Helligdagsfred

Jeg tror det har fart en vekkelsesbølge over Hønebyen, for forrige helg var helligdagsfreden et stort tema her.  Politiet fikk telefon på telefon fra illsinte innbyggere som fikk helligdagsfreden sin forstyrret av naboens plenklipping,  hekke-saks, eller radio.  Min første tanke var, hvem er disse menneskene som bruker søndagen, helligdagen, på åndelig lesing og meditasjon og som får helligdagen sin forstyrret av en plenklipper i det fjerne?

Jeg vet det, kirken i byen brant ned for noen år siden, og selv om byggingen av ny-kirken endelig har startet, så er kirketomta for tiden en anleggsplass, og antall kirkegjengere derfor litt vanskelig å telle. Jeg er ingen ivrig kirkegjenger.  Stort sett dreier det seg om julaften, konfirmasjoner og en og annen barnedåp.  Og på julaften pleier det å være stinn brakke, ja på konfirmasjoner og.  Litt bedre plass på barnedåper, litt avhengig av antall dåpsbarn og hvor store familier dåpsbarna har.  Men jeg har ikke følelsen av at  religion og Gudstro står veldig sterkt i Ringeriksbefolkningen.  Og for å få helligdagsfreden din ødelagt, er det vel en forutsetning at du ser på dagen som hellig og gir den et visst hellig innhold?

“Du skal holde hviledagen hellig” heter det i det tredje budet.  Så da jeg var barn gikk jeg glad og fornøyd på Søndagsskolen på søndager.
Jeg husker at “de gamle” ikke likte at jeg drev med håndarbeid på hviledagen.  Det forundret meg, fordi for meg var ikke håndarbeid, som strikking eller korssting brodering arbeid, men avkobling, en hobby som jeg slappet av med i like stor grad som når jeg koste meg med ei god bok.  
Derimot hørte jeg aldri “de gamle” eller noen andre for den sak skyld så på multeturer eller endeløse skiturer som brudd på helligdagsfreden, selv om det for meg fortonet seg som alt annet en hvile.

Nå har jeg lest meg gjennom Mosebøkene, Esaias,  Paulus brev til Hebreerne, og Johannes evangeliet har jeg kommet til at det Gud var opptatt av var at vi skulle hvile fra vårt arbeid på den syvende dagen.  Så må det bli opp til den enkelte hva han regner som hvile.  Om det er å sitte i solstolen å brodere, studere bibelsitater slik jeg har gjort i formiddag,  sykle Trondheim Oslo, eller rusle rundt og stelle i hagen.
I 5.Mosebok, kapittel 5 vers 15 står det ramset opp at verken du eller din sønn, din datter, din tjenestepike, din okse, ditt asen eller noen av dine dyr eller diine gjester som er innenfor din port skal gjøre noe arbeid på hviledagen. 
Men det står ikke noe om naboen.  Det tolker jeg dit hen at det er ikke din oppgave å bry deg med hva naboen gjør. 
Riktignok står det i 2.Mosebok kapittel 31 vers 15 at den som gjør noe arbeid på hviledagen vitterlig skal miste livet, men jeg ser ikke på det som en oppfordring til å hoppe over hekken og kald-kvele naboen med ledningen på hekke-saksa. Det finnes mange nok bibel-vers som handler om at du ikke skal ta liv.

Nei, pust med magen, folkens.  Hold hviledagen hellig med å skape ro og fred i nabolaget. Ta hensyn til hverandre, og ha tålmodighet med hverandre.  Nyt den flotte solskinnsdagen.

Min til tross for min intense bibel-lesing denne stille helligdagsmorgenen har jeg ikke funnet svar på et viktig spørsmål. 
Hvorfor skal jeg gå på arbeid en hellig søndag, og i følge 2. mosebok, risikere å miste livet, bare fordi arbeidsgiver betaler meg lusne 40 kroner i helligdagstillegg?

Ha en god søndag.

 

 

 

 

Bak skjemaet

Så gikk det ikke helt som planlagt i går, og jeg ligger nå bak skjemaet som jeg satte opp i går, og kjenner at stressmusklene så smått begynner å stramme seg. Heldigvis er jeg så trøtt på grunn av mangel på søvn at hjernen ikke fungerer. Kroppen er derfor fremdeles i hvilemodus, og jeg unner meg litt frokost og en kikk på avisene. (Har alt kjørt Yngste Sønn på skolen og handlet mat og klokka er ikke halv ti ennå….)

