i går satt jeg og pludret om ei burgersjappe i Alta, i dag er det guacamole som er utfordringen. Gi meg styrke! Jeg mener, hvor mange dypsindige tanker er det forventa at ei kjerring skal komme med over temaet most avocado?
Den eneste tanken som slo ned i hodet mitt mens jeg leste og skrollet meg gjennom innlegget var at datteren til Allan, hun som lager guacamolen, har utrolig tøffe negler.
Det er ikke slik at det er helt tanketomt i hodet til kjerringa. Jeg mener det er et landsmøte om få timer. Skal jeg stemme på Ravn Villtokt eller Sofie Marhaug som nestleder? Det foregår en flaggdebatt borte i Ålesund. Den har jeg mange meninger om. Debatten som foregår i etterkant av litt diktlesing på Oslo Katedralskole. Der har krenka-hysteriet nådd nye høyder.
Og enda har jeg ikke gått gjennom sakslista til neste ukes kommunestyre. Jeg vet bare at et massedeponi på Sokna og nedlegging av sykehjemsplasser skaper et visst engasjement. Saken med sykehjemmene er en slik sak som gir meg åndenød og høyt blodtrykk og jeg virkelig må jobbe med meg selv for å ikke bli for sint. Hele den saken er galematias, og det verste er at den har gått enstemmig gjennom både hovedutvalg og formannskap…. Men altså dette skulle ikke handle om politikk. Dette skulle handle om noe gørr kjedelig. Dette skulle handle om most avocado. Det verste er at et innlegg om guacamole på en fredag garantert gir langt flere klikk enn innlegg om Rødts landsmøte og sykehjemsplasser. Slik har verden blitt.
PS: Slapp av. Det vil komme innlegg om landsmøte, pride, rasisme og sykehjemsplasser bare jeg får tid og ånden over meg.
Blogg.no har blitt rene poesi-ringen i det siste. Når Vibbedille på plassen over meg på bloggtoppen kaster seg på trenden i sitt siste innlegg er det vel på tide at også kjerringa kaster seg på poesi-bølgen.
Jeg finner frem kanonen. Med tunge bevegelser gjør jeg den klar. Sukker litt og retter ryggen. Er det det rette grepet jeg tar? Å fyre av kanonen – og kaste meg inn i en krig til? Jeg stopper opp og spør meg selv; Er det virkelig dette jeg vil?
Jeg behøver ikke bry meg. Det er ikke min konflikt. Jeg forstår ikke en gang grunnen til at det nå kriges med dikt. Mulig jeg har gått glipp av noen formuleringer og ord. Men handler ikke dette egentlig om snøen som falt i fjor?
Man skyter ikke spurv med kanoner eller kaniner med nålestikk. Skal jeg la kanonen drønne bare for å oppnå noen klikk? Jeg setter meg ned ved kanonen, jeg henter ei kuler og krutt. Jeg aner ikke en gang i hvilken retning jeg skulle ha siktet og skutt.
Jeg er ikke redd for å kjempe hvis saken er viktig og stor jeg gidder ikke repriser på krigen som raste i fjor. La de som vil krige få krige. Jeg orker ei drive med slikt. Jeg setter meg ned ved kanonen og skriver om fred i et dikt.
Plassen på mange av våre kirkegårder og gravlunder begynner å fylles. Om 25–30 år vil det ifølge SSB dø 20.000 flere i året enn det gjør i dag. Problemet er altså økende.
En grav har som regel en fredningstid på 20 år. Det kan etter to tiår søkes om å fortsette gravfestet, eller man kan slette graven. Jeg synes det ville være trist hvis graver som regel ble sletter etter 20 år. Ikke bare av hensyn til de pårørende, men og av historiske og kulturhistoriske hensyn. Når jeg er på kirkegårder liker jeg å gå og lese på gamle gravstener. De rommer ofte mye historie. Her hviler Gaardbruker Johan Andersen og hustru Anna født Ruud…. for eksempel. Eller du kan se at mange i en familie har dødd i løpet av få dager, og undres over hva som skjedde.
