En klarer ikke alltid å reise og la tanker og bekymringer bli igjen hjemme.

Så jeg blir her. Prøver å lage meg fine øyeblikk her jeg er. I går bakte jeg blåbær-muffins. Sola skinner. Det er ikke spådd regn i dag. Jeg har en flaske med sommerfugler liggende til kjøling i kjøleskapet. Den har ligget der en uke. Sommerfugler på trammen fristet ikke forrige helg. Da var det gløgg og pledd inne. Kanskje blir det sommerfugler på trammen i kveld? Det er jo fredag – og helg.

Mandag og ny uke. Regnet siler ned utenfor Drømmehuset. Kroppen verker. Jeg har sovet litt dårlig. Nå føler jeg for å våkne langsomt med tekopp og tastatur. Få være litt i bobla mi.

Får litt sånn ærefrykt når jeg ser hvem som er på plassen over meg på bloggtopplista. Hvem sitt innlegg jeg skal sitte og reflektere over i dag. Det er Janne Nordvang! Dronninga for små øyeblikk. Bloggen jeg henter meg en ekstra tekopp og virkelig koser meg med på søndagene. Sammen med varme rundstykker er helt klart Jannes oppsummering over ukas små øyeblikk søndagsmorgenens høydepunkt.
For de som ikke kjenner bloggen så oppsummerer Janne ukas små hverdagslige øyeblikk hver søndag morgen.
Det er sjelden de helt store begivenhetene. Det er de små gledene hun skildrer. En stille morgenstund i et sovende hus, tur i skogen med en hund, en liten kjøretur i regnet med mannen sin…. Hverdagens små øyeblikk. De som er der for oss alle, men som Janne er så god til å legge merke til og sette ord på.

Jeg leser at Janne har tatt på ullsokker på en juni-søndag. Skildrer det å sitte med ullsokker på en søndag morgen som et fint øyeblikk. Jeg henter raggsokkene Barndomsvenninna mi har strikket og kjenner straks at mine bare tær får litt varme. Jo, raggsokker i juni kan være et fint øyeblikk.

Jeg tar en ny slurk av tekoppen, og føler at selv om det regner utenfor vinduet så har jeg det godt her og nå. Tekopp, tastatur og raggsokker strikket av ei god venninne. God start på dagen.

Snart skal jeg ta på meg regntøy og vandre ut i regnet sammen med hundene. Ja, hvis jeg får med meg Charlie Chihuahua da. Han er fremdeles litt våt etter en hastetur ut sammen med Gamle Gubben Grå sånn rundt 05.20 i dag.
Fint øyeblikk det og. Både og få med seg sånn i halvsøvne at noen går ut i regnet med en masete hund mens jeg kan kølle meg sammen under ei varm dyne og sove videre, og å gå ute i regn med hundene en juni-formiddag. Regnværstur kan være ok når man har fått begynt dagen litt rolig, er kledd for været og vet at en kan vrenge av seg våte klær og finne frem koseklærne når turen er over.

Koseklærne blir kanskje ikke på så lenge i dag. Det er medlemsmøte i Rødt Ringerike i kveld. Foredragsholder kommer og skal innlede og så skal vi diskutere byutvikling.
For meg blir det en fin stud. Engasjerte mennesker. Debatt. Gleder meg.

Gamle Gubben Grå nynner til en gammel slager på radioen i bakgrunnen. Just A Gigolo I Ain’t Got Nobody med Louis Prima. Fint øyeblikk. Høre Gubben nynne til radioen selv om han ble vekket av en masete hund og var ute i regnet før klokka var 05.30.

Kjenner på hvor glad jeg egentlig er i den fyren. Over tretti års samliv. Vi har 30 års bryllupsdag til høsten. Perlebryllup. Et samliv som har blitt noe fint og verdifullt, akkurat som et sandkorn i en østers blir til en perle.
Det har vært mange sandkorn i livene våre. Det har absolutt ikke vært en dans på roser disse tretti årene. Likevel, det føles fint å tenke på alt vi har opplevd og alt vi har gjennomlevd sammen. Vi er litt av et team.
Sitter her en regntung og grå mandag og kjenner på hvor glad jeg er i mannen min. Fint øyeblikk.

Livet består av hverdager. Ofte er de litt grå. Janne Nordvang og hennes små øyeblikk gjør meg bedre til å se de små øyeblikkene i mitt eget liv. For de er der, selv når dagene kan virke både grå og tunge.

Følelser er temaet i dag. Jeg er ikke den som reflekterer mest over følelsene mine. Sette ord på tankene mine er en ting. Sette ordene på følelsene er noe annet.
Av bildet jeg har valgt skjønner du kanskje at følelsene ikke er av de lyseste.

Det hadde vært lett å spøke ting bort. Skrevet at jeg følte meg våt. Jeg har akkurat gått en tur med masete hunder i regnvær. Jo jeg hadde på jakke, men ikke hette eller lue.
Skrevet at jeg føler for litt ro rundt meg. Det er en slik morgen jeg blir avbrutt hele tiden. Jeg er på andre tekoppen, den første ble kald før jeg fikk drukket stort av den. Avbrutt i te-drikking og avbrutt i tankene mine her jeg sitter med tekopp og tastatur.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Men det var ikke tanker jeg skulle dele i dag. Det var følelser.
Det å beskrive følelser tar litt tid, og jeg trenger litt ro rundt meg. Ro til å kjenne etter hva jeg egentlig føler. Finne de rette ordene. Det er ikke alltid like lett å sette ord på følelser.

Jeg tror følelsene mine i dag best kan beskrives som uro.
Uro eller usikkerhet.
Det er ikke en god følelse for kjerringa som liker å være den som fikser alt.