Det som skar seg i går var at jeg ble sittende litt for lenge på kontoret å jobbe med lønnsforhandlingene etter at jeg var ferdig med å jobbe i hvitt i går, Dro ikke fra jobben før klokka var 21.30.  Men jeg var i grei modus og fikk gjort en god del som jeg vel strengt tatt hadde tenkt å gjøre i dag og når man er i boblen er det ofte lurt å sitte der og følge trådene mens man er i gang.
Når jeg så kom hjem og fikk spist middag, ble vi bare sittende rundt bordet og skravle. Guttene, Gamle Gubben Grå og jeg. Orket ikke sette meg ned og lage argumenter mot kommunesammenslåing .  Innen vi krøp til køys hadde klokka snirklet seg til 01.30 på forunderlig vis.

Så nå blir det frokost, aviser og fullt fokus på kommunereformen,  Folkemøte klokka 17.00, og så må jeg få skrevet de innleggene til kommunestyret innen 10.30 i morgen..

Hva er det du glor på?

Når man tar seg tid til virkelig å lytte til teksten på en sang, hender det at man finner en sang som man tenker: “Yes, det er slik det er!”  I forrige uke fant jeg en slik låt.  “Det er jo MEG!” tenkte jeg da jeg lyttet til sangen. Det er Raga Rockers gode gamle sang “Hun er fri” som fikk meg til å kjenne at alt stemte. Denne skal spilles på 50 års dagen min:

“Med hue fullt av tanker, og et hjerte som banker, for ting som hun tror på. Hun har ikke sko på. Hva er det du glor på?”

Ja, det er meg.

Du er flink.

Gratulerer. Du klarte det igjen.  Jeg håper du er stolt av deg selv nå.

Nok en gang klarte du å ødelegge min dag. Nok en gang klarte du å ta fra meg all energi, all livsglede, alt overskudd. Jeg håper du er fornøyd nå. 

Jeg la merke til  tomlene som ble tvinnet rundt og rundt, rundt og rundt. Jeg vet det er et dårlig tegn.  Jeg kjente knuten som ble større og større i magen, og alle instinktene mine sa at det var på tide med retrett. Men det er ikke alltid retrett er mulig. Man krabber ikke bare over rekkverket på trammen og løper til bilen.   Man forsøker på en diplomatisk måte og svelge unna de sårende kommentarene, jatte med, forsøke å roe  Nytteløst.

Så er du i gang.
Rakker ned på alt som betyr noe for meg. Ungene mine, Mitt valg av livsledsager., Kompetansen min. Engasjementet mitt. Evnene mine og Hjemmet mitt.  Selvsagt blir jeg såret. Selvsagt blir jeg sint. Selvsagt ønsker jeg å gå, rømme, komme meg vekk. 
Men det er for sent. Skaden er alt skjedd, ordene har alt hatt sin virkning, og jeg vet at resten av dagen er ødelagt. Sola gikk ned, og  fuglene sluttet å synge.

Verbalt er jeg mye sterkere enn deg.
jeg kunne brukt de samme regler som deg. Rakket ned på alt som betyr noe for deg. Ungene dine, Kona di, Livsverket ditt og interessene dine. Men jeg gjør ikke det. Jeg er for glad i deg og dor stolt av deg til å gjøre det. Samtidig ønsker jeg ikke å spille ditt spill. Jeg har ingen interesse av å herske og såre.
jeg forsøker å forsvare meg. Forsøker å si noe. Men da ber du meg tie stille Ikke skrike ute. Du har enerett på det. Vi skal bare sitte i ro og nyte naturen. Så sitter du der og nyter stillheten, naturen og din egen fortreffelighet mens jeg sitter ved siden av deg mens tårene renner nedover kinnet mitt mens jeg gråter stille. Får det deg til å føle deg bra?

 

Drømmemannen

Jeg må være heldig som er gift med selveste “Drømmemannen”.