Flere og flere velger urnegrav og bisettelse i stedet for kistegrav og begravelse. Det letter problemet med plassmangel noe, da urnegraver er mindre enn kistegraver. Men på sikt vil nok heller ikke dette være nok til å løse utfordringene.
Det blir samtidig færre som begraves i familiegraver. Man bor ikke lenger alltid på samme sted som der foreldre, besteforeldre og oldeforeldre hadde sitt liv og virke.
Nye løsninger vil etter hvert tvinge seg frem. En løsning er urnegraver uten gravminne. Jeg tror det heter det. En sten, eller annen form for støtte med en universal tekst som Hvil i fred. og et blomsterbed, mulighet for å sette fra seg en blomsterbukett eller tenne et lys. Og så er urner gravd ned rundt. Man vet ikke hvor mange eller hvem. Vi har noen av våre kjære i en slik gravlund. Det var deres ønske. Jeg synes det er kaldt og upersonlig. Jeg føler for å ha et gravsted med navn, fødsels- og dødsdato. Urnegrav går greit. Gamle Gubben Grå har tatt den samtalen for mange år siden. Jeg vil ha bisettelse, han begravelse. Det respekteres.
Foto: Håvard J. Russnes
I 2021 ble loven endret. Det er ikke lenger noe krav om at en urne skal være dekket av jord. Det åpner muligheten for nye gravskikker. Dette leste jeg i en artikkel her om dagen. Notodden har fått landets første urnevegg. den dere ser på bildet over. Dette var en så flott løsning og et stilrent og flott monument som viste de avdøde den respekt jeg mener de fortjener. Her er det og plass til inskripsjon av navn og dato på plata foran hver urnegrav. En god løsning etter mitt syn. De etterlatte behøver ikke å stå krumbøyd å stelle et blomsterbed, men kan sitte på en krakk med navnet til den avdøde i forkant, minnes og finne roen.
Nå følger flere kommuner etter. Bergen har klar en urnevegg i løpet av året. Oslo gjenåpner et urnehus. Det er også godkjent en urnevegg i Tønsberg.
Kommunene ser store besparelser i både penger og areal. Notodden sin urnevegg ble bygget for halvannen million kroner. Der vil det bli plass til minst 400 døde – fordelt på bare rundt 20 kvadratmeter. Sagt på en annen måte: På et areal som rommer fire kistegraver, kan det nå gravlegges minst 100 ganger flere. Kostnaden pr. grav blir kuttet kraftig.
En løsning som er rimeligere for kommunen, som løser utfordringene med plassmangel og som fremdeles evner å behandle de avdøde med den respekt de fortjener, som lokalpolitiker ser jeg at dette er en løsning jeg vil fremme når behovet melder seg ved våre kirkegårder. Jeg vet det begynner å bli litt fullt på et par. Dette synes jeg virkelig var en god løsning.
Ja, så god er den at jeg straks viste bildet av urenveggen til Gamle Gubben Grå og fortalte at hvis en slik urnevegg ble reist på Hønefoss kirkegård var det et gravsted for meg. Jeg skrev og til Håvard Russnes, kirkevergen på Notodden, og spurte om lov til å bruke bildet hans på bloggen min, noe jeg fikk lov til. Slik jeg ser det var dette en utrolig god løsning på et økende problem.
Å la seg få lov til å være sliten og lei uten å grave seg ned i elendigheten har som regel den ønskede virkning for meg. Man aksepterer liksom tingenes tilstand. OK så er det litt mye som er kjipt akkurat nå. Som at bilen må på verksted og jeg frykter at lappene flyr ut av konto etter det besøket. Som at en stilling jeg virkelig har drømt om å få endelig er ledig, men at jeg ikke har helse til å inneha den. Som at både økonomi og det engasjerende, pulserende livet jeg elsket forsvant. Noen ganger føler jeg litt mye på at jeg synes livet ikke er rettferdig. Og hvis du lurte, det lille glimtet av blå himmel over nabotaket forsvant det og.
