La oss håpe på en bedre verden for alle…

“La oss håpe på en bedre verden for alle”  sms en med dette ønsket tikket inn på årets første dag.   Meldingen kom fra min persiske venninne.  Jeg smilte for meg selv. Ja. La oss håpe å¨en bedre verden for alle.  Men holder det med å håpe? Skal verden bli et bedre sted, for alle holder det ikke med håp. Det holder ikke med tro.  Det holder ikke med fine ord på tykke papirbunker.  Skal verden bli et bedre sted for alle må det handling til.

Hvis Norge og andre rike land bekjemper flyktningkrisa med å stenge grensene for å holde folk som  flykter fra krig, terror og undertrykking ute, blir verden da et bedre sted for alle?  Hvis vi vell-fødde nordmenn i vår egen griskhet ikke kan dele litt på våre goder med de som mangler det mest elementære et trygt liv for seg og sine barn blir da verden et bedre sted for alle?  Hvis fremmedfrykt, fremmedhat og fascistisk tankegods får slå rot, blir verden da et bedre sted for alle?  

Nei. Slik jeg ser verden utvikler seg tror jeg dessverre at verden i det vi går inn i et nytt år er i ferd med å bli et verre sted å ære – for alle 

Så la alle oss som håper på at verden skal bli et bedre sted for alle bekjempe de mørke kreftene med de våpnene vi har. La oss fortelle politikerne at vi ikke ønsker at Norge skal være seg selv nok. At vi ønsker at Norge skal være en del av verden.  La oss ønske mennesker på flukt velkommen. Still gjerne krav til dem, slik vi stiller krav til alle som bor her i landet. men is dem at i ønsker at landet vårt skal være en trygg havn den tiden de ønsker å være her.  Be kjemp hatefulle ytringer med å gi beskjed om t du ikke liker slike holdninger og slike ytringer.  

Det er vi du og jeg og alle de andre som sammen kan skape verden til et bedre sted – for alle.

Til alle mine venner og bekjente

 

 Jeg blir utrolig trist og lei meg når dere bruker julehøytiden til å spre propaganda for fremmedhat og fremmedfrykt.  Det irriterer meg resten av året, men i disse juledagene gjør det meg bare trist.  Tenk at jeg har venner som sitter i sine gode varme, stuer omgitt av familien sin og med bugnende matbord og sprer fremmedfrykt og fremmedhat via sosiale nettverk på nettbrett, smarttelefoner og PC er.

“”Det gjelder ikke meg.” tenker du kanskje nå. Og det er bra. De fleste av mine venner er gode tolerante mennesker.  
Men noen av dere “liker” og “deler” lenker til artikler som sprer fremmedfrykt og fremmedhat, Da får jeg det opp på veggen min – og det gjør meg så trist.  Siden du er et fornuftig og oppegående menneske vet du jo at det selvsagt ikke er slik at sykehjem blir stengt, de gamle og syke satt på gata før sykehjemmet fylles med asylsøkere.  Så hvorfor delte  du den artikkelen? Det finne ingen innvandrergrupperinger her i Norge som vil forby julefeiring her i landet, selv om noen få overaktive fanatikere fra Humanetisk forbund eller andre grupperinger gjør sitt beste for å legge ned tradisjoner som julegudstjenester.  Men det er ikke flyktninger og asylsøkeres ansvar. Så hvorfor sprer du frykten for at islamister skal forby vår tradisjonelle julefeiring samtidig som du synes det er greit at poden skipper julegudstjenesten til skolen?

Du skjønner, Jeg feirer ikke jul for at handelsstanden skal sette ny omsetningsrekord,  Jeg elsker alt som hører julen til, fra marsipan til statusoppdateringer med bilder av glade mennesker foran vakkert pyntede juletre,  Fra gaver innpakka i glanset papir til tonnevis av julemat.  Men jeg feirer jula fordi ryktene skal ha det til at det ble født en liten gutt i en stall i et hjørne av verden som er fylt av uro og krig.  