Samtidig er uro og usikkerhet ordene jeg bruker. Ikke angst eller panikk. Følelsene er langt fra så sterke. Jeg har en form for kontroll. Jeg tror ikke uroen er noe å uroe seg over. Kall det heller at det skjer ting rundt meg som jeg ikke har kontroll på, hvor jeg ikke kan ta grep og ordne opp. Jeg må bare vente å se hvordan ting utvikler seg.

Vi mennesker påvirkes av så mangt. Også av ting som skjer i livene til mennesker rundt oss. Både hva som skjer i livene til folk i nær familie, til venner og til mer perifere bekjente. Mennesker er flettet sammen på så mange vis, og det som skjer i ett menneskes liv påvirker mange i større eller mindre grad i det innfløkte nettverket som kalles livet.

Så det som skaper følelse av uro og usikkerhet i dag er ikke først og fremst en uro for meg selv, men mer for noen som er en del av mitt nettverk.
Hvem eller hva er ikke så farlig. Det er ikke alt som skal brettes ut på blogg.
Dette handler om mine følelser. Ikke om livene til folk rundt meg.

Rødt-dagene ble arrangert på DOGA-huset. (Design Og Arkitektur Norge) Det er noen gamle industrilokaler med historie tilbake til 1898. Lokalene ligger rett ved Kulturkirken Jacobs.

Når jeg satt inne i salen så jeg kirken gjennom gittervinduet,  Jeg synes det ble et flott bilde som man kan filosofere mye over.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Mørke inne i lokale, som nesten har noe sakralt over seg.  Kirken ute i den lyse sommerdagen, men bak gitter…

Du kan jo fortsette tankerekken i ditt eget hode….

God morgen folkens. Dette ser ut til å bli en bra dag.  Sola skinner fra lettskyet himmel. Jeg sitter på et hotellrom med vinduet oppe og hører trikkestøy og sirener utenfor. Snart skal jeg rusle ned å få meg en hotell-frokost, men først starte dagen litt langsomt her på rommet.

Dagen ligger blank foran meg og jeg skal fylle den med lystbetonte ting som gir meg energi. En hel dag hvor jeg bare får nye impulser uten at det forventes at jeg skal bidra.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Rødt har politisk “festival”. En mengde foredrag og paneldebatter man kan velge og vrake i, og god tid til litt politisk preik mellom slagene. Dette blir bra!

Jeg har tenkt å starte dagen med foredraget Tid for tall: Rente-spesial.
Økte renter spiser opp stadig mer av folk månedsbudsjett. Vi spør: Hvem vinner og taper på økte renter? Hvorfor
krangler LO og Norges Bank om renta? Hva bør avgjøre om renta skal opp eller ned?
Et interessant tema, og her har jeg nok noe å lære.

Etter den bolken har jeg avtalt å møte Datteren. Må jo det når jeg er i Hovedstaden. Så da tar jeg meg en pause fra foredrag og politikk.

Etter et par timer sammen med Datteren er jeg litt usikker på hva jeg velger. Enten:
Streik! Og hvordan multinasjonale selskap torpederer den norske modellen.
Hvordan vinne en streik mot verdens rikeste mann? Jørn Eggum innleder om kampen mot Tesla, og vi diskuterer veien videre for fagbevegelsen i møte med multinasjonale
selskaper og fagforeningsknusere.
Eller;
En boligpolitikk for folk, ikke for bolighaier.  
Samtale om boligpolitikk med Tobias Drevland Lund, Anne Rita Andal fra Leieboerforeningen m.fl.  
Foredragene går parallelt så jeg får ikke med meg begge.

Jeg har jo arbeidet mange år som tillitsvalgt og har fagforeningsarbeid som en del av om ikke livsstilen lenger så i det minste er interessen stadig sterk. Så det foredraget om streik tirrer min nysgjerrighet. Jørn Eggum er leder av Fellesforbundet og en av de mektigste i norsk fagbevegelse. Som kjent for mange er ikke Tesla Norge så veldig interessert i at folk skal organisere seg.

Boligpolitikk er brennaktuelt. Det blir vanskeligere og vanskeligere å komme seg inn på boligmarkedet. Flere og flere må leie i stedet for eie bolig. Det er det noen som tjener fett på. Og med skyhøye leieutgifter får man heller ikke spart seg opp egenkapital til å komme inn på boligmarkedet. En ond spiral for de som er unge i dag. Interessant og aktuelt tema.

Jobbe mindre og leve mer?  er et foredrag jeg og har lyst til å få med meg. Skiftende regjeringer mener vi må jobbe mer. Hva om sannheten er at vi kan jobbe mindre? Foredrag med Hege Hellvik og paneldebatt om arbeidstid, velferdsstat og arbeidslinja. Interessant tema. Hege Hellvik er en samfunnsgeograf (?) om å jobbe mindre og leve mer.

Samfunnsgeografi er en gren av geografifaget som studerer forholdet mellom mennesker, sosiale systemer og fysiske strukturer, og hvordan sosiale, kulturelle, økonomiske og politiske betingelser og prosesser virker inn på menneskers handlinger, hvis det var flere enn meg som lurte.

Litt usikker på hvor lenge jeg blir i Oslo og når jeg føler nok er nok og setter kursen hjemover. Men har og lyst til å få med meg Mimir Kristianson og Sofie Marhaugs foredrag som de har kalt Hjelp, vi skal til Sveits. De to har jo gitt ut bok om flyttebølgen til Sveits som skjøt fart høsten 2022, Om de stakkars rikingene og om Sveits so har blitt de rikes lekeplass.
Jeg tror den sekvensen kan være bra. Så vi får se hvordan kroppen fungerer og om jeg får med meg denne.

Men nå; Hotellfrokost!