Hver eneste dag finner han rom til minst ett par timer på sofaen under pelspleddet. Der lever han drømme-livet. 
Men hva er det han drømmer om? 
Hva er det han ikke kan utrette i det virkelige livet som han gjør i drømme-verden? 

Livet har ikke alltid vært like lett for Gamle Gubben Grå.  Han har fått sin del av motgang. Kanskje mer enn mange andre.
Jeg kan forstå at han i oppveksten hadde behov for å trekke seg tilbake, drømme seg vekk i bøkenes verden.  Det behovet har vi vel begge hatt.
Jeg kan og forstå at livet noen ganger er slik at man føler behov for å trekke teppet over hodet, lukke øynene og stenge alle problemer og utfordringer ute..  Time-out kan være sunnt det. 

Men livet er jo ikke bare trist. Livet er jo ikke bare problemer og utfordringer.
Se på den vakre morgenhimmelen!  Kjenn vårsola sine første sttråler som varmer ansiktet!  Kos deg med familien i munter samtale rundt matbordet.
Dvel ikke ved alt som har vært trist, men gled deg over alt som har vært bra.
Fokuser ikke på alt du ikke fikk til, men vær stolt over alt du faktisk har fått til.

Vi er heldige, Gamle Gubben Grå. Vi fant hverndre. Vi har klart å holde sammen i over 26 år, enda det til tider har føltes som om utfordringene og problemene sto i kø.  Det sier noe om en kjærlighet som tåler alt, utholder alt osv..
Tre flotte barn har vi fått, og de har vokst opp til flotte unge mennesker vi virkelig har grunn til å være stolte av. Arbeidssomme og flinke ungdommer.
Vi har arbeidet oss gjennom status- rekka  fra leid leilighet, via rekkehus, enebolig til vi nå sitter her i Drømmehuset. 
Hytte på fjellet har vi og..

Ok, da. Så har vi kanskje ikke gjort karriere. Karrrierestigene våre har kanskje ikke gått rett til himmels. Min er ganske flat og din har gått litt opp og ned. Men har status og stilling noen gang vært viktig for oss?  
Skal man måle om man har lykkes, må man bruke sin egen målestav. Måle seg opp mot sine egne mål og idealer, ikke måles opp mot andres forventninger. 

Så våkn opp, Drømmemannen. Møt dagen med stolthet og glede.  Livet er et bra sted å være.

 

I dag var jeg litt slem…

I lengre tid har jeg irritert meg over at noen av mine Fb venner sprer hat og fremmedfrykt ved å dele og like innvandringsfiendtlige artikler og innlegg .  Og jeg har lurt mye på hva jeg skal gjøre med det.
De som kun var perifere bekjente som jeg hadde som venner bare fordi vi arbeidet sammen en gang i forrige århundre, delte klasserom fire timer i uka på gymnaset eller trådte våre barnesko på de samme bygdeveiene var lette. De slettet jeg bare. De vil knapt merke det. 

Men det var fire personer jeg ikke fikk meg til å slette. De er fine mennesker som jo også poster mye fornftig og som jeg er glad i og bryr meg om.  Jeg har lyst til fremdeles å se bildene deres, lese hva de har til middag og ha kontakt med dem.  Dette er og fire personer som jeg ville snakket med hvis jeg møtte på gata. So jeg av og til tar en kaffekopp med og som nok og ville merke det hvis jeg slettet dem.

Jeg har vurdert å kommentere delingene deres, men vet at i noen tilfeller vil det vekke til live troll jeg ikke ønsker å debatere med. Det pleier å bli så tidkrevende. Og innerst inne har jeg følelsen av at disse fire av og til trykker liker og del uten å tenke helt igjennom hva de liker og deler. Jeg har ikke lyst til at de skal bli stigmatisert av andre venner for holdninger de kanskje ikke har.

For noen dager siden kom jeg over denne glade gjengen på Fb.  Det er en gruppe mot rassisme og fremmedfrykt og for individer, humor og bamseklemmer.   Siden jeg ble medlem har feeden min vært overfyllt av positivitet, humor og hylling av indiidet. Gruppa har i skrivende stund over 30.000 medlemmer.  Det er helt fantastisk – og har gitt meg troen på at verden ikke er blitt helt gal, tross alt.