Det skjedde i de dager mens Kviriivinius var landshønding i Syria står det i teksten. Hvem som var landshøvding her oppe i kalde nord, sier teksten ingen ting om.
Jeg forstår ikke logikken i å spre rykter om at folk fra området der juleevangeliet utspant seg skal være en trussel mot julefeiringen samtidig som det helt bevisst blir mindre salmesang, mindre kristendom og mere kjøpepress i den kommersielle jula. Det er da ikke flyktningene som ønsker å erstatte Jesus med Coca-Cola-Nissen.

For meg handler det kristne budskap, julebudskapet om medmenneskelighet og nestekjærlighet.  Jeg ønsker at den nestekjærligheten skal strekke seg litt lengre enn til å legge noen sedler som almisser i gryta til Frelsers armeen. 

Så et lite romjuls ønske fra meg til deg, kan du være så snill å ikke like eller dele  artikler og lenker som sprer fremmedhat og fremmedfrykt i det minste i disse juledagene som skal være fylt av kos å glede. Det ville bety så mye for meg. På forhånd takk.

HA EN FORTSATT GOD JUL.

 

mange rare tanker…

Jeg sto ved glasskunsten i glass-gangen på sykehuset i går kveld og så på hjertene,  Kjenner symbolikken og historien bak.  Ett hjerte for hver a de unge menneskene som kom til oss på sykehuset den gangen terroren slo ned i mitt nærområde.  Et symbol på takknemlighet for den jobben vi gjorde den gråe og regnfulle kvelden ingen av oss noengang kommer til å glemme. Men for meg og et symbol på den tragedien som rammet vårt land, og mitt nærområde.

Helt siden nyhetene fra Paris nådde meg fredag kveld har noen av de samme følelsene som preget meg i tiden etter den regntunge julidagen rast gjennom kroppen. Følelsen av maktesløshet. Følelsen av at verden har gått av hengslene.  Maktesløsheten over hvor mye ondskap det finnes i mennesker, og  fortvilelsen over all smerten, all frykten, alt hatet…. 

Der jeg står iog ser lyset som skinner i glasshjertene går tankene mine til alle som er direkte berørt i Frankrike og ellers i verden.  Til alle som er drep, til alle som er skadet, og til alle som er glad i alle de som er drept eller skadet. Tankene mine går og til alle helsearbeiderne i Paris som har fått sin natt de aldri kommer til å glemme.. 

Jeg er trist og føler “Stopp verden, jeg vil av”: Men vet at det er ikke mulig. 

Føler meg så maktesløs.  

Da jeg var 24….

Da jeg var 24 år var jeg nyutdannet radiograf,. Slutta skolen en fredag et par måneder før 24 års dagen, og begynte i fast radiografstilling påfølgende mandag.  I løpte av sommeren frem til 24 års dagen i august hadde jeg og rukket å bli gravid, og jeg og barnefaren hadde så vidt startet prosessen på å flytte sammen.   Livet lå foran føttene mine… eller?

For var det ikke omtrent der livet også sluttet å utvikle seg? 
Nå 25 år senere har jeg fremdeles nøyaktig samme stilling.  Samme arbeidsplass.  Bor fremdeles sammen med Gamle Gubben Grå.  Sykehusleiligheten er skiftet ut med rekkehus, så lite hus og så stort hus etter som familien ble større og økonomien ble bedre.  Det kom ett barn, så ett til og i alt fem barnefødsler- familieliv, stasjonsvogn, to biler og hund.   Livet har bare rullet videre . en dag av gangen.

Alle de spennende valgene ble tatt før jeg var 24.  Hva skulle jeg bli?  Hvor skulle jeg jobbe?  Hvem skulle jeg dele livet med? 
Etterpå har det vært ren plankekjøring.

Verden er farlig…

Ikke før har jeg postet en oppdatering på FB om at jeg har hatt en fin dag på isen før Venninna Mi poster advarsel om at isen i distriktet er utrygg.  Jeg sukker litt når jeg ser det. Ja, Venninna Mi. Verden er utrygg, farlig og vond .  Men må du fokusere på det HELE tiden?

