Da vi bodde i huset i skogen var de høyt under taket, I stua var det åpent opp til mønet, og sånn et par meter over gulvet gikk det en hylle langs en pipemur, over åpningen inn til kjøkkenet, og over nedgangen mot underetasjen, pluss at det var gardinbrett på fire store vindusflater rundt i stua. Det var altså hyller eller gardinbrett nesten sammenhengende rundt hele den nokså store stua.
Den første jula vi bodde der (i 1998) fikk jeg ideen om at jeg ville samle så mange nisser at jeg kunne fylle alle de hyllemeterne og oppe på gardinbrettene med ulike nisser. Venner og familie ble glade for det prosjektet. Plutselig visste de hva jeg skulle få i gaver, nesten til en hver anledning. Det er kanskje ikke så mange som når de fyller førti i august får en mengde nisser i julegave. Det fikk jeg.
Jeg rakk ikke å komme helt rundt med nissene innen vi flyttet i 2007, og tok selvsagt nissene med på flyttelasset. Så første jula her i Drømmehuset sto jeg med en 150-200 nisser, og tenkte hvor skal jeg plassere de? Her var det ingen bjelker. Ingen gardinbrett (Det har kommet et par gardinbrett siden den gang) Ingen brede vinduskarmer. Og ja, nissene betyr mye for meg. Mange, ja faktisk de fleste, har jeg fått av venner og bekjente ved forskjellige anledninger.
Løsningen for de nissene som er relativt små og laget i keramikk, porselen og en kongle-nisse var å plassere de på peishylla og en slags “mur-trapp” vi har langs peisveggen. Her i Drømmehuset har nissene på peisen liksom blitt svaret på nissene på bjelkene, selv om det selvsagt kryr av nisser andre steder i huset og. Og ja, det dukker fremdeles opp nye nisser nesten årlig. Litt usikker på om jeg fikk noen i fjor. Jeg har litt mange, og bortsett fra noen ytterst få dublikater som bor ute på trammen i jula, så er alle forskjellige.
Når man har så mange nisser og har hatt som regel og ikke pynte huset til jul før lille-julaften har det ofte blitt sene nattetimer før alle nissene er på plass. Noen ganger har det å plassere alle nissene nesten føltes som et ork, enda det i grunn er veldig trivelig. Det minner meg jo om hvem jeg har fått nissene av. Mange av nissene er og fra folk som ikke er en del av hverdagen min lengre. Folk som har flytta, tidligere kollegaer, noen er døde.
I år plasserte jeg nissene på peisen allerede andre helga i advent. Så tok jeg en pause før jeg pakket ut resten og plasserte de, Jeg skal minimere stresset på Lille-Julaften med å ha minst mulig ting igjen den dagen. Jeg hadde en helt annen ro når jeg satte opp nissene. Danderte og flyttet rundt på dem. Ble stående med enkelte av dem i hånden noen ekstra sekunder og mintes de jeg hadde fått dem av. Kos i stedet for stress.
For en uke siden, forrige onsdag, satt jeg her og reflekterte over temaet buklistsylte. I dag forventer Allan at jeg skal sitte her og reflektere over det han kaller sylterull. Litt imponert over at Allan anbefaler folk en tur til rørleggeren før man starter på kokkeleringen. Der lærte jeg i det minste noe nytt. Men ellers dere, pålegg laget av buklist eller av tynnribbe er ikke det samme som god gammeldags sylte. Sylte skal jo lages av et grisehode!!
Det er nesten så jeg setter i gang med å lage hodesylte bare for å vise folk steg for steg hvordan man lager ordentlig sylte. Det er bare to ting som får meg fra den ideen; For det første har jeg ikke noe grisehode liggende, og tror ikke jeg får tak i det hvis jeg stikker en tur ned på Kiwi. For det andre er det kommunestyremøte i morgen. Jeg har litt annet å bruke dagen på enn å koke grisehoder og gamle høner.
På bloggen I glasset skriver Heidi Jaksland Kvernmo at buklist er for pyser. Det samme antar jeg hun mener om tynnribbe. I blogginnlegget fra 2009 tar hun og til orde for at sylte burde bli en beskyttet betegnelse. Forutsetningen for å kunne kalle det sylte er å benytte grisens hode, ikke ei buklist. (eller tynnribbe) Jeg er så hjertens enig.
Jeg sukker litt ekstra her jeg sitter med tekoppen. Jeg kan jo kunsten å lage hodesylte fra bunne av. Lærte det av Mamma. Det er ikke så vanskelig. Det er bare tidkrevende, og så må man huske på å få tak i et grisehode. Det kan bestilles på Meny eller andre matbutikker med en oppegående kjøttdisk. Går muligens an å få kjøpt fra diverse småskala-produsenter også. Teller på fingrene om jeg skal skrive koke hodesylte på lista over ting som skal gjøres før jul, men kommer til at jeg dropper det i år. Tar det heller til neste år. Det står i grunn mange nok ting på den lista.
Derimot kan jeg gi dere en liten innføring i kunsten av å lage hodesylte. Du tar altså et eller to halve grisehoder og koker hodet i en stor kjele lettsaltet vann i et par timer til kjøttet løsner fra kraniet. Putt også den høna eller et annet kjøttstykke opp i den kjelen og lar det koke med. Poenget med høna er at da får man litt mer kjøtt i sylta.
Når hodet er ferdig kokt, og her er det bedre å koke det litt for lenge enn å starte før kjøttet løsner skikkelig bra kraniet. Det vil gjøre den videre jobben din mye enklere. Skjær svoren av grisehodet og legg det på en tallerken eller et fat. Skjær løs kjøttet og fordel det på hver sin tallerken eller bolle. Lyst kjøtt, fett på en tallerken og mørkt kjøtt på en annen. Det samme med hønsekjøttet. Farge på kjøttet er nøkkelordet for sortering her, ikke hvilket dyr det kommer fra.
Bland så krydderblandingen. Pepper, nellik, allehånde, ingefær, salt og gelatinpulver. Ett par teskjeer av hvert krydderslag, det dobbelte med gelatinpulver.
Så finner du frem sylteklede Det går greit med et kjøkkenhåndkle. Dette klede (eller kjøkkenhåndkle) vris opp i varmt vann, og lar det kle bunnen på et vid bolle. Så legger du biter av svor opp på kledet, Busten (utsiden) skal ligge mot kledet. fortsetter med å legge mørkt og lyst kjøtt lagvis. Mellom lagene med kjøtt strør du krydder-blandingen. Når du ikke har mer kjøtt igjen legger du et nytt lag svor på toppen. Denne gangen med busten opp. Brett så klede godt rundt sylta og bind godt med hyssing på kryss og tvers rundt.
Så skal sylta trekke i den varme kraften du kokte grisehodet og høna i en halv times tid på middels varme. Den skal trekke, ikke koke.
Så skal sylta fremdeles innpakket i sylteklede legges i press over natta Jeg har selvsagt god gammeldags syltepresse innkjøpt på et loppemarked, men har du ikke det går det greit å bruke ei skjærefjøl med noe tungt oppå.
Neste dag kan du pakke ut sylta og se at den faktisk ser ut akkurat slik en god gammeldags hodesylte skal se ut. Nyt den med sennep og salt. Gjerne med lefse.
Så har Kjerringa forsøkt seg på litt baking igjen. Pepperkakevinduer, slik som på bildene i dette bladet. Er de ikke fine? Ja, altså på bildene i bladet.
Jeg brukte tid på å lage mal av pappen til en gammel Grandiosa-eske, og jeg gikk for den versjonen med vindusglass med sprosser som går på skrå. Jeg gjorde meg flid med utregning, oppmåling og tegning. For en gang skyld skulle Kjerringa gjøre alt veldig nøyaktig og ikke bare slumse i vei. Jeg har litt lett for det.
Med nitid presisjon klippet jeg ut vindusflatene etter å ha brukt en spiss kniv til å kutte hull i pappen i hver rute. Jeg skar meg bare en gang i fingeren under den prosessen. Det var vel ikke annet å forvente. Heldigvis hadde jeg funnet førstehjelpsutstyret jeg fikk til 50-årsdagen min da jeg ryddet i klesskapet her om dagen, så jeg brukte ikke mye tid på å lete etter plaster.
Ferdigkjøpt pepperkakedeig er tingen når kakene skal være mer pynt enn mat. Den er grei å arbeide med. Kjevlet ut deigen rett på bakepapir slik at jeg bare kunne dra hele papiret over på steikebrettet og slippe å forflytte ferdige vinduer over på stekeplate. Var rimelig fornøyd med resultatet så langt. Ja jeg tror jeg til og med trallet en liten julesang før jeg begynte å knuse drops til vindusglassene.
Jeg hadde tenkt å gjøre der hakket mer avansert enn på bildet i bladet. Jeg hadde kjøpt inn både røde bringebærdrops og gule kamferdrops. (Jeg fant ikke sitrondrops.) Her skulke det bli flotte blyglassvinduer!
Med kjevlet som våpen ble gule og røde drops knust til pulver. Det spratt dropsbiter rundt i halve kjøkkenet og luktet sterkt av kamfer.
Drops-pulveret ble fylt inn i vindusflatene og pepperkake-vinduene satt i forvarmet steikeovn med tidsuret på for ønsket steketid. Ja jeg husket til og med å tre i hyssing jeg kunne henge de opp med når de var ferdig stekt.
Her ser dere resultatet:
Ble ikke helt som på bildet i bla kan man si. Røyken veltet ut da jeg åpnet komfyren, og det var et under at ikke røykvarsleren begynte å pipe.
Gamle Gubben Grå sjekket ovnen. Den er jo relativt ny, og Kjerringa har kanskje ikke brukt den så mye. 275 grader grill var tydeligvis ikke riktig innstilling – og heller ikke det Kjerringa trodde hun hadde satt steikeovnen på.
Jeg er sånn som får litt hetta av julehandel på kjøpesenter. I det minste nå som vi er i desember. Det er jo fullt av folk, og knapt mulig å vandre rundt uten at folk strener rett foran deg, brøyter seg forbi eller rett og slett stenger hele veien fordi de stopper helt opp. Jeg er ikke menneskesky, men jeg liker ikke kø og trengsel. Derfor gikk turen her om dagen til Hadeland Glassverk når jeg skulle julehandle. Jeg er jo så heldig at det er rett over skauen her.
Jeg var selvsagt ikke alene på Hadeland heller. Det er et populært sted å besøke, og mange kommer både fra Oslo og andre steder på Østlandet. Men siden de mange butikkene der ligger i forskjellige bygg kommer man ut og får luft når man går fra butikk til butikk. Det gjør godt. Ja, som dere ser på bildet over kan en også ta seg en liten pust i bakken utendørs hvis en føler for det. Plassen utenfor en av butikkene formelig innbyr til en liten hvil, er du ikke enig?
Dette julepynten bordet sto utenfor en av de andre butikkene. Flott pynt, ikke sant? Man får virkelig lyst til å gå inn i butikken når den ser slik ut på utsiden.
Kramboden selger ledlys, kaffe, te, konfekt og gaveprodukter. Det var dit jeg skulle denne gangen. Jeg skulle ha jule-kaffe.
I tillegg til Kramboden er det mange andre butikker der. Selvsagt utsalg for varer fra Hadeland Glassverk, både ordinære varer og B-varer. Det er og varer fra Porsgrunn Porselensfabrikk der, lokal-mat fra hele landet, outlet, butikk for interiør og litt klær, honninghus og vaffelhus. Sikkert noe mer jeg har glemt. Ja stearinlys, masse stearinlys i en egen butikk.
Du kan og se hvordan glassene blir lager i glasshytta og nå før jul kan du blåse din egen jule-kule.
De har og kaffe-latte som du kan nyte sammen med ferske bakervarer i bakeriet, eller spise middag eller lunsj i Den Gamle Låve. Tok meg ikke tid til kaffe-latte denne gangen. Jeg var der rett før stengetid. Men det er skikkelig trivelig i bakeriet. Har du flaks, brenner det godt i peisen der inne og. Kaffe-latte og kanelbolle foran peisen blir sjelden feil.
Bor du ikke alt for langt unna anbefaler jeg en tur til Hadeland Glassverk i førjulstida.
I innlegget Julenatt i skogen….. skriver jeg om “Instagram trikset”. Finne de små utsnittene av hverdagen som skaper julestemning. Dette bildet av ei julerose ute på bordet på trammen er et sånt lite utsnitt. De litt vel slitte kurvsolene synes ikke. Ikke kjøkkenhagen hvor noen visne planterester stikker opp av snøen heller. Slike utsnitt med den rette julestemningen klarer vi alle å lage oss. Ha litt skylapper for det som ikke er perfekt, og fokuser på det som er bra
Finnes det noen vakrere desember-blomst enn julerose? I det minste ikke for å ha ute på bordet på trammen. Ja, vi bærer den litt inn og ut ettersom kuldegradene krabber opp eller ned. Håpet er å holde liv i den helt til jul. Vi får se hvordan det går. Da jeg forsøkte i fjor, (eller var det i forfjor?) druknet den i et lass med nysnø en natt, og ble aldri seg selv igjen til tross for god pleie.
Mulig det er en overdrivelse å snakke om “god pleie” når det gjelder planter og denne kjerringa, men jeg prøvde i det minste etter beste evne.
Vel, som den optimisten jeg er forsøker jeg igjen i år. Man kan ikke gi opp etter et litt mislykka forsøk.
***
Teksten og bildet skrev jeg sist det var snø her, for en drøy uke siden. Da var planten ny, rett fra butikken. Planta lever fremdeles. Er ikke like fin i dag, den har vært litt mye inne i peisvarmen. Kanskje litt mye ut og inn i vekslende temperaturer. Jeg vet ikke. Jeg er ikke så flink med planter. Den er da fremdeles litt fin?
Jeg så dette D.I.Y prosjektet i et interiørblad og falt helt for ideen. Så enkelt, så fint! Man bruker telys til å “støpe” stearinlys i sandkakeformer. Dette måtte være et overkommelig prosjekt som og Kjerringa ville klare uten for mye frustrasjon.
For noen dager siden leste jeg inne på bloggen til Solliv at hun hadde laget slike lys. Det gjorde meg tryggere på at dette var noe selv Kjerringa kunne klare. Det er noe med å vite at noen “virkelige mennesker” har gjort det før deg og fått det til på en god måte.
Så da skred jeg til verket da. Tok telys ut av formene sine, og satte de i sandkakeformer. Ett lys i hver form. Satte formene i ei steikepanne og varmet steikepanna opp ganske mye. Når stearinen var halvveis smeltet skrudde jeg av varmen, og lot resten av lysene smelte på ettervarmen. Når lysene var helt smeltet skjøv jeg panna vekk fra varmen. Jeg lot de kjølne og stivne litt før jeg flyttet de over på ett brett og satte de ut for videre avkjøling.
Resultatet ble jeg veldig godt fornøyd med. Det er så gøy når slike prosjekt går helt etter planen. Så dette blir nok gjentatt neste år. Sandkakeformene kan jo brukes flere ganger, gjenbruk er tingen.
I Drømmehuset er spisestuen holdt i sølv og svart. Tror dere ikke det blir fint med noen slike sandkake-lys midt på bordet til julemiddagen? Jeg måtte teste litt med ett lys på et fat med krydder som jeg har på spisebordet til vanlig. Ble rimelig fornøyd. Og ja, jeg lagde noen når jeg først var i gang. Dette gikk lekende lett og var gøy å drive med. Kanskje putter jeg noen i noen gaver og.
God morgen og god tirsdag. Jeg sitter her og koser meg med teen jeg fikk i adventskalenderen fra Datteren. Hvit te med tropiske frukter i dag. Det lukter deilig. Ute er det fremdeles mørkt og et par kuldegrader. Julepynten kommer gradvis opp her i Drømmehuset. Noen julekuler her, litt tente stearinlys der.
Når dagslyset har kommet skal jeg ut en tur med hundene. De siste dagene er det Gamle Gubben Grå som har tatt de fleste turene. Men i dag tenkte jeg å få på meg piggskoa å komme meg ut på tur. Men fremdeles er det tekopp og tastatur som gjelder. Tekopp og tastatur, og etter vert brødskive med sylte. Finnes knapt noe bedre enn sylte med sennep.
Det går som sagt rolig og fredelig for seg frem mot jul her i Drømmehuset. Vi er godt i gang. I går tok vi noe av julevasken. På søndag var det lysstøping. Det kan du lese om i et innlegg som kommer litt senere i dag.
Jeg er så godt i gang med juleforberedelsene at jeg til og med har en plan for innleggene i serien Gamle Gubben Grå og kjerringa lager jul. Og selv om det var historiefortellinger både 1. desember og i går så vil det de neste dagene bli fortellinger fra juleforberedelsene til Gamle Gubben Grå og Kjerringa slik som jeg vet leserne mine liker. Slik dere kan lese om i innlegget Det lukter kaffe av komposten.
Jeg tror det er de små hverdagslige hendelsene leserne mine liker å lese om i julstria. Det de kan kjenne seg igjen på. Kanskje strekke på smilebåndet av Gamle Gubben Grå og Kjerringa og alt som ikke er perfekt. En motvekt til alle bildene på sosiale medier av hjem fra fantastisk flotte, pynta julehjem hvor putene er “puffet” og potteplanter og kakemenn er perfekte. Husk da at det bare er et lite utsnitt man ser. Snur man kameraet i en annen vinkel kan det være rot oppe på kjøkkenskapene og kakemenn som langsomt har glidd ned i søppeldunken på kjøkkenet fordi de har fått en farge som fort kan henlede tankene på n-ordet.
Som jeg skrev i innlegget Advent så var vi ikke helt i rrutetil advent i dag morges. Vi manglet lys på utejuletrærne, adventsstjerne i vinduet og julekrus til å drikke morgen-teen av.
Men i år går alt på skinner. Så når mørket senker seg lyser det fint til adve til både i stjernene i stuevinduet og i oppkjørselen. Julekrusene har og kommet ned fra loftet. Så godt i gang til jul tror jeg sjelden eller aldri jeg har vært 1 desember.
Eller helt ferdig er jeg ikke med pynting ute Den ene ledlys lenka nektet å lyse, så en av stressende står uten lys. Sånn kan vi selvsagt ikke ha det! Dere ser på bilder litt lenger ned. Det skal være et juletre på hver side av de lysende sukkertøystengene.
Så jeg må få tak i ei lyslenke til. Det fikser jeg i morgen. Orket ikke ut å stresse med det på en søndag.
Jeg synes vi har fått gjort mye i dag. I tillegg til adventsstjerner og julelys ute er all julepynten båret ned fra loftet. Jeg har mye julepynt. Kanskje litt for mye. Men nå som alt er nede fra loftet allerede 1. Desember, er det jo håp om at jeg virkelig kan kose meg med å pynte. Ta meg god tid. Ikke som når alt først kommer ned fra loftet Lille Julaften, gjerne etter kveldsvakt. (Yes, det har skjedd.)
I tillegg har jeg gjort et par prosjekter fra permen med utklipp fra alle interiørbladene jeg stadig henter hjem. De tenkte jeg å lage egne innlegg om ut over i førjulstiden. Så følg med, i år skal det virkelig bli jul i Drømmehuset.
Gamle Gubben Grå og Kjerringa har tradisjon tro tenkt å la dere følge oss gjennom adventstida. Bli med på alle juleforberedelsene og se om det blir jul i Drømmehuset også i år. Men før vi kaster oss over alle vår tids førjuls-sysler la oss ta et tilbakeblikk på hvordan juleforberedelsene var i gamle dager, og nå snakker jeg riktig gamle dager. Ja faktisk så langt tilbake i tid at verken Gamle Gubben Grå eller Kjerringa var født.
Historien jeg nå tar utgangspunkt i fant jeg i heftet Ringerike for 1968-1969, men den ble første gang utgitt i heftet som ble utgitt i1934. Det er et intervju en “Pan” hadde med Sara Moe i desember 1934. Sara Moe var født på gården Mo i Steinsfjerdingen i Hole i 1867. Jørgen Moe var hennes onkel. Hun var gift med agronom Knut Mo på Berger i Norderhov.
Hvad synes De om julen før og nu? spør Pan, og Sara Moe som er en kvinne på 67 år i 1934 svarer villig. Oppriktig talt er jeg ikke svært begeistret for måten å feire julen på nu for tiden. Før i tiden, for eksempel sånn i 70-80 årene, var julen en typisk hjemmets fest. Ungdommene kom alltid sammen i hjemmene i julen, og kun der. Nu forlater ungdommen hjemmene i julen og det er blitt utelivet, hotell- og restaurantlivet som florerer.
Når Sara i dette intervjuet viser til 70- og 80 årene er det ikke min ungdomstid hun snakker om, men julefeiringen i 1870- og 1880 årene. Jeg vet ikke hvordan utelivet på Ringerike var på 1930-tallet, men jeg innbiller meg at Sara Moe ikke hadde likt den utviklingen vi har sett de siste 90-årene siden dette intervjuet ble gjort. Jeg tror ikke ungdommene er noe mer i hjemmene nå.
Pan, intervjueren, forfølger den saken. Men før i tiden dro da også byfolket på landet i julen? Sara svarer kjapt; Ganske visst, men det var til slekt og venner, og hjemmene var alltid det store sentrum og det satte et ganske annet preg på festlighetene.
Nå er det lenge siden jeg har vært veldig mye ute på byen i jula, men jeg husker andredagsfesten på Fossen på 1980-tallet. og det har vel hendt at jeg har vært med på ett og annet julebord etter den tid. Så, ja jeg tror jeg er enig med Sara i at hvis alle fester foregikk med storfamilien fra små barn til gamle grandtanter til stede, så ville det sette et ganske annet preg på festlighetene.
En juleforberedelser da, med julegater og slikt? spør Pan, den desemberdagen i 1934. Det er og noget helt nytt. svarer Sara Moe. Før i tiden måtte man aldri pynte juletrær eller “lage julestemning” før selve julaften. Jeg tror det var noget riktig i det. Dette passer jo helt med innlegget mitt fra i går. Vi lar Sara Moe fortsette sitt resonement.
For all denne lagede julestemningen i byene og juleunderholdning i radioen, på forhånd, under alt ståket, ødelegger den intensitet det var over julefesten før, da stemningen først seg inn over en selve julekvelden, når alle forberedelsene var slutt.
Jeg tror ikke Sara ville være begeistret for julepynt og julemarsipan i butikkene allerede fra starten av oktober, tente julelys fra tidlig i november og juletrær i annenhver stue ferdig pyntet allerede første søndag i advent. Kanskje har vi mistet noe av den intensiteten Sara Moe snakker om.
Hvordan var juleforberedelsene før da, slik på en typisk Ringeriksgård? spør Pan videre. Det var for det første sne, sier fru Moe og ser bebreidende mot vinduet.
Tidligere i artikkelen har Pan fortalt at det denne desemberdagen rett før jul i 1934 er bart og regnvær omtrent som i år. Klimaforandringene hadde nok allerede startet her på Ringerike.
Så fortsetter hun Men det var ikke slik den gang at man reiste til Hønefoss og kjøpte lakksko og klær. Det begynte en tre ukers tid før jul med at sypiken, skredderen og skomakeren kom til gårds og forsynte hver enkelt fra topp til tå med klær av hjemmevevet vadmel og verker.
Juleslaktningen begynte fjorten dager før jul, og på en stor bondegård blev det som regel slaktet en seks griser, syv åtte sauer, et par kuer, en okse og en hest. Men naturligvis ikke for salg. Man laget opp mat for vinteren fremover. Slaktingen varte i åtte dager. Det typiske billede fra den tiden var 4-5 kjerringer som sitter med sine traug og lager søte og salte blodpølser, mens en stadig gikk rundt og pusset nesen på dem så det ikke skulde dryppe ned i trauget.
Jeg tenker litt på den der kjerringa som vandrer rundt og tørker snørr av de andre for å unngå å få snørr i maten…..
Vi fortsetter med mer av slaktingen. Så sto det et par husmenn og banket talg i en tro med øksehammeren. Det var helst fåretalg som pikene og de gamle laget julelys av.
Pan fortsetter med sine spørsmål. Og de siste åtte dagene før jul? Da var det rengjøring fra gulv til tak. Og så vedhugging i stor stil som karfolkene bar inn i svalen for at ingen skulle traske ute i sneen i julehelgen, for det var nu alltid sne den gangen. Hun er opptatt av den manglende sneen, men hun snakker ikke om klima-krise. Bare nevner det.
Så er vi nu kommet til selve julekvelden? Om formiddagen var det storvask på alt folket. Enkelte lauget seg kanskje bare denne ene gangen om året, og nogen var det vel som innskrenket sig til å vrenge skjorten.
Klokken 5 kom alle tjenerne inn, vannkjemmet og i sin beste puss, og så ble juletreet tent. Det var og skikk at alle gikk ut og hørte på kirkeklokkene som kimet høytiden inn. Jeg er litt overrasket over at de nøyde seg med å lytte til kirkeklokkene og ikke var i kirken på julaften.
Pan fortsetter sin utspørring. Dere hadde vel presanger den gangen og? Å ja da. Barna tenkte vel mest på presangene som nå. Men det var bare nyttegjenstander. Som hva? Tja, for eksempel pipe og tobakk til mannfolkene..
Jeg er litt usikker på om jeg ser på piper og tobakk som nyttegjenstander….
Så fortsetter de å snakke om maten. Pan spør hva de spiste, og Sara svarer: Festmåltidet var risengrynsgrøt og ribbestek enten vi vilde eller ei. Enkelte brukte lutefisk og så hjemmebrygget øl.
For å skildre alle festlighetene i romjula får hun datteren til å komme inn fra julebaksten for å synge en gammel vise som illustrerer det. Jeg skal ikke gjengi den her. Visa er på 13 vers. Men jeg forstår at det på romjulsfestene som turnerte fra gård til gård litt etter rang var livlige og ikke så sjeldent varte til det grydde av dag.
Dette innlegget ble litt langt, det skal ikke fortsette slik i hele adventstiden, men jeg syntes det med å se litt tilbake på julefeiringen for over 100 år siden kanskje bidrar litt til julestemningen…. (Selv om den vel ikke burde komme på lenge ennå, skal vi lytte til Sara Moe…)
Det er langt fra ferdig pynta juletre i Drømmehuset. Men så viser da kalenderen fremdeles november. I min barndom ble ikke juletreet pyntet før på formiddagen julaften. Det er ikke så mange år siden jeg motvillig gikk med på å pynte juletreet på Lille Julaften.
Jeg har holdt på tradisjonene om å starte smått med adventsstjerne og adventsstake første søndag i advent, og så tatt julepynten de aller siste dagene før jul. Så har jeg holdt på gamle tradisjoner og latt tre og julepynt være oppe til tjuende dag jul, altså 13. januar.
De siste årene har jeg følt at jeg l stor grad feirer jul etter at de fleste andre for lengst er ferdig med det. 13. januar har de fleste andre for lengst kastet ut juletre og pakket ned julepynten, De er for lengst i stand med å få frem pastell-farger i interiøret og gjøre alt klart til våren. (Som for øvrig ikke kommer før om tre til fire måneder.)
I år har jeg bestemt meg for i større grad å feire jul samtidig som alle andre. Ikke slik at juletreet blir pynta i november, men kanskje siste uka før jul? Nissene på peisen kan og få komme opp av baljer og esker før Lille Julaften. Jeg skal tenke at det er jul i hele desember, ikke spare all feiringen til en hektisk uke mellom julaften og nyttårsaften.