I dag meldte jeg inn de fire jeg snakket om i sted inn i denne gruppa. 
Nå vil feeden deres overstrømmes av godhet. De vil av gammel vane trykke liker og dele ukritisk. Nå vil de spre det gode budskap, og  kanskje komme til fornuft.

Familiemiddag på beste vest…

Tre generasjoner var samlet rundt spisebordet.   Samtalen hadde så langt dreid seg om været.  Trygt tema. 
Fra været dreide samtalen etterhvert over på et annet aktuelt tema.  Flyktningsaken eller innvandringssaken, litt avhengig av politisk ståsted.  Ikke like trygt samtaletema…
Jeg bestemte meg raskt for å ikke tone flagg. Det er ikke alltid like lett å være radikal og rød svigerdatter i en konservativ familie fra Oslo beste vest..

Det var under en av Svigermors tirader om lykkejegere som bare ønsket seg et bedre liv, og at det i og for seg ikke var så vanskelig å forstå, men at det selvsagt ikke gikk an,  at Yngste Sønn fikk inn et motargument,,  “Noen vil bare at alle skal ha det like bra”  .
en svigermor tok den tonen man tar til et barn som har en litt for naiv innstilling til viktige problemer, og forklarte med all tydelig bedrevitenhet, at det gikk jo ikke an. “Da måtte jo vi få det litt dårligere her.” og så kom leksa om innføring av eiendomsskatt og i Oslo, og bilfritt sentrum.

Yngste Sønn pekte vel på det som er sakens kjerne.  Er vi villige til å dele på våre goder, kanskje senke vår egen levestandard litt for at mennesker som har mistet alt de eier og har i livet skal få oppleve trygghet og fred?  Er vi villige til å dele når det dreier seg om å dele mer enn enn det å gi bort de umoderne klærne vi ellers hadde kastet?  Er i villige til å vise litt mer medfølelse, litt mer empati enn bare og  kjøpe seg bedre samvittighet ved å donere fra-vokste klær?

La oss håpe på en bedre verden for alle…

“La oss håpe på en bedre verden for alle”  sms en med dette ønsket tikket inn på årets første dag.   Meldingen kom fra min persiske venninne.  Jeg smilte for meg selv. Ja. La oss håpe å¨en bedre verden for alle.  Men holder det med å håpe? Skal verden bli et bedre sted, for alle holder det ikke med håp. Det holder ikke med tro.  Det holder ikke med fine ord på tykke papirbunker.  Skal verden bli et bedre sted for alle må det handling til.

Hvis Norge og andre rike land bekjemper flyktningkrisa med å stenge grensene for å holde folk som  flykter fra krig, terror og undertrykking ute, blir verden da et bedre sted for alle?  Hvis vi vell-fødde nordmenn i vår egen griskhet ikke kan dele litt på våre goder med de som mangler det mest elementære et trygt liv for seg og sine barn blir da verden et bedre sted for alle?  Hvis fremmedfrykt, fremmedhat og fascistisk tankegods får slå rot, blir verden da et bedre sted for alle?  

Nei. Slik jeg ser verden utvikler seg tror jeg dessverre at verden i det vi går inn i et nytt år er i ferd med å bli et verre sted å ære – for alle 

Så la alle oss som håper på at verden skal bli et bedre sted for alle bekjempe de mørke kreftene med de våpnene vi har. La oss fortelle politikerne at vi ikke ønsker at Norge skal være seg selv nok. At vi ønsker at Norge skal være en del av verden.  La oss ønske mennesker på flukt velkommen. Still gjerne krav til dem, slik vi stiller krav til alle som bor her i landet. men is dem at i ønsker at landet vårt skal være en trygg havn den tiden de ønsker å være her.  Be kjemp hatefulle ytringer med å gi beskjed om t du ikke liker slike holdninger og slike ytringer.  

Det er vi du og jeg og alle de andre som sammen kan skape verden til et bedre sted – for alle.

Til alle mine venner og bekjente

 

 Jeg blir utrolig trist og lei meg når dere bruker julehøytiden til å spre propaganda for fremmedhat og fremmedfrykt.  Det irriterer meg resten av året, men i disse juledagene gjør det meg bare trist.  Tenk at jeg har venner som sitter i sine gode varme, stuer omgitt av familien sin og med bugnende matbord og sprer fremmedfrykt og fremmedhat via sosiale nettverk på nettbrett, smarttelefoner og PC er.