Det gikk to stykker gjennom isen i dag. Begge to kom seg opp igjen ved egen hjelp.  Men, det var sikkert mange hundre som har vært på isen i dag uten å gå i gjennom.  De to som gikk igjennom isen, gikk igjennom i nærheten av elveos og bekkeos. De var uheldige, eller litt lite kjent med isen og området.  Men det gikk BRA:

Selvsagt skal vi være aktsomme når vi ferdes på isen, når vi kjører bil og når vi tenner stearinlys. Det lurer farer over alt..  Men fokuserer vi på alle farene får vi ikke gjort noen ting.   Jeg brakk, nei knuste, øvre delen av leggen ved å skli i en leireflekk for ett og et halvt år siden. Kneet er ødelagt for alltid. Jeg har daglige smerter og kommer nok til å ha det.  Jeg er livredd på glatta og beveger meg som Bambi på isen bare jeg skal ut med søppelposen når det er hålkeføre. 
Men da jeg så den speilblanke isen, så alle som koste seg og kjente sola varme. Ja, da måtte jeg bare ut på den islagte flaten. Det gikk bra, og jeg hadde  en flott opplevelse som jeg bærer med meg videre denne dagen. Snart skal jeg ut på isen igjen, for dette fristet til gjentakelse.

Så, kjære Venninna Mi. Kom deg ut av leiligheten, ut i sola, ut på isen. Verden er ikke så farlig som du skal ha det til – selv om ulykker skjer.

Livet mitt har ikke vært en dans på roser. Jeg har og møtt min del av sorg, tap og motgang,  Jeg har og dager hvor jeg kan ligge under teppet på sofaen og se litt svart på det.  Men jeg dyrker ikke livets triste sider.  Jeg prøver å fokusere på de små gleder som livet gir – som en solfull dag på en islagt fjord.   Skjønnheten i en rimfrossen syrin eller den lune, gode stemningen det gir å fylle stua med tente stearinlys.  Det skal ikke så mye til for å føle glimt av lykke.

Jeg skulle, som så mange ganger før, tatt deg med ut på isen, ut i sola, ut i livet. Men jeg orket ikke. Ikke i dag.  Ikke nå.  Fordi selv om du hadde sett den speilblanke isflaten den blå himmelen og kjent sola varme, så hadde fokuset ditt ikke vært der. 
Du hadde fortalt meg om alt det triste og leie som hadde skjedd siden sist. Om julekort som ikke var kommet, om folk som ikke forsto deg, om sykdom, plager og livets elendighet.  Jeg har ikke overskudd til det akkurat nå.

For har du tenkt på det – At på samme måte som jeg i mange år har forsøkt å vise deg at verden er et godt sted, har lokket deg ut i sola, ut i skogen, på isen, på fjellet.  ut i livet.  Hørt latteren din og sett humøret vende tilbake . Så har ditt fokus på alt det triste,  din kverning av de samme gamle temaene gang på gang, din analysering av en hver hendelse i forsøk på å tolke noe negativt ut av det også sin påvirkningskraft  t? 
At når jeg er sliten, har smerter og møter motgang er det ikke alltid like lett for meg heller å tviholde på optimismen, livsgleden og det positive? 
At når jeg lager mat, dekker bord, ber til fest, er det gode samtaler, gode historier, saklige diskusjoner og mye latter jeg ønsker rundt bordet.   Ikke sykdomsprat,  tårer og negativitet. I det minste ikke hver gang.

Kirken den er et åpent hus…. men ikke i Drammen

 

Kirkens Bymisjon i Drammen ønsket å tilby tiggerne i Drammen overnatting i vinterkulda i Strømsø kapell. En utstrakt hånd til de svakeste blant de svakeste av oss. Tak over hode og et trygt sted å sove.

Men så fikk denne mannen høre at noen hadde medlidenhet med tiggerne og ønsket å gi dem en utstrakt hånd.  Det ville han absolutt ikke ha noe av. Tore Oppdal Hansen er ordføreren som ble kjent for å ønske tiggerforbud i sin by.  Han satte foten ned, startet byråkrati-kverna, og fikk til slutt viljen sin.  Ingen tiggere i Strømsø kapell.  Nå kan han sove trygt i sin seng.

 

Drammen er atter byen med det kalde hjertet, akkurat slik Høyere-ordføreren ønsker.  Kald og ufølsom høyere-politikk på sitt verste.