Men ellers har vel dagen i grunn vært ok. Jeg sukket over at ordføreren og rådmannen er ute og forteller eventyr i lokalavisa. Eller om ikke akkurat eventyr så en annen versjon av virkeligheten enn det jeg husker. Orket ikke da grave meg ned i gamle sakspapirer for å finne bevis på det. I dag var det mer irriterende enn inspirerende. (Men snakket om saken på innpust og utpust til Gamle Gubben Grå, som bare lyttet sånn halvveis.)
Likevel varte det ikke mange timer før denne kjerringa sang høyt for seg selv mens hun tok noen fornøyde dansetrinn gjennom gangen. Et klenodium av et finn-funn ble mitt aldeles gratis, og ikke nok med det. Eieren som ønsket å bli kvitt det kommer å leverer det på døra mi i løpet av dagen. Å, jeg gleder meg til å vise dere det, og har alt satt frem flaska med møbelpolish. Her skal det poleres!
Akkurat da jeg skulle slenge meg ned på sofaen og trekke pelspleddet over hodet fikk jeg en telefon. Etter den samtalen tenkte jeg da jeg krabbet under pleddet at vel er det engasjerende livet jeg levde over, men det er da ikke så verst engasjerende dette livet heller. Det skjer da sannelig ting nå og. Det virker som om folk fremdeles tror at denne kjerringa kan få utretta saker og ting. Ja, samtalen handlet om politikk og er litt vanskelig å forklare kortfattet. Poenget er at det fremdeles stadig dukker opp nye utfordringer – som jeg ser på som positivt.
Et annet engasjert menneske sendte meg en hel haug bilder av trær som han mener er angrepet av barkbiller. Jeg er litt usikker på hva han mener jeg skal gjøre med det. Det er ikke in skog. Ikke skogen til noen jeg kjenner heller. Han pleier ikke like tømmerhogst, så da trodde jeg at han muligens likte biller. Ble litt usikker på det etter disse bildene.
Gamle Gubben Grå kom hjem fra verkstedet. Prisen på reparasjonen ble om trent som forventet. Ikke så dyrt som jeg fryktet. De fikser det raskt, og på mandag er forhåpentligvis bilen (nesten) som ny igjen. Vi har jo tross alt en bil som snart er 20 år.
Nå ringer det på døra. Det er sikkert klenodiet mitt som ankommer!
Jeg vil svare et klart og utvetydig JA!! på det spørsmålet. Lykke kan kjøpes for penger. Når jeg sitter og koser meg med en god kopp kaffe-latte nyter jeg hver minste slurk, og kjenner på en lykkefølelse. Så heldig jeg er som sitter her og nyter denne kaffekoppen. Eller i helgen, da jeg endelig fikk kjøpt meg do-stol. Ren lykkefølelse med tanke på fremtidige netter på hytta. At jeg nå slipper nattlige utflukter til utedoen langt ned i lia. Så når Vibbedille slår fast at Lykke kan kjøpes for penger, er jeg så hjertens enig.
Ikke slik å forstå at jeg tror man blir lykkeligere jo flere ting man kjøper. Jeg tror ikke det er det å kjøpe ting som gir lykkefølelse. Det er hva du kan bruke tingene til, som å nyte en kopp kaffe, slippe nattlige ekspedisjoner eller kose seg med blanke ark og fargestifter som gir lykkefølelsen. Jeg tror heller ikke lykkefølelsen stiger i takt med hvor mange penger du måtte bruke på kjøpet. Heller tvert i mot. Tenk på den lykkefølelsen du får når du gjør et virkelig godt kjøp på salg.
Rikdom gir ikke automatisk lykke. Man kan leve et godt og lykkelig liv i det man kaller enkle kår. Jeg kan kjenne på den samme lykkefølelsen i kurvstolene på trammen som jeg får på en kaffebar nede i byen. Det finnes mennesker som har god økonomi og som ikke er lykkelige. Det er så mye annet enn penger og kjøpekraft som avgjør hvor lykkelig man føler seg.
Jeg tror at jo dårligere råd man har, jo mer føler man gleden, lykken når man kjøper seg noe man virkelig trenger eller har lyst på. At lykkefølelsen er litt mindre hvis man alltid kan og har kunnet gå å kjøpe alt man ønsker seg.
Om man kanskje ikke blir lykkeligere av å være rik, så er det en kjensgjerning at penger kan rydde en god del bekymringer av veien. Mindre bekymringer vil i mange tilfeller bety et lykkeligere liv. Man slipper å snu på hver krone, man slipper bekymringer for hvordan man skal få ting til å gå rundt – og man slipper å gå sulten til sengs. Det er dessverre mennesker som går sultne til sengs i Norge i dag fordi de ikke har råd til nok mat til å spise seg mette.
Så ja, lykke kan kjøpes for penger. Men man trenger ikke penger for å føle seg lykkelig.
God søndag, folkens. Sola skinner fra klar himmel. Dette ser ut til å bli en fin dag. Som vanlig starter jeg dagen med en tekopp og å reflektere litt over det siste innlegget til den bloggeren som ligger foran meg på bloggtopplista. Det er i dag et innlegg om sommersokker. Et tema som denne kjerringa ikke har så mange tanker om. For meg blir sommersokker et ord som liksom motsier seg selv. Som vegetar-pølse. Folk må liksom velge. Enten er de vegetarianere/veganere eller så spiser de pølse. Sånn er det med sommer-sokker og for denne kjerringa. Enten er det sommer eller så bruker man sokker. Jeg går helst barbeint fra og med april til og med september. Eller jeg bruker sko og sandaler da, men helst ikke sokker. Har riktignok på meg sokker i dag, enn så lenge. Men ikke noen utpreget “sommersokker” men tykke raggsokker i ull. Frøys på beina i natt. Så til sola tar litt tak og jeg skal ut og spasere er raggsokkene på sellv om det er april.
Men så til den stakkars mannen i overskriften. Jeg ser han for meg der han sitter med kaffekoppen, ser overskriften når innlegget mitt dukker opp på skjermen hans. Ser at blikket hardner. Nå skriver denne satans kjerringa om han igjen.
Tilbake til Vibbedille sitt innlegg. Det er jo det jeg reflekterer over. Ikke en mann med blodtrykksstigning. For Vibbedille skriver om mer i innlegget sitt enn sommersokker. Hun gjør som regel det. Har med noe mer enn bare strikkeoppskrifter. I dette innlegget skriver hun:
Veldig ofte og uansett hva man skriver og forteller er det alltid en som tar det til seg og troor det er om en selv, det som er enda merkeligere er at det som regel er samme person… hver gang…?? Kan det kalles å være høy på seg selv, eller…?
Jeg kjenner til den type mennesker Vibbedille skriver om. Har et par i min omgangskrets som alltid mener at verden dreier seg om deres akse. At vi andre egentlig bare er statister i deres liv. I Blogglandia har jeg blitt kjent med noen flere slike.
Om den stakkars mannen i overskriften min er en slik det overlater jeg til han å reflektere over. Ja, hvis han tar seg tid til å lese innlegget mitt da. Noen ganger føler jeg at folk hamrer løs i kommentarfeltet uten å ha lest innlegget. Bare uttaler seg om det de tror står der. Det er aldri smart å anta at en vet hva noe handler om etter kun å ha lest en overskrift. Ser det ofte innen politikken. At folk tror de kjenner en sak som skal opp til behandling uten å ha lest hele saksfremlegget.
Men nå skriver jeg meg bort igjen. Dette skulle jo handle om den stakkars mannen i overskriften. Hva driver han egentlig med? Sitter der og stirrer på skjermen mens blodtrykket stiger. Har han ikke noe mer fornuftig å drive med? Er han ikke utdannet kokk? Er det da for mye forlangt at han kommer seg ut av pysjen og setter i gang med å varme rundstykker? Denne kjerringa begynner å bli sulten og har lyst på frokost.
Hvem jeg skriver om? Hvem den stakkars mannen i overskriften er? Gamle Gubben Grå selvsagt. Jeg tror de fleste kan være enig med meg i at det til tider er litt synd på den stakkars mannen som deler hus og hjem med denne kjerringa.
Jeg synes ikke du skal tenke så mye på at du burde jobbet sa et menneske til meg her om dagen. Ta et glass vin, kos deg og nyt dagene. Det fortjener du. Det var hyggelige ord. Sagt av en person som så meg på jobb på slutten jeg var i arbeid. Som så hvor sliten jeg var, og hvordan alt fra gange til holdning ble preget av det i løpet av en arbeidsdag. En person som vet hvordan arbeidsdagen på en travel røntgenavdeling er. Det betyr langt mer hva slike mennesker som kjenner meg måtte mene enn hva ukjente folk lirer av seg i kommentarfeltet.
Jeg skal nyte de gode dagene. Nyte at jeg har mulighet til å ta hensyn til kroppen min, og også unne den den hvilen den trenger. Jeg vet jo innerst inne at det livet jeg levde og elsket ikke hadde holdt i lengden. Planen min var å jobbe til jeg stupte. Jeg er glad jeg stoppet før det gikk så langt, selv om jeg tror jeg ikke var langt fra det stupet.
“Jobben” min nå er å ta vare på kroppen. Gjøre ting som gjør den godt. Som turer med hundene og å være fysisk i bevegelse. Gjøre husarbeid og hagearbeid. Høre det knirke i stive ledd og kjenne at muskler som ikke har blitt brukt på en stund har blitt brukt litt mye. Men og å holde hjernen vital og i gang med å drive med politikk, blogge og reflektere over livet. Å holde kroppen i gang betyr mer enn å trene muskler og ledd. Hjernen er og en del av kroppen.
Jeg skal prøve å legge den dårlige samvittigheten for at jeg ikke lenger er i arbeid vekk. Se at jeg bidrar i samfunsveven på min måte. Vite at jeg har bidratt mye i mange år. Nå skal jeg ta vare på meg selv, kroppen min og helsa mi. Sette egne behov først. Jeg har faktisk fortjent det.
Jeg kan forstå at mennesker kan ha et problem med å innfinne seg med at de trer inn i livets høst, at man ikke ønsker å se på seg selv som gammel. Å være gammel er jo blitt stigmatiserende. Vi vil leve lenge vi, men gammel vil vi ikke bli. Er det ikke det det heter?
Jeg kunne ha sagt mye om alderdommen og hvorfor det både er grunn og ikke grunn til å frykte den, men det er ikke det dette innlegget skal handle om. Bare minne om at alternativet til å bli gammel heller ikke er så mye å trakte etter. Det jeg derimot vil sette fokus på er denne redselen for å bli voksen. Ikke gammel, men voksen.
Jeg husker kontaktannonsene fra min ungdom. Gutt 73 søker kontakt med jente i passende alder for vennskap og kanskje noe mer…. Jeg er usikker på hva “gutt 73” tenkte på da han søkte jenter i passende alder for vennskap og kanskje noe mer. Hva han så på som “passende alder”. Var det jenter på 60, 40, 20 år eller yngre? Og er man egentlig “gutt” når man er 73, eller jente når man er, som meg, 57?
Bakgrunnen for disse refleksjonene er at noen kalte meg “jente”. Jeg tror ikke vedkommende mente noe negativt med det, og jeg er absolutt ikke krenka. Folk har kalt meg langt verre ting enn det. Men jeg kjenner at jeg virkelig misliker at folk kaller meg, ei godt voksen kjerring på 57 år, for jente.
Gutter og jenter er i mine øyne barn, eller ungdom. Et eller annet sted mellom 18 og 30 år blir de aller fleste til unge kvinner og menn. Unge voksne. De som ikke følger den utviklingen men forblir barn langt opp i 30, 40 og 50 åra har i mine øyne en utviklingshemning. Du snakker ikke til en 30-åring som om den skulle være et barn. Du gir ikke en 40-åring innetider eller trekk i ukelønna hvis den ikke husker å legge det sure gymtøyet til vask.
Å bli voksen betyr ikke nødvendigvis å slutte å være barnlig. Jeg synes at både 57 åringer og 73 åringer for den saks skyld kan ha beholdt barnet i seg, være lekne og ha et ungt sinn. De kan kle seg ungdommelig og bruke musefletter hvis de måtte ønske det. Hoppe i søledammer og blåse i brusen med sugerør. De kan slå hjul på plenen i parken og danse i regnet med eller uten paraply. Å være voksen betyr slett ikke å være kjedelig.
Da Eldste Sønn var rundt to år drev han og lekte på plassen utenfor rekkehuset der vi bodde. Der var det en diger søledam. Han hoppet og spratt rundt i søledammen og koste seg svært. Jeg lot han leke. Det var en fryd å se på det glade ansiktet, og det var få meter inn til tørt tøy og varme når leke var over. Og jam han hadde gummibukse, støvler og alt som skal til for å være kledd for lek. Da kom en eldre dame med rullator gående forbi. Hun bodde lengre opp i gata, jeg kjente henne ikke, men jeg så på henne som en “streng gammel dame”. Hun stoppet opp og mønstret den lille gutten som lekte i søledammen. “Nå får jeg voksen-kjeft” tenkte jeg. Barnet ble jo vått og skittent. Hun sto lenge og så på gutten, så kom det et sukk. Hun løftet hodet og så på meg med et litt trist blikk og et lite smil. Den som fremdeles kunne orke å hoppe i søledammene som han.. sa hun, før hun tok en liten sving innom søledammen med det ene benet og gikk videre.
Jeg mener ikke at folk skal være gråe, kjedelige mennesker når de blir voksne. Jeg er relativt fargerik og leken på mange måter jeg. Noen vil nok mene at jeg av og til er barnlig. Jeg kater fremdeles snøball etter Gamle Gubben Grå eller ungene når anledningen byr seg. Tramper med glede ut i søledammer og sier ikke nei til en aldri så liten vann-krig når det er sommer.
Men jeg misliker sterkt å bli tiltalt med Lille venn. (Jeg er ikke spesielt liten, og snakker du slik til meg tror jeg ikke vi er venner.) Jeg liker heller ikke å bli kalt jente. Jeg er en kvinne, dame, kjerring men altså ikke en jente. Den tid er for lengst forbi.
Det var litt stille fra meg i går. Jeg hadde liksom nok med meg selv. Lade litt batterier. Eller i det minste gjøre et forsøk. Lade og samle flokken før avreise til hytta i dag. Været der oppe blir faktisk bedre og bedre for hver gang jeg sjekker Yr.
Kanskje er det dette jeg trenger. Komme vekk noen dager. Miljøforandring. Kose meg med brettspill og flokken min. Energinivået har vært labert en stund, og jeg vet ikke helt hvorfor.
Pleie egen helse. Ta vare på meg selv. Det er liksom det jeg skal ha fokus på. Meg selv, ikke alle andre. Jeg vet jeg ikke er så god på det. På å være egoist. For når jeg tar hensyn til mitt eget for tiden lave energinivå, så får jeg dårlig samvittighet for at jeg burde… Det er alltid noe man bør når man er kone, mor, datter, venn….. menneske.
Samtidig synes jeg at jeg er en syter. For jeg er ikke syk i egne øyne. Jeg har en kronisk sykdom, men det gjør meg ikke til syk. Eller gjør det det? Er det der noe av problemet ligger? Jeg har Diabetes, jeg tar noen piller og tenker ikke mer på det. Burde jeg gi sykdommen mer oppmerksomhet?
Det er alltid noen som har det verre enn meg. Bare i går hørte jeg at to personer jeg kjenner var gått bort. Den ene i sykdom. Den andre i en ulykke. Begge var yngre enn meg. Og så sitter jeg her og sutrer over at jeg er litt sliten. Skamme meg burde jeg.
Samfunnet og sosiale medier som blogg er mer enn fullt nok av mennesker som har mye fokus på egen sykdom. Som gir sykdommene sine all oppmerksomhet, som nesten er sykdommen sin. Jeg ønsker å ha fokus på den friske delen av meg. Leve med diabetes, ikke la sykdommen styre livet mitt.
Leve med diabetes. Med trykk på leve. Å for å leve må jeg ta hensyn til at jeg har fått en kronisk sykdom. Så jeg tenker på hva jeg putter i munnen, og på å være fysisk aktiv. Kunne sikkert være flinkere til begge deler, der har jeg et forbedringspotensiale. Men jeg tar grep og har tatt flere livsstilsendringer. Her om dagen var jeg jo redd for at jeg holdt på å bli sunn.
Stress påvirker og blodsukkeret. Jeg begynner å se at det påvirker blodsukkeret mitt i høy grad. Så det å minke stress, i det minste sånt stress som ligger og gnager er viktig for meg. I går var jeg flink i så måte. Jeg satt og glodde på Yr.no. Så regn, snø, sludd og for mitt indre vanskelige kjøreforhold. Kanskje ikke oppover E16 men fra Bagn og oppover til fjellet. Vi har relativt mange ganger hatt problemer på den fjellveien ved glatt føre. Før var det nærmest en tradisjon. Nå var det planen at jeg skulle kjøre en av bilene opp der i dag. Det kjente jeg at stresset meg. Jeg var flink. Jeg sa at det stresset meg. At de andre i den bilen ikke hadde førerkort, og at jeg skulle ønske at Gamle Gubben Grå kunne kjøre bilen vår opp til fjellet. Ikke det at han er noen vesentlig bedre sjåfør enn meg, men at det stresser ikke meg om vi må slite litt for å komme opp. Det stresser bare meg hvis det er jeg som sitter bak rattet.
Ne, nå må jeg slutte og knotte. Vi må få pakket ferdig bilene, hentet Eldste Sønn og begitt oss på vei mot påskefjellet. Vi har en gravejobb som venter. Dere skal få oppdateringer.
I det herrens år 1998 tok jeg med familien og flyttet til huset i skogen. Huset i skogen ligger ved fjord og fjell nederst i en dal og kommunen er en ordentlig distriktskommune uten noen bysentrum. Tipper største næring er landbruk, muligens turisme. Norefjell ligger i kommunen, og det er et av Østlandets største alpin-destinasjoner.
Det var mye som var annerledes der i kommunen fra vi var vant til i byen, men vi trivdes bra. Jeg mener absolutt ikke å klage.
En av de tingene jeg syntes var litt snodig var at ungene på små-trinnet bare gikk på skolen annenhver dag. Altså at 1-3 klasse bare hadde skole på mandag, onsdag og fredag. Jeg vet Høvdingen snakker om at han gikk på skolen annenhver dag, men han begynte på skolen i 1937. Det var en annen tid. Foreldrene, i det minste mødrene, var som regel hjemmeværende og Sfo var ikke oppfunnet.
Da jeg begynte på skolen i 1973 var de fleste av mødrene fremdeles hjemme i bygda der jeg bodde opp, men vi gikk på skolen hver dag. Korte dager de første åra og så ble de lengre og lengre etter hvert som vi kom oppover i klassetrinnene.
I dag hørte jeg på Buskerudsendinga på radioen at kommunen der oppe hadde utredet fordeler og ulemper ved å gå fra 4 dagers skoleuke for de laveste trinnene og ta det vågale skrittet og gå over til hele fem dagers skoleuke. Så vanskelig var det å ta den avgjørelsen at politikerne hadde valgt å sende saken ut på høring.
Jeg sjekket kalenderen og smilte for meg selv. Vi er i 2024. Det vil nok gå bra om også barna i Krødsherad går på skolen 5 dager i uka I resten av landet har vi klart det helt utmerket i over 50 år. Det har blitt folk av de fleste av oss. Likevel tror jeg jeg kjenner kommunen godt nok til å vite at dette er en sak som vil engasjere og at det vil komme mange høringssvar for begge alternativene.
Ja, ja. Verden går videre forhåpentligvis også i den kommunen…..