“”Det gjelder ikke meg.” tenker du kanskje nå. Og det er bra. De fleste av mine venner er gode tolerante mennesker.  
Men noen av dere “liker” og “deler” lenker til artikler som sprer fremmedfrykt og fremmedhat, Da får jeg det opp på veggen min – og det gjør meg så trist.  Siden du er et fornuftig og oppegående menneske vet du jo at det selvsagt ikke er slik at sykehjem blir stengt, de gamle og syke satt på gata før sykehjemmet fylles med asylsøkere.  Så hvorfor delte  du den artikkelen? Det finne ingen innvandrergrupperinger her i Norge som vil forby julefeiring her i landet, selv om noen få overaktive fanatikere fra Humanetisk forbund eller andre grupperinger gjør sitt beste for å legge ned tradisjoner som julegudstjenester.  Men det er ikke flyktninger og asylsøkeres ansvar. Så hvorfor sprer du frykten for at islamister skal forby vår tradisjonelle julefeiring samtidig som du synes det er greit at poden skipper julegudstjenesten til skolen?

Du skjønner, Jeg feirer ikke jul for at handelsstanden skal sette ny omsetningsrekord,  Jeg elsker alt som hører julen til, fra marsipan til statusoppdateringer med bilder av glade mennesker foran vakkert pyntede juletre,  Fra gaver innpakka i glanset papir til tonnevis av julemat.  Men jeg feirer jula fordi ryktene skal ha det til at det ble født en liten gutt i en stall i et hjørne av verden som er fylt av uro og krig.  

Det skjedde i de dager mens Kviriivinius var landshønding i Syria står det i teksten. Hvem som var landshøvding her oppe i kalde nord, sier teksten ingen ting om.
Jeg forstår ikke logikken i å spre rykter om at folk fra området der juleevangeliet utspant seg skal være en trussel mot julefeiringen samtidig som det helt bevisst blir mindre salmesang, mindre kristendom og mere kjøpepress i den kommersielle jula. Det er da ikke flyktningene som ønsker å erstatte Jesus med Coca-Cola-Nissen.

For meg handler det kristne budskap, julebudskapet om medmenneskelighet og nestekjærlighet.  Jeg ønsker at den nestekjærligheten skal strekke seg litt lengre enn til å legge noen sedler som almisser i gryta til Frelsers armeen. 

Så et lite romjuls ønske fra meg til deg, kan du være så snill å ikke like eller dele  artikler og lenker som sprer fremmedhat og fremmedfrykt i det minste i disse juledagene som skal være fylt av kos å glede. Det ville bety så mye for meg. På forhånd takk.

HA EN FORTSATT GOD JUL.

 

mange rare tanker…

Jeg sto ved glasskunsten i glass-gangen på sykehuset i går kveld og så på hjertene,  Kjenner symbolikken og historien bak.  Ett hjerte for hver a de unge menneskene som kom til oss på sykehuset den gangen terroren slo ned i mitt nærområde.  Et symbol på takknemlighet for den jobben vi gjorde den gråe og regnfulle kvelden ingen av oss noengang kommer til å glemme. Men for meg og et symbol på den tragedien som rammet vårt land, og mitt nærområde.

Helt siden nyhetene fra Paris nådde meg fredag kveld har noen av de samme følelsene som preget meg i tiden etter den regntunge julidagen rast gjennom kroppen. Følelsen av maktesløshet. Følelsen av at verden har gått av hengslene.  Maktesløsheten over hvor mye ondskap det finnes i mennesker, og  fortvilelsen over all smerten, all frykten, alt hatet…. 

Der jeg står iog ser lyset som skinner i glasshjertene går tankene mine til alle som er direkte berørt i Frankrike og ellers i verden.  Til alle som er drep, til alle som er skadet, og til alle som er glad i alle de som er drept eller skadet. Tankene mine går og til alle helsearbeiderne i Paris som har fått sin natt de aldri kommer til å glemme.. 

Jeg er trist og føler “Stopp verden, jeg vil av”: Men vet at det er ikke mulig. 

Føler meg så maktesløs.