 

Tiggerne forsvinner ikke, selv om Oppdal Hansen gjør det han kan for å gjøre livet hardt for dem.
Klarer han å jage dem ut av Drammen, forsvinner ikke fattigdommen  for det.  Om Oppdal Hansen ønsker å vandre gjennom livet med skylapper på, er det hans valg. Om han ønsker Drammen skal fremstå som et glansbilde hvor kun de som er vellykket, det som er vakkert og det perfekte liv har sin plass, er det trist. For i Drammen som i andre kommuner kommer det alltid til å være mennesker som ikke har det så godt som alle andre, Det kommer til å være mennesker som ikke er vakre. Det kommer til å være gamle mennesker, handikappede mennesker, syke mennesker, fattige mennesker og tiggere.

Hvem er neste gruppe  Oppdal Hansen ønsker å feie under teppet?

 

Har du det sånn også?

Hei, du som er midt i livet, har du det slik som meg?
Lange arbeidsdager, mye ansvar. Og når du kommer sliten og trøtt hjem med armene fulle av handleposer og et muntert “Hei” så blir du møtt av i beste fall lav mumling .Så står du der i gangen da, blant sko, støvler og skolesekker og titter inn i stua. En tenåring med nettbrett, en ektemann som sover på sofaen og fra TV stua tyder lydene på at enten er det noen som dreper noen der nede, eller så er det film eller Play-station på full styrke. Et blikk inn på kjøkkenet viser deg at oppvasken ikke har gått noen steder  mens du har vært borte, hundeskåla er tom for både vann og mat og rundt bena dine hopper Kjøteren mens han bjeffer desperat og forsøker å krysse alle fire beina på en gang.
Så bobler det over denne dagen og.  Du  SKRIKER, KJEFTER OG SMELLER MED DØRENE uten at det gjør større inntrykk i dag heller…..

Men jeg vil jo ikke være den kjerringa som kjefter støtt. Jeg vil ikke være en mamma som best kan sammenlignes med en ildsprutende drage  Det bare blir slik gang etter gang.

Sukk. Får vel begynne med oppvasken

Ungdommen nå til dags….

I går da Eldste Sønn hoppet inn i bilen etter endt arbeidsdag sa han litt lettere henslengt;  “Nå er jeg ferdig med å kjøpe alle julegavene” 
Ufordragelig ung mann!! Jeg mener, jeg har kjøpt en julegave. En julegave og det er kun en liten venninnegave.  Det er 31. oktober.  Det skulle ikke værelov åvære ferdig med julegavene så tidlig.
Nei, ungdommen nå til dags

Siste feriedag

4 blanke uker lå foran meg. Jeg hadde ingen store planer, få  faste avtaler,  Jeg skulle bare få tapetsert det lille gjestetoalettet og fått gjort mye på hytta.  Nå er de fire ukene over. I morgen er det ubønnhørlig jobb igjen. Gjestetoalettet har fremdeles ikke tapet, og jeg har ikke satt mine ben på hytta.
Så hva har jeg brukt dagene til?
Jeg har gått mange og lange turer i vakkert høstvær.
Lekt husmor…
…og mamma.
Det er ikke alltid jeg har så mye tid til det i en travel hverdag.
Jeg har lekt politiker, og kost meg med det. Hatt oversikten og vært forberedt når møtene startet.
Jeg har kost meg og ladet batteriene.

Jeg har omtrent ikke tenkt på jobb.  MEN jeg har deltatt på ett kurs på jobben. Vært innom huset tre ganger (+kurset)  Deltatt på ett møte i Drammen. (mot min vilje)bLest noen mail. Svart på noen SMS Tatt en jobbtelefonsamtale og hatt en oppdateringslunch med kollega.  Pluss støtt på Verdens Beste Kollega  ett par ganger uten at vi har snakka jobb av den grunn.

Jeg vet at det har kommet nye og helt urealistiske sparekrav på neste års budsjett. Jeg vet at bemanningssituasjonen på jobb fort kan bli en utfordring.  Jeg vet at neste styremøte bare er en drøy uke frem i tid, og jeg gleder meg til å ta fatt. 

Håper det bare blir litt id igjen til å være MEG også de neste ukene…