Det var en regntung, grå julidag. Omtrent som i dag. Gamle Gubben Grå sto og lagde middag. Jeg satt ved PCn.
Eksplosjon i regjeringskvartalet – i Oslo! Det å være en gasslekkasje eller noe slikt….
Plutselig ringte telefonen – og jeg var på vei til jobb denne regntunge julidagen. Katastrofealarmen på sykehuset hadde gått. Dette var 22. juli 2011.

Resten av kvelden og til over midnatt tilbragte jeg på jobb. Tok røntgenbilder av de heldige fra Utøya. De som bare hadde skuddskader. De som bare hadde sett venner og søsken ble skutt og drept, men reddet livet selv.
Jeg kommer aldri til å glemme den kvelden.
Jeg så hva hatet og terroren hadde ført til.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Aldri mer 22. juli sa vi i dagene etterpå. Vi gikk i rosetog og sang Mitt lille land og Til ungdommen.
Men hatet og holdningene som førte til handlingene 22. juli er fremdeles rundt oss i samfunnet hver eneste dag.
Send de tilbake leste jeg senest for noen dager siden. Konspirasjonsteoretikere og mennesker med små-brune sympatier nører opp under forestillingen av at det finnes et de og oss. 
Nekter å se at det ikke er noe de, ikke noe oss, bare et felles vi. Et vi som omfavner alle vi som bor i dette lille landet, vårt lille land.

Ungdommer på sommerleir ble skutt på grunn av sin antatte politiske ideologi.
Det er ikke sikkert at det var det politiske budskapet som trakk mest for alle på den leieren. Mange drar på sommerleir for å ha det gøy med jevngamle ungdommer på en øy i Tyrifjorden, vekk fra foreldre.

Mennesker på bar ble skutt fordi gjerningsmannen antok de var skeive.
Alle på barene var ikke skeive. Det er mye som trekker mennesker til en bar en fredagskveld. Godt øl og sosialt samvær, for eksempel.

Det finnes ikke et de og oss. Ungdom henger sammen med ungdom de liker.  Selv lokale Unge-Høyre gutter fra Hole tok gjerne en båttur til Utøya når jeg var ung. Man setter seg ned ved et bord på en fortausrestaurant fordi man treffer kjente man har lyst til å slå av noen ord med. Vi har da alle venner med forskjellig legning?
Skeive omgås ikke bare skeive. AUFere omgås ikke bare partikollegaer.
Det finnes ikke noe de og oss. 

Det som kanskje provoserer meg nesten like mye som lysebrune konspirasjonsteoretikere er alle de som stilltiende lar de holde på. Som ikke tar til motmæle.
Hvis vi fremdeles mener aldri mer 22. juli så holder det ikke at vi gikk i rosetog for 13 år siden.
Da må vi også i dag, i 2024 og i årene som kommer, stille opp for de verdiene vi tror på.
Det finner ikke noe de og oss.  Det finnes bare et